Håp for de vantro! - en tid for alt*

ENGLISH
I går leste jeg hvordan Tomas hadde utfordret Jesus med vennene sine som tilhørere. Åtte dager senere kom utfordringen tilbake til Tomas i nærvær av den samme flokken:

Så sier Jesus til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» Joh 20:27

Jeg tror jeg hadde følt meg litt flau, men samtidig glad:  
«Jesus hørte meg på tross av min vantro!» 
Det viser også at Jesus bryr seg om enkeltindividet. Det blir et personlig møte midt i mengden. Han ser «meg»! Kanskje opplevelsen av å bli sett av ham er viktigere enn å se «ham»?

Dette ‘spørsmålet’ må ikke tolkes som at jeg er imot å søke inn i Herrens nærhet for å ‘se’ ham. Det er viktig for meg og for alle som tror. Likevel, det å ‘se’ ham må få en konsekvens. Det var den manglende konsekvensen av troen som jeg mener Tomas savnet hos vennene sine og som gjorde at han tvilte (1).

Tenk om Johannes inkluderte Tomas-fortellingen for å vise at det var andre enn ham selv som sikkert opplevde at han var den «disippelen Jesus hadde kjær» eller den «disippelen Jesus så». 
Slik skal det også være – ikke minst for dem som strever med å tro. Jesus elsker dem like mye som dem som kjenner seg trygge i troen.

Dagens ‘manna’:

Jesus har hjerte for dem som er ærlige – også i forhold til tro og tvil.

------------------------------------------
(1) Se: Tenke nytt? - en tid for alt
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Tenke nytt? - en tid for alt*

ENGLISH
I dag flytter jeg meg til fortellingen om Tomas. For noen år siden skrev jeg en forsvarstale for Tomas fordi jeg mener at han kan ha blitt utsatt for et ‘åndelig justismord’. I den ‘prosedyren’ skrev jeg blant annet:

La oss noen øyeblikk forsøke å sette oss inn i tiltaltes tanker: ”Hvis det er slik at min Mester er stått opp fra de døde, hvorfor er Jakob og Johannes redde – hvorfor sitter vi fortsatt bak lukkede dører av frykt for hva jødene kan finne på? Hvis Jesus virkelig lever, så betyr det at han til og med har beseiret døden – hva er det da å være redd for? Da skulle de ikke bare fortelle det til meg, men løpe ut i Jerusalems gater og fortelle nyheten” (2)

Når vi dømmer Tomas som «tviler», har vi glemt at disiplenes oppførsel ikke var i samsvar med at de hadde gjenkjent den oppstandne Jesus. Hans krav om bevis var derfor absolutt gyldig.

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25

Jeg vil reflektere mer over hendelsen med Tomas i morgen, men jeg tror at disiplene også lærte at for at vitnesbyrdet om en levende Jesus skulle være troverdig, må livet vise at det er sant. Hvis ikke blir ikke Jesus gjenkjent.

Dagens ‘manna’:

Livet må vise at Jesus lever

-----------------------------
(1) Det ligger til familien å forsvare både troende og tvilende
(2) Et åndelig justismord
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Troens landskap

Jeg liker å se på troen som en vandring i et landskap. Ulf Lundells sang «Jag trivs bäst i öppna landskap» er en av mine favoritter, og for mange år siden fikk jeg Lars Ole Gjermundbo til å synge den rett før jeg skulle tale. 

Selv om jeg liker de åpne landskapene, liker jeg også å gå inn i landskap (for eksempel dype skoger) hvor jeg ikke ser mer enn de aller nærmeste formasjonene. Troens landskap kan være både åpent med vidt utsyn, og ha skjulte dybder som jeg bare oppdager dersom jeg trenger inn i dem. 

De syv disiplene ved Tiberiassjøen befinner seg i et troslandskap som både er åpent men som likevel ikke åpenbarer alt. Det kommer tydelig fram i dagens vers:

Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.
Joh 21:12

Det var neppe frykten for Jesu reaksjon som gjorde at de ikke våget å stille spørsmålet «Hvem er du?». Jeg tror det var fordi øyeblikket opplevdes som hellig. De hadde akkurat opplevd noe overnaturlig. De forsto ikke rekkevidden av det. Troen fortalte dem at det måtte være Herren som sto foran dem, men et spørsmål kunne ødelegge opplevelsen av mysteriet det er å stå overfor Herren selv. I slike øyeblikk er det best å være stille og bare ta inn mysteriet og bære det med seg som noe verdifullt som bare de kan forstå som har gjort den samme opplevelsen: «Jesus tilstede midt i min hverdag». 

Når jeg vet det er han, våger jeg ikke å stille spørsmålet om hvem han er. Det vil ødelegge alt.

Dagens ‘manna’:

Når Jesus er nær, vil jeg leve i nærheten – ikke snakke den bort.

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Jeg så noe, men jeg vet ikke hva det var.

Da jeg sist søndag fløy fra Chisinau til Amsterdam (via Bukarest) hadde jeg vindusplass (1). 

I øyekroken fanget jeg opp en lysstripe som fór forbi. Jeg tenkte at det var et fly som passerte i motsatt retning i sikker avstand på en lavere marsjhøyde. At det i en kort påfølgende strekning også var en kondensstripe, gjorde at jeg er temmelig sikker på at det må ha vært et fly. Poenget er at jeg aldri så noe som jeg med sikkerhet kan si at var et fly, likevel er jeg overbevist om at det var det det var.

Ut fra tolking av tegn, tidligere erfaring, litt kunnskap om fly og det faktum at jeg befant meg i lufta, trekker jeg altså en konklusjon basert på «tro»: «Jeg tror jeg så et fly». Faktum er at jeg ikke har noen annen logisk forklaring på det.

Slik er forholdet til Gudstroen min også. Jeg har aldri sett Jesus. Likevel vil jeg si at jeg tror jeg har sett ham. Jeg har ganske mye kunnskap om ham gjennom snart femti år med bibellesning. Dessuten har jeg masse personlig erfaring av hans nærvær, og har lært meg å tolke tegn på hans nærvær. Noen ganger er disse tegnene så sterke og foregår på en arena som gjør at det ikke kan være noen annen «logisk» forklaring. Med andre ord kan også tro bli den mest logiske løsningen. Og hvor går egentlig grensen mellom det fysiske øyet og troens øye? Spørsmålet har blitt illustrert på en utmerket måte i programmet «Norges smarteste». Fordi programlederen klarte lage en «b» med lippene sine samtidig som han sa «v», ble de som så ham snakke lurt til å høre «b», mens de som bare hørte det som ble sagt, hørte «v». Derfor kjøpte en «badebukse» og en annen «vadebukse».

Dette er bare noen refleksjoner knyttet til dagens vers, som er Jesu svar til overgivelsen til Tomas:

Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» 

Joh 20:29

Dagens ‘manna’:

Det er spennende å bruke troens øyne!

--------------------------------------
(1) ...og i dag flyr jeg tilbake!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et helt konkret bønnesvar

…for det var kanskje en bønn tross alt?

Jesus må ha oppfattet det som en bønn da Tomas nektet å tro på oppstandelsen før han hadde fått kjent på sårene hans. Kanskje Jesus så at under opprøret var det en desperat bønn: «La det være sant!» 

Det er i så fall enda en bekreftelse på at Gud først og fremst ser til hjertet. Selvfølgelig er det viktig med den verbale bekjennelsen, men hvor mye verd er en riktig bekjennelse dersom hjertet sier noe annet. Tro om ikke det samme kan sies dersom bekjennelsen er negativ, mens hjertet er fylt av håp? Kanskje Jesus hadde Tomas i tankene da han fortalte liknelsen om de to sønnene (1). Det er i hvert fall likhetstrekk mellom Tomas og sønnen som svarte «Nei, jeg vil ikke», men som senere angret og gikk på farens oppfordring. Broren derimot hadde den rette bekjennelsen, men lot være å handle.

Tomas fikk akkurat det svaret han hadde «bedt» om:

Så sier Jesus til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!»
Joh 20:27

Han hadde utfordret Jesus med vennene sine som tilhørere, nå kommer utfordringen tilbake i nærvær av den samme flokken. Jeg tror jeg hadde følt meg litt flau, men samtidig glad: «Han hørte meg på tross av min vantro!» Det viser også at Jesus bryr seg om enkeltindividet. Det blir et personlig møte midt i mengden. Han ser «meg»! Kanskje opplevelsen av å bli sett av ham er viktigere enn å se «ham» (2)? Kanskje Johannes tar det med for å vise at det var andre enn ham selv som sikkert opplevde seg selv som den «disippelen Jesus hadde kjær». Slik skal det også være – ikke minst for dem som strever med å tro.

Dagens ‘manna’:

Det er ikke troens «størrelse» det kommer an på.

---------------------------------
(1) Matt 21:28-31
(2) Jfr «Hva er vitsen med å se ham?» - NB Det må ikke forstås slik at jeg er imot å søke inn i Herrens nærhet for å se «ham» - Det er viktig for meg og for enhver som tror, men også det har en konsekvens. 
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Åtte grusomme dager!

Kjære dagbok

De siste åtte dagene har vært helt grusomme. Været har vært bra, men jeg har likevel ikke funnet noen glede i den fine våren vi opplever for øyeblikket. Hjernen min er full av motstridende tanker, og i følelseslivet har det vært fullstendig kaos.

Er det meg det er noe galt med? 
Eller har det klikket fullstendig for vennene mine? 

Jeg har møtt dem én gang etter den forferdelige hendelsen, men har siden valgt å holde meg for meg selv. Dagene har passert uten at jeg egentlig vet hva som har skjedd. Jeg har vandret rundt i gatene, har passert mange mennesker, men de flyter sammen til en stor støyende masse. Noen snakket til meg da jeg passerte dem, men jeg fortsatte bare rett fram mot et mål jeg ikke vet hva er. Hvorfor ser de så rart på meg?

I morges traff jeg Andreas, han sa at de skulle samles igjen i kveld. Jeg har bestemt meg for å gå dit, jeg vet egentlig ikke hvorfor, men noe må jeg jo gjøre…

Og fortsettelsen er slik:

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.»
Joh 20:26

Dagens ‘manna’:

For en som innerst inne tror, er det alltid en fortsettelse!

----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vil jeg stille betingelser for å tro?

 
Tomas stilte veldig klare betingelser for å tro:

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25b

Jeg innbiller meg at Tomas senere i livet angret på kravet han stilte. Generelt er jeg veldig fornøyd med de ordvalgene som er gjort i 2011 oversettelsen av Bibelen, men ikke i det sist leddet i dagens vers. Både 1978/85 og 1930 oversettelsene bruker «vil» i stedet for «kan». 1930 sier det veldig sterkt: «vil jeg ingenlunde tro». 

Det betyr ikke at å bruke «kan» nødvendigvis er galt. Hjelpeverbet er på sett og vis valgfritt ettersom det ikke finnes på originalspråket, men i min begrepsverden er det stor forskjell på å kunne og å ville. Tomas kunne latt være å stille betingelser, men han valgte å gjøre det. Dermed er det et spørsmål om å ville. 

Gjennom samtaler om tvil og tro, opplever jeg ofte mennesker som setter betingelser for å tro. «Dersom noen kan bevise for meg at det er et liv etter dette, vil jeg tro!», er et eksempel, og det finnes mange flere. Dermed lukkes ofte døren for mysteriet, og troen forvandles til en mulig aksept av tilgjengelig bevismateriale. Jeg velger å leve «betingelsesløst» i spørsmål om tro. Det er et bevisst valg, og jeg opplever at det gjør livet rikere.

Dagens ‘manna’:

Det er troen som gir visshet, ikke motsatt.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er vitsen med å se Herren?

Spørsmålet har en fortsettelse, men den kommer siden. Det er mulig spørsmålet virker konstruert, for de fleste som leser denne bloggen vil nok tenke at det å se Herren er så viktig at det er et mål i seg selv. Moses ønsket det, og mange av Bibelens helter lengtet etter å se Herren. 

David er som vanlig den som setter ord på det: Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, Herre. (Salme 27:8). 

Derfor er det et legitimt ønske, og det er ikke så rart at det første disiplene sier til Tomas når han er sammen med dem igjen er:

«Vi har sett Herren»
Joh 20:25a

Noen dager tidligere hadde Herren deres dødd på et kors, men nå hadde de sett ham levende – oppstått fra de døde. Men hva var vitsen med å se en levende Herre dersom det ikke fikk noen praktiske konsekvenser for dem?

Veldig mye av fortellingene om Jesu oppstandelse handler nettopp om gleden som ikke fikk direkte konsekvens for hvordan de levde livene sine. De snakket om det seg imellom bak låste dører. De visste ikke hva de skulle gjøre, så de dro ut for å fiske slik de hadde gjort før. 

Til å begynne var det fantastiske med oppstandelsen for disiplene begrenset til en begeistring over at Jesus ikke lenger var død. De skjønte ikke at det som skjedde i påsken var noe langt mer og vidtrekkende en den isolerte hendelsen at ett menneske gikk fra død til liv. De hadde ikke sett at det samme hadde skjedd med dem.

Det er faktisk viktigere at jeg ser hvilken betydning det som skjedde har for meg og at det fører til en forvandling, enn å kunne si at jeg har sett Herren. For dersom ikke den forvandlingen finner sted, skapes det ikke tro verken hos meg eller andre. 

Så enkel er forklaringen på at Tomas tvilte. Jeg tror det er årsaken til at mange tviler i dag også! Folk hører at det vitnes, men de ser lite forvandling.

Dagens ‘manna’:

Herre, la meg se deg slik at andre ser meg i deg!

------------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor var du da Brå brakk staven?

Jeg tenker at det må være like ille som å hoppe etter Wirkola med bare en ski. Stakkars nye landsmenn, og for den del nye generasjoner nordmenn som hører oss «gamle» buke bilder som er like utydelige som nedslitte helleristninger. Men å nevne episoden med Oddvar Brå som brakk staven i VM i Oslo 1982 i kombinasjon med «Hvor var du?», ble gjerne brukt som en kommentar til en som ikke har fått med seg noe viktig.

Barna våre husker dagen da «muren» falt, ganske enkelt fordi jeg sa: «Dette er den viktigste hendelsen i verden til nå i livet deres!». Derfor husker de det fortsatt. Hvor var du da «muren» falt?

Jeg vet at Wirkola hadde en fantastisk stil i hopp-bakken fordi jeg så ham på TV og på de flotte bildene på sportsidene i avisene. Jeg vet at det var dramatikk da Brå brakk staven, og hvor spennende innspurten på stafetten ble pga hendelsen fordi jeg har sett det igjen og igjen dokumentert. Jeg vet at «muren» falt, og jeg var til og med i Berlin og plukket med meg en liten bit av muren som minne et minne. Derfor tviler jeg ikke på hendelsene.

Så hvor var du, Tomas, da det viktige skjedde?

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom.
Joh 20:24

Jeg er faktisk mer opptatt av å stille det spørsmålet enn hvorfor han tvilte. Han hadde all grunn til å tvile, for han hadde bare de andre disiplenes ord for det som hadde skjedd. Han så ingen forandring i livene deres. De satt fremdeles bak låste dører. Jeg har tidligere kalt «dommen» over Tomas’ tvil for et åndelig justismord.

Men jeg klandrer Tomas for én ting: Han var ikke sammen med de andre i disippelflokkens største krise. Derfor gikk han glipp av noe viktig. Hvorfor var du ikke der Tomas, hva var din unnskyldning?

Det er lett å trekke seg bort i kriser. Det er viktig å søke fellesskapet med de andre disiplene også når ting er vanskelige.

Derfor søker jeg det kristne fellesskapet. Jeg ønsker ikke å ga glipp av «det flotte svevet», «den dramatiske innspurten» eller «murene som faller», for jeg tror Jesus vil dukke opp, og da vil jeg være der.

Dagens ‘manna’:

Jesus dukker opp når disiplene samles.

------------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kloke spørsmål

Jeg er oppdratt med påstanden: «Det finnes ikke dumme spørsmål». Kanskje påstanden heller burde vært: «Det er aldri dumt å stille spørsmål». For det er utvilsomt stor forskjell på spørsmålenes kvalitet. Det finnes kloke, veloverveide og begrunnede spørsmål og det finnes spørsmål i den andre enden av skalaen.

I Johannesevangeliet er det mange eksempler på begge deler. Og dagens vers hører absolutt til evangeliets «ti-på-topp»:

Noen i mengden sa da: «Vi har hørt i loven at Messias skal leve for alltid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen må bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?»
Joh 12:34

Spørsmålet kommer fra noen i mengden som jeg tror hadde oppfattet veldig mye.

De hadde oppfattet at Jesus var menneskesønnen. De visste menneskesønnen er identisk med Messias. De forsto at Jesus med «løftet opp» mente at han kom til å dø. Og alt dette fikk de ikke til å stemme med den kunnskapen de hadde fra Skriften om at Messias skulle leve for alltid. Innvendingen deres var altså basert på teologisk innsikt. «Loven» som de refererer til er ikke begrenset kun til de fem Mosebøkene, men ble også brukt om alle de hellige jødiske skriftene – i dette tilfellet siktes det til Salme 89 og 110, Jes 9:7 og Esek 37:25. Siden Jesus skulle dø, måtte det være en annen enn ham som var menneskesønnen.

Det er fremdeles viktig når trosutsagn skal prøves, at de er begrunnet i Skriften og ikke i synsing og gjengs oppfattelse i opinionen. Bibelen sier at de som prøver en lære ved å granske skriftene har et «edelt sinnelag» (jfr Apg 17:11). Jesus oppfattet det, men det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Folk med edelt sinnelag kan ha gode trossamtaler.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kritikk, tvil eller tro

…eller alt på en gang i en endeløs undring?

Tvil er en bekreftelse på et jeg tror ganske enkelt fordi tvil er en umulighet uten tro. Samtidig kan tvil også oppfattes som en kritikk av Guds handlemåte: «Hadde han gjort på en måte som jeg hadde forstått, skulle jeg trodd!» Men til og med en slik kritikk er et uttrykk for tro. Dagens vers er et slik «sammensurium»:

Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?»
Joh 11:37

Johannes lager en kontrast mellom dem som tolket Jesu gråt som et uttrykk for hans kjærlighet til Lasarus og dem som undres over at han ikke grep inn slik han egentlig burde hatt makt og vilje til å gjøre. Dette er et av de mest sentrale eksistensielle spørsmål. Hvorfor griper ikke en kjærlig Gud inn i verdens nød, elendighet og død?

Johannes møtte det i sin tid, og skriver et evangelium som viser at det er akkurat det han gjør – og hans fortelling følges hele tiden av spørsmålet: «Tror du dette?»

Dagens ‘manna’:

Kritikk og tvil behøver ikke være skadelig for troen

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Anklager du meg?

Jeg er en måned inne i mitt sjette år med daglige refleksjoner på blogg, så dersom du hører med til de trofaste leserne, har du helt sikkert fått med deg at jeg leser en krimbok fra tid til annen. Man trenger ikke å lese mange slike før man oppdager at mennesker som blir forhørt som vitner i en sak, ofte opplever spørsmålene som en anklage. I stedet for å svare nøkternt på det de blir spurt om, er det en tendens til at de går i forsvar.

Da jødene tilkalte foreldrene til mannen som var født blind, er det ikke vanskelig å se at det også kan oppfattes som en anklage:

De sendte bud på dem og spurte: «Er dette deres sønn, han dere sier er født blind?»
Joh 9:19a

I går skrev jeg om koblingen mellom vilje og tro med referanse til jødene som ikke ville tro at mannen hadde fått synet før de hadde spurt ut foreldrene. Det var tydeligvis ingen tvil om at mannen som mange kjente igjen, nå kunne se, og da ligger det en anklage i «…han dere sier er født blind». Så sterk var fraværet av vilje til å tro, at forklaringen på at han nå var seende måtte være at han alltid hadde sett. Ergo måtte både hans foreldre og han selv ha løyet om at han faktisk var født blind, og at han derfor hadde spilt blind for å få tilgang til almisser. Det er en ganske sterk anklage, men hva gjør man ikke for å slippe å tro noe man ikke vil tro, når det å tro også handler om å ta konsekvensen av det man tror.

I og med at jødene umiddelbart visste hvem de skulle tilkalle viser at det var allment kjent hvem som var den blindfødtes foreldre. Dermed var det ingen grunn for dem til å benekte slektskapet: «Vi vet at dette er vår sønn» (Joh 9:20a). Når det gjelder den innebygde anklagen, hadde de i prinsippet heller ikke noe valg. De måtte stå på det de alltid hadde sagt: «Vi vet at … han er født blind» (Joh 9:20b). Det er lite sannsynlig at dette er en løgn. Det var så klare regler for både å bli erklært syk og frisk i de jødiske lover og forskrifter, at sønnens blindhet derfor også var blitt bekreftet av «prestene». Likevel vil den som ikke vil tro, vil så tvil der det finnes mulighet for å så tvil – og slike muligheter vil alltid være til stede.

Dagens ‘manna’:

Det finnes alltid en grunn til å tvile, jeg velger å tro!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Næring for tvil eller tro?

Jeg mener at det er mitt valg om det er tvilen eller troen min jeg vil fore. En slik påstand kan fort misforstås som fundamentalistisk eller totalitær dersom den knyttes til et trosfellesskap og får som konsekvens at det ikke er lov til å stille spørsmål. Jeg mener at spørsmål som knyttes tvil er viktige i et fellesskap nettopp fordi en samtale kan gi næring til tro – og ikke motsatt.

Bakgrunnen for at disse tankene dukket opp i dag, er de skriftlærde og fariseerne som kom til Jesus med kvinnen som var grepet i hor:

Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for.
Joh 8:6a

I løpet av sin fortelling har Johannes gjentatte ganger vektlagt at Jesus i de skriftlærdes oppfatning brøt loven, med andre ord hadde de allerede mer enn nok å anklage ham for. Hvorfor trengte de da å sette ham på prøve igjen? Var det for å gi tvilen eller troen næring? Hva var det egentlige motivet?

Det skinner igjennom at Johannes mener at utfordrerne utelukkende var ute etter å få ryddet Jesus av veien; men i så fall er denne fortellingen et tegn på at de kan ha tvilt på at de hadde rett siden de trengte ytterligere bekreftelse. Eller var motivet ganske enkelt at de trengte å få synliggjort et mulig lovbrudd rett foran øynene til en stor folkemengde? I så fall spilte de et høyt spill som de også tapte.

For meg er det veldig viktig å stadfeste at jeg vil tro, og dersom det er mitt motiv er den logiske konsekvens at jeg også vil være lydig.
 
Dagens ’manna’:

Jeg vil tro, derfor forer jeg troen!

----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Tvil og vantro

Begrepet ’tvil’ er egentlig greit. Jeg pleier å argumentere med at ’tvil’ er like mye bevis på tro som på fravær av tro. Dersom jeg ikke i utgangspunktet tror, er det heller ingenting å tvile på. Problem blir det først når vi blander tvil og vantro.

I gårsdagens refleksjon om ondskapens gåte var vantroen inkludert. Jeg har ikke sett at tvil kobles til ondskap eller opprør. Disiplene tvilte til og med i Jesu nærvær, men de forble i det nærværet*. Ondskapen klarer ikke guddommelig nærvær uten å gjøre opprør.

Hebreerbrevet bruker mye plass på å snakke om vantro, og i sammenhengene det brukes er det synonymt med ulydighet og manglende troskap. Jeg har i mange år satt et tilnærmet likehetstegn mellom tro og lydighet** uten å tenke på Hebreerbrevets klare kobling mellom vantro og ulydighet. Ulydighet er ikke et uttrykk for tvil, men på opprør og ofte vrang vilje. Det var brevskriverens forklaring på hvorfor opprørsgenerasjonen av israelitter ikke kom inn i det lovede land:

Vi ser altså at det var vantro som førte til at de ikke kunne komme inn.
Hebr 3:19

Dagens ’manna’ er Fil 2:13 omskrevet til en bønn:

Gud, vær virksom i meg så jeg både vil og gjør det som er etter din gode vilje!

__________________________________________
* ved misjonsbefalingen: ”Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.”
Matt 28:17
** Se f. eks.
Troa og Noah
Mysteriets hensikt
Velbrukt

Den eneste rette

Jeg tror ikke hun var den eneste rette. Men fra det øyeblikket vi bestemte oss har hun vært det for meg. Når det er et bevisst valg, har kjærligheten gode vekstvilkår. Etter 34 år har den vokst seg sterk. Jeg elsker Magna, og siden hun ble en del av mitt liv har jeg aldri ventet på en annen. For meg er hun den rette.

Jeg tror på ekteskapet, og at det handler om bevisste valg. Du har kanskje forstått hvorfor jeg skriver dette i dag? Selvfølgelig er det valgdag, men det var teksten og ikke "dagen" som ga meg disse tankene. Den handler om Døperen Johannes som sender disiplene sine til Jesus med dette spørsmålet:

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Luk 7:18-23

Svaret Jesus ga var ikke: ”Ja, selvfølgelig!”, men en henvisning til det oppdraget som han stod midt oppi. Johannes måtte selv velge om Jesus var den rette ut fra det han var vitne til. Jeg vet at Jesus er den rette for meg, men det ble ikke bekreftet før jeg bestemte meg for å tro at slik var det. I møtet med Jesus opplevde jeg også en gjensidighet – han ga meg en opplevelse av at jeg også var den ”rette” for ham.
Jeg tar med dette med gjensidighet fordi jeg brukte mitt forhold til Magna som en illustrasjon. Kanskje du hadde samme innstilling overfor din ektefelle, men så gikk det likevel galt – på grunn av mangel på gjensidighet.

Johannes og Jesus hadde også denne gjensidigheten. Johannes bekreftet Jesus og Jesus bekreftet Johannes. I en vanskelig periode kom likevel Johannes i tvil, men han ville tro at Jesus var den rette, derfor sendte han disiplene sine til ham og ikke til en annen ”kandidat”. Det var et viktig og riktig valg. Lykke til med dine valg i dag - og da tenker jeg primært på helt andre ting enn kommunevalget!

Prøverommet

En av de stereotype oppfatningene om menn er at de ikke liker å handle klær, og dersom de til slutt ”må”, vil de helst slippe å gå inn i et prøverom.

Dersom bildet stemmer, bør enhver tvil om min identitet herved være ryddet av veien – dette er noe jeg gjør så sjelden som mulig og fordi jeg må.

Prøverommet forsøker jeg også å unngå og benytter det bare dersom jeg er usikker på om plagget passer.

Det kan være viktig å sjekke om noe passer når det er et snev av usikkerhet på alle områder i livet. I kristne kretser har ”prøving” noen ganger blitt sett på som et utslag av ”tvil”. Litt underlig, for Bibelen oppfordrer til prøving:

”Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!”
1 Joh 4:1-6

Det er viktig hva det man er usikker på blir prøvd mot. Farlig blir det først når magefølelse og samfunnsopinionen blir det som skal avgjøre om ”klærne” passer.

For en del år siden uttalte en biskop at ”alle støtteerklæringene jeg har fått bekrefter at det var en riktig avgjørelse!”. Ut fra min oppfatning av Bibelens syn i den aktuelle saken, var jeg uenig i avgjørelsen, men biskopens argumentasjon skremte mye mer enn avgjørelsen. At vi kan konkludere forskjellig ut fra Skriftgrunnlaget har jeg aldri hatt problemer med å akseptere. For meg er det viktigste at Bibelen er oppslått i ”prøverommet”* – og det prøverommet går jeg gjerne inn i!

* Se hva det står om jødene i Berøa: Apg 17:11

Fleip eller fakta?

Jeg liker en runde med ”Quiz”. Kategorien ”fleip eller fakta?” dukker opp fra tid til annen, og påstandene er ofte ganske utrolige. Det er ofte lite å hente ved å lete i faktakunnskapen, og jeg ender opp med å gjette.

Jeg husker jeg var med i en lek for noen år siden som også dreide seg om fleip eller fakta. Settingen var en personalsamling. Jeg vant de gangene jeg ”fleipet” og tapte den gangene jeg kom med ”fakta”. En kollega sa etterpå: ”Jostein, jeg visste ikke at du kunne ljuge!”. Takk for tilliten!

Er det en slik tillit Jesus spør etter:

Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?
Joh 14:1–7

Det er et spørsmål som utfordrer tilliten – og det utfordrer logikken. Hvorfor skulle han i det hele tatt trekke inn dette dersom det bare var oppspinn? Hva godt ville det gjøre for oppdraget? Dette var ikke tid og sted for å leke ”fleip eller fakta”. Det var bokstavelig talt dødsens alvor. Jeg har tillit til at han snakket sant og er spent på hva han har gjort i stand.

Bølgen

Bildene av hva en enkelt bølge kan forårsake av ødeleggelser har igjen fylt spalteplass og sendetid i mediene. Tanker og bønner går til dem som er rammet av katastrofen i Japan. Det er flere aspekter som jeg kunne fokusert på i dagens tekst, men i og med at et av poengene illustreres med en bølge, er det naturlig at dette får oppmerksomhet i lys av de siste dagers hendelser.

Det er Jakob som sammenlikner tvilen med en bølge¹.

De aller, aller fleste bølger kan til og med være sjarmerende og ved hjelp av ”vinden” kan jeg trene meg til å ”surfe” på bølgene. Tvilens bølger er en naturlig del av alle menneskers trosliv, men drevet fram av Den hellige vind² beherskes dagliglivets bølger.
Men så kan et av livets jordskjelv forårsake en tsunami som truer med å ødelegge alt vi har bygd opp. Er alt slutt da?

Han følte det nok slik mannen som kom til Jesus med sønnen sin. Disiplene hadde forsøkt å hjelpe uten resultat. De siste fragmenter av håp var i ferd med å forsvinne. Dette var ikke en dag for ”surfing”. Ropet fra hans indre kjenner mange seg igjen i:

”Jeg tror, hjelp meg i min vantro!” ³

Ofte sliter vi med å tro fordi vi prøver å tro på underet i stedet for på troens opphavsmann. ⁴. Men det var til troens opphavsmann den fortvilte faren kom med ”bølgen” sin. Selv en tsunamibølge av tvil er han i stand til å roe. Sporene etter ”bølgen” kan være mange uløste spørsmål, men ”roen” er en aksept for at de er der, og da kommer det et pust med en ”t” som plasserer seg foran ”roen”.

¹ ”Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes hit og dit av vinden.” Jak 1:2–8
² Det greske ordet pneuma og det hebraiske ruach kan oversettes med ånd, pust eller vind.
³ Mark 9:24
⁴ Hebr 12:2