Å vite hva tro er - et steg på veien

I går begynte jeg på forklaringen på disiplenes spørsmål «Hvorfor kunne ikke vi...?» Jesu umiddelbare respons var:

«Fordi dere har så lite tro», svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: ‘Flytt deg herfra og dit!’ – og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.»

Matteus 17:20

 

Tro er ikke en målbar prestasjon, det er en reaksjon på Guds fullkomne kjærlighet. Tro er å ta Gud med inn i verden for at menneskene som lider skal møte Guds kjærlighet. «Hvorfor kunne ikke vi?» spurte disiplene. «For dere har så lite tro», svarte Jesus. Kanskje det var lite tro fordi det ikke var en kjærlighets-respons på en lidelses-situasjon, men en rent teknisk respons – ‘dette fikser vi, la oss gjøre et mirakel!’?

Jeg vet ikke, men tenker igjen på Paulus som sier at hvis jeg ikke har kjærlighet, er jeg intet(1). Jesus sitatet jeg hadde med i går «For uten meg kan dere ingen ting gjøre» faller fint inn i dette perspektivet dersom jeg bytter «meg» med kjærlighet. Byttet er helt legitimt ettersom Bibelen slår fast at «Gud er kjærlighet».

 
Dagens ‘manna’:

«Uten kjærlighet kan vi ingen ting gjøre»

_____________________________________________ 

(1) 1 Korinterbrev 13 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #28 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite hva jeg ikke kan – et steg på veien

Jeg er ikke redd for å si at det er en del ting jeg ‘kan’. Noen få ting kan jeg godt, litt mer kan jeg helt greit, så er det en del ting jeg kan ‘klare’ dersom det er nødvendig. Deretter kommer det en stor sekk av ting jeg ikke kan, men som jeg kanskje kan lære, og til slutt kommer det jeg absolutt ikke kan og heller ikke kan lære.

Til den siste kategorien er det en del ting som jeg ikke kan lære fordi livet ganske enkelt er for kort, men det er også en del ting som faktisk ikke kan læres.

Jeg er fortsatt på reise sammen med disiplene opp til Jerusalem, og de måtte lære hva de ikke kunne:

Da disiplene ble alene med Jesus, spurte de ham: «Hvorfor kunne ikke vi ...?»
Matteus 17:19 

Bakgrunnen var at mens Jesus var på fjellet sammen med Peter, Jakob og Johannes, hadde en mann kommet til dem med gutten sin som trengte helbredelse. Jesus kommer med en forklaring som jeg tror var myntet på framtiden, og jeg kommer tilbake til det. I dag har jeg lyst til å tenke at «de kunne når Jesus var sammen med dem».

 
Fokuset i spørsmålet deres var nemlig feil «Hvorfor kunne ikke vi?». Det kunne de ikke fordi det ikke handlet om dem. Ved en annen anledning fortalte Jesus hva det handlet om. Det var da han fortalte disiplene at han er vintreet og de greinene, og konkluderte:

«For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»

Johannes 15:5b

Jeg mistenker at disiplene tenkte at de kunne klare det uten ham, de hadde jo litt erfaring (1). Jeg har falt i den grøfta selv. Jeg kan ta det på rutinen, men jeg kan ikke gi det livet som bare han kan gi.

Rådene han ga til disiplene handler om hvordan jeg kan unngå å falle i den grøfta. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg ikke kan og det gjør meg avhengig av ham som kan

_____________________________________________

(1) Matteus 10:5-8 er beretningen hvor Jesus sender ut de tolv og ga dem makt til å utføre mirakler.

* Etter å ha snekret etc. på et gammelt bygg fra 1905 i snart 30 år, er jeg blitt en brukbar snekker og føler at det er noe jeg kan etter hvert. 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #26 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite hva bekjennelse er - et steg på veien

For et par uker siden skrev jeg at bekjennelse skaper bevegelse, og at det var det som startet reisen opp mot Jerusalem. I en av kirkeårets lesetekster blir vi igjen minnet om bekjennelsen: 

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.» 

Hebreerne 4:14-15

Selv om dette brevet er skrevet nettopp til hebreerne, betyr ikke det at det er ikke gjelder oss som er 'podet inn på stammen sammen med: = 'Guds utvalgte folk'. Øverstepresten representerte folket, og talte deres sak innfor Gud da han gikk inn i det aller helligste. 

Nettopp fordi Jesus har gått i våre 'sko' har han blitt prøvd i alt akkurat som deg og meg. Han vet hvor svake vi er. Derfor kan vi både bekjenne ham som Herre, eller bruke f. eks den apostoliske trosbekjennelse eller en av de andre. Men vi kan også våge å bekjenne våre egne svakheter og fall. Det ligger noe frigjørende i begge deler, og det trenger vi på veien opp mot Jerusalem. 

Dagens 'manna':

Bekjennelse både av tro og fall gjør reisen lettere!

_________________________________________________ 

 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #25 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite når jeg kan fortelle – et steg på reisen

Å ha vært en del av Frelsesarmeens beordringssystem har både vært en velsignelse og en fortvilelse. Det betyr at vi har fått både positive og negative utfordringer vi sannsynligvis ikke ville valgt selv. De internasjonale ordrene vi har mottatt, har vært hemmelige inntil en dato og et klokkeslett. Med unntak av aller nærmeste familie, kunne vi ikke fortelle det til noen. 

På veien opp til Jerusalem tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Der ble Jesus forvandlet mens de så på. Det underlige synet inkluderte også Moses og Elia; det var så spesielt at Peter ville bygge hytter til dem alle tre (1). 

Heldigvis ble han avbrutt av Guds stemme som talte fra en lysende sky og bekreftet at Jesus var hans sønn. Peter, Jakob og Johannes hadde vært vitner til en mektig åpenbaring. Men de måtte tilbake til virkeligheten, og den er der hvor menneskene er:

På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: 

«Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde»

Matteus 17:9

Det er ingen vits i å fortelle om syner og åndelige opplevelser dersom det ikke bekreftes av oppstandelseslivet – det nye livet i Kristus. Jeg glemmer aldri en samtale jeg hadde da jeg evangeliserte på gata i Tromsø for over 50 år siden. «Jeg tror ikke på det du sier fordi du sier det» sa han jeg snakket med, «men jeg tror det er sant fordi jeg ser hva som har skjedd med Gøril!» Gøril hadde blitt radikalt frelst på et møte i kjelleren på Frelsesarmeen noen måneder tidligere. Som en ny skapning i Kristus, var Gøril et vitnesbyrd om det nye livet for vennene sine.

Når jeg vet at det nye livet lever i meg og rundt meg, kan jeg med frimodighet fortelle om det som har skjedd, og mennesker vil tro det fordi livet gjør ordene troverdige.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil fortelle om LIVET så lenge jeg lever!

_________________________________________

(1) Evangelisering i Tromsø 1 mai 1974 - ja, det er jeg som ser mot kamera, og ja, fra slumsøsteren fikk jeg klær som ingen andre ville ha - ruter var 'ut' i 1974, og ja, den lille høytaleren jeg bærer ga meg mulighet til å fortelle om det nye livet, og ja, jeg levde det nye livet og det gjorde også de rundt meg, mange av dem var ganske nye i troen.

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #24 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Å vite verdien av min sjel – et steg på veien

Dersom min sjel er mer verd enn hele verden, må det også gjelde for alle mennesker. Det betyr at den er uerstattelig, og Jesus setter det hele i perspektiv:

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? 

Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?

Matteus 16:26

Det er mange år siden Ole Paus sa: «Vi har alt, men det er også alt vi har» som passer godt med dette verset, og jeg tror han hadde begynt på sin åndelige reise. Den endte med en trygg forankring i den kristne troen, og noen vakre sanger sanger som brukes flittig både i konsertsaler og menigheter. 

Jesus hadde selv motstått den fristelsen (1), og bevarte sin sjel gjennom å tilbe og tjene Herren Gud. Materialismen har en enorm innflytelse på oss mennesker, og dessverre er ikke en kristen bekjennelse ensbetydende med innstillingen «gudsfrykt med nøysomhet». Da Paulus skrev om dette emnet til Timoteus, advarte han til og med mot dem som ‘mener gudsfrykten er en vei til vinning’(2).

Av hele mitt hjerte ønsker jeg å si:

Dagens ‘manna’:

Sjelen min er ikke til salgs!

___________________________________ 

(1) Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Matteus 4:8-9
(2) se refleksjonen: «...og så var det dette med pengene da»

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #23 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

I fokus: "Troens språk"

Jeg siterer ofte Karsten Isachsens utsagn: 

«Troen er ikke en prestasjon, men en reaksjon.» 

Jeg har lært meg en del språk, både fordi det er interessant og fordi jeg oppdaget at det var viktig å kunne snakke med mennesker i de landene vi har tjenestegjort i på et språk de forsto. 

 Det har hendt at jeg får spørsmålet når jeg snakker et annet språk enn morsmålet. «Hvilket språk tenker du på?»

 – Jeg måtte da svare: «Jeg tenker ikke på språk, språket er en reaksjon på omgivelsene.» Slik har det vært helt siden guttedagene. Da handlet det om dialekter. Så jeg mamma, snakket jeg Stavanger-dialekt, uten å tenke. Så jeg lekekameratene, snakket jeg den dialekten de brukte. «Je har kutte i guttua» på Rena, og «flada ut» i Mandal. Hvis språket ikke er en prestasjon av en «oversetter», men en reaksjon (jf. Isachsen), må troen også være et språk. Det språket er den guddommelige kjærligheten. 

For meg har den oppdagelsen gjort mye for min personlige tro, og det har også påvirket hvordan jeg formidler troen, både i samtaler og forkynnelse, og jeg har nå et ferdig manus til min neste bok. Jeg står i gjeld til mange troende forfattere som har vært inne på beslektet emner til det jeg tar opp, og jeg har sitert mange av dem også representanter fra fortiden som for eksempel Anselm av Canterbury som beskrev Gud på en måte som jeg føler meg hjemme i. For Anselm var Gud «den om hvem intet større kan tenkes». 

 Egentlig betyr det at hver tanke tenkt om Gud, begrenser hans storhet. Det kan få meg til å tenke at jeg bør slutte å skrive og forkynne i frykt for å begrense ham. Samtidig har oppdagelsen både av hva troens språk er, og grammatikken som er en naturlig del av tros-språket så vel som alle eksisterende språk, ført til at det bilde jeg har av Gud ikke har begrenset seg, men utvidet seg. 

I boka deler jeg også personlige erfaringer knyttet til de forskjellige sidene av tros-språket. Jeg leser gjerne teologiske akademiske lærebøker. Men det er godt å lese erfaringsbasert teologi. Frelsesarmeen er en lekmannsbevegelse – og vi ønsker å være det selv om mange offiserer i dag har god teologisk kompetanse. Det har også vært en del teologer ned gjennom historien, men William Booth, var opp tatt av Bibelens budskap måtte tolkes i hvordan vi lever våre liv. Da han kommenterte en ny bibeloversettelse i sin samtid, skrev han: 

 «Jeg ønsker å se en ny bibeloversettelse i menn og kvinners hjerter og liv.» 

Det sier jeg 'ja' og 'amen' til!