Å vite det som er verd å vite

ENGLISH
"Kunnskap er lett å bære", pleide læreren min å si. Likevel blir jeg av og til litt frustert over all den unyttige kunnskapen som svirrer rundt i hodet mitt – det verste er at jeg har en tendens til å dele den med meg.

Jeg så «Nytt på nytt» for noen uker siden. Henrik Syse var deltaker. Der ble det stilt spørsmål om det finnes belegg for påstanden om at «alt uansett går bra til slutt». Syse hev seg frampå med engang og brukte en av ‘mine’ unyttige kunnskaper: «Joda, Origenes hadde en teori om det, og det kalles apokatastasis lære!»

Fordi jeg er glad i ord, forelsket jeg meg i ordet da jeg leste det første gang, og siden har jeg delt ordet apokatastasis ved flere anledninger, og det er jo egentlig helt unødvendig.

I gårsdagens refleksjon om "Vanskelige tider" begynte Paulus sin formaning slik:

Du skal vite...
2 Tim 3:1

Det er en viktig oppgave for en mentor å kommunisere det som er «verd å vite». I historien om den blindfødte som ble helbredet av Jesus, ble det mye oppstyr, og de skriftlærde ville at den lykkelige unge mannen skulle ta stilling til om Jesus var en synder eller ikke. Da svarte han: 

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25 

Svaret gjorde at han ble kastet ut av synagogen. Der møtte han Jesus igjen som sa: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Det den unge mannen visste, førte til visshet om det viktigste.

Dagens ‘manna’:

Det som er viktigst, er verd å vite.

--------------------------------------------

Så blir de stående disse tre…

Det er litt av en finale, finalen på kjærlighetskapittelet. Det er også finalen på determinativene der overskriften inneholder både pekeordet «disse» og mengdeordet «tre». Ettersom disse bestemmeordene er den siste ordklassen, er det også finalen på to måneder med smakebiter på «Troens grammatikk». Dermed vet du litt om det som forhåpentlig blir til ei bok i løpet av året.

Men tilbake til «de tre». Paulus skriver:

Så blir de stående, 'disse tre': tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:13

Og hva kjærlighet er, er blitt åpenbart av disse tre som blir stående:
Fader, Sønn og Hellig ånd. Den eneste sanne Gud som alltid er.
Så blir de stående «alle disse» som er i Ham, for da den eldste spurte Johannes:

«'Disse' som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?»
Åp 7:13

Johannes ble svar skyldig, og den eldste måtte forklare:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone…»
Åp 7:14b

Dette er evangeliet i et nøtteskall. Dette er målet for troens grammatikk: Vissheten om å være blant "disse" som blir stående. Da er jeg også omringet av troen, håpet og kjærligheten.

Dagens ‘manna’:

Å være blant "disse" som blir stående

----------------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hva menes egentlig med «å vite»?

Spørsmålet kan oppfattes filosofisk. Hva vet jeg egentlig? 

Descartes slo fast noe som de fleste studenter husker fra begynnelsen av studiene: «Cogito ergo sum!» - «Jeg tenker, derfor er jeg!». Jeg vet altså at jeg eksisterer fordi jeg tenker. Johannes ville sannsynligvis ha sagt «Credo(1) ero sum!» - «Jeg tror, derfor er jeg!»:

Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.
1 Joh 5:13

Jeg tror de fleste ønsker et perspektiv som går ut over det korte livet vi har her på jorden. Og noen skulle sikkert ønske at de visste at de har evig liv. Derfor er det nærliggende å spørre: Hvordan kan jeg vite at jeg har evig liv?

Både i evangeliet (2) og her i brevet (3) er hensikten til forfatteren å legge et grunnlag for at mennesker skal komme fram til en slik visshet. Logisk sett er enten alt løgn eller alt sant. Hva skulle motivet være for å dikte opp en løgn som førte til umiddelbar forfølgelse og fare for utryddelse?

OK – ned gjennom kirkehistorien har det vært mennesker som har valgt kristendommen for å skaffe seg personlige fordeler og makt. Men de aller fleste av dem som ga oss Bibelen, måtte tåle mye forfølgelse og møte døden som martyrer. De levde så nær Jesus i tid, at de neppe ville gitt livene sine for en løgn.

Likevel er det viktigste for meg møtet med mennesker som lever som Jesus i min samtid. Mennesker som «vet» at de eier livet og som lever på en måte som viser at det er sant. Sammen med det jeg leser i Bibelen har de bidratt til at jeg har gjort samme erfaring og «vet»!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet!

--------------------------
(1) Hva er mitt 'Credo'?
(2) Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. 1 Joh 20:31
(3) Den «salige» vissheten
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Den «salige» vissheten

Jeg har lånt overskriften fra den norske oversettelsen av Fanny Crosby’s sang: "Blessed Assurance". Jeg liker teksten på begge språk – den engelske gir også assosiasjoner til forsikringer, og det er dagens vers som gjorde at jeg umiddelbart kjente behov for å synge «Han er min glede, han er min sang!»:

Og dette er hans bud: Vi skal tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik som han bød oss. Den som holder hans bud, blir værende i Gud og Gud i ham. Og at han er i oss, det vet vi fordi han har gitt oss sin Ånd.
1 Joh 3:23-24

Jeg stanset for det første av de to versene i går, men tar det med for å huske hvilke bud det er snakk om. Dette er oppskriften på å bli værende i Gud og på at han blir værende i meg. Kapittelet har i tillegg slått fast at jeg ofte kommer til kort, og at hjertet mitt har en tendens til å dømme meg. Så jeg minner meg selv om at Gud er større enn hjertet, og at jeg får lov til å være i ham på grunn av Jesus. Dermed tror jeg faktisk også! Selvfordømmelsen driver meg tilbake til utgangspunktet, til stedet hvor jeg kan stå oppreist med frimodighet.

Vissheten om at det virkelig er slik bekreftes ved at jeg har fått hans Ånd. Det er den som gir identitet som hans etterfølger. Da blir ikke identiteten knyttet til mine mislykkede forsøk på kristen atferd, men knyttet til det å leve livet i ham med hans Ånd i meg. Den vissheten er det saligste jeg vet. Og tilbake til forsikringstanken: Paulus snakker om Ånden som «pantet på vår arv» Ef 1:14. En samtale med Den hellige ånd er mer forfriskende enn å kikke i forsikringspapirer.

Dagens ‘manna’:

Salige visshet – Jesus er min og jeg er hans.

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Kjærligheten er målestokken!

For ei knapp uke siden skrev jeg at «Ordet er termometeret» og for snart fem år siden stod følgende setning på bloggen min: «Derfor tror jeg at ”korset” for alltid blir testen på troens ekthet» (2). Og i dag påstår jeg altså at kjærlighet er målestokken eller parameteren dersom du foretrekker det ordet. 
Ordet, Korset eller Kjærligheten - må jeg velge?

Nei, de er tre sider av samme sak. 
Korset er symbolet på det ultimate kjærlighetsoffer, og det var Ordet som ble menneske som utførte det offeret. Det er hele logikken bak dagens undervisning fra Johannes’ første brev:

Men Guds kjærlighet er i sannhet blitt fullendt i den som holder hans ord. Slik kan vi vite at vi er i ham.
1 Joh 2:5

Siden Jesus i prinsippet kun har ett bud og det er å elske hverandre slik som han har elsket oss, er det klart at kjærlighetens fullendelse i meg blir det som gjør at jeg kan vite at jeg er i ham (3). Kjærligheten gjør at jeg hater det onde og ondskapen enten den skjer i Paris, Syria, Libanon, Jerusalem, Utøya, Ground Zero eller i sandkassen i en lokal barnehage.

Men!

Dersom jeg tror at alle mennesker kan hevde sin rett til å bli Guds barn ved å ta imot Jesus, er de mine brødre og søstre, og da kan jeg ikke hate dem. Selv ikke om de er fulle av ondskap og utfører onde handlinger.

I går var dagens manna: «Alt handler om å kjenne ham», og når jeg kjenner ham, vet jeg at dagens ‘manna’ ikke er en motsigelse:

Alt handler om kjærlighet

------------------------------
(1) Kjærlighetens sanne mål, er kjærlighet uten mål

(2) Se: Korstesten – innlegget ble skrevet et par år før «Et lite kors på NrK» skapte store bølger.

(3) Når jeg igjen og igjen vitner om at jeg er «i Ham» er ikke det et vitnesbyrd om at hans kjærlighet er fullendt i meg hele tiden. Det hender likevel fra tid til annen at mysteriet skjer. Jeg kjenner at jeg elsker mennesker med en kjærlighet som er langt større enn den jeg kan produsere med egen kraft og empati. Den eneste fornuftige forklaringen finner jeg i Bibelens undervisning om at jeg er i ham og han i meg. Det er hans prestasjon, ikke min. Jeg bare tar imot.

Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Troens landskap

Jeg liker å se på troen som en vandring i et landskap. Ulf Lundells sang «Jag trivs bäst i öppna landskap» er en av mine favoritter, og for mange år siden fikk jeg Lars Ole Gjermundbo til å synge den rett før jeg skulle tale. 

Selv om jeg liker de åpne landskapene, liker jeg også å gå inn i landskap (for eksempel dype skoger) hvor jeg ikke ser mer enn de aller nærmeste formasjonene. Troens landskap kan være både åpent med vidt utsyn, og ha skjulte dybder som jeg bare oppdager dersom jeg trenger inn i dem. 

De syv disiplene ved Tiberiassjøen befinner seg i et troslandskap som både er åpent men som likevel ikke åpenbarer alt. Det kommer tydelig fram i dagens vers:

Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.
Joh 21:12

Det var neppe frykten for Jesu reaksjon som gjorde at de ikke våget å stille spørsmålet «Hvem er du?». Jeg tror det var fordi øyeblikket opplevdes som hellig. De hadde akkurat opplevd noe overnaturlig. De forsto ikke rekkevidden av det. Troen fortalte dem at det måtte være Herren som sto foran dem, men et spørsmål kunne ødelegge opplevelsen av mysteriet det er å stå overfor Herren selv. I slike øyeblikk er det best å være stille og bare ta inn mysteriet og bære det med seg som noe verdifullt som bare de kan forstå som har gjort den samme opplevelsen: «Jesus tilstede midt i min hverdag». 

Når jeg vet det er han, våger jeg ikke å stille spørsmålet om hvem han er. Det vil ødelegge alt.

Dagens ‘manna’:

Når Jesus er nær, vil jeg leve i nærheten – ikke snakke den bort.

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vil jeg stille betingelser for å tro?

 
Tomas stilte veldig klare betingelser for å tro:

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25b

Jeg innbiller meg at Tomas senere i livet angret på kravet han stilte. Generelt er jeg veldig fornøyd med de ordvalgene som er gjort i 2011 oversettelsen av Bibelen, men ikke i det sist leddet i dagens vers. Både 1978/85 og 1930 oversettelsene bruker «vil» i stedet for «kan». 1930 sier det veldig sterkt: «vil jeg ingenlunde tro». 

Det betyr ikke at å bruke «kan» nødvendigvis er galt. Hjelpeverbet er på sett og vis valgfritt ettersom det ikke finnes på originalspråket, men i min begrepsverden er det stor forskjell på å kunne og å ville. Tomas kunne latt være å stille betingelser, men han valgte å gjøre det. Dermed er det et spørsmål om å ville. 

Gjennom samtaler om tvil og tro, opplever jeg ofte mennesker som setter betingelser for å tro. «Dersom noen kan bevise for meg at det er et liv etter dette, vil jeg tro!», er et eksempel, og det finnes mange flere. Dermed lukkes ofte døren for mysteriet, og troen forvandles til en mulig aksept av tilgjengelig bevismateriale. Jeg velger å leve «betingelsesløst» i spørsmål om tro. Det er et bevisst valg, og jeg opplever at det gjør livet rikere.

Dagens ‘manna’:

Det er troen som gir visshet, ikke motsatt.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når svaret uteblir

Spørsmålet Pilatus stiller etter at han er blitt enda reddere, bekrefter for meg konklusjonen jeg trakk i refleksjonen «Det er akkurat det jeg er redd for!» i går:

Han gikk inn i borgen igjen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus ga ham ikke noe svar.
Joh 19:9

Det er også interessant at spørsmålet likner på spørsmålet disiplene til Døperen Johannes stilte Jesus i begynnelsen av evangeliet: «Rabbi, hvor bor du?» De fikk et svar: «Kom og se!», mens Pilatus ikke fikk noe svar på sitt spørsmål. Hva kan grunnen være til det?

Jeg har en enkel teori. Disiplene var på leting. Vi vet det på grunn av at spørsmålet deres kom som et svar på spørsmålet Jesus stilte dem: «Hva leter dere etter?» (1)
De fikk svaret fordi de var oppriktig søkende. Jeg er overbevist om Pilatus allerede visste, og at Jesus visste at han visste. Hvorfor skulle Jesus svare på noe Pilatus allerede visste?

Jeg har møtt mange «pilatuser» i mitt liv. Det er mennesker som leter etter et svar som de allerede sitter med fasiten til. Innerst inne vet de hva som er rett. Det kan dreie seg om kallet til frelse eller tjeneste, eller noe så enkelt som å følge en innskytelse om å besøke noen eller å be for dem. Når de da fortsatt leter etter et svar, er det fordi de ønsker en avkreftelse på det de skulle ønske de ikke visste, snarere enn en bekreftelse.

Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg flere ganger selv har vært i slike situasjoner.

Dagens ‘manna’:

Når svaret uteblir kan årsaken være at jeg allerede vet svaret.

------------------------------------
(1) Joh 1:38-39