Det viktige siste løftet – en tid for alt *

ENGLISH
I går stanset jeg for den viktige siste leksen som ligger i det siste Jesus gjorde før han ble hentet opp til himmelen. Dersom vi knytter sammen Lukas beretning om himmelfarten med fortellingen hans i Apostelgjerningene, er det klart at  rett før Jesus velsignet disiplene, kom han med dette løftet:

«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere»
Apg 1:8 

Jesus hadde gjort det helt klart at de skulle vente til de ble utrustet med kraften fra Den hellige ånd. Jeg har lurt på hvorfor han ikke bare kunne gitt dem Den hellige ånd i det han forlot dem. 

Jeg velger å tro det var fordi han ønsket at de skulle lengte etter at løftet skulle gå i oppfyllelse – at ønsket om at det skulle skje ikke bare var Jesu eget, men også ønsket til de 120 som hadde samlet seg for å be. Dermed fikk de ti dager helt på egen hånd for å reflektere over alt det de hadde lært. 

Den frie viljen er ‘hellig’ for Gud fordi den er en del av hans bilde i oss. Derfor må vi ville det selv.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at Den hellige ånds kraft skal komme over meg

---------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Det som er lovet – en tid for alt *

ENGLISH
Dette er den fjerde gang jeg siterer det samme verset i denne serien, og jeg antar at det blir den siste:

«Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet.»
Luk 24:49a

Noe av det beste jeg vet er å bli minnet om Guds løfter. Det er trostyrkende å se oppfyllelsen av løftene i Bibelen. Løftet som Jesus sannsynligvis sikter til her, er det som Peter senere brukte da han talte til den store folkemassen på pinsedagen: Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker (1). 
Og slik Jesus gjentok løftet, gjorde Peter det samme da han kom til slutten av sin tale. Han oppfordret tilhørerne til å vende om og få tilgivelse for syndene og så kom løftet:

«dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Apg 2:38b-39

Derfor gjelder løftet alle som tar imot kallet – også vi som er langt borte mange generasjoner senere. Jeg vet det er sant for jeg har opplevd det selv.

Dagens ‘manna’:

For han som ga løftet, er trofast. (2)

----------------------------------------------------
(1) Apg 2:16-17a som er hentet fra Joel 3:1-2
(2) Hebr 10:23b
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Er ‘over’ er et viktig ord? – en tid for alt *

ENGLISH
I går nevnte jeg at Paulus lengtet etter å bli ‘overkledd’ – altså helt dekket av det himmelske. Da jeg var ung og hadde mange spørsmål om Den hellige ånd, oppdaget jeg at det var flere som snakket og skrev om at det var viktig at Ånden kom over oss. Det er bibelsk belegg for slike tanker, og vi finner det i et vers jeg allerede har sitert et par ganger i denne refleksjonsserien:

Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet.
Luk 24:49a

Da jeg overga meg til Jesus og inviterte ham inn i livet mitt, flyttet Den hellige ånd inn i min ånd. Jeg tror alle som har tatt imot Jesus også har tatt imot Den hellige ånd. Med Ånden i oss er vi nye skapninger som gjør at vi kan kjenne igjen Den hellige ånd når han kommer over oss.

Jeg har definitivt hatt mange opplevelser av at Den hellige ånd har kommet ‘over’ meg både alene og sammen med mange andre. Det kan være veldig forskjellig i utslag og intensitet, men selv når utslagene er ukjente, kan Den hellige ånd gjenkjennes på frukten. Dersom det som Far har lovet kommer fra det høye, er det kanskje ikke så rart at det kommer ‘over’ oss. Paulus oppfordret til å søke etter det:

«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe»
Kol 3:1a

Disiplene måtte også søke etter det som var lovt og vente på det. For Paulus er det å være oppreist med Kristus ensbetydende med å være en ny skapning. Det viser at det å søke etter at det skal komme over meg, er en oppfordring som fortsatt er gyldig selv om jeg har en god relasjon med Vårherre.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at Den hellige ånd skal komme over meg!

------------------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Første nyttårsdag - en ny start!

ENGLISH
Mange liker tanken på en ny start, og noen ser den første dagen av et nytt år som en slik mulighet. 

I Guds rike er det første nyttårsdag hver eneste dag. Det nye livet i Kristus er slik. Jeg får lov til å begynne pånytt hver eneste dag.

Gud skaper alltid noe nytt. Skapelsesberetningen viser det. Et av Bibelens siste løfter sier det samme:

Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»
Åp 21:5

Det er en del av Guds vesen. Det er en del av «Jeg er». Han som alltid er, er han som gjør alle ting nye. Det gjelder i dag, og alle dager:

* Du kroner året med dine gode gaver,
dine spor flyter over av rikdom
Salme 65:12

Dagens ‘manna’:

Han som gjør alle ting nye er med meg inn i det nye året!

Velsignet nytt år til deg hver eneste dag av 2017!
----------------------------------

Hvile mens vi venter!

*

Barnet maser. Det vil vite når det får lov, når det er tid for godteriet osv. ’Siden’ eller 'senere' kan være irriterende, men mye bedre enn et ’nei’. Det bærer løftet i seg om at det kommer noe godt!

Hebreerforkynneren skriver at irettesettelse kan være plagsomt mens det står på, men fortsetter med et håpefullt: ’Men siden’ – og så kommer løftet:

Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.
Hebr 12: 11

Det er jo akkurat det jeg ønsker. Da burde det ikke være slik at ’korrigeringen’ oppsøkte meg, men at jeg oppsøkte den. Det er deilig å hvile i hva jeg har i øyeblikket, men samtidig bære på en forventning om ’siden’.

Dagens ’manna’:

For en troende finnes det alltid en hvile i ’nået’ og i løftet om ’siden’

-----------------------------------------
* NB - Dette innlegget publisertes første gang 16. apr. 2012. Det publiseres igjen fordi det handler litt om å hvile.

Tanker om fullmakter

I dag skal jeg en tur til Bukarest for å gi fullmakt til regionssjefen slik hun kan kjøpe en leilighet. Denne fullmakten gis ved at min underskrift påføres et seks siders dokument i nærvær av en notarius publicus som sjekker at alt er slik det skal være. Dette gjør vi for at alle som er involverte i denne transaksjonen skal få det slik de ønsker det, og for at vi til slutt skal nå målet som er å anskaffe eiendom nummer to til Frelsesarmeen i Romania.

Har dette noe med dagens vers å gjøre?
Ikke direkte, men det er noen paralleller:

Og dette er det han har lovet oss: det evige liv.
1 Joh 2:25

Løftet er knyttet til det å være tro mot det vi har hørt fra begynnelsen av - det som er rett. Johannes var opptatt av barnekåret: 

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn
Joh 1:12 

Denne retten er også en makt. Ordet som brukes i grunnteksten, kan like gjerne oversettes med «makt» - slik det gjøres f. eks. på russisk (власть) og i mange engelske oversettelser (power). Som hans barn har jeg altså fått en form for fullmakt, en rett til å gjennomføre hans vilje. Da disiplene mottok Den hellige ånd, gikk det opp for dem at de hadde fått en fullmakt til å spre evangeliet. Det kom til uttrykk i Peters tale på pinsedagen: 

«Vend om … For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Apg 2:38-39 

Alle disse rettighetene er altså skrevet ned i et dokument, ikke på seks sider, men i sekstiseks bøker, og jeg tror Den hellige ånd har hatt rollen som publicus notarius som sørget for at alt gikk riktig for seg.  

Dagens ‘manna’:

Jeg har fullmakt til å formidle løftet om evig liv

-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Når «men» gir grunn til å takke

«Det er så mye om og men», kan jeg si med et sukk. Jeg møter mange «men» her jeg er nå. Da ungene var små hendte det at «men» kom som en protest mot noe de ikke ville gjøre, og da ble gjerne protesten avfeid med: «Ikke noe ‘men’!».

Det er flere velsigna gode «men» i Guds ord. Det dukker som et ord fullt av håp allerede i skapelsesberetningen (1), og det samme ordet gir håp i dag:

For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.
1 Joh 2:17

FNs klimatoppmøte i Paris som startet i går, er egentlig en sterk bekreftelse på at dagens vers er en profeti. «Verden går til grunne med alt sitt begjær» kunne like gjerne vært uttalt av en klimaforsker, bortsett fra at han sannsynligvis hadde sagt: «På grunn av begjær vil verden gå til grunne». Det er begjæret som fører til misbruk av naturen. Verden har nok til å dekke menneskenes behov, men det er aldri nok til å stille vårt begjær.

Da er det godt med et «men» som etterfølges av et løfte. Det er et løfte med «holdbarhetsgaranti». Siden jeg har trukket inn klima som illustrasjon, er det på sin plass å minne meg selv om at det er Guds vilje at jeg også skal være en god forvalter av jordens ressurser, og det er viktig og riktig. 

Samtidig er Johannes’ tankegang om Guds vilje at vi skal «kjenne … den eneste sanne Gud, og ham han har sendt» (2). Kjenner jeg ham, vil hans Ånd hjelpe meg til å gjøre de rette valgene.

Dagens ‘manna’:

Løftets «men» gir grunn til å takke!

----------------------------------------------------
(1) Se refleksjonen: «Men» 
(2) Joh 17:3
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

«Da skal» - enda en tråd i veven!

Jeg har for lengst slått fast at kapittel 15 i Johannes-evangeliet er en serie av koblinger. I dag leser jeg et løfte som begynner med «Da skal», og det betyr at det ligger en forutsetning for løftet:

Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.
Joh 15:16c

Forutsetningen er en serie av koblinger som leder fram mot at jeg som utvalgt og venn ser at jeg er «satt til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer». Fruktbæring er altså koblet til løftet at Far skal «gi dere alt dere ber om i mitt navn». Jeg har brukt flere ord eller bilder for å beskrive hvordan tingene henger sammen: Forutsetninger, koblinger og vev/nett. 

Kanskje det er veven som gir det beste bildet til slutt. For å fram et vevd bilde må en renning være på plass. De forutsetningene jeg har lest i dette kapittelet er som renningene i veven, og det er i den renningen at løftene veves som fargerike tråder. For at et bilde skal tre fram, er både renningen og vevetråden nødvendig. 

Jesus vever et vakkert bilde for meg som Johannes kunstferdig fører i pennen. «Tråd for tråd» oppdager jeg hvorfor Egil A. Wyller kaller evangeliet for «det fullendte kunstverk». Jeg vikles stadig lenger inn i veven og jeg kjenner at det gjør godt.

Dagens ‘manna’:

Bildet i veven trer stadig klarere fram…

--------------------------------
* Bildet tok jeg i Albania sommeren 2013. Vi kjøpte et vevd teppe i denne vevstua og har det som et minne. Jeg drømmer om å ta opp veving som en hobby når jeg blir pensjonist. Vevstua er allerede innredet!

Konsekvenser

Det er som en konsekvens av at jeg i går skrev at jeg i dag ville skrive om konsekvenser at jeg i dag skriver om konsekvenser. Et løfte eller ord må få konsekvenser – hvis ikke blir det bare meningsløs lyd (eller «bare drønnende malm eller en klingende bjelle» for å si det som Paulus ville sagt det).

Johannes oppdaget at hva et menneske gjør med «ordet» er helt avgjørende for frelse. Dersom jeg ikke tar konsekvensen av det jeg hører, får jeg heller ikke del i innholdet. Dermed endres forståelsen av dom og hvem som dømmer fullstendig:

Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.Joh 12:48

Som med alle de andre leddene i den siste offentlige* misjonserklæringen Jesus gjorde har også dommen vært omtalt flere ganger tidligere i evangeliet. Det som er interessant er at han i denne oppsummeringen bruker begrepet «den siste dag», mens han tidligere blant annet sa: «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3:18). Dommen er ikke noe jeg skyver foran meg til «den siste dag», men hva jeg gjør med ordet i dag. Den store forskjellen er at «den siste dag» er den siste. Derfor er det interessant (og viktig) at Johannesevangeliet som er så gjennomsyret av «her og nå!» også inkluderer endetidsperspektivet i Jesu siste offentlige misjonserklæring.

 
Dagens ‘manna’:

Hva gjør jeg med ordet i dag?

………………………………
* I Johannesevangeliet er de neste fire kapitlene viet fellesskap med, og undervisning av, disiplene
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Evangeliet etter Hårfagre

En av de første beretningene fra vikingtiden som jeg kan huske ble fortalt til meg, var beretningen om Harald Hårfagre. Løftet om å la håret gro til han hadde samlet Norge til ett rike, ga ham etter hvert en bemerkelsesverdig manke, og jeg husker hvordan jeg i fantasien tenkte meg at han så ut.

Det var omtrent i samme alder at jeg lærte beretningen om Samson som lot håret gro – det også knyttet til et løfte. 

Men det tok noen år før jeg oppdaget forskriften for nasireerløftet i 4 Mos 6:1-21 som Samson, og flere av bibelens personligheter, var knyttet til på livstid (bl. a. Samuel og Døperen Johannes). Sannsynligvis var det mye mer vanlig at dette var et temporært løfte for en periode på minimum 30 dager; et bindende løfte om en periode spesielt innviet til Herren.

Det er interessant å legge merke til at Paulus tok med seg denne skikken inn i sitt liv som Messiansk jøde:

I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde bundet seg med et løfte.
Apg 18:18

Jeg vet ikke om det var et eget behov eller pragmatisme (= hensynet til jødene) som fikk Paulus til å gjøre dette. Men det er mye som tyder på at han for sin egen del levde som en jøde (Apg 21:24-26) og at motivet ganske enkelt var det som er hans personlige kommentar og vitnesbyrd:

Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det.
1 Kor 9:19-23

Dagens ’manna’:

Jeg vil at hele livet mitt skal være motivert av evangeliet.

--------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Siden!

Barnet maser. Det vil vite når det får lov, når det er tid for godteriet osv. ’Siden’ er både irriterende, men mye bedre enn et ’nei’. Det bærer løftet i seg om at det kommer noe godt!

Hebreerforkynneren skriver at irettesettelse kan være plagsomt mens det står på, men fortsetter med et håpefullt: ’Men siden’ – og så kommer løftet:

…gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.
Hebr 12: 11

Det er jo akkurat det jeg ønsker. Da burde det ikke være slik at ’korrigeringen’ oppsøkte meg, men at jeg oppsøkte den. Det er deilig å hvile i hva jeg har i øyeblikket, men samtidig bære på en forventning om ’siden’.
Dagens ’manna’:

For en troende finnes det alltid en hvile i ’nået’ og et løfte om ’siden’

Bibelkort

Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt vare på alle bibelkortene jeg fikk i min ungdom. Hvis jeg i tillegg hadde kopier av alle de jeg selv har gitt bort, hadde det blitt litt av en samling.

Et ord som gikk igjen på flere slike kort var Hebr 10:23 (se illustrasjonen) – og det går igjen i hebreerforkynnerens budskap også.

Du som har fulgt bloggen en tid, har sikkert oppdaget at forkynneren benytter seg av repetisjon som en effektiv metode til å drive gjennom sitt budskap. I dag understrekes det at tillit til Guds trofasthet er kjennetegnet på Saras tro:

For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast.
Hebr 11:11

Dagens ’manna’ gir seg selv:

Han som gav løftet, er trofast

Et perspektiv ved tro

Interessant med navn som har endret seg i den nye oversettelsen. At Enok er blitt Henok er ikke så radikalt, men at kona til Moses som i tidligere versjoner blir presentert som nubisk nå er blitt kusjitt* har fått forsamlinger til å trekke på smilebåndet.

Men tilbake til Henok: Han ble rykket bort uten å dø fordi han var til glede for Gud. En veldig spesiell historie – og det er nesten bare det vi vet om Henok. Likevel er det nok til å etterlate et fantastisk vitnesbyrd. Et vitnesbyrd som gir et nytt perspektiv på troen:

Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.
Hebr 11:6

Det er viktig for meg å være til glede for Gud. Det er jeg ved å vise ham min tro. De bærende elementene er troen på:

• Guds eksistens
• Gud lønner dem som søker ham

Poenget med at Gud lønner kan virke fremmed i forhold til et pietistisk ideal om et liv i selvforsakelse, men det kommer an på hva slags ’lønn’ som søkes. I denne verden er det å være lønnsmottaker et tegn på avhengighet. Når det er viktig at troen også inneholder en visshet om at Gud lønner den som søker ham, er det en erkjennelse av at jeg ikke kan leve uten ham. Ikke så rart at en slik avhengighetserklæring er til glede for Skaperen.

Dagens ’manna’:

Jeg søker Herren fordi jeg er avhengig!

______________________________________
* 4 Mos 12:1

Gjentakelsens makt

”Det kan ikke gjentas for ofte”

...blir det hevdet når noe er viktig.
Da vi sist helg hadde kurs i forkynnelse var det flere som understreket hvor viktig det er å gjenta de sannheter som vi vil ha fram. Det finnes gjentakelser i brevlitteraturen også, men de hyppige gjentakelsene av viktige poeng som forekommer i hebreerbrevet har fått enkelte teologer til å kalle det for en ’tale’ mer enn et brev*.

Jesu prestedømme som noe bedre, annerledes og evig er en slik sannhet som blir gjentatt mange ganger. At Herren i tillegg har sverget ham dette ved ed er et annet eksempel på ’forkynnende repetisjon’:

Dette har ikke skjedd uten ed. De andre ble prester uten ed, men denne ble innsatt med ed av Gud, som sier:
Herren har sverget og angrer det ikke:
Du skal til evig tid være prest.
Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for.
Hebr 7:20-22

Dagens ’manna’:

Hva Jesus betyr for meg, kan ikke gjentas for ofte

________________________________
* Se f. eks. Hvalvik: ”Den store fortellingen” s 278
Andre refleksjoner om gjentakelse:
* Repetisjon
* Sitter det i ryggmargen?

Eder og besvergelser

Litt av en overskrift som ikke umiddelbart leder tanken hen på noe positivt. Men det kommer an på sammenhengen, og hvem det sverges ved:

Da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, for han hadde ingen større å sverge ved.
Hebr 6:13

Her startes det en spennende tankerekke. Det kan tyde på at leserne stod i en tradisjon hvor et løftes gyldighet var avhengig av størrelsen på den ’person’ eller ’skikkelse’ det var sverget ved. Jo større autoritet, dess større sjanse for at løftet ble oppfylt. Jeg har tidligere her i bloggen sitert Anselm av Canterbury som i sitt ontologiske gudsbevis velger å kalle Gud: ”Den-om-hvem-intet-større-kan-tenkes”. Implisitt ligger det at hver tanke jeg tenker om Gud begrenser hans storhet*.

Det var kanskje det Hebreerbrevets forfatter også innså, og dermed er det lettere å forstå hans argumentasjon. Når Gud sverger har han ikke noe valg annet enn å sverge ved seg selv. Siden han er størst må løftet før eller siden gå i oppfyllelse. Hvis ikke blir han en løgner, og hvem tør å lyve når man er under ed?
Ikke så rart at amerikanerne har tatt med både bibelen og ”so help me God!” når det sverges eder i innsettelser i embeter eller i en rettssal.

Kanskje det er det at jeg hele tiden blir tvunget til å tenke som gjør Hebreerbrevet så fascinerende? Eller er det regelrett fordi det er Guds ord?

Dagens ’manna’:

Det inspirerte ord vil utfordre både hjerne og hjerte

_________________________________________
* Se: Det ufattelige og Hvor stor er Gud?

Invictus

I jula så jeg filmen ”Invictus” for første gang. Det var ingen ulempe at jeg har Nelson Mandela som et av mine største nålevende forbilder.

Tilgivelse og forsoning var sentrale begrep i Mandelas lederskap og med slike verdier lyktes han i å skape en samlet nasjon.

Å ha gode forbilder er en god medisin mot likegyldighet:

Da må dere ikke være likegyldige, men ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet arver det som Gud har lovet.
Hebr 6:12

Dermed har forfatteren introdusert et tema som senere vies et helt kapittel. Vi trenger troverdige forbilder med tro på Gud, tro på oppdraget og tro på et kall. Det er umulig å forholde seg likegyldig til slike menneskers vitnesbyrd. Og unngår jeg likegyldigheten blir jeg uovervinnelig.

Dagens ’manna’:

Som kaptein over min egen sjel overlater jeg kontrollen til Mesteren

Lønn og provisjon

Jeg er ikke spesielt opptatt av lønn, men jeg ønsker å få mest mulig ut av de midler jeg har til disposisjon. Derfor liker jeg ikke sløsing og er opptatt av gjenvinning.

At det er mulig å få mer ut av personlige egenskaper og/eller Guds gaver er et enda viktigere fokus, og i dag er det Hebreerbrevets forfatter som lufter en mulighet:

Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn.
Hebr. 10:35-39

Jeg tror jeg kan skrive under på det. I hvert fall dersom den brukes i kombinasjon med visdom. Jeg kan tenke tilbake på episoder hvor jeg benyttet meg av frimodigheten på en lite vis måte. Om jeg ikke akkurat tapte på det, gagnet det verken meg eller Guds rike.

Heldigvis har jeg også gode opplevelser av å ha brukt frimodighet når Gud ba meg om det. Selv om det kostet mye å ta frimodigheten i bruk, var det en investering som ga stor uttelling. En vis bruk av frimodigheten gir lønn som ikke kan måles i kroner og øre – i tillegg følger det provisjon med:

Å bruke frimodighet betyr ofte at jeg må ut av min komfortsone. Det er nettopp utenfor den sonen at jeg blir fullstendig avhengig av Den hellige ånd. Selv om Den hellig ånd alltid er hos en troende, kommer han over dem som er villig til å forlate komfortsonen. Det er ikke for ingen ting at Gowans/Bosanko kaller Den hellige ånd for ”God’s provision”
(her spilt av Brisbane Excelsior - Australian National Band)

Glemsomhet

Det er noe som kalles selektiv hukommelse. Jeg vet ikke om det går an å velge hva jeg vil huske eller hva jeg vil glemme. Men det finnes ting jeg ønsker å huske, og andre ting som jeg skulle ønske jeg hadde glemt.

David kommer med viktig oppfordring til seg selv:

Min sjel, lov Herren,
glem ikke alle hans velgjerninger!
Salme 103:1-6

Herrens velgjerninger hører utvilsomt til det som jeg ønsker å huske. Det vil hjelpe når det stormer som verst. Når jeg glemmer det han har gjort og løftene han har gitt, blir troen påvirket av stormen – og ikke motsatt.

Hvor blir det av spurven?

Jeg har alltid verdsatt å kikke på fugler, og liker ikke når det minker på enkelte arter.

Selv om enkelte ”hater måker”, er det ikke hyggelig å observere at det flere steder langs kysten er blitt adskillig færre. At ”Vibå” er i faresonen er også kjent, men ikke alle har registrert at det over hele Europa blir færre spurv.

En av grunnene er at vi fortsatt ser ”Pilfinken” som mange tror er en gråspurv. Forskerne sliter med å finne ut hvorfor gråspurven forsvinner. Jeg kunne gjort et ”billig” poeng med å si at selv om ikke de vet, så vet Gud!, men det faktum at spurven ikke lenger er så vanlig, svekker argumentet i dagens tekst og det er jo litt dumt.

For noen år siden var man i hvert fall sikret ”spurv” om man la ut noen smuler til fuglene. De representerte den tilsynelatende vanligste arten. Slik er det ikke lenger. Jesu poeng var at Vårherre som til og med har oversikt over en så ”vanlig” fugl som spurven selvfølgelig også ser deg og meg. Det poenget må ikke forsvinne selv om det minker på spurv:

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver.
Matt 10:28-31

...og vi som synes at spurven fortsatt er verdifull, får håpe at den klarer seg også ☺!

Pussig sammentreff?

Da jeg skrev gårsdagens innlegg visste jeg ikke at Salmen som David Wilkerson refererte til i sin siste blogg stod på ”min” leseplan allerede i dag – da hadde det kanskje vært naturlig å vente med minneordet.

Samtidig lurer jeg på om slike ”pussige sammentreff” er ”tilfeldigheter” eller ”Gudfeldigheter”…

Ved siden av ”den lille bibel” – Joh 3:16, er Salme 23 sannsynligvis noe av det best kjente i Bibelen. Når jeg har lest den sammen med mennesker som virker helt uten kontakt med omverdenen, har jeg flere ganger opplevd at de leser med – ofte til stor overraskelse for deres nærmeste pårørende.

Avslutningsverset er praktfullt:

Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.
Salme 23

I stedet for ”skal følge meg”, bruker 1930-oversettelsen enda sterkere ord: ”Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg”. Det er ikke jeg som jakter, men godhet og miskunn som jakter på meg. Min oppgave er å jage etter Gud og hans rike, så kommer det andre etter.