Å vite verdien av min sjel – et steg på veien

Dersom min sjel er mer verd enn hele verden, må det også gjelde for alle mennesker. Det betyr at den er uerstattelig, og Jesus setter det hele i perspektiv:

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? 

Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?

Matteus 16:26

Det er mange år siden Ole Paus sa: «Vi har alt, men det er også alt vi har» som passer godt med dette verset, og jeg tror han hadde begynt på sin åndelige reise. Den endte med en trygg forankring i den kristne troen, og noen vakre sanger sanger som brukes flittig både i konsertsaler og menigheter. 

Jesus hadde selv motstått den fristelsen (1), og bevarte sin sjel gjennom å tilbe og tjene Herren Gud. Materialismen har en enorm innflytelse på oss mennesker, og dessverre er ikke en kristen bekjennelse ensbetydende med innstillingen «gudsfrykt med nøysomhet». Da Paulus skrev om dette emnet til Timoteus, advarte han til og med mot dem som ‘mener gudsfrykten er en vei til vinning’(2).

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å si:

Dagens ‘manna’:

Sjelen min er ikke til salgs!

___________________________________ 

(1) Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Matteus 4:8-9
(2) se refleksjonen: «...og så var det dette med pengene da»

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #23 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

I fokus: "Troens språk"

Jeg siterer ofte Karsten Isachsens utsagn: 

«Troen er ikke en prestasjon, men en reaksjon.» 

Jeg har lært meg en del språk, både fordi det er interessant og fordi jeg oppdaget at det var viktig å kunne snakke med mennesker i de landene vi har tjenestegjort i på et språk de forsto. 

 Det har hendt at jeg får spørsmålet når jeg snakker et annet språk enn morsmålet. «Hvilket språk tenker du på?»

 – Jeg måtte da svare: «Jeg tenker ikke på språk, språket er en reaksjon på omgivelsene.» Slik har det vært helt siden guttedagene. Da handlet det om dialekter. Så jeg mamma, snakket jeg Stavanger-dialekt, uten å tenke. Så jeg lekekameratene, snakket jeg den dialekten de brukte. «Je har kutte i guttua» på Rena, og «flada ut» i Mandal. Hvis språket ikke er en prestasjon av en «oversetter», men en reaksjon (jf. Isachsen), må troen også være et språk. Det språket er den guddommelige kjærligheten. 

For meg har den oppdagelsen gjort mye for min personlige tro, og det har også påvirket hvordan jeg formidler troen, både i samtaler og forkynnelse, og jeg har nå et ferdig manus til min neste bok. Jeg står i gjeld til mange troende forfattere som har vært inne på beslektet emner til det jeg tar opp, og jeg har sitert mange av dem også representanter fra fortiden som for eksempel Anselm av Canterbury som beskrev Gud på en måte som jeg føler meg hjemme i. For Anselm var Gud «den om hvem intet større kan tenkes». 

 Egentlig betyr det at hver tanke tenkt om Gud, begrenser hans storhet. Det kan få meg til å tenke at jeg bør slutte å skrive og forkynne i frykt for å begrense ham. Samtidig har oppdagelsen både av hva troens språk er, og grammatikken som er en naturlig del av tros-språket så vel som alle eksisterende språk, ført til at det bilde jeg har av Gud ikke har begrenset seg, men utvidet seg. 

I boka deler jeg også personlige erfaringer knyttet til de forskjellige sidene av tros-språket. Jeg leser gjerne teologiske akademiske lærebøker. Men det er godt å lese erfaringsbasert teologi. Frelsesarmeen er en lekmannsbevegelse – og vi ønsker å være det selv om mange offiserer i dag har god teologisk kompetanse. Det har også vært en del teologer ned gjennom historien, men William Booth, var opp tatt av Bibelens budskap måtte tolkes i hvordan vi lever våre liv. Da han kommenterte en ny bibeloversettelse i sin samtid, skrev han: 

 «Jeg ønsker å se en ny bibeloversettelse i menn og kvinners hjerter og liv.» 

Det sier jeg 'ja' og 'amen' til!

Å vite hva det å miste sitt liv betyr – et steg på veien

På reisen opp til Jerusalem intensiverer Jesus undervisningen av de tolv disiplene. De får hele tiden glimt av noe de ikke klarer å forstå:

«For den som vil berge sitt liv, skal miste det.
Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det»
Matteus 16:25

For meg er dette et av Bibelens nøkkel-vers for å finne hvile i det mysteriet som livet i Kristus er. 
Det greske ordet som oversettes med ‘liv’, er ordet ‘psyke’, som også kan oversettes med ‘sjel’ – og noen bibeloversettelser velger den varianten, slik også Bibelen 2011 gjør i neste vers (1). 

Jeg tror ikke Jesus primært tenkte på det ‘fysiske livet’. Derfor foretrekker jeg ‘sjel’, for sjelen er setet for min forstand, mine følelser og min personlighet – inkludert egenviljen. Jeg tror ikke jeg er så forskjellig fra folk flest. Jeg vil forstå, jeg vil føle, jeg vil ha kontrollen over den jeg er. Det er et grunnleggende behov å ville berge livet.

I følge Maslows behovspyramide (se illustrasjonen), er trygghet det jeg søker når mine fysiologiske behov er dekket. Følelsen av å ha kontroll skaper trygghet og hører altså med til noen av våre mest basale behov. Å overlate kontrollen til Gud er på mange ensbetydende med å miste livet sitt, for så å finne det igjen som en ny skapning i Kristus. Når jeg har overlatt kontrollen til Gud, har jeg også lagt ned kravet om å forstå eller føle alt som skjer, og jeg overlater til ham og forme min personlighet og min vilje.

Det er ikke ‘ett’ skritt, men ‘et’. Fordi det er et skritt jeg må ta hver dag så lenge reisen varer.

Dagens ‘manna’:

Jeg er så glad fordi jeg mistet ‘livet’ og fant et nytt liv

 _______________________________________________

(1) Matteus 16:26 - Jeg vil bruke dette verset i refleksjonen i morgen

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #22 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite hva etterfølgelse er – et steg på veien

Soldatinnvielse 1970

For et par dager siden skrev jeg at Jesus ga disiplene et tredelt kall:

Deretter sa Jesus til disiplene: 

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» 

Matteus 16:24

Jeg har allerede stanset for selvfornektelse og kors-bæring. I dag er emnet etterfølgelse. Diedrich Bonhoeffer er en teolog som virkelig utfordrer meg. Boka hans «Etterfølgelse» (1) kan jeg komme tilbake til igjen og igjen. Bonhoeffer er opptatt av at etterfølgelse koster, og tar et oppgjør med forkynnelse av billig nåde.

Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. 

Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat: «Frelsen er gratis, men disippelskapet koster deg livet» (1).
Da jeg ble soldat, var det vanlig at de nye soldatene sang sammen med forsamlingen:

Jeg vil følge deg, min Jesus,

Du som ga ditt liv for meg.

Om enn andre deg forlater,

Gi meg kraft til å følge deg!

Dagens ‘manna’:

Gi meg kraft til å følge deg!

_____________________________________________________

(1)

Originalens tittel er "Nachfolge" som lett oversettes til "Etterfølgelse" på norsk. Det engelske ordet “following” dekker ikke like godt, så på engelsk har boka fått tittelen "The Cost of Discipleship" som passer med sitatet og bokas innhold.

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #21 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite hva kors-bæring er – et steg på veien

Jeg antar at de fleste mennesker kjenner korset som et kristent symbol, men korset står for langt mer enn det å være et samlende symbol for alle kristne. Derfor er også begrepet «kors-bæring» noe annet enn det å bære korset som et smykke. Likevel har det vært så pass mange episoder i Norge, hvor det å bære korset som et smykke på TV og i politisk sammenheng har skapt kraftige reaksjoner.

Det er noe med korset som provoserer denne verden, og en del av kallet er å bære korset:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.»

Matteus 16:24

Korset er et paradoks fordi det minner både om ultimat ondskap og fullkommen kjærlighet, om total fornedrelse og endelig seier. Jeg tror Gud er kjærlighet og at han er bare god. Derfor blir et opprør mot Gud, et opprør mot kjærlighet og godhet. Av samme grunn kan korset bli oppfattet som provoserende.

«Kors-bæring» er derfor symbolet på min indentifisering med Jesus og alt det han står for. Alt som identifiserer meg med Jesus blir derfor en form for «kors-bæring». Jeg tror det er grunnen til at Jesus oppfordret meg til å ta opp ‘mitt’ kors. Det vil si alt som viser at jeg tilhører Jesus - dersom det ikke er noe som identifiserer meg med ham, bærer jeg heller ikke noe kors.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil ta opp ‘mitt’ kors

_____________________________________

(1) Som ung kristen ble jeg veldig inspirert av Arthur Blessitt som tok oppfordringen bokstavelig og har vandret over hele verden med 'sitt' kors for å vitne om Jesus. 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #20 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite hva selvfornektelse er – et steg på veien

Det nærmer seg ti år siden Aslak Sira Myhre skrev avisinnlegget: «Ikke følg drømmen din» i Dagsavisen. Illustrasjonen er hentet fra artikkelen.

Det er et viktig innlegg, ikke minst fordi det kommer fra en person som ikke påberoper seg et kristent perspektiv. Her er et par smakebiter fra innlegget:

«...Det er på grensa til djupt umoralsk å be folk om følge drømmene sine. Vi drømmer altfor likt, og altfor egoistisk... Om du skal snakke med ungene dine om hva de skal gjøre med livet sitt, foreslå at de skal gjøre noe nyttig. Noe som er bra for andre enn dem selv... Og fortell dem at de skal være snille. Det er undervurdert. Snille folk er bra folk...»

 

Fra Aslak går jeg direkte til Jesus:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.»

Matteus 16:24

«Selvfornektelse» er en del av et tredelt kall. Jeg er født inn i Frelsesarmeen hvor selvfornektelse var en del av min oppvekst. Jeg så hvordan foreldrene mine prioriterte og hvordan William Booths oppfordring i ordet «Andre!» ikke bare var en teori, men en livsstil. Jeg vet også at mamma og pappa har hatt et rikt liv, slik jeg selv har det. Det er også mulig å gjøre en slik livsstil til en drøm. Enten oppfordringen kommer fra Jesus, Aslak eller William, vil jeg si som David:

Dagens ‘manna’

Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede (1)

_________________________________________

(1)  Salme 40:9a

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg # 19 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!