Å BRUKE DET JEG HAR FÅTT

- Når jeg gir en gave til noen, ønsker jeg at den skal være til nytte på en eller annen måte og det skjer ved at den tas i bruk.

Et dansk ordtak sier det slik:
«Hva du er, er Guds gave til deg. Hva du gjør med det du er, er din gave til Gud!»

Gjennom livet har jeg oppdaget at Gud har gitt meg gaver jeg ikke visste om. Oppdagelsen skjedde ved at jeg begynte å bruke det jeg ikke visste at jeg hadde. Selvfølgelig utløste en slik oppdagelse begeistring. Og kanskje Gud undret seg: «Hvorfor har han ikke brukt den gaven før?»

For noen år siden var det vanlig å møte plakaten: «Stengt på grunn av vareopptelling» i butikkdøra ved overgangen til et nytt år. Det er ikke dumt en gang imellom å få en oversikt over hva Gud har gitt og hvordan jeg forvalter det. Fastetiden er en utmerket tid for det.

«Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! 

Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, 

men som legger fram sannhetens ord på rett måte.»

2 Timoteus 2:15

Dagens ’manna’:

Gud fortjener mitt beste
-------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 32 av 40

Postet på FACEBOOK 5. april 2025 - første utgave av refleksjonen

Ord som blir talt i rette tid.

ENGLISH, русский, Română, ქართულ, Українська

Det er Salomo som er ansvarlig for overskriften, og den er en del av dette ordspråket:

Som epler av gull i et smykke av sølv,
er ord som blir talt i rette tid.
Ordsp 25:11

Det er enkelt å forestille seg at dette smykket eller kunstverket er både verdifullt og vakkert. Hvis du også virkelig har opplevd å bli hjulpet av et ord som er talt i rette tid, vet du at det kan være mer verdifullt enn hele verdens beholdning av gull og sølv.

Det har skjedd meg flere ganger i livet mitt, og derfor vil jeg at Gud skal snakke gjennom meg slik at andre mennesker kan oppleve velsignelsen av å bli bekreftet av Gud.

Da jeg var ung offiser i Frelsesarmeen, ble jeg gift med en vakker ung soldat. Det var ‘kjærlighet ved første blikk’, og vi har nå vært gift i mer enn 40 år. Den eneste ulempen med ‘arrangementet’ var at Magna ikke var en offiser da vi ble gift, noe som medførte at jeg måtte gi fra meg løytnantsrangen. Likevel fortsatte Magna og jeg å være korpsledere sammen i Vik i Sogn. Selv om jeg ble fortalt at jeg hadde sviktet Frelsesarmeen, følte jeg ikke at jeg hadde sviktet Gud gå på noen som helst måte. Følelsen av å svikte kom sterkt noen måneder senere. Jeg kjørte bilen min, mistet kontrollen over den og det ble en dramatisk ulykke. Magna kom fra det uten en skrape, mens jeg ble alvorlig skadet - og endte på sykehus i flere uker og måtte gjennom to operasjoner. Grunnen til at jeg følte at jeg hadde sviktet Gud - og derfor også Frelsesarmeen, var at jeg ikke hadde sertifikat til å kjøre bil. Jeg følte meg som en fullstendig fiasko, og at Gud aldri ville kunne bruke meg lenger.

Etter sykehusoppholdet og fortsatt avhengig av krykker, deltok jeg på mitt først og hittil eneste møte i Sarons Dal. Det må ha vært 5-10.000 mennesker i forsamling. Ganske nedtrykt fant vi et par plasser langt bak i hallen. Da pastor Stanley Sjøberg fra Sverige sto opp for å forkynne kom han med et budskap som begynte omtrent slik:

Før jeg begynner talen min i kveld, har jeg en beskjed til en person i forsamlingen. Du er en Herrens tjener som tror at Gud har forkastet deg, og at han aldri vil kunne bruke deg fordi du har brutt loven, kjørt en bil uten sertifikat og skadet deg selv ved å gjøre det. Gud vil at du skal vite at du er tilgitt, og han vil gjenopprette deg i din tjeneste.

For meg var disse ordene «som epler av gull i et smykke av sølv» - derfor vet jeg også hvor viktig det er å være ivrig etter (1) å tale ord som kan gi gjenopprettelse til nedbrutte mennesker.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil tale et ord i rette tid!

Vil du?
----------------------
(1) 1 Kor 12:31

‘Go for it!’

ENGLISH
Oppfordringen: "Go for it!" kan høres i mange sammenhenger - også på 'norsk'. Du kan høre det i en ‘timeout’ på en sportsarena når treneren oppfordrer laget til å gjøre det lille ekstra for å vinne en kamp. Når beslutninger blir fattet på et styre sier vi gjerne «La oss gå for det!» 
En oppfordring til å "Gå for noe!" passer godt for menigheter generelt og Frelsesarmeen spesielt.

Det greske ordet Paulus bruker når han oppfordrer oss til å være "ivrige etter å få nådegavene" (1) er det samme ordet som ga navn til den fjerde av de jødiske religiøse partiene - Selotene. En av Jesu disipler, Simon (ikke Peter), antas å ha vært medlem av denne gruppen (2), og noen teologer mener Paulus kan ha vært en av dem (3). Selotene (ivrerne) var lidenskapelige i sin tro og kamp for sin kultur og sitt land. Paulus oppfordrer oss til å ha samme lidenskap.

I forrige uke skrev en venn fålgende kommentar på blogginnlegget mitt:

Skulle ønske at mange flere ville bli brennende i Ånden og søke etter nådegavene. For meg er det å bli brennende et valg hver enkelt menneske må ta, brannen starter når en velger å være en disippel og bruke tid i bønn.
Jeg er helt enig og svarte:

Dette er veldig viktig. Disiplene fikk DHÅ og gavene fordi de var desperate i sin lengsel etter DHÅ. Det er jeg som må ta initiativet til at DHÅ bruker sitt initiativ i meg... Det er fordi Den hellige ånd er Gud og Guds vesen er kjærlighet - han tvinger seg ikke på noe menneske.

Derfor blir det å "Gå for noe" faktisk det samme som å "gå for Ham". Det innebærer å gi mer og mer av meg selv, fordi Jesus allerede har gitt alt sitt til meg - inkludert Den hellige Ånd. Døperen Johannes hadde oppdaget dette til og med før Jesus hadde ofret alt og han uttrykte det slik:

Han skal vokse, jeg skal avta.
Johannes 3:30

Så enkelt, og likevel ofte så vanskelig.

Dagens ‘manna’:

Å gå for Ham betyr å miste meg selv for å bli funnet i Ham.

-------------------------------------------------- ------
(1) 1 Kor 14: 1 - se også: Hvilke er de "største nådegavene"?
(2) Matteus 10:4, Apg 1:13
(3) For det første - når Paul refererer til Selotene i brevene sine er det preget av respekt.
For det andre - Paulus var militant (som selotene) i måten han forfulgte de første kristne

Hvilke er de «største nådegavene»?

For meg er det ingen tvil om at Den hellige ånd og den brennende kjærlighet han kommer med er den største gaven (1); men før Paulus skrev om kjærlighet som den beste veien, kom han med denne oppfordringen:
…vær ivrige etter å få de største nådegavene!
1 Kor 12:31

Hvilke gaver er det han har i tankene?

Først av alt må jeg innrømme at jeg synes det er litt rart dersom det Paulus skriver betyr at det er et slags ‘nådegave-hierarki’, fordi den den ‘største’ nådegaven vil være den som jeg trenger aller mest i en gitt situasjon. Men det blir mer forståelig når jeg ser hva Paulus hadde i tankene. Det blir tydelig når han han har avsluttet sin fantastiske undervisning om kjærligheten (2), og fortsetter:

Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk.
1 Kor 14:1

... og han forklarer at årsaken til dette er at «den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst» (3).

For en observant bibelleser, bør det ikke være en overraskelse at Paulus anser profetien som en viktig nådegave. Paul hadde studert skriftene og var en ‘lovlydig fariseer’ (4), og han hadde fått grundig opplæring ved ‘Gamaliels føtter’ (5). Da Paulus møtte Jesus i et syn på veien til Damaskus ble han blind og måtte bli ledet inn i byen. Der ble han oppsøkt av Ananias som talte profetisk over ham, og hendelsen ble en sterk bekreftelse på Paulus sitt kall og framtidige tjeneste.

Paulus klarte også å relatere det som skjedde med ham til profetiene han kjente fra skriftene, og han brukte disse profetiene som en viktig del av undervisningen og forkynnelsen gjennom hele livet. Paulus opplevde ofte at folk profeterte over ham (6), og i Bibelen finner vi flere eksempler på at han selv talte profetisk (7).

Jeg vil skrive mer om det å være ‘ivrige etter å få de største åndsgavene’ i de neste blogg-innleggene.

Dagens ‘manna:

Gud slutter aldri å tale! (8)

-------------------------------------------------- -----
(1) Se: "Streb etter 'gavene' langs den veien som er best!"
(2) 1 Kor 13
(3) 1 Kor 14:3
(4) Filipperne 3:5
(5) Apg 22:3
(6) Apg 21:10-11
(7) Apg 27:21-26
(8) Herren, Gud over guder, taler, han kaller på jorden fra øst til vest. Salme 50:1

«Hold ilden brennende - ikke vent på de andre!»

ENGLISH
En del av det å pakke opp nådegavene er å bekrefte at du har gjort det. Dette er i tråd med det bibelske prinsippet om å tro med hjerte og bekrefte med munnen (1). Det er imidlertid svært viktig at vi også bekrefter hverandre.

Da jeg forrige uke skrev at jeg ble gitt anledning til å vitne om dåpen i Den hellig ånd på den årlige kongressen i 1973, kom flere mennesker og bekreftet det jeg hadde delt. En av dem var hovedtaleren på kongressen, General Clarence Wiseman. Han kom ned til meg og noen andre unge og sa: "Hold ilden brennende - ikke vent på de andre!"

Svært ofte mister vi framdriften fordi vi venter på at alle skal være med i den samme bevegelsen  samtidig. Det kommer aldri til å skje at "alle" er en del av den samme bevegelsen. Når et betydelig antall mennesker er 'beveges' samtidig, kalles det 'vekkelse'. Men selv i vekelsestider vil det være mennesker som holde seg borte fra 'bevegelsen'. General Wiseman visste det, og han oppmuntret og bekreftet de unge som allerede var i brann for Herren.

For noen måneder siden skrev jeg en serie om det spesielle mentorforholdet mellom Paulus og Timoteus (2). Flere av de mer enn 90 bloggene berørte betydningen av stadfestelse og bekreftelse som kommer så tydelig fram i brevene Paulus skrev til lærlingen sin. Det er for eksempel oppmuntrende å se hvordan Paulus bekreftet Timoteus som

"mitt ektefødte barn i troen"
1. Timoteus 1:2a (3)

og hvordan han bekreftet den nådegaven Timoteus hadde tatt imot:

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.
2. Timoteus 1:6-7 (4)

Det viser hvor viktig det er å bekrefte de som beveger seg i riktig retning.

Dagens 'manna':

Jeg vil bekrefte mennesker som er på rett spor

---------------------------------
(1) Romerne 10:9-10
(2) HER finner du serien (NB - det siste publiserte innlegget kommer først og så ligger de i fallende rekkefølge)
(3) 'Bekreftelse og ansvarliggjøring'
(4) 'Mentoren er tydelig!'

Hvordan kan jeg pakke opp nådegavene?

ENGLISH
Da jeg ble døpt i Den hellige ånd som 16 åring, ville jeg at så mange som mulig skulle få del i den samme velsignelsen. Derfor sa jeg til Herren: «Hvis du vil at jeg skal fortelle om dette i Frelsesarmeen, må du gi meg muligheten til å gjøre det på års-kongressen neste sommer!» 

- Jeg fortalte ikke noen om denne ‘avtalen’, og selv om jeg har vært involvert i mange kongresser siden jeg var 16 år, har jeg bare en gang blitt bedt om å avlegge et vitnesbyrd. Det skjedde ‘neste sommer’. I 1973 sto jeg på scenen i Ekeberghallen og vitnet for den store forsamlingen om gaven jeg hadde mottatt, og at den er tilgjengelig for alle troende. «Gud har allerede gitt gaven til oss, men den må pakkes opp!», var budskapet mitt for 45 år siden, og det har ikke forandret seg.

Hvis du allerede har akseptert det faktum at gaven er merket med ditt navn, er du alt begynt å pakke opp gaven. Den dagen jeg overgav livet mitt til Jesus var jeg også fast bestemt på at det var en livslang forpliktelse, og jeg var også overbevist om at Jesu løfte var sant:

«Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»
Lukas 6:38

I min tro var dette ganske logisk: Dersom jeg ga Jesus livet mitt, ville han gi meg sitt. Hvis jeg ga ham mine gaver, ville han gi meg sine. Hvis jeg tilga andre, ville han tilgi meg og så videre (1).

Det handlet bare om å starte på en spennende oppdagelsesreise. Jeg leste om hvordan andre mennesker hadde mottatt nådegavene og jeg innså at de var helt vanlige mennesker, akkurat som jeg. Det stemte også med bildet Bibelen tegner av de første disiplene som helt vanlige mennesker, og hvor menneskelige de troende framstilles i Apostelgjerningene og i brevene som Paulus skrev.

Etter å ha akseptert at dette er for meg, er neste skritt å regne det som en integrert del av det nye livet mitt i Kristus. Et enkelt eksempel: 

Hvis jeg er i Kristus, og han er i meg, betyr det at hendene mine blir Jesu hender når jeg ber for folk og legger hendene på dem. Det er en ny måte å tenke på og det er faktisk det som er å pakke opp nådegavene.

Dagens 'manna':

Å vandre i Ånden er spennende oppdagelsesreise

---------------------------
(1) Herrens bønn - Matteus 6:12

Hvordan kan jeg ‘være ivrig etter’ å få nådegavene?

Jeg har møtt mange kristne som sier: 

«Jeg er klar til å motta det Gud vil gi meg!».

Dette er en god holdning, men dessverre er det også en passiv holdning.

Særlig fordi Bibelen er ganske klar på hva som er Guds vilje og hva han allerede har gitt. Når jeg tenker på hvordan jeg tok imot frelsen, var utgangspunktet at jeg visste at Gud allerede hadde gjort sin del. Jeg nølte lenge, men da jeg endelig var klar, var det en aktivt respons: Jeg overga meg til det han hadde gjort og mottok frelsen som en gave. Gaven måtte ‘pakkes opp’. Det kan på mange måter sammenliknes gavene under juletreet. Siden jeg var har jeg visst at det vil være en gave til meg i haugen med pakker. Men selv om den har merkelapp med mitt navn på, er gaven bortkastet hvis jeg ikke henter den, pakker den opp og begynner å bruke den.

Å være ivrige etter å få nådegavene, som Paulus oppfordrer oss til å gjøre (1), involverer aktivt engasjement fra min side. Jeg må ‘pakke opp’ gaven han allerede har gitt. Gud gjorde frelsen tilgjengelig gjennom det Jesus gjorde på korset, og han gjorde Den Hellige Ånd og hans gaver tilgjengelige da han på pinsedagen oppfylte løftet:

I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Apg 2:17

Siden jeg vet at jeg er et menneske er jeg inkludert i ‘alle mennesker’, da vet jeg også Guds Ånd er øst ut over meg.

Jeg tror at det var så viktig for Peter å sørge for at alle skulle føle seg inkluder, at han fortsatte å sitere mer av profetien fra Joel. Den bekrefter at det ikke har noe med kjønn, alder eller sosial status å gjøre (2). Du er inkludert. Dersom du definerer deg selv som menneske, bærer Åndens gave en ‘merkelapp’ med ditt navn.

Dersom du vil begynne å pakke opp Åndens gave, er første skritt å tro og akseptere at gaven allerede er gitt til deg. For noen troende kan det å akseptere denne sannheten gi en umiddelbar åndelig bekreftelse, for andre er det begynnelsen på en reise med Ånden som gir bekreftelser mens vi beveger oss i Ham og Han i oss. Selv om opplevelsen kan være verdifull, er hovedformålet med utøsingen av Ånden den frukten som kommer av at menneskers liv forvandledes. Jeg vil skrive mer om det å pakke opp Åndens gaver neste uke.

Dagens 'manna':

Hver dag velger jeg å vandre i og sammen med Ånden

----------------------------------------------
(1) Men vær ivrige etter å få de største nådegavene! 1 Kor 12:31
(2) Apg 2:17-18

Hvem sin gave er det?

ENGLISH
Når jeg underviser om nådegavene, har jeg ved noen få anledninger brukt spørreskjemaer som er laget for å hjelpe folk til å finne sin gave. Grunnen til at jeg ikke har brukt dem ofte, er at jeg tror at de har en begrenset nytteverdi.

Spørreskjemaene er gode fordi de avmystifiserer emnet; og de er gode fordi de bidrar til å holde fokus på en viktig ressurs som er tilgjengelig for alle kristne.

Men jeg er redd for at de kan begrense Åndens arbeid både i oss og gjennom oss ved å fokusere på "Hva er din nådegave?" For er det riktig å si at en ‘nådegave’ er min gave?

Jeg vet at Peter sa til den lamme mannen:

«Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!»
Apg 3:6

Selv om Peter sa ‘det jeg har’ er jeg overbevist om at han ikke mente at det var hans gave. Peter var 100% avhengig av Den hellige ånd.

Når folk spør meg om jeg har en nådegave, foretrekker jeg å svare ‘Nei’. Selv om folk har blitt helbredet som følge av bønn, har det ingenting med meg å gjøre. Hadde det stått opp til meg, ville det ha skjedd hver gang jeg ba om helbredelse. Nådegavene er Åndens gaver.

Paulus så flere mennesker helbredet da han ba for dem, men jeg er overbevist om at til og med Paulus mange ganger ikke så de resultatene han ønsket. Paulus betraktet Timoteus som en ekte sønn i troen og det ville vært rart om han ikke hadde bedt for mageproblemene hans, men han måtte ty til andre råd (1). Paulus hadde også helseproblemer selv (2) - og selv om jeg mener at ‘tornen i kjødet’ som han skriver om refererer til forfølgelse, ble hans bønner besvart med: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (3)

Paulus profeterte, men likevel var han klar over begrensningene:

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.
1 Kor 13:9-10

Det fullkomne er enda kommet, men det stoppet ikke Paulus, og det skulle heller ikke stoppe oss å søke etter gaver, fordi:

'Manna' for i dag:

Ånden er fullkommen og det er i ham beveger vi oss.

---------------------------------------
(1) 1 Timoteus 5:23
(2) Galaterne 4:13-15
(3) 2 Kor 12:9

Gavene langs ‘den aller beste veien’!

Den fjerde viktige faktoren som påvirker framdriften (1) er nådegavene. Vi kan lese om hvordan disiplene brukte disse gavene, og Paulus underviser om nådegavene i flere av brevene sine. Da han skrev til korinterne, uttrykte han hvordan han alltid takket Gud for dem på grunn av den nåden han hadde gitt dem i Jesus, og så fortsatte han:

I ham har dere fått en rikdom på alle gaver, både tale og kunnskap; vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere. Derfor mangler dere ikke noen nådegave, mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg.
1 Kor 1:5-7

Når jeg leser hele brevet, blir det raskt klart at selv om de ikke manglet noen nådegave, var de langt fra fullkomne. Dette er trist, og samtidig en trøst. Nådegaver er ikke noe du mottar på grunn av lang og trofast tjeneste eller en hellig livsstil. Jeg har møtt mennesker som har blitt stolte av sin åndelighet når de blir oppmerksomme på at de har fått en nådegave. Faktisk kalles de nådegaver nettopp fordi de er git av nåde og for at vi skal ære Gud med dem, og ikke dra oppmerksomheten mot oss selv.

Fra Apostelgjerningene vet vi at nådegaver ikke kan kjøpes (2), og Paulus oppfordrer og oppmuntrer oss på denne måten:

Streb etter de største nådegavene!
Jeg vil også vise dere den vei som er den aller beste.
1 Kor 12:31

Når Paulus skriver dette plasserer han dem der alt som han der alt som omhandler Guds rike hører hjemme. Den vei som er den aller beste er beskrevet i 1 Korinterbrev 13, kjærlighetens vei.

Dersom jeg bruker nådegaver uten kjærlighet, blir det fort kraft ute av kontroll. Guds kjærlighet er sterkere enn en hvilken som helst destruktiv kraft. Menneskelige intensjoner kan være de aller beste, men hvis de ikke drives av Guds kjærlighet, vil det i beste fall føre til ingenting. Misbruk av åndelig makt er like ondt og farlig som enhver form for maktmisbruk. Derfor respekterer Gud også et hvert menneskes frie vilje til å velge eller forkaste ham. Det er viktig for meg å slå fast dette kjærlighetsprinsippet ettersom jeg vil fortsette å skrive om dette nådegaver i noen uker framover. Nådegaver skal brukes på den veien som er den aller beste.

Dagens 'Manna':

Streb etter 'gavene' langs kjærlighetens vei!

-------------------------------------------------- -
(1) Disse fire "interne" faktorene er:
1) Lidenskap, 2) Personlighet, 3) Talenter og 4) Åndelige gaver
(2) Historien om trollmannen Simon  Apg 8:9-24

Fire faktorer som påvirker bevegelse

I forrige uke skrev jeg om lidenskap, og dermed introduserte jeg den første av fire viktige faktorer for oppdraget mitt som en av Jesu etterfølgere

1) Lidenskap
2) Personlighet
3) Talenter
4) Nådegaver

Disse er alle en del av identiteten til en disippel. I dag vil jeg dele noen tanker om personlighet. Når jeg leser hvordan Jesus valgte de tolv disiplene han skulle trene i tre år, er det godt å oppdage hvor forskjellige personligheter de var. Jeg er også takknemlig for at Lukas minner oss om at det var flere enn de tolv:

De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre.
Luk 8:1b-3

I likhet med sine mannlige kolleger var kvinnene svært forskjellige både med hensyn til personlighet, sosial bakgrunn og status. Noen ganger møter jeg mennesker som har mistet momentum fordi de sier:

"Jeg er ikke sånn!"

De sammenligner seg med andre kristne og tror at deres egen personlighet ikke passer inn. Når vi ser på den første gruppen av etterfølgere, ser vi at det ikke handlet om status, kjønn eller personlighet. En utadvendt og impulsiv Peter passet godt sammen med en innadvendt Tomas som trengte tid til å sjekke ut flere fakta før han var klar til å gå videre. Jesus hadde plass for dem begge - da Tomas bestemte seg for å gå, beveget han seg i riktig retning. Peter beveget seg flere ganger i feil retning. Da Peter innså at han var på feil spor, var det en vei tilbake til Jesus, selv for Peter. I en nær relasjon til Jesus blir personlighetene våre raffinert og de vakre nyansene bevart.

Dagens 'Manna':

I Jesus er det rom for alle.

---------------------------------------

Glødende pasjon og inderlighet

ENGLISH
Helt siden jeg var gutt har jeg visst om Martin Luther Kings berømte tale: ‘I have a dream’. I forbindelse med at han i går ville blitt 88 år, sendte radioen en liten hyllest, og talen var i fokus. Da fikk jeg følgende informasjon: Den berømte talen begynte med at King delte viktige tanker fra et manus. Etter en stund var det en i fremste rekkene blant de 200.000 tilhørerne som plutselig ropte: ‘Fortell om drømmen din, Martin!’

Da forlot Luther King manus og så kom det som er blant historiens mest kjente taler. Den ble berømt fordi den var drevet ikke bare av en drøm, men av en inderlig pasjon. Det som kommer fra hjertet, vil nå sitt mål. Da Paulus skrev om nådegavene, var det Åndens gaver han hadde i tankene. Den hellige ånd bor i menneskets ånd, og i Bibelen er menneskets hjerte ofte synonym for menneskets ånd.

Da Paulus instruerte Timoteus om å fokusere på skriftlesning, forkynnelse og undervisning, var han klar over at alle disse aktivitetene kunne gjennomføres uten at den inderlige pasjonen som ligger i å «slippe Den hellige ånd løs» var tilstede. Derfor forsatte han som følger:

Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk på grunnlag av profetiske ord da eldsterådet la sine hender på deg.
1 Tim 4:14

Paulus minnet Timoteus om dette allerede i innledningen i dette brevet (1), og han gjorde det samme i innledningen i det andre brevet (2). Det bekrefter hvor viktig det er å ha med denne dimensjonen i utøvelsen av disippelskapet.

Dagens ‘manna’:

Gløden fra Den hellige ånd er avgjørende for at oppdraget skal lykkes

------------------------------------------
(1) Se: «Gi det videre»
(2) Se: «Mentoren er tydelig»

Hellighet er innvielse av talent

For et par dager siden nevnte jeg Åndens gaver som en ressurs i tjenesten for andre. I forlengelsen av det, vil jeg skrive noen ord om «talent». Et talent er en gave, men ikke en Åndens gave. Et talent kan innvies til Gud og utgjøre en viktig ressurs i Hans rike, men jeg kan velge å ta talentet tilbake og bruke det utelukkende i egen interesse. En nådegave er Åndens gave, og vil for alltid tilhøre Den hellige ånd.

I den grad det å skrive er et av mine talent, er det et paradoks. Jeg skrev dårlig både i grunnskolen og på videregående. Det samme gjaldt språk generelt. Det lille som var av talent på disse områdene lå som et understimulert frø og ventet på at jeg skulle få lys over hvor nyttige redskaper de er i Guds rike. Det lyset kom etter hvert. Nesten alt jeg og du kan eller er i stand til å lære, kan Gud bruke til å bygge sitt rike dersom vi innvier det til ham.

Men selv om et talent, en nådegave eller et «hellig liv» er «innvidd» skal det utvikles ved at det kommer til anvendelse.

Derfor vil jeg minne deg om dette: Tenn på ny den nådegave fra Gud som er i deg, den du har mottatt ved min håndspåleggelse! 2 Tim 1:6

Det hjelper lite å ha verdens flotteste bil dersom den bare står parkert. Den er et redskap som er skapt for å brukes. Nådegavene er gitt, talentene ligger latent, Den hellige ånd bor i meg, men det er jeg som sitter med tenningsnøkkelen. Å vri om den, er mitt ansvar. Det handler om disiplin, og det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Hellighet er Herrens verk, men det er jeg som sitter med tenningsnøkkelen.

---------------------------------------------

Hellighet og pneumatologi

Pneuma er det greske ordet for ånd/vind/luft/pust og ”pneumatologi” er den faglige betegnelsen på læren om Den hellige ånd. Refleksjonene om hellighet vil komme inn under denne kategorien. Det er mulig å snakke om hellighet uten å snakke om Åndens gaver, men det emnet hører definitivt med til pneumatologien.

I forlengelsen av undervisningen om Åndens frukt sier Paulus:

Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden.
Gal 5:25 

For meg er det å ”vandre i Ånden” synonymt med å ”vandre i hellighet”, og til den vandringen hører anvendelse av nådegavene med.

Det er viktig å presisere at mennesker kan operere med nådegaver uavhengig av ”hellig vandring” (jfr Kjent og lest av alle mennesker). Vi blir ofte forvirret når mennesker som har rik nådegaveutrustning og som Gud bruker kan ha en atferd som er på kollisjonskurs med Guds ord. Den eneste lærdommen jeg kan trekke av det er at Guds kraft ikke virker gjennom oss på grunn av, men på tross av hva vi er og gjør. Den lærdommen kan være nyttig når Satan forsøker å hindre meg i å gjøre noe for Gud fordi jeg ”ikke er verdig”.

At Gud likevel kan bruke meg må ikke bli en unnskyldning for å la være å ”leve et liv som er verdig det kall jeg har fått” (jfr. Ef 4:1).

På samme måte som jeg ønsker at det skal være ”naturlig” å leve hellige, ønsker jeg at det skal være naturlig å forvente at Gud utruster oss med nådegaver og at det derfor må være naturlig å bruke dem. Peter oppfordrer: 

”Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde.”  
1 Pet 4:10

Å tjene andre med både naturlige gaver og nådegavene er å praktisere sosial hellighet.

Dagens 'manna':

Jeg er ikke overlatt til meg selv!

---------------------------------

Agurknytt i november

Det er leeenge til jul, men det snakkes alt om det på radio; og om jeg ikke hører til de observante som legger merke til julens inntog i butikker allerede medio oktober, sørger både sosiale og offisielle media for å skrive om det. Vi snakker om «agurk-nytt» om sommeren. Kritikken om tidlig julefokus er blitt medienes «oktober-agurk». 

Vi er tidlig ute i Frelsesarmeen også. Vi har allerede snakket julegryter i mange uker, og mange steder er vaktlistene i ferd med å fylles ut. Årets juledugnad er i gang. 

Jeg tenkte jul og «merkeløse» pakker da jeg leste dagens vers, og dermed løsnet julepluggen i min lille tankeverden. Derfor blir det en «agurk-pakke» i november, men den er viktig likevel.

Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres».
Joh 12:30

Jeg ser på åpenbaring av åndelige sannheter som gaver fra Gud. Når jeg leser Guds ord, har jeg lært meg til å tenke «hva betyr dette for meg?». Det er selvfølgelig viktig å prøve å forstå hva det betydde for dem som hørte det første gang, men dersom jeg tror at ordet er «innblåst» (inspirert) av Gud selv, er det levende. Da må Ordet bli menneske også i min tid, og da taler det ikke bare til «dem» den gang. Men også de som var tilhørere til røsten fra himmelen, stilte sannsynligvis spørsmålet «Var det en dialog mellom Jesus og Far, mellom Jesus og naturkreftene eller Jesus og en engel?».

Jesus sa at stemmen var hørbar for menneskenes skyld. Selv hadde han uansett hørt stemmen om den ikke hadde vært fysisk hørbar fordi han hadde kontakt med Far i sitt indre. Igjen er dette et budskap til Jesu fremtidige kropp, til meg. «Du kommer til å høre hans stemme i ditt indre!»

Selvfølgelig tror jeg at mennesker også i dag kan høre ham fysisk, men han snakker daglig til sine etterfølgere i sitt ord og gjennom den dialog som skjer i bønn hver dag. Det kommer altså en «merkeløs» pakke hver dag – og jeg fyller inn merkelappen selv: «Til Jostein, fra: Far»

Dagen ‘manna’:

Takk Far!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Tikkéten

er tittelen på en novelle av Mikkjel Fønhus. I motsetning til det meste av det han har skrevet, handler ikke denne novellen om dyr, men om menneskers drømmer og den harde virkeligheten. I det fattige Norge som Fønhus vokste opp i, var det å få ”Tikkéten” til den nye verden, mulighetenes land Amerika, den store drømmen. 

Da billetten kom, var det ikke bare en begivenhet for den eller dem som hadde fått tak i den, men for hele bygda. I det fattige Norge var de fleste avhengige av at mennesker som hadde reist til Amerika og lyktes, sendte penger eller billett hjem. Det var veldig få som hadde mulighet for å klare et slik løft på egen hånd.

I følge Johannes finnes det en billett til Guds verden også:

For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.»
Joh 6:64b-65

Billetten til den ”nye verden” er tro. Et menneske klarer ikke å produsere tro selv, men er avhengig av Gud gir dem tro. Er det slik at Gud gjør forskjell på folk med hensyn til ”utdeling” av tro? Paulus tar dette opp til grundig ”diskusjon” (han bruker dialektisk form) særlig i Romerbrevet. Han beskriver alt det Gud har gjort for at vi skal kunne tro: det vi ser i skaperverket, samvittigheten, vitnesbyrdet i hans ord, forkynnelsen som alt gir oss et mål av tro. Troens gave er altså gitt, men den må brukes. Da blir det ”Tikkéten til den nye verden”.

Dagen ’manna’:

Billetten er i orden

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Samstemt

Selv om det kan være forskjell i vektlegging og innhold i symbolske handlinger, er det fullt ut mulig for mennesker å være ”samstemte” eller i ”harmoni”. Det er Døperen Johannes et fantastisk eksempel på. De opprørte disiplene hans var ikke nødvendigvis ute etter å skape en konflikt, men kimen til en konflikt var absolutt til stede. Måten Johannes håndterte det på er eksemplarisk.

De ti siste versene i kapittel 3 er en tale i miniatyr. Første del v. 27 – 30 beskriver Døperens forståelse av sitt oppdrag og sin relasjon til Jesus. Siste del v. 31 – 36 beskriver Jesus, hans oppdrag og relasjon til Gud. Det er full harmoni mellom Døperens vitnesbyrd om Jesus, og Jesu vitnesbyrd om seg selv i samtalen med Nikodemus tidligere i kapittelet (v. 13 – 21)*.

Johannes starter med å si:

«Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen.»
Joh 3:27

Ved første øyekast kan det se ut som dette er en forklaring på Jesu framgang og at det er Jesus som blir gitt noe fra himmelen. Jeg er ikke helt tilfreds med en slik tolkning, for Døperen ser Jesus som ”kommet ovenfra” (v 31). Det kan selvfølgelig være at han mener at Jesus som kommer ovenfra gir sine disipler autoritet som fører til framgang, men jeg tror at Døperen henviser til sitt eget oppdrag. Han har fått det fra himmelen og har vært tro mot det han har fått. Det som nå er i ferd med å skje med Jesus og hans disipler, er en bekreftelse fra himmelen på Døperens oppdrag – ikke det motsatte slik hans egne disipler frykter. Mer om det i fortsettelsen.

Dagens ’manna’:

Det er viktig å forstå sin rolle i Guds rike slik at jeg kan glede meg også når rollen tilsynelatende blir mindre viktig i menneskers øyne.

-----------------------------------------
* I teologien sees dette som et tydelig eksempel på ”det johanneiske kerygma” = det sentrale i evangelistens forkynnelse. Jfr Rudolf Schnackenburg: “The Gospel According to St. John vol 1”, New York 1990, s 380-409)

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ikke til salgs!

Det er ikke tvil om at det hos noen oppfattes som status å formidle Den hellige ånd. Trollmannen Simon var imponert av Filip og kom til tro, men han var enda mer begeistret da han så hvordan Peter og Johannes formidlet Den hellige ånd. Jeg synes litt synd på Simon. Han hadde ikke vært troende lenge. Hans referansebakgrunn var trollmannens. Det var sikkert slik med trollmenn den gang som det er med tryllekunstnere i dag – de kjøper triks av hverandre. Simon var vitne til det han oppfattet som ”et fantastisk triks”. Det ville han kjøpe.

Da ”Toronto-vekkelsen” var på sitt sterkeste ble jeg selv beskyldt for å drive med samme type triks som illusjonistene. Ikke hadde jeg lært det, ikke hadde jeg kjøpt det og ikke var det noen form for triks – det bare skjedde.

Men stakkars Simon forsto ikke at det var tilfelle for Peter og Johannes også, og han ble kraftig irettesatt:

«Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i hjertet. For jeg ser at du er full av bitter galle og lenket til ondskap.»
Apg 8:20-23

Simon skjønte alvoret og vendte om. Mange av freskene i Nes Kyrkje i Gvarv (ca 1150 e.Kr.) er viet Simon og vitner om en tradisjon som kan tyde på at han fikk en sann omvendelse som resulterte i en sterk tjeneste. Selv om denne tradisjonen ikke er verifiserbar, har de fire årene med jevnlig gudstjenestebesøk og oppdrag som organistvikar i slike omgivelser gjort at jeg føler jeg ”kjenner” Simon. Om det som skjedde videre med Simon er sant, fikk han det i hvert fall gratis!

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd og hans gaver er gratis.

----------------------------------

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvorfor gjorde han det ikke selv?

Jeg stiller et spørsmål som jeg ikke finner et tilfredsstillende svar på. Det dreier seg om Filip i Samaria og hans «diakonale virksomhet». Han gjorde alt som apostlene gjorde, men med ett unntak - Han formidlet ikke Den hellig ånd på samme måte som dem:

Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.
Apg 8:14-17

Disse versene har ned gjennom århundrene vært årsak til mye debatt - og de har gitt næring til flere «læresetninger» som det har vært vanskelig for en samlet kirke å enes om.

Det enkle svaret på hvorfor ikke Filip formidlet Den hellige ånd selv, kan være at han ikke hadde tro for at han kunne gjøre det. Kanskje han regelrett manglet erfaringen med det. Når det gjelder gaven til å helbrede gitt av Ånden, er det den eneste gaven som står i flertall i Paulus sin liste i 1 Kor 12:9. Jeg har gjennom årene møtt mange som har brukt gaver til å helbrede. Mangfoldet har vist seg i at noen ser mer resultater innenfor ett ”sykdomsfelt”, og da er det gjerne mennesker med denne lidelsen som de velger å be for. De bruker gaven med det ”mål av tro” de har fått (Jfr Rom 12:6). I og med at Lukas understreker hva slags helbredelser Filip var redskap til, forteller det meg at han brukte de gavene han hadde tro til å bruke – og at det var derfor at Peter og Johannes kom. Jeg håper at det var grunnen, og hvorfor skal jeg skrive litt om i morgen.
 
Dagens ’manna’:

Jeg ønsker ikke at mitt mål av tro skal begrense hva Den hellige ånd kan gjøre gjennom meg.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Et holistisk bønneliv for et holistisk oppdrag

Når jeg de siste dagene har vært på bønnemøte i Jerusalem og samtidig har deltatt på en rekke bønnemøter over hele territoriet, har jeg blitt minnet om viktigheten av å be både med ånd og forstand.

I Jerusalem var de troende ofte samlet til bønn, men det var den spente situasjonen som var fokus på dette spesielle bønnemøtet; og disiplene ba ikke bare med forstanden, de var også tilstede med sin ånd og deres ånd kommuniserte med Ånden.

I sin undervisning om nådegavene skriver Paulus:

Jeg vil be med ånden, men også med forstanden, jeg vil lovsynge med ånden, men også med forstanden.
1 Kor 14:15

Jeg er overbevist om at dette er viktig. Jeg tror at Gud hører alle bønner enten de er bedt med forstanden eller ånden; men det er noe med den fullstendige overgivelsen som kommer til uttrykk i Guds ord som jeg aldri må glemme:

For Herrens øyne farer over hele jorden, så han med sin makt kan hjelpe dem som helhjertet holder seg til ham. (1978)
2 Krøn 16:9

Da en skriftlærd spurte hva som var det viktigste av alle budene, svarte Jesus:

Herren vår Gud, Herren er én; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.
Mark 12:29b-30

Referansen til Herrens «énhet» er interessant. Slik han forholder seg til meg som «én», må min respons til ham være som «én» - én enhet av hjerte, sjel, forstand og fysisk kraft. Når jeg er i den store ‘Jeg er’s nærhet, må jeg være der med «alt det ‘jeg er’».

I forrige uke fikk vi være med Generalen til Romania, Moldova, Ukraina og Georgia. I alle landene sang vi William Himes’ vakre sang som på en fantastisk måte beskriver en holistisk overgivelse til et holistisk oppdrag, som inkluderer et holistisk bønneliv. Jeg vil bruke koret som

Dagens ‘manna’: 

Alt det jeg er, alt jeg kan bli
Alt hva jeg har, alt jeg kan gi
La hele meg, Gud, få tjene deg, Gud,
Bruk du meg nå
Bruk mine evner, min forstand
La mine drømmer styres av din plan
For jeg har valgt, Gud, å gi deg alt, Gud
Bruk meg nå!

---------------------------------
NB - Dette innlegget er publisert 5. juni 2016, men datert tilbake på bloggen for å passe inn i kronologien til en reise gjennom Apostlenes gjerninger.  

Å bruke det jeg har fått

I morgen er det mange ”givere” som er spente på om mottakeren setter pris på gaven. Det beste beviset på at gaven blir verdsatt er ikke reaksjonen der og da, men om den faktisk blir tatt i bruk. Slik er det også med alle gavene Gud har gitt meg. Et dansk ordtak sier det slik:

Hva du er, er Guds gave til deg
Hva du gjør med det du er, er din gave til Gud!

Gjennom livet har jeg oppdaget at Gud har gitt meg gaver jeg ikke visste om. Oppdagelsen skjedde ved at jeg begynte å bruke det jeg ikke visste at jeg hadde. Selvfølgelig utløste en slik oppdagelse begeistring. Og kanskje Gud undret seg: Hvorfor har han ikke brukt den gaven før?

For noen år siden var det vanlig å møte plakaten: ”Stengt på grunn av vareopptelling” i butikkdøra en dag i romjula. Det er ikke dumt en gang i mellom å få en oversikt over hva Gud har gitt og hvordan jeg forvalter det.

Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men som legger fram sannhetens ord på rett måte.
2 Tim 2:15

Dagens ’manna’:

Gud fortjener mitt beste

-------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 32 av 40 (8 dager igjen av 2012)

Postet på FACEBOOK 5. april 2025 i revidert utgave