Fest blikket

I desember er det 50 år siden jeg hadde min aller første «preketur». Det var Knut Ytterdahl som hadde invitert meg til Hammerfest og Alta.

Jeg var 17 år, og lurte på om jeg hadde ‘nok’ å formidle. Den frykten handlet nok mest om at jeg likte best å høre predikanter som kombinerte bibelbasert forkynnelse som relaterte til egne erfaringer – som ble et vitnesbyrd om at det kunne fungere i mitt liv også. Det var en slik predikant jeg ville være.

Bibelundervisning kan fungere godt uten at den relateres til erfaringer og opplevelser, men jeg mener at forkynnelse må angå meg som forkynner og henvende seg til dem som lytter. Slik brytes alle forkynneres liv som brødet fra himmelen, og det gjør dem (oss) også sårbare.

Faren er at det kan misbrukes av dem som lytter, men også at vi kan bli så selvopptatte 

at vi mister blikket på ham som er «troens opphavsmann og fullender, Jesus». 

Hebreerne 12:1

Gowans har noen tanker om det også.

Fest blikket og ha en velsignet helg!

Ærlighet varer lengst . . .

Jeg tror de fleste av oss er oppvokst med utsagnet: «Ærlighet varer lengst». Om ikke før, oppdaget vi det da vi hørte H.C. Andersens eventyr om «Keiserens nye klær» første gang.

Paulus kommer med denne oppfordringen:

«Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

Filipperne 4:8

Det kan være en utfordring noen ganger, men ofte klarer vi å gjøre eller si det som er rett – men er hjerte med i det vi gjør?

 
Jeg opplever at det i noen sitasjoner kan være en utfordring – og igjen synes jeg at Gowans tar det på kornet, og jeg sukker med:

«Å Herre . . . 

hjelp meg til å mene det jeg sier!»

Velsignet helg!

Forkynnelse - mer enn ord

Jeg postet dette Gowans-verset på Facebook i dag, og knytter det sammen med første del av noen tanker jeg delte for noen år siden:

Jeg tror ikke på forkynnelse uten et fellesskap. For det første må forkynneren ha fellesskap med ham som er Livet, slik at livet merkes i forkynneren. Dernest må forkynneren tilhøre et «Vi». Det vil si et fellesskap av troende som fungerer som en åndelig og sosial støtte for den som formidler.

 
Jeg kan ikke tenke meg et bedre navn på et fellesskap enn det personlige pronomenet «Vi».

Jeg har skrevet en del om troens grammatikk og berørt både verb, substantiver og preposisjoner, men jeg har bare så vidt berørt ordgruppen «pronomen». Men i dag får pronomenet endelig litt oppmerksomhet:

Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.
1 Johannes 1:3

Her kan du lese resten av: 

Forkynnelse = invitasjon til fellesskap

Det som er viktig - er viktig å gir videre

Under festen i Kragerø i går hadde vi besøk av Øyvind Kristiansen og Anne-Marit og Ove Arnoldsen. Det ble et sterkt møte hvor vi fikk høre om Ove som ble frelst under vekkelses-møter ledet av Levi Fragell i 1958, Levi mistet sin tro, mens Ove ble en brennende evangelist.

 
Den første Ove ba til Gud med var klassekameraten på realskolen, Øyvind. Øyvind fikk sin disippelopplæring i friminuttene på skolen. De to mennene – som nå er i sitt 80 år, er fortsatt brennende i troen med et sterkt ønske om å gi evangeliet videre til kommende generasjoner.

Jeg tror Gud har gitt meg ordet «stafett» som tema denne høsten og jeg har annonsert det tidligere. Jeg tror ikke gårsdagens gjester visste noe om det – men alt som skjedde var en bekreftelse.

Det handler om å gi videre det jeg og alle som tror har mottatt.
Det kritiske i en stafett, er vekslingen. Noen holder for lenge på pinnen før de slipper den, noen starter for tidlig slik at de ikke får med seg pinnen. Gud er generasjonenes Gud. Dette er viktig uansett hvor vi er i livet:

Jeg besøkte et korps for noen år siden, der ‘lydmannen’ var en gutt på 10 år, som var rasende dyktig. Under talen sa jeg til tiåringen: «Når jeg kommer igjen om ti år vil jeg at «lydmannen» fortsatt skal være 10 år – og det er du som må lære ham opp!»

Paulus ga pinnen videre til Timoteus – jeg er overbevist om at Timoteus også ga den videre. Det er kristendommens DNA. Se for øvrig "Gi det videre!" som er en av mange refleksjoner om mentorforholdet Paulus hadde til Timoteus.

Jeg synes Gowans beskriver dette på en nydelig måte i diktet "Gi plass"

Si meg hvem du omgås . . .

«Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er» hørte jeg ofte som ung. Det hente også at det kom en linje fra en salme:«… hvor din Frelser utestenges, der må du ikke selv gå inn!»

Det var sikkert et uttrykk for omsorg og for å skjerme barn og unge for alle farlige fristelser.

Utfordringen er at vi kan bli voksne med en kristen tro uten å leve troen ut andre steder enn innenfor menighetens trygge rammer og vegger, slik som de to arbeidskameratene som møttes på et sommerstevne i kristen regi og ble forlegne da de skjønte at de etter mange år som kolleger hadde snakket om de fleste emner, men aldri tro …

Hva gjorde Jesus?

– tid for helgens Gowans-vers: 

– la oss ta tid til å være som ham og dele fellesskap med snobber, tollere, syndere, eller bærere av alle typer "merkelapper" bare fordi vi er mennesker som trenger hverandre og det glade budskapet om Jesus som har kjærlighet og nåde nok for alle.

Vekk meg opp av dumskapen

Midt i en verden med mye uro, både med klimakrise, katastrofer, kriger og pandemier er det fort å glemme: «Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros» som Paulus ber oss legge vinn på (Filipperbrevet 4:8).

Jeg kunne for eksempel skrevet en lang liste bare over alt det gode jeg så og opplevde i går og som sluttet med en flott fest hvor Ingebjørg og Bjørn Olav Lyster delte sine sanger til oppmuntring, glede og trøst og vi hygget oss i nærværet av Herren og hverandre.

I dag er jeg også takknemlig for at vi har mennesker som jobber med Bibeloversettelser, slik at den kan bli forståelig i vår samtid.

Som ung bibelleser skjønte jeg ikke hvorfor «Fader vår» hadde med bønnen «led oss ikke inn i fristelse» (1930 oversettelsen som var min første bibel) - når det også står:

«For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.»

Jakob 1:13b

Det er forskjell på at troen blir satt på prøve, og å bli ledet inn i fristelse. Da er det godt at bibelen stadig tolkes, og at vi i dag ber: 

«la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.»

Matteus 6:13

Gowans gir oss noen tanker om det også – og selv om det er lett å skylde på en «Eva» eller noe annet, er det vel oftest selvpåført? –

Uansett, Herre: «Frels oss fra det onde!»

Velsignet helg!