Det handler om en elv

...og jeg tror det er mange dybder i den elven. Igjen tar tanken meg tilbake til åpningen av sonekonferansen i Athen i forrige uke. Polis og Maria forteller om drømmen som førte dem tilbake til hjemlandet for å åpne Frelsesarmeen. 

Fortellingene er fulle av bilder. De ser seg selv utelukkende som lenker i en kjede. Likevel blir dagen da Viktoria plassen, et steinkast unna korpset, fyltes opp av tusenvis med flyktninger holdt fram som et vendepunkt.

Maria beskriver flyktningestrømmen som «en elv gjennom Europa», en elv av nød, lengsel og håp. Der nøden er, er også Jesus, og han trenger oss. «Jeg vil ikke bare stikke hånden inn i denne elven, jeg vil svømme i den!» avslutter Maria, og vi aner dybdene.

Jeg ser elven strømme fra Guds trone, en elv som blander seg med elven av flyktninger og formidler kjærlighet og håp. Tankene går til Esekiel 47 og livets elv, elven som blir så stor at man ikke lenger kan vade i den, men er nødt til å svømme. Vannet i elven gjør dødt vann friskt, og ....

Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få leve. Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt friskt og levende, alt som er der elven renner.
Esek 47:9

Det renner en elv gjennom Europa. Det er Guds tid for nasjonene. Det er en tid for den ‘andre’ treenigheten å åpenbare seg for å spre et hellig håp (1).

Dagens ‘manna’:

Det renner en elv som jeg vil være en del av

------------------------------
(1) = Gud + disippel + verden = hellighet

Det handler om å drikke!

«Jeg har bygd meg en brønn gjennom årene. En brønn av bibelske sannheter som jeg henter fra innimellom, for eget liv eller for å dele med andre.»

Jeg leste dette sitatet i går. Det er hentet fra Tonje Haugeto Stangs nye bok «Sett» som jeg fikk til 60-årsdagen. Jeg har også bygd en slik brønn, og «hellighet» er noe jeg aldri blir ferdig med. 

Hellighet vil alene utgjøre en stor brønn, og det fra den brønnen jeg vil øse framover. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er mer enn et år siden sist jeg «drakk av denne kilden».

I samtalen med den samaritanske kvinnen sa Jesus:

«Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.»
Joh 4:14

Det er ikke tvil om at Jesus snakker om Den hellige ånd (1). Hellighet er et verk av Den hellige ånd i meg. ‘Hellighet’ uten Den hellige ånd er i beste fall from religionsutøvelse, men det Den hellige ånd gjør i og gjennom oss blir til liv her i verden og like inn i evigheten.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om å drikke (2)

-----------------------------------
(1) Joh 7:37-39
(2) Se «Flere grunner til å drikke»

Samstemte vitner

For noen dager siden var en av de store sakene i media at en betrodd polititjenestemann ble informert om at han er tiltalt for grov korrupsjon og medvirkning til omfattende hasjsmugling. Saken har for så vidt ikke så mye å gjøre på bloggen min om det ikke var for en interessant informasjon: Tiltalen bygger på de deler av den antatt medsammensvornes forklaring som støttes av andre vitner eller bevis. 

Dette er et viktig rettsprinsipp som har røtter tilbake til Israelsfolkets vandring i ørkenen:

Ett vitne alene er ikke nok til å felle en mann i spørsmål om skyld eller lovbrudd, uansett hvilket lovbrudd han anklages for, men etter to eller tre vitners utsagn skal saken stå fast. (1)

Både i straffesaker og sivile søksmål brukes «tause vitner» der rettsmedisinen har anvendt vitenskapen til å framskaffe bevis som kan koble tiltalte til saken.

Om man ikke kan kalle det «vitenskapelig», er det klare vitnesbyrd om de tre vitnene Johannes refererer til i dagens vers.

For det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer.
1 Joh 5:7-8

Det Johannes forsøker å få fram, er at Guds ånds nærvær i Jesu liv, og fødselsvæskene vitner om at hans påstand om at Gud er sann. Det er en viktig sannhet, men det jeg tar med meg inn i denne dagen er hvor viktig det er med et «samstemt vitnesbyrd».

Da tenker jeg først på meg selv. Samstemmer alt ved meg det vitnesbyrdet jeg målbærer, eller skaper jeg forvirring? Samtidig er ikke jeg en «ensom ulv» med et vitnesbyrd om Jesus – hvor samstemt er vitnesbyrdet som målbæres av oss som sammen utgjør Jesu kropp? Da tenker jeg ikke på at vi enes i spørsmål om ulikt syn på dåp eller andre teologiske stridsspørsmål, men at vi står sammen om det grunnleggende: 

At vi er sendt ut i verden på samme måte som Jesus – ikke for å dømme, men for at verden skulle bli frelst ved ham som kom full av nåde og sannhet. I dag vil jeg også be for de 1000 nådens misjonærer som paven sendte ut i går. De ble sendt med ordene «Gå, ikke med fordømmelse, men med tilgivelse og nåde!». Det er kjærlighetens evangelium.

Dagens ‘manna’:

Et samstemt vitnesbyrd!

----------------------------------------------
(1) 5 Mos 19:15 – NB det er interessant å lese resten av kapittelet.

Symbolet på den nye fødsel

Allerede i prologen dukker temaet om den nye fødsel opp i Johannes-evangeliet, og allerede da nevnte jeg «fødselsvæskene» for første gang i dette dypdykket (1). Det var likevel ikke første gang jeg nevnte tematikken her på bloggen. Et par år tidligere skrev jeg en refleksjon over verset:

For det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer.(2)
1 Joh 5:7-8

Det er mange temaer som Johannes oppfattet som viktige, men om jeg måtte velge hva jeg tror var det viktigste for ham å formidle, må det være undervisningen om den nye fødsel. Budskapet er også sterkt tilstede i beretningen om Jesu død:

Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.
Joh 19:32-34

Johannes er så nær det som skjer at han kan se det med sine egne øyne. I tre år har han vært sammen med Jesus og hørt hans undervisning om den nye fødsel, det nye livet som kommer ved at vi mister oss selv og finner igjen et liv som aldri kan dø. Og, for ham blir symbolikken i «fødselsvæskene» som renner fra såret i Jesu side enda en bekreftelse på den nye fødsel (3). Det er kanskje derfor han tre dager senere, og nå kaller han seg «den andre disippelen», forstår at det har skjedd en oppstandelse før noen av de andre har innsett det: «den andre disippelen…så og trodde» (4). Har man først grepet evangeliet om den nye fødsel, er det så mange aspekter av troen som faller på plass. Ja, det blir faktisk lettere å tro.

Dagens ‘manna’:

Jeg ble ikke en ny skapning en gang, jeg ER en ny skapning.

--------------------------------------------------
(1) Guds barn definert
(2) De tre vitnene
(3) Refleksjoner under etiketten Fødsel
(4) Joh 20:8

Livets vann – et bilde på Den hellige ånd

I en serie om bilder på Den hellige ånd, har livets vann – eller det levende vann, en selvfølgelig plass. I samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen er ikke koblingen mellom vannet og Den hellige ånd nevnt helt konkret (1), men ut fra sammenhengen er det den enkleste forklaringen at det er Ånden Jesus sikter til.

Noen kapitler senere er det ikke lenger tvil om hva det handler om:

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.»

Joh 7:37-38

Den hellige ånd som «drikkes» skal også flyte fra oss. Bildet av Den hellige ånd som noe «flytende» kommer også til uttrykk i profetien som siteres på pinsedagen:

I de siste dager skal det skje, sier Gud,at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.Deres sønner og døtre skal profetere,de unge skal se syn,og de gamle skal drømme drømmer.Selv over mine slaver og slavekvinnervil jeg i de dager øse ut min Ånd,og de skal tale profetisk.Apg 2:17-18

At Ånden er noe som «øses ut» passer fint med tanken om å drikke seg utørst. Jeg tror ikke det betyr at jeg drikker en gang for alle, slik den samaritanske kvinnen antok (2), men snarere at kilden alltid er tilgjengelig. Derfor liker jeg så godt tittelen på Peter Haldorfs bok: «Drikk dypt av Ånden».

I følge Johannes er det noe som er med helt inn i evigheten. Det kommer til uttrykk i Åpenbaringens siste kapittel:

Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave.

Åp 22:17

Dagens ‘manna’:

Jeg vil drikke dypt av den utøste Ånden!

-----------------------------------------

(1) Joh 4:13-14

(2) Joh 4:15

NB - det kan være at hun faktisk hadde forstått. Det er mye som tyder på at kvinnen (på tross av sitt levesett?) var dypt religiøs og at det var av religiøse grunner at hun gikk til denne spesielle "Jakobs brønn" langt utenfor byen. Kanskje det var andre brønner nærmere byen, som hun nå kunne bruke for å slukke den fysiske tørsten? Resten av fortellingen om kvinnen tyder på at hun faktisk forsto så mye at Jesus måtte korrigere seg selv i samtalen med henne, fra å si "Den tid kommer" ... fulgt opp av "ja, den er allerede nå" som en respons på kvinnens refleksjoner...

Forlatt og alene, men likevel…

Vi har aldri hatt flere informasjonskanaler. Det har aldri vært lettere å besøke hverandre. Likevel har jeg inntrykk av at et av de største problemene for mange mennesker i dag er ensomhet. Jeg tror det er en av denne verdens frukter, og en del av arven etter postmodernismen.

Selvrealisering, elsk deg selv, «fordi du fortjener det» osv. kan være både sunt og riktig. Men når det blir mål i seg selv og det som deles av fellesskap med andre ofte får preg av markedsføring av egen vellykkethet, er det et alvorlig sykdomstegn. Jeg kan ikke diske opp med en flott middag som er laget utelukkende av råvarer forberedt fra grunnen av. 

Kanskje kunne jeg ha lært det, men dersom det å dele fellesskap avhenger av å måtte prestere hele tiden, kan vi fort bli ensomme. Det går an å dele fellesskap over et glass vann*.

Men for at jeg skulle forstå at min Gud forstår meg i alle situasjoner, en som er prøvd på alle måter sånn som oss, måtte Jesus også oppleve ensomheten.

Det kommer en time, ja, den er nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Likevel er jeg ikke alene, for Far er med meg.
Joh 16:32

Gud visste nok også om at det kom en tid etter postmodernismen. Han vet hva det vil si å være ensom. Han tilbyr fellesskap. Så dersom menigheten forstår at vi er hans tilstedeværelse på jorden, er fellesskap en nøkkel i vår tid – og det enkle er ofte det beste.

Dagens ‘manna’:

Fellesskap!

-------------------------------------
 * Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn. Mark 9:41
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når gleden overstrømmer alt

For et par dager siden brukte jeg et bilde av en helt nyfødt baby. I dag er selve fødselskrisen overstått. Bildet blir litt annerledes:

Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.
Joh 16:21

Jeg regner med at de fleste mødre kjenner seg igjen i dette bildet. Barnet husker sikkert ikke så mye fra den «trange» fødselen, men jeg håper og ber om at alle barn må få oppleve gleden av å være født, gleden over livet.

Det er veldig interessant at Jesus bruker fødselsbildet i forutsigelsen om sin egen død. Tidlig i dypdykket i Johannesevangeliet slo jeg fast at «fødsel» går som tråd gjennom hele fortellingen der til og med «fødselsvæskene» blod og vann blir gitt fokus etter at Jesus har stadfestet at det er fullbrakt*. Hele bredden av hva dåp egentlig er kommer fram i Johannes-fortellingen. Den nye fødsel forutsetter død. Det som ofte er utfordringen er den doble symbolikken som vannet har. 

I den rituelle vanndåpen representerer vannet døden, begravelsen. Mens vannet i den nye fødsel peker på «det levende vann» altså Den hellige ånd, eller livet som alle mottar når de tar imot Jesus og hans forsoning: Renselse i blodet og liv i vannet. Når jeg får være med på det, glemmer jeg «engstelsen og smerten» det er å stå i det «sjelefrelsende arbeidet». Da er den der med en gang, gleden som overstrømmer alt: Et menneske er født påny i Guds rike. En skjønn tanke å bli minnet om i forventningen til feiringen av påskens under.

Dagens ‘manna’:

Det han har gjort for meg, har han gjort for alle!

_______________________
* Joh 19:30-34 
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva skal til for å «se»?

I dag kommer mange til å synge verselinjen «troens øye ser det» i den mektige sangen «Deg være ære». Jeg håper den skal synges der jeg om noen timer skal feire Jesu oppstandelse også.

Det er alltid en risiko knyttet til det å åndelig-gjøre et fysisk mirakel. Faren ved å fokusere utelukkende på det åndelige er at jeg kan «glemme» at Gud bryr seg om hele mennesket og at det også skjer fysiske mirakler i dag. Det er ikke tvil om at det må ha vært stort for den blindfødte å få synet igjen, men jeg har allerede signalisert at hensikten til Johannes med å inkludere den fortellingen primært handler om de skriftlærde som påberopte seg «å se», men som likevel ikke så med «troens øye». Hva skal til for å «se»?

I går skrev jeg om «Det rene og det urene» - om Jesu rene spytt og den urene jorden som ble blandet og smurt på den blindes øyne. Denne leireblandingen førte ikke til at mannen ble seende – han måtte først utføre en lydighetshandling:

Så sa Jesus: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.
Joh 9:7

Det var ikke vanskelig det Jesus ba den blinde om å gjøre. Vann står veldig sentralt i Johannesevangeliet. Det er med både i mirakelfortellingene, samtalene og undervisningen. Det vann som «drikkes», er Den hellige ånd som er lovet* og det vann som det «vaskes» med er Den hellige ånd som gir «del i Jesus»**.

Nøkkelen til åndelig innsikt er altså å gjøre akkurat det Jesus ber om. Det handler om lydighet, verken mer eller mindre.

Dagens ‘manna’:

Åndelig innsikt handler lydighet

PS Kommer tilbake til flere tanker rundt dette verset i morgen
----------------------------------------------
* Joh 7:37-39
* Joh 13:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Flere grunner til å drikke

I går skrev jeg litt om å drikke for å unngå å bli dehydrert – både i fysisk og i åndelig betydning. Men i åndelig betydning er det flere grunner til å drikke enn hensynet til egen sunnhet:

«Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.»
Joh 7:38

Å ”drikke dypt av Ånden” er viktig for flere enn meg selv. Et møte med en troende medvandrer kan være veldig forfriskende. Jeg merker at det renner ”elver av levende vann” fra ham eller henne. Når vi forlater hverandre kjenner jeg meg som et rikere menneske. Treffpunktet vi har hatt har gitt energi i stedet for å tappe energi. Alle trenger slike møter. Tenk om det alltid var slik. Det gir grunn til å drikke mer!

Dagens ’manna’:

Andre er en god grunn til å drikke dypt av Ånden.

--------------------------------------------------
* "Drikk dypt av Ånden" er en bok av Peter Halldorf som jeg anbefaler på det aller varmeste.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Dehydrert?

I de siste årene har det blitt større oppmerksomhet på hvor viktig det er å få i seg nok væske. Det er blitt vanlig å se folk med en vannflaske innenfor rekkevidde. 

Det er litt rart at det ikke var fokus på det i Frelsesarmeen da jeg vokste opp, for William Booth var veldig opptatt av vannkurer som helsefremmende behandling. Det fant jeg ut da jeg fikk tak i boka hans: ”Religion for Every Day” som i min utgave fra 1906 har et tillegg som handler om å ta vare på helsa.

Å få i seg nok drikke er viktig for den fysiske helsa, men det er minst like viktig for den åndelige sunnheten:

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke!»
Joh 7:37

Mennesker som blir fysisk dehydrerte, er ofte ikke klar over at det skjer. De merker ikke at de er tørste. Det er definitivt overførbart på hvordan mange kristne har det. Under fornyelsen som mange kristne opplevde på 90-tallet, var det flere som kom til følgende konklusjon: ”Jeg visste ikke hvor tørst jeg var”.

Det hender rett som det er at jeg drikker vann fordi jeg trenger det – ikke fordi jeg er tørst, men når jeg drikker merker jeg at det gjør meg godt. Slik er det også med mitt åndelige behov. Det er ikke alltid jeg merker det, men jeg tar imot Jesu oppfordring og kommer til ham og drikker, og jeg merker at det gjør meg godt!

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker ikke å være en dehydrert troende.

--------------------------------------------------
* Boka er tilgjengelig på nett!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Dødt vann

”Didache” er navnet på en lærebok i disippelskap som kommer fra den første kirkens tid. Jeg har alltid vært fascinert av den lille boka, og lagde for mange år siden en ”ord for ord” oversettelse av den greske teksten til norsk. 

Det er interessant at når Didache beskriver dåp i vann, skal det primært velges neddykking i ”rennende vann” dersom det er tilgjengelig. Sekundært anbefales neddykking i stillestående vann og som siste løsning skal det øses vann med hånden. At ”rennende vann” er første valg kan være så enkelt som at stillestående vann ofte kan være infisert eller dødt. I tillegg symboliserer det rennende vannet liv. 
I går leste jeg:

De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Joh 5:3-4

Så lenge Betesda lå ”død”, kunne det ikke gi ”liv” til de syke og lamme. Det måtte altså først bli liv i vannet, noe som skjedde da det kom en engel og rørte opp vannet. Det var veldig mange under for evangelistene å skrive om, men synoptikerne* hadde kanskje ikke sett det sterke bildet i koblingen mellom forventningen til det opprørte vannet i Betesda og det at Jesus kommer og gjør et under akkurat der uten å koble det til det fysiske vannet. Johannes så Jesus som formidleren av levende vann.

Det å knytte sine forventninger til et sted som ”av og til” blir besøkt av noe overnaturlig, er ikke det som skal kjennetegne hans etterfølgere. For oss er Jesu liv noe som ikke er knyttet til sted eller riter.

Samtidig understreker versene at Jesus er noe mer og noe annet enn en engel. Engelen rørte ved vannet og overlot individene til urettferdig konkurranse, mens Jesus kommer og møter individet. Dette er en fin tanke, men har også noen utfordringer. Mer om det i morgen.

Dagens ’manna’:

Det er dumt å vente ved et ”dødt vann” når jeg kan drikke av det levende vann akkurat nå.

----------------------------------
* = Matteus, Markus og Lukas

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når alt annet blir uviktig

Mennesker som opplever å bli alvorlig syke og overlever, får ofte et helt nytt perspektiv på livet. Alt annet enn selve livet blir uviktig. Kvinnen som hadde møtt Jesus ved brønnen, hadde møtt selve livet, og da ble alt annet uviktig:

Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Joh 4:28-29

Hensikten hennes med turen til brønnen var selvfølgelig å hente vann. En kjempeviktig oppgave i et varmt og tørt land. Men nå var det noe som var viktigere. Hun måtte fortelle det til folk i byen med en gang. Jesus var jo på reise, men akkurat nå var han nær dem. Det måtte formidles. Da fikk vannkrukke være vannkrukke, en slik anledning måtte hun dele med seg. En forlatt vannkrukke er et sterkt vitnesbyrd.

Dagens ’manna’:

Et møte med Jesus setter livet i perspektiv

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Var det hun som tok poenget – og ikke jeg?

Fordelen med å grave seg dypt ned i en tekst, er muligheten til å stille nye spørsmål, og da kan jeg også få nye svar. Jeg har tidligere nevnt at Johannes stadig bruker ironi til å få fram sitt poeng. Det er litt morsomt at det Jesus sier blir misforstått, og jeg har alltid tolket kvinnens respons til forskjellen på vannet fra brønnen og det vannet Jesus vil gi henne som en slik misforståelse:

«Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Joh 4:15

Min konklusjon har vært:
Hun forsto ikke at det handlet om åndelig tørst og at vannet var et symbol på Den hellige ånd! – ergo litt enfoldig og morsomt. Det kan godt være at det var det Johannes ville at leserne skulle tenke – og de fleste teologer er nok enig at dette pedagogiske grepet er typisk for Johannes.

Men tenk om hun egentlig hadde forstått hele poenget og befinner seg i samme referanseramme som Jesus? Hvorfor skulle det være umulig? Fortsettelsen på samtalen styrker at det kan tolkes slik også. En slik tolkning kan være:
 
«Herre, jeg forstår at det handler om åndelig tørst, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen». Så langt alt vel, men hvordan skal da den siste kommentaren tolkes:

«… og slipper å gå hit og hente opp vann»?

Den umiddelbare betydningen er at jeg ønsker å drikke vann som gjør at jeg slipper arbeidet med å komme hit til brønnen for å hente opp vann. Men hun kan neppe ha trodd at hun ikke skulle trenge å drikke mer fysisk vann. Jesus som tilbød henne det levende vann, hadde jo akkurat bedt henne om å få vann fra brønnen. Dersom hans levende vann hadde gjort ham fysisk utørst, hvorfor skulle han da be om vann fra Jakobs kilde?

Kvinnens tilknytning til denne spesielle brønnen var etter all sannsynlighet også av religiøs karakter (Se: Noe større). Kanskje det lå en annen kilde nærmere hjemmet hennes som det hadde vært lettere å hente det fysiske vannet fra (?) - men hun var religiøst bundet til «å gå ’hit’». I så fall hadde hun – ironisk nok – oppdaget mye mer enn det jeg alltid har tenkt i mitt enfold. Da spiller hun på de samme strenger som Jesus og aner allerede at den sanne tilbedelse er åndelig og ikke knyttet til form eller sted – wow!

Dagens ’manna’:

Bibellesning er veldig spennende!

--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Helt likt, men helt annerledes

H = N, m = t, P = R, B = V, C = S! 
Dette er ikke en kjemisk forbindelse, men viser bokstaver i det kerylliske alfabetet (som brukes i slaviske språk). Det har noen bokstaver som er helt like dem vi kjenner i det latinske alfabetet, men de uttales helt annerledes. For eksempel uttales H som N osv.

Da jeg skulle lære russisk var det mye lettere å lære de bokstavene som var nye for meg, enn å huske endringen i dem jeg kjente fra andre språk som jeg kan. ”Lese-dekoderen” måtte justeres.

Da Gud ble menneske, ble han en del av verden, men selv om Jesus var menneske sto han for noe som var helt annerledes. I møte med ham opplevde menneskene at det var ”mye som var likt”, men som likevel var helt annerledes. På Jesu tid var det stor variasjon når det gjaldt menneskenes evne (og vilje?) til å justere sin ”indre dekoder” – og det er ikke sikkert at det har skjedd dramatiske endringer på dette feltet de siste 2000 årene: ”Broremann” i ”Di små armane” har jo sin filosofi: «Arm e arm, og hvis du kan få ein arm te å ble det sama som fattige, så borde du gje ud ei nye lesebok for folkeskulen!»*

«Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste.»
Joh 4:13-14a

Det var dette Jesus formidlet til kvinnen ved brønnen. Men er ikke tørst det samme som tørst? Er ikke vann det samme som vann?

Når rammen ikke lenger begrenser seg til den nærværende verden men åpner for et evig Gudsrike, må det dekodes. Tørsten er menneskets Gudslengsel, vannet er den Ånd som Jesus vil gi til dem som kommer til Gud ved ham. Jeg har alltid tolket kvinnens respons slik at hun ikke tok poenget, i hvert fall ikke helt, men var det faktisk det hun gjorde? Mer i morgen!

Dagens ’manna’:

Åndelig dekoding er en viktig del av det å være disippel

--------------------------------
* ”Di små armane” er en julefortelling av Ajax – se f. eks. refleksjonen:
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hurra for den store forskjellen!

Også i dag gjør jeg en liten endring i et mye brukt utsagn, men det er ikke myntet på mann og kvinne. Jeg vil slå et slag for levende vann! Da tenker jeg ikke på akevitt – det nordiske brennevinet som påberoper seg å være «livets vann», men på det levende vann som Jesus tilbyr:

«Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»Joh 4:10
Forskjellen på de to «navnebrødrene» er ikke bare stor – den er enorm. Akevitten påberoper seg å være livets vann, men forskning viser at alkohol er det rusmiddelet som påfører enkeltmennesker og samfunnet mest skader, og bidrar til forkortet liv gjennom sykdom og ulykker*. En av grunnene til at jeg i dag velger å skrive om denne kontrasten, er en glimrende artikkel Ola Grytten (bildet) skrev i Dagen forleden: «Alkoholens bakside» - den anbefales. 

Det levende vann som Jesus tilbyr, er Den hellige ånd (Joh 7:39). Det burde være mer enn tilstrekkelig for oss kristne. Noen ganger blir også dette vannet forvandlet til berusende vin, men helt uten noen form for negative følger for individet og samfunnet. Hvorfor skulle vi gå for noe dårligere i kristne kretser? Er det fordi vi ikke kjenner gaven?

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvor det alltid er tilbud på levende vann. 
---------------------
* Om noen uker begynner en TV-serie på NRK som visst nok skal dokumentere effektene av alkohol ved å vise endring i atferd og mestring i en forsøksgruppe. Jeg kjenner jeg er urolig for at dette er noe vennegjenger vil «prøve hjemme», samtidig kan det sikkert også ha en preventiv effekt å dokumentere de negative virkningene.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes  

Det du ikke vet har du vondt av

Omskrivningen av det kjente ordtaket er ikke en protest mot originalen. Det er mye som det er velsignelse å ikke vite. ”Innslaget inneholder sterke scener” sier reporteren på Dagsrevyen. Da kan det være en fristelse å skru av slik at lidelsen ikke kommer så nær at den gjør vondt, men av og til tvinger jeg meg likevel til å se. Strutsetaktikk for å skåne seg selv for negative inntrykk kan ta meg ut av den verden som Jesus ber om at jeg må bli bevart i. Men i denne verden har jeg også vondt av å ikke vite mer om hvilke ressurser Gud stiller til min disposisjon. Det er det Jesus sier til den samaritanske kvinnen:

«Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.»
Joh 4:10

Å ikke kjenne Guds gave er noe jeg har vondt av fordi jeg da fort kan gå glipp av den. Igjen kommer gjensidighetsmotivet som jeg kom inn på i ”La meg få drikke”. Jesus gir seg selv som en gave til menneskene, for at de skal gi seg selv til ham (”det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg” – Joh 6:39).

Det viktigste innholdet i Guds gave er selvfølgelig frelsen, men hele livet handler det om å bli bedre kjent med ”gaven” slik at alt hva den inneholder kommer til god anvendelse. Videre er det viktig at det ikke er kunnskap om gaven, men kjennskap. Kjennskap er erfaringen et menneske får gjennom anvendt kunnskap.

Dagens ’manna’:

Jeg vil kjenne Guds gave

---------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«La meg få drikke»

Det er interessant at Johannesevangeliet er det eneste som har sitert Jesu utsagn: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre». Joh 13:15. Det sa han etter at han hadde vasket disiplenes føtter, men det er mye som tyder på at Johannes ser dette i alt Jesus sier og gjør. Det første han sier til kvinnen ved brønnen er:

«La meg få drikke»
Joh 4:7

Gjennom å ta det initiativet krysser han mange grenser, og det er en viktig del av forbildet som jeg kommer tilbake til i morgen. Men det er også viktig for ham å sette agendaen for samtalen. «Det jeg ber deg om er noe du kan be meg om!» - og det kommer kvinnen til å gjøre!

Den tematikken kommer igjen flere ganger i evangeliet – for eksempel i det siste kapittelet der Jesus har laget «frokost» på stranden, men sier til disiplene: «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk» (Joh 21:10)  - så kom de med sitt bidrag og fikk nyte av hans!
 
For mange, og jeg er intet unntak, er det svært vanskelig å be andre om noe, men jeg tror det er viktig for at de skal våge å be meg om noe. Også der er Jesus et forbilde!

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å kunne be om en tjeneste!

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Scenen er satt

Jeg har vært med på veldig mye moro, og noe av det jeg ser tilbake på med stor glede er arbeidet med musikaler. Der har jeg vært innom de fleste funksjonene, fra det å skrive tekst, komponere musikk, inneha regien, lage kulisser, spille i orkesteret, styre lyd til det å stå på scenen selv. 

Når jeg hadde ansvar for å skrive teksten var beskrivelsen av den visuelle scenen viktig fordi den kom til å påvirke tolkningen av handlingen som skulle utspille seg der.

Det er ingen tilfeldigheter når Johannes setter scenen for beretningen om Jesu møte med den samaritanske kvinnen slik:

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Joh 4:4-6

Scenen signaliserer lange, religiøse tradisjoner. Den er knyttet til en kilde, til vann. Solen står på sitt høyeste og det er bønnetime. Alt dette er viktig for å forstå samtalen mellom Jesus og kvinnen. Slik fortolkningen preges av fortellingens ramme, vil den også påvirkes av rammen den formidles i. Derfor er det viktig både å se den opprinnelige ”scenen” og ”scenen” jeg befinner meg på i dag! Det ligger også et annet spennende motiv i ”scenebeskrivelsen”, men den kommer jeg tilbake til i morgen.


Dagens ’manna’:

Scenen da var viktig – scenen i dag er viktig.

--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Skjerpelse

Det kan være utfordrende når det som i utgangspunktet er vanskelig ytterligere skjerpes. En ting er å ”se det Guds rike” man allerede er en del av, verre er det at ”brillene”* for å se det faktisk er selve ”billetten”:

«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.»
Joh 3:5

Jesu forklaring til Nikodemus må ha skapt enda mer forvirring: Er jeg ikke en del av Guds rike? Jeg har jo kunnskap om alt som hører til Guds rike!

- men hva mente Jesus med ”født av vann og Ånd”?
Jeg velger å dele det over to dager og konsentrerer meg om ”vann” i dag. Det kan være minst tre forklaringer hva ”vann” er eller symboliserer:

• 1. Dåp i vann

Det er klart at vann umiddelbart får meg til å assosiere med dåp, men jeg tviler på at det er slik Johannes tolker Jesus. Vi vet at disiplene døpte tilhengere, men det var viktig for Johannes å understreke at Jesus ikke gjorde det selv (Joh 4:2).

• 2. Fysisk fødsel

Vann er helt klart en av ”fødselsvæskene” som er et gjennomgangstema i evangeliet. Er det slik at Jesus mener at man må være født som menneske for komme inn i Guds rike?
Neppe – i Åpenbaringen er det snakk om en gjenfødelse eller nyskapelse av hele skaperverket. Å påstå at Guds rike skulle begrense seg til mennesker, vil være det samme som å ignorere den totale gjenopprettelsen av alt i Kristus. Da gjenstår:

• 3. En spiritualistisk forklaring

Jesus ser på seg selv som kilden til det levende vann. Det kommer fram både fram i samtalen med den samaritanske kvinnen (Joh 4:10 ) og i hans invitasjon til å komme til ham å drikke (Joh 7:37-39). Rekkefølgen ”vann og Ånd” er derfor ikke tilfeldig. Det kan ikke skje en gjenfødelse ved Den hellige ånd uten å gå veien om Jesus. Jeg mener at vann må forstås i konteksten av hele evangeliet – altså det Jesus gir når vi ber ham.

Dagens ’manna’:

«…For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» 

Joh 4:14b

-------------------
* Se "3D-briller"
* Bildet: Vann er vakkert, det er kraft, det renser, er en forutsetning for liv osv.... Her "Godafoss" på Island - sommeren 1982.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bakteppet

er viktig for å tolke det som skjer på en scene. Jeg fortolker det som skjer i min hverdag med min kultur som ”sceneteppe”, men i en annen kultur ville hendelsen betydd noe helt annet. Det er nok å nevne bilbranner i Stockholm og avistegninger i en dansk avis for å illustrere poenget.

Bakteppet som brukes til å fortolke innholdet i en bibeltekst, kan være avgjørende for hvilken symbolikk jeg tillegger elementene i hendelsen. I går var renselseskarene bakteppet for å fortolke vinunderet*, i dag er det eskatologien**. Elementene er fortsatt vann og vin.

Vinen blir ofte forbundet med Den hellige ånd. Disiplene ble beskyldt for å være drukne da Den hellige ånd kom over dem på pinsedagen (Apg 2:13), og Paulus oppfordret til å bli fylt av Ånden og la være å drikke seg fulle av vin (Ef 5:18).

Under løvhyttefesten inviterte Jesus de tørste til å komme og drikke: ”Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.” Og her er Johannes tydelig: Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få.(Joh 7:37-39). Med andre ord er både vann og vin symboler for Den hellige ånd.

Det virker underlig dersom vann som symboliser Ånd, forvandles til vin som også symboliserer Ånd. Dersom bakteppet er eskatologisk (jfr. det himmelske bryllup), kan det da likevel handle om den Ånd vi drikker? Og at den Ånd vi drikker her er som vann sammenliknet med den Ånd vi skal drikke i evigheten?

Alle bilder vi bruker på å forklare åndelige sannheter har svakheter – også dette. Det er ikke tvil om at Den hellige ånd også mens jeg lever her på jorden kan ha en berusende effekt, men han forfrisker meg daglig som det levende vann. De gangene han beruser er han, som Paulus sier, en ”frukt av høsten som kommer” (Rom 8:23). Den siste og beste vinen er utvilsomt det fellesskap med Den hellige ånd vi skal dele i evigheten.
 
Dagens ’manna’:

Det jeg har smakt gir forventning til det jeg skal smake!

----------------------
* I bryllupet i Kana (Joh 2:1-11)
** Eskatologi er læren om de siste tingen

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes