søndag 29. mars 2015

Herren - min forsørger

Totalt er det syv navn som knyttes til Jehova i Det gamle testamentet. Du kan finner alle syv i denne linken. Det desidert mest brukte navnet er Jehova - Jahve = «Jeg er», som nevnes hele 6519 ganger. 

Overskriften på dette kapittelet er et annet av dem: Jehova – Jireh = «Herren forsørger». Det navnet er bare brukt én gang, men det er i en av de mest dramatiske beretningene i hele Bibelen. En fortelling som på mange måter sprenger grensene for den menneskelige fatteevne. Det er Abraham som bruker navnet etter at Herren har testet Abrahams tro og lydighet. På Herrens befaling hadde han hadde dratt til Moriafjellet for å ofre sønnen Isak, men Gud sørget for et erstatningsoffer. Mange oversettelser velger å bruke det hebraiske navnet med en fotnote til betydningen: «Herren vil forsørge», mens Det norske bibelselskap konsekvent har valgt å bruke «Herren ser» som oversettelse:
Abraham kalte dette stedet «Herren ser». Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»1 Mosebok 22:14
Personlig kan jeg godt leve med oversettelsen «Herren ser». Jeg tror fullt og fast at han ser og vet også hva han ser etter:
For Herrens øyne farer over hele jorden, så han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham.2 Krønikerbok 16:9
Gud så at Abraham var helhjertet og sørget for ham.

Hjertets innstilling vil også vise igjen i viljen til å gi. Derfor liker jeg at Frelsesarmeens program for personlig givertjeneste heter: «Gi med hjertet». Det er dette Herren ser etter. Jeg tror faktisk ikke han er opptatt av prosenter – de er kun et prinsipp som gir meg et praktisk utgangspunkt. Dersom jeg gir fordi jeg synes jeg må, gir jeg ikke med hjertet – og Gud som ser alt, klarer jeg aldri å lure. Da lar han meg streve videre i egen kraft, for det er dem som er helhjertet han styrker.

Betyr det at jeg alltid får til eller gjør det som jeg ønsker å gjøre?

Nei, men Gud ser fortsatt til hjertet.

Jeg tror ikke et eneste øyeblikk at Peter ønsket å fornekte Jesus. Jeg tror at han snakket fra hjertet da han sa han var klar til å dø sammen med ham – og viste det i praktisk handling da han trakk sverdet mot overmakten for å forsvare Jesus. Likevel fornektet han noen timer senere. Jeg tror det var fordi han ikke forsto det som skjedde. Da Peter møtte Jesus etter oppstandelsen og Jesus spurte: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» kom det et svar fra Peter som var både en erkjennelse og en fullstendig overgivelse:
«Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.»Johannes 21:17
Det er egentlig ingen vits i å late som om noe er annerledes enn det egentlig er. Jeg ser ikke ofte på film, men i den vakre filmen: “Shadowlands” som handler om livet til C. S. Lewis, er det en vakker scene hvor han står overfor et av de tøffeste valgene i sitt liv. Det er et spesielt øyeblikk når han «spenner sannhetens belte om livet» med ordene: “No more pretending!” – «Ikke mer skuespill!».

I relasjon til Gud blir skuespill umulig. Han vet alt. Det tar jeg med meg inn i givertjenesten også.

Noen glimt fra Moldova

Da vi sommeren 2004 reiste til Chisinau for å bo i Europas fattigste land, visste vi at vi ville møte utfordringer vi aldri hadde møtt tidligere. Vi var forberedt på å møte nød i alle betydninger av ordet, og det var det vi møtte. Før vi reiste hjemmefra hadde Magna bedt om et vers som hun kunne holde fast i, og hun fikk verset:
Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.2 Korinterbrev 9:8
Vi opplevde at Gud sørget for oss på alle måter slik at vi faktisk hadde nok av alt til alt det han ga oss tro for å gå inn i, og selv på moldovsk lønn kjente vi oss så uendelig rike.

Hvorfor det?

Det fantes noen få som var rike på jordisk gods og gull også i det fattige landet, men vi ble knapt kjent med noen av dem. På den annen side var det et paradoks å oppdage hvor rike mange av de såkalt 'fattige' moldoverne var. I løpet av tre år lærte vi litt mer om hva som er rikdom og hva som er fattigdom. Hele problematikken måtte omdefineres. I dag har jeg en definisjon på hva som er virkelig fattigdom og den er slik:
”Fattig er den som ikke har noe å gi bort.”
Da er det mange rike i Moldova. Vi opplevde mennesker som delte det de hadde både av mat, håndarbeid, tid, erfaring, fellesskap - og - det lille de hadde av penger.

Det samlede driftsbudsjettet for Frelsesarmeens arbeid i Moldova, Ukraina og Romania, var omtrent på samme størrelse som for Templet korps som jeg hadde vært leder for inntil vi dro til Øst-Europa. Forskjellen var at arbeidet bestod av 35 korps og at det var drøyt 70 offiserer/korpsledere og ca 1600 soldater.

De fleste offiserer og soldater ga tiende av sine beskjedne inntekter og under selvfornektelsesuken var det mange som ga 25% av en måneds-inntekt til arbeidet i Liberia. Det rakk ikke langt i arbeidet, men det utløste Herrens velsignelse slik at det faktisk var overflod til all god gjerning. I dag tenker vi at det nesten er en drøm at Gud velsignet det slik at vi kunne kjøpe en hel rekke eiendommer som ga tryggere rammer for arbeidet for å møte menneskers fysiske og åndelige behov. Det kunne blitt en hel bok av fortellinger om at Gud står ved sine løfter – men i dag handler det om at Gud ser til hjertene og sørger for at hans folk har det de trenger til all god gjerning.

Også i privatlivet vårt opplevde vi den samme overnaturlige rausheten. Noen vil hevde at det er en rasjonell forklaring, men samtidig er Guds timing den spennende faktoren i dette lille vitnesbyrdet. At ting skjer akkurat når de skjer, oppfatter jeg som et «Guds smil» i hverdagen:

Sommeren 2004 hadde vi planlagt å bygge garasje på eiendommen vår, Brødsjø, i Kroken. På grunn av at vi hadde sagt "ja" til å reise til Moldova og visste at vi måtte klare oss på lokal lønn, valgte vi å legge planen på "is" og heller ha den oppsparte kapitalen til garasjen i reserve. Vi hadde nemlig fortsatt et lite lån på landstedet vårt, men vi hadde leietaker i huset og leien dekket omtrent det månedlige avdraget til banken. Så vi ble enige om at dersom vi beholdt leietakeren kunne vi bygge garasje når vi skulle hjem på lang hjemlandsferie etter tre år. Seks måneder etter at vi flyttet til Moldova mistet vi leietakeren, og jeg sa til Magna:

- «Det var den garasjen, men OK, vi klarer oss lenge uten garasje, vi har jo ikke bil engang!»

En uke etter mottok jeg et brev fra Telenor med følgende spørsmål:

- «Kan vi få bygge en garasje til deg på din eiendom? Vi trenger et lite hjørne til en telefonsentral.»

Det var en underlig følelse. Gud ser til hjertet, og Herren – vår forsørger, blir aldri noen noe skyldig.

Til ettertanke og samtale - del 4
1) «Fattig er den som ikke har noe å gi bort» – hva tenker du om denne definisjonen av fattigdom? 
2) Les følgende påstand:
«Mennesker i Norge er så rike at de verken trenger Herrens omsorg for ‘daglig brød’ eller ‘hjelp på overnaturlig vis’, derfor blir de veldig fattige i sin rikdom».
Er du enig i påstanden?
Dersom du er enig – hva kan du gjøre for at du ikke skal bli fattig i all «overfloden»? 
3) Det «å gi» berører mange flere områder av livet enn økonomien. Foruten penger, hva disponerer du som du kan bruke til å spre velsignelse? 
4) I del 4 leste du: «I relasjon til Gud blir skuespill umulig».
Hva tenker du om den påstanden koblet til givertjenesten?
----------------------------------------------------
 Dette er kapittel 4 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Ingen kommentarer: