Å vite at vi trenger de rike – et steg på veien

Da disiplene spurte Jesus «Hvem kan da blir frelst?», var det etter at Jesus hadde forklart hvor vanskelig det var for de rike å bli frelst (1). Jesu konklusjon er at det er umulig for alle, men at det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

Påskefortellingen gjør det klart at Gud kan røre ved hjertene til de rike også:

«Da det ble kveld, kom en rik mann som het Josef. Han var fra Arimatea og var også blitt en disippel av Jesus. Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus ga da ordre om at den skulle bli utlevert.»

Matteus 27:57-58

Jeg tror Gud er like glad i alle mennesker, uavhengig av sosial status. Til noen oppdrag trenger han mennesker som er rike, og til Jesu gravferd var det nettopp det han trengte. En av de mest kjente profetiene om Jesu lidelse og død finner vi i Jesaja 53. Kanskje Jesaja hadde hatt noen sterke syn? Jeg vet ikke hvordan han opplevde det, men han hadde også lagt merke til at:

«De gav ham en grav blant ugudelige,

hos en rik mann, da han var død»

Jesaja 53:9a

Heldigvis hadde Gud trengt Josef med på laget selv om han hadde vært lut-fattig, men han trengte det som Josef kunne bidra med, og i denne situasjonen var det «en rik manns grav» han trengte. Alle har noe å bidra med, og det hender han trenger noe vi aldri har tenkt at han trenger.

I Frelsesarmeen er det mange som ikke er rike på ‘gods og gull’, men som er uendelig rike på mange andre verdier. Da er det godt at vi kan jobbe sammen med de som er rike på midler både i Frelsesarmeen og utenfor for å kunne bygge Guds rike. Jeg takker Gud for at også i vår tid trenger Gud mennesker fra alle sosiale lag med i den store disippelflokken som skal fullføre misjonsoppdraget.

Fellesbetegnelsen for disse disiplene er at Gud har rørt ved deres hjerte slik at de gjør det han vil, for vi har alle rike på noe vi kan bidra med.

Dagens ‘manna’:

Takk Herre, for at jeg får bidra!

_______________________________________

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg # 46 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Lever vi oppstandelseslivet?

Kristus er oppstanden! Se *

 «Har du noen gang tenkt på Den hellige ånds rolle i forbindelse med Jesu oppstandelse?»

Dersom jeg stilte dette spørsmålet i en bibeltime, er jeg sikker på at noen vil svare «Ja!» - og hvis du har lest noe av det jeg har skrevet, vil du vite at jeg fokuserer på Den hellige ånd som livgiveren.

Skapelseshistorien forteller oss at Gud Herren blåste ‘livets ånde’ i Adam slik at han ble levende (1), og hvis du er med i Frelsesarmeen har du sannsynligvis lest og bekjent at du tror på gjenfødelse ved Den Hellige Ånd (2).

Paulus ba mange bønner for efeserne, og i en av dem ber han: at dere lærer Gud å kjenne:

«…og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde…»
Ef 1:19-20

Jesus var tydelig på at denne kraften er Den hellige ånd (3). Når jeg i påsken bekjenner: «Kristus er oppstanden!» - betyr det at jeg tror og bekrefter mysteriet det er at den kraften som reiste ham opp fra de døde, også er for meg. Det å være bevisst på at jeg som troende lever oppstandelseslivet allerede mens jeg lever livet mitt her på jorden, er en forutsetning for å kunne leve som han her vi er - akkurat nå (4)!

Dagens ‘manna’:

Å leve oppstandelseslivet betyr å videreføre Den hellige ånds kraft

----------------------------

* Etter å ha feiret påske åtte år i Øst-Europa, savner vi den sterke bekjennelsen av Jesu oppstandelse. Påskemorgen ble det gjentatt igjen og igjen (gjerne tre ganger hver gang) «Kristus er oppstanden!», med påfølgende respons «Ja han er sannelig oppstanden!» - og slik fortsatte det hver gang troende møttes helt fram til Kristi himmelfart. 
(1) 1930 oversettelsen sier det på en vakker måte: «Gud Herren … blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.» 1. Mosebok 2:7
(2) Vi tror anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den hellige ånd er nødvendig for å bli frelst. Frelsesarmeens 7. trosartikkel (læresetning).
(3) Apg 1:8

(4) "For som Kristus er, slik er vi i denne verden" 1 Johannes 4:17b

Jesus lever!

ENGLISH
Til alle mine venner i den vestlige verden sier jeg: «Gledelig påske!» og «Kristus er oppstanden!» i dag. 

Selv feirer vi påsken etter den ortodokse kalender – og i år betyr det at vi feirer palmesøndag i dag. På russisk kalles dagen riktig nok "Pilesøndag". I denne delen av verden er det sørgepilen som først springer ut og får blader. Det har den vanligvis på denne årstiden, men også her har vi hatt en lang vinter... så med mindre det er noen som har tatt kvister inn i hus for å drive den fram til feiringen, får vi klare oss uten på gudstjenesten i dag. Etter fem tidligere feiringer vil vi savne å bli ønsket velkommen og tildelt en utsprunget pilekvist ved ankomst.

Påsken er den kristne høytiden vi markeres sterkest i det ortodokse Øst-Europa, og de evangeliske kirkene har tatt med seg det beste fra begge tradisjonene. Fra påskemorgen og de 40 dagene til Kristi himmelfart vil de troende hilse hverandre med «Kristus er oppstanden!» - responsen umiddelbart: «Han er sannelig oppstanden!» I den evangeliske tradisjonen kan noen starte hilsen i gudstjenesten også. Spesielt påskemorgen vil mange starte en runde ved å rope «Kristus er oppstanden!» og hele menigheten vil svare «Han er sannelig oppstanden!» tre ganger - ofte på mer enn ett språk. Et møte kan bli «avbrutt» på denne måten ofte mer enn ti ganger (x 3) med denne proklamasjonen - og ja, jeg elsker denne herlige forstyrrelsen, for

Dagens ‘manna’: 

Han er sannelig oppstanden! (1)

------------------------------------
(1) Matt 28:7

Hva er det mest spesielle med Jerusalem?

ENGLISH
I går begynte jeg vandringen «opp til Jerusalem» som en forberedelse til påsken. Egentlig kunne alle refleksjonene langs denne vandringen blitt knyttet til Jerusalems helt spesielle posisjon som den viktigste religiøse hovedstad i verden. 

Dersom spørsmålet i dagens overskrift ble gitt i en spørreundersøkelse, ville jeg ikke bli overrasket om den spesielle posisjonen som religiøs hovedstad ville bli nevnt av flertallet i undersøkelsen.

Jeg vil likevel fokusere på noe annet. Det betyr ikke at jeg sitter med fasiten, dersom det er kun et riktig svar. For meg handler det om at Salme 87 gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg da jeg forberedte meg til teltmøtene i Lyngdal på 90-tallet. Salmen har kun syv vers, men jeg tror den var og er en viktig profeti om den nye fødsel:

For om Sion heter det:
«Hver og en er født her.»
Den høyeste selv har grunnfestet byen.
Salme 87:5

Jeg tror dette er det mest spesielle med Jerusalem. Det var derfor Jesus måtte opp til Jerusalem. Det var der grunnlaget for den nye fødsel skulle legges. De neste dagene vil jeg forsøke å underbygge denne påstanden om at dette er det viktigste og mest spesielle ved Jerusalem.

Dagens ‘manna’:

Jeg har aldri vært i Jerusalem, men jeg er født der! (1)

---------------------------------
(1) Les hele  Salme 87, så forstår du logikken i 'vitnesbyrdet'

Han har grunnlagt byen på hellige fjell.
Av alle Jakobs boliger
elsker Herren Sions porter høyest.
Herlige ting er sagt om deg,
du Guds by.
Jeg nevner Rahab og Babel
for dem som kjenner meg,
Filisterland, Tyros og Kusj:
«De er alle født her.»
For om Sion heter det:
«Hver og en er født her.»
Den høyeste selv har grunnfestet byen.
Herren skriver opp folkene og teller dem:
«Alle er de født her.»
De danser og synger:
«Alle mine kilder er i deg.»
Salme 87

På vei mot et mål

ENGLISH
Da jeg på fredag avsluttet studiet i Timoteusbrevene, handlet refleksjonen om ‘å slutte på riktig tone’ – i betydningen av å nå det målet vi har. Paulus var veldig måltrettet i hvordan han veiledet Timoteus og sørget for at han utviklet gode vaner for å nå sine mål (1). 

Det å være målrettet er en viktig egenskap uansett hva vi ønsker å oppnå. For noen år siden brukte jeg førti dager på Rick Warrens bok «Målrettet liv» (2) her på bloggen. Den boka stadfester hvor viktig det er å leve med en hensikt og sette mål. Jeg har også flere ganger uttrykt min begeistring for Eugene Petersons definisjon av disippelskap som: «Lang lydighet i samme retning». Jeg blir mer og mer overbevist om at det er en genial beskrivelse, og den bekrefter verdien av å ha klare mål.

Jesus visste hvorfor han var kommet, og han visste at et viktig mål i det oppdraget handlet om det som skulle skje i Jerusalem:

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.»
Luk 18:31

Lukas beskriver også hvordan disiplene tok imot denne beskjeden: «de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa» v 34 (3). Likevel fulgte de Mesteren fordi han visste hvor han skulle. Det understreker at det viktigste er å kjenne hans vilje og mål.

Dagens ‘manna’:

Det viktigste er å kjenne Guds vilje og mål

PS Målet mitt de nærmeste ukene er å fortsette opp til Jerusalem i forberedelse til påske
------------------------------
(1) Se f. eks. «Det handler om livsstil» og «Fornyelsesreise»
(2) Serien starter med «De neste 40 dagene». Dersom du ønsker å lese hele serien kan du begynne med starten og trykke «nyere innlegg» nederst til venstre og bla deg framover.
(3) Det er slike vers som i mine øyne gjør Bibelen troverdig – se «Så velsigna menneskelig...»

Vil jeg stille betingelser for å tro?

 
Tomas stilte veldig klare betingelser for å tro:

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25b

Jeg innbiller meg at Tomas senere i livet angret på kravet han stilte. Generelt er jeg veldig fornøyd med de ordvalgene som er gjort i 2011 oversettelsen av Bibelen, men ikke i det sist leddet i dagens vers. Både 1978/85 og 1930 oversettelsene bruker «vil» i stedet for «kan». 1930 sier det veldig sterkt: «vil jeg ingenlunde tro». 

Det betyr ikke at å bruke «kan» nødvendigvis er galt. Hjelpeverbet er på sett og vis valgfritt ettersom det ikke finnes på originalspråket, men i min begrepsverden er det stor forskjell på å kunne og å ville. Tomas kunne latt være å stille betingelser, men han valgte å gjøre det. Dermed er det et spørsmål om å ville. 

Gjennom samtaler om tvil og tro, opplever jeg ofte mennesker som setter betingelser for å tro. «Dersom noen kan bevise for meg at det er et liv etter dette, vil jeg tro!», er et eksempel, og det finnes mange flere. Dermed lukkes ofte døren for mysteriet, og troen forvandles til en mulig aksept av tilgjengelig bevismateriale. Jeg velger å leve «betingelsesløst» i spørsmål om tro. Det er et bevisst valg, og jeg opplever at det gjør livet rikere.

Dagens ‘manna’:

Det er troen som gir visshet, ikke motsatt.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor var du da Brå brakk staven?

Jeg tenker at det må være like ille som å hoppe etter Wirkola med bare en ski. Stakkars nye landsmenn, og for den del nye generasjoner nordmenn som hører oss «gamle» buke bilder som er like utydelige som nedslitte helleristninger. Men å nevne episoden med Oddvar Brå som brakk staven i VM i Oslo 1982 i kombinasjon med «Hvor var du?», ble gjerne brukt som en kommentar til en som ikke har fått med seg noe viktig.

Barna våre husker dagen da «muren» falt, ganske enkelt fordi jeg sa: «Dette er den viktigste hendelsen i verden til nå i livet deres!». Derfor husker de det fortsatt. Hvor var du da «muren» falt?

Jeg vet at Wirkola hadde en fantastisk stil i hopp-bakken fordi jeg så ham på TV og på de flotte bildene på sportsidene i avisene. Jeg vet at det var dramatikk da Brå brakk staven, og hvor spennende innspurten på stafetten ble pga hendelsen fordi jeg har sett det igjen og igjen dokumentert. Jeg vet at «muren» falt, og jeg var til og med i Berlin og plukket med meg en liten bit av muren som minne et minne. Derfor tviler jeg ikke på hendelsene.

Så hvor var du, Tomas, da det viktige skjedde?

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.
Joh 20:24

Jeg er faktisk mer opptatt av å stille det spørsmålet enn hvorfor han tvilte. Han hadde all grunn til å tvile, for han hadde bare de andre disiplenes ord for det som hadde skjedd. Han så ingen forandring i livene deres. De satt fremdeles bak låste dører. Jeg har tidligere kalt «dommen» over Tomas’ tvil for et åndelig justismord.

Men jeg klandrer Tomas for én ting: Han var ikke sammen med de andre i disippelflokkens største krise. Derfor gikk han glipp av noe viktig. Hvorfor var du ikke der Tomas, hva var din unnskyldning?

Det er lett å trekke seg bort i kriser. Det er viktig å søke fellesskapet med de andre disiplene også når ting er vanskelige.

Derfor søker jeg det kristne fellesskapet. Jeg ønsker ikke å ga glipp av «det flotte svevet», «den dramatiske innspurten» eller «murene som faller», for jeg tror Jesus vil dukke opp, og da vil jeg være der.

Dagens ‘manna’:

Jesus dukker opp når disiplene samles.

------------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

…og vinneren er!

Det er gjerne en rekke nominerte, men det skal kåres en vinner. Publikum venter spent på at konvolutten skal åpnes: Hvem blir det denne gang?
 
«Vinneren er Maria Magdalena»

Ikke fordi hun nødvendigvis lyktes med sitt oppdrag. Det erfarte til og med Jesus (1), men fordi Maria er en vinner fordi hun gjorde det hun ble bedt om:

Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Joh 20:18

Det er ikke resultatene som gjør Jesu etterfølgere til «vinnere», men at vi gjør det vi blir bedt om. Resultatet er hans ansvar. Det kan vi ikke rose oss av uansett. Det å vandre i kjærlighet og være Jesus tilstede der vi er, gjør enhver troende til en vinner. Den som i tillit lever under en slik nåde, vet at den ikke er bortkastet (2). Resultatene vil bli synlige på evighetens morgen.

Dagens ‘manna’:

Av nåde å leve som han, er å vinne!

------------------------------------------
(1) Matt 23:37
(2) 1 Kor 15:10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Er det viktig å løpe?

Spørsmålet er veldig generelt. Om det tolkes helt bokstavelig, vil helsepersonell sannsynligvis svare «nei», men samtidig presisere at det er veldig viktig å være i bevegelse. Jeg liker veldig godt å løpe, derfor vil jeg si at det er viktig for meg. Konkurranse med andre blir mindre og mindre viktig. Jeg innser at alderen gjør at det å forbedre resultater fra yngre dager er langt utenfor rekkevidde, men det er fortsatt morsomt å teste hvor fort jeg for eksempel kan løpe 10 km. 

Jeg vet ikke om Peter var opptatt av det, men han måtte se seg slått av ungdommen han også:

Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.
Joh 20:3-5

Og de to løp fordi det var viktig å løpe. Noe viktig hadde hendt. Det var om å gjøre å finne ut av det så fort som mulig. Det er sjelden at jeg har sett mennesker løpe for å få plass på et møte med Jesus som hovedperson. Men det har skjedd. Forventningen til at noe skal skje får folk til å løpe. De vil ikke gå glipp av Gudsnærværet.

Er det viktig å løpe?

Kanskje ikke, men jeg tror det er veldig viktig med forventning. Og jeg tror at det var forventning som gjorde at i hvert fall Johannes løp. Jeg tror ikke det var viktig for ham å slå Peter, men Johannes måtte skynde seg for å se om det var slik han trodde. «Forvent mer og du vil oppleve mer!»inneholder mye sannhet.

Det er derfor jeg åndelig talt «løper»: Jeg vil se om det er slik jeg tror!

Dagens ‘manna’:

Jesus skaper forventning!

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En "verdig" utgang?

Det er mye ved Jesu liv som er lite verdig en "Konge". Jeg har nevnt det før: Unnfanget utenfor ekteskap, født i en stall, levde som flyktning de første årene av sitt liv, for så å vokse opp i det lite prestisjefylte Galilea. Rettsprosessen mot ham var en farse. Han ble ydmyket til siste slutt og døde skammens død. 

Men så skjer det plutselig en endring. Rådsherrene Josef og Nikodemus slår seg sammen og gir ham en verdig gravferd:

Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den.
Joh 19:41-42

I følge synoptikerne må de to ha kjent godt til den graven, for det var en grav Josef, som skal ha vært svært rik, hadde fått hugget til seg selv. Derfor visste de også at ingen hadde ligget i den. Det paradoksale er at dette skjer av hensyn til jødenes skikker. Aner vi også her noe av ironien i evangeliet?

Det var kanskje til og med en nødløsning for at Jesus ikke skulle provosere til og med etter at han var død? Uansett blir den "verdige" begravelsen en sterk kontrast til mye av den uverdigheten Jesus hadde opplevd i livet sitt. Kanskje det til og med er et symbol på at han ved sin død gir mulighet for verden til å gjenvinne sin verdighet? 

Og kanskje det er noe av den verdigheten en verden er i ferd med å gjenvinne ved synet av uverdigheten i dagens flyktningekatastrofe. Hvor mye skal det egentlig til for at en verden vekkes for de sentrale verdiene i den kristne tro: Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere? Da kan vi ikke lukke våre hjerter. 

Nikodemus ga "kongen" en verdifull salve og Josef ga ham en rikmanns grav. Kanskje de tenkte: "Det er da det minste vi kan gjøre". Og ved å gjøre det "minste" gjenvant de noe av den verdigheten de hadde mistet ved å holde sin tro og sine verdier for seg selv. Kanskje det er slik jeg bør tenke i møte med verdens nød:

Hvilken gjerning er da "det minste jeg kan gjøre"?

Den som finner svaret på det og gjør noe med det, har tatt et skritt i verdig retning. Det var det Josef og Nikodemus gjorde, og jeg tror de fant seg selv og livet i Ham de trodde på. 
------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Andrefiolin»

En beundrer spurte engang Leonard Bernstein om hvilket instrument som var vanskeligst å spille, og han svarte momentant: «Andre fiolin! Jeg kan finne mange førstefiolinister, men å finne en som spiller andrefiolin med samme entusiasme er en utfordring. Og dersom ingen spiller andrestemmen, blir det ingen harmoni».

 
Jeg tror ikke «dagens mann» var vant til å spille andrefiolin – han hadde en for sterk framtredende rolle i samfunnet til det, men selv om han var i sorg, tror jeg han verdsatte det å få lov til å bidra som «andrefiolinist». For det var nødvendig at de var to. Josef (se gårsdagens refleksjon) hadde tatt initiativet – og kanskje han visste om en annen «hemmelig disippel»?

Også Nikodemus var der, han som kom til Jesus første gang om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. De tok da Jesu kropp og svøpte ham i linklær med den velluktende salven i, slik skikken er ved jødenes gravferder.
Joh 19:39-40

Selv om det ikke står noe om blandingsforholdet mellom aloe og myrra, må de 33 kiloene ha kostet ham en god slump. Det tror jeg ikke at han tenkte på. Dette var noe han ville gjøre og da betød det ingenting hvilen rolle han hadde eller hvor i «hierarkiet» han befant seg. Nikodemus og Josef var sammen om dette. 

Selv om de var i sorg, er jeg overbevist om det var en god opplevelse for dem. Jeg har ved flere anledninger vært med å gjøre døde klare for gravferd. Det er i stor grad forbundet med fred. Midt oppe i alt, kan det være godt å følge den lokale skikken og sørge for at de praktiske tingene også kommer på plass. Jeg tror de hadde det slik de to, Josef og Nikodemus, jeg tror det var et godt og fredfullt samspill der begge bidro.

Det er viktig å fokusere på oppdraget som skal gjennomføres og at det faktisk skjer, enn å fokusere på om jeg spiller første- eller andrefiolin. Det er resultatet som teller.

Dagens ‘manna’:

Det er resultatet som teller.

---------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Symbolet på den nye fødsel

Allerede i prologen dukker temaet om den nye fødsel opp i Johannes-evangeliet, og allerede da nevnte jeg «fødselsvæskene» for første gang i dette dypdykket (1). Det var likevel ikke første gang jeg nevnte tematikken her på bloggen. Et par år tidligere skrev jeg en refleksjon over verset:

For det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer.(2)
1 Joh 5:7-8

Det er mange temaer som Johannes oppfattet som viktige, men om jeg måtte velge hva jeg tror var det viktigste for ham å formidle, må det være undervisningen om den nye fødsel. Budskapet er også sterkt tilstede i beretningen om Jesu død:

Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.
Joh 19:32-34

Johannes er så nær det som skjer at han kan se det med sine egne øyne. I tre år har han vært sammen med Jesus og hørt hans undervisning om den nye fødsel, det nye livet som kommer ved at vi mister oss selv og finner igjen et liv som aldri kan dø. Og, for ham blir symbolikken i «fødselsvæskene» som renner fra såret i Jesu side enda en bekreftelse på den nye fødsel (3). Det er kanskje derfor han tre dager senere, og nå kaller han seg «den andre disippelen», forstår at det har skjedd en oppstandelse før noen av de andre har innsett det: «den andre disippelen…så og trodde» (4). Har man først grepet evangeliet om den nye fødsel, er det så mange aspekter av troen som faller på plass. Ja, det blir faktisk lettere å tro.

Dagens ‘manna’:

Jeg ble ikke en ny skapning en gang, jeg ER en ny skapning.

--------------------------------------------------
(1) Guds barn definert
(2) De tre vitnene
(3) Refleksjoner under etiketten Fødsel
(4) Joh 20:8

Hva er viktig for landet?

Jeg tror dette spørsmålet viktig. Og jeg tror det var det som var bakgrunnen for jødenes anmodning i dagens vers:

Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned.
Joh 19:31

Ved første øyekast kan virke som anmodningen motivert av behovet for å komme i gang med feiringen, men jeg tror forklaringen ligger i en paragraf i Moseloven:

Når en mann får dødsstraff og han blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag. For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud. Du skal ikke gjøre urent det landet som Herren din Gud vil gi deg i eie.
5 Mos 21:22-23

Det var sannsynligvis ikke respekten for de døde, men uroen for at landet skulle bli «urent» som gjorde at jødene hadde hastverk. Det er isolert sett beundringsverdig at mennesker bryr seg om landet sitt, selv om settingen denne gang er bisarr.

Som de fleste leserne av bloggen kjenner til, bor vi nå i Moldova og føler oss hjemme her og ser utfordringer i dette landet. Samtidig er jeg i økende grad bekymret for Norge. Jeg tror at vi nordmenn gjør landet stadig mer «urent». Det skjer gjennom mistenkeliggjøring av alle og enhver. Den sprer om seg som en demonisk pest: Flyktninger er lykke-jegere. Asylsøkere konverterer for å få bli i landet. Russerne vil ta oss. Kristne som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, er homofobe, intolerante og følelsesløse og forstår ikke Jesu ord om nestekjærlighet. Det vet vi fordi folk som kjenner til et par vers i Bibelen, står fram som eksperter og påberoper seg en innsikt som Paulus innrømmer at han bare så konturene av. Vi er så livredde for at noen skal ta «rikdommen» vår at vi sporer fullstendig av i en diskusjon om tallet 8000. Den eneste redningen er at AP får 36,9% av stemmene ved valget… men først må vi se om det er flere av Utøya ofrene som må utvises. Det kan jo være at de kjente til planene og oppholdt seg der bare for å få sympati - at det går an å være så utspekulerte!

Jeg lar ironien stoppe der. Det vi egentlig trenger en god, gammeldags «Rusken-aksjon» der vi rydder opp og gjør rent, slik at de grunnleggende verdiene som de aller fleste innerst inne tror på (1), igjen kommer til heder og verdighet. Det begynner på «hjemmebane». Det begynner med mine og dine verdier.

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør landet «rent», begynn med meg!

----------------------------------------
(1) Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.
Fil 4:8-9
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et norsk ord jeg "digger"!

Hverdagen min den siste måneden har vært et «kaos av språk». Jeg forholder meg til minst fire språk hver dag, og rett som det er et par til. På jobb er det engelsk, russisk, rumensk og norsk. På PCen kan det i tillegg dukke opp mailer på ukrainsk, og ikke sjelden kommer det noen georgiske skrifttegn. Når så den eneste TV-kanalen som ikke er rumensk eller russisk, er fransk og i tillegg er en av de få som sender noe som kan være interessant, - ja, da hender det at jeg kan bli litt trøtt i hodet av og til.

Men foreløpig blogger jeg på norsk, og til vanlig er «RAUS» favorittord nummer 1. 

Men når jeg slik som nå jobber med påskefortellingen, er jeg glad for at vi i Norge sannsynligvis er påvirket av Luthers tyske oversettelse. For i mine ører sier ordet «FULLBRAKT» så utrolig mye mer enn det engelske «Finished». Det engelske ordet kan muligens også bety fullbrakt, men det kan like gjerne bety avsluttet uten at det innebærer at det oppdraget som skulle utføres, er helt og fullt gjennomført.

Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Joh 19:30

Da det var «FULLBRAKT», var det ikke mer som gjensto på det han hadde kommet for å gjøre. Det er ikke så lenge siden jeg skrev en refleksjon med overskriften «Når er en gjerning fullført?» som også peker fram mot dagens vers. I dag er det bare deilig nok en gang å bli minnet om det norske ordet som jeg gjerne oversetter til engelsk: «It is brought to fulfilment» - engelsktalende bruker gjerne litt flere ord - derfor dagens illustrasjon :-)

Dagens ‘manna’:

Det ER fullbrakt – kort og godt!

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer enn én oppfyllelse

Det er interessant at Johannes flere ganger bruker forklaringen «for at Skriften skulle bli oppfylt» om en hendelse i sin beretning. Slik er det også i dag:

Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med vineddik. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.
Joh 19:28-29

Johannes sikter igjen til et vers fra den messianske salmen han har referert til tidligere(1): «Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv» (2), men det som skjer videre er kanskje enda mer spennende.

Jeg tenker da ikke primært på vineddiken som han får å drikke. Den var en blanding av sur vin og vann som var vanlig tørstedrikke for arbeidere og soldater. Jeg tenker på hvordan den ble servert, og det spesielle er ikke det praktiske med svampen, men at den ble satt på en isopstilk.

Isop hadde en sentral plass i «Forbigangen», den første påskefeiringen. Det var isop som ble brukt til å smøre blodet fra offerlammet på dørpostene til hebreerne i Egypt(3). Derfor ser jeg mer enn én oppfyllelse i dagens vers. Det er mulig at navnet Isop faktisk stammer fra det hebraiske «esob» som betyr hellig plante.

Uansett om den er identisk med urteplanten isop, ble den hellige planten brukt til rensing både av templet og spedalske. David bruker isopbildet når han er i syndenød etter sitt store fall: «Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.»(4)

Da Jesus visste at det var fullbrakt, gjaldt det ikke bare frelsen fra døden, men at renselsens mulighet var fullbrakt. Den symbolske handlingen med drikke for den som tørster som serveres på en isopstilk, understreker dette.

Dagens ‘manna’:

Alt som skjer på korset, bekrefter offerets betydning

-----------------------------------------
(1) Jfr loddkastingen om kappen i «Hva er det med kappen?»
(2) Salme 22:16
(3) 2 Mos 12:22
(4) Salme 51:9 
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å bli vist tillit

Det er ingen selvfølge å bli vist tillit. Derfor gjør det noe med oss når det skjer. Å bli vist tillit er nesten som en kjærlighetserklæring. Jeg viser ikke tillit til et menneske jeg er redd for eller frykter. I sitt første brev skrev Johannes: I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut (1).

Fordi jeg selv opplever meg som elsket av Jesus, har jeg ikke vansker med å forstå at Johannes valgte å omtale seg som «disippelen Jesus elsket». Jeg tror en av grunnene til at han oppfattet det slik, var den enorme tilliten han må ha opplevd da han sto ved Jesu kors:

Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.
Joh 19:25-27

Dette er kanskje ikke en viktig fortelling i det store dramaet, men den er enda et «øyenvitnespor». Fortellingen var viktig for Johannes, og derfor tar han den med (2). Likevel sier det noe om hvem Jesus tenkte på da han hang på korset – fokuset var på andre og omsorgen for dem. Og - er en lekse om å vise tillit, og hvor viktig den er for at et menneske skal oppleve seg som respektert og elsket.

Jesus viser sine etterfølgere en enorm tillit. Vi blir satt til å forvalte verdens viktigste oppdrag, og vi blir utrustet med enorme åndelige ressurser for å kunne gjennomføre det. Også de ressursene kan misbrukes, derfor er det forunderlig at han tar sjansen, men han gjør det fordi han elsker oss, og tillit er en del av kjærlighetens innhold.

Dagens ‘manna’:

Tillit er en del av kjærlighetens innhold.

------------------------------------------
(1) 1 Joh 4:18
(2) På samme måte som Markus er den eneste som har med den litt «meningsløse» informasjonen etter at Jesus ble tatt til fange: «En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort.» Mark 14:51-52. Den eneste forklaringen på hvorfor dette er med er selvfølgelig at det Markus sitt eget vitnesbyrd.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er det med kappen?

Da jeg for snart ett år siden dukket ned i fortellingen om fotvasken, kommenterte jeg at Jesus la av seg kappen for å gå inn i rollen som tjener. I den refleksjonen sa jeg at jeg ville gå dypere inn i symbolikken med kappen når jeg kom til det som er dagens vers(1):

Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen.
Dette gjorde soldatene.
Joh 19:23-24

Dersom Jesus la av seg kappen for å være et forbilde som en tjener for disiplene da han vasket føttene deres, er kappen nå tatt av ham for godt. Det er altså tjenerskikkelsen som henger på korset. Dette er temaet i den utrolig vakre Kristus-hymnen som Paulus siterer i Filipperbrevet. Den beskriver hvordan Jesus tok på seg en tjeners skikkelse og fornedret seg selv og ble lydig til døden (2).

Nå er det plutselig en av soldatene som sitter med kappen etter å ha vunnet den i loddtrekning. Ligger det et viktig budskap i det også?

Det er spennende at det er en oppfyllelse av et profetisk vers i en av de

messianske salmene (3) –og det åpner for å se på kappens plass i utvelgelsen i Det gamle testamentet. Vi finner det allerede i 1. Mosebok i beretning om Jakob og sønnene hans. Jakob hadde en forkjærlighet for Josef og ga ham en forseggjort kjortel (4).

For brødrene var denne kjortelen tegnet på den spesielle utvelgelsen, og den irriterte dem grenseløst og de rev den av ham før de «overlot ham til døden» - som riktignok ble omgjort ved at han ble solgt som slave (tjenerskikkelsen).

Et annet eksempel på «utvelgelse» finner jeg i fortellingen hvor Elia kaller Elisja til å etterfølge ham som profet for Israel. I det Elia gikk forbi Elisja kastet han kappen sin over ham (5). Elisja forsto med en gang hva som hadde skjedd og gjorde seg klar til å følge ham. 
Da Elia litt senere ble hentet opp med ildvognen, etterlot han kappen. Elisja plukket den opp som et symbol på at han hadde overtatt utvelgelsen (6) og delte også vannet i elven med kappen slik hans forgjenger hadde gjort (7).
 
Tilbake under korset sitter det altså en romersk soldat med kappen. 
Tilfeldig? Neppe. Dette passer perfekt inn i måten Johannes ser Jesus-hendelsen ovenfra – med ørnens øyne (8), i et åndelig perspektiv.

I den jødiske tradisjonen brukte man også lodd når man skulle avgjøre hva som var Guds vilje for veien videre (9). Ved korset  var det soldater som satt og kastet lodd. Der ble det en ikke-jøde som  plutselig satt med utvelgelsessymbolet i hendene sine. Sannsynligvis stenket med blod slik Josefs kjortel var det. Utvelgelsen var ikke på bekostning av jødenes utvelgelse, for den angrer Gud ikke på (10), men på korset inkluderes alle som vil i utvelgelsen. Forsoning på korset gir mulighet til frelse for alle. Til og med for soldaten som deltok i henrettelsen. Kappen representerer et grensesprengende evangelium. Loddet ble kastet og viste veien for hele verden.

Dagens ‘manna’:

Jeg er utvalgt!

-----------------------------------
(1) Se «Hva skjer ‘a?»
(2) Fil 2:5-11
(3) Salme 22:19
(4) 1 Mos 37:3
(5) 1 Kong 19:19
(6) 2 Kong 2:13
(7) 2 Kong 2:14
(8) Ørnen er evangelistsymbolet til Johannes
(9) Se refleksjonen «Å bruke ny innsikt» som inneholder informasjon om urim og tummim
(10) Se Rom 11:25
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Utenlandsk

Jeg tror det var et av de første utenlandske ordene jeg lærte – i hvert fall trodde jeg at det var et utenlandsk ord. Det var på et krusifiks i tinn jeg hadde sett ordet. Jeg lurer på om jeg hadde fått krusifikset i gave, i hvert fall tilhørte det noen i familien og jeg tror det forsvant i en flytting. Uansett hadde jeg et forhold til ham på korset. Derfor måtte det underlige «fremmedlandske» ordet som jeg stavet meg fram til være viktig: «INRI». Det tok noen år før jeg visste at det var en forkortelse, og enda flere år før jeg visste at en slik forkortelse heter akronym. Det står for «Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum» som er latinsk, og her er oversettelsen:

Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: ‘Jødenes konge’, men skriv: ‘Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge’.» Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»(1)
Joh 19:19-22

Selv om Pilatus på sett og vis kan oppfattes som en svak brikke i oppkjøringen til dramaet som nå utspiller seg, har jeg forsøkt å nyansere bildet litt. Men fra nå av er han ikke til å rikke. Han er overbevist om at han har møtt jødenes konge – deres åndelige leder. Fornektet av de religiøse lederne – noe også dagens vers bekrefter. Det var de som vil ha endret innskriften. Men den «seieren» fikk de ikke. De ønsket ham dø, men de fikk ikke se ham dø som en Gudsbespotter eller politisk opprører, men som «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». 

Jeg tror ikke Pilatus var opptatt av å vinne dragkampen med jødene. Jeg tror han var opptatt av å vinne dragkampen i sitt eget indre, og den kampen vant han ved å skrive et akronym på fremmedlandsk. Det han skrev var «INRI», og det skrev han. Syvåringen skjønte at det måtte være viktig. Femtiniåringen vet at det var viktig.

Dagens ‘manna’:

Kongen min er Jesus fra Nasaret, jødenes konge

-------------------------------
(1) Se også refleksjonen "Det jeg skrev...."
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Så lenge det finnes en røver…

Det er klart at han måtte plasseres i midten – ikke fordi han skulle være i sentrum, men fordi han skulle være like nær begge dem han delte skjebne med:

Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem.
Joh 19:18

Det burde ikke være en overraskelse at han som ble født utenfor ekteskap i en skitten stall, som tilbrakte de første leveårene som hjemløs flyktning, skulle dø på et rettersted med en røver på hver side. Egentlig er det akkurat det som gjør kristentroen troverdig. Det er ingenting ved rammen rundt religionsstifteren som skaper beundring. Han hadde ikke hatt noe å stille opp med i en presidentvalgkamp i verdens mektigste stat, selv om de fleste der synes at han er en OK fyr. Men også i sin død viste han at det ikke er de ytre omstendighetene som skaper troverdigheten, men innholdet i det budskapet han levde livet sitt etter. Han var midt blant dem som var i sin største nød. Det er fortsatt det som skaper troverdighet.

Da var det den naturligste ting i verden at han skulle dø sammen med de aller nederste i samfunnet, røverne, de dømte og fordømte. Det var dem han assosierte seg med. Dem som falt utenfor rammene, dem ingen brydde seg om. Midt blant dem var han også i sin siste kamp.

«Så lenge det finnes….vil jeg kjempe til siste slutt», sa William Booth (1). Jeg tror han hadde grepet kjernen i påskens budskap.

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg å være «Jesus» til stede midt i blant mennesker i dag!

---------------------------------
(1) Dette var General William Booths siste tale. Den ble holdt den 9. mai 1912 i Royal Albert Hall i London. Den er blitt stående som Frelsesarmeens programerklæring:

Så lenge kvinner gråter
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.
Så lenge små barn går sultne
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.
Så lenge mennesker går
inn og ut av fengsel,
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.
Så lenge noen sliter
med avhengighet,
så lenge det finnes
en misbrukt kvinne,
så lenge det finnes en sjel
som lever uten Guds lys,
vil jeg kjempe.
Jeg vil kjempe til siste slutt.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det dypeste fallet

Jeg har et par ganger den siste uka nevnt at jeg vil komme tilbake til det virkelig store fallet i forbindelse med påskefortellingen. Jeg skrev også at jeg ikke tror at Jesus tenkte på Judas da han «trøstet» Pilatus med uttalelsen «han som har utlevert meg til deg, har større skyld.»

Det er «han» som faller uendelig dypt – og fallet blir på en måte skjult i folkemengden.

Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» «Skal jeg korsfeste kongen deres?» spurte Pilatus. «Vi har ingen annen konge enn keiseren», sa overprestene. Da overga han Jesus til dem for at han skulle korsfestes.
Joh 19:15-16a

Folkemengdens rop: «Korsfest ham!» virker så dramatisk, men det virkelig dramatiske er uttalelsen som overpresten eller "familiesyndikatet", overprestene Annas og Kaifas, kommer med: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Dette er i prinsippet en forkastelse av Jahve. Gud sa at det var en forkastelse da de 1000 år tidligere ville velge en konge over Israel, men han tillot det.* Den religiøse tradisjonen i landene rundt Middelhavet og Midtøsten var å se på en konge, keiser eller farao som en form for guddom. Derfor må det ha vært et sjokk til og med for Pilatus å høre overprestens bekjennelse. Indirekte plasserte Kaifas Jahve under keiseren. Jeg tror at poenget til Johannes er enda en gang å vise at hedningene hadde grepet det mange i den religiøse elite hos jødene ikke hadde grepet. I tillegg ble de fanget i sin egen argumentasjon. De får det riktignok slik de vil, men til hvilken pris?

Hva kan jeg lære av dette? Jeg tror at den viktigste lærdommen er at det meste i denne verden er mulig å oppnå gjennom å inngå kompromiss. Det er ekstremt viktig å være våken slik at jeg ikke faller i fristelsen det er å inngå kompromiss med tro, verdier og integritet. Annas og Kaifas gjorde det, og for meg gjør det dem til påskehistoriens mest tragiske skikkelser.

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å være bevisst sine verdier.

--------------------------------------
* Men Herren sa til ham (Samuel): «Hør på folket og alt de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg. 1 Sam 8:7 og dette brakte Samuel videre til folket:
«Men i dag har dere forkastet deres Gud, han som berget dere ut av all nød og ulykke. Dere har sagt: Nei, sett en konge over oss! – Tre nå fram for Herrens ansikt, stamme for stamme og slekt for slekt!»
1 Sam 10:19
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes