Selv om jeg hadde opplevd at Gud talte til, i og gjennom meg på forskjellige måter, hadde jeg fulgt ham i mange år uten å ha drømt en eneste drøm som jeg trodde at Gud sto bak. Jeg husker faktisk sjelden en drøm, og når jeg har husket en sekvens, var det definitivt ikke noe som var verdt å huske. Noen ganger har Gud vekket meg mens jeg sov og minnet meg om en person som trengte forbønn, så jeg vet at han kan nå fram til meg også mens jeg sover. Derfor var jeg ikke særlig bekymret for mangelen på drømmer, fordi Peter sa at det var de gamle som skulle drømme drømmer (2). Dersom hans ord skal tas bokstavelig, ble jeg gammel i en alder av 58 år.
Vår ordre tilbake til Øst-Europa-territoriet (EET) ble kunngjort 1. april 2015. Denne dagen ankom Magna og jeg vakre Knaben blant snødekte fjell. Der skulle det være påskeleir for unge fra vestre divisjon. Vi hadde selvfølgelig ganske mange samtaler om ‘nyheten’ om den nye ordren i løpet av ettermiddagen og kvelden. Naturligvis sovnet vi med mange tanker og følelser - spente på de nye utfordringene og triste over å forlate fantastiske mennesker – som inkluderte alle de flotte ungdommene vi hadde kommet for å gi åndelig oppmuntring og veiledning.
Den natta drømte jeg. Det var en drøm om Bulgaria, jeg så Frelsesarmeen komme dit for å åpne arbeidet. Til min overraskelse så jeg til og med et besøkende hornorkester. Drømmen var så levende, og det virket som om drømmen varte lenge – og ble sendt i reprise. Da jeg våknet om morgenen, var jeg undrende og forvirret. Jeg hadde aldri vært i Bulgaria og min kunnskap om landet var nesten lik null. Samtidig følte jeg at dette ikke var tilfeldig. Jeg hadde drømt, og jeg husket drømmen. Landet var nabolandet til Romania, som er et av de eksisterende landene i EET, og jeg visste at Gud noen ganger taler til mennesker i en drøm, selv om jeg ikke hadde opplevd det før.
Jeg delte drømmen med Magna, og deretter med noen av lederne på leiren; jeg stilte meg spørsmålet: «Vil Gud at Frelsesarmeens oppdrag også skal nå menneskene i Bulgaria?»
Da vi noen måneder senere ankom EET, tok utfordringene i den nye tjenesten all oppmerksomheten vår. Vi skulle også etablere et nytt hovedkvarter i Chisinau (Moldova) etter flyttingen fra Moskva. Det var ikke tid til å tenke på nye åpninger og drømmen ble skjøvet helt i bakgrunnen.
Derfor tror jeg at Gud trengte å gi meg en påminnelse. Den 17. november 2015 fikk jeg en telefon fra en mann som presenterte seg en kollega av min bror. De to hadde snakket sammen kvelden før, og siden kollegaen var i Chisinau på et kort besøk, hadde min bror sagt han burde snakke med meg som kjente byen og landet godt. - «Kan vi treffes over en kopp kaffe?» spurte han.
Jeg følte ikke at jeg hadde tid, men jeg fikk samtidig en overbevisning om at jeg måtte akseptere invitasjonen. En time senere hadde vi en dyp samtale på en restaurant hvor vi delte en liten del av livshistoriene våre. Da jeg fortalte om ham om Frelsesarmeens arbeid, spurte han overraskende:
- «Har du noen planer om å utvide arbeidet til andre land i området?»
- «Det er flere alternativer», svarte jeg «men det mest nærliggende er sannsynligvis Bulgaria».
- «Vel, hvis dere vil åpne der, har jeg eiendommer i landet og jeg har permanent adresse der. Hvis du noen gang vil åpne arbeidet, er jeg klar til å bistå med kunnskap og kontakter!» (3)
Jeg opplevde at Gud hadde ført meg tilbake på Bulgaria-sporet. Da jeg delte drømmen og samtalen med territoriallederne, oberst Rodney og Wendy Walters, sa de med en gang at vi måtte undersøke mulighetene nærmere.
Fra det øyeblikket begynte vi å be og planlegge for dette. Gang på gang har Gud bekreftet at det er han som står bak. Selvfølgelig har det vært hindringer og tilbakeslag. Prosessen har også tatt lang tid fordi vi ønsket å ha en juridisk registrering av Frelsesarmeen i Bulgaria før vi startet opp arbeidet. Da registreringen ble godkjent i justisdepartementet for ett år siden, kunne vi begynne å sette alle de andre brikkene sammen.
Vi er nå klare til å gå inn med et team
 |
| Link til appell |
drømmen og visjonen om Guds nærvær i Bulgaria gjennom Frelsesarmeens oppdrag. Kapteinene Inna og Eduard Lebedev og kapteinene Kathleen og Erik Johansson kan avlegge sine egne vitnesbyrd om trosreisen som fører dem til Bulgaria, forhåpentligvis i nær fremtid.
Dette er bare en forkortet beretning om reisen fra drøm til virkelighet.
Mye mer kan, og bør skrives om Guds ‘finger’ i forberedelsesfasen, men det vil skje senere.
Vi er takknemlige for alle som vil støtte dette trosskrittet i bønn, for
Hvis Herren ikke bygger huset,----------------------------------
arbeider bygningsmennene forgjeves.
Salme 127:1a
(1) Johannes 14:15-18
(2) Apostelgjerningene 2:17-18
(3) Han hjalp oss bl.a. med å finne en utmerket advokat i Sofia som har bistått oss med registreringen og mange andre saker.
(4)
