Gud blir aldri noen noe skyldig

Jeg har alltid ment at en fast og bevisst givertjeneste er viktig. Med jevne mellomrom har jeg undervist om det og nevnt det i forkynnelsen, men det var først høsten 2014 at jeg valgte å skrive om det. Jeg tror du vil få utbytte av å lese dette for deg selv. Samtidig er dette noe som det er viktig at vi snakker åpent om sammen med dem vi deler menighet med. Derfor er det spørsmål etter hvert av de seks korte kapitlene i det publiserte heftet.

Det første kapittelet handler om hvorfor jeg velger å være åpen om givertjenesten. Det kan være farlig å fortelle om hva man gir – Bibelen advarer til og med mot det dersom motivet er å bli «beundret» av mennesker. Når jeg likevel velger å stå fram med min erfaring, er det fordi jeg ønsker at andre skal få oppleve de enorme velsignelsene en trofast givertjeneste og raushet kan føre til.

Produksjonen av heftet er i seg selv et vitnesbyrd. Det ble sendt til trykkeriet kl. 12:00 på fredag før palmehelgen 2015. Kl. 15:00 samme dag fikk Magna og jeg en telefon fra stabssjefen, kommandør William Roberts, som kunne fortelle at vi fra 1. august ville oppta nye ordrer i Øst-Europa. Vi ble litt satt ut av en slik beskjed, men etter en kort tid i «sjokk», begynte jeg å tenke på hvilke konsekvenser det ville få. Først tenkte jeg på vestre, så på familien og til slutt tenkte jeg: «Der røk pensjonssparingen», men så måtte jeg smile «Gud blir aldri noen noe skyldig!» - det er Gud som har skapt humoren også.

Palmelørdag morgen dro vi til Bergen. Vanligvis overnattet vi privat, men alle «vertene» var bortreiste. Derfor hadde vi bestilt et økonomirom på et hotell. Da vi kom dit lørdagskveld og kom til rommet vi ble anvist til, var rommet allerede bebodd. Vi gikk tilbake til resepsjonen, og resepsjonisten beklagde: «Sånn skal aldri skje, og vi har dessverre helt fullt – men vent et øyeblikk, vi har Grieg-suiten, dere kan fø den!» Dermed havnet Magna og jeg en suite for første gang i vårt liv. Vår første reaksjon var: «Gud blir aldri noen noe skyldig!» - og så lo vi litt, og jeg tror Vårherre smilte med han også.

Under oppholdet i London i forbindelse med den internasjonale kongressen 'Boundless', var vi fortsatt på norsk lønn, men vi prøvde å spare litt ved å kjøre et moderat matbudsjett. På bursdagen min, fant vi ut at vi ville spandere på oss «fish & chips» på en pub. Vi hadde selvfølgelig råd til det. Da servitøren kom med maten, kom det en helt ukjent mann fra nabobordet over til vårt bord – han var heller ikke delegat på kongressen. Vi ble litt satt ut da han sa: «Gud har akkurat minnet meg om at jeg skal betale maten for dere!» Så la han 20 pund på bordet og forlot lokalet. Hva tror du vi sa til hverandre?

Du er velkommen til å lese videre i det etterfølgende innleggene:

Går det an å snakke om sin personlige givertjeneste?

Spørsmålet er absolutt relevant for det er mange grunner til å la det være. Jeg kan til og med komme med bibelske argumenter for å la være å dele min personlige erfaring. Her er noen eksempler:

Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Matteus 6:2-4

Og om ikke dette er nok, vier Matteus hele det 23. kapittelet til ve-rop over fariseerne som gjør gjerninger for å vise seg fram – et av versene nevner også givertjenesten:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Matteus 23:23

Derfor burde jeg kanskje stoppet her – men det siste verset jeg siterte, har en viktig avslutning:

  Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Jesus sier rett ut at det å holde fast på tiende-prinsippet er noe man bør  gjøre samtidig som man ikke skal forsømme det som veier mer: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.

Det gir meg frimodighet til å fortsette, for jeg gjør ikke dette for å framheve meg selv, men utelukkende for å ære Gud og komme med eksempler på at han står bak sine løfter. For jeg har erfart at Gud aldri blir noen noe skyldig.

At det er noe som «burde gjøres» er den første av flere grunner til at jeg nå velger å skrive om mitt eget forhold til det å gi. Sist høst var det tre hendelser som gjorde at jeg bestemte meg for at det må skje nå:

1. Arnfinn Løynings vitnesbyrd

«Uvanlig personlig og konkret la kirkelederen fram sine egne privatøkonomiske valg foran delegatene på synodemøtet – kirkemøtet – i Frikirken», leste jeg i Vårt Land 1. nov. 2014 (1), og innlegget fortsetter:

Løyning fortalte at han og kona Gro har hatt «et sterkt ønske om å kjempe mot materialismen og den overdådige livsstilen».

– Det beste vi da kunne gjøre var å begynne å gi mer. Vi økte prosenten år for år. Nå gir vi begge 20 prosent av våre lønninger og vi ønsker og håper at vi kan øke litt etter litt også fremover.

– Har du vært i tvil om du skulle fortelle om dine personlige valg på denne måten?

– Nei, det har over tid blitt klart for meg at dette var noe jeg måtte bære fram i min siste tale som synodeformann. Jeg har før vært redd for og litt feig når det gjelder å være konkret om givertjeneste. Dette er blitt ett av de store tabutemaene i kristne menigheter.

Videre kom det fram at Arnfinn og Gro i enighet med sine tre barn har blitt enige om at «misjonen er deres fjerde barn» og at arven derfor skal deles på fire.  Du kan lese hele innlegget som vedlegg #1 bak i heftet.

Hvorfor skal jeg være stille, når jeg, slik som Arnfinn kan ære Gud med mitt vitnesbyrd?

2. Martin Caves vitnesbyrd

Dagen før jeg leste Arnfinn Løynings vitnesbyrd, hadde jeg vært på et seminar og lyttet til Martin Cave forelese om temaet «Misjonale menigheter». Ledelsen av IMI-kirken var ikke fornøyd med bare å drive en fin  menighet for etablerte kristne og deres familier. Derfor ble det bestemt at menigheten vil nå nye mennesker gjennom å vise noe av Guds godhet i praksis. «Jeg måtte begynne å fokusere på godhet selv», sa Martin «så jeg tok en bestemmelse at jeg ville gjøre en god gjerning hver gang muligheten dukket opp». Han ga eksempler på slike anledninger:

En sjåfør sto ved en parkeringsautomat og manglet noen tiere til parkering. Martin betalte billetten. En kunde sto foran ham i kassen på Rimi og måtte legge en vare tilbake fordi hun manglet en femtilapp for å kunne betale alt som var i  handlekurven, men slapp det fordi det var Martin som sto bak henne. Mennesker er mottakelige for godhet, og de lurer på «hvorfor»!

«Det kostet meg lite» fortalte Martin, «men jeg forsto at jeg som leder måtte gå foran som eksempel – og – jeg måtte fortelle menigheten om det.»

Resultatet var at det nesten gikk sport i å vise «godhet». Hele Jær-regionen vet nå at IMI-kirken hvert år arrangerer en «Godhetsuke» der folk kan få hjelp av praktisk art. Det har gitt mange nye kontakter og nye mennesker søker til fellesskapet.

Det å vise godhet er definitivt en del av givertjenesten, men poenget jeg tok med meg fra Martin er at en leder selv må praktisere prinsippene og våge å fortelle hva som skjer.

For øvrig har IMI-kirken en god fast givertjeneste – så god at alle kollekter som tas opp i møtene deres brukes til å velsigne formål utenfor menigheten. Også Frelsesarmeens velferdssenter i Stavanger har mottatt kollekt fra møte i IMI. Det sier mye om menighetens holdning til godhet og velsignelse gjennom givertjeneste.

3. Budsjettenes vitnesbyrd

Begge de to foregående vitnesbyrdene dukket opp mens jeg holdt på med budsjett-prosessen i Vestre divisjon. Jeg så at vi har et stort uforløst potensiale når det gjelder den faste givertjenesten i alle korps i divisjonen. Da tenker jeg ikke først og fremst på å få inn mer penger, selv om de også kan brukes til mer velsignelse, men at givertjenesten utløser velsignelse langt ut over det som handler om penger:

Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus.Prøv meg på denne måten,sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål.

          Malaki 3:10

Jeg skal komme tilbake til mange personlige opplevelser av hva «utøsing av velsignelse uten mål» innebærer i de neste kapitlene. Men jeg røper allerede nå:

Det virker – Gud blir aldri noen noe skyldig!

-------------------------------------------------------------------------

(1) Se hele intervjuet HER

Dette er kapittel 1 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Det handler om oppdagelse og oppdragelse

Jeg var fem år da jeg begynte å forstå hvor viktig det var å gi. Mine foreldre hadde akkurat blitt utnevnt til offiserer i Frelsesarmeen og fått ordre til Rena i Østerdalen. Den gang var Frelsesarmeens intensjon om at alle enheter skulle være økonomisk selvbærende et knesatt prinsipp. Rena hadde få soldater og var et fattig korps og langt fra økonomisk bærekraftig.

Det var først på slutten av 80-tallet at offiserer i Frelsesarmeen ble garantert lønn. Da mine foreldre var på Rena het det for øvrig ikke lønn, men «underholdsbidrag» - slik er det fortsatt de fleste steder i verden. Dette bidraget var ikke stort, men nok til å overleve på dersom pengene kom inn. Min far pleide å spøke: «Hvis vi vil ha lønn denne uka må vi gi forrige ukes lønn i kollekten» - og fra boka «…at jeg får være Hans…» som gir glimt fra hans liv, sakser jeg:

Men det var «matauk» i bærplukk, og en god venn på meieriet hadde hjerte for familien på fire og sørget for at det av og til sto en liten «ask» med meieri-produkter utenfor døra til offiserene.

Vi var aldri sultne, men det var ofte enkle middager. Jeg kan huske at kokte poteter med meierismør fra venninnen på meieriet smakte veldig godt.

Mamma ønsket likevel å alltid ha ordentlig middag på søndager. En lørdag da pappa skulle ut for å selge Krigsropet sa mamma:

- «Hans, vi har ikke penger til søndagsmiddag»

- «Herren har nok ei rå med det» svarte pappa, og forsvant med Krigsropsveska under armen.

Det som skjedde den dagen, har blitt et varig minne for alle oss fire. Det var aldri «storsalg» av Krigsrop, og om alle bladene ble solgt, ville den inntekten være øremerket for neste ukes utgave av bladet som måtte løses ut mot postoppkrav – «harde bud!».

Men en dame, som pappa visste han hadde sett på en utpost et godt stykke fra Rena, kom og kjøpte bladet, betalte, la bladet i veska si, tok farvel og gikk. Etter noen meter snudde hun, kom tilbake til pappa, tok opp portemoneen på nytt og tok fram en ti-krone-seddel og sa:

- «Denne er til søndagsmiddag!»

Pappa ble målløs. Han fikk ikke engang sagt «takk», men det ville han gjøre godt igjen når han neste gang besøkte utposten. Hjemme ble det begeistring. Til og med vi ungene forsto det som skjedde. Og ti kroner den gang var så mye at det holdt til søndagsmiddag og mange dager med rester.

Men historien slutter ikke der.

Da mamma og pappa noen uker senere besøkte utposten, kom kvinnen til møtet. Pappa gikk ned og hilste på henne, takket for sist. Jo, hun husket at hun hadde kjøpt Krigsropet for det hadde hun hjemme, men da pappa takket for den flotte gaven til søndagsmiddag, ble hun som et stort spørsmålstegn. Hun hadde aldri gitt ham penger til middag, det måtte ha vært en annen. Pappa er til dags dato overbevist om at det var henne, og han har en forklaring: Hun var ledet av Gud slik at «den venstre hånden ikke visste hva den høyre gjorde» (jfr Matteus 6:3-4) - og når Gud leder, blir alle rikere.

Slike oppdagelser av Guds omsorg var en god oppdragelse. Jeg forsto at den som gir han får. Og fant selv gleden i å gi fra jeg var ganske liten. Riktignok måtte Gud minne meg om prinsippet mange ganger. Mine foreldre fikk i 1969 ordre til Mandal og vi kom dit da jeg var nybakt tenåring og som tenåringer flest, visste jeg mere den gang enn jeg gjør i dag. Etter å hatt pause som offiserer i fire år var jeg blitt vant til at familieøkonomien hadde vært bedre enn den var da jeg hadde vært «offisersbarn» forrige gang, og jeg forsto at det gikk mot «trangere tider». Jeg var derfor veldig indignert på mamma da jeg kom fra skolen en dag og så at hun tømte matskapet vårt for å gi bort en kasse med mat.

- «Synes du at vi har så fantastisk god råd at vi kan gi bort vår egen mat?» kommenterte jeg surt.

Mamma så trist på meg:

- «Jostein, jeg har aldri opplevd at Gud noen gang blir noen noe skyldig!»

Neste dag var jeg første mann som kom hjem fra dagens gjøremål. Utenfor døra som gikk opp til offisersleiligheten, stod det en stor kasse – sikkert tre ganger så stor som kassen som hadde forlatt huset dagen før. «Til familien på Frelsesarmeen» stod det på en lapp – jeg kunne ikke vente på de andre og måtte kikke på kassens innhold. Den var proppfull av matvarer og godsaker – det kom knapt til å bli plass i skapet. Gud blir aldri noen noe skyldig. Den ferske tenåringen gjorde en oppdagelse og fikk seg en lære-penge. Guds oppdragelse var i gang.

Da jeg et år senere ble soldat, hadde jeg derfor forstått at det å «gi til Gud det som tilhører Gud» er viktig (Matteus 22:15-22). På et teltmøte i Furulunden noen måneder tidligere hadde jeg tatt bestemmelsen om at jeg ville følge Jesus. For meg innebar det en bevissthet om at fra det øyeblikket tilhørte alt jeg er og har Gud. Men - jeg visste også at han har overlatt ansvaret til meg å forvalte det. Derfor måtte jeg finne ut hvilket prinsipp som skulle ligge til grunn for hvor mye som jeg skulle gi.

Jeg leste mye i Bibelen, og fant den flotte undervisning i 2. Korinterbrev 9 om «Vilje til å gi». Den viljen hadde jeg, og jeg tok til meg versene:

«Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»

2 Korinterbrev 9:6-7

Jeg hadde lyst til å gi. Jeg hadde lyst til å prøve Gud på hans ord. Og jeg forsto at tiendeprinsippet var et godt utgangspunkt.

Til ettertanke og samtale - del 2

1) Les 2 Kor 9 – Hvilke oppdagelser gjør du?
2) Hvordan tolker du Jesu ord om at den venstre hånd ikke skal vite hva den høyre gjør (Matteus 6:3-4)?
3) Hvordan kan en oppdagelse bli en oppdragelse?(1)
4) Hvorfor er tiendeprinsippet et godt utgangspunkt?

----------------------------------------------------------------------
(1) Frelsesarmeen har nylig gitt ut et disippeltreningsprogram som er skrevet av Charles Lake. Han hevder at det tar det ni uker å bygge en ny vane, og sikter spesielt til det å få en gode vane med å lese Guds ord og ta til seg dagens ‘manna’. Tiden fra man har oppdaget at noe er viktig, til det blir en vane er «oppdragelsesperioden». Når det er blitt en vane, er det blitt en naturlig del av livet. Slik tror jeg det er med den personlige givertjenesten også.

Dette er kapittel 2 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Har jeg lov til å prøve Gud?

I historien om Jesus som ble fristet av djevelen leser vi:

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og:De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Matteus 4:5-7

Verset som Jesus siterer er hentet fra 5 Mosebok 6:16, og jeg tror det er viktig å ta på alvor i de fleste situasjoner vi står i. Hvorfor kan jeg da bruke over-skriften «Har jeg lov til å prøve Gud?» på et kapittel om givertjeneste?

Ganske enkelt fordi Gud selv åpner for det i et vers jeg siterte i del 1:

Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Her åpner faktisk Gud opp for å prøve ham.

Siden vi selv hadde opplevd stor velsignelse gjennom å følge tiende-prinsippet, valgte vi å oppdra barna våre etter samme prinsipp. Da eldstedattera vår, Silje, skulle ha sin første sommerjobb, bestemte hun seg for at hun ville teste ut tiendeprinsippet. Vi visste ingenting om dette, og det er en viktig informasjon med hensyn til fortsettelsen av historien.

Silje hadde jobbet på Jeløy og hadde fått utbetalt 7.000 kroner. Det var mye penger, men for en ung jente som får sin første ordentlige lønn, er 700 kroner også mye penger. Det holdt hardt, men hun la 700 kroner i en konvolutt som hun skulle ha med seg tilbake til korpset i Bergen. Men før hun reiste tilbake, hadde hun så fryktelig lyst å reise på en Bibelleir som Filadelfia-menigheten i Oslo skulle arrangere. Hun ringte til oss og spurte om lov til det, og fortalte at hun ville betale leiren selv nå som hun hadde penger selv. Magna og jeg syntes det var flott at hun ville reise på en ukes bibelleir, og bestemte oss for at vi ville spandere bibelleiren på henne. Vi meddelte den gode beskjeden og spurte henne hvor mye leiren kostet. Den kostet 700 kroner. Silje så med engang koblingen til prinsippet om at Gud aldri blir noen noe skyldig.

Men Silje skulle fortsette å lære.

Da hun kom tilbake til Bergen samme høst, fikk hun en vikarjobb på Fretex og første lønning var 1.100 kroner. Silje mottok pengene og så på de 110 kronene som skulle legges i konvolutten. Det var mange McDonalds menyer den gangen. Nølende la hun de 110 kronene på bestemmelsesstedet. Nesten i samme øyeblikk ringte en venninne:

- «Silje, kan du ta avisrunden min på lørdag, så skal du få 110 kroner!»

Det var egentlig ikke så rart å bli bedt om å ta en avisrunde, men at venninnen ikke rundet ned til hundre, men i stedet tilbød 110 kroner, ble en sterk påminnelse om at Guds prinsipper fungerer. Silje hadde lært noe veldig viktig. Det betød ikke at hun forventet å få igjen alt hun ga, men hun hadde forstått at Gud vil øse ut velsignelse uten mål. Det viktigste er kanskje oppdagelsen av at de største verdiene faktisk ikke handler om kroner og øre, men om gleden og velsignelsen ved å gi.

Det hører med til historien at Silje gjorde en litt underlig oppdagelse da hun flyttet hjemmefra til et stort korps og fikk sin første heltidsjobb som kassadame på et supermarked. Hun ble godt mottatt i korpset og fikk sitt givernummer på lik linje med alle de andre soldatene. Korpset hadde mange soldater med høye lønninger. I og med at giverne var registrert med nummer og dermed var anonymiserte, ble giverlisten offentliggjort. Silje regnet med at hun som minstelønnsmottaker ville havne blant de giverne som ga minst. Hun fikk derfor sjokk da hun var blant topp tre!

Noen, ja, ganske mange, hadde ikke forstått det hun hadde forstått.

Og – det kan være enda en god grunn til å skrive dette lille heftet.

Har jeg selv prøvd Gud på dette området?

Det har hendt ved noen få anledninger at jeg har tatt meg frimodigheten å minne Gud om det han har sagt, men som oftest har det holdt i massevis å bare vente på ham. Noen ganger har han svart med mye mer enn jeg kunne håpe på. Men la meg gi et eksempel på en gang jeg «minnet» ham på løftet hans:

Sommeren 1995 fikk jeg en sum penger som ikke var «lønn». Det dreide seg om 20.000 kroner, og jeg ville bruke pengene til å dekke gjeld. I og med at det ikke var lønn, og dermed ikke «forventet inntekt» i korpset, valgte jeg å gi tienden til en person som var i pengenød, og jeg vet at pengene ble til velsignelse. I slutten av september fikk jeg en stor utgift, og jeg manglet akkurat 2.000 kroner for å slippe å be om forskudd på lønn eller ta opp et lån. Da sukket jeg til Vårherre og minnet ham om verset fra Malaki.

Like etter dukket Ola Grytten opp på kontoret mitt. Han hadde med seg en konvolutt og sa:

- «Da jeg ba i morges ba Gud meg om å oppsøke deg og gi deg 2.000 kroner, her er de!» .

Det ble en god erfaring for oss begge to.

Jeg opplevde nesten det samme som Kornelius da han var i bønn, og en engel kom på besøk. På Kornelius spørsmål «Hva vil du, Herre?», svarte engelen:

«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg».
Apostelgjerningene 10:4

Hvorfor nevner jeg dette verset?

Ganske enkelt fordi givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet. Motivasjonen for å gi må aldri løsrives fra Gudsrelasjonen. La meg gi enda et eksempel på hva jeg mener:

Da jeg reiste til Frelsesarmeen offisersskole i 1974 hadde jeg ikke mye penger. Det var i tillegg slik at vi måtte samle inn penger som skulle dekke deler av skoleoppholdet. Dessuten reiste jeg til London, og der fant jeg fort ut at alle de 103 andre i min sesjon hadde en annen form for støtte enn den jeg hadde. Min mormor hadde riktignok lagt til side 500 kroner som hun ga til meg med følgende beskjed:

- «Her har du 500 kroner, Jostein, og de skal du ikke betale tiende av, for det har jeg allerede gjort».

Jeg hadde bodd hos mine besteforeldre i et par måneder for å jobbe og legge opp litt penger til offisersskolen, og mormor hadde så «vondt av» at jeg betalte tiende hver gang lønningen kom. Hun mente jeg ville trenge alle pengene på skolen. Jeg klarte ikke berolige henne med forsikringen om at «Det ordner Herren!»

Derfor betalte jeg også tiende av de 500 kronene hun hadde gitt meg. Jeg hadde jo ikke gitt tiende av de pengene, det var det hun som hadde gjort. Men jeg fikk aldri «bekjent» det for henne. Herren hentet min omsorgsfulle mormor hjem til seg rett etter at jeg var ferdig på offisersskolen!

Jeg kan ikke huske at jeg snakket om den private økonomien min da jeg kom til skolen, men noen må ha oppdaget at jeg hadde lite penger. Kanskje noen så at jeg bare hadde én uniform, eller at jeg valgte et enkelt og billig måltid når vi var ute? Uansett – plutselig kunne det dukke opp en konvolutt med penger som ble stukket inn i glipen under døren inn til rommet mitt - jeg var aldri helt blakk.

Men her er jeg nødt til å fortelle historien om en av mine hverdagshelter: William D. Rickles.

William D. Rickles var en trofast soldat som bodde i havnebyen Hove helt sør i England. Han var den soldaten som flere år på rad hadde samlet mest penger under Frelsesarmeens selvfornektelsesuke i England. Han og kona, som var barnløse, støttet trofast hjemkorpset sitt, og Williams store lidenskap var lydbåndopptak. Han var leder av «The Salvation Army’s Tape Fellowship» som forvaltet en skatt av gamle lydspor – noen av dem var helt unike fordi de var tatt opp av frivillige entusiaster. Dette var primært intervjuer og taler mm.

På midten av 60-tallet bestemte ekteparet at de ville støtte «offisersskolens fattigste kadett» fordi de opplevde at Gud minnet dem om det. Det var offisersskolens ledelse som identifiserte kandidaten til den ærefulle(?) tittelen. De to årene jeg var på skolen, var det visst nok et enkelt valg – det ble meg. Egentlig opplevde jeg det som er et paradoks, for jeg kjente meg så uendelig rik også før dette skjedde – og nå kom det hver måned 4 pund fra en for meg, helt ukjent person.

En gang i løpet av de knappe to årene jeg var i London fikk jeg anledning til å besøke William D. Rickles og frue i deres hjem. At jeg ikke har konas navn er helt naturlig. Det var sjelden at fruene ble tiltalt med sitt eget navn – hun var «Mrs William D. Rickles», og ble tiltalt som Mrs Rickles også av sin mann.

Men denne lille historien tar jeg med på grunn av det William sa da jeg takket ham:

«Det er ingenting å takke oss for. Vi hadde ikke veldig mye til overs
da vi begynte å gjøre dette, men fra det øyeblikket vi gjorde det
Gud hadde minnet oss om, har vi alltid hatt rikelig overskudd på
privatøkonomien. Det er så merkbart at jeg med jevne mellomrom
må granske motivet for hvorfor vi gjør det!»

Det er viktig at det å prøve Gud på hans løfte er drevet av det rette motivet: Kjærlighet til ham og til medmenneskene!

Til ettertanke og samtale - del 3

1) Det kan være mange gode grunner for å gi til Herrens sak – «Behovet» kan være et godt motiv, eller er det andre motiv som er viktigere? 

2) Les Apostelgjerningene 10:1-8! Hvorfor er det viktig at givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet? 

3) «Prøv meg på denne måten!» sier Herren gjennom Malaki
- Hvordan tolker du det? 

4) Kan du nevne eksempler, enten fra eget eller andre liv, på hvordan Herren har stått bak løftet om å øse ut velsignelse uten mål?

-----------------------------------------------------------------

Dette er kapittel 3 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Herren - min forsørger

Totalt er det syv navn som knyttes til Jehova i Det gamle testamentet. Du kan finner alle syv i denne linken. Det desidert mest brukte navnet er Jehova - Jahve = «Jeg er», som nevnes hele 6519 ganger. 

Overskriften på dette kapittelet er et annet av dem: Jehova – Jireh = «Herren forsørger». Det navnet er bare brukt én gang, men det er i en av de mest dramatiske beretningene i hele Bibelen. En fortelling som på mange måter sprenger grensene for den menneskelige fatteevne. Det er Abraham som bruker navnet etter at Herren har testet Abrahams tro og lydighet. På Herrens befaling hadde han hadde dratt til Moriafjellet for å ofre sønnen Isak, men Gud sørget for et erstatningsoffer. Mange oversettelser velger å bruke det hebraiske navnet med en fotnote til betydningen: «Herren vil forsørge», mens Det norske bibelselskap konsekvent har valgt å bruke «Herren ser» som oversettelse:

Abraham kalte dette stedet «Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»

1 Mosebok 22:14 

Personlig kan jeg godt leve med oversettelsen «Herren ser». Jeg tror fullt og fast at han ser og vet også hva han ser etter:

For Herrens øyne farer over hele jorden, så han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham.

2 Krønikebok 16:9 

Gud så at Abraham var helhjertet og sørget for ham.

Hjertets innstilling vil også vise igjen i viljen til å gi. Derfor liker jeg at Frelsesarmeens program for personlig givertjeneste heter: «Gi med hjertet». Det er dette Herren ser etter. Jeg tror faktisk ikke han er opptatt av prosenter – de er kun et prinsipp som gir meg et praktisk utgangspunkt. Dersom jeg gir fordi jeg synes jeg må, gir jeg ikke med hjertet – og Gud som ser alt, klarer jeg aldri å lure. Da lar han meg streve videre i egen kraft, for det er dem som er helhjertet han styrker.

Betyr det at jeg alltid får til eller gjør det som jeg ønsker å gjøre?

Nei, men Gud ser fortsatt til hjertet.

Jeg tror ikke et eneste øyeblikk at Peter ønsket å fornekte Jesus. Jeg tror at han snakket fra hjertet da han sa han var klar til å dø sammen med ham – og viste det i praktisk handling da han trakk sverdet mot overmakten for å forsvare Jesus. Likevel fornektet han noen timer senere. Jeg tror det var fordi han ikke forsto det som skjedde. Da Peter møtte Jesus etter oppstandelsen og Jesus spurte: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» kom det et svar fra Peter som var både en erkjennelse og en fullstendig overgivelse:

«Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.»Johannes 21:17

Det er egentlig ingen vits i å late som om noe er annerledes enn det egentlig er. Jeg ser ikke ofte på film, men i den vakre filmen: “Shadowlands” som handler om livet til C. S. Lewis, er det en vakker scene hvor han står overfor et av de tøffeste valgene i sitt liv. Det er et spesielt øyeblikk når han «spenner sannhetens belte om livet» med ordene: “No more pretending!” – «Ikke mer skuespill!».

I relasjon til Gud blir skuespill umulig. Han vet alt. Det tar jeg med meg inn i givertjenesten også.

Noen glimt fra Moldova

Da vi sommeren 2004 reiste til Chisinau for å bo i Europas fattigste land, visste vi at vi ville møte utfordringer vi aldri hadde møtt tidligere. Vi var forberedt på å møte nød i alle betydninger av ordet, og det var det vi møtte. Før vi reiste hjemmefra hadde Magna bedt om et vers som hun kunne holde fast i, og hun fikk verset:

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.2 Korinterbrev 9:8

Vi opplevde at Gud sørget for oss på alle måter slik at vi faktisk hadde nok av alt til alt det han ga oss tro for å gå inn i, og selv på moldovsk lønn kjente vi oss så uendelig rike.

Hvorfor det?

Det fantes noen få som var rike på jordisk gods og gull også i det fattige landet, men vi ble knapt kjent med noen av dem. På den annen side var det et paradoks å oppdage hvor rike mange av de såkalt 'fattige' moldoverne var. I løpet av tre år lærte vi litt mer om hva som er rikdom og hva som er fattigdom. Hele problematikken måtte omdefineres. I dag har jeg en definisjon på hva som er virkelig fattigdom og den er slik:

”Fattig er den som ikke har noe å gi bort.”

Da er det mange rike i Moldova. Vi opplevde mennesker som delte det de hadde både av mat, håndarbeid, tid, erfaring, fellesskap - og - det lille de hadde av penger.

Det samlede driftsbudsjettet for Frelsesarmeens arbeid i Moldova, Ukraina og Romania, var omtrent på samme størrelse som for Templet korps som jeg hadde vært leder for inntil vi dro til Øst-Europa. Forskjellen var at arbeidet bestod av 35 korps og at det var drøyt 70 offiserer/korpsledere og ca 1600 soldater.

De fleste offiserer og soldater ga tiende av sine beskjedne inntekter og under selvfornektelsesuken var det mange som ga 25% av en måneds-inntekt til arbeidet i Liberia. Det rakk ikke langt i arbeidet, men det utløste Herrens velsignelse slik at det faktisk var overflod til all god gjerning. I dag tenker vi at det nesten er en drøm at Gud velsignet det slik at vi kunne kjøpe en hel rekke eiendommer som ga tryggere rammer for arbeidet for å møte menneskers fysiske og åndelige behov. Det kunne blitt en hel bok av fortellinger om at Gud står ved sine løfter – men i dag handler det om at Gud ser til hjertene og sørger for at hans folk har det de trenger til all god gjerning.

Også i privatlivet vårt opplevde vi den samme overnaturlige rausheten. Noen vil hevde at det er en rasjonell forklaring, men samtidig er Guds timing den spennende faktoren i dette lille vitnesbyrdet. At ting skjer akkurat når de skjer, oppfatter jeg som et «Guds smil» i hverdagen:

Sommeren 2004 hadde vi planlagt å bygge garasje på eiendommen vår, Brødsjø, i Kroken. På grunn av at vi hadde sagt "ja" til å reise til Moldova og visste at vi måtte klare oss på lokal lønn, valgte vi å legge planen på "is" og heller ha den oppsparte kapitalen til garasjen i reserve. Vi hadde nemlig fortsatt et lite lån på landstedet vårt, men vi hadde leietaker i huset og leien dekket omtrent det månedlige avdraget til banken. Så vi ble enige om at dersom vi beholdt leietakeren kunne vi bygge garasje når vi skulle hjem på lang hjemlandsferie etter tre år. Seks måneder etter at vi flyttet til Moldova mistet vi leietakeren, og jeg sa til Magna:

- «Det var den garasjen, men OK, vi klarer oss lenge uten garasje, vi har jo ikke bil engang!»

En uke etter mottok jeg et brev fra Telenor med følgende spørsmål:

- «Kan vi få bygge en garasje til deg på din eiendom? Vi trenger et lite hjørne til en telefonsentral.»

Det var en underlig følelse. Gud ser til hjertet, og Herren – vår forsørger, blir aldri noen noe skyldig.

Til ettertanke og samtale - del 4

1) «Fattig er den som ikke har noe å gi bort» – hva tenker du om denne definisjonen av fattigdom? 

2) Les følgende påstand:
«Mennesker i Norge er så rike at de verken trenger Herrens omsorg for ‘daglig brød’ eller ‘hjelp på overnaturlig vis’, derfor blir de veldig fattige i sin rikdom».
Er du enig i påstanden?
Dersom du er enig – hva kan du gjøre for at du ikke skal bli fattig i all «overfloden»? 

3) Det «å gi» berører mange flere områder av livet enn økonomien. Foruten penger, hva disponerer du som du kan bruke til å spre velsignelse? 

4) I del 4 leste du: «I relasjon til Gud blir skuespill umulig».
Hva tenker du om den påstanden koblet til givertjenesten?

----------------------------------------------------
 Dette er kapittel 4 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Et spørsmål om prosenter?

Jeg får ofte spørsmålet: «Hva skal jeg betale tiende av?»

På den ene siden er det helt relevant, på den andre siden er det viktigste at du gir med hjertet, og da er det hjertet som må bestemme. Men det er faktisk ingen motsetning mellom hjerte og prinsipp.

Derfor svarer jeg gjerne slik når jeg får spørsmålet:

Hvis du har tro for det, så start med å gi tiende av netto inntekt – det vil si det du får utbetalt på lønnskontoen din. Logikken i at det skal gå av netto-inntekt er ganske enkel: Dersom du kjente at Gud ba deg gi 100%, ville du kun ha anledning til å gi ham nettobeløpet. Du har ikke frihet til å gi 100% av bruttoinntekten fordi «keiseren» krever sitt.

Dersom du ikke har tro for å starte der, er det viktig at du bestemmer deg for hvor du vil starte. For noen kan det være aktuelt å betale 10% av det som er igjen etter at alle faste utgifter er betalt. Andre vil velge det som er igjen etter at bokostnadene er trukket fra. Men - du må lande der hjertet ditt lander. Når du begynner der, er jeg overbevist om at gleden ved å gi vil føre til et ønske om å øke litt etter litt til du når tiende av både netto og brutto. Mange vil fortsette ut over det. Det er først da det blir snakk om «offer».

Uansett er fordelen med å tenke et prosentbeløp, at beløpet vil følge svingningene i økonomien. De som bestemmer seg for å gi et fast beløp, kommer fort på etterskudd i forhold til utviklingen både i inntekter og utgifter. Dersom du for eksempel ga 100 kroner på 60-tallet vil det tilsvare ca 1.000 kroner 50 år senere. Tiendeprinsippet er derfor en trygghet for menighetens faste inntekter.

Samtidig er det viktig å huske at løftet: «Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål», er knyttet til prinsippet om å komme med «hele tienden»:

Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Betyr det at jeg ikke blir velsignet dersom jeg ikke gir tiende?

Selvfølgelig ikke, Gud ser til menneskets hjerte og han velsigner meg før jeg velsigner ham. Det er i utgangspunktet ikke noe jeg kan gjøre for å fortjene hans velsignelse. Samtidig kommer løftet om velsignelse igjen flere ganger både i evangeliene og brevene. Jeg har tidligere sitert Paulus:

«Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»
2 Korinterbrev 9:6-7

Jesus er også opptatt av dette. Han snakker om raushet eller mangel på raushet overfor andre mennesker med å si:

«…i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.»
Matteus 7:2

Og ingenting taler sterkere om dette raushetsprinsippet enn liknelsen han fortalte om den ubarmhjertige tjeneren (Matteus 18:23-35). Den handler om en tjener som fikk ettergitt en gjeld på ti tusen talenter. En denar var en normal dagslønn, og en talent var verd ca 6000 denarer. Dersom tjeneren hadde en vanlig lønn, viser regnestykket at det hadde tatt ham 200.000 år og slette gjelden. Det burde ha gjort ham ydmyk å få ettergitt så stor gjeld. Men det den ubarmhjertige tjeneren gjør rett etter å ha blitt velsignet, er å kaste en medtjener i fengsel fordi denne skylder ham 100 denarer. Da ser vi det urimelige i proporsjonene. Poenget til Jesus er ganske enkelt at vi skal vise den samme raushet som vi selv er blitt vist. Den rausheten har Jesus gjort synlig ved å gi seg selv for oss.

At Jesus visste at det lå mer velsignelse i å gi enn å ta imot viser et sitat som kun står i Apostlenes gjerninger. Det er Paulus som siterer det:

«Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»
Apostelgjerningene 20:35

Fra individ til fellesskap

Det er interessant at de samme prinsippene som gjelder for meg som individ, også er gyldige for menigheten. Frelsesarmeen har et tiendeprinsipp for det enkelte korps. Da jeg i sin tid kom til Templet korps opplevdes økonomien som anstrengt, og jeg begynte å lete etter mulige årsaker. Selvfølgelig kan det være mange faktorer som spiller inn, men det første jeg ser etter er om tiende-prinsippet blir fulgt. Da tenker jeg ikke først og fremst på om den enkelte soldat følger prinsippet, men om korpset gjør det.

På de siste tre korpsene jeg har vært leder for, har jeg vært så heldig å ha flott finansunderbefal. Da har jeg gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å se hvem som gir og hvor mye de gir. Å ikke vite, gir meg en frihet til å kunne snakke om givertjeneste til alle uten å tenke på hvor mye den enkelte av tilhørerne gir.

Likevel har jeg ønsket å vite den samlede summen som kommer inn hver måned. Etter noen måneder i Templet fant jeg ut at det ble rapportert to beløp hver måned som ble slått sammen til ett. Naturlig nok spurte jeg hvorfor. Forklaringen var enkel. I en byggeprosess får korps tillatelse til å fravike regelen om tiende på midler som avsettes til byggefond eller direkte nedbetaling av gjeld. Det kan godt være at noen hadde sovet i timen, men Templet hadde nedbetalt sin eiendoms-gjeld noen år tidligere, men omtrent halvparten av giverne brukte fortsatt eiendoms-kontoen som nå automatisk gikk inn i driftsregnskapet.

Umiddelbart tenkte jeg at her brytes et guddommelig prinsipp, kanskje mot bedre vitende, men likevel. Jeg foreslo at vi med en gang skulle gå over til én konto for givere, og betale tiende av alt slik vi var pålagt. Det ble et par «men!» - ikke minst fordi det var budsjettert med en besparelse på 30.000 kroner på det man fikk inn på eiendoms.kontoen. Jeg delte mitt vitnesbyrd og sa at dersom Guds løfte om å prøve ham på tiendeprinsippet gjaldt meg, ville det sikkert også gjelde menigheten vår. «La oss gi ham en sjanse til å vise at han står ved sitt ord!» oppfordret jeg. Og det flotte lederteamet ble med på prosjektet.

Uka etter sto det en ukjent mann utenfor hoveddøra til Templet. Han ville gjerne gi en gave til Frelsesarmeen på grunn av at en av Templets soldater hadde vært et sånt fantastisk eksempel for ham gjennom hele livet.

– «Kjenner du Karl Fredrik Lund?»

spurte han meg.

Selvfølgelig gjør jeg det, alle som har vært innom Templet kjenner Karl Fredrik. Så delte vi noen muntre opplevelser vi har hatt sammen med Karl Fredrik. Jeg takket for gaven og mannen forlot. Da jeg åpnet konvolutten fant jeg en sjekk. Da jeg så summen: 500.000 kroner forsto jeg at Gud aldri blir noen noe skyldig. Det ble et sterkt vitnesbyrd for alle oss i lederteamet.

Hadde pengene kommet likevel?

Det kan vi aldri vite, men redelighet i forhold til prinsipper skaper bevegelser i Guds rike. Kanskje giveren ble minnet om noe han hadde tenkt på lenge – uansett var timingen helt perfekt.
Dermed begynte det å strømme inn penger til Templet, og vi forsto at vi måtte være rause ikke bare med tiende, men med «milde» gaver og forpliktelser også overfor misjon. Jo mer vi ga, dess mer kom inn. Vi hadde over-flod til all god gjerning.

Spiller det noen rolle hvor pengene kommer fra?

Dersom pengene er målet er svaret «nei». Dersom velsignelse er målet, tror jeg at de må komme innenfra - fra menighetens egne medlemmer. Det er penger som er gitt og knyttet til Guds løfter, som utløser velsignelse uten mål.

I februar 1994 hadde vi store økonomiske utfordringer i Bergen 1. korps. Magna, Thormod (Langeland) og jeg satt og samtalte om situasjonen, og jeg var ganske oppgitt da jeg utbrøt:
- «Vi trenger penger, og de må komme innenfra i løpet av ei uke, hvis ikke må jeg finne meg noe annet å gjøre!»

Ingen andre enn vi tre var vitne til eller hørte det litt brutale utbruddet mitt. Men jeg var overbevist om at det var viktig for velsignelsen at gaven skulle komme innenfra.

Et par dager senere kom Mary Berntsen til kontoret. «Kaptein!», sa hun, det var flere av de godt voksne soldatene som ikke var fortrolige med å tiltale meg med fornavn, og så fortsatte Mary:
- «Frelsesarmeen skal ha alt etter meg, men jeg trenger egentlig ikke å spare alt til korpset får arven. Jeg kommer akkurat fra banken. Der over førte jeg 100.000 kroner til korpset».

Mary elsket Herren og hun elsket menigheten sin. På mange måter ble dette et vendepunkt. Fra det øyeblikket velsignet økonomien seg, men vi så også at det begynte å skje mer i møtene. Mennesker ble berørt på en ny måte. Men det var først da det virkelig ble et gjennombrudd seks måneder senere at vi husket når endringen begynte å skje. Jeg kunne skrevet en hel bok om de tre årene i Bergen, og kanskje gjør jeg det en gang, men jeg tror ikke at det var uten betydning at en av korpsets trofaste soldater var lydig da hun ble minnet om å gi, og gjorde det. Det er slikt som utløser velsignelse uten mål.

Til ettertanke og samtale - del 5

1) Er det penger eller velsignelse som er målet?
Sannsynligheten er stor for at du svarer som Ole Bruum: «Ja, takk begge deler!»

- Men hvordan vil du få det til?

2) I kapittelet du akkurat har lest, er det en påstand:
«Det er penger som er gitt og knyttet til Guds løfter, som utløser velsignelse uten mål».
Hva tenker du? Er du enig eller uenig? Spiller det noen rolle hvor pengene kommer fra?

3) Enda en påstand: «Fordi vi er én kropp gjelder de samme bibelske prinsippene både for individet og fellesskapet».
Diskuter denne påstanden knyttet til individets og menighetens givertjeneste.
Er det menigheten eller individene som er mest trofaste mot prinsippene? 

4) Hva er hovedbudskapet til Jesus i liknelsen om den ubarmhjertige
tjeneren - Matteus 18:23-35?

-----------------------------------------
Dette er kapittel 5 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..." 

Jeg er kaptein i min egen sjel

Det hender at Jan Eggums sang fortsatt kan dukke opp på radioen: «Kor e’ alle helter hen?». 

Det er viktig for oss å ha noen helter også blant mennesker. Jeg har flere. En av dem som kommer veldig høyt opp på lista døde for ikke så lenge siden, men for meg kommer Nelson Mandela til å være et forbilde så lenge jeg lever. Derfor var det også med spenning jeg satte meg ned for å se filmen «Invictus» som kom i 2009.

Gjennom filmen fikk jeg følelsen av å bli enda bedre kjent med et stort menneske. Filmen introduserte meg også for diktet som hadde betydd så mye for Mandela gjennom hele livet - Ikke minst de 27 årene han satt som fange på Robben Island. Det er derfra jeg låner tittelen til dette innlegget.

William Ernest Henleys dikt ‘Invictus’ er stor kunst. At jeg bruker min egen norske oversettelse, yter ikke originalen et fnugg av rettferdighet. Den engelske versjonen finner du i fotnote (1) nederst, men hovedinnholdet er bevart i den norske versjonen:

Midt i en natt så mørk og svart,
fra et dyp av en bunnløs sjakt,
takker jeg gud av hver en art,
at min sjel er bevart intakt.

Under omstendigheters smertegnag
har jeg ikke klynket og grått.
Truffet av skjebnens piskeslag
har jeg blødd, men fortsatt stått.

Over et sted med slag og sår
blir fryktens teppe spredd;
Men truslene gjennom mange år
har aldri funnet meg redd.

Hva betyr et grunnløst straffeskriv?
Hva betyr den første stein?
Jeg er herre i mitt eget liv
Jeg er min sjels kaptein.

Nelson Mandela tok kontroll over det han kunne ta kontroll over: Sin egen sjel!

Jeg kommer tilbake til dette mot slutten av innlegget, men stopper litt opp for hvordan vi er skapt.

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!»
1 Mosebok 1:26

Jeg tror dette kan illustreres på denne måten:

Men dette er ikke det eneste bildet av mennesket som Bibelen gir. Paulus sammenlikner oss også med et tempel:

Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?
1 Korinterbrev 3:16

Illustrasjonen viser hvordan tempelet var delt i tre deler:

Forgården representerer kroppen min. Den er setet for verdens-bevisstheten. Gjennom den forholder jeg meg til verden, og det er den som er synlig for verden.

Det hellige representerer sjelen min. Det er setet for jeg-bevisstheten. Der ligger min personlighet som preges av mine følelser og intellekt. Kun utvalgte hadde adgang til det hellige. Jeg be-stemmer hvem jeg inviterer inn.

Det aller helligste representerer ånden min – i Bibelen ofte synonymt med hjertet. Det er setet for Guds-bevisstheten. I Templet i det aller helligste bodde Gud ved sin Ånd, og det var i det aller helligste i mitt tempel at Den hellige ånd flyttet inn da jeg ble født på nytt.

Tilbake til setningen: Jeg er kaptein i min egen sjel. 
Er det ikke et poeng at jeg skal ha Jesus som Herre, sjef eller kaptein?

Jo – akkurat, men for at jeg kan gi ham mer enn hjertet mitt, er jeg nødt til å ta kontroll over min egen sjel. Det vil si at jeg er nødt til å styre det som skal få prege min sjel. Hadde Nelson Mandela tillatt at apartheid, fangenskap og hardt tvangsarbeid skulle få prege hans sjel, da ville han aldri blitt det mennesket han ble. Mandela var sin sjels kaptein.

Hva vil ta makt over meg?

Målet med å bli kaptein over sjelen min er at jeg kan overlate styringen til Den hellige ånd. Jeg tror også Den hellige ånd kan hjelpe meg i den prosessen. Det kan skje ved at Han som bor i «Det aller helligste» får adgang til å fylle hver krok i tempelet mitt. Med andre ord at Den hellige ånd som bor i min ånd får prege sjel og kropp. 

For at det skal skje må jeg også vite hvilke andre faktorer som har makt over meg. Det er mange sterke krefter som vil ha en bit av meg, og til alle tider har en av de sterkeste kreftene vært penger.

I en korrupt verden kan «alt» kjøpes med penger. Korrupt betyr egentlig «fordervet» eller «råtten». Guds rike er ikke av denne verden, men vi er i den og Gud vil bevare oss fra det onde:

«Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.»Johannes 17:15

Selvfølgelig er det andre faktorer enn penger som kan skape negativ avhengighet, men det lar jeg ligge nå. Utfordringen med penger er at jeg er nødt til å forholde meg til dem. Om tobakken var problemet mitt, kunne jeg bestemt meg for å slutte med tobakk, men det er ikke så greit å slutte med penger. Forvaltning av økonomiske verdier kommer alltid til å være en del av livet her på jorden.

Jesus stiller de to viktigste kreftene opp mot hverandre:

Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.Matteus 6:24

I Bibelen er Mammon synonymt med penger – penger som er blitt en avgud.
Dersom jeg vet at det er jeg som styrer pengene og ikke pengene som styrer meg, har jeg tatt et viktig steg i retning av å være min sjels kaptein. Å få struktur på givertjenesten, er et viktig skritt på veien mot den friheten det er å kunne overlate styringen til han som vet aller best. Da øses det ut velsignelse uten mål.

Til ettertanke og samtale - del 6

1) «Penger er makt» heter det. Hva tenker du om påstanden om at penger forsøker å ta makt over deg? Stemmer det? 

2) Hva gjør du for å unngå at det skjer?

3) «Jeg har gitt fattige rom-folk noen kroner for å fikse hagen min!»
- Er det et utslag av nestekjærlighet eller et tegn på påvirkning fra en korrupt verden? 

4) Hvilke faktorer er de største hindringene for at du er din sjels kaptein?

------------------------------------------------
(1) Invictus
William Ernest Henley:

Out of the night that covers me,
Black as the pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance
I have not winced nor cried aloud.
Under the bludgeonings of chance
My head is bloody, but unbowed.

Beyond this place of wrath and tears
Looms but the Horror of the shade,
And yet the menace of the years
Finds and shall find me unafraid.

It matters not how strait the gate,
How charged with punishments the scroll,
I am the master of my fate:
I am the captain of my soul.

Dette er kapittel 6 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Guds navn i Det gamle testamentet

Rut Baronowsky har laget en andaktserie over Guds navn som du finner HER.

De syv navnene er:

Jehova - Jahve = Jeg er (2 Mosebok 3:14)
Jehova – Jireh = Herren forsørger (1 Mosebok 22:14)
Jehova – Shalom = Herren er fred (Dommerne 6:24)
Jehova – Rohi = Herren min hyrde (Salme 23)
Jehova – Tsidkeenu = Herren min rettferdighet (Jeremia 23:5-6)
Jehova – Rophe = Herren helbreder (2 Mosebok 15:26)
Jehova – Nissi = Herren mitt seiersbanner (2 Mosebok 17:15)

---------------------------------------

Dette er tillegg #2 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."