«Jag vill tacka livet»

« ... som gett mig så mycket!» 

Link til sangen

- jeg slutter meg helhjertet til Arja Saijonmaas lovprisning av livet, og takken går helt til livets kilde. Forkynneren hyller ham på denne måten: 

«Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.» 

Forkynneren 3:11a

Som student på sosialhøgskolen på midten av 80-tallet var jeg i praksis på et spesialsykehjem. Praksisrapporten jeg skrev, var en del av en undersøkelse som helsedepartementet hadde bestilt, og i Stavanger ble studenter brukt som ‘feltarbeidere’. I seks uker var jeg på sykehjemmet, og jeg fikk veldig god kontakt med pasientene som var rammet av MS. 

Han som hadde størst nedsatt funksjonsevne, fikk jeg en helt spesiell kontakt med. Vi røkte veldig mange sigaretter sammen – det vil si han inhalerte, mens jeg holdt sigaretten. Det ga ham ro - og meg røykefingre. Vi samtalte mye om livet, og han sa noe jeg aldri kommer til å glemme: 

«Jostein, du synes sikkert at det livet jeg lever ikke har noen verdi, men du må aldri glemme at livet har en egenverdi, jeg elsker livet!» 

Det kom fra en person som ikke kunne røre annet enn nakken. Også den funksjonen var i ferd med å gå tapt, derfor ventet han på det eller siste på det teknologiske markedet – en tale-styrt rullestol. Den ærefrykten for livet som jeg alltid har hatt, ble enda sterkere i løpet av de seks ukene. Jeg elsker livet!

Når jeg deler dette i dag, er det tre grunner:

• Han som skapte oss i sitt bilde er evig
• Om jeg lever eller dør vet jeg at jeg er hjemme i ham
• Jeg tenker på det i dag fordi det er fem år siden livet her på jorden brått kunne vært slutt, og jeg takker for at jeg har fått fem bonus år til å hylle livets giver, og leve det livet som ikke kan rokkes midt i en sårbar verden

Postet på Facebook i anledning 5 årsdagen etter terrorangrepet i Istanbul.

Samleside: Terror angrepet i Istanbul 12. jan. 2016

Her er noen linker til publiserte innlegg om hendelsen 

Intervjuer etc. om hendelsen:

• Med englevakt i liv og død - Dagen
• Hva får verden til å lytte? - Vestnik Spasenia
• Fred midt i terroren - Krigsropet
• Brødre i kamp - Vårt Land

Refleksjoner delt på bloggen som relaterer til hendelsen: 

• Jeg er nødt til å snakke om kjærlighet
• Det jeg lever ved ... nå, - og alltid
• En hilsen fra Herren
• Hvem sier hva?
• Derfor er kjærligheten mitt 'våpen' mot terror

Ro ned og kjenn at jeg er Herren!

 Da vi kjørte til Oslo i går, lyttet vi som vanlig til NRK klassisk. En av timene var Sissel Kyrkjebø gjest og delte minner fra musikalske øyeblikk som hadde gjort varige inntrykk. Hun avsluttet med opplevelsen det var å synge "Slow down" sammen med Mormon Tabernacle Choir.

Da jeg hørte den innspillingen første gang for et knapt år siden, gjorde den et uforglemmelig inntrykk på meg også. Den 23. mars 2020 brukte jeg klippet i en nett-andakt jeg holdt for offiserer, soldater og venner av Frelsesarmeen i Øst-Europa. HER finner den norske teksten til andakten.

Teksten bygger på Salme 46:11 som oversatt fra engelsk blir slik: "Ro ned og kjenn at jeg er Herren!" - en viktig påminnelse også ved starten av et nytt år. Jeg deler klippet med bønn om at alle som lytter også må få kjenne at Herren Gud fortsatt er Herre!

Den «gamle» soldat!*

Når det i dag er 50 år siden jeg ble soldat i Frelsesarmeen, fortjener det en liten refleksjon. Jeg var bare 14,5 år, men jeg var klar for å ta det skrittet selv om jeg i dag er mye mer klar over hvor skjellsettende det skrittet var. Pakten som ble inngått den gang, var for livet. Siden innvielsen fant sted i 1970, var det sannsynligvis et brudd på ‘Lov om trudomssamfunn og ymist anna’ som ble vedtatt året før og slår fast at ‘Ein som er under 20 år, kan ikkje gjeva livsvarig lovnad om å høyra til ein religiøs orden, eit kloster eller ein liknande samskipnad. Det er ulovleg å taka imot ein slik lovnad.’** Det er kanskje en av grunnene til at ‘livstidsperspektivet’ i soldatpakten etter hvert ble fjernet. Uansett har jeg heller aldri klart å leve opp til den.

Jeg kjenner heller ingen andre soldater som har klart å leve 100% i samsvar med de løftene som avlegges. Derfor er jeg er glad for at det i dag er intensjonen i løftene som skal vektlegges. Det er ikke galt å ha en god standard å strekke seg etter.  Samtidig er det slik for alle kristne, at den ultimale standarden er umulig å oppnå. Fordi den handler om å bli lik Jesus. Da er det godt å vite at han, som fremdeles er full av nåde og sannhet, til enhver tid godtar oss akkurat der vi er når vi kommer til ham. Derfor blir det verken byrde eller stress å være kristen og soldat, men en vandring i tillit til at jeg vet at jeg er akseptert og får lov til å gå sammen med Jesus som hans disippel og hans soldat. For det er hans soldat jeg er. De fleste vet at jeg også er offiser, men det er soldatpakten som definerer tjenesten og oppdraget for offiserer også. Jeg takker Gud for at jeg har være hans soldat i 50 år. Det har vært mulig på grunn av at det er «i ham jeg lever, beveger meg og er til!»***

_________________________________________________

* Folk som kjenner Frelsesarmeens historie, vet vi i mange år produserte et barneblad som ble kalt «Den unge soldat».

** Kap. I § 4

*** Apostelgjerningene 17:28

Jeg vet!

Da jeg i morges leste dagens tekst i Bibelleseplanen, dukket det opp et 45 år gammelt minne fra offisersskolen: 

Major Leslie Condon var på besøk og holdt et innlegg om hvordan musikken skulle styrke og framheve budskapet. Plutselig brøt han ut i første strofe av Händels ‘I know that my Redeemer liveth!’* – og jeg er overbevist om at han sang i den originale tonearten. Så fortsatte han: «Hadde Händel valgt noe annet enn spranget mellom de to første tonene, hadde budskapet mistet noe av sin kraft!» 

«Jeg vet!» må synges med kraft og overbevisning og «vet» må få henge lenger enn «jeg», for det er vissheten som skal poengteres. 

Den unge kadetten fikk med seg hva Condon mente, og som gammel offiser forstår jeg det kanskje enda bedre. I dag fryder jeg meg over at jeg kan si det samme som den sterkt plagede Job:

Jeg vet at min gjenløser lever.

Job 19:25a

… og jeg ønsker å formidle det med overbevisning, slik som Händel og Condon maktet å gjøre det. Mennesker trenger å høre det i 2020!

Ønsker deg en velsignet helg.

* "Jeg vet at min gjenløser lever" fra Georg Friedrich Händels ‘Messias’

Det som ikke kan tas fra meg

Det siste døgnet har jeg tenkt mye på alt i livet som er unødvendig. Det henger selvfølgelig sammen med statsministerens oppfordring om å kutte ut alt som er unødvendig i den hensikt at det kan redde liv. Egentlig er det en fin innstilling for en Jesu etterfølger uansett hvilken ‘helsetilstand’ verden befinner seg i. Men av det som nå ikke er absolutt nødvendig, finner vi også mye av det som i det lange løp er nyttig for vår utvikling og velvære som mennesker, som for eksempel det å fritt kunne ha fellesskap med dem man vil. Mange har mistet mye, men når Jesus sa:

«Men ett er nødvendig!»

Lukas 10:42a

… var det om noe så enkelt som å sitte nær Jesus og ta imot impulser fra hans liv og lære. Der har jeg som troende ifølge Paulus allerede fast plass, allerede ‘nå’:

«I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham 

og satt oss i himmelen med ham. Gud»

Efeserbrevet 2:6

Troens ‘nå’ føyer sammen fortid, nåtid og framtid i Gud – han som er den evige ‘Jeg er’ og den evige ‘nå’. Det er i ham jeg lever, beveger meg og er til, og det kan ikke tas fra meg.