Har jeg lov til å prøve Gud?

I historien om Jesus som ble fristet av djevelen leser vi:

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og:De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Matteus 4:5-7

Verset som Jesus siterer er hentet fra 5 Mosebok 6:16, og jeg tror det er viktig å ta på alvor i de fleste situasjoner vi står i. Hvorfor kan jeg da bruke over-skriften «Har jeg lov til å prøve Gud?» på et kapittel om givertjeneste?

Ganske enkelt fordi Gud selv åpner for det i et vers jeg siterte i del 1:

Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Her åpner faktisk Gud opp for å prøve ham.

Siden vi selv hadde opplevd stor velsignelse gjennom å følge tiende-prinsippet, valgte vi å oppdra barna våre etter samme prinsipp. Da eldstedattera vår, Silje, skulle ha sin første sommerjobb, bestemte hun seg for at hun ville teste ut tiendeprinsippet. Vi visste ingenting om dette, og det er en viktig informasjon med hensyn til fortsettelsen av historien.

Silje hadde jobbet på Jeløy og hadde fått utbetalt 7.000 kroner. Det var mye penger, men for en ung jente som får sin første ordentlige lønn, er 700 kroner også mye penger. Det holdt hardt, men hun la 700 kroner i en konvolutt som hun skulle ha med seg tilbake til korpset i Bergen. Men før hun reiste tilbake, hadde hun så fryktelig lyst å reise på en Bibelleir som Filadelfia-menigheten i Oslo skulle arrangere. Hun ringte til oss og spurte om lov til det, og fortalte at hun ville betale leiren selv nå som hun hadde Magna og jeg syntes det var flott at hun ville reise på en ukes bibelleir, og bestemte oss for at vi ville spandere bibelleiren på henne. Vi meddelte den gode beskjeden og spurte henne hvor mye leiren kostet. Den kostet 700 kroner. Silje så med engang koblingen til prinsippet om at Gud aldri blir noen noe skyldig.

Men Silje skulle fortsette å lære.

Da hun kom tilbake til Bergen samme høst, fikk hun en vikarjobb på Fretex og første lønning var 1.100 kroner. Silje mottok pengene og så på de 110 kronene som skulle legges i konvolutten. Det var mange McDonalds menyer den gangen. Nølende la hun de 110 kronene på bestemmelsesstedet. Nesten i samme øyeblikk ringte en venninne:

- «Silje, kan du ta avisrunden min på lørdag, så skal du få 110 kroner!»

Det var egentlig ikke så rart å bli bedt om å ta en avisrunde, men at venninnen ikke rundet ned til hundre, men i stedet tilbød 110 kroner, ble en sterk påminnelse om at Guds prinsipper fungerer. Silje hadde lært noe veldig viktig. Det betød ikke at hun forventet å få igjen alt hun ga, men hun hadde forstått at Gud vil øse ut velsignelse uten mål. Det viktigste er kanskje oppdagelsen av at de største verdiene faktisk ikke handler om kroner og øre, men om gleden og velsignelsen ved å gi.

Det hører med til historien at Silje gjorde en litt underlig oppdagelse da hun flyttet hjemmefra til et stort korps og fikk sin første heltidsjobb som kassadame på et supermarked. Hun ble godt mottatt i korpset og fikk sitt givernummer på lik linje med alle de andre soldatene. Korpset hadde mange soldater med høye lønninger. I og med at giverne var registrert med nummer og dermed var anonymiserte, ble giverlisten offentliggjort. Silje regnet med at hun som minstelønnsmottaker ville havne blant de giverne som ga minst. Hun fikk derfor sjokk da hun var blant topp tre!

Noen, ja, ganske mange, hadde ikke forstått det hun hadde forstått.

Og – det kan være enda en god grunn til å skrive dette lille heftet.

Har jeg selv prøvd Gud på dette området?

Det har hendt ved noen få anledninger at jeg har tatt meg frimodigheten å minne Gud om det han har sagt, men som oftest har det holdt i massevis å bare vente på ham. Noen ganger har han svart med mye mer enn jeg kunne håpe på. Men la meg gi et eksempel på en gang jeg «minnet» ham på løftet hans:

Sommeren 1995 fikk jeg en sum penger som ikke var «lønn». Det dreide seg om 20.000 kroner, og jeg ville bruke pengene til å dekke gjeld. I og med at det ikke var lønn, og dermed ikke «forventet inntekt» i korpset, valgte jeg å gi tienden til en person som var i pengenød, og jeg vet at pengene ble til velsignelse. I slutten av september fikk jeg en stor utgift, og jeg manglet akkurat 2.000 kroner for å slippe å be om forskudd på lønn eller ta opp et lån. Da sukket jeg til Vårherre og minnet ham om verset fra Malaki.

Like etter dukket Ola Grytten opp på kontoret mitt. Han hadde med seg en konvolutt og sa:

- «Da jeg ba i morges ba Gud meg om å oppsøke deg og gi deg 2.000 kroner, her er de!» .

Det ble en god erfaring for oss begge to.

Jeg opplevde nesten det samme som Kornelius da han var i bønn, og en engel kom på besøk. På Kornelius spørsmål «Hva vil du, Herre?», svarte engelen:

«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg».
Apostelgjerningene 10:4

Hvorfor nevner jeg dette verset?

Ganske enkelt fordi givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet. Motivasjonen for å gi må aldri løsrives fra Gudsrelasjonen. La meg gi enda et eksempel på hva jeg mener:

Da jeg reiste til Frelsesarmeen offisersskole i 1974 hadde jeg ikke mye penger. Det var i tillegg slik at vi måtte samle inn penger som skulle dekke deler av skoleoppholdet. Dessuten reiste jeg til London, og der fant jeg fort ut at alle de 103 andre i min sesjon hadde en annen form for støtte enn den jeg hadde. Min mormor hadde riktignok lagt til side 500 kroner som hun ga til meg med følgende beskjed:

- «Her har du 500 kroner, Jostein, og de skal du ikke betale tiende av, for det har jeg allerede gjort».

Jeg hadde bodd hos mine besteforeldre i et par måneder for å jobbe og legge opp litt penger til offisersskolen, og mormor hadde så «vondt av» at jeg betalte tiende hver gang lønningen kom. Hun mente jeg ville trenge alle pengene på skolen. Jeg klarte ikke berolige henne med forsikringen om at «Det ordner Herren!»

Derfor betalte jeg også tiende av de 500 kronene hun hadde gitt meg. Jeg hadde jo ikke gitt tiende av de pengene, det var det hun som hadde gjort. Men jeg fikk aldri «bekjent» det for henne. Herren hentet min omsorgsfulle mormor hjem til seg rett etter at jeg var ferdig på offisersskolen!

Jeg kan ikke huske at jeg snakket om den private økonomien min da jeg kom til skolen, men noen må ha oppdaget at jeg hadde lite penger. Kanskje noen så at jeg bare hadde én uniform, eller at jeg valgte et enkelt og billig måltid når vi var ute? Uansett – plutselig kunne det dukke opp en konvolutt med penger som ble stukket inn i glipen under døren inn til rommet mitt - jeg var aldri helt blakk.

Men her er jeg nødt til å fortelle historien om en av mine hverdagshelter: William D. Rickles.

William D. Rickles var en trofast soldat som bodde i havnebyen Hove helt sør i England. Han var den soldaten som flere år på rad hadde samlet mest penger under Frelsesarmeens selvfornektelsesuke i England. Han og kona, som var barnløse, støttet trofast hjemkorpset sitt, og Williams store lidenskap var lydbåndopptak. Han var leder av «The Salvation Army’s Tape Fellowship» som forvaltet en skatt av gamle lydspor – noen av dem var helt unike fordi de var tatt opp av frivillige entusiaster. Dette var primært intervjuer og taler mm.

På midten av 60-tallet bestemte ekteparet at de ville støtte «offisersskolens fattigste kadett» fordi de opplevde at Gud minnet dem om det. Det var offisersskolens ledelse som identifiserte kandidaten til den ærefulle(?) tittelen. De to årene jeg var på skolen, var det visst nok et enkelt valg – det ble meg. Egentlig opplevde jeg det som er et paradoks, for jeg kjente meg så uendelig rik også før dette skjedde – og nå kom det hver måned 4 pund fra en for meg, helt ukjent person.

En gang i løpet av de knappe to årene jeg var i London fikk jeg anledning til å besøke William D. Rickles og frue i deres hjem. At jeg ikke har konas navn er helt naturlig. Det var sjelden at fruene ble tiltalt med sitt eget navn – hun var «Mrs William D. Rickles», og ble tiltalt som Mrs Rickles også av sin mann.

Men denne lille historien tar jeg med på grunn av det William sa da jeg takket ham:

«Det er ingenting å takke oss for. Vi hadde ikke veldig mye til overs
da vi begynte å gjøre dette, men fra det øyeblikket vi gjorde det
Gud hadde minnet oss om, har vi alltid hatt rikelig overskudd på
privatøkonomien. Det er så merkbart at jeg med jevne mellomrom
må granske motivet for hvorfor vi gjør det!»

Det er viktig at det å prøve Gud på hans løfte er drevet av det rette motivet: Kjærlighet til ham og til medmenneskene!

Til ettertanke og samtale - del 3

1) Det kan være mange gode grunner for å gi til Herrens sak – «Behovet» kan være et godt motiv, eller er det andre motiv som er viktigere? 

2) Les Apostelgjerningene 10:1-8! Hvorfor er det viktig at givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet? 

3) «Prøv meg på denne måten!» sier Herren gjennom Malaki
- Hvordan tolker du det? 

4) Kan du nevne eksempler, enten fra eget eller andre liv, på hvordan Herren har stått bak løftet om å øse ut velsignelse uten mål?

-----------------------------------------------------------------

Dette er kapittel 3 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."