Styrke gjennom prøvelser - et steg på veien

Sist søndag valgte jeg en av lesetekstene i fra Jakobs brev i kirkeårets tekster. Den handlet om styrke gjennom fristelser. Også denne søndagen er en av tekstene fra samme brev. Avsnittet begynner slik:

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel.

Jakob 1:2-4 

'Prøvelser' er ikke noe vi umiddelbar forbinder med glede. Kanskje det er fordi vi har glemt at det var en prøvelse å bli født? I tillegg til min egen fødsel, har jeg vært med på tre - og de tre husker jeg. De var en prøvelse også for mammaen, men du verden for en glede det var da det første skriket kom.

Det kan være slitsomt å trene og på dager med dårlig vær kan det oppleves som en prøvelse, men dersom jeg overvinner den indre motstanden, vet jeg at det vil gi meg bedre utholdenhet og gi styrke for alle deler av livet mitt. Det samme gjelder gode rutiner i forhold til bønn og studier av Guds ord. Det er ikke alltid at det gir noe umiddelbart mens det bes og leses, men plutselig kan det dukke opp i minnet når jeg trenger det som mest.  

For mange år siden tolket jeg ved en anledning en offiser fra Nederland som fortalte en historie om en kollega som nylig blitt forfremmet til herligheten. Da han var hos legen sin for å få vite resultatene fra prøvene og fikk beskjed om at han hadde maks en måned igjen å leve, spurte legen: "Hva tenker du som troende når du får en slik beskjed?" Offiseren tenkte seg litt om før han svarte: "Hver sommer pakker vi bilen og drar på ferie i Europa. Når det nærmer seg slutten tar vi fram 'reisekassen' for å se om vi har nok penger til å komme hjem. Hvert år skjer det samme - vi har akkurat nok til å komme hjem. Det er svaret mitt på spørsmålet ditt. Jeg har akkurat nok til å komme hjem - det holder det!"

Dagens 'manna'

Jeg har nok til å komme hjem! 

__________________________________________________________________

Dette er innlegg #12 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK

Bekjennelse skaper bevegelse - et steg på veien

Peters reise opp til Jerusalem begynte i nærheten av Cæsarea Filippi. Jeg skal ikke bruke tid på å filosofere over hvorfor starten skjedde akkurat der, men jeg tror ikke det heller var tilfeldig. Selv om den geografiske reisen var nødvendig, var det Peters åndelige reise som startet der. 

Peter hadde fulgt Jesus en tid. Han var en trofast disippel, men hadde han grepet hva det egentlig handlet om? Det svaret vet bare Gud, men det var et par spørsmål Jesus ga disiplene som startet en prosess:

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 

Og disiplene ga referat om hvem folk trodde Jesus var.

Jeg tror det var minst to grunner til at Jesus stilte dette spørsmålet:
Han ønsket å vite om disiplene fulgte med på hva som rørte seg i menneskene i sin samtid. Det tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag også.

Han ønsket å vite om disiplene ble påvirket av hva opinionen sa om Jesus, eller om de var i stand til å stå for det de trodde selv. Det også tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag. For det neste spørsmålet han stilte var:

«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»(1)

Peter ble den første til å svare. Selv om jeg er klar over at Peter var veldig impulsiv og ofte handlet før han tenkte, kom han med en bekjennelse som fikk enorme konsekvenser. For det første ble det starten på hans egen reise opp til Jerusalem, men det virker også som han ga Jesus signalet om at 'nå kan du starte din reise også!'

Jeg kommer tilbake til Peters bekjennelse i morgen, men i dag slår jeg fast at bekjennelse skaper bevegelse. Dersom den ikke skaper bevegelse, er det fare for at bekjennelsen bare er tomme fraser.

Dagens ‘manna’

Bekjennelse skaper bevegelse

_______________________________

Matteus 16:13-15

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»

Dette er innlegg #11 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK

Selvfølgelig født av . . . et steg på veien

Temaet er fortsatt hva slags fødsel som gir adgang til Guds rike:

«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: 

Den som ikke blir født av vann og Ånd, 

kan ikke komme inn i Guds rike.» 

Johannes 3:5

 

I går nevnte jeg vannet, blodet og Ånden som de tre vitnene. I dag er det ”født av Ånd” som får oppmerksomheten. Av en eller annen grunn er vi litt mer vant til tanken om Åndens tilknytning til gjenfødelsen. Det er kanskje ikke så rart med henblikk på skapelses-beretningen:

«Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.» 

1 Mosebok 2:7 

(NB overs. av 1930)

Allerede i prologens første vers har Johannes plassert ”logos” som Gud. Et par vers senere stadfester han at ”det som ble til i ham, var liv”. Derfor er det også han som på nytt må gi skapningen det nye livet. På samme måte som Gud blåste liv i det første mennesket, blåser han liv gjennom den siste Adam, noe Paulus beskriver på denne måten:

«Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. 

Den siste Adam ble en ånd som gir liv.» 

1 Korinterbrev 15:45

Her er mye 'hjerne-føde', men det viktigste er å eie vissheten om gjenfødelsen i hjertet!

Dagens ’manna’:

Jeg er født av Ånd! (1)

_________________________

(1)  Selvfølgelig - ettersom jeg også kan si at "Jeg er født av Gud"

Dette er innlegg #10 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK

Fødselsattesten - et steg på veien

I dag vil jeg ta fødselsattesten et skritt videre. Poenget er at attesten vitner for meg ved å dokumentere at en fødsel har funnet sted og at jeg er registrert som borger av det norske riket.
Finnes det en tilsvarende attest for meg som borger i Guds rike?

Bibelen har flere vers som kan brukes som attest. Siden dette handler om å være født av Gud, velger jeg dette:

«For det er tre som vitner: 

Ånden, vannet og blodet, 

og disse tre samstemmer.»
1 Johannes 5:7-8

I flere år undret jeg meg over hva dette betyr. At Ånden er et vitne, er greit, men hva er dette med vannet og blodet? Dersom du har lest bloggen de siste dagene, har du fått med deg at Johannes har et sterkt fokus på vannet og blodet. Noen vil umiddelbart tenke dåp og nattverd, og sakramentenes symbolikk har absolutt link til den nye fødselen. 

Men for Johannes representerer vannet og blodet først og fremst fødsels-væskene. Han tolker dem som de fysiske bevisene på at Jesus var menneske. Den hellige ånd gir den guddommelige bekreftelsen på at det fysiske mennesket Jesus, er Guds sønn. Den samme Ånd bekrefter også at den nye fødsel har funnet sted hos dem som tror. Paulus bekrefter også dette: 

«Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.»

 Romerne 8:16

Derfor blir vandringen opp til Jerusalem bare første etappe. Fra fødebyen går veien videre for den nyfødte ut i verden, som den ‘Jesus’ menneskene ser i dag.

Dagens ‘manna’:

Den nye fødselen er en ny inkarnasjon.

_________________________________________

Dette er innlegg #9 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK 

Bønnens makt - et steg på veien

Da vi var i Øst-Europa i den siste perioden (2015-2020) ble jeg kontaktet av Marit Dehli som er journalist i Krigsropet.  Bakgrunnen for samtalen var en opplevelse jeg hadde da jeg snakket om «Frelsesbønnen» på et pinsestevne i Tana i 2013. Magna og jeg var der som hovedtalere, og i minuttene før en av samlingene skulle begynne, benyttet jeg anledningen til å reklamere for Krigsropet som et evangeliserings-redskap.

«Jeg har faktisk hørt om flere som har lest bladet og har blitt frelst ved å be frelsesbønnen!» sa jeg. En godt voksen kvinne avbrøt meg og sa:

«Ja, det skjedde med meg!»

«Så du kom til tro, ba bønnen som står i Krigsropet, og derfor er du frelst og er sammen med oss for å feire pinse?» repliserte jeg.

«Ja!» svarte hun med et smil og strålte av glede.

Jeg har hørt flere slike historier når jeg har vært på reiser, og det kan være godt å få hjelp til å finne ord til å forme en bønn, men det viktigste er at bønnen kommer fra hjertet.

 
Her er bønnen som har stått i alle utgaver av Krigsropet i mange år:

Jesus, du har sagt at alle er velkommen til deg, og nå vil jeg komme.

Jeg vet at du ga livet ditt for å sone menneskenes synd, og jeg tror at du også døde for meg. 

Jeg ber om tilgivelse for det jeg har gjort galt.

Jeg vet at du kom for å åpne veien for meg helt inn i Guds nærhet, 

og jeg forstår at jeg trenger deg.

Takk for at du elsker meg, både på grunn av og på tross av.

Takk for at du vil komme inn i livet mitt og hjelpe meg til å tro og til å leve.

Takk for at du frelser meg nå og gir meg din velsignelse.

Takk, Jesus!

Amen.

Jeg repeterer den Bibelske garantien for at du er bønnhørt:

"Men alle som tok imot ham,

dem ga han rett til å bli Guds barn,

de som tror på hans navn."

Johannes 1:12

Dagens ‘manna’:

Takk, Jesus fordi du brukte reisen til fødebyen til undervisning!

______________________________ 

Dette er innlegg #8 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK

Jeg er født av Gud - et steg på veien

Det er et sterkt utsagn, men det er bibelsk belegg for påstanden. På meg virker det som om det for mange troende er enklere å bekjenne at «jeg er skapt i Guds bilde», enn å si «jeg er født av Gud».
I prologen til Johannesevangeliet er det ofte det 12. verset som mange lærer seg utenat:

«Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn, 

de som tror på hans navn.»

Johannes 1:12

Jeg bruker dette verset veldig ofte. Jeg bruker det også som et grunnlag for å kunne be frelsesbønnen som er viktig (mer om det i morgen).  Når jeg har bedt en slik bønn er jeg et Guds barn, og konsekvensen beskriver Johannes på denne måten:

«De er ikke født av kjøtt og blod,

ikke av menneskers vilje

og ikke av manns vilje,

men av Gud.»

Johannes 1:13

Det å være Guds barn innebærer altså at jeg er født av Gud. Det sprenger grensen for det som kan gripes med min menneskelig fornuft, og det er mulig at det er derfor at enkelte troende finner et slikt mysterium truende.

Det er greit å si: «Jeg tror», «jeg er en kristen» – ja, til og med at «jeg er Guds barn», men mange sliter med å si «jeg er født på ny» - i hvert fall i Norge. Kanskje det er derfor vi har laget den underlige norske varianten «personlig kristen»?

Johannes er, som skrevet, veldig tydelig: Et Guds barn er født av Gud. Men det er fortsatt jeg som avgjør om jeg definerer meg innenfor eller utenfor en slik beskrivelse - og betingelsen er fortsatt at jeg tar imot ham og tror. 

Dagens ’manna’:

Jeg er født av Gud!

________________________________________

Dette er innlegg #7 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK