Når Herren plutselig kommer nær . . .

«Brått» er det blitt helg igjen, og det betyr at jeg vil dele noen tanker om det som plutselig skjer som forandrer livene våre. Det kan være både positive og negative hendelser, men de har det til felles at livet blir annerledes.

Hadde det ikke vært slik, hadde det ikke handlet om liv. Det er det som gjør levende intelligens så forskjellig fra den kunstige – selv om det av og til er en utfordring å ane forskjellen.

Slik er det også med religion – den kan ligne på liv, men er på en måte den ‘kunstige’ menneskeskapte utgaven av det. Livet som kristentroen handler om, er noe helt annet fordi det handler om liv og videreføring av liv, og det livet kan komme ‘brått’.

Jeg ble minnet om det da jeg leste bibelleseplanen sist tirsdag:

«Brått kommer han til sitt tempel, Herren som dere søker, og paktens budbærer, han som dere lengter etter, se, han kommer» 

Malaki 3:1

– det er en profeti som handler både om Johannes døperen og Jesus, men vi opplevde at det helt spesielle Gudsnærværet overrasket oss på det siste møtet i Chisinau sist søndag.
Selvfølgelig er han der hele tiden, men så er det de gangene at han brått kommer til sitt tempel – mitt tempel, ditt tempel, vårt tempel – slike hendelser gjør livene våre rikere.

----------------------------

Link to site with an English version of the poem

Posted on FACEBOOK

Gudgitte giver-prinsipper

I kveld sender Bede-huskanalen første del av seks program der jeg snakker om temaet «Gud blir aldri noen noe skyldig». Opplegget ble også gitt ut som en liten bok med samme tittel i 2015. Der deler jeg både skriftsteder og svært personlige erfaringer med velsignelsen av å gi.

I løpet av de åtte årene som har gått siden jeg skrev boka, har det blitt stadige bekreftelser på at disse Gudgitte giver-prinsippene fungerer i hverdagen og under alle forhold.

Å prøve Herren på denne måten kan anbefales på det varmeste:

Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Og siden det er helg og tid for Gowans-vers, har selvfølgelig han noen tanker om dette han også. - Velsignet helg!

Går det an å snakke om sin personlige givertjeneste?

Spørsmålet er absolutt relevant for det er mange grunner til å la det være. Jeg kan til og med komme med bibelske argumenter for å la være å dele min personlige erfaring. Her er noen eksempler:

Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Matteus 6:2-4

Og om ikke dette er nok, vier Matteus hele det 23. kapittelet til ve-rop over fariseerne som gjør gjerninger for å vise seg fram – et av versene nevner også givertjenesten:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Matteus 23:23

Derfor burde jeg kanskje stoppet her – men det siste verset jeg siterte, har en viktig avslutning:

  Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Jesus sier rett ut at det å holde fast på tiende-prinsippet er noe man bør  gjøre samtidig som man ikke skal forsømme det som veier mer: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.

Det gir meg frimodighet til å fortsette, for jeg gjør ikke dette for å framheve meg selv, men utelukkende for å ære Gud og komme med eksempler på at han står bak sine løfter. For jeg har erfart at Gud aldri blir noen noe skyldig.

At det er noe som «burde gjøres» er den første av flere grunner til at jeg nå velger å skrive om mitt eget forhold til det å gi. Sist høst var det tre hendelser som gjorde at jeg bestemte meg for at det må skje nå:

1. Arnfinn Løynings vitnesbyrd

«Uvanlig personlig og konkret la kirkelederen fram sine egne privatøkonomiske valg foran delegatene på synodemøtet – kirkemøtet – i Frikirken», leste jeg i Vårt Land 1. nov. 2014 (1), og innlegget fortsetter:

Løyning fortalte at han og kona Gro har hatt «et sterkt ønske om å kjempe mot materialismen og den overdådige livsstilen».

– Det beste vi da kunne gjøre var å begynne å gi mer. Vi økte prosenten år for år. Nå gir vi begge 20 prosent av våre lønninger og vi ønsker og håper at vi kan øke litt etter litt også fremover.

– Har du vært i tvil om du skulle fortelle om dine personlige valg på denne måten?

– Nei, det har over tid blitt klart for meg at dette var noe jeg måtte bære fram i min siste tale som synodeformann. Jeg har før vært redd for og litt feig når det gjelder å være konkret om givertjeneste. Dette er blitt ett av de store tabutemaene i kristne menigheter.

Videre kom det fram at Arnfinn og Gro i enighet med sine tre barn har blitt enige om at «misjonen er deres fjerde barn» og at arven derfor skal deles på fire.  Du kan lese hele innlegget som vedlegg #1 bak i heftet.

Hvorfor skal jeg være stille, når jeg, slik som Arnfinn kan ære Gud med mitt vitnesbyrd?

2. Martin Caves vitnesbyrd

Dagen før jeg leste Arnfinn Løynings vitnesbyrd, hadde jeg vært på et seminar og lyttet til Martin Cave forelese om temaet «Misjonale menigheter». Ledelsen av IMI-kirken var ikke fornøyd med bare å drive en fin  menighet for etablerte kristne og deres familier. Derfor ble det bestemt at menigheten vil nå nye mennesker gjennom å vise noe av Guds godhet i praksis. «Jeg måtte begynne å fokusere på godhet selv», sa Martin «så jeg tok en bestemmelse at jeg ville gjøre en god gjerning hver gang muligheten dukket opp». Han ga eksempler på slike anledninger:

En sjåfør sto ved en parkeringsautomat og manglet noen tiere til parkering. Martin betalte billetten. En kunde sto foran ham i kassen på Rimi og måtte legge en vare tilbake fordi hun manglet en femtilapp for å kunne betale alt som var i  handlekurven, men slapp det fordi det var Martin som sto bak henne. Mennesker er mottakelige for godhet, og de lurer på «hvorfor»!

«Det kostet meg lite» fortalte Martin, «men jeg forsto at jeg som leder måtte gå foran som eksempel – og – jeg måtte fortelle menigheten om det.»

Resultatet var at det nesten gikk sport i å vise «godhet». Hele Jær-regionen vet nå at IMI-kirken hvert år arrangerer en «Godhetsuke» der folk kan få hjelp av praktisk art. Det har gitt mange nye kontakter og nye mennesker søker til fellesskapet.

Det å vise godhet er definitivt en del av givertjenesten, men poenget jeg tok med meg fra Martin er at en leder selv må praktisere prinsippene og våge å fortelle hva som skjer.

For øvrig har IMI-kirken en god fast givertjeneste – så god at alle kollekter som tas opp i møtene deres brukes til å velsigne formål utenfor menigheten. Også Frelsesarmeens velferdssenter i Stavanger har mottatt kollekt fra møte i IMI. Det sier mye om menighetens holdning til godhet og velsignelse gjennom givertjeneste.

3. Budsjettenes vitnesbyrd

Begge de to foregående vitnesbyrdene dukket opp mens jeg holdt på med budsjett-prosessen i Vestre divisjon. Jeg så at vi har et stort uforløst potensiale når det gjelder den faste givertjenesten i alle korps i divisjonen. Da tenker jeg ikke først og fremst på å få inn mer penger, selv om de også kan brukes til mer velsignelse, men at givertjenesten utløser velsignelse langt ut over det som handler om penger:

Kom med hele tienden til forrådskammeret så det finnes mat i mitt hus.Prøv meg på denne måten,sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål.

          Malaki 3:10

Jeg skal komme tilbake til mange personlige opplevelser av hva «utøsing av velsignelse uten mål» innebærer i de neste kapitlene. Men jeg røper allerede nå:

Det virker – Gud blir aldri noen noe skyldig!

-------------------------------------------------------------------------

(1) Se hele intervjuet HER

Dette er kapittel 1 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Har jeg lov til å prøve Gud?

I historien om Jesus som ble fristet av djevelen leser vi:

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og:De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Matteus 4:5-7

Verset som Jesus siterer er hentet fra 5 Mosebok 6:16, og jeg tror det er viktig å ta på alvor i de fleste situasjoner vi står i. Hvorfor kan jeg da bruke over-skriften «Har jeg lov til å prøve Gud?» på et kapittel om givertjeneste?

Ganske enkelt fordi Gud selv åpner for det i et vers jeg siterte i del 1:

Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Her åpner faktisk Gud opp for å prøve ham.

Siden vi selv hadde opplevd stor velsignelse gjennom å følge tiende-prinsippet, valgte vi å oppdra barna våre etter samme prinsipp. Da eldstedattera vår, Silje, skulle ha sin første sommerjobb, bestemte hun seg for at hun ville teste ut tiendeprinsippet. Vi visste ingenting om dette, og det er en viktig informasjon med hensyn til fortsettelsen av historien.

Silje hadde jobbet på Jeløy og hadde fått utbetalt 7.000 kroner. Det var mye penger, men for en ung jente som får sin første ordentlige lønn, er 700 kroner også mye penger. Det holdt hardt, men hun la 700 kroner i en konvolutt som hun skulle ha med seg tilbake til korpset i Bergen. Men før hun reiste tilbake, hadde hun så fryktelig lyst å reise på en Bibelleir som Filadelfia-menigheten i Oslo skulle arrangere. Hun ringte til oss og spurte om lov til det, og fortalte at hun ville betale leiren selv nå som hun hadde penger selv. Magna og jeg syntes det var flott at hun ville reise på en ukes bibelleir, og bestemte oss for at vi ville spandere bibelleiren på henne. Vi meddelte den gode beskjeden og spurte henne hvor mye leiren kostet. Den kostet 700 kroner. Silje så med engang koblingen til prinsippet om at Gud aldri blir noen noe skyldig.

Men Silje skulle fortsette å lære.

Da hun kom tilbake til Bergen samme høst, fikk hun en vikarjobb på Fretex og første lønning var 1.100 kroner. Silje mottok pengene og så på de 110 kronene som skulle legges i konvolutten. Det var mange McDonalds menyer den gangen. Nølende la hun de 110 kronene på bestemmelsesstedet. Nesten i samme øyeblikk ringte en venninne:

- «Silje, kan du ta avisrunden min på lørdag, så skal du få 110 kroner!»

Det var egentlig ikke så rart å bli bedt om å ta en avisrunde, men at venninnen ikke rundet ned til hundre, men i stedet tilbød 110 kroner, ble en sterk påminnelse om at Guds prinsipper fungerer. Silje hadde lært noe veldig viktig. Det betød ikke at hun forventet å få igjen alt hun ga, men hun hadde forstått at Gud vil øse ut velsignelse uten mål. Det viktigste er kanskje oppdagelsen av at de største verdiene faktisk ikke handler om kroner og øre, men om gleden og velsignelsen ved å gi.

Det hører med til historien at Silje gjorde en litt underlig oppdagelse da hun flyttet hjemmefra til et stort korps og fikk sin første heltidsjobb som kassadame på et supermarked. Hun ble godt mottatt i korpset og fikk sitt givernummer på lik linje med alle de andre soldatene. Korpset hadde mange soldater med høye lønninger. I og med at giverne var registrert med nummer og dermed var anonymiserte, ble giverlisten offentliggjort. Silje regnet med at hun som minstelønnsmottaker ville havne blant de giverne som ga minst. Hun fikk derfor sjokk da hun var blant topp tre!

Noen, ja, ganske mange, hadde ikke forstått det hun hadde forstått.

Og – det kan være enda en god grunn til å skrive dette lille heftet.

Har jeg selv prøvd Gud på dette området?

Det har hendt ved noen få anledninger at jeg har tatt meg frimodigheten å minne Gud om det han har sagt, men som oftest har det holdt i massevis å bare vente på ham. Noen ganger har han svart med mye mer enn jeg kunne håpe på. Men la meg gi et eksempel på en gang jeg «minnet» ham på løftet hans:

Sommeren 1995 fikk jeg en sum penger som ikke var «lønn». Det dreide seg om 20.000 kroner, og jeg ville bruke pengene til å dekke gjeld. I og med at det ikke var lønn, og dermed ikke «forventet inntekt» i korpset, valgte jeg å gi tienden til en person som var i pengenød, og jeg vet at pengene ble til velsignelse. I slutten av september fikk jeg en stor utgift, og jeg manglet akkurat 2.000 kroner for å slippe å be om forskudd på lønn eller ta opp et lån. Da sukket jeg til Vårherre og minnet ham om verset fra Malaki.

Like etter dukket Ola Grytten opp på kontoret mitt. Han hadde med seg en konvolutt og sa:

- «Da jeg ba i morges ba Gud meg om å oppsøke deg og gi deg 2.000 kroner, her er de!» .

Det ble en god erfaring for oss begge to.

Jeg opplevde nesten det samme som Kornelius da han var i bønn, og en engel kom på besøk. På Kornelius spørsmål «Hva vil du, Herre?», svarte engelen:

«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg».
Apostelgjerningene 10:4

Hvorfor nevner jeg dette verset?

Ganske enkelt fordi givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet. Motivasjonen for å gi må aldri løsrives fra Gudsrelasjonen. La meg gi enda et eksempel på hva jeg mener:

Da jeg reiste til Frelsesarmeen offisersskole i 1974 hadde jeg ikke mye penger. Det var i tillegg slik at vi måtte samle inn penger som skulle dekke deler av skoleoppholdet. Dessuten reiste jeg til London, og der fant jeg fort ut at alle de 103 andre i min sesjon hadde en annen form for støtte enn den jeg hadde. Min mormor hadde riktignok lagt til side 500 kroner som hun ga til meg med følgende beskjed:

- «Her har du 500 kroner, Jostein, og de skal du ikke betale tiende av, for det har jeg allerede gjort».

Jeg hadde bodd hos mine besteforeldre i et par måneder for å jobbe og legge opp litt penger til offisersskolen, og mormor hadde så «vondt av» at jeg betalte tiende hver gang lønningen kom. Hun mente jeg ville trenge alle pengene på skolen. Jeg klarte ikke berolige henne med forsikringen om at «Det ordner Herren!»

Derfor betalte jeg også tiende av de 500 kronene hun hadde gitt meg. Jeg hadde jo ikke gitt tiende av de pengene, det var det hun som hadde gjort. Men jeg fikk aldri «bekjent» det for henne. Herren hentet min omsorgsfulle mormor hjem til seg rett etter at jeg var ferdig på offisersskolen!

Jeg kan ikke huske at jeg snakket om den private økonomien min da jeg kom til skolen, men noen må ha oppdaget at jeg hadde lite penger. Kanskje noen så at jeg bare hadde én uniform, eller at jeg valgte et enkelt og billig måltid når vi var ute? Uansett – plutselig kunne det dukke opp en konvolutt med penger som ble stukket inn i glipen under døren inn til rommet mitt - jeg var aldri helt blakk.

Men her er jeg nødt til å fortelle historien om en av mine hverdagshelter: William D. Rickles.

William D. Rickles var en trofast soldat som bodde i havnebyen Hove helt sør i England. Han var den soldaten som flere år på rad hadde samlet mest penger under Frelsesarmeens selvfornektelsesuke i England. Han og kona, som var barnløse, støttet trofast hjemkorpset sitt, og Williams store lidenskap var lydbåndopptak. Han var leder av «The Salvation Army’s Tape Fellowship» som forvaltet en skatt av gamle lydspor – noen av dem var helt unike fordi de var tatt opp av frivillige entusiaster. Dette var primært intervjuer og taler mm.

På midten av 60-tallet bestemte ekteparet at de ville støtte «offisersskolens fattigste kadett» fordi de opplevde at Gud minnet dem om det. Det var offisersskolens ledelse som identifiserte kandidaten til den ærefulle(?) tittelen. De to årene jeg var på skolen, var det visst nok et enkelt valg – det ble meg. Egentlig opplevde jeg det som er et paradoks, for jeg kjente meg så uendelig rik også før dette skjedde – og nå kom det hver måned 4 pund fra en for meg, helt ukjent person.

En gang i løpet av de knappe to årene jeg var i London fikk jeg anledning til å besøke William D. Rickles og frue i deres hjem. At jeg ikke har konas navn er helt naturlig. Det var sjelden at fruene ble tiltalt med sitt eget navn – hun var «Mrs William D. Rickles», og ble tiltalt som Mrs Rickles også av sin mann.

Men denne lille historien tar jeg med på grunn av det William sa da jeg takket ham:

«Det er ingenting å takke oss for. Vi hadde ikke veldig mye til overs
da vi begynte å gjøre dette, men fra det øyeblikket vi gjorde det
Gud hadde minnet oss om, har vi alltid hatt rikelig overskudd på
privatøkonomien. Det er så merkbart at jeg med jevne mellomrom
må granske motivet for hvorfor vi gjør det!»

Det er viktig at det å prøve Gud på hans løfte er drevet av det rette motivet: Kjærlighet til ham og til medmenneskene!

Til ettertanke og samtale - del 3

1) Det kan være mange gode grunner for å gi til Herrens sak – «Behovet» kan være et godt motiv, eller er det andre motiv som er viktigere? 

2) Les Apostelgjerningene 10:1-8! Hvorfor er det viktig at givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet? 

3) «Prøv meg på denne måten!» sier Herren gjennom Malaki
- Hvordan tolker du det? 

4) Kan du nevne eksempler, enten fra eget eller andre liv, på hvordan Herren har stått bak løftet om å øse ut velsignelse uten mål?

-----------------------------------------------------------------

Dette er kapittel 3 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Et spørsmål om prosenter?

Jeg får ofte spørsmålet: «Hva skal jeg betale tiende av?»

På den ene siden er det helt relevant, på den andre siden er det viktigste at du gir med hjertet, og da er det hjertet som må bestemme. Men det er faktisk ingen motsetning mellom hjerte og prinsipp.

Derfor svarer jeg gjerne slik når jeg får spørsmålet:

Hvis du har tro for det, så start med å gi tiende av netto inntekt – det vil si det du får utbetalt på lønnskontoen din. Logikken i at det skal gå av netto-inntekt er ganske enkel: Dersom du kjente at Gud ba deg gi 100%, ville du kun ha anledning til å gi ham nettobeløpet. Du har ikke frihet til å gi 100% av bruttoinntekten fordi «keiseren» krever sitt.

Dersom du ikke har tro for å starte der, er det viktig at du bestemmer deg for hvor du vil starte. For noen kan det være aktuelt å betale 10% av det som er igjen etter at alle faste utgifter er betalt. Andre vil velge det som er igjen etter at bokostnadene er trukket fra. Men - du må lande der hjertet ditt lander. Når du begynner der, er jeg overbevist om at gleden ved å gi vil føre til et ønske om å øke litt etter litt til du når tiende av både netto og brutto. Mange vil fortsette ut over det. Det er først da det blir snakk om «offer».

Uansett er fordelen med å tenke et prosentbeløp, at beløpet vil følge svingningene i økonomien. De som bestemmer seg for å gi et fast beløp, kommer fort på etterskudd i forhold til utviklingen både i inntekter og utgifter. Dersom du for eksempel ga 100 kroner på 60-tallet vil det tilsvare ca 1.000 kroner 50 år senere. Tiendeprinsippet er derfor en trygghet for menighetens faste inntekter.

Samtidig er det viktig å huske at løftet: «Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål», er knyttet til prinsippet om å komme med «hele tienden»:

Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Betyr det at jeg ikke blir velsignet dersom jeg ikke gir tiende?

Selvfølgelig ikke, Gud ser til menneskets hjerte og han velsigner meg før jeg velsigner ham. Det er i utgangspunktet ikke noe jeg kan gjøre for å fortjene hans velsignelse. Samtidig kommer løftet om velsignelse igjen flere ganger både i evangeliene og brevene. Jeg har tidligere sitert Paulus:

«Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.»
2 Korinterbrev 9:6-7

Jesus er også opptatt av dette. Han snakker om raushet eller mangel på raushet overfor andre mennesker med å si:

«…i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere.»
Matteus 7:2

Og ingenting taler sterkere om dette raushetsprinsippet enn liknelsen han fortalte om den ubarmhjertige tjeneren (Matteus 18:23-35). Den handler om en tjener som fikk ettergitt en gjeld på ti tusen talenter. En denar var en normal dagslønn, og en talent var verd ca 6000 denarer. Dersom tjeneren hadde en vanlig lønn, viser regnestykket at det hadde tatt ham 200.000 år og slette gjelden. Det burde ha gjort ham ydmyk å få ettergitt så stor gjeld. Men det den ubarmhjertige tjeneren gjør rett etter å ha blitt velsignet, er å kaste en medtjener i fengsel fordi denne skylder ham 100 denarer. Da ser vi det urimelige i proporsjonene. Poenget til Jesus er ganske enkelt at vi skal vise den samme raushet som vi selv er blitt vist. Den rausheten har Jesus gjort synlig ved å gi seg selv for oss.

At Jesus visste at det lå mer velsignelse i å gi enn å ta imot viser et sitat som kun står i Apostlenes gjerninger. Det er Paulus som siterer det:

«Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»
Apostelgjerningene 20:35

Fra individ til fellesskap

Det er interessant at de samme prinsippene som gjelder for meg som individ, også er gyldige for menigheten. Frelsesarmeen har et tiendeprinsipp for det enkelte korps. Da jeg i sin tid kom til Templet korps opplevdes økonomien som anstrengt, og jeg begynte å lete etter mulige årsaker. Selvfølgelig kan det være mange faktorer som spiller inn, men det første jeg ser etter er om tiende-prinsippet blir fulgt. Da tenker jeg ikke først og fremst på om den enkelte soldat følger prinsippet, men om korpset gjør det.

På de siste tre korpsene jeg har vært leder for, har jeg vært så heldig å ha flott finansunderbefal. Da har jeg gitt beskjed om at jeg ikke ønsker å se hvem som gir og hvor mye de gir. Å ikke vite, gir meg en frihet til å kunne snakke om givertjeneste til alle uten å tenke på hvor mye den enkelte av tilhørerne gir.

Likevel har jeg ønsket å vite den samlede summen som kommer inn hver måned. Etter noen måneder i Templet fant jeg ut at det ble rapportert to beløp hver måned som ble slått sammen til ett. Naturlig nok spurte jeg hvorfor. Forklaringen var enkel. I en byggeprosess får korps tillatelse til å fravike regelen om tiende på midler som avsettes til byggefond eller direkte nedbetaling av gjeld. Det kan godt være at noen hadde sovet i timen, men Templet hadde nedbetalt sin eiendoms-gjeld noen år tidligere, men omtrent halvparten av giverne brukte fortsatt eiendoms-kontoen som nå automatisk gikk inn i driftsregnskapet.

Umiddelbart tenkte jeg at her brytes et guddommelig prinsipp, kanskje mot bedre vitende, men likevel. Jeg foreslo at vi med en gang skulle gå over til én konto for givere, og betale tiende av alt slik vi var pålagt. Det ble et par «men!» - ikke minst fordi det var budsjettert med en besparelse på 30.000 kroner på det man fikk inn på eiendoms.kontoen. Jeg delte mitt vitnesbyrd og sa at dersom Guds løfte om å prøve ham på tiendeprinsippet gjaldt meg, ville det sikkert også gjelde menigheten vår. «La oss gi ham en sjanse til å vise at han står ved sitt ord!» oppfordret jeg. Og det flotte lederteamet ble med på prosjektet.

Uka etter sto det en ukjent mann utenfor hoveddøra til Templet. Han ville gjerne gi en gave til Frelsesarmeen på grunn av at en av Templets soldater hadde vært et sånt fantastisk eksempel for ham gjennom hele livet.

– «Kjenner du Karl Fredrik Lund?»

spurte han meg.

Selvfølgelig gjør jeg det, alle som har vært innom Templet kjenner Karl Fredrik. Så delte vi noen muntre opplevelser vi har hatt sammen med Karl Fredrik. Jeg takket for gaven og mannen forlot. Da jeg åpnet konvolutten fant jeg en sjekk. Da jeg så summen: 500.000 kroner forsto jeg at Gud aldri blir noen noe skyldig. Det ble et sterkt vitnesbyrd for alle oss i lederteamet.

Hadde pengene kommet likevel?

Det kan vi aldri vite, men redelighet i forhold til prinsipper skaper bevegelser i Guds rike. Kanskje giveren ble minnet om noe han hadde tenkt på lenge – uansett var timingen helt perfekt.
Dermed begynte det å strømme inn penger til Templet, og vi forsto at vi måtte være rause ikke bare med tiende, men med «milde» gaver og forpliktelser også overfor misjon. Jo mer vi ga, dess mer kom inn. Vi hadde over-flod til all god gjerning.

Spiller det noen rolle hvor pengene kommer fra?

Dersom pengene er målet er svaret «nei». Dersom velsignelse er målet, tror jeg at de må komme innenfra - fra menighetens egne medlemmer. Det er penger som er gitt og knyttet til Guds løfter, som utløser velsignelse uten mål.

I februar 1994 hadde vi store økonomiske utfordringer i Bergen 1. korps. Magna, Thormod (Langeland) og jeg satt og samtalte om situasjonen, og jeg var ganske oppgitt da jeg utbrøt:
- «Vi trenger penger, og de må komme innenfra i løpet av ei uke, hvis ikke må jeg finne meg noe annet å gjøre!»

Ingen andre enn vi tre var vitne til eller hørte det litt brutale utbruddet mitt. Men jeg var overbevist om at det var viktig for velsignelsen at gaven skulle komme innenfra.

Et par dager senere kom Mary Berntsen til kontoret. «Kaptein!», sa hun, det var flere av de godt voksne soldatene som ikke var fortrolige med å tiltale meg med fornavn, og så fortsatte Mary:
- «Frelsesarmeen skal ha alt etter meg, men jeg trenger egentlig ikke å spare alt til korpset får arven. Jeg kommer akkurat fra banken. Der over førte jeg 100.000 kroner til korpset».

Mary elsket Herren og hun elsket menigheten sin. På mange måter ble dette et vendepunkt. Fra det øyeblikket velsignet økonomien seg, men vi så også at det begynte å skje mer i møtene. Mennesker ble berørt på en ny måte. Men det var først da det virkelig ble et gjennombrudd seks måneder senere at vi husket når endringen begynte å skje. Jeg kunne skrevet en hel bok om de tre årene i Bergen, og kanskje gjør jeg det en gang, men jeg tror ikke at det var uten betydning at en av korpsets trofaste soldater var lydig da hun ble minnet om å gi, og gjorde det. Det er slikt som utløser velsignelse uten mål.

Til ettertanke og samtale - del 5

1) Er det penger eller velsignelse som er målet?
Sannsynligheten er stor for at du svarer som Ole Bruum: «Ja, takk begge deler!»

- Men hvordan vil du få det til?

2) I kapittelet du akkurat har lest, er det en påstand:
«Det er penger som er gitt og knyttet til Guds løfter, som utløser velsignelse uten mål».
Hva tenker du? Er du enig eller uenig? Spiller det noen rolle hvor pengene kommer fra?

3) Enda en påstand: «Fordi vi er én kropp gjelder de samme bibelske prinsippene både for individet og fellesskapet».
Diskuter denne påstanden knyttet til individets og menighetens givertjeneste.
Er det menigheten eller individene som er mest trofaste mot prinsippene? 

4) Hva er hovedbudskapet til Jesus i liknelsen om den ubarmhjertige
tjeneren - Matteus 18:23-35?

-----------------------------------------
Dette er kapittel 5 i boka  "Gud blir aldri noen noe skyldig ..." 

Barn og foreldre

Det er mer enn 20 år siden jeg ble overrasket av at Gud talte om at han i vår samtid vil virke gjennom barn i fysisk betydning så vel som åndelig. 

Siden har dette festet seg stadig sterkere i min oppmerksomhet. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Det gamle testamente avslutter med en profeti om at Elia skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Jesus så på Johannes døperen som denne Elia.*

Det er ikke tvil om at Døperens forkynnelse førte mennesker til omvendelse. En omvendelse oppdages først av dem som står nærmest.

Dagens vers er interessante fordi Paulus adresserer barna som en del av menigheten ettersom foreldrene ikke bare er ”biologiske”, men også ”foreldre i Herren”:

Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren, for det er rett og riktig. Du skal hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet.
Ef 6:1-3

Det følger løfter med det som skjer når barn og foreldre finner hverandre også i et åndelig fellesskap.

Dagens ’manna’:

Gud ønsker å virke både i og gjennom familien!

------------------------------------------------
* Se Mal 4:6 og Matt 11:13-15

Brann i hjertet

Overskriften er nok til at halve Bergen kommer i hallelujastemning, men det handler om en helt annen brann.

Denne påskehelgen har vi vært i Nässjö. I alle møtene har jeg startet forkynnelsen i juleevangeliet. På skjærtorsdag fokuserte jeg på Lukas 2:4 hvor det står at de dro
fra Nasaret til Betlehem. Mitt poeng var at det måtte skje slik at brødet fra himmelen kunne fødes i ”Brødhuset”:

Dersom Jesus er livets brød, og han gir oss sin kropp (symbolisert med brødet) slik at han skal bli en del av oss, og vi en del av ham, så betyr det at vi er Jesu brød i verden i dag. Da må også vårt ”hem” være et ”Betlehem” – et brødhus hvor mennesker finner livets brød.

På langfredag gikk jeg fra Luk 2:7 med den svøpte Jesus fram til korset hvor hans favn var utstrakt – for så å bli svøpt igjen etter at han var død. Det er en tendens til å begrense Guds kjærlighet og skjule korset ved å ”svøpe” Jesus i stedet for å løse ham og la ham gå.

Påskefesten på lørdag var en flott samling hvor alle generasjoner var representert. Da var det naturlig å gå fra bildet hvor gjeterne fant foreldrene og barnet (Luk 2:16) til profetien fra Malakia 4:6 om at Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Det ligger vekkelse i luften når det skjer!

På påskemorgen gikk veien fra Maria som gjemte ordene i sitt hjerte (Luk 2:19 & 51) til Emmausvandrerne som konkluderte:

«Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»
Luk 24:13–35

Forutsetningen for at hjertet mitt skal stå i brann er at jeg har tatt imot noe som ligger bevart der og som vekkes til live i møte med det hellige! Det brant i mitt og manges hjerter i Nässjö i går!

”Jeg er plutselig tilbake”

Meldingen i vinduet på butikken til en av våre nye landsmenn vakte munterhet i begynnelsen, men nå er den blitt en del av vårt vokabular. Av en eller annen grunn bruker jeg det konsekvent selv (?). Forskjellen på ”straks” og ”plutselig” er ikke så stor, men plutselig signaliserer overraskelsens element. Jeg har en følelse av at det kunne ha vært brukt i et bibelsk endetidsperspektiv. Dagens tekst støtter det:

Herren som dere søker,
kommer brått til sitt tempel.
Mal 3:1-5

Dette ble fulgt opp av Jesus selv: Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det (Matt 24:44), mens Paulus skrev: Dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten (1 Tess 5:2). Det er utvilsomt noe ”plutselig” over en slik tilbakekomst. Malaki fortsetter med å si: Men hvem kan tåle den dagen han kommer, hvem kan stå seg når han kommer til syne? Den tanken finner jeg igjen mange steder – Gudsnærværet slår mennesker til jorden, og på den dagen når dette går i oppfyllelse skal hvert kne bøyes! (Fil 2:10). Jeg er alt kommet inn i den vanen, men den må vedlikeholdes. Det gjør godt å bøye seg for Herren.