Synlig og usynlig . . .

Sist onsdag var det lansering av «Synlig og usynlig. Kvinner i pastorroller i norske frikirker» ved MF vitenskapelige høyskole.

Hyggelig å se at Frelsesarmeen har to representanter i forskergruppa med Anna Rebecca Solevåg og Marta Maria Espeseth – I tillegg har Maria Othilie Georgsen også har bidratt.

Det bør jo ikke være overraskende at denne lørdagens sitat derfor kommer fra William Booth. «Noen av mine beste menn er kvinner», hevdet han og slapp dem til. Inkludert Catherine som både var en dyktigere teolog enn sin mann, og som med sitt ‘NEVER’ fra galleriet fikk William til å starte på nytt og legge et grunnlag for det som er blitt Frelsesarmeen. 

Alt for lenge var det bare enslige kvinner som kunne få topp-leder roller i Frelsesarmeen. De tre kvinnelige Generalene vi har hatt, Evangeline Booth, Eva Burrows og Linda Bond var enslige kvinner som jeg beundrer - de to siste har jeg også vært tolk for. Likevel er det noe som mangler. Vi har enda ikke hatt en gift kvinne som leder for den bevegelsen jeg er en del av. 

Da jeg var i posisjon til å kunne nominere, brukte jeg den anledningen. Først når en gift kvinne blir valgt til verdensleder blir det lik rett for begge kjønn til å inneha den stillingen. 

Dessverre har vi også en lang vei å gå når det gjelder å speile det etniske mangfoldet i toppledelsen av bevegelsen vår: 

For «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne.

Dere er alle én i Kristus Jesus.»

Galaterne 3:28. 

Postet på FACEBOOK 

Klar for verdifulle oppgaver?

Når Paulus velger å skrive til Timoteus om menighetens ledere og medlemmer, gir han følgende begrunnelse:

«jeg vil du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens søyle og grunnvoll.»
1 Tim 3:15

Det er altså synet på menigheten som er motivet for de høye kravene Paulus stiller til dem som settes til å lede den. Jeg kommer ikke til å dukke ned i detaljene, de er tydelige nok og du finner dem i det tredje kapittelet. Jeg velger å dvele litt ved åpningsutsagnet:

Dette er et troverdig ord. Om noen gjerne vil ha en tilsynstjeneste, er det en verdifull oppgave han ønsker seg.
1 Tim 3:1

Jeg har alltid forundret meg over dette verset, og jeg brukte det som innledning til det første lederkurset jeg publiserte for mer enn 25 år siden (1). Jeg er forundret fordi jeg lurer på om det virkelig er mange som går med et ønske om å få en tilsynstjeneste. Det blir enda mer underlig dersom de har lest alle om forventningene i kapittel tre. 

Samtidig viser all erfaring at menigheten trenger mennesker som er villige til å ta på seg slike roller. For noen dager siden snakket jeg med en ung familie som er medlemmer i en veldrevet menighet. Etter en lengre periode uten pastor, var det for noen måneder siden en som tok utfordringen. «Vi merket først etter at han kom, hvor mye vi egentlig har savnet å ha en pastor», var kommentaren fra de unge.

Jeg kjenner den nye pastoren. Han vet hva det handler om og hva han har sagt «ja» til, og jeg vet hva som er motivet hans. Han er en av de beste pastorene jeg kjenner, og jeg tror at det var 'motivet' Paulus vil ha fram da han åpnet avsnittet slik han gjorde. 

Kravene er store, men den som tar på seg et slikt oppdrag med det rette motivet forstår også at det er en verdifull oppgave. Det er en oppgave som må gjøres og derfor er det en del av den vakre skatten som alle disipler i fellesskap er satt til å forvalte. Derfor må vi ta vare på dem som tar utfordringen!

Dagens ‘manna’:

Disippelskap handler om å være klar for verdifulle oppgaver

-------------------------------------------
(1) Se «Ledelse» - Dersom du leter etter mer om ledelse, se «Grensebrytende åndelig ledelse»

Et lite under med en ‘konfekteske’ - tid for en liten avstikker!

Det er 1. april og da er det tid for litt mimring, for jeg har lyst til å skrive litt om Guds «timing». I går skrev at jeg det kommer mer om «samvirke», og det vil skje, men i morgen. Det handler for så vidt om ting som virker «sammen» i dag også, men avstikkeren handler om et annet adverb: Tidsadverbet «NÅ».

For nøyaktig ett år siden kl. 14:00 ble det offentliggjort at vi ble beordret til nye oppgaver i Øst-Europa. Mange trodde at det dreide seg om aprilsnarr, men som kjent er det ramme alvor. 
På slaget kl. 14:00 for et år siden ankom Magna og jeg Knaben, og på nøyaktig samme tid sto «tilfeldigvis» Dag Finn Eilertsen på parkeringsplassen og møtte oss. Han visste selvfølgelig ikke om «nyheten», men det første han sa var: «Jeg har varme hilsener til dere fra Moldova, og jeg har også med en konfekteske til dere fra Elena og Slava Cotruta!»

For oss ble dette et av de mange morsomme øyeblikkene som bekrefter at Gud ser oss akkurat «NÅ!». I likhet med de aller fleste, visste Slava og Elena ingenting om vår framtid før ordren ble offentlig. Selv hadde vi bare visst det i fire dager. Likevel skjedde altså dette helt spesielle øyeblikket på en parkeringsplass i fjellheimen. Gud virket sammen med Frelsesarmeens ledelse, venner i Moldova, og en venn fra Norge, og gjorde kl 14:00 den 1. april 2015 til et lite under. For det er egentlig Guds «timing» som gjør en hendelse til et under.

Det er ikke et under at en mann går ut i skogen og synger salmevers fordi han blir minnet om det. Det kan være godt å synge en salme i skogen. Men når det skjer samtidig med at en annen mann, som er totalt skjult for sangeren, begynner å lytte i stedet for å benytte repet som han hadde kastet over en gren for å gjøre slutt på livet sitt, da kan det skje et under. Det gikk mange år før «sangeren» Einar Lundby fikk høre historien fra mannens egen munn. Salmen (1) hadde blitt vendepunktet. Det var Guds «timing», Guds «NÅ» .

Jeg kommer tilbake til mer «NÅ», men før det, blir det mer «sammen». 
I dag tar jeg med meg verset:

Jeg bønnhørte deg i rette tid og hjalp deg på frelsens dag.
Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!
2 Kor 6:2

Dagens ‘manna’:

Nå er den rette tid

--------------------------------------
(1) «Velt alle dine veier»
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvem er sjefen?

I en uformell gruppe utvikler det seg fort roller. Slik har det sikkert alltid vært, og det er også eksempler på det i Bibelen. Jesus kalte selv den gruppen som ble disiplene hans. I prinsippet var den en uformell gruppe, men det var ikke tvil om hvem som var «sjefen».

De syv som befant seg på stranden ved Tiberiassjøen manglet fire for å være fulltallige på det tidspunktet. Jesus hadde unnlatt å lage en hierarkisk struktur i gruppen, og selv om Peter sannsynligvis hadde en «lederfunksjon», var den i aller høyeste grad tvilsom på grunn av fornektelsen. Men på stranden sier han:

Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Joh 21:3

Jeg kunne stoppet i dagevis ved dette verset. Det inneholder veldig masse informasjon. Det kunne blitt en refleksjon til hvert av disse temaene

1. Peter har ikke ro til å vente på nærmere beskjed fra Jesus – jeg kan lære av feilene hans!
2. Peter vender tilbake til det han gjorde før han ble disippel – husk å spørre om alt var bedre før!
3. Peter er en ledertype selv om han dummet seg ut i påsken – livet er ikke slutt selv om jeg dummer meg ut!
4. Ledertyper handler og drar andre med seg – jeg må huske at det er på godt og vondt!
5. Når man forsøker å rette opp en dumhet uten å tenke – blir man ofte stående igjen med ingenting!

Dagens ‘manna’:

Jeg kan lære mye av egne og andres feil – og feil kan rettes opp!

---------------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Respekt og delvis frikjennelse

I samtalen som utspiller seg mellom Pilatus og Jesus kan Pilatus’ bemerkning: «Svarer du ikke?» tolkes som «forakt for retten». Jesu respons er like enkel som den er genialt:

Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»
Joh 19:11

Jesus sier indirekte at han kommer til å respektere den avgjørelsen Pilatus tar samtidig som han minner ham at «hadde det ikke vært for at Gud hadde tillatt det, ville du ikke hatt makt i det hele tatt». Også det tror jeg Pilatus visste, og kanskje det var derfor han også var livredd for å dømme ham som hadde ført ham til makten. Men akkurat på det punktet kommer Jesus med en form for frikjennelse: Han som har utlevert meg til deg har større skyld!. Med andre ord «Du utfører bare jobben din». 

Fortsettelsen av fortellingen tydeliggjør på en ekstrem måte skylden til ham som hadde utlevert ham. For ham blir det et totalt frafall – og jeg tenker ikke på Judas. Det tror jeg heller ikke Jesus gjorde. Mer om det senere.

I dag tar jeg med meg at det går an å vise respekt uten å gå på kompromiss med sannheten. Videre forteller det meg at det er Guds vilje at vi skal vise respekt for dem som er villig til å påta seg lederoppgaver.

Dagens ‘manna’:

Det går an å vise respekt for en leder uten å gå på kompromiss med sannheten.

---------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Uskyldig

Dersom Johannes har gjengitt hele dialogen mellom Pilatus og Jesus som fant sted før Pilatus trakk sin konklusjon, må landshøvdingen ha hatt en sterk indre overbevisning når han etter så kort tid kan gå ut igjen til folkemengden å proklamere:

«Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»
Joh 18:38b

Derfor blir det et paradoks at det likevel blir Pilatus som er den som skal være den som avsier dødsdommen. Det var ganske enkelt fordi han hadde beslutningsvegring. Han gjorde ikke den jobben han var satt til å gjøre, men lot en lynsjelysten mobb få lov til å foreta et valg. Ledere som vil tilfredsstille alle ender ofte opp med å måtte handle mot sin egen overbevisning. 

En kan lære mye om ledelse ved å studere Pilatus i en presset situasjon. Hans vurdering av Jesus er i mine (og historiens?) øyne korrekt: Han fant ingen skyld hos Jesus. Det var sikkert korrekt i forhold til det romerske lovverket, og sannsynligvis også i forhold til jødenes egne lover.

…og da er det passende å sitere en linje fra Vidar Kristensens sang: Jeg har en venn som har gitt sitt liv:

Dagens ‘manna’:

…når han drepes uskyldig, blir min dødsdom ugyldig.

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Om å ta ansvar

Jeg respekterer mennesker som tar ansvar og som er bevisste på hva det innebærer å ha et ansvar. Også på det området er Jesus et stort forbilde:

Jesus visste om alt som skulle skje med ham. Han gikk fram og spurte dem: «Hvem leter dere etter?»
Joh 18:4

I og med at han visste hva som skulle skje, visste han selvfølgelig også at det var ham vaktstyrken lette etter. Men deler av den styrken var som tidligere nevnt «utlånt» fra Pilatus, og det var sikkert mange av soldatene som ikke visste hvordan han så ut.

At Jesus stiller spørsmålet er derfor ikke fordi han er usikker på hvem de skulle hente, men det er enda et eksempel på god ledelse og sterk ansvarsbevissthet. Han ville ikke at hele disippelflokken skulle bringes inn.

Jesus står for det han er, han står for det han har sagt. Det skulle også vært kjennetegnet på hans kropp i verden i dag. Slik er det dessverre ikke alltid. Det blir fort noe unnvikende både innad i menighetene og i møte med verden. Det handler om å være trygg i Jesus, slik han var trygg i sin Far.

Dagens ‘manna’:

Ansvar er å stå for noe!

--------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

HMS - forebygging

Som daglig leder har «helse, miljø og sikkerhet» vært en del av mitt ansvarsområde. Det er viktig å legge til rette for gode rutiner som kan forebygge skader på helse og miljø slik at både arbeidstakeres og «kunders» sikkerhet blir ivaretatt på en god måte. Loven pålegger en leder å ta dette på alvor. 

Men det finnes områder hvor det ikke er en juridisk, men moralsk plikt å forbygge skader. Jesu undervisning er et godt eksempel på gode rutiner for å ivareta åndelig helse, miljø og sikkerhet:

Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall.
Joh 16:1

Uttalelsen følger advarselen om motstand, hat og forfølgelse. Etterfølgelse kan også bety tøffe tak og at det vil oppstå situasjoner som kan føre til motløshet. Da kan lysten til å «bryte løpet» blir sterkere enn motivasjonen til å fortsette. Jesus visste det og derfor snakket han åpent og ærlig om det. Han ga informasjon som kan forebygge skade på åndelig helse, miljø og sikkerhet – han er en god daglig leder. Men det å møte motstand er ikke nødvendigvis bare negativt:

Dagens ‘manna’:

Motstand kan også gjøre meg sterkere!

…………………………………..
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mine føtter er ikke lekre!

I den grad føtter er «lekre», er ikke mine engang i nærheten av en slik beskrivelse. En danske vil si at de er «ulekre». Særlig høyre-foten bærer preg av at den sitter nederst på et ben som har vært utsatt for litt av hvert. Jeg lever godt med den, men det er ikke noe jeg vil ta bilde av å legge ut på FB. Derfor var det med et visst ubehag jeg lot en kollega foreta en fotvask på en samling for ukrainske offiserer for snart ti år siden. Den som vil vaske andres føtter må være forberedt på litt av hvert – og akkurat det tror jeg fotvaskere er! De vet hva de går til, og de gjør det av fri vilje:

Så heller han (Jesus) vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet.
Joh 13:5

Det var en OK opplevelse i Ukraina. Tony som vasket føttene mine og et par andres, ivaretok oss på en god måte. Han ville anskueliggjøre hva som menes med tjenende lederskap. Da vi i 2011 hadde besøk av Robert Street ved åpningen av Ressurssenteret på Jeløy, deltok han også på den første dagen i en ny sesjon av «Nordisk lederutviklingsinstitutt». Da han hadde sin forelesning om tjenende lederskap, spurte jeg: «Er tjenende lederskap Frelsesarmeens grunnleggende ledelsesfilosofi?». Robert Street nølte litt med å svare klart. Sannsynligvis fordi det ikke er et formelt vedtak som sier det. En annen gjesteforeleser var også tilstede, Alex Huges, tok ordet: «Jeg kan svare for jeg er pensjonist, svaret er et klart ‘ja’, Frelsesarmeen har én ledelsesfilosofi, og den er ‘tjenende lederskap’!»

Det er godt å vite hva som er standarden. Må Gud hjelpe meg og alle ledere å leve opp til et slikt ideal. Det er interessant at filosofien de siste årene også har fått innpass i sekulære høgskoler som underviser ledelse.

Dagens ‘manna’:

Kristen ledelsesfilosofi må ha Jesus som forbilde

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva skjer ‘a?

Det blir alltid spenning når det skjer noe uventet i en helt dagligdags situasjon. Slik må det ha vært under måltidet Jesus og disiplene holdt. Da skjedde noe som brøt fullstendig med etikette og hierarkiske strukturer:

Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg.
Joh 13:4

Det hadde vært overraskende om det hadde skjedd før eller etter måltidet også, men at det skjer under måltidet øker den dramatiske effekten. Her er det noe skal modelleres mens Jesus har alles oppmerksomhet. 

Det er interessant at han legger av seg kappen – det må ligge en viktig symbolikk i det også for Johannes vender tilbake til hva som skjer med Jesu kappe under korsfestelsen. Jeg venter med å gå i dybden på symbolikken til jeg kommer dit. Her konstaterer jeg at han avkler seg plagget som representerer en form for verdighet. Da går tanken raskt til Paulus og hans utsagn: «For vi ønsker ikke å bli avkledd, men påkledd, så dette dødelige kan bli oppslukt av livet.» (2 Kor 5:4b).

Derfor kan også denne handlingen peke fram mot den ultimate tjenerhandlingen – å gi sitt liv for å gi liv til andre. Et verdighetssymbol erstattes av et tjenersymbol – forbildet modelleres for dem som skal føre livet videre når Jesus selv er borte. Hans lederskap er et tjenende lederskap. Det er det tydeligste og sannsynligvis det mest framholdte aspektet ved denne fortellingen. Men beretningen og fotvasken er også breddfull av annen symbolikk som jeg vil komme tilbake til etter hvert. I dag handler det om at noe må legges av for at liv skal formidles.

Dagens ‘manna’:

Verdighetssymbol må vike for tjenestesymbol

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Intuisjon

Intuisjon er et spennende tema. Selve ordet kommer fra latin og betyr å vurdere, granske eller se inn i. Wikipedia begynner sin forklaring slik:

«Intuisjon er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement. Intuisjon er således ofte betraktet som en form for indre erkjennelse, tidvis vurdert som virkelig klarhet eller forståelse».

Jeg tror intuisjon er enda et bevis på at mennesket er skapt i Guds bilde. Vi vet noe som vi ikke har forutsetning for å vite ut fra erfaring eller empirisk kunnskap. Det er derfor tro «er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees» (Hebr 11:1 – 1930 oversettelsen). Det er også derfor at det kan være vanskelig å skille mellom menneskelig intuisjon og Guds direkte tiltale. Av frykt for å handle utfra menneskelige motiv gjør derfor mange kristne den feilen å se bort fra intuisjonen eller innskytelsen. Dermed tror jeg vi går glipp av mye av Guds direkte ledelse.

En lang innledning til dagens vers, men jeg er fascinert av Maria. Hva var hennes intuisjon, hva hadde hun sett inn i, hvilke vurderinger gjorde hun? Uansett var det hun gjorde modig, og Jesus skulle også bekrefte at det hun gjorde var rett:

Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften.
Joh 12:3

Dette var ikke første gang Maria befant seg ved Jesu føtter – (jfr refleksjonen: Fotnoter), og for Johannes hadde nok også føttene en dypere mening enn den rent fysiske. Men det kommer jeg tilbake til om noen uker når jeg skal fordype meg i fotvasken.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil være åpen for Guds ledelse – også når den kommer som en intuisjon.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et synlig tegn

Jeg tilhører «de andre» og jeg er glad for det! I noen sammenheng kan det være smertefullt å ikke tilhøre den «indre kjerne», men stå utenfor å tilhøre de andre. Men ikke i dag:

Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Joh 10:16

Jeg hører definitivt til i en annen gruppe enn den gruppen Jesus hadde rundt seg mens han levde. For det første lever jeg 2000 år for seint og i tillegg er jeg ikke jøde. Men jeg hører gjeterens stemme og på tross av å være en av de andre, er jeg blitt en del av flokken som nå er én flokk. 
Troen har gjort meg til et Abrahams barn og fordi jeg er i Kristus, er jeg allerede i evigheten og dermed en del av Guds folk til alle tider. Utfordringen er også den samme til alle tider: Å la seg lede.

Dagens ‘manna’:

Det synlig tegnet på at jeg er i flokken er at jeg blir ledet!

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Åndelig autoritet er tydelig og direkte

Pragmatisme er framholdt som en god egenskap når det gjelder å nå et mål. Jeg tror at Paulus hadde lært pragmatisme av Den hellige ånd, fordi ‘en usedvanlig ånd gir en usedvanlig autoritet’. Jeg har også nevnt at William Booth hadde mye av denne egenskapen (1). Men det er veldig viktig å slå fast at pragmatisme er ikke det samme som utydelighet. En leder må kunne skille mellom hva som er mindre viktig og hva som er absolutt.

Gjennom Paulus hadde Gud sagt at alle på skipet ville bli reddet. Passasjerene trodde det, men mannskapet fikk panikk. I hemmelighet planla de sin egen redning og forsøkte å rømme. Igjen bruker Paulus sin autoritet og sier:

 “Hvis ikke disse blir ombord kan dere ikke bli reddet!”

Apg 27:31

Her legges ikke fingrene i mellom. Det er snakk om å lede en gruppe mennesker fra den visse drukningsdød til trygt land. Det handler om å krysse livets grense. I slike situasjoner går man ikke på kompromiss.

Når Gud har talt og “åpenbaringen” er testet, er det en leders ansvar å stå på Guds ord. Paulus kommenterer dette i et av sine brev: “Eller legger jeg mine planer ut fra menneskelige hensyn, slik at et ”ja” fra meg samtidig er et ”nei”? Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei.” (2 Kor 1:17-19)

Dagens 'manna':

Et ja er et ja, og et nei er et nei

----------------------
(1) Se «Fanatisme og pragmatisme» - Se også: Det er viktig å være tydelig

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paulus som en åndelig autoritet

Når jeg nå nærmer meg siste del turen gjennom apostelgjerningene med fokus på Den hellige ånd, vil jeg se på den åndelige autoriteten Paulus hadde. Hans tjeneste var ikke preget av en typisk formell lederfunksjon. Selv om han var sendt ut av menigheten (1) og grunnla mange menigheter som han daglig bar med seg i sitt hjerte (2), er det ikke først og fremst som menighetsleder vi tenker på ham. 

Likevel har han et åndelig autoritet som virker totalt uavhengig av den rollen han til enhver tid har. Mange av disse åndelige kvalitetene kommer tydelig fram mens han blir ført som fange til Rom (3).

Selv med status som fange, må Paulus ha hatt en sterk åndelig autoritet. Han brukte denne autoriteten til uformelt å ta ledelsen i en krisesituasjon. Når jeg sier “uformelt” så er det fordi han verken forsøkte å endre på sin status som fange eller å gjøre opprør mot det bestående ledelseshierarkj. Hans autoritet hadde riktignok noen begrensninger, for Paulus så at det kom til å gå galt på det siste havstrekket og forsøkte å få utsatt reisen, men han klarte ikke å overbevise sine “sjefer”.

Paulus hadde noe av det som preget Bibelens helter, og som blir brukt bl.a. om Daniel:

Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.
Dan 6:4

Når det gjelder Paulus, kommer jeg tilbake til fire kvaliteter i løpet av denne uka!

Dagens 'manna':

En usedvanlig ånd gir en usedvanlig autoritet

------------------------
(1) Se: Bekreftelse av kallet
(2) 2 Kor 11:28
(3) Apg 27-28 

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Paradokser?

Også i Apostelgjerningene støter jeg på hendelser som ved første øyekast fortoner seg som paradokser. Jeg har flere ganger konkludert med at den mest synlige virkningen av Den hellige ånd i den første menigheten er at evangeliet må forkynnes. Da virker det litt pussig å lese:

Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.
Apg 16:6-7

Å forkynne Ordet i Asia kan umulig ha vært noe som var ”helt feil”. Ettersom Asia er en del av ”all verden”, ville jeg i en diskusjon med teamet til Paulus, og med autoritet i Jesu misjonsbefaling, kunne argumentert med at det både var logisk og ”helt rett”.

Jeg er overbevist om at teamet følte seg forvirret. De fleste troende kommer inn i perioder med ”ledelsesvakuum” – hva eller hvor i all verden vil Han nå?

Svaret til Asia-teamet kom i form av et syn Paulus fikk av en makedoner som ba om hjelp. Da skjønte de at det var der de skulle forkynne evangeliet akkurat nå. Hadde de latt seg styre av oppdraget hadde de blitt i Asia, men de lærte en viktig lekse:

Dagens ’manna’:

Det er Den hellige ånd som skal styre oppdraget – ikke motsatt!

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

En fullstendig avhengighet av Den hellige ånd også i organiseringen

Selv om Den hellige ånd og hans virkning på og gjennom mennesker er hovedfokus i dette studiet av Apostelgjerningene, er det interessant å legge merke til at Han også spilte en viktig rolle i hvordan de første kristne valgte å organisere seg. 

I kapittel 6 så vi hvordan de valgte ut diakoner i Jerusalem. Men i den raskt voksende kirken var det viktig med menighetsbygging også i ”periferien”. Det var pionerene Paulus og Barnabas som sto for det arbeidet:

I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på.
Apg 14:23

Samspillet mellom Den hellige ånd, lederne og bruken av bønn og faste trer tydelig fram i beretningen til Lukas. I og med at Lukas selv kom til å leve så nær den historien han fortalte, er det nærliggende å tro at han så hvordan dette artet seg i praksis. Vi ser det i utnevnelse av ledere, og i morgen skal vi se det samme knyttet opp mot lærespørsmål. I alt handler det om en avhengighet av Den hellige ånd.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker at Den hellige ånd skal veilede meg i alle beslutninger.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Rykket bort - for å rykke fram

Det må ha ha vært spennende å være Filip. Først diakoni i Jerusalem, så vekkelse i Samaria, så englebesøk med ordre om å dra til Gasa. Der ser han en vogn med en etiopisk hoffmann og Ånden ber ham å gå bort til vognen. 

Og Filip er lydig – ja, nesten overivrig, for han går ikke, slik Ånden ba ham om å gjøre, men han løper bort. 

Antakelig var han redd for å gå glipp av en guddommelig avtale. Samtalen mellom Filip og hoffmannen er interessant (1), men ende mer spennende er relasjonen mellom Filip og Ånden. 

Min personlige erfaring bekrefter at jo mer plass jeg gir til Den hellige ånd, dess mer tar Ånden over livet mitt. Jeg gjenkjenner i relasjonen mellom Filip og Ånden. Ved å følge Åndens anvisninger, er det som om Ånden forstår at Filip stoler på ham, og derfor tar Ånden fullstendig over Filips liv. Det blir veldig tydelig i det som skjer etter at hoffmannen hadde tatt imot Jesus og blitt døpt:

Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei. Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea
Apg 8:39-40

Hvordan i all verden opplevde Filip å bli rykket bort? For hoffmannen virker det som om det overnaturlige var helt naturlig etter det han selv hadde opplevd - han fortsetter "lykkelig videre på sin vei". Uansett hvordan Filip opplevde det eller ei, er virkningen av Ånden den som vi finner i de andre beretningene i Apostelgjerningene når Den hellige ånd er nær: 

Det oppstår et presserende behov for å dele evangeliet med de ufrelste. 

Det er som om Den hellige ånd rykker oss bort, for at vi sammen med Den hellige ånd skal rykke fram med evangeliet.

Dagens ’manna’:

Rykket bort av Ånden for å rykke fram med Ånden!

-------------------------------
(1) ”Forklare eller forkynne?”Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Hvorfor var det viktig å beordre Filip ut i ørkenen?

Jeg kan tenke meg mer enn en grunn til at Guds engel beordret Philip til forlate vekkelsen i Samaria og dra til Gaza for å møte én enkelt person. Jeg er overbevist om at alle de nyomvendte, brennende kristne i Samaria kunne klare seg selv for en stund; derfor kan en enkel forklaring være at Gud ønsket å fokusere på den store verdien av hvert enkelt individ. Jesus selv viste dette både i ord og handling

«På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.»
Luke 15: 7

Denne forklaringen er tilfredsstillende, og vi kan konkludere med at hvert enkelt menneske er gjenstand for Guds oppmerksomhet og kjærlighet – Halleluja!

Men jeg er overbevist om at mannen i ørkenen ikke var et tilfeldig mål, han var ikke bare en ‘hvemsomhelst’ blant nittini andre. Jeg tror at Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, så at etiopierens omvendelse var et sterkt vitnesbyrd om Guds grenseløse frelse for ALLE mennesker i Jesus Kristus! Da den etiopiske hoffmannen tok imot Kristus som sin Herre og Frelser, var det nemlig en viktig profeti som gikk i oppfyllelse.

Etiopieren var viktig fordi han var en evnukk. En av de største utfordringene det første samfunnet av troende sto overfor, var hvordan de skulle forstå og forkynne den grenseløse frelsen i Jesus Kristus. I utgangspunktet var det vanskelig for dem å forstå at ordet om frelse inkludert hedningene, men det var sannsynligvis enda vanskeligere at det også inkludert folk som bokstavelig talt var ekskludert fra enhver mulighet for inkludering. Da Jesaja bar fram profetien:

«For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk»
Jes 56: 7b 

tror jeg at han så de universelle effektene av den lidende tjenerens offer. Dette hadde han profetert om tidligere, og det var også avsnittet hoffmannen leste da Filip møtte ham (1). Like før den siterte profetien om «et bønnens hus for alle folk», står det et løfte om at utlendinger vil bli inkludert, men den spesielle referanse til evnukkene er veldig interessant:

«dem (evnukkene) gir jeg en minnetavle og et navn
i mitt hus og på mine murer.
Dette er bedre enn sønner og døtre.
Jeg gir dem et evig navn
som aldri skal slettes ut.»
Jes 56:5

Jeg vet ikke om Filip tenkte på dette mens han snakket med etiopieren, men profetien ble definitivt oppfylt og ble et stadfestende tegn på inkluderingens og forvandlingen av folks liv fra alle nasjoner i århundrer framover. Så - JA - Filips avstikker til ørkenen var svært viktig for mye mer enn en enkelt tjenestemann fra Etiopia.

"Manna" for i dag:

For meg kan det virke tilfeldig når det skjer,
men Den Hellige Ånd vet hva han gjør!

----------------------------------
(1) Jesaja har i alt fire profetier om den lidende tjener, og den mest kjente finner du i Jesaja 53 – den teksten hoffmannen leste.
NB refleksjonen er skrevet til den 23. juni 2016, men er tilbakedatert for å passe kronologisk inn i serien "En reise gjennom Apostelgjerningene"

Ordredag

Det er litt pussig at Filip blir ”forstyrret” midt i vekkelsen i Samaria. Igjen er det en engel som kommer med beskjed. Det er enda et signal om at englene ble våre ”medtjenere” da Ånden falt. Det virker som at Den hellige ånd velger å bruke engler når det er dramatiske justeringer den berørte trenger å gjøre. I dette tilfellet skal Filip forflytte seg til Gaza.

En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning.
Apg 8:26

Flere av mine norske offiserskolleger er på flyttefot denne uka. De skal ta opp nye ordrer 1. august, men de fleste flytter fra sin nåværende ordre den siste uka før kongress. 

Jeg har levd med dette helt siden jeg var fire år gammel. Den første ordren min var at jeg sammen med min lillesøster måtte flytte til mine besteforeldre ett år mens foreldrene våre var på Frelsesarmeens krigsskole. 

Noen ganger har ny ordre betydd å forlate et pulserende liv til noe som virket øde og uforutsigbart. Som å dra fra Samaria til Gaza (1). Men også de gangene jeg har gått nølende inn i en forandring, har det alltid vært en "etiopisk hoffmann" som trengte en til å forklare skriften. 

Nøkkelen ligger i å la seg lede av Den hellige ånd. Da kan det til og med bli mening i en organisasjons tilsynelatende meningsløse forflytning av personell. Når jeg tenker etter var det muligens en engel med i bildet også. Jeg har alltid hatt betenkeligheter i forhold til beordringssystemet, og ble provosert da jeg på offisersskolen hørte en offiser si: ”Men cannot send me where God cannot use me!” (2)– Men jeg må gi ham rett, for til syvende og sist er det bare en ting som er viktig, og det er relasjonen mellom Den hellige ånd og meg, og den relasjonen er det jeg som har nøkkelen til. 

Dagens ’manna’:

Alltid beredt for Gaza?

----------------------------------------------
NB - denne refleksjonen er redigert den 23. juni 2016
(1) Se refleksjonen: Langt igjæn tæ Royal Albert hall
(2)  Mennesker kan ikke sende meg hvor Gud ikke kan bruke meg

Et kriterium for ledelse

Tidlig på 80-tallet begynte jeg å lage diverse undervisningsopplegg om ledelse og har fortsatt med det fram til dags dato. Jeg har et ambivalent forhold til temaet fordi jeg ser spire- og levedyktigheten i det ”selvvoksende” kornet (jfr Mark 4:26-29) – men også dét er et resultat av at noen har sådd, vannet, pleiet og høstet. 

Spørsmålet er sannsynligvis ikke om vi trenger ledelse eller ikke, men hva som er de mest hensiktsmessige institusjonelle og organisatoriske strukturene. Den debatten bør alltid holdes levende. Et behov var årsaken til det jeg oppfatter som det første tegnet på en ”kirkelig struktur” i Urmenigheten: De trengte noen til å ta ansvar for diakonien! Kriteriene var klare:

Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven.
Apg 6:3

Det er interessant at utvelgelsen tilsynelatende skjer på demokratisk vis – et studium av Det nye testamentet med ”demokrati-briller” er et spennende prosjekt, men i dag handler det om ledelseskriterier. Kandidatene skal:

1. ha et godt rykte
2. være fylt av Ånd
3. være fylt av visdom

Det viser hvor totalt avhengig den første menigheten var av Den hellige ånd og at den oppfattet den som en forutsetning for god ledelse. Det er mye mulig at det er feil av meg å dele Ånd og visdom i to punkt. I Det gamle testamentet ble visdom sett på som en gave fra Gud – ofte synonymt med Ånd. Vi kan tilegne oss kunnskap, men å bruke den riktig i ledelse krever visdom. Den kommer fra Gud.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd er og gir visdom.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne