Unngå ordkrig!

ENGLISH
Da jeg leste dagens vers, tenkte jeg på et utsagn fra William Booth, her presentert i en prosaversjon:

«Om frelsesoffiseren bega seg inn i teologiens labyrinter, ville han gå seg vill og tape slaget - noe han da også fortjente. Frelsesoffiseren var ikke prest, heller ikke levitt, men en barmhjertig samaritan.

Booth ble aldri trett av å gjenta at han ikke ville skape en kirke eller en sekt. Med det mente han egentlig mest at han ville holde seg utenfor lærestrider. Dels ville han ikke legge hovedvekten på læren, men på livet, og dels ville han holde vegen åpen for seg innom alle bekjennelser.... Han fikk for øvrig kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin» (1)

Da jeg første gang leste denne skildringen som ganske ung offiser, ble jeg veldig begeistret og stolt. Pussig nok skjerpet det appetitten til å lese mer teologi – men ikke for å drive ordkrig. Jeg er enda engang helt enig med «teologen» Paulus:

Dette skal du minne om, og for Guds ansikt skal du pålegge dem å unngå ordkrig. Det tjener ikke til noe og virker ødeleggende på dem som hører på.
2 Tim 2:14

Å lese teologi har gitt meg en trygghet i det jeg tror på. Derfor kan jeg slappe helt av når jeg blir utfordret på ståstedet mitt i forskjellige teologiske spørsmål. Jeg behøver ikke å argumentere, for jeg vet at det er mulig å tolke de samme bibelstedene forskjellig, men for meg er det viktig å vite hva jeg tror. Når jeg tenker etter er det faktisk veldig mange år siden jeg har hatt en opprivende teologisk samtale. Jeg savner det ikke. Derimot har jeg stadig mange gode samtaler.

Dagens ‘manna’:

«Streb etter fred med alle!» (2)

------------------------
(1) Laura Petri «Perlefiske» Salvata forlag, Oslo u.å. s. 104-105. Laura Petri ble slumsøster i Sverige 1902. Hun sluttet som offiser i 1916 og tok doktorgrad på "Catherine Booth og salvasjonismen" i 1925.
(2) Hebr 12:14a

Pass på deg selv!

ENGLISH
En viktig del av en kristen mentors oppgave er å bygge selvstendighet og ikke avhengighet av andre enn Jesus Kristus. Paulus er bevisst på det også:

Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.
1 Tim 4:16

Det hender jeg får meldinger fra mennesker som føler seg sviktet av andre, og noen ganger av hele menigheten. Det er trist og ofte sant, men det er enda tristere at flere som havner i en slik situasjon ender opp med å svikte sine egne verdier, sin tro og dermed også seg selv. Paulus visste av erfaring at den unge Timoteus ville oppleve svik. Derfor måtte han minnes om å «gi akt på» seg selv og sørge for at han sto stødig både i frelsen og læren.

Det er viktig for alle troende, og særlig dersom jeg er bevisst på min rolle som forbilde. Hvordan jeg lærer og lever er da ikke lenger bare en «privatsak» mellom meg og Vårherre, men noe som kan føre til at mennesker enten blir tiltrukket eller tar anstøt. Egenomsorg blir da noe helt annet enn en egotrip.

Dagens ‘manna’:

Herre, hjelp meg til å ta vare på meg selv! 

---------------------------------------

Han levde som han lærte

Det var det som ga Paulus troverdighet som mentor. Timoteus fikk på nærthold se hvordan Paulus levde livet sitt. Han hadde vært vitne til hvordan Paulus kom tilbake til hjembyen hans, Lystra, en by hvor han hadde blitt steinet av folkemengden og slept ut av byen, antatt å være død (1).

En som frivillig vender tilbake til et slikt sted, vet hva han tror på, og at det han tror på er en kjærlighet som allerede har overvunnet all ondskap. Derfor blir det han sier også troverdig.

Da han skrev:

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. 2 Tim 4:7

visste Timoteus fra alt han hadde opplevd sammen med Paulus at det var sant. Derfor kunne han også ta imot formaningene fra ham, fordi Paulus hadde selv levd akkurat slik han oppfordret Timoteus til å gjøre:

...jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet. Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til, det som du bekjente deg til da du bar fram den gode bekjennelsen for mange vitner.
1 Tim 6:11b-12

Det er mange som har gitt meg råd gjennom livet, men de jeg «lytter» til, er de som lever som de lærer.

Dagens ‘manna’:

Troverdighet avhenger av samsvar mellom liv og lære.

----------------------------------------
(1) Apg 14:19-20

Mentoren

Jeg har gjort mange erfaringer som Jesu etterfølger, og jeg tror at en av de viktigste var da jeg dykket dypt ned i Romerbrevets sjette kapittel og så at jeg «døde» da Jesus døde og «sto opp igjen» da han sto opp igjen. 

Men enda viktigere er det at jeg tror at det var han som bor i meg, som lærte meg det. Hvorfor tror jeg at det var han?

Ganske enkelt fordi jeg hadde lest det samme kapittelet mange ganger tidligere uten å se det grensesprengende i få lov til å tro at det er sant. Videre er det fordi Johannes sier at det er slik det henger sammen:

Bli da i ham, slik den har lært dere.
1 Joh 2:27b

Verset er ikke bare en stadfestelse av erfaringen, men også en påminnelse om at jeg må fortsette å leve livet i ham, med ham i meg. Det er ikke en byrde, men en frigjørende påminnelse! Hva det egentlig betyr, skriver Johannes mer om, men det får vente til morgen.

Dagens ‘manna’:

Mentoren er alltid i «nærheten»!

---------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Chrisma

…nei – det er ikke en skrivefeil!

De fleste av oss begynner å komme i julemodus nå, og dersom du i tillegg er i engelsk modus, ligger Christmas høyt oppe i bevisstheten. Men hvis overskriften ikke er skrivefeil for Christmas, hva er det da?

Chrisma (1) er det greske ordet for salve eller salvelse. Det er med andre ord ikke så langt unna jul likevel, for Kristus er den salvede, og verset i dag handler om chrisma:

Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere.
1 Joh 2:27

Kristus har gitt sin salvelse til dem som har tatt imot ham. Den salvelsen er i dem som tror, og den salvelsen er det som åpner de åndelige sannhetene. Det er ikke nødvendigvis konflikt mellom å gripe sannheten med intellektet og det å gripe den med ånden (2). Andre ganger kan jeg bli bombardert med noe som presenteres som vedtatt «sannhet», det kan til og med virke både logisk og riktig i «hodet», men det gir ikke gjenklang i hjertet (2). Jeg tror det er det Johannes skriver om i dag. Det er også en klar parallell til Jesu forklaring av hva som er Den hellige ånds oppgave (3).

Enda litt tankelek med ordet «salve». På rumensk heter Frelsesarmeen

«Armata Salvarii». Salvare på rumensk betyr redning. Rumensk er et latinsk språk, og på latin betyr salvare å lagre/bevare. På engelsk betyr ordet «save» både redde og lagre.

Tilbake til dagens vers: 
Når jeg har fått Jesu salve(lse), inkluderer den både redning og bevaring. Her blir det mange bilder, men de henger tett sammen. På svensk heter det «smörjelse», og veien er kort til igjen å tenke olje. For å stå for sannheten midt i verdens løgner, er det viktig at det åndelige maskineriet holdes velsmurt. Det er bare en måte å gjøre det på. Hver dag må bli en Kristus messe – en Christmas.

Dagens ‘manna’:

I dag feirer jeg Christmas

------------------------------
(1) χρῖσμα - definert som en salve eller en smørelse - i bibelsk sammenheng overføringen av Den hellige ånd - salvelsen. Se: Salvelse og sannheten

(2) I Bibelen blir menneskets ånd og hjerte ofte brukt som synonymer.

(3) Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Joh 14:26  

 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hvem er sjefen?

I en uformell gruppe utvikler det seg fort roller. Slik har det sikkert alltid vært, og det er også eksempler på det i Bibelen. Jesus kalte selv den gruppen som ble disiplene hans. I prinsippet var den en uformell gruppe, men det var ikke tvil om hvem som var «sjefen».

De syv som befant seg på stranden ved Tiberiassjøen manglet fire for å være fulltallige på det tidspunktet. Jesus hadde unnlatt å lage en hierarkisk struktur i gruppen, og selv om Peter sannsynligvis hadde en «lederfunksjon», var den i aller høyeste grad tvilsom på grunn av fornektelsen. Men på stranden sier han:

Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Joh 21:3

Jeg kunne stoppet i dagevis ved dette verset. Det inneholder veldig masse informasjon. Det kunne blitt en refleksjon til hvert av disse temaene

1. Peter har ikke ro til å vente på nærmere beskjed fra Jesus – jeg kan lære av feilene hans!
2. Peter vender tilbake til det han gjorde før han ble disippel – husk å spørre om alt var bedre før!
3. Peter er en ledertype selv om han dummet seg ut i påsken – livet er ikke slutt selv om jeg dummer meg ut!
4. Ledertyper handler og drar andre med seg – jeg må huske at det er på godt og vondt!
5. Når man forsøker å rette opp en dumhet uten å tenke – blir man ofte stående igjen med ingenting!

Dagens ‘manna’:

Jeg kan lære mye av egne og andres feil – og feil kan rettes opp!

---------------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Åpen høring

I løpet av de siste 20 årene har det blitt vanlig med åpne høringer i Stortinget. Det er relativt mange informasjonshøringer, men det er gjerne kontrollhøringene vi legger merke til. Det er fordi disse gjerne stiller kritiske spørsmål ved for eksempel en ministers utøvelse av sin posisjon i en konkret sak. Det er noe liknende som fant sted etter at Jesus var tatt til fange:

Øverstepresten spurte nå Jesus ut om disiplene hans og om læren hans. Joh 18:19

Øverstepresten var utvilsomt i sin fulle rett til å spørre Jesus ut om lære og «organisasjon». Som jeg tidligere har bemerket, er det derimot absolutt grunn til å betvile om Annas hadde den retten. Det er han som skjuler seg bak tittelen her, for Annas sender ham videre til øverstepresten Kaifas* etter at forhøret er ferdig.

Det er viktig at jeg ikke ser på åpne spørsmål om lære og organisasjon som en trussel i seg selv. Situasjonen Jesus befant seg var selvfølgelig truende rent menneskelig sett, og i en slik kontekst kan også et spørsmål være truende. Mange ganger i løpet av sine tre virke-år fikk Jesus spørsmål som på sett og vis var legitime, men som ble stilt for å sette ham fast. Hver gang snudde han spørrerunden til sin fordel fordi hans «time» enda ikke var kommet. Foran den «uoffisielle» øverstepresten er situasjonen en annen. Timen er kommet.

Jeg liker veldig godt å bli utfordret på min tro, for det gir meg en anledning til å vitne. Rådet fra Paulus er også klart: «Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.» (Kol 4:5-6)

Dagens ‘manna’:

Bruk den dyrebare tiden godt.

------------------------------------
* se Joh 18:24

 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Støysenderen

Jeg forbinder "støysenderen" med den kalde krigen, Kiev og Ukraina. Der var det en sender som skulle forstyrre radiosignalene fra «Vesten». I dag er det igjen «kald krig» i Ukraina, og jeg gråter med folket der og ber om fred. Minnene fra det livlige korpset vi besøkte i Donetsk i 2005 dukker opp hver gang bildene av ødeleggelse og død flimrer over TV-ruta. 

Det er bare tyven som stjeler, dreper og ødelegger (Joh 10:10). Men - han er også en støysender, og det kan kanskje noen ganger være enda farligere enn ødeleggelse og død?

I går stanset jeg for verset:

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Joh 14:26

Guds motstander vil selvfølgelig ikke at jeg lære og bli minnet om alt Jesus har sagt. Dersom det skjer vil det få store konsekvenser ikke bare for mitt liv, men for mange andres også. Derfor lager han «støy» - og han har ikke endret strategi. Allerede i Edens hage lagde han støy rundt det Gud hadde sagt. Hadde han ødelagt eller drept, ville det vært lett å gjennomskue, men han lagde støy: «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3:1). Det er neppe noe som påvirker mer hva jeg gjør med det Gud sier meg, enn når det sås tvil om det virkelig er Gud som sier det.

Når jeg skal ta til meg det Jesus har sagt, når jeg skal gå i lære hos Den hellige ånd, vet jeg at den onde støyer i bakgrunnen. Derfor er det viktig å stille inn mottakeren på riktig kanal. Det tar tid å lære det også, men det er en del av lærlingekontrakten*.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil lytte og lære

-----------------

* På bibelspråket skulle det sikkert stått «disippelpakten».
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å forklare det uforklarlige

Norge kan se tilbake på en uke med spenning: Det ble varslet stor flom – men noen mener at varselet ikke var stort nok. Ødeleggelsene var store. Varselet om «Mannen» som skulle rase ut var stort nok, men foreløpig har det kun rast småstein. Noen stilles til ansvar og må forklare. Det er ikke lett å skulle forklare når man står overfor ukontrollerbare krefter – og dette handler foreløpig bare om det jordiske - om naturkreftene. 

Hva så når jeg beveger meg til det himmelske? Jesus hadde talt og bedt: «Far, la ditt navn bli herliggjort!» og Far hadde svart. Jeg leser:

Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.»
Joh 12:29

Vår store utfordring i møte med det uforklarlige er å akseptere det i tro. Noen har innstillingen «Dersom det bare kan forklares, skal jeg tro det». Men å akseptere en forklaring er ikke å tro. Jeg har ikke lest mye av Søren Kierkegaard, men i morgen skal vi sammenlikne noen av hans tanker med Frelsesarmeens teologi. Jeg er overrasket over hvor lett det er for meg å identifisere meg med Kierkegaards tanker. Tenk f. eks. på dette utsagnet:

«Dersom nemlig Christendommen var en Lære, saa var forholdet til den ikke Troens, thi til en Lære gives der kun et intellectuelt Forhold. Christendom er derfor ingen Lære, men det Faktum at Guden har været til», skriver han, og konkluderer: «thi Christendommen er en Existents-Meddelelse og kan kun fremstilles ved at Existere».

Med andre ord er ikke kristendommen en lære jeg forholder meg til eller en religion jeg praktiserer, men fordi jeg er død med Kristus og oppreist med ham, er det et liv jeg lever. Nok en gang er beskrivelsen «Det er i ham jeg lever, beveger meg og er til» dekkende for gjenopprettelsen som har skjedd i Jesu forsoning. Da betyr det heller ikke om det var torden eller en engel som formidlet budskapet fra himmelen. Troen har ikke behov for å forklare det.

Dagens ‘manna’:

Kristendommen kan kun leves!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sett og hørt

Et kinesisk ordtak sier: «Det jeg hører, glemmer jeg. Det jeg ser, husker jeg. Det jeg gjør, lærer jeg».

Dette er et viktig prinsipp i pedagogikken og jeg tenkte umiddelbart på det da jeg leste dagens vers:

«Jeg taler om det jeg har sett hos Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far».

Joh 8:38

Det kan ha vært ulik forståelse hos Jesus og tilhørerne om «Far» og «far» er samme person. Den problemstillingen kommer jeg tilbake til de neste dagene, men dersom det i utgangspunktet var snakk om samme far – hva var da problemet?

Dersom vi glemmer mye av det vi har hørt, og gjør etter det vi tror vi har hørt, kan vi fort komme inn i et læringsmønster med lite rom for nye impulser. Jesus på sin side formidlet det han hadde «sett hos Far». Han husket det han hadde sett, og det han hadde sett er radikalt. Det er livsforvandlende.

Hele livet er en forandringsprosess. Behovet for forutsigbarhet gjør at jeg ønsker å «låse livet» på stadiet «slik jeg liker det» - dermed blir forandringsprosesser truende. Men for Jesus er det ikke bare snakk om en forandringsprosess, men en forvandling - en gjenfødelse. Tanken sprenger den menneskelige fatteevne fordi vi tenker å gjør etter det vi har hørt av «far» - kanskje «far» er nedarvede tradisjoner? Mer om det siden.

Dagens ‘manna’:

Jeg har sett nok til å vite at jeg må gi «rom», så da må jeg gjøre det!

---------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kateteret

Når jeg underviser i et klasserom hender det ofte at jeg setter meg på kateteret. Det er helt ubevisst, men det er flere grunner til at det faktisk tradisjonelt sett er riktig. For det første kommer ”Kateter” fra det latinske cathedra* som ganske enkelt betyr stol eller lærestol. For det andre var den antikke tradisjonen at en lærer (rabbi) satt og underviste:

Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem.
Joh 8:2

Jeg tror det var viktig for Johannes å få fram at Jesu undervisning fulgte den tradisjonelle formidlingsformen. Han var, slik Nikodemus erklærte, en lærer kommet fra Gud (Joh 3:2). Det er et signal om at det nye først skal formidles til den tradisjonen som fornyelsen er født inn i. Det er derfor det var viktig å ta evangeliet til jøder først. Det er derfor det er viktig at vi som tilhører etablerte kirker formidler fornyelse i vår tradisjon. 

For det første tror jeg Gud vil det, og for det andre tror jeg at det innenfor enhver tradisjon er mange som lengter etter mer liv i det vi holder på med. At ”hele folkemengden” samlet seg om Jesus er nok et bevis på det. Utfordringen er hva vi som er betrodd et lederansvar gjør med det Gud gjør. Det må skjelnes mellom hva som er Gud og hva som er et menneskelig opprør. Johannes forsøker å vise paradokset i at de skriftlærde faktisk visste at Jesus var kommet fra Gud (Joh 3:2).

Dagens ’manna’:

Jeg tror at fornyelse kan skje også i det etablerte

------------------------------------------------
* som igjen kommer fra det greske καθέδρα
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kilden

Dersom du har fulgt bloggen min en tid har du sikkert lagt merke til at jeg ved et par anledninger har kommentert arbeidet med oversettelsen av Frelsesarmeens troslære. Det var en arbeidskrevende, men veldig spennende oppgave, og da den var ferdig fikk den mye og hyggelig publisitet. Under arbeidet var det viktig at jeg hele tiden var bevisst på at dette ikke var min egen tolkning, men Frelsesarmeens. 

Det betyr ikke at jeg ikke står inne for Frelsesarmeens tolkning, men måten å formulere troen på vil ofte preges av den som formidler den. I utgangspunktet er det heller ikke ”Frelsesarmeens” troslære, men en formidling av hvordan Frelsesarmeen tolker Guds lære.

Og – det er akkurat kilden til læren som Jesus fokuserte på da han underviste under løvhyttefesten i på Tempelplassen:

Jesus svarte: «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg»
Joh 7:16

Det er kilden som avgjør en læres gyldighet. I trosspørsmål er det viktig at den kilden er Guds ord.

Dagens ’manna’:

En troslære må være forankret i Ordet

--------------------------------------------------
* Bildet er fra åpningen av et pumpeanlegg som forsyner landsbyen Echimautsi i Moldova med vann den 6. okt. 2006. Anlegget var finansiert av prosjektmidler fra Frelsesarmeen og samarbeidet med den lille kommunen var godt. Før vi sa "ja" til prosjektet hadde innbyggerne med ordføreren i spissen dannet et vannlag med en årlig liten avgift som skulle dekke vedlikehold. Under selve åpningen var det de ortodokse prestene som tradisjonen tro måtte vigsle kilden. Kilden til troslæren eller allerede "vigslet".

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

”Puggeskolen”

...har fått mye kritikk både i prosa og faglitteratur. Søndagsskolens pedagogikk og menighetenes øvrige trosopplæring har ofte gjenspeilt de metodene som har vært rådende ellers i samfunnet. Opprinnelig var det nok slik at sekulær opplæring hentet sine metoder fra ”katedralen”, men etter hvert som det offentlige utdanningssystemet utviklet seg, adopterte menigheten også metoder derfra. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det – pedagogisk metodikk (didaktikk) er som regel verdinøytral i forhold til de eksistensielle spørsmål.

Men etter hvert som ”puggeskolen” forsvant – fulgte menigheten etter. Da mistet vi noe utrolig viktig i trosopplæringen som har røtter helt tilbake til tidlig jødedom. Helt fra ”småklassen” måtte jeg lære ”minnevers” i trygge omgivelser. Det var ikke noe truende spanskrør, men raus utdeling av små klistremerker, bibelkort etc til dem som forsøkte å gjengi minneverset uka etter. Fortsatt sitter noen av versene fra den gang «spikret» i min hukommelse. Dagens vers er et typisk minnevers som har vært en del av "hjernebagasjen" siden barndommen:

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
Joh 1:12

Verset er starten på oppsummeringen av prologen og understreker at Gud ble menneske for å frelse alle som tok imot ham. Jeg er så glad for at Frelsesarmeen så sterkt vektlegger dette aspektet i den sjette trosartikkelen med setningen: «alle som vil kan bli frelst»*.

Jeg er veldig klar over at min innsikt er begrenset og at kristne som kommer til andre konklusjoner i teologiske spørsmål kan ha sett noe som jeg ikke har sett og derfor kan ha rett mens jeg har feil. Lesning av Johannes kan gi næring til mange synspunkter – bl.a. til synet som Frelsesarmeen har på sakramentene, men det er likevel ingenting i evangeliet som taler imot bruken av ritualene. Når det kommer til frelse som en mulighet for alle som tror, er dette så sterkt understreket i evangeliet, at enkeltstående vers i andre bøker av Bibelen som antyder noe annet, må tolkes i lys av Johannes - og ikke motsatt. 

Dagens ‘manna’

Barnekår er en rett for alle som tar imot ham i tro!

-----------------------------
* 6. Vi tror Herren Jesus Kristus, ved sin lidelse og død, har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.



Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

Den hellige ånds ledelse i lærespørsmål

Gjennom hele kirkens historie har det vært debatt om lærespørsmål. Det er ikke annerledes i vår tid. Derfor arbeider også Frelsesarmeen hele tiden med å formulere troen i samtidens språk. Jeg var så heldig å få være med i oversettelsen av den siste utgaven av "Håndbok i troslære" som ble gitt ut på norsk i forbindelse med 125 års jubileet. 

Læren var viktig i den første menigheten. Særlig ble det aktualisert når hedningene ble en del av dem som fulgte "veien" og som var begynt å kalle seg kristne. Spørsmål som f. eks.: 
"Er det nødvendig å omskjære hedningene som har blitt frelst for at de skal bli en del av 'Guds folk'?", ble tatt på alvor. 

Apostelgjerningene 15 er på en måte et referat fra kirkemøtet i Jerusalem. Så langt vi vet, var dette det første formelle læremøtet som førte til et konkret lærevedtak. Det er stor enighet om at dette møtet fant sted ca år 50 e.Kr.

Apostlene og de eldste deltok på møtet. Mange av dem hadde solid kunnskap om Skriften. Dette i kombinasjon med det de hadde lært av Jesus, og erfaringen de hadde fått de ca 20 årene de hadde eksistert som menighet, dannet grunnlaget for beslutningen. Samtidig var de fullstendig avhengig av Den hellige ånds ledelse. Dette kommer til uttrykk i det som skrives ned i et brev til de nye forsamlingene. I det brevet står det blant annet:

«… Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene, at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!»
Apg 15:28-29

Det viktigste jeg tar med meg fra dette møtet, er at de første kristne lederne:

1. var fullstendig avhengige av Den hellige ånds ledelse, og 
2. hadde en enorm tillit til Den hellige ånds veiledning av den enkelte kristne i forhold til hvordan de levde sine liv. 

Hvorfor skulle jeg ha mindre tillit i min samtid?

Utfordringen er at det er så mange kristne som lar seg lede av magefølelsen. Som igjen betyr at de ikke spør Den hellige ånd om veiledning verken gjennom å granske Bibelen eller ved å veie et valg opp mot spørsmålet ”WWJD” (1).

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker at Den hellige ånd skal veilede meg i alle spørsmål – også de som handler om troen.

--------------------
(1) What Would Jesus Do?
NB - denne refleksjonen er redigert den 18. juli 2016
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Apostelfokus kontra vanlige mennesker?

Det er ingen tvil om at apostlene spilte en nøkkelrolle i den første menigheten – og som nevnt de siste par dagene er det noen utfordringer med det (jfr Apg 8:14-17). 

På sett og vis forstyrrer det tanken om det allmenne presteskap. Dersom alle troende er ”prester” (1 Pet 2:9-10) kan tanken om ”apostolisk suksesjon” virke som en trussel. 

La meg gjøre et tankeeksperiment og teste denne påstanden:  

”Bare apostler formidler Den hellige ånd slik at den kommer ’over’ mennesker.” 

Vi har ikke problemer med at det er forskjell på nådegaver og tjenester, og da bør det heller ikke være et problem at Johannes og Peter kom fra Jerusalem til Samaria for at folket skulle bli døpt i Den hellige ånd.

Problemet oppstår når apostelen bestemmer hvem som skal fortsette embetet. Det åpner for menneskelige feilvurderinger, og det kan gjøre oss mer opptatte av at den menneskelige aksepten er i orden enn en stadig og fullstendig avhengighet av Den hellige ånd.

Det blir enda mer dramatisk når det er noen som hevder at det kun var apostler i den første menigheten og at de formidlet Den hellige ånd som ga sine gaver inntil menigheten var ordenlig etablert. Da menigheten var etablert, var det den som skulle fortsette det som Den hellige ånd lærte den første menigheten. Derfor var det kirken som startet undervisning, sykestuer osv. Det var ikke noe galt i dette, men læren om at apostler og nådegaver forsvant med den første menigheten preger fortsatt deler av den universelle kirken. Det kalles ”dispensasjonslære” og betraktes som vranglære.

Paulus var tydelig på at han var en apostel selv om han ikke var en av de tolv. Det er heller ikke tvil om at han formidlet Den hellige ånd (Jfr Apg 19). Dermed er det bibelsk belegg for å si at ”aposteltjenesten” i hvert fall strakk seg lenger enn til de tolv. Jeg er overbevist at det er mange apostler i Guds menighet i dag. Det er heller ikke tvil i min sjel om at Den hellige ånd formidles gjennom ganske vanlige legfolk.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd virker gjennom vanlige mennesker.

------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Rekkefølgens orden!

For noen uker siden hadde jeg en søndagsrefleksjon i Krigsropet med tittelen: ”Ordnung muss sein – eller?” Der skriver jeg at Gud ofte stokker om på faktorene for at ikke et mønster skal binde oss, men at det likevel kan være noen ganger at rekkefølgen er viktig. I verset* som jeg har levd i den siste uka, inneholder formaningen fire aspekter av bønn. Jeg tror ikke rekkefølgen er ment å være en ”tvangstrøye”, men den gir en god veiledning for hvordan jeg kan bygge opp en bønn.
 

1) Bønn
Under spørsmålet ”Mangler jeg noe?” tok jeg for meg at ordet som oversettes ’bønn’ er en beskrivelse av en trang eller en mangel. Det er godt å begynne en bønnestund med å kjenne på trangen eller nøden. ”Herre, jeg trenger deg!” er en viktig erkjennelse. Hjelpeløsheten er ved siden av troen den viktigste drivkraften i bønn, skrev Ole Hallesby i boka ”Fra bønnens verden”. Erkjennelsen av trang er like viktig overfor meg selv som overfor Gud – han vet i utgangspunktet at det er sant, men han vil høre det fra meg.
 
2) Påkallelse
Når jeg kommer til påkallelsen, pleier jeg ofte å si: ”Herre, her er jeg!”. Det høres kanskje rart ut? Gud vet det allerede, men han liker at jeg sier det, for da vet han at jeg gjør meg klar for ”kommunikasjon”. Ropet mitt minner Ham om at jeg er klar til å lytte og be. Under påkallelsen kommer han meg i møte og betjener meg. Han ”vasker mine føtter” slik at jeg kan ha del i ham**.
 
3) Forbønn
Når jeg har del i ham, er jeg trygg når jeg ”stiller meg i gapet” for andre. Det handler ikke om meg. Jeg er bare formidleren, mellommannen, ”tolken”, som sørger for at Gud blir ”minnet” om dem jeg ber for.
 
4) Takk
Så kommer takken for at jeg har adgangen inn til tronen, og jeg takker for at jeg får lov til å legge meg selv og dem jeg ber for i Herrens hender. Det er en fantastisk rett å få lov til å legge fra seg bekymringene hos ham.

Jeg tror ikke at de fire ”ordene” i formaningen er tatt med for retorikkens skyld. De danner et bibelsk utgangspunkt for bønn.

Dagens ’manna’:

Bibelen er den beste læreboka om bønn! 

_________________________________________
* Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.
1 Tim 2:1
**Joh 13:7