Jeg vet!

Da jeg i morges leste dagens tekst i Bibelleseplanen, dukket det opp et 45 år gammelt minne fra offisersskolen: 

Major Leslie Condon var på besøk og holdt et innlegg om hvordan musikken skulle styrke og framheve budskapet. Plutselig brøt han ut i første strofe av Händels ‘I know that my Redeemer liveth!’* – og jeg er overbevist om at han sang i den originale tonearten. Så fortsatte han: «Hadde Händel valgt noe annet enn spranget mellom de to første tonene, hadde budskapet mistet noe av sin kraft!» 

«Jeg vet!» må synges med kraft og overbevisning og «vet» må få henge lenger enn «jeg», for det er vissheten som skal poengteres. 

Den unge kadetten fikk med seg hva Condon mente, og som gammel offiser forstår jeg det kanskje enda bedre. I dag fryder jeg meg over at jeg kan si det samme som den sterkt plagede Job:

Jeg vet at min gjenløser lever.

Job 19:25a

… og jeg ønsker å formidle det med overbevisning, slik som Händel og Condon maktet å gjøre det. Mennesker trenger å høre det i 2020!

Ønsker deg en velsignet helg.

* "Jeg vet at min gjenløser lever" fra Georg Friedrich Händels ‘Messias’

Det som ikke kan tas fra meg

Det siste døgnet har jeg tenkt mye på alt i livet som er unødvendig. Det henger selvfølgelig sammen med statsministerens oppfordring om å kutte ut alt som er unødvendig i den hensikt at det kan redde liv. Egentlig er det en fin innstilling for en Jesu etterfølger uansett hvilken ‘helsetilstand’ verden befinner seg i. Men av det som nå ikke er absolutt nødvendig, finner vi også mye av det som i det lange løp er nyttig for vår utvikling og velvære som mennesker, som for eksempel det å fritt kunne ha fellesskap med dem man vil. Mange har mistet mye, men når Jesus sa:

«Men ett er nødvendig!»

Lukas 10:42a

… var det om noe så enkelt som å sitte nær Jesus og ta imot impulser fra hans liv og lære. Der har jeg som troende ifølge Paulus allerede fast plass, allerede ‘nå’:

«I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham 

og satt oss i himmelen med ham. Gud»

Efeserbrevet 2:6

Troens ‘nå’ føyer sammen fortid, nåtid og framtid i Gud – han som er den evige ‘Jeg er’ og den evige ‘nå’. Det er i ham jeg lever, beveger meg og er til, og det kan ikke tas fra meg.

Fra drøm til virkelighet – Frelsesarmeen i Bulgaria

Jeg tror at Gud taler til oss gjennom sitt ord slik vi finner det i Bibelen. Jeg tror også at Guds Ord ble menneske og at Gud taler til oss i og gjennom Jesu Kristi liv. Videre tror jeg at Jesus ikke forlot oss som foreldreløse barn da han steg opp til himmelen, fordi han ga et løfte om å sende oss sannhetens Ånd (1). Han oppfylte det løftet på pinsedagen. Derfor tror jeg også at Gud taler til oss gjennom Den Hellige Ånd. Ved å sitere profetien fra Joel, beskrev Peter hva som skjedde foran et stort og forbløffet publikum. Menn og kvinner, store og små begynte å dele profetier, visjoner og drømmer ...

Selv om jeg hadde opplevd at Gud talte til, i og gjennom meg på forskjellige måter, hadde jeg fulgt ham i mange år uten å ha drømt en eneste drøm som jeg trodde at Gud sto bak. Jeg husker faktisk sjelden en drøm, og når jeg har husket en sekvens, var det definitivt ikke noe som var verdt å huske. Noen ganger har Gud vekket meg mens jeg sov og minnet meg om en person som trengte forbønn, så jeg vet at han kan nå fram til meg også mens jeg sover. Derfor var jeg ikke særlig bekymret for mangelen på drømmer, fordi Peter sa at det var de gamle som skulle drømme drømmer (2). Dersom hans ord skal tas bokstavelig, ble jeg gammel i en alder av 58 år.

Vår ordre tilbake til Øst-Europa-territoriet (EET) ble kunngjort 1. april 2015. Denne dagen ankom Magna og jeg vakre Knaben blant snødekte fjell. Der skulle det være påskeleir for unge fra vestre divisjon. Vi hadde selvfølgelig ganske mange samtaler om ‘nyheten’ om den nye ordren i løpet av ettermiddagen og kvelden. Naturligvis sovnet vi med mange tanker og følelser - spente på de nye utfordringene og triste over å forlate fantastiske mennesker – som inkluderte alle de flotte ungdommene vi hadde kommet for å gi åndelig oppmuntring og veiledning.

Den natta drømte jeg. Det var en drøm om Bulgaria, jeg så Frelsesarmeen komme dit for å åpne arbeidet. Til min overraskelse så jeg til og med et besøkende hornorkester. Drømmen var så levende, og det virket som om drømmen varte lenge – og ble sendt i reprise. Da jeg våknet om morgenen, var jeg undrende og forvirret. Jeg hadde aldri vært i Bulgaria og min kunnskap om landet var nesten lik null. Samtidig følte jeg at dette ikke var tilfeldig. Jeg hadde drømt, og jeg husket drømmen. Landet var nabolandet til Romania, som er et av de eksisterende landene i EET, og jeg visste at Gud noen ganger taler til mennesker i en drøm, selv om jeg ikke hadde opplevd det før.

Jeg delte drømmen med Magna, og deretter med noen av lederne på leiren; jeg stilte meg spørsmålet: «Vil Gud at Frelsesarmeens oppdrag også skal nå menneskene i Bulgaria?»

Da vi noen måneder senere ankom EET, tok utfordringene i den nye tjenesten all oppmerksomheten vår. Vi skulle også etablere et nytt hovedkvarter i Chisinau (Moldova) etter flyttingen fra Moskva. Det var ikke tid til å tenke på nye åpninger og drømmen ble skjøvet helt i bakgrunnen.

Derfor tror jeg at Gud trengte å gi meg en påminnelse. Den 17. november 2015 fikk jeg en telefon fra en mann som presenterte seg en kollega av min bror. De to hadde snakket sammen kvelden før, og siden kollegaen var i Chisinau på et kort besøk, hadde min bror sagt han burde snakke med meg som kjente byen og landet godt. - «Kan vi treffes over en kopp kaffe?» spurte han.
Jeg følte ikke at jeg hadde tid, men jeg fikk samtidig en overbevisning om at jeg måtte akseptere invitasjonen. En time senere hadde vi en dyp samtale på en restaurant hvor vi delte en liten del av livshistoriene våre. Da jeg fortalte om ham om Frelsesarmeens arbeid, spurte han overraskende:
- «Har du noen planer om å utvide arbeidet til andre land i området?»
- «Det er flere alternativer», svarte jeg «men det mest nærliggende er sannsynligvis Bulgaria».
- «Vel, hvis dere vil åpne der, har jeg eiendommer i landet og jeg har permanent adresse der. Hvis du noen gang vil åpne arbeidet, er jeg klar til å bistå med kunnskap og kontakter!» (3)

Jeg opplevde at Gud hadde ført meg tilbake på Bulgaria-sporet. Da jeg delte drømmen og samtalen med territoriallederne, oberst Rodney og Wendy Walters, sa de med en gang at vi måtte undersøke mulighetene nærmere.

Fra det øyeblikket begynte vi å be og planlegge for dette. Gang på gang har Gud bekreftet at det er han som står bak. Selvfølgelig har det vært hindringer og tilbakeslag. Prosessen har også tatt lang tid fordi vi ønsket å ha en juridisk registrering av Frelsesarmeen i Bulgaria før vi startet opp arbeidet. Da registreringen ble godkjent i justisdepartementet for ett år siden, kunne vi begynne å sette alle de andre brikkene sammen.

Vi er nå klare til å gå inn med et team 

Link til appell

med fire flotte offiserer (4) som deler
drømmen og visjonen om Guds nærvær i Bulgaria gjennom Frelsesarmeens oppdrag. Kapteinene Inna og Eduard Lebedev og kapteinene Kathleen og Erik Johansson kan avlegge sine egne vitnesbyrd om trosreisen som fører dem til Bulgaria, forhåpentligvis i nær fremtid.

Dette er bare en forkortet beretning om reisen fra drøm til virkelighet.
Mye mer kan, og bør skrives om Guds ‘finger’ i forberedelsesfasen, men det vil skje senere.

Vi er takknemlige for alle som vil støtte dette trosskrittet i bønn, for 

Hvis Herren ikke bygger huset,
arbeider bygningsmennene forgjeves.
Salme 127:1a

----------------------------------
(1) Johannes 14:15-18
(2) Apostelgjerningene 2:17-18
(3) Han hjalp oss bl.a. med å finne en utmerket advokat i Sofia som har bistått oss med registreringen og mange andre saker.

(4) 

Et minneord til krigsseileren Joseph Marius Nielsen

Jeg regner ikke med at det er mange som vet hvem han var. Jeg kjenner ham ikke så godt selv heller. Han ble født i Blyth i England den 30. mars 1896 og døde i Haugesund den 17. november 1966.  Det er frigjøringsjubileet som gjør at jeg tenker spesielt på ham i dag. Joseph var min farfar, og jeg var ti år da han døde, og jeg gir krigen skylden for at jeg aldri ble ordentlig kjent med ham. Gjennom pappas egne memoarer, samtaler og beslektet kildemateriale, har jeg likevel dannet meg et bilde av en mann som måtte tåle store påkjenninger. Han vokste opp i England fordi hans foreldre jobbet i sjømannskirken. Jeg husker at han snakket norsk med engelsk aksent. Han leste masse og han foretrakk bøker av engelske forfattere.

Han stiftet familie og de bodde i Oslo i en tid da verden opplevde etterdønningene etter det store børskrakket i 1929. Joseph behersket flere fag. Han var bl.a. telegrafmontør, sko-designer og elektriker, men det var langt mellom jobbene. Kona, Beathe, måtte derfor søke hjelp på forsorgen og Frelsesarmeen for at tvillingene Hans og Grethe, skulle ha mat og klær. De flyttet til hjembyen, Haugesund, for å komme nærmere familien, og Joseph fikk hyre i utenriksflåten som skipselektriker. På slutten av 30-tallet var det urolige tider. Likevel var det ingen som kunne ane at da Joseph mønstret på en båt den 1. sept. 1939, skulle det ta mer enn seks år og tre måneder før han kom hjem til familien.

Da frigjøringsdagen kom, hadde ikke familien fått livstegn fra ham eller rederiet i lang tid. Pappa ble 13 i frigjøringsåret og forteller om de motstridende følelsene av glede over friheten og den knugende uvissheten om faren var i live. Da Joseph kom hjem i januar 1946, var han en preget og innesluttet mann. Utenriksflåten seilte gjerne i konvoi og jeg husker pappa fortalte at på en av reisene hadde det vært 27 skip som startet og 9 som nådde målet. Joseph fikk tapperhets-medalje med diplom signert av Kong Haakon, men som for mange av krigsseilere, ble han offer for ‘forglemmelsen’ av utbetalingene fra Notraships ‘hemmelige fond’, slik at han ikke fikk glede av denne ytelsen mens han levde. Vi kan være stolt over mye i Norge, men ikke alt som skjedde i krigens kjølvann.

Så i takknemlighet for et fritt Norge vil jeg lyse fred over Joseph Marius Nielsens minne!

En god klem!

En god klem

Jeg delte disse tankene med offiserene i Øst-Europa tidligere denne uka - og jeg ber for deg akkurat nå om at dette også kan være til trøst og oppmuntring for deg. 

Noen av dere er vi vant til å møte fysisk ganske ofte. Andre møter vi personlig bare to eller tre ganger i året på grunn av den geografiske størrelsen på territoriet vårt. Derfor gjør det litt vondt for Magna og meg å ikke kunne gjennomføre alle turene vi hadde planlagt fra mars til juni i år.

Selv når vi i dag treffer noen av dere fordi vi bor i samme by, gjør smittevern-reglene om 'sosial distansering' det umulig å oppføre seg som vi pleier. Det fikk meg til å fundere på om det er noe som kan overvinne 'sosial distansering'? - Svaret kom raskt:

Åndelig omfavnelse!

Ingenting kan hindre meg eller deg fra å omfavne hverandre i bønn. Dere er alltid i våre bønner og i disse spesielle tidene blir det enda mer bønn når vi prøver å omfavne dere med Guds kjærlighet.

I den siste delen av kapittel 8 i brevet til romerne, skrev Paulus en liste over mange av de vanskelige tingene vi sliter med i livene våre, og han konkluderte med at han var overbevist om at ingenting i hele skaperverket,

skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Romerne 8:39

Det er en god åndelig klem.
Jeg vet at noen av dere også kjenner på angst og uro i disse dager, og at du til og med kan føle deg anklaget fordi du tenker at du ikke burde føle det slik fordi du er en troende, og i tillegg er en åndelig leder. Gud vet at vi er mennesker. Til og med disiplene var redde selv om Jesus var i samme båt. Hvis vi benekter følelsene våre, er vi ikke tro mot vår egen menneskelighet. I Getsemane-hagen møtte Jesus også frykten og ga uttrykk for sine egne følelser, så hvis Jesus noen gang har vært i samme båt som menneskeheten, er det nå!

Paulus møtte også frykten, jeg er sikker på at det er grunnen til at han også satte angst og nød på listen over de tingene som ikke kunne skille oss fra Guds kjærlighet, og den kjærligheten står til evig tid (1 Kor 13:13). 

En varm åndelig omfavnelse fra din bror i Kristus

Jostein

Nye horisonter!

Kapteinene Eduard og Inna Lebedev

Vi tror på fremtid og håp for de nåværende landene i Øst-Europa - og for Bulgaria!
I fem år har vi bedt og planlagt for en åpning av Frelsesarmeens arbeid i Bulgaria. Bit for bit har viktige brikker falt på plass. I juni 2019 ble statuttene for Frelsesarmeen i Bulgaria godkjent og registrert som en juridisk enhet, og vi tror på en start av oppdraget vårt høsten 2020. Kapteinene Inna og Eduard Lebedev er utnevnt til ledere for arbeidet, og vi ber om at vi snart vil ha hele teamet klart.

Den nåværende situasjonen med ‘lock-down’ og begrensninger gir oss en utfordring med hensyn til en dato for en offisiell åpning. Hensikten med å velge å presentere informasjonen er imidlertid behovet for bønnestøtte for dette store skrittet i tro.

Be for kapteinene Lebedev og deres barn og de andre medlemmene i teamet, og for Guds veiledning for de neste skrittene på trosvandringen:

"Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves."
Salme 127:1a

Vær våken for nye oppdateringer om Bulgaria på vår hjemmeside i ukene og månedene som kommer.