La oss velge velsignelsen . . .

Det har blitt noen tårer det siste døgnet. I går morges ble jeg informert av min gode bror i Herren, Eduard Lebedev, at hans far ble drept sammen med en annen soldat da de kjørte mat til de stridende styrkene ved fronten, en tredje soldat overlevde.

I 2007 sendte Magna i egenskap av aspirant-sekretær hans foreldre Tatiana og Andrei Slashov til Frelsesarmeens offisers-skole. To flotte mennesker med hjerte for Gud og mennesker. Trøsten er at Andrei nå er hjemme hos Herren, det vonde er at det skjer i en totalt meningsløs krig, og at det berører så uendelig mange på begge sider av grensene. Nå har den for oss fått et ansikt – og det gjør vondt.

Men vi kan gjøre noe mer enn å «blande våre tårer med tårene til dem som gråter». Det vil vi gjøre og det skriver jeg mer om i et innlegg, som jeg legger inn etter at dette er lagt ut. I tilknytning til Gowans vers, er det nærliggende å tenke på Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser!» Vi kan gjøre som Jesus – å stå sammen med dem som sørger og lider.

La oss velge velsignelsen og ikke forbannelsen, livet og ikke døden – slik at vi lever mens vi gjør det!*

___________________________

Postet på FACEBOOK

* "Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse" 

5 Mosebok 11:32

Håpet lyser hele veien!

I går var vi veldig mange som tok et siste farvel med Frank Gjeruldsen. Jeg har aldri hørt noen si et vondt ord om Frank. Han var glad i Jesus og i sine medmennesker, og hadde et fantastisk smittende humør.

Derfor ble både begravelsen og minnestunden preget av smerten av at en god venn i våre øyne hadde blitt forfremmet til herligheten alt for tidlig, men samtidig gledet vi oss over muntre minner med vissheten om at Frank fortsatt ER og vi skal møtes igjen.

For:

«Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham»
1 Tessalonikerbrev 4:13-14

Gud er troen, HÅPET og kjærlighetens Gud.

Håpet lyser hele veien!

________________________

Postet på FACEBOOK

Link to page with English version of the poem

«Med håp om ein lysere dag!»

«La mæ gje dæ ei hand når du stræva» sang Hans Inge Fagervik på Frelsesarmeens TV-aksjon i 1995. 

Sangen ble kåret til tidenes aksjonslåt og lever fortsatt i beste velgående. Den inneholder også en bønn: «La mæ be dæ ei bønn førr i mårra, med håp om ein lysere dag.»

Da vi arbeidet i Øst-Europa, var det interessant å oppdage hvor framtredende håpet var hos de aller fleste. Til og med i livstidsfengselet holdt fangene fast i håpet – selv om livstid betød livstid inntil for et år siden. Det var en slik lovendring de fleste av dem håpte på. Det holdt dem i live.

Det er godt når håpet dukker opp når vi minst venter det. Forrige helg delte jeg et par Gowans-vers om troen – i dag tar han for seg håpet. 

La oss holde fast i håpet – det varer evig!

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.

1 Korinterbrev 13:13a

_____________________________________________

ENGLISH VERSION of the verse is found HERE

Det blir VÅR!

Når vi nå er i fasten og tenker på reisen opp til Jerusalem kommer jeg også til å dele flere av John Gowans’ mange vers. Han har et kapittel i den første boka som har overskriften «Å Herre . . . det er mørkt, og likevel!» - der han dveler ved lidelsen.

 
Selv om han i disse versene stiller mange av de spørsmålene som de fleste mennesker baler med – er grunntonen likevel håpet som glimter der framme på grunn av påsken. 

I dag velger jeg å dele det neste siste 'verset' i syklusen. Det ER håp - det blir vår!

Tenn håp i verden!

Klikk på bildet for å lytte til refleksjonen

Det brevet Paulus skrev til menigheten i Rom var det eneste han skrev til en menighet han ikke hadde grunnlagt eller besøkt tidligere. Derfor skriver han mye om hvordan han forstår evangeliet, som han mener er Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker (Romerne 1:16b). 

Relasjonen mellom jøder og 'grekere', som er han bruker som et synonym for alle folkeslag som ikke er jøder, går som en rød tråd gjennom brevet. Mot slutten av brevet henter han støtte hos flere av profetene for å vise at det hele tiden har vært Guds plan å inkludere alle i folkeslag i frelsen og håpet som ble mulig at Jesus kom og gjorde forsoningen mulig.

I kapittel 15:12 skriver han om hvordan Jesus kom fra Davids hus og ætt for at folkeslagene skulle sette sitt håp til ham (1),  og så fortsetter han: 

Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp 

ved Den hellige ånds kraft.

Romerne 15:13  

Advent og jul handler om fylles av glede og fred i troen slik av så rike på håp at vi tenner håp i verden.

I adventsangen "Tenn lys" har Eyvind Skeie tilføyd et femte vers som fanger dette budskapet:

Tenn lys for livets rikdom, for jord og luft og vann!

Tenn lys for fred og vennskap, for barn i alle land!

Må ingen være redde og mangle hjem og brød!

Tenn lys og håp i verden mot fattigdom og nød!

Du kan høre Helene Bøksle synge hele sangen HER

______________________

(1) Sitatet viser til Jesaja 11:10

Håp er en fakkel som lyser oss hjem

Klikk på bildet for å høre refleksjonen
Beklager lite lys i videoen

I forbindelse med at Kragerø korps for tiden er i en flytteprosess og at det igjen er sterke restriksjoner på grunn av enda en bølge med smitte i den globale pandemien, ønsker jeg å spre budskapet om håp.

Da jeg i morges leste:

Dagens bibelord:

Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt. 

Apostelgjerningene 13:26b

ble jeg igjen minnet om det er vi som har tatt imot frelsen som også er dem som forvalter budskapet og frelsen og håpet. Advent er en tid da håpet får større plass. Det sier dette verset på en flott måte:

Dagens adventsvers:

Vi tenner et lys for alle som håper,

for håp er en fakkel som lyser oss hjem.

Det lever i alle som våger å tro på

at englenes julenattsang gjelder dem

Hør hele adventsangen til Hilde Dagfinrud Valen:

HER

For å lytte til refleksjonen trykker du på bildet!

Håp i helvete!

Det er mange år siden jeg møtte Willy for første gang. Han evangeliserte på gata om dagen, og om kvelden gikk han rundt med matpakker til dem sov ute.
Vitnesbyrdet hans var enkelt, men ekte: Fordi jeg kjente ondskapen og livet mitt var et helvete, trodde jeg at det også måtte være en himmel med en god Gud. Jeg søkte ham og fant Ham i Jesus"

Noen mennesker opplever helvete her på jorda. Det ble jeg minnet om da jeg igjen fikk møte noen av fangene som soner livstids-dommer i Moldova. En av dem, Vlad, ble tilhørig i Frelsesarmeen, og han ga meg et maleri som fikk meg til å tenke på Willys vitnesbyrd.

Vlads maleri

Vlad søkte Gud, og gjennom Jesus fant han Ham mens han var i 'helvete'. Mange av de andre innsatte har gjort det samme. 

Vlad under seremonien i fengselet

Det var noen som viste omsorg, og det er forsatt noen som bryr seg. Forrige uke skrev jeg at omsorg påvirker Guds 'NÅ'. Vlad vet hvor han lever, og det er ikke i 'helvete' selv om omgivelsene ikke har endret seg.

Vlad lever i Kristus! 

For ordens skyld, han har gitt meg tillatelse til å dele dette med dere. Fengselsmyndighetene har også gitt oss tillatelse til å ta bilder. Mange gode mennesker, også i fengselssystemet arbeider for bedre forholdene for fanger i landet. 

Det er til og med håp om at det vil bli lovendringer slik at de som soner livstids-dommer kan løslates før Gud tar der dem hjem til seg. Jeg og mange med meg ber og håper sammen med dem.  

Når jeg legger ut denne historien, håper jeg at du som går jeg en vanskelig tid, kanskje du til og med kaller det 'helvete', skal vite at det er alltid håp i Jesus Kristus: 

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.Romerne 8:24-26

Dagans 'manna':

Det er håp!

Det siste som dør ...

Jeg har hørt det mange ganger før, men det var spesielt å høre det i et møte med fanger med livstidsdommer i Moldova - et land hvor «livstid»  bokstavelig talt betyr at dommen er for resten av livet.

Da jeg snakket med de innsatte, sa jeg: «Jeg ser håp i øynene deres, dere må aldri miste det!». Svaret fra flere av dem kom umiddelbart: «Håpet er det siste som dør!»

Jeg lærte også at mange av dem delte det samme ‘ene håpet’ der jeg også har funnet min frelse. Vi tilhører den samme ‘ene kroppen':

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt»
Ef 4:4

Det er mye håp i verden, og det kan ofte være som flyktige forventninger til noe bedre. I en åndelig kristen kontekst er det i virkeligheten bare ett håp. Dette betyr ikke at vi ikke skal jobbe for det beste i vårt nærmiljø, våre byer og land. Tvert imot oppfordres vi til å gjøre det: «Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel.» (Jer 29:7). Dette er 100% i tråd med hvordan vi ser på vårt kall og oppdrag i Frelsesarmeen - spissformulert av William Booth som «Frelse for begge verdener». Men også frelsen i denne verden er bundet til det samme ‘ene håpet’.

I Paulus’ tanke er håpet noe som aldri dør og er synonymt med en stadig eksisterende framtid. Videre er håpet så sterkt knyttet til Jesus at han skrev:

For i håpet er vi frelst.
Romerne 8:24

For Paulus er det ingen frelse utenfor Jesus Kristus, så det ene håpet er også synonymt med den ene Kristus.

Dagens ‘manna’:

Ett i Kristus betyr å være 'ett' i ett håp.

-----------------------------

Det handler om en elv

...og jeg tror det er mange dybder i den elven. Igjen tar tanken meg tilbake til åpningen av sonekonferansen i Athen i forrige uke. Polis og Maria forteller om drømmen som førte dem tilbake til hjemlandet for å åpne Frelsesarmeen. 

Fortellingene er fulle av bilder. De ser seg selv utelukkende som lenker i en kjede. Likevel blir dagen da Viktoria plassen, et steinkast unna korpset, fyltes opp av tusenvis med flyktninger holdt fram som et vendepunkt.

Maria beskriver flyktningestrømmen som «en elv gjennom Europa», en elv av nød, lengsel og håp. Der nøden er, er også Jesus, og han trenger oss. «Jeg vil ikke bare stikke hånden inn i denne elven, jeg vil svømme i den!» avslutter Maria, og vi aner dybdene.

Jeg ser elven strømme fra Guds trone, en elv som blander seg med elven av flyktninger og formidler kjærlighet og håp. Tankene går til Esekiel 47 og livets elv, elven som blir så stor at man ikke lenger kan vade i den, men er nødt til å svømme. Vannet i elven gjør dødt vann friskt, og ....

Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få leve. Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt friskt og levende, alt som er der elven renner.
Esek 47:9

Det renner en elv gjennom Europa. Det er Guds tid for nasjonene. Det er en tid for den ‘andre’ treenigheten å åpenbare seg for å spre et hellig håp (1).

Dagens ‘manna’:

Det renner en elv som jeg vil være en del av

------------------------------
(1) = Gud + disippel + verden = hellighet

Så blir de stående disse tre…

Det er litt av en finale, finalen på kjærlighetskapittelet. Det er også finalen på determinativene der overskriften inneholder både pekeordet «disse» og mengdeordet «tre». Ettersom disse bestemmeordene er den siste ordklassen, er det også finalen på to måneder med smakebiter på «Troens grammatikk». Dermed vet du litt om det som forhåpentlig blir til ei bok i løpet av året.

Men tilbake til «de tre». Paulus skriver:

Så blir de stående, 'disse tre': tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:13

Og hva kjærlighet er, er blitt åpenbart av disse tre som blir stående:
Fader, Sønn og Hellig ånd. Den eneste sanne Gud som alltid er.
Så blir de stående «alle disse» som er i Ham, for da den eldste spurte Johannes:

«'Disse' som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?»
Åp 7:13

Johannes ble svar skyldig, og den eldste måtte forklare:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone…»
Åp 7:14b

Dette er evangeliet i et nøtteskall. Dette er målet for troens grammatikk: Vissheten om å være blant "disse" som blir stående. Da er jeg også omringet av troen, håpet og kjærligheten.

Dagens ‘manna’:

Å være blant "disse" som blir stående

----------------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Et «men» som gir håp

Det var tidlig på 70-tallet. Jesus-bevegelsen hadde kule pins som viste «One Way Jesus» og jeg gikk med slike merker og likte dem. Frelsesarmeen hadde et års-motto og lagde også en pin. Den var ikke fancy, men den viste igjen og den åpnet for mange samtaler. Jeg likte å gå med det enkle budskapet «- men Gud kan». Det gir håp for meg selv, og det gir håp for verden.

«Men» er en konjunksjon som også kalles sideordningsord eller bindeord. Det er en begrenset gruppe på kun fem ord, men de er viktige. Og akkurat det setningsleddet «men de er viktige» viser veldig tydelig hva «men» er. Vi bruker «men» når vi skal vise en motsetning. 

Bibelen begynner med en skapelsesberetning. Der tegnes det et dystert og ganske håpløst bilde. Men så kommer det et «men»: 

Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.(1)
1 Mos 1:2

Motsetningen til øde, tomhet, mørke og havdyp(2), er Guds Ånd. Ånden står altså for skapelse, fylde, lys og liv. Det står ikke direkte, men troens grammatikk i form av en konjunksjon gjør det klart allerede i Bibelens 2. vers. I motsetning til kaos, er det godt at det finnes et «men»: Det førte til et fullkomment kosmos. Det varte dessverre ikke lenge før det ble kaos i kosmos på grunn av menneskets opprør mot Gud. Heldigvis sørget Gud for et nytt «men»:

«Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn…»
Gal 4:4

De onde kreftene ville også Guds Sønn til livs, men også det ble vendt til det gode. På Patmos vitner han for Johannes gjennom et syn:

Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.
Åp 1:18

Når Gud sier «men», er det viktig å lytte!(3)

Dagens ‘manna’:

- men Gud kan!

---------------------------------
(1) NB 1978/85 oversettelsen. 2011 bruker konjunksjonen «og». På hebraisk knyttes konjunksjonen til substantivet og jeg ser at det er vav som knyttes til ruwach (ånd) (רוּחַ), men jeg har minimalt med kjennskap til hebraisk og det holder ikke til å trekke en konklusjon. Men den greske oversettelsen av GT, septuaginta, bruker konjunksjonen kaí (καί) som ofte oversettes 'og', men den kan også oversettes med 'men', 'også' osv. – jeg foretrekker kontrasten som ligger i 'men' i skapelsesberetningen.
(2) NB I Bibelen symboliserer havdypet død – se f. eks. Åp 21:1
(3) NB Det er flere eksempler fra Bibelen hvor Gud lager en kontrast til oppmuntringer med et «men». Det kommer tydelig fram i brevene til de syv menighetene i Åpenbaringsboken: "Men dette har jeg imot deg" - Åp 2:4
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Til kamp med den gode bekjennelsen

I de siste par ukene har jeg hatt et spesielt fokus på hva jeg bekjenner. Jeg er klar over at fokus på bekjennelse i ekstreme tilfeller kan føre til fornektelse av realiteter, og det kan fort føre til at man blir gjort til latter. Men jeg har igjen og igjen erfart at det jeg bekjenner forsterkes som en del av min identitet. 

Når jeg fokuserer på å bekjenne kjærlighet som våpen mot ondskap, så merker jeg at den kjærligheten som allerede er i meg, blir i meg og jeg i den. Det jeg altså tror i mitt hjerte blir en realitet gjennom bekjennelsen. Det bekreftes at det er sant.

For to dager siden slo Johannes fast for meg viktigheten av «Hva jeg hører», i går viktigheten av «Hva jeg ser» og i dag viktigheten av «Hva jeg bekjenner»:

Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i Gud.
1 Joh 4:15

I en verden der kreftene bryter ned og ødelegger, er det viktig å bekjenne det som bygger opp og bringer liv. Den indre vissheten kommer gjennom å bekjenne det jeg tror på. Derfor vil jeg bekjenne Jesus som Guds Sønn, slik at jeg blir i Gud og jeg i ham. Det samme gjelder det som aldri skal rokkes eller forgå:

• Når jeg bekjenner Guds ord, blir det i meg og jeg i det.
• Når jeg bekjenner tro, blir troen i meg og jeg i den.
• Når jeg bekjenner håp, blir håpet i meg og jeg i det.
• Når bekjenner kjærlighet, blir kjærligheten i meg og jeg i den!

Da tror jeg Jesus blir synlig! 

Dagens ‘manna’:

Jeg vil gå til kamp med den gode bekjennelsen *

--------------------------------
* Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til, det som du bekjente deg til da du bar fram den gode bekjennelsen for mange vitner. (1 Tim 6:12)
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Den daglige dusjen

Selv om vannet i Moldova ikke alltid lukter like godt, gjør det godt med den daglige dusjen. Den hører med til rutinen. 

Dagen er ikke helt den samme uten, sa VG om seg selv, og jeg sier det om dusjen i dobbelt forstand:

Enhver som har dette håp til ham, renser seg, slik Kristus er ren.
1 Joh 3:3

Johannes var veldig opptatt av «renselsen» (1). Motivet dukket opp tidlig i brevet, og det er også sentralt i evangeliet – blant annet i beretningen om fotvasken. Det er en god rutine å «rense seg». Det betyr ikke at frelsen som gjør meg ren i Kristus ikke er god nok, for han er ren slik dagens vers også bekrefter. 

Men det handler om å rense tanken for de impulsene som river ned og ødelegger den del jeg har med Jesus (2). Det å ha del med ham gir en god følelse av velvære som også gjør meg glad. Derfor håper jeg at omgivelsene mine merker at jeg har vært i dusjen. Jeg tror i hvert fall at de gjør det dersom jeg ikke har vært der.

Dagens ‘manna’ er

En daglig dusj!

-----------------------------------
(1) Se: Å være ren
(2) Se: Noen får aldri nok 
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Når «men» gir grunn til å takke

«Det er så mye om og men», kan jeg si med et sukk. Jeg møter mange «men» her jeg er nå. Da ungene var små hendte det at «men» kom som en protest mot noe de ikke ville gjøre, og da ble gjerne protesten avfeid med: «Ikke noe ‘men’!».

Det er flere velsigna gode «men» i Guds ord. Det dukker som et ord fullt av håp allerede i skapelsesberetningen (1), og det samme ordet gir håp i dag:

For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.
1 Joh 2:17

FNs klimatoppmøte i Paris som startet i går, er egentlig en sterk bekreftelse på at dagens vers er en profeti. «Verden går til grunne med alt sitt begjær» kunne like gjerne vært uttalt av en klimaforsker, bortsett fra at han sannsynligvis hadde sagt: «På grunn av begjær vil verden gå til grunne». Det er begjæret som fører til misbruk av naturen. Verden har nok til å dekke menneskenes behov, men det er aldri nok til å stille vårt begjær.

Da er det godt med et «men» som etterfølges av et løfte. Det er et løfte med «holdbarhetsgaranti». Siden jeg har trukket inn klima som illustrasjon, er det på sin plass å minne meg selv om at det er Guds vilje at jeg også skal være en god forvalter av jordens ressurser, og det er viktig og riktig. 

Samtidig er Johannes’ tankegang om Guds vilje at vi skal «kjenne … den eneste sanne Gud, og ham han har sendt» (2). Kjenner jeg ham, vil hans Ånd hjelpe meg til å gjøre de rette valgene.

Dagens ‘manna’:

Løftets «men» gir grunn til å takke!

----------------------------------------------------
(1) Se refleksjonen: «Men» 
(2) Joh 17:3
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Oppfyllelse

Jeg tror at alle mennesker har drømmer som de ønsker at skal gå i oppfyllelse. Kanskje noen forsøker å tone ned forventningene slik han som betrodde meg: «Jeg gleder meg aldri til noe, for da blir jeg i hvert fall ikke skuffet!» 

Uttalelsen gjorde meg litt trist. Håp og forventning er viktige ingredienser i livet her på jorden, og når livet her er slutt er det godt å eie håpet om et evig liv. Jeg gleder meg både til resten av livet her og til fortsettelsen av det evige livet som allerede har begynt.

Hvorfor våger jeg å tro dette?

Fordi det er så mye Skriften har forutsagt som allerede er gått i oppfyllelse. Det gir grunnlag for å forvente at det som enda ikke er oppfylt også skal bli virkeliggjort.

For evangelisten Matteus, som skrev til jødene, var det veldig viktig å trekke fram profetiene om Messias og vise at disse ble oppfylt i Menneskesønnen. Johannes refererer også til profetiene, men siden han sannsynligvis primært har en ikke-jødisk leserkrets i tankene, er han mer opptatt av å vise til de universelle profetiene. Slik som i fortellingen fra Getsemanehagen hvor Jesus melder seg selv for at disiplene skal gå fri:

Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.»
Joh 18:9

Dette viser til hva Jesus selv har sagt tidligere, og som i sin tur viser til profetiene.
 
Dagens ‘manna’:

Han vil heller ikke miste meg!

--------------------------------

Et grenseløst håp!

Fins det håp når håpet er ute?

Ja! 

I livet til en kristen er tro, håp og kjærlighet bærebjelkene som ifølge Bibelen alltid blir stående. Dette blir veldig synlig i Martas fantastiske trosbekjennelse:

«Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.»
Joh 11:21-22

Selv i det som menneskelig sett er helt håpløst, skinner det et håp. Det er evighetshåpet Marta bekjenner. Fra jeg var ganske ung fokuserte jeg veldig på verdien av å følge Jesus her i tiden, og at det var «lønn» nok i seg selv. Etter å vært hans disippel i 44 år kan jeg vitne om at det har vært et så rikt liv at om alt var over den dagen jeg sluttet å puste, kan jeg likevel ikke forestille meg at det går an å leve et rikere liv uten ham. Men selvfølgelig tror jeg som Marta. Det er et håp som går langt ut over dette livet og det er en del av etterfølgelsen. Jeg må og ønsker å følge ham dit han har gått. Kanskje får jeg høre ham si: «Se Far, her er Jostein, jeg mistet ham ikke!»*

Dagens ‘manna’:

Men også nå vet jeg!

---------------------
* Joh 6:39
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den gode nyheten

Disiplenes respons på Jesu opplysning om at Lasarus sov viser at det ble tatt godt imot:

Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.»
Joh 11:12

Selv om utsagnet er en misforståelse, er det helt riktig uansett om vi tenker konkret eller i overført betydning. Med andre ord en av de typiske «gjengangerne» i Johannes-evangeliet. Konkret vet vi at søvn er den «beste medisin» for en som er syk – ja, det er til og med blitt vanlig å legge alvorlig syke i kunstig koma for å gi kroppen hvile til å komme til hektene.

At noen sovner inn i overført betydning innebærer også en fullstendig helbredelse. Alt i evangeliet peker fram mot den endelige løsningen som er bedre. «Den nye vin er bedre» - det beste står igjen. Dersom Johannes skrev evangeliet etter åpenbaringen på Patmos, kan utsagnene og hendelsene han husket fra tiden Jesus vandret på jorden falt på plass og blitt fylt med mening nettopp på grunn av åpenbaringen:

«Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»
Åp 21:4

Så «ja» - hvis Lasarus er sovnet, blir han nok frisk.

Dagens ‘manna’:

Det beste står igjen

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Søvn-tanker

Fortellingen om Lasarus er i likhet med de øvrige i Johannesevangeliet spekket av bildespråk. Det er egentlig litt rart at ikke disiplene er mer våkne for muligheten av at det ligger noe annet bak ordene enn det de umiddelbart tenker på. Men de spør i hvert fall ikke hvor Jesus har fått følgende informasjon i fra:

Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.»
Joh 11:11

At disiplene tok dette som en god nyhet kommer jeg tilbake til i morgen, men i dag vil jeg dvele ved at Jesus kaller det å dø for å sovne. Det er sannsynlig at dette var fremmed på Jesu tid, men det er glidd inn i språkbruken vår. Det er ikke uvanlig å høre at et menneske er sovnet inn.

Tanken ble fort en del av de første kristnes oppfattelse av hva døden betyr for en som tror på Jesus. Den første generasjonen kristne hadde en veldig klar forventning om at Jesus skulle komme igjen i deres levetid. Da dette ikke skjedde, ble Jesu ord om «søvn» en stor trøst. Paulus støttet seg på disse ordene da han skulle trøste menigheten i Tessaloniki: «Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp» (1 Tess4:13). Derfor blir Lasarus-fortellingen en sammenhengende «håpsfortelling».

Dagens ‘manna’:

HÅP

--------------------------
Gårsdagens maleri het selvfølgelig "Nattevakten" 

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det eneste håpet

Det er en relativt dyster dialog som har vært gjenstand for min oppmerksomhet de siste ukene. At Jesus har fortsatt dialogen har jeg tatt som et tegn på at han har ant at det bak de krasse anklagene er søkende mennesker – mennesker som ønsker å komme til bunns i sine spørsmål og vinglingen mellom tvil og tro. Derfor gir han håp – det eneste håpet:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden

Joh 8:51

Hele tiden kommer evangelisten tilbake til Jesusfortellings grunntone som kommer til uttrykk når han forteller at evangeliet «er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20:31).

Øivind Fragell beskrev håpet på sin måte, og jeg gjør det kjente refrenget til dagens ‘manna’:

Det eneste håp som jeg eier,

det har jeg o, Jesus, i deg.

Jeg bringes til ro, ved enkelt å tro,

at du døde på korset for meg.

-------------------------------

 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes