Utsending for Kristus . . .

Dagens sitat er hentet fra et foredrag som Egil Svartdahl har holdt ved flere anledninger – og jeg tror han brukte det første gang på et sommerstevne i Sarons dal. Det morsomme er at jeg har mottatt bilder fra flere steder hvor noen som kjenner meg har tatt bilde og delt med meg på Messenger.

Sitatet stammer fra en kort prat Egil og jeg hadde i februar 2014 og jeg fortalte litt oppgitt at vi hadde fått ny ordre og skulle flytte enda en gang. Akkurat den forflytningen tror jeg ikke var Guds vilje og jeg delte det med Egil, som spurte hvor mange ganger jeg hadde flyttet i livet mitt.

«Det blir 36 gangen» sa jeg, og tilføyde det som jeg selv trøstet meg med: «men Frelsesarmeen har aldri klart å flytte meg til et sted hvor Gud ikke kan bruke meg!»  

I utgangspunktet tror jeg alle troende er «sendt». Paulus bekrefter det på sin måte:

«Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. 

Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»  

2 Korinterbrev 5:20

Uansett hvor jeg befinner meg, er jeg den jeg er i Kristus. Det gjelder alle disipler, og der hans disipler er, er Guds rike kommet nær – ingenting mindre, ingenting større.

Postet på FACEBOOK

Hellig uro – en tid for alt *

ENGLISH
Når jeg har valgt å konsentrere meg om det som Bibelen skriver om perioden mellom påske og pinse, er det primært hvordan brikkene falt på plass for disiplene som interesserer meg. Noe lærte de gjennom det Jesus sa og gjorde, noe lærte de gjennom de erfaringene de gjorde selv.

Jeg har tidligere stanset for flere aspekter i fortellingen om de to som fikk Jesus som medvandrer på veien til Emmaus, og det er flere poeng å ta med seg. «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller» var argumentet for å få Jesus til å bli med inn som gjest. Etter at det gikk opp for dem at det var Jesus de hadde invitert inn, forsvant han fra dem. Da er det som om de blir grepet av en hellig uro:

«de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet»
Lukas 24:33

Det de hadde opplevd var så viktig at de måtte finne vennene sine med engang. Da var det ikke så viktig at det var kveld og 11 km å gå i mørke. Det var helt naturlig å gjøre det, selv om det ikke nødvendigvis var det mest fornuftige. Når det brenner i hjertet, blir det viktigere enn alt annet. Jeg liker begrepet ‘hellig uro’. Det får oss vanlige mennesker til å begynne en vandring. Det er ikke alltid vi vet hvor den ender, men er den ‘hellig’ vil den alltid føre til et mål, og noen ganger er selve vandringen målet fordi vi går sammen med noen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil vandre rolig med hellig uro.

-------------------------------------
(1) Ja, det er meg på vandring ned fra Gaustadtoppen.
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Håp for de vantro! - en tid for alt*

ENGLISH
I går leste jeg hvordan Tomas hadde utfordret Jesus med vennene sine som tilhørere. Åtte dager senere kom utfordringen tilbake til Tomas i nærvær av den samme flokken:

Så sier Jesus til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» Joh 20:27

Jeg tror jeg hadde følt meg litt flau, men samtidig glad:  
«Jesus hørte meg på tross av min vantro!» 
Det viser også at Jesus bryr seg om enkeltindividet. Det blir et personlig møte midt i mengden. Han ser «meg»! Kanskje opplevelsen av å bli sett av ham er viktigere enn å se «ham»?

Dette ‘spørsmålet’ må ikke tolkes som at jeg er imot å søke inn i Herrens nærhet for å ‘se’ ham. Det er viktig for meg og for alle som tror. Likevel, det å ‘se’ ham må få en konsekvens. Det var den manglende konsekvensen av troen som jeg mener Tomas savnet hos vennene sine og som gjorde at han tvilte (1).

Tenk om Johannes inkluderte Tomas-fortellingen for å vise at det var andre enn ham selv som sikkert opplevde at han var den «disippelen Jesus hadde kjær» eller den «disippelen Jesus så». 
Slik skal det også være – ikke minst for dem som strever med å tro. Jesus elsker dem like mye som dem som kjenner seg trygge i troen.

Dagens ‘manna’:

Jesus har hjerte for dem som er ærlige – også i forhold til tro og tvil.

------------------------------------------
(1) Se: Tenke nytt? - en tid for alt
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Det handler om ære

Det er mange år siden jeg første gang hørte Heidi Baker tale. Hennes vitnesbyrd gjorde et sterkt inntrykk, med det var hennes lengsel om stadig å bære fram «fersk frukt» for Far som jeg virkelig kjente meg igjen i. 

Ofte føler jeg at jeg bare har en inntørket rosin å komme med, mens han fortjener ære ved at jeg kommer til ham med favnen full av fersk frukt – eller vindruer som er frukten i fortellingen om vintreet:

For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. Joh 15:8

Da Jesaja profeterte om Ånden som skulle øses ut, hadde han denne visjonen: 

«Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.»
Jes 32:15b

Det burde vært slik at det alltid bugnet av frukt til glede for Skaperen – for han fryder seg når han ser overflod av alt som er godt. Men frukten er også til glede for menneskene rundt oss, og det er her det er en tydelig kobling til disippelskapet.
Jeg liker at Jesus bruker «blir» mine disipler. Verbet «å bli» viser at det er en pågående prosess. Disippelskap er en livslang læringsprosess. Det samme gjelder gjelder det å bære frukt. Dessverre kan mangel på frukt fort føre til «religiøs oppfinnsomhet» - det vil si at jeg forsøker å skape noe som likner. Det kan bli pen kunst av sånt. Stilleben kalles det på fagspråket, og da er maleriet gjerne et lekkert fruktfat.
Men selv om det er aldri så flott, kan et maleri eller et bilde aldri erstatte det virkelige livet. Fruktbæring og disippelskap handler om liv som springer ut fra enhet med Den hellige ånd. Alt annet blir religion.
Dagens ‘manna’: 

Hellighet handler om å ære Far ved å bære frukt

---------------------------------------

I morgen reiser jeg tilbake til Moldova fordi….

…det var viktig for noen å lære meg veien til Jesus (1).

Jeg ga mitt liv til Jesus fordi…

…han hadde gitt sitt liv for at jeg skulle eie evig liv (2).

Jeg har evig liv fordi…

…jeg kjenner Gud og han som  han har sendt (3).

Jeg er et Guds barn fordi…

….Han ha meg det retten da jeg tok imot Jesus (4).

Jeg vet at det er sant fordi…

…Guds ånd vitner med min ånd at jeg er hans barn (5).

Jeg er også disippel fordi…

…jeg går i lære hos Mesteren og Talsmannen (6).

Som disippel har jeg et kall fordi…

…det siste han sa var at disipler skal gjøre andre til disipler (7).

Jeg har valgt å være disippel i Frelsesarmeen fordi…

…det var der jeg ble fostret i troen (8).

Jeg har valgt å arbeide i Frelsesarmeen fordi…

…jeg er enig i bevegelsens definisjon av oppdraget (9).

I morgen reiser jeg tilbake til Moldova fordi…

• …det er der Frelsesarmeen vil at jeg skal virke akkurat nå (10).
• …jeg tror Gud vil gi meg den styrken jeg trenger etter det vi har vært gjennom (11).
• …jeg vet at han er med meg (12). 

Jeg har skrevet dette fordi…

…«fordi» er et underordningsord (en subjunksjon) som bygger opp under et annet utsagn, og fordi jeg mener at «Troens grammatikk» er viktig!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet … fordi jeg tror!

---------------------------------------

(1) Apg1:8

(2) Joh19:30

(3) Joh17:3

(4) Joh1:12

(5) Rom 8:16

(6) Joh14:26

(7) Matt28:18-19

(8) 2Tim 3:14-15

(9) Se: «Vite og ville»

(10) Se: Offentliggjøring av ordren

(11) Se «Jeg er nødt til å snakke om kjærlighet»

(12) Matt28:20

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Underskrift

I de siste tre månedene har jeg inntrykk av at det viktigste jeg kan bidra med i Guds rike, er underskriften min. Men ikke helt uten videre. Det har vært nødvendig å stadfeste underskriften min hos flere notarius publicus både i Moldova og Romania. Den står selvfølgelig også på det «grønne kortet» og i passet. 

Passet måtte for øvrig også oversettes til rumensk for å bli godtatt av en bank i Romania. Og - oversettelsen måtte bekreftes av, jo, nettopp en notarius publicus. Det kan synes litt rart at et pass jeg kan vise på en hvilken som helst grense i så å si «hele verden» trenger en oversettelse, men jeg regner med at det er noe som hører med til den lokale bankens sikkerhetsrutiner. Trøsten er at det bidrar til økt sysselsetting selv om det ikke skapes annet enn offisielt godkjente dokumenter.

Dagens vers er en «bekreftet» underskrift:

Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant.
Joh 21:24

Hvem er «vi» som vet dette? Det er neppe datidens «notariuser», og det er umulig å vite om de satte sine navn under. I så fall er det overveiende sannsynlig at den delen av dokumentet har gått tapt ved en kopiering. For var det egentlig så viktig å ta med disse navnene som tilhørte sannhetsvitner som ingen lenger visste hvem var? Og nå – snart to tusen år etter, spiller det ingen rolle for troverdigheten til innholdet. Enten tar jeg imot det slik det står i tro, eller så lar jeg det være.

Verset er likevel interessant fordi det indikerer at det har vært flere med i skriveprosessen – i hvert fall i dette siste kapittelet av evangeliet. Som jeg nevnte for noen dager siden, var det sannsynligvis en «skole» rundt Johannes, og det er ikke umulig at det er den gruppen disipler som har vært «sekretærer» under nedtegnelsen av evangeliet. Det var i hvert fall ikke uvanlig å bruke «sekretærer» ved for eksempel brevskriving. Det er helt klart at Paulus brukte det, ettersom han i brevet til galaterne kommer med en kort hilsen skrevet med egen hånd i avslutningshilsenen (2).

I Johannes-evangeliet er det sannsynligvis «skriverne» som gir seg til kjenne som vitner helt i sluttfasen. De hadde opplevd sannheten i innholdet som ble presentert. Det har jeg også!

Dagens ‘manna’:

Jeg har opplevd at det er sant!

--------------------------------------------
(1) Jeg har valgt Benjamin Franklins underskrift som illustrasjon fordi han sa: “Give me 26 lead soldiers and I will conquer the world.” - "Gi meg 26 blysoldater og jeg skal vinne verden" - med referanse til de 26 bokstavene i det engelske alfabetet. Det skrevne ord er viktig!

(2) Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere (Gal 6:11)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den helt spesielle relasjonen

Det hender at det oppstår helt spesielle relasjoner mellom mennesker som står i en tjeneste. Det kan være for en periode, slik det var for Barnabas og Paulus. De ble sendt ut og jobbet godt sammen under den første misjonsreisen, men skilte senere lag. Barnabas reiste videre med Johannes Markus, mens Paulus fortsatte misjonstjenesten sammen med Silas. Jeg har også hatt mennesker som har jobbet godt sammen med fordi vi er på samme åndelige «bølgelengde».

Da jeg begynte refleksjonene rundt Peters gjeninnsettelse, nevnte jeg at det må ha vært en helt spesiell relasjon mellom Peter og Johannes siden Johannes fulgte etter Jesus og Peter da de hadde den viktige samtalen (1):

Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: «Herre, hvem er det som skal forråde deg?»
Joh 21:20

Det er ikke bare denne hendelsen som bekrefter det spesielle relasjonen. I den første tiden etter pinsen opererte Peter og Johannes tett sammen (2). Men også referansen som Johannes gjør til det siste måltidet i dagens vers, er en henvisning til den spesielle relasjonen. Det var Peter som ga Johannes signalet om at han skulle stille det vanskelige spørsmålet (3). Det er viktig å ha relasjon til en medvandrer som kan bekrefte hva som er rett. Kristenlivet er aldri en «solo-reise», vi er kalt til å støtte, stadfeste og veilede hverandre. Peter trengte det. Johannes trengte det. Jeg trenger det.

Jeg fortsetter denne tankerekken i morgen.

Dagens ‘manna’:

En viktig del av mitt kall er å bekrefte andre

--------------------------------------
(1) se «Hvem eller hva er ‘disse’?»
(2) De åtte første kapitlene i Apostelgjerningene har flere hendelser som bekrefter dette.
(3) Se: "Et blikk og et nikk" - Joh 13:23-24
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem er sjefen?

I en uformell gruppe utvikler det seg fort roller. Slik har det sikkert alltid vært, og det er også eksempler på det i Bibelen. Jesus kalte selv den gruppen som ble disiplene hans. I prinsippet var den en uformell gruppe, men det var ikke tvil om hvem som var «sjefen».

De syv som befant seg på stranden ved Tiberiassjøen manglet fire for å være fulltallige på det tidspunktet. Jesus hadde unnlatt å lage en hierarkisk struktur i gruppen, og selv om Peter sannsynligvis hadde en «lederfunksjon», var den i aller høyeste grad tvilsom på grunn av fornektelsen. Men på stranden sier han:

Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Joh 21:3

Jeg kunne stoppet i dagevis ved dette verset. Det inneholder veldig masse informasjon. Det kunne blitt en refleksjon til hvert av disse temaene

1. Peter har ikke ro til å vente på nærmere beskjed fra Jesus – jeg kan lære av feilene hans!
2. Peter vender tilbake til det han gjorde før han ble disippel – husk å spørre om alt var bedre før!
3. Peter er en ledertype selv om han dummet seg ut i påsken – livet er ikke slutt selv om jeg dummer meg ut!
4. Ledertyper handler og drar andre med seg – jeg må huske at det er på godt og vondt!
5. Når man forsøker å rette opp en dumhet uten å tenke – blir man ofte stående igjen med ingenting!

Dagens ‘manna’:

Jeg kan lære mye av egne og andres feil – og feil kan rettes opp!

---------------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Da Josef kom ut av skapet

«Å komme ut av skapet» blir gjerne forbundet med frivillig offentliggjøring av en seksuell legning, men det har egentlig et mye videre bruksområde. I oppveksten hørte jeg ofte begrepet «skapdranker» og skjønte at det var en som drakk i smug og dermed var en «skapalkoholiker». Derfor var også begrepet «skapkristen» et ord jeg brukte lenge før det fikk den bruken vi forbinder det med i dag. Jeg tror det finnes veldig mange skapkristne rundt om i verden. De har faktisk vært der helt siden Jesus vandret på jorden:

Josef fra Arimatea ba nå Pilatus om tillatelse til å ta ned Jesu kropp. Josef var disippel av Jesus, men i hemmelighet fordi han var redd for jødene. Pilatus ga ham lov, og han kom og tok kroppen ned.
Joh 19:38

Jeg har et ambivalent forhold til bibelske romaner, men leste en del av dem i ungdommen. En av dem som grep meg, var romanen om Josef fra Arimatea (1). Det er historien om den forsiktige troende som plutselig får mot og står fram – eller kommer ut av skapet. Josef kunne ikke ha valgt et mer dramatisk tidspunkt. Hvor var disiplene? Hvor var Jakob, Jesu bror, og de øvrige brødrene hans?

Da de sviktet, kommer den forsiktige, litt fryktsomme, fra en by som forskerne tror har eksistert, men som det i dag er vanskelig å identifisere(2) seilende fra det store «intet»... Ingen vet helt hvem han var eller hvor byen hans var, men han sto fram da det gjaldt som mest. Jeg tror det er derfor at Josef fra Arimatea nevnes i alle de fire evangeliene. En trøst for dem som lever i det skjulte med sin tro og som trenger oppmuntringen: «En dag skal også du stå fram som den du er!»

Gud velsigne Josefs minne! Gud velsigne alle dem som tror og som en dag vil stå fram og «ta Jesus ned av korset» for å vise at han lever i dag!

Dagens ‘manna’:

Jesus trives best ute av skapet

-------------------------------------
(1) Rick Buck: "Josef fra Arimatea" Filadelfiaforlaget Oslo 1976.
(2) Om Arimatea

Hellighet – et spørsmål om vilje?

I min begrepsverden hører disiplin og vilje sammen. Dersom jeg vet hva jeg vil, handler resten om hvordan det skal bli en virkelighet, og da krever det disiplin. Disiplin handler for en stor grad om å skaffe seg gode vaner, og da må jeg ta konkrete valg. 

Det er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i Norge. Lake hevder for eksempel at det tar tre uker med daglig bibellesning og bønn før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag. Etter seks uker blir det altså et «tomrom» dersom jeg ikke får lest eller bedt.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt både i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet faller ofte sammen med prinsippene for det åndelige livet. 

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. Jeg kunne ikke «skape meg selv» på samme måte som jeg ikke kunne «frelse meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Det passer å sitere Jesu ord om hvor viktig den personlige innstillingen er:

«Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»
Joh 7:17

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg vil

----------------------

Åpen høring

I løpet av de siste 20 årene har det blitt vanlig med åpne høringer i Stortinget. Det er relativt mange informasjonshøringer, men det er gjerne kontrollhøringene vi legger merke til. Det er fordi disse gjerne stiller kritiske spørsmål ved for eksempel en ministers utøvelse av sin posisjon i en konkret sak. Det er noe liknende som fant sted etter at Jesus var tatt til fange:

Øverstepresten spurte nå Jesus ut om disiplene hans og om læren hans. Joh 18:19

Øverstepresten var utvilsomt i sin fulle rett til å spørre Jesus ut om lære og «organisasjon». Som jeg tidligere har bemerket, er det derimot absolutt grunn til å betvile om Annas hadde den retten. Det er han som skjuler seg bak tittelen her, for Annas sender ham videre til øverstepresten Kaifas* etter at forhøret er ferdig.

Det er viktig at jeg ikke ser på åpne spørsmål om lære og organisasjon som en trussel i seg selv. Situasjonen Jesus befant seg var selvfølgelig truende rent menneskelig sett, og i en slik kontekst kan også et spørsmål være truende. Mange ganger i løpet av sine tre virke-år fikk Jesus spørsmål som på sett og vis var legitime, men som ble stilt for å sette ham fast. Hver gang snudde han spørrerunden til sin fordel fordi hans «time» enda ikke var kommet. Foran den «uoffisielle» øverstepresten er situasjonen en annen. Timen er kommet.

Jeg liker veldig godt å bli utfordret på min tro, for det gir meg en anledning til å vitne. Rådet fra Paulus er også klart: «Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.» (Kol 4:5-6)

Dagens ‘manna’:

Bruk den dyrebare tiden godt.

------------------------------------
* se Joh 18:24

 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

That’s what friends are for

Jeg har ikke tenkt å gli gradvis over til engelske overskrifter, men da jeg leste dagens vers, begynte den kjente sangen å summe i ørene mine. "That’s what friends are for" fikk Grammy for årets låt i 1985, og jeg tror nok at en stor prosent av verdens befolkning har hørt sangen. «Det er det venner er til for» ville vi sannsynligvis sagt på norsk. Den «navnløse» Johannes hadde forstått akkurat det:

Disippelen som kjente øverstepresten, gikk ut og snakket med tjenestepiken som holdt vakt ved porten, så Peter fikk komme inn.
Joh 18:16

Når man ikke selv har venner i framskutte posisjoner, er det godt å kjenne noen som har. Det må ha utviklet seg et helt spesielt vennskap mellom Peter og Johannes. I begynnelsen av kirkens historie er det de to som spiller hovedrollene. Og kanskje det bare var Johannes som fikk høre hele historien om Peters gjenopprettelse ved stranden av Tiberiassjøen nettopp på grunn av det fortrolige forholdet det var mellom de to disiplene.

Ofte kan det være vanskelig å vitne for venner, men det beste jeg kan gjøre for en venn, er akkurat det som Johannes gjorde. Han sørget for at Peter fikk komme inn på gårdsplassen og hjalp ham på den måten nærmere Jesus. Kanskje han skjønte at det var det Peter trengte også etter oppstandelsen da han hvisket ham i øret: «Det er Herren»* med referanse til ham som sto på stranden og snakket til dem*. That’s what friends are for.

Dagens ‘manna’:

Hva er det viktigste jeg kan gjøre for mine venner?

------------------------------------
* Joh 21:7
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En som vet!

Alle – ja, jeg er overbevist om at det ikke finnes unntak, opplever vanskelige situasjoner i løpet av livet. Kall det gjerne kriser. De er en naturlig del av livet. Det er en «krise» å bli født inn i denne verden. Det er en «krise» å gå ut av den – Og i livsløpet i mellom de to ytterpunktene dukker krisene opp med ujevne mellomrom. Da er det godt å slippe å være alene og å vite at det er minst én som vet, én som bryr seg om.

Lærlingene var i krise. De burde forstått, men de forsto ikke. De skjønte bare at det var noe vanskelig som var i ferd med å skje, noe de sannsynligvis helst ikke ville høre. Da var det godt å vite og forstå at han visste:

Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’?»
Joh 16:19

Det er godt når det er noen som bryr seg og stiller et direkte spørsmål. Jesus stiller et lukket spørsmål. Det er snilt med "lukkede spørsmål"* når spørsmålsstilleren vet. Da behøver ikke den eller de som sliter med vanskelige spørsmål, være redd for å dumme seg ut med formuleringen. Det er nok med et nikk som bekrefter at «Jeg er sett og blir tatt på alvor».

Det er selvfølgelig godt å vite at «Jesus ser og vet», men det er uendelig godt at han også er på jorden i dem som tror og følger ham. Jeg trenger å bli sett av mine søsken i Herren – og jeg vet at Jesus vil at jeg skal se mine medmennesker som ham. Jeg vet at det av nåde skjer av og til, og ber om mer nåde slik at det skjer oftere.

Dagens ‘manna’:

Gud, la meg se oftere!

----------------------------------------
* For den gode samtalen er det viktig å vite hva slags type spørsmål som skal stilles i de forskjellige situasjonene.Generelt anbefales overvekt av "åpne" spørsmål for å la samtalepartneren utdype svaret, men noen ganger er det lurt å "lukke" for å gripe tak i det som oppfattes som kjernen i problemstillingen.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det er lov å stille spørsmål!

Jeg har aldri forstått religiøse samfunn som ikke tåler at det stilles spørsmål. Det er bevisst at jeg skriver «religiøse» samfunn og ikke «kristne», fordi jeg tror at kristendommens styrke nettopp er samtalen. Samtalen hører livet til – mens den truer religionens makt.

Jo mer jeg leser Bibelen, dess tydeligere ser jeg samtalens viktighet i livsformidlingen. Det er ikke religionen som er gitt all makt på himmel og jord, det er Jesus. Jesus formidles gjennom dem som lever ut  Bibelens ord og ham i hverdagen og som våger å samtale om tro og tvil. 

Til og med den innerste kretsen av lærlinger benyttet seg av det:

Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Joh 16:17-18

Her snakker lærlingene seg imellom, men jeg tror de er vel vitende om at Jesus lytter i bakgrunnen. Hans åpenhet for spørsmål har kommet tydelig til uttrykk tidligere, så det var neppe frykt for å spørre som var årsaken til at de samtalte med hverandre og ikke direkte med Jesus. Jeg tror den enkelte hadde behov for å finne svar på spørsmålet «Er jeg den eneste som ikke begriper dette?».

Det må ha vært en trøst å oppdage at andre opplevde det på samme måten, slik at de kunne søke råd hos Jesus sammen. Å søke dypere innsikt sammen gjennom bibellesning, samtale om livet og bønn, burde være en naturlig del av alle levende fellesskap av lærlinger. Det er en kombinasjon som fører til vekst.

Dagens ‘manna’:

Spørsmål om liv og tro fører til vekst!

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Terping, terping og atter terping

Da jeg var på Jeløya for noen år siden, var jeg så heldig å få jobbe sammen med flotte medarbeidere. En av dem, Thor Erik Fjellvang, er en fantastisk musiker og spilte sammen med en rekke store artister. 

Jeg husker han fortalte om hvordan noen av dem han akkompagnerte terpet det de skulle framføre igjen og igjen før konsertene. De kunne det ut og inn fra før, likevel terpet de på nytt foran hver eneste konsert. Det skulle sitte når det virkelig gjaldt. De kunne alltid bli bedre.

Jo nærmere Jesus kommer livets klimaks, dess viktigere blir det for ham å terpe det han har trent lærlingene i gjennom tre år. De skulle være maksimalt forberedt når det virkelig gjaldt:

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Joh 16:16 

Jesus har berørt temaet flere ganger. Nå tar han det opp igjen. Han må gi lærlingene en sjanse til å stille de vanskelige spørsmålene, slik at temaet kan terpes enda en gang. Den store prøven står foran både Jesus selv – og lærlingene. 
Når jeg kjenner resten av historien, er det nærliggende å si at Jesus besto mesterprøven, mens lærlingene strøk på svenneprøven. Kanskje det ligger lærdom i det også? 

Handler det om at de, slik som jeg, er lærlinger hele livet nettopp for å bevare avhengigheten av Mesteren?

Eller er det for at vi skal ha den samme erkjennelsen som Thor Erik og vennene hans: «Jeg kan alltid bli bedre, derfor terper jeg!»?

Dagens ‘manna’:

Jeg kan alltid bli bedre derfor terper jeg!

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes