Ikke flere spørsmål eller...? – en tid for alt *

ENGLISH
I det avsnittet jeg har studert de siste dagene, var det rom for mange spørsmål, og jeg tror Jesus likte når disiplene kom med spørsmål. 

Jeg er også overbevist om at det er sunt at det stilles spørsmål i troens verden. Spørsmål åpner for samtale, og samtalen tror jeg er minst like viktig for troen som det forkynnelsen er (1). 

Men da Jesus forberedte disiplene på tiden etter oppstandelsen, fortsatte han med å si:

På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om.
Joh 16:23a

Det er minst to mulige tolkninger på dette utsagnet: 

1. Jesus peker fram mot at mye ville falle på plass etter oppstandelsen og Den hellige ånd ville gi disiplene en ny innsikt. 
2. ‘Spørre’ er i denne sammenhengen ikke knyttet til det å stille spørsmål, men til det å be om. Altså ‘På den dagen skal dere ikke ha mer å be meg om’.

Det er flere grunner til at jeg foretrekker den andre tolkningen. 

• For det første fortsetter Jesus umiddelbart å snakke om bønn: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. 
• For det andre hadde Jesus fullført oppdraget og gitt alle troende adgang til Far. Det er altså Far vi skal be til. Mer om dette i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg skal ‘spørre’!

----------------------------------------
(1) Da Paulus oppholdt seg i Efesos hadde samtalen en viktig plass med stor effekt: «siden holdt han hver dag samtaler i Tyrannus-skolen. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, jøder så vel som grekere.» Apg 19:9b-10
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse. 

Unngå ordkrig!

ENGLISH
Da jeg leste dagens vers, tenkte jeg på et utsagn fra William Booth, her presentert i en prosaversjon:

«Om frelsesoffiseren bega seg inn i teologiens labyrinter, ville han gå seg vill og tape slaget - noe han da også fortjente. Frelsesoffiseren var ikke prest, heller ikke levitt, men en barmhjertig samaritan.

Booth ble aldri trett av å gjenta at han ikke ville skape en kirke eller en sekt. Med det mente han egentlig mest at han ville holde seg utenfor lærestrider. Dels ville han ikke legge hovedvekten på læren, men på livet, og dels ville han holde vegen åpen for seg innom alle bekjennelser.... Han fikk for øvrig kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin» (1)

Da jeg første gang leste denne skildringen som ganske ung offiser, ble jeg veldig begeistret og stolt. Pussig nok skjerpet det appetitten til å lese mer teologi – men ikke for å drive ordkrig. Jeg er enda engang helt enig med «teologen» Paulus:

Dette skal du minne om, og for Guds ansikt skal du pålegge dem å unngå ordkrig. Det tjener ikke til noe og virker ødeleggende på dem som hører på.
2 Tim 2:14

Å lese teologi har gitt meg en trygghet i det jeg tror på. Derfor kan jeg slappe helt av når jeg blir utfordret på ståstedet mitt i forskjellige teologiske spørsmål. Jeg behøver ikke å argumentere, for jeg vet at det er mulig å tolke de samme bibelstedene forskjellig, men for meg er det viktig å vite hva jeg tror. Når jeg tenker etter er det faktisk veldig mange år siden jeg har hatt en opprivende teologisk samtale. Jeg savner det ikke. Derimot har jeg stadig mange gode samtaler.

Dagens ‘manna’:

«Streb etter fred med alle!» (2)

------------------------
(1) Laura Petri «Perlefiske» Salvata forlag, Oslo u.å. s. 104-105. Laura Petri ble slumsøster i Sverige 1902. Hun sluttet som offiser i 1916 og tok doktorgrad på "Catherine Booth og salvasjonismen" i 1925.
(2) Hebr 12:14a

Gudløse myter

ENGLISH
Jeg blir veldig nysgjerring når jeg i dag leser det Paulus skrev til Timoteus:

Vis fra deg de ugudelige mytene, som bare er tomt snakk. Øv deg heller i gudsfrykt.
1 Tim 4:7

Jeg har valgt å bruke gudløs i overskriften i stedet for ugudelig, men det handler mest om magefølelse. Det greske ordet som er brukt, betyr egentlig profant eller verdslig og det er først når ordet knyttes opp mot en person at ugudelig gir mening. 

At noe er gudløst er mer «nøytralt». Jeg kan bo i et gudløst samfunn uten at det gjør meg gudløs. Gudløshet k (1)an handle om manglende kunnskap eller åpenbaring, mens ugudelighet er et bevisst valg. Samtidig er det mulig for meg å oppføre meg «ugudelig» (dvs på en annen måte enn det Jesus ville ha gjort), men en ugudelig atferd vil ikke automatisk gjøre meg «gudløs».

Det Paulus henviser til, er unyttige tillegg til troen som tydeligvis ble diskutert i menighetene - i dette tilfellet i Efesos. Dette var blant annet diskusjoner om «endeløse slektstavler» (1). Det var sannsynligvis ikke noe galt i slike samtaler, men det har ingen nytteverdi – det er tomt prat (eller ‘gammelkjerringsladder’ som er den direkte oversettelsen fra gresk). Paulus vil at Timoteus og menighetene skal ha fokus på det som «tjener Guds frelsesplan» (1), og da er det viktig å konsentrere seg om det viktigste:

«Øv deg heller i gudsfrykt»

Det skal jeg reflektere mer over i morgen.

Dagens ‘manna’:

Det handler om disiplinert fokus!

--------------------------------------
(1) "forby enkelte å ... være opptatt av myter og endeløse slektstavler. For slikt fører bare til spekulasjoner og tjener ikke Guds frelsesplan, der det dreier seg om tro."
1 Tim 1:4

Det handler om å drikke!

«Jeg har bygd meg en brønn gjennom årene. En brønn av bibelske sannheter som jeg henter fra innimellom, for eget liv eller for å dele med andre.»

Jeg leste dette sitatet i går. Det er hentet fra Tonje Haugeto Stangs nye bok «Sett» som jeg fikk til 60-årsdagen. Jeg har også bygd en slik brønn, og «hellighet» er noe jeg aldri blir ferdig med. 

Hellighet vil alene utgjøre en stor brønn, og det fra den brønnen jeg vil øse framover. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er mer enn et år siden sist jeg «drakk av denne kilden».

I samtalen med den samaritanske kvinnen sa Jesus:

«Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Joh 4:14

Det er ikke tvil om at Jesus snakker om Den hellige ånd (1). Hellighet er et verk av Den hellige ånd i meg. ‘Hellighet’ uten Den hellige ånd er i beste fall from religionsutøvelse, men det Den hellige ånd gjør i og gjennom oss blir til liv her i verden og like inn i evigheten.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om å drikke (2)

-----------------------------------
(1) Joh 7:37-39
(2) Se «Flere grunner til å drikke»

En som vet!

Alle – ja, jeg er overbevist om at det ikke finnes unntak, opplever vanskelige situasjoner i løpet av livet. Kall det gjerne kriser. De er en naturlig del av livet. Det er en «krise» å bli født inn i denne verden. Det er en «krise» å gå ut av den – Og i livsløpet i mellom de to ytterpunktene dukker krisene opp med ujevne mellomrom. Da er det godt å slippe å være alene og å vite at det er minst én som vet, én som bryr seg om.

Lærlingene var i krise. De burde forstått, men de forsto ikke. De skjønte bare at det var noe vanskelig som var i ferd med å skje, noe de sannsynligvis helst ikke ville høre. Da var det godt å vite og forstå at han visste:

Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’?»
Joh 16:19

Det er godt når det er noen som bryr seg og stiller et direkte spørsmål. Jesus stiller et lukket spørsmål. Det er snilt med "lukkede spørsmål"* når spørsmålsstilleren vet. Da behøver ikke den eller de som sliter med vanskelige spørsmål, være redd for å dumme seg ut med formuleringen. Det er nok med et nikk som bekrefter at «Jeg er sett og blir tatt på alvor».

Det er selvfølgelig godt å vite at «Jesus ser og vet», men det er uendelig godt at han også er på jorden i dem som tror og følger ham. Jeg trenger å bli sett av mine søsken i Herren – og jeg vet at Jesus vil at jeg skal se mine medmennesker som ham. Jeg vet at det av nåde skjer av og til, og ber om mer nåde slik at det skjer oftere.

Dagens ‘manna’:

Gud, la meg se oftere!

----------------------------------------
* For den gode samtalen er det viktig å vite hva slags type spørsmål som skal stilles i de forskjellige situasjonene.Generelt anbefales overvekt av "åpne" spørsmål for å la samtalepartneren utdype svaret, men noen ganger er det lurt å "lukke" for å gripe tak i det som oppfattes som kjernen i problemstillingen.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det er lov å stille spørsmål!

Jeg har aldri forstått religiøse samfunn som ikke tåler at det stilles spørsmål. Det er bevisst at jeg skriver «religiøse» samfunn og ikke «kristne», fordi jeg tror at kristendommens styrke nettopp er samtalen. Samtalen hører livet til – mens den truer religionens makt.

Jo mer jeg leser Bibelen, dess tydeligere ser jeg samtalens viktighet i livsformidlingen. Det er ikke religionen som er gitt all makt på himmel og jord, det er Jesus. Jesus formidles gjennom dem som lever ut  Bibelens ord og ham i hverdagen og som våger å samtale om tro og tvil. 

Til og med den innerste kretsen av lærlinger benyttet seg av det:

Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’ og: ‘Jeg går til Far’? Hva mener han med ‘om en liten stund’? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Joh 16:17-18

Her snakker lærlingene seg imellom, men jeg tror de er vel vitende om at Jesus lytter i bakgrunnen. Hans åpenhet for spørsmål har kommet tydelig til uttrykk tidligere, så det var neppe frykt for å spørre som var årsaken til at de samtalte med hverandre og ikke direkte med Jesus. Jeg tror den enkelte hadde behov for å finne svar på spørsmålet «Er jeg den eneste som ikke begriper dette?».

Det må ha vært en trøst å oppdage at andre opplevde det på samme måten, slik at de kunne søke råd hos Jesus sammen. Å søke dypere innsikt sammen gjennom bibellesning, samtale om livet og bønn, burde være en naturlig del av alle levende fellesskap av lærlinger. Det er en kombinasjon som fører til vekst.

Dagens ‘manna’:

Spørsmål om liv og tro fører til vekst!

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kjærlighet blir synlig i lydighet

Koblingen mellom kjærlighet og lydighet dukker igjen opp som tema i Jesu avskjedstale (se «Den gode samtalen»). 

Det er maktpåliggende for Jesus å utføre det han var kommet for å gjøre fordi det var en kjærlighetshandling overfor Far – han som elsket verden så høyt at han ga sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv:

Men verden må få vite at jeg elsker Far, og at jeg gjør som Far har befalt meg. Stå opp, la oss gå herfra.
Joh 14:31

De kunne ha blitt sittende, men det var tid for oppbrudd. «Stå opp, la oss gå herfra» er et flott utgangspunkt for en tale om å gå videre. Det er en stadig utfordring for Herrens lærlinger. Vi er et pilegrimsfolk. Jesus brøt opp og dro bort i kjærlighet og lydighet til sin Far. Lærlingene fulgte ham, brøt opp og dro bort i kjærlighet og lydighet til Mesteren uten å vite hva de gikk til.

Dagens ‘manna’:

Både Jesus og lærlingene er forbilder i kjærlighet og lydighet

----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvorfor? – undringens drivstoff

I går skrev jeg om hvordan den gode samtalen kan utvide min forståelseshorisont og gi meg en dypere innsikt i åndelige sannheter. Hele kapittel 14 i Johannes-evangeliet er et veldig godt eksempel på akkurat det. 

Da Jesus hadde uttalt at verden ikke skulle se ham, men at han skulle åpenbare seg for dem som elsket ham ved å gjøre hans vilje, kommer nok en disippel på banen med et veldig godt spørsmål:

Judas – ikke Judas Iskariot – sier til ham: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?»
Joh 14:22

Spørsmålet er veldig logisk, og jeg leser også en trosbekjennelse inn i spørsmålet. «Hvorfor skal du åpenbare deg for oss, vi tror jo allerede på deg, hvorfor vil du ikke heller åpenbare deg for verden?»

Jeg skal komme tilbake til Jesu svar, for det konkluderer med at vi som tror fortsatt har mye å lære og bli minnet om. Og jeg tror at det vi trenger å lære og bli minnet om stadig vekk, er det Jesus sa litt tidligere i kapittelet. «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far» (Joh 14:12). Jesus skal ikke åpenbare seg for verden – men hans disipler skal gjøre det. Igjen er jeg tilbake til den helt grunnleggende sannheten: «Dere er i meg, og jeg er i dere» (Joh 14:20).

Så derfor, kjære Judas - Jakobs sønn, må Jesus fortsette å åpenbare seg for oss som tror, slik at vi griper mer og mer av dette mysteriet. Vi trenger åpenbaring for at «Den dagen»* skal blir «hver dag».

Dagens ‘manna’:

Jeg trenger vedvarende åpenbaring

--------------------------------------------
* Jfr «Hvilken dag er det i dag?».
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den gode samtalen

Jeg har hatt et par korte og gode samtaler med Kjell Skartveit det siste halvåret og jeg håper det blir flere. Vi er ikke enige i alt, men du verden så nyttig det er å høre Kjells vel gjennomtenkte argumenter. Dessuten er han et flott forbilde for barn, unge og voksne i Stavanger korps. 

Kjell har utfordret meg på min påstand om at tro = lydighet, og hevder selv at tro = kjærlighet.

Jeg ser poenget hans, og – ikke for å være diplomatisk – mener jeg at vi har rett begge to. 
Når jeg hevder at tro = lydighet, er det fordi mange sliter med det de definerer som en liten tro. For eksempel: Dersom de skal be for syke, tenker mange at de må tro at det faktisk skal skje et under i det konkrete tilfellet. Dersom de ikke klarer å tro det, trekker de seg og lar være å be. For meg holder det at Jesus har bedt oss om å be for syke, og når jeg da ber for syke viser jeg min tro ved min lydighet ved at jeg ber. Det blir opp til ham å gripe inn, mitt ansvar er å gjøre det han har bedt meg om å gjøre.

Troen er altså ikke noe jeg skal prestere. Den lille gutten med de fem brødene og de to fiskene behøvde ikke tro at det skulle bli nok til 5000 menn + kvinner og barn. Han trengte bare å gi Jesus det Jesus ba ham om, og så var resten opp til Jesus.

Men dersom lydighet er drevet av loviskhet eller frykt for represalier, som sikkert kan skje, følger jeg Kjell i hans argumentasjon. Lydigheten må være drevet av kjærlighet til Gud og til mennesker. Derfor blir lydighet i kjærlighet synonymt med tro. Akkurat det kommer tydelig fram i dagens vers:

«Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»
Joh 14:21

Dette utsagnet fikk meg til å tenke på den gode samtalen og hvor viktig den er for min vandring som disippel. Jeg er så takknemlig for alle som deler sin innsikt med meg og at vi kan bygge hverandre opp i troen i kjærlighet. Det er lydigheten som gjør troen virksom, men det må skje i kjærlighet – slik Paulus skrev:

Dagens ‘manna’:

«I Kristus … gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.»*

------------------------------------
* Gal 5:6
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ikke nå – senere!

Bønnen har veldig mange aspekter og flere av dem berører jeg stadig her på bloggen. For meg personlig er samtalen eller kommunikasjonen med Gud et viktig element. Det er gjort flere vitenskapelige undersøkelser av hjerneaktiviteten til mennesker som ber. Forventet resultat har generelt vært at hjerneaktiviteten skulle gå i «hvile-modus» under bønn, mens undersøkelsene viser at det motsatte skjer: Hjernen oppfører seg som om den er i samtale*.

Med dette som bakgrunn, gjør jeg i dag noe jeg ikke har gjort tidligere. Jeg tar utgangspunkt i samtalen mellom Peter og Jesus etter den dramatiske hendelsen med Judas og leser samtalen som en bønn:

Simon Peter sier til ham: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg.»
«Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå?» sier Peter.
Joh 13:36-37a

Dette er definitivt en samtale, men den er også et godt eksempel på bønn. Peter har sin tolkning av situasjonen, og - som mennesker flest, tenker han at den er den beste. Men Peter fortjener respekt. Han har forstått at Jesus snakker om å dø og han er til og med villig til å gå i døden sammen med Jesus. Det er med andre ord ikke slik at Peter ber om «en lettere vei». Problemet hans er at han ikke forstår hva som er Guds vei. Han er altså villig til å være med på det han forstår, mens den totale overgivelsen ligger i å akseptere det som ikke er mulig å forstå fullt ut «her og nå». 
Da kan bønnesvaret: «Senere!» oppfattes som et lite mareritt – særlig for mennesker som er opptatt av at alt skal skje «nå!». Jeg kjenner meg veldig godt igjen der. Resten av Jesu svar til Peter kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg til å være glad også når du sier «Ikke nå – senere!»

-----------------------------------
* I Vårt Land 19. juni 2008 publiserte Olav Egil Aune en artikkel om en undersøkelse av Karmelittnonner under bønn som bekrefter dette (http://www.vl.no/troogkirke/forsker-b%C3%B8nn-er-sant-1.48011) – Selve undersøkelsen finner du her: Neural correlates of a mystical experience in Carmelite nuns, Neuroscience Letters, Volume 405, Issue 3, 25 September 2006, Pages 186-190 - Mario Beauregard, Vincent Paquette (http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0304394006006392)
Se også: W.W. Surwillo/D.P. Hobson: “Brain electrical activity during prayer”
http://www.amsciepub.com/doi/abs/10.2466/pr0.1978.43.1.135?journalCode=pr0
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Innkoding og avkoding

Kommunikasjonsteori er et viktig fag i mange studieretninger. Slik var det også da jeg gikk på sosialhøgskolen. Illustrasjonen viser det klassiske mønsteret med en sender og mottaker. 

Det er mye som påvirker hvordan en sender og en mottaker tolker et budskap. Felles referansegrunnlag er viktig for at tolkningen til sender og mottaker skal være i samsvar med hverandre. Dette går blant annet på språk og kultur, men det finnes også en mengde andre «støykilder» som forstyrrer kommunikasjonen alt fra indre sinnsstemninger til ytre fysiske avbrytelser og bråk. I tillegg kommer utfordringen: Foregår samtalen på et abstrakt, konkret eller åndelig plan? Det er denne utfordringen som står sentralt i samtalen mellom Jesus og Marta.

«Din bror skal stå opp», sier Jesus.
«Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag», sier Marta.
Joh 11:23-24

Marta er kommet veldig langt i sin tro. Hun må ha fått med seg litt av hvert mens søsteren satt ved Jesu føtter og lyttet til undervisningen hans. Jeg leser også et gnist av håp om oppstandelse her i tiden i utsagnet hennes, men hun våger ikke bekjenne mer enn hun kan stå inne for. Jeg legger også merke til at hun denne gang også bruker «Jeg vet». Det er en sterk trosbekjennelse, så dagens ‘manna’ blir:

Troen er full visshet.

----------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

…og refreng på norsk er «omkved»

…ganske enkelt fordi det er noe som kvedes om igjen. Sist fredag kalte jeg refleksjonen «Og så kommer refrenget». Der fokuserte jeg på at Johannes har et refreng som kommer igjen og igjen gjennom hele «evangeliesangen».

I den teologiske debatten Jesus førte med jødene, slo han fast at skriftordet om at de som Guds ord kom til blir kalt guder, ikke kan settes ut av kraft – og han fortsatte:

Hvorfor sier dere da om ham som Far har helliget og sendt til verden: ‘Du spotter Gud’ når han sier: ‘Jeg er Guds Sønn’? Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far.»
Joh 10:36-28

Her «synges» omkvedet enda en gang: «Gjerningene mine er min Fars» de vitner om meg. Jesus understreker enda en gang at gjerningene taler sterkere enn ord. Dersom et menneske tror gjerningene vil de skjønne hva det dreier seg om. Jeg tror dette er en evig sannhet som er like gyldig i dag som da Jesus sa det første gang for 2000 år siden. Og da passer det å presentere hele teksten på «Vi er ‘Jesus’ i vår tid»:

Når Jesus kommer gående i gata hvor jeg bor
vil nok naboene synes han er kjent.
Et underlig mysterium for alle oss som tror:
Det er meg, det er meg han har sendt.

Vårherre har en strategi
en tidløs metafor:
Vi er «Jesus» (3x)
i vår tid,
der vi bor.

Når Jesus tar en sjanse på å bruke deg og meg,
er det rett og slett et under at han tør.
Men han har også lovet oss å gå den samme vei
Så han vet, så han vet hva han gjør!

Om Jesus dukket opp en dag og pratet som min bror,
hva blir svaret mitt om Jesus spurte meg:
Når du går gjennom gata di på stedet hvor du bor,
Ser de meg, ser de meg gjennom deg?*

… om de ikke tror oss, er det min bønn at det i hvert fall finnes noen gjerninger som er troverdige….
 
Dagens ‘manna’:

Vi er «Jesus» der vi bor

---------------------------------------
* Sangen er skrevet til årets kongress som starter med kadettenes innvielses- og utsendelsesmøte i kveld. Om du ikke kan være til stede, kan du følge møtene her: http://www.frelsesarmeen.no/fa-tv/
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Konspirasjonsteorier

Hvem står bak opprørerne i Donetsk-regionen i Ukraina? Teoriene er mange. Er det lokale utbrytere? Er det initiert fra Russland? Er det ordre fra Kreml? Slike spekulasjon er ikke noe nytt. Gjennom hele verdenshistorien har det vært slik. Hver gang det er konflikter er det forskjellige teorier om hvem som står bak.

Slik var det også på Jesu tid.  Det var ikke tvil om hva Jesus gjorde. Det var tydelig hva han sa, men det var mange teorier om hvem som var oppdragsgiver:

Nå ble det igjen splittelse blant jødene på grunn av det han hadde sagt. Mange av dem sa: «Han har en ond ånd i seg, han er gal. Hvorfor hører dere på ham?» Andre sa: «Slik taler ikke en som har en ond ånd. En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!»

Joh 10:19-21

Det er mye spennende i denne diskusjonen. Konklusjonen til dem som tror Jesus på hans ord og gjerninger har den samme doble mening som jeg kjenner igjen fra fortellingen om mannen som var født blind: «En ond ånd kan da ikke åpne øynene på blinde!». På mange måter er dette ikke bare et innlegg i en debatt, men en profeti. Kun en god ånd, med andre ord Den hellige ånd kan få mennesker til å «se». 

Jesus var fylt av Den hellige ånd. Kanskje åpenbaringsøyeblikket kom for Johannes den dagen Jesus sto opp fra de døde. Den kvelden viste Jesus seg for disiplene, han åndet på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.» (Joh 20:22). Var det da Johannes «så»? Jeg tror det. Så kom Talsmannen - Den hellige ånd - med kraft og samlende identitet 50 dager senere!

Dagens ‘manna’:

Bare Den hellige ånd kan åpne øynene på «blinde»

………………………………………………..

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ryktebørsen

”Kirkebakken” er en viktig del av norsk kulturhistorie. Det var gudstjenesten som førte folket sammen. Den hadde en viktig dannelsesfunksjon, primært i forhold til den kristne fostringen, men også til å spre allmennyttig informasjon.

Historiebøkene bruker begrepet ”potetprest” for å vise hvor viktig prestene var for å spre informasjon om den nye, næringsrike planten på slutten av 1700-tallet og framover. 

Lekmannsbevegelsen, med Hans Nielsen Hauge i spissen, bidro også til et fokus på at gudsliv og ”næringsliv” kunne gå hånd i hånd. 

Men ”kirkebakken” hadde også funksjon som uformell informasjonskanal. Det spurtes nytt og rykter ble delt – på godt og vondt.

Slik har det alltid vært – også da jødene på Jesu tid samlet seg til sine høytider:     

Og det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: «Han er et godt menneske.» «Nei, han fører folket vill!» sa andre. Men ingen snakket åpent om ham, for de var redde for jødene.

Joh 7:12-13

2000 år senere skaper han fortsatt diskusjon. Han utfordrer alle – inkludert sin egen kirke. Han har levd (og lever). Han har undervist (og underviser). Han har vært tydelig (og er det fortsatt). I møte med ham er det umulig å forholde seg nøytral. Det er derfor at to milliarder mennesker fortsatt engasjerer seg for ham og det han sto for. Som en 1 av 2000.000.000 vil jeg bidra til at ryktet om ham holdes levende også i 2014, men da som noe mer enn ”et godt menneske”. Selv om godheten utfordrer, er det frelsen på korset som virkelig utfordrer til et ”ja” eller ”nei”.

Dagens ’manna’:

Det skal være ”mye snakk om ham blant folk”!

---------------------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Åpne spørsmål

Rudyard Kipling har et lite dikt der han beskriver seks ærlige tjenere. Jeg har ikke funnet diktet i norsk, men jeg har oversatt det første verset:

Seks tjenere er godt å ha
Alt jeg vet, har jeg lært av dem.
De heter Hvorfor, Når og Hva
Og Hvordan, Hvor og Hvem.
Jeg sender dem over sjø og land
Fra øst til vest og langt av sted
Og når de har utført alt de kan
Lar jeg dem få litt fred*

Diktet fortsetter med barnet som aldri gir dem fred og som i tillegg bruker ”Hvorfor”. Det er et muntert dikt, men de seks (syv) spørreordene er viktige samtaleåpnere som brukes i mange fag. Å bruke dem er en kunst. Jesus kan den kunsten og han har fått folkemengden akkurat dit hvor han ønsker. De stiller ham ”de rette” spørsmålene slik at han kan gi det rette svaret. ”Hva er da de gjerninger som Gud vil at vi skal gjøre?”

Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.»
Joh 6:29

Det er veldig spennende at Jesus kobler ”gjerning” med ”tro”. Dersom tro er en ”gjerning” er det naturlig å tenke lydighet. Å tro på ham Gud har sendt, innebærer med andre ord etterfølgelse.

Har folkemengden forstått at Jesus snakker om seg selv når han snakker om ”ham som Gud har sendt”? Jeg tror det, og jeg tror Jesus også vet det. Men tror de det slik at de tar konsekvensen av det? – Ja, det er det vil Jesus undersøke. Derfor åpner han opp ved å komme med uttalelser som må føre til flere spørsmål. Det blir en lang og utrolig interessant dialog.

Dagens ’manna’:

Tro er en gjerning

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

* I KEEP six honest serving-men
(They taught me all I knew);
Their names are What and Why and When
And How and Where and Who.
I send them over land and sea,
I send them east and west;
But after they have worked for me,
I give them all a rest.
 
I let them rest from nine till five,
For I am busy then,
As well as breakfast, lunch, and tea,
For they are hungry men.
But different folk have different views;
I know a person small—
She keeps ten million serving-men,
Who get no rest at all!

She sends'em abroad on her own affairs,
From the second she opens her eyes—
One million Hows, two million Wheres,
And seven million Whys!

Når alt annet blir uviktig

Mennesker som opplever å bli alvorlig syke og overlever, får ofte et helt nytt perspektiv på livet. Alt annet enn selve livet blir uviktig. Kvinnen som hadde møtt Jesus ved brønnen, hadde møtt selve livet, og da ble alt annet uviktig:

Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Joh 4:28-29

Hensikten hennes med turen til brønnen var selvfølgelig å hente vann. En kjempeviktig oppgave i et varmt og tørt land. Men nå var det noe som var viktigere. Hun måtte fortelle det til folk i byen med en gang. Jesus var jo på reise, men akkurat nå var han nær dem. Det måtte formidles. Da fikk vannkrukke være vannkrukke, en slik anledning måtte hun dele med seg. En forlatt vannkrukke er et sterkt vitnesbyrd.

Dagens ’manna’:

Et møte med Jesus setter livet i perspektiv

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes