Stikk og kløe

Jeg vet at jeg er attraktiv – i det minste hos mygg. Ja, mygg kan til og med få meg til å føle meg som en favoritt. Effekten av å populariteten har ikke vært så sterk tidligere i år, men de siste stikkene som jeg fikk for noen dager siden ga merkbare utsalg. Jeg klør!

For meg hører stikk og kløe nøye sammen.

Men i overført betydning er de motsetninger.

For et par uker siden skrev jeg en refleksjon om faren ved å gi mennesker det som klør i øret, mens jeg i dag leser om at Peter forkynte så det stakk dem i hjertet*.
Å gi mennesker det som klør i øret fører til likegyldighet, å forkynne så det stikker i hjertet fører til endringsbehov. Hvorfor?

Forkynnelsens hovedmål er å skape tro. Troen skaper en lengsel etter å komme inn i Guds nærhet. I Guds nærhet skjer forvandlingen, og den klør ikke!

* Apg 2:37-41

I dag

Sist helg hadde vi besøk av en femåring. Det er en flott alder. Graden av mestring er kommet langt samtidig som frustrasjonen over begrensningene (= alt som ikke mestres) ikke er begynt å prege hverdagen enda. Men – det som skal skje, skal helst skje akkurat ”nå”. Slik er det fortsatt for en femåring, selv om det har avtatt noe med årene og vil fortsette å gjøre det.

Et eller annet skjer med oss underveis. Vi får mer oversikt over hvor lang tid ting tar, hva som må prioriteres og hva som er realistisk å forvente i forhold til tidsaspektet.

Hva er ”nå” – hva er ”i dag”?

Spørsmålet aktualiseres ved Jesu ord til røveren på korset:

«Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.»
Luk 23:39-43

Hva mente Jesus med ”i dag”?
For mange oppfattes dette som et vanskelig teologisk spørsmål. Noen ser dette som en ”konflikt” med endetidens oppstandelsesforståelse. Finnes det ingen ”mellomtilstand” – d.v.s. ventetiden fra et menneske dør til det skapes en ny himmel og en ny jord?

Selv om det finnes dem som påberoper seg å ha ”sett lyset” i slike spørsmål, klarer ikke jeg å finne 100% entydige svar i Bibelen. Det gjør ingenting med min tillit verken til Bibelen eller til Gud. Som Guds barn er vi som femåringer. Når ting skal skje vil vi helst at det skal skje akkurat nå. Vi er bundet av en menneskelig forståelse av tid i møte med den evige Gud.

Når det gjelder hva jeg tror om dette spørsmålet rent personlig, har jeg følgende syn: Da røveren døde sammen med Jesus gikk han ut av tiden og inn i evigheten. Vi som lever her på jorden tenker at han venter på oppstandelsens morgen. I vårt perspektiv gjør han det, men i Kristus er det ingen tid, og det var i Ham han døde.

Så enkel er min tro, eller så vanskelig – alt etter hvordan du velger å se det. I dag er det ”i dag”, og min status er at jeg allerede sitter med Kristus i himmelen* - og jeg er faktisk ikke fysisk død enda .

* Ef 2:6

Hva er alternativet?

Jeg har hørt svaret fra andre og brukt det selv:
’Det er bedre enn alternativet!’ på spørsmålet ’Hvordan kjennes det å passere 50?’

Nå er det bra å være både 50 og 55, men det kan være situasjoner som er vanskelige, men som vi må gjennom, fordi det ikke finnes alternativ eller at de andre alternativene er dårligere.

«Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Joh 6:66-69

Dette var Peters svar på Jesu fristillende spørsmål: ’Vil også dere gå bort?’. Hans svar har gitt inspirasjon til mange. H. A. Tandberg skrev sin vakre sang: ’Å, Herre til hvem skulle vi dog gå hen?’ og jeg valgte samme utgangspunkt da jeg skrev min ”klagesang”* til den nye sangboka, og som jeg gjenga her på bloggen den 22. juli i år.

Peters svar inspirerer fremdeles!

* Sangen "Herre, vær hos oss nå" kan lastes ned fra mange nettsteder, bl.a. HER

…du også?

Hva vil det egentlig si å forstå?

Det hadde vært interessant å delta i en filosofisk samtale om forståelse. Jeg har tenkt mye på det i forbindelse med språk. Ei ordbok kan fortelle hva et ord betyr, men til daglig kan det brukes i en helt annen sammenheng.

Mens Norge var i ferd med å samle seg etter bombingen av regjeringskvartalet hadde Drangedalsposten et oppslag som jeg har tatt med som illustrasjon. Min første tanke var ”bombing”, men så ”forsto” jeg.

Hvor mange ganger har jeg trodd jeg har forstått når samtalen har foregått på et annet språk enn morsmålet? Tanken kan virke skremmende. Og hva om det dreier seg om åndelige spørsmål som i utgangspunktet ikke kan forstås på menneskelig vis?

Dagen tekst forteller om Jesus som gråter over Jerusalem. Der er det en spennende setning:

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred!»
Luk 19:41-48

Noen hadde altså forstått det som Jerusalems borgere ikke forsto. Jesus visste altså at det fredsbudskapet han formidlet var til å forstå,desto større var sorgen da folket likevel ikke forsto.

Jeg har forstått hva som tjener til fred. Jeg lengter etter å formidle det slik at det blir forstått. Midt i sorgen jeg ser hos Jesus i denne beretningen, finner jeg trøst i ordene ”…du også!”. Det gir masse håp hver gang det er noen som ”forstår”, så får vi fortsette med å be om at det også må skje med hele byer.

Den hellige stad

Det er ikke tanken på Jerusalem som gjør at jeg akkurat nå ikke får sove, men mange andre tanker: Mennesker som jeg vet sliter og som jeg tenker på og store utfordringer i jobbsammenheng – ikke minst med å få tiden til å strekke til. Det er to grunner til at tanken likevel går til Jerusalem. Den ene er sangen:

En natt jeg lå og drømte
en drøm så skjønn og god
i David stad Jerusalem
ved templets port jeg sto.

Jeg har akkompagnert både sang- og instrumentalsolister i denne vakre sangen som tegner et himmelsk bilde av byen. Et bilde som er en ”evighet” fra det som Jeremia beskriver i Klagesangen:

Jerusalem har syndet grovt,
og derfor blir hun avskydd.
Alle som æret henne,
viser nå forakt,
for de har sett henne naken.
Selv må hun sukke og vende seg bort.
Klag 1:1-10

Er det trøst i slikt? Har det noe med utfordringene jeg ser både hos andre og i egen situasjon?
Ja – for begge bildene er sanne. Klagesangen beskriver nået, lovsangen håpet i det som Jesus har gjort. Jeg får ”takke litt” – og så går jeg nok og legger meg igjen! Ha en velsignet dag når du våkner - det er HÅP!

Å ikke orke mer

Det går stort sett greit på løpeturene for tida. Jeg vet omtrent hvor mye jeg tåler og kan derfor avpasse farten etter den ruta jeg har bestemt meg for å løpe. Men for fem uker siden var jeg på en tur da det plutselig var ”tomt”. Det var sikkert en kombinasjon av varmt vær og manglende væskeinntak. Jeg ga opp og spaserte den siste kilometeren hjem.

Det er en underlig følelse å måtte gi opp, og det er ikke noe å skamme seg over. Til og med Vårherre ga opp. Israelittene hadde vendt seg bort fra Gud og dyrket Ba’al, og Herrens måte å straffe på var å overlate dem til seg selv. Det gikk heller dårlig. Israelittene skjønte dette og angret, kvittet seg med avgudene og tryglet om tilgivelse. Det ble for tøft for Vårherre:

”Da orket han ikke lenger å se på Israels nød.”
Dom 10:10-16

Den lille setningen forteller mye om Guds karakter. Han lar menneskene få lov til å gjøre sine frie valg. Han respekterer dem ved å ”overlate dem til seg selv”* når det er det de ønsker, men han orker ikke å se mennesker i oppriktig nød og anger. Det var derfor han ble menneske og han har ikke forandret seg!

* = dette er Guds måte å dømme på

La Sagrada Familia

Etter å ha vært med om en rekke byggeprosjekter, er jeg veldig klar over at det tar tid å bygge. Det blir fort forsinkelser fordi uforutsette ting dukker opp. Jeg fatter fremdeles ikke hvordan Frelsesarmeen som kom til Norge i januar 1888 kunne åpne et nybygd hovedkvarter i desember samme år…

Det tar tid å bygge en helligdom. La Sagrada Famila i Barcelona ble påbegynt i 1883 og er fortsatt ikke ferdig. Kanskje det ikke er så rart at det ble reaksjon da Jesu påsto at han skulle reise opp tempelet på tre dager dersom det ble revet ned. «I førtiseks år har de bygd på dette tempelet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?»* argumenterte de. Jeg regner med at det var sagt med en liten hånflir.

At de ikke forsto at Jesus talte om sin egen kropp, føyer sin inn i rekken av liknende ”misforståelser” som Johannes gjengir.

Å bygge en helligdom tar tid – ja, det tar et helt liv og det koster et helt liv. Jesus betalte med sitt, og min helligdom blir bygd ved at jeg ”dør med ham” og ”oppstår med ham”. Det kan skje på et øyeblikk, men det tar et liv: - Det handler om gjenfødelse. Jeg tror det er derfor Johannes velger å gjengi denne hendelsen rett før han forteller om samtalen med Nikodemus.

* Joh 2:13-21

Hjemsted

Det er noen år siden jeg hørte Ivar Simastuen sang: ”Det er godt å komme hemmat”, men det er ikke mer enn et par dager siden jeg hørte den nye "Vinjesongen". Begge sangene er en hyllest til hjemstedet. Det er godt å ha et sted å komme hjem til.

…men kanskje ikke alltid(?):

«Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted...»
Luk 4:23-30

Det var Jesus som uttalte dette i sin hjemby og det ble ikke godt mottatt. Axel Sandemose ville sannsynligvis sagt at Nykøbing og Nasaret har en ting felles: De kan dekkes av navnet Jante. Mon tro om det gjelder alle hjemsteder?
Ikke så usannsynlig.

Jeg har alltid hatt et hjem, men har ofte savnet et ”hjemsted”. Kanskje det er noen fordeler med ikke å ha det? Da kan jeg føle meg ”hjemme” mange steder – ja, det hender til og med at jeg nynner ”Maybe its because I’m a Londoner, that I love London so” når jeg trasker gatelangs i millionbyen.

I morgen skal jeg være med om et arrangement i Kroken. Det er det nærmeste jeg kommer et hjemsted. Jeg er blitt godt mottatt der, og folk lytter når jeg taler. Lurer på om de som er født og oppvokst der opplever det på samme måten? Jeg drømmer om at alle kan få lov til å være den de er i Kristus og være det med frimodighet - også på sine hjemsteder.


og her er en refleksjon rundt "Janteloven"

Jona-problemet

Jona kjente Guds karakter veldig godt, og det var egentlig det som var hele ”problemet”. I tillegg må Jona ha hatt sterke formeninger om at han selv var en veldig dyktig formidler.

Historien bekrefter at det må han ha vært. Motstrebende klarte han å formidle til befolkningen i Ninive at Gud var lite fornøyd med deres atferd og at han derfor kom til å ødelegge byen. Det var det Gud hadde bedt ham om, men Jona sa ingenting om sin kjennskap til Guds karakter. Burde han ha formidlet det også?

Hadde han gjort det, ville han ikke ha ”mistet ansikt” da Gud valgte å spare byen fordi folket angret sin og søkte nåde. Da ville Jona neppe oppført seg på en måte som vi som lever i ”nådens tid” ser på som kritikkverdig.*

Det jeg tar med meg videre inn i dagen er at selv om Gud ber meg om å bære fram et tungt budskap, skylder jeg fortsatt å gjøre oppmerksom på det jeg har fått åpenbart av Guds karakter. Det er når jeg skjuler en viktig del av sannheten at jeg ”mister ansikt”.

* Jona 4

Tydelig mål

Når en ny sesjon av ”Nordisk lederutviklingsinstitutt” starter i midten av oktober vil delegatene ha med seg sitt personlige ”Mission-statement”. Jeg vet ikke om noen kommer til å sitere Paulus, men han har flere uttalelser som kan tolkes som et personlig valgspråk for livet.

Her er et av dem:

Men for meg er ikke liv eller død verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.
Apg 20:17-27

Stort tydeligere går det neppe an å være. Da må det være deilig på slutten av sitt liv å kunne vitne til den mye yngre Timoteus: Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.*

- Det er godt å komme i mål!

*2 Tim 4:7

Sinnasnekker’n

Jeg tror jeg vet hva som vil få en snekker til å bli ordentlig sinna!

På tross av at jeg giftet meg inn i en familie med ordentlige fagfolk, våger jeg å kalle meg hobbysnekker. Det er en hobby jeg elsker. Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til bursdag eller jul svarer jeg som regel: ”En pakke spiker!”

Prioritering av hva jeg ser på TV bekrefter inntrykket. Det er ikke mange TV-program som frister, men er jeg hjemme når de står på sendeskjema, lærer jeg stadig nye triks av å se på ”Sinnasnekker’n” og ”Tid for hjem”.

Tjenesten i Frelsesarmeen har også bidratt til å øke interesse og kunnskap om bygninger. Til å begynne med var det ”nøden” som gjorde at jeg måtte foreta enkle reparasjoner fordi det ikke fantes penger til å leie inn fagfolk i fattige bygdekorps. Og dersom jeg måtte bruke en mester, gikk jeg sammen med ham for å ”lære”.

Selv om jeg har lært mye, er jeg ikke utlært, men en ting vet jeg: Grunnmuren må være i orden. Svikter den kan jeg garantere at snekker’n blir ordentlig sinna!

Jeg er også ”snekker” i eget liv. Det er ikke en hobby, og det er et ansvar som ikke kan overlates til andre. Fordelen er at jeg kan gå sammen med en mester å lære, og enda bedre: Mesteren har selv sørget for grunnmuren:

”Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”
1 Korinterbrev 3:10-17

Tjenesten i Frelsesarmeen har bidratt til å øke kunnskap og interesse også for ”åndelig byggverk” – enten det dreier som om enkeltmennesket som et ”Guds tempel” eller menigheten som et byggverk av ”åndelige steiner”. Begrepene kan virke fremmede, men de er hentet fra Bibelen.

Det fine med ”byggverket” menigheten er at den ofte kjører program som kan gi meg tips om hvordan jeg kan passe på ”bygget” mitt, enten det trenges ”Total makeover” eller små reparasjoner. Slike program ønsker jeg å få med meg!

----------------------------

Publisert i Krigsropet nr 34 - 2011 - PDF

Korrupsjon?

Det er noen tekster fra Bibelen som jeg kunne tenke meg å få andre spesialister enn teologer til å fortolke. Liknelsen om den uhederlige forvalteren er en slik tekst. Jeg vil gjerne lytte til Eva Jolys utleggelse dersom hun skulle finne på å komme med en slik.

Jeg lukter nemlig korrupsjon når jeg leser dagens tekst* – og jeg innrømmer det med en gang: Dette er for meg en av de vanskeligste tekstene i Det nye testamentet.

Liknelsen er tydelig. En forvalter har sløst bort en formue ved å gi lån med dårlig sikkerhet. Når det blir oppdaget mister han jobben. Løsningen er å drive inn deler av pengene ved å samarbeide med låntakerne om forfalskning av gjeldsbrevene.
Motivet hans er ”korrupt” i den forstand at han håper at de han hjelper på denne måten vil gi ham en gjenytelse når han blir ”arbeidsledig”.

At herren hans mener at han har handlet klokt, kan jeg også delvis forstå. Det ”kloke” kan ha minst to fortolkninger:

1. For forvalterens egen del var det ”klokt” å gjøre det beste ut av en situasjon som hadde blitt desperat, men det var ikke ensbetydende med en positiv sanksjon av ”metoden” som ble valgt.

2. Herren, som i utgangspunktet så hele formuen som ”tapt”, mente det var klokt fordi noe av formuen faktisk lot seg redde gjennom gjeldsforhandlinger. I så fall var det ikke korrupsjon, for herren kjente jo ikke til forvalterens egentlige motiv.

Lukas, som gjengir liknelsen, gjengir flere Jesus-ord i etterkant som spriker i forhold til hvordan historien skal forstås. C. H. Dodd kaller Jesus-ordene ”tre forskjellige talenotater med samme liknelse som utgangspunkt”**
En artig teori, og hver for seg har disse ordene mye å si oss. Det er når de kommer i et ”knippe” knyttet til den samme liknelsen, at det begynner å bli utfordrende for de ”små grå”.

Det jeg tar med meg inn i denne dagen er: Når det er vanskelig å forstå en tekst i et stort perspektiv – må jeg lete i detaljene – og – når det vankelig å forstå en tekst i mikroperspektiv må jeg lete i den store sammenheng. Kanskje det også er en form for å være

”tro i smått …” og ”…også tro i stort”
* Luk 16:1-13

** Som sitert av Joseph Fitzmyer: ”The Gospel According to Luke” s. 1105.

Tilbake til ”prøverommet”

Eirik kom med en spennende kommentar til refleksjonen ”Prøverommet” som ble publisert sist mandag. Han påpekte at det er like viktig å gjenkjenne Guds nærvær som den ondes nærvær. Vi trenger mennesker blant oss som ”kjenner igjen” Herren eller hans sendebud. Hadde Peter kastet seg i vannet for å komme fram til Jesus om ikke Johannes hadde sagt: «Det er Herren.»¹? Vi trenger mennesker som ikke bare er i stand til å avsløre den onde, eller for den del menneskelige fantasier, men som kan bekrefte at det er Herren.

Mange har et anstrengt forhold til nådegaven å bedømme ånder fordi det forbindes med å fokusere på det negative, men tenk om det handler minst like mye om å gjenkjenne Herren. Da blir det ikke bare vokterens gave, men inspiratorens gave: «Det er Herren.»

Eirik henviser også til en interessant link²:
James W Goll skriver noe om denne spesifikke gaven som jeg forsøker å formidle når jeg underviser om nådegaver generelt:
”Gud tar ikke bare gaven å bedømme ånder og ’plugger den inn i deg’ ferdig utviklet. Vanligvis trenges det masse øvelse å bli god til det, og læreprosessen involverer å gjøre feil.”

Når Gud gir meg en gave, er det opp til meg å pakke den opp, gjøre meg kjent med den og begynne å bruke den i samsvar med ”bruksanvisning” eller ”vaskeseddel”. Enkelte gaver kan være som et puslespill eller en legomodell som skal bygges. ”Råvarene” er der, men byggingen er opp til meg under Åndens veiledning. <sup>3

1</sup> Joh 21:7
² Developing Our Spiritual Senses!
³ Dagens tekst: 1 Kor 12:4-11

Krav til forvalterskap

Finanskrisen i 2008 gjorde at verden måtte sette søkelys på forvalterskap. Både privatpersoner og kommuner spekulerte i ”hedgefond”, men ved å gjøre det ga de samtidig fra seg kontrollen over hvordan investeringene ble disponert og plassert.

Historien har vist at det var dårlig forvalterskap, men var det forvalterskap i det hele tatt?
Paulus sier:

Av forvaltere kreves det at de viser troskap.
1 Kor 4:1-4

Det er et krav til forvalterskap at det vises troskap. Mennesker som gir fra seg kontrollen over det de skal ”forvalte” viser ikke troskap. Dermed utøver de heller ikke forvalterskap.

Som en kristen forvalter er jeg betrodd enorme verdier. Dersom jeg ikke bryr meg når disse verdiene krenkes utviser jeg ikke troskap. Da er jeg heller ikke en forvalter. Å være en god forvalter er en del av mitt kall som menneske.

Menneskeverd

Menneskeverdet står alltid under angrep. Vi blir klare over det når det skjer massakre lik den vi opplevde for snart en måned siden. Men det skjer krenkelse av liv i landet vårt hele tiden. I 2010 ble det foretatt 15.700 aborter i Norge*. Det får relativt lite oppmerksomhet. Samtidig er menneskets mandat som guddommelig innsatt forvalter av jorda og livet der ikke endret. Hva gjør jeg med et slikt ansvar?

Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter
Salme 8:1-10

Versene forteller mye om menneskeverdet, og da er kanskje betroelsen av ”forvalteroppdraget” et enda sterkere vitnesbyrd enn ”kroning med ære og herlighet”. Så er spørsmålet om resultatet av forvalteroppdraget levner oss like mye ære.**

Jeg må innrømme, Herre, at når det gjelder dette spørsmålet, svinger jeg mye oftere mellom håp og tvil, enn når jeg tenker på deg!

* Folkehelseinstituttets tall
** Jeg har en ubehagelig formening om at hvordan jeg skjøtter forvalteroppdraget får konsekvenser for mitt syn på menneskeverdet.

”Overmåte”

”Overmåte” er et ord jeg ikke kan huske at jeg har støtt på i andre sammenheng enn Bibelen. Jeg har alltid tolket det som et sterkt forsterkende ord. Det er på tross av at jeg husker at de som gikk på realskolen kunne få karakteren ”Måtelig tilfredsstillende” som var en betinget strykkarakter. Over ”måtelig” behøvde altså ikke være mer enn nokså tilfredsstillende.

Jeg er spent på hvilket ord som velges i den nye oversettelsen som kommer i oktober. I 78/85 var ordet brukt én gang i Det nye testamentet. Der skriver Paulus at de kristne skal sette lederne sine ”overmåte høyt”. Den nye oversettelsen oppfordrer til å vise dem ”den største respekt”*.

Det var etter at Gud hadde skapt menneskene og satt dem til å råde over jorden at han så at det var ”overmåte godt”**. Det tegner et flott bilde av Guds grunninnstilling til mennesket. Hans utgangspunkt er at han er veldig fornøyd med sitt skaperverk. Gud vil at jeg skal lykkes. Han er ikke en motspiller, men en medspiller som heier på oss for at vi kan bli det vi allerede er i Ham. Det er ”overmåte godt” å tenke på.

* 1 Tess 5:13
** 1 Mos 1:26-31

Prøverommet

En av de stereotype oppfatningene om menn er at de ikke liker å handle klær, og dersom de til slutt ”må”, vil de helst slippe å gå inn i et prøverom.

Dersom bildet stemmer, bør enhver tvil om min identitet herved være ryddet av veien – dette er noe jeg gjør så sjelden som mulig og fordi jeg må.

Prøverommet forsøker jeg også å unngå og benytter det bare dersom jeg er usikker på om plagget passer.

Det kan være viktig å sjekke om noe passer når det er et snev av usikkerhet på alle områder i livet. I kristne kretser har ”prøving” noen ganger blitt sett på som et utslag av ”tvil”. Litt underlig, for Bibelen oppfordrer til prøving:

”Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!”
1 Joh 4:1-6

Det er viktig hva det man er usikker på blir prøvd mot. Farlig blir det først når magefølelse og samfunnsopinionen blir det som skal avgjøre om ”klærne” passer.

For en del år siden uttalte en biskop at ”alle støtteerklæringene jeg har fått bekrefter at det var en riktig avgjørelse!”. Ut fra min oppfatning av Bibelens syn i den aktuelle saken, var jeg uenig i avgjørelsen, men biskopens argumentasjon skremte mye mer enn avgjørelsen. At vi kan konkludere forskjellig ut fra Skriftgrunnlaget har jeg aldri hatt problemer med å akseptere. For meg er det viktigste at Bibelen er oppslått i ”prøverommet”* – og det prøverommet går jeg gjerne inn i!

* Se hva det står om jødene i Berøa: Apg 17:11

Det er ikke gull alt som glimrer

Som i går tar jeg utgangspunkt i et ordtak. Ei bok som kom for et par tiår siden brukte det litt omskrevet som tittel: ”Det er ikke fra Gud alt som glimrer”. Boka var et oppgjør med herlighetsteologien.

Jeg skal ikke gå inn i innholdet. Nye bevegelser har som regel alltid ”barnesykdommer”. Bevegelsen som denne boka satt søkelyset på har i de senere år gått tilbake på mye av det som vakte reaksjoner i ”barndommen”.

Jeg tror mitt eksemplar av boka er kommet bort i en flytting, men jeg husker en setning og den var kanskje den viktigste i hele boka:

”Det skal veldig lite til før det som er helt riktig blir helt feil!”

Tekstene denne uka har handlet om rett lære og vranglære. Ofte er det ”lite” som skiller. Jesus ber oss se etter frukten*. Jeg lurer på om han ikke hadde brukt det samme bilde i dag, men satt økologisk og genmanipulert frukt opp mot hverandre. Dersom jeg fristes til å manipulere, kan det være det ”lille” som gjør det som er helt riktig helt feil.
Gud, fri meg fra det!

* "Derfor skal dere kjenne dem på fruktene". Matt 7:15-20
Se også refleksjonen: En millimeter er nok

Etter den søte kløe….

…. kommer den sure svie. Ordtaket har flere tolkninger. Det kan gå på å ”leve på forskudd” ved å bruke lånte penger til forbruk eller ved feildisponering av helsa. Det kan handle om å ”lukke øyne og ører” for det som er ubehagelig inntil virkeligheten tar meg igjen.

Det kan også brukes i åndelig sammenheng, slik Paulus gjør i et brev til Timoteus:

For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.
2 Tim 4:1-8

For å unngå at de som bare vil ha det som “klør i øret” blir sittende med den ”sure svie”, er Paulus sin medisin at Timoteus fullfører sin tjeneste som evangelist. Jeg tror den medisinen virker også i 2011.

Vennligst fyll ut!

Denne oppfordringen dukker opp i mange sammenheng. Noen ganger er det nødvendig, andre ganger er det ”mas” fra markedsundersøkelser og liknende.

I dag velger jeg å fylle ut mitt eget navn i stedet for hans navn som opprinnelig fikk oppfordringen. Jeg lar det stå åpent for deg også. Det er fordi oppfordringen fortsatt er veldig aktuell:

”Kjære _______ , ta vare på det som er betrodd deg! Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakket og innvendingene fra den kunnskapen som bare i navnet er kunnskap. Noen har bekjent seg til den og dermed forvillet seg bort fra troen.”
1 Tim 6:17-21

Til ungdommen

Jeg har alltid likt Nordahl Griegs dikt og har sunget det mange ganger i folkehøgskolesammenheng. På nasjonaldager har jeg også ofte brukt det som fellessang på Frelsesarmeen, og i etterkant av terrortragedien har det blitt sunget både i sorg og håp.

Diktet handler om å verne om verdier. Denne uka er vern om verdier tema i bibelleseplanens tekster. Når verdiene trues er det viktigere enn noen gang å være tydelig og vite hva som står på spill.

Bibelen er full av vakre "bilder". Et av dem er et møte Paulus har med lederne fra menigheten i Efesos. De hadde kommet til stranden ved Miletos for å ta farvel med Paulus. Paulus hadde én bekymring som han delte med dem:

”…jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor…”
Apg 20:28-35

Det skjer mye positivt i kjølvannet av det tragiske som skjedde 22. juli. Folkets reaksjoner er som ”tatt ut av Bibelen”, men det skal lite til for at disse holdningene endres. Nå gjelder det å være våken slik at det positive blir bevart.

”Mottatt”

Det var en viktig tilbakemelding å få og gi da jeg for 25 år siden jobba på alarmsentralen til Securitas. En slik melding betød at meldingen var forstått, notert og at de nødvendige handlinger ville bli iverksatt. Dersom ikke dette fungerte, ville virksomheten miste troverdighet og etter hvert sannsynligvis forsvinne fra markedet.

Slik er det også på ”troens marked”. I gårsdagens ”Vårt Land” står det en artikkel om Idris Tawfiq som var katolsk prest men konverterte fordi han ser islam som ”troens vokter i Europa”.

Jeg mener han tar feil, men ser at kristendommen på mange områder er blitt utydelig. Den blir utydelig når evangeliet vannes ut. Paulus var bekymret for dette:

Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.
Rom 16:17-20

Jeg vet hva jeg har ”mottatt”. Det er ”forstått”, ”notert” og nødvendige handlinger er ”iverksatt”. Når det er spørsmål om hva som er rett, utfører jeg ”korstesten”. Dersom ordet om korset blir stumt, har kristendommen mistet sin troverdighet. Da er troens marked åpent for hva som helst.

Ekko

Leiren i Latvia hadde fått navnet ”Ekko”*. Undervisning og forkynnelse handlet også om dette temaet: Hva er jeg et ekko av?

Vi så på viktige innflytelsesfaktorer i våre liv og hvordan vi kunne være et ekko av det aller viktigste: Guds godhet åpenbart i ordet om frelse.

Et av bildene som ble brukt er at vi trenger fjell, ikke sand for å gi et ekko. I den forbindelse ble også liknelsen om huset på fjell sitert**.

Da Simon kom med sin bekjennelse, fikk han navnet Peter = Klippen. Bekjennelsen var at Jesus er Messias, den levende Guds sønn. Dette er grunnfjellet i den kristne tro. Det er mot denne klippen at alt vi står for skal sende et ekko ut til verden om Guds godhet, og Guds godhet skal drive mennesker til omvendelse.

Da verdens første demokrati ble formet for tusen år siden var ”fjellet” en viktig, praktisk forutsetning for at det kunne lykkes. På Þingvellir (= Tingvoll) på Island stilte tallsmannen seg med ryggen mot folket og talte mot ”klippen” slik at budskapet ble forsterket og sendt ut over den store sletta hvor alle utsendingene satt.

Dersom vi skal lykkes med å nå fram med vårt budskap må budskapet finne gjenklang og forsterkes i ”klippen”.

Kloke ”menn” oppdager det og bygger sine liv der!

* På latvisk: ”Atbalss” = gjenrøst – illustrert av deltakerne på bildet.
** Matt 7:24-28

Hvor blir det av spurven?

Jeg har alltid verdsatt å kikke på fugler, og liker ikke når det minker på enkelte arter.

Selv om enkelte ”hater måker”, er det ikke hyggelig å observere at det flere steder langs kysten er blitt adskillig færre. At ”Vibå” er i faresonen er også kjent, men ikke alle har registrert at det over hele Europa blir færre spurv.

En av grunnene er at vi fortsatt ser ”Pilfinken” som mange tror er en gråspurv. Forskerne sliter med å finne ut hvorfor gråspurven forsvinner. Jeg kunne gjort et ”billig” poeng med å si at selv om ikke de vet, så vet Gud!, men det faktum at spurven ikke lenger er så vanlig, svekker argumentet i dagens tekst og det er jo litt dumt.

For noen år siden var man i hvert fall sikret ”spurv” om man la ut noen smuler til fuglene. De representerte den tilsynelatende vanligste arten. Slik er det ikke lenger. Jesu poeng var at Vårherre som til og med har oversikt over en så ”vanlig” fugl som spurven selvfølgelig også ser deg og meg. Det poenget må ikke forsvinne selv om det minker på spurv:

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver.
Matt 10:28-31

...og vi som synes at spurven fortsatt er verdifull, får håpe at den klarer seg også ☺!

Matutdeling

Jeg er bokstavelig talt vokst opp på Frelsesarmékorps. Det betød blant annet at vi ofte delte maten vår med folk som kom på døra for å få en matpakke.

I ettertid liker jeg å tenke at matpakken også var velsignet. Det hendte nok at jeg syntes synd på dem som kom, men jeg husker også at jeg var irritert både på grunn av forstyrrelsen og fordi ressursene som ble delt var begrenset i mine barneøyne. Velsignelsen måtte altså Vårherre og mine foreldre sørge for uten min medvirkning.

Etter at jeg er blitt voksen er det et par ting jeg forstår litt bedre selv om det sikkert er noe som jeg lettere grep som barn. En av de tingene jeg tror jeg forstår, er gleden av å gi videre det som Herren har velsignet:

Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut.
Mark 8:1-9

Det var noen få småfisk som ble velsignet på denne måten. Disiplene så sikkert at det ”bare” var noen få småfisk, men fordi han hadde velsignet dem, kunne de frimodig dele ut.
Tenk at jeg som barn fikk vokse opp i en familie der det å dele Herrens velsignelse - også den "materielle" - var en del av dagliglivet! At det var en rikdom forstår jeg også nå!

Om noen timer skal jeg ”dele ut” i Latvia - åndelig denne gang. Det er ”bare” noen ”få småfisk” i mine øyne, men jeg vet at han har velsignet dem, og da tror jeg det blir ”mat” nok til alle.

Men

I de siste månedene har jeg syslet litt med troens grammatikk og det har blitt noen innlegg med fokus på dette.

”Men” er en konjunksjon som også kalles sideordningsord eller bindeord. Det er en begrenset gruppe på kun fem ord, men de er viktige. Akkurat den siste setningen viser veldig tydelig hva ”men” er. Vi bruker "men" når vi skal vise en motsetning: Selv om det bare er fem ord, er de viktige!

Bibelens første kapittel er en skapelsesberetning. Der tegnes det et dystert og ganske håpløst bilde. Så kommer det et ”men”:

Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.
1 Mos 1:1-19

Motsetningen til øde, tomhet, mørke og havdyp* er Guds Ånd. Ånden står altså for skapelse, fylde, lys og liv. Det står ikke direkte, men troens grammatikk i form av en konjunksjon gjør det klart allerede i Bibelens 2. vers.

I motsetning til kaos, er det godt at det finnes et ”men”: Det førte til et kosmos. Som de fleste andre i Frelsesarmeen på 70-tallet, gikk jeg med et jakkemerke som sa: ” – men Gud kan!”. Sånt blir det skapelse, fylde, lys og liv av, ja, det gir håp om en ny verden.

* I Bibelen symboliserer havdypet død – se f. eks. Åp 21:1

Ærlighet

Jeg ønsker å være ærlig, men ærlighet kan også være brutalt. Kunstnere vet det. Anmeldere av konserter, bøker, teateroppsettinger osv forventes å være ærlige, men ”dommen” kan være brutal for den som har gitt av seg selv i åndsverket. Hvor trygt er det å være ærlig dersom ærligheten kan såre?

Gud er ærlig når han kaller meg, og jeg tør å være ærlig tilbake. Om jeg forsøker noe annet blir jeg umiddelbart gjennomskuet. Jeg behøver ikke å være redd for å såre ham med ærlighet. Det er større fare for at han blir såret dersom jeg kjører en forestilling. Han vil ikke være med på et spill:

Herren er nær hos alle som kaller,
hos alle som ærlig kaller på ham.
Sal 145:9-18

Så her er jeg, Herre, og jeg er avhengig av ditt nærvær i dag som alltid!

Overflod

Vi fikk vår andel av regn i løpet sommerferien. Telemarks vassdrag gikk strie og enkelte steder opplevde flom i juli. Selv om jeg var mer klar for ”finvær”, er det noe fascinerende med vann som ”strømmer” over – i hvert fall når det ikke fører til store ødeleggelser.

Overflod er i de fleste sammenheng et positivt ladet begrep. Det signaliserer at det er mer enn nok. Slik er mitt bilde av Gud. Han er skaperen av det som kan gi 30 – 60 og 100-fold. Det er raushet. Joel profeterer om denne rausheten:

Hver treskeplass fylles med korn,
pressekummene flyter over
av druesaft og olje.
Joel 2:21-26

Jeg vet ikke om dette er en ”bokstavelig” profeti om overflodsår i et agrarsamfunn etter en periode med uår, men det er interessant at bildet fører fram til løftet om at Den hellige ånd skal utøses over alle mennesker. Det var dette løftet Peter siterte på den første pinsedagen.

Den hellige ånd representerer Guds overflod og er en forsmak på det himmelske. Heldigvis kan jeg ta ut litt av den overfloden i dag, og det ber jeg om at må skje når jeg sammen Magna i dag skal undervise i Liepāja i Latvia. Det skal flyte litt over av ”druesaft og olje” når Guds barn kommer sammen.

Millionær i forkledning

Jeg har sett to av programmene – og det på tross av at jeg verken ser mye på TV, eller er særlig begeistra for programmer som har som mål at det skal bli sterke ”reality-følelser” for åpent kamera. Det gjør at når Tore dukker opp, så setter han meg umiddelbart på sporet til ”avknappen”.

Grunnen til at det har vært OK å se ”Millionæren” er hva det gjør med ham/henne å få anledning til å gjøre noe som ikke gir gevinst i form av profitt. I motsetning til mottakerne visste millionærene hva de var med på, men de hadde ikke til fulle forutsett hva det kom til å gjøre med dem selv.

Det er OK å gjøre noe uten å få noe igjen. Det er til og med bibelsk. Jesus sa at når du gjør noe uegennyttig ”Da er du lykkelig, for de kan ikke gi deg noe igjen”*

Mens arbeidsmiljøloven fortsatt bare ble betraktet som ”veiledende” og jeg var heltidsstudent, hadde jeg en jobb hvor jeg kunne jobbe nesten ubegrenset. Jeg kunne velge oppdrag som ga mulighet for å lese samtidig som jeg faktisk utført jobben min 100%. I den perioden ble jeg veldig fokusert på ”hva kan jeg få ut av dette”? Jeg tror jeg ble mer sliten av den tanken enn av all jobbinga og studeringa. Derfor forstår jeg hva Jesus mener. Det er greit å lage fest uten å sitte igjen med ”gevinst” ☺. "Gevinsten" kommer i himmelen!

* Dagens tekst: Luk 14:12-14

Styrke og svakhet

I den senere tid har vi sett mennesker bære fram budskap med styrke. Helle Gannestad fra Møre og Romsdal AUF er opphavet til uttalelsen:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".

Det er flott at vi kan oppleve å få styrke gjennom tro, håp og kjærlighet – også når det er tøft. Men det hender at de som regnes blant de aller sterkeste også kan bli svake:

I mine øyne er Elia et av de sterkeste menneskene jeg har lest om. Likevel opplevde han å bli svak da han ble truet:

Jesabel sendte en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå deg som det gikk med profetene.» Da ble Elia redd …
1 Kong 19:1-9

Reaksjonen gjør ham på mange måter enda mer troverdig. Ingen av oss er ”supermennesker”. Noen føler til og med at de er ”lite troende” når de opplever å bli redde. Få ble vist større tillit fra Vårherre enn akkurat Elia, og Gud tok seg av ham også i hans redsel. At de første kristne heller ikke var fremmede for redsel fikk Paulus til å skrive at heller ikke angst kan skille oss fra Kristi kjærlighet*.

Jo – det er styrke i kjærligheten når jeg er svak, og jeg kjenner kjærlighetens kilde.

* Rom 8:35

Øyeblikkelig

Tre ukers sommerferie er over.

På privatfronten har den vært god, men som nordmenn flest har jeg også blitt indirekte berørt av den 22. julis kyniske ondskap og funnet trøst i godheten som har fulgt i kjølvannet.

Likevel - jeg har fått snekre på et prosjekt som virkelig har vært utfordrende når det gjelder å finne gode løsningsalternativ. Ingenting gir meg bedre ”avkobling” enn slike utfordringer, og enda bedre: Prosjektet er langt fra ferdig – jeg har mange hyggelige timer foran meg når jeg igjen besøker Brødsjø. Det har også vært masse hyggelig tid sammen med familie både i generasjonen over – og de to som kommer etter.

Artig med barnebarn: Når de får en idé må det skje øyeblikkelig. Det kan ikke vente et sekund. Selv om de er barn og normalt sett har hele livet foran seg så må det skje med det samme.

Det er noe herlig med en slik innstilling, og det er kanskje derfor at Guds rike hører barna til og at vi må bli som barn for å komme inn i det.

Peter var i lenker og sov mellom to vakter. Han ble vekket av en engel og fikk beskjed om å skynde seg og stå opp. Den impulsive Peter som jeg tror bevarte ”barnet i seg” så lenge han levde, sa ikke ”Vent litt, trenger bare å sove litt lenger først” eller ”Skal bare…”. Han reagerte umiddelbart:

” Med det samme falt lenkene av hendene hans…”
Apg 12:6-7

Gud, hjelp meg å bevare barnets spontanitet i møte med deg slik at jeg ikke blir sovende i lenker mellom denne verdens vaktposter!

Dokumentasjon

For dem som savnet dokumentasjon på sommerens prosjekter i dagens refleksjon:

Svalgang ved garasjen:


Trappegelender med hylle på Riska


Overbygg til nytt inngansparti


NB - ferdigstillelse gjenstår på sistnevnte