Er navnet 'Jesus' en form for 'mantra'?

«Mantra» er en lyd som brukes innenfor hinduisme og buddhisme. Lyden skal realisere en tanke eller hensikt. Selve ordet har flere betydninger, som f. eks. bønn, hymne eller trylleformel. Det er gjentakelsen av lyden eller ordet som er ment å skulle utløse virkningen.

Det er interessant at Jesus gjentatte ganger snakket om bønn i hans navn. 

Her er et eksempel: 

Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
Johannes 14:14

Det er veldig tydelig at de første kristne hadde tatt til seg denne undervisningen og praktiserte den. De trodde at Jesus var blant dem når de var samlet i hans navn (1). De forkynte at undre skjedde ved troen på Jesu navn (2). De døpte i Jesu navn (3), og de forkynte at det ikke var frelse i noe annet navn (4).

Likevel er det ingenting som tyder på at de brukte navnet som en form for mantra. Navnet hadde kraft utelukkende når det ble brukt i troen på ham som bærer navnet. Dersom det blir brukt utenfor en slik sammenheng, kan det fungere mot sin hensikt, som for eksempel i fortellingen om åndemanerne som eksperimenterte med navnet (5).

Jeg sier ofte «Jesus», men ikke som en hellig lyd eller en magisk formel som skal få meg i kontakt med en guddom som befinner seg utenfor meg, eller i meg. Jeg bruker navnet fordi det symboliserer alt det Gud står for. Det er ved det navnet Far blir herliggjort. Det bekrefter at jeg tror på ham og alt han har gjort for meg – og det gir meg trygghet for at troen er knyttet til hans navn og ikke til mitt. 

Når General Peddle minner oss om at oppdraget vårt er 'å møte menneskelige behov i Jesu navn' (6) - er det noe helt annet enn å tilføye en 'hellig lyd' - oppfordringen går rett til hjertet av det oppdraget Gud har gitt oss. Når fokuset er på dette oppdraget, verken kan eller skal noe gjøres uten ved hans navn.

Dagens 'manna':

I Jesu navn alene!

--------------------------------

(1) Matteus 18:20

(2) Apostelgjerningene 3:16

(3) Apostelgjerningene 2:38

(4) Apostelgjerningene 4:12

(5) Apostelgjerningene 19:13-16

(6) General Peddle: Et kall til å inkludere: Vi må være forbilledlige når gjelder å behandle alle mennesker med respekt og omsorg, og huske at oppdraget vårt er å møte menneskelige behov i Jesu navn uten diskriminering.

Men han gjør det likevel... – en tid for alt *

ENGLISH
I dag kommer jeg tilbake til temaet ‘å be i Jesu navn’ fordi det er viktig og fordi Jesus selv kom tilbake til temaet:

Den dagen skal dere be i mitt navn, jeg trenger ikke spørre Far for dere da.
Joh 16:26

Jeg tror dette primært handler om at vi etter ‘den dagen’ har direkte adgang til Far. Jesu rolle som ‘mellommann’ er ikke nødvendig i min interaksjon med Gud etter ‘den dagen’ – for, som Paulus skriver: «Men noen mellommann trengs ikke der det bare er én, og Gud er én.» (1) Rollen med Jesus som mellommann var nødvendig for frelsen og det nye livet. Der det nye livet lever er det direkte kontakt med hele guddommen – Far, Sønn og Hellig ånd - 'i Jesu navn'. 

Likevel, er det godt å vite at:

Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss.
Rom 8:34b

Selv om jeg ikke trenger å bruke ham som mellommann, ber han likevel for meg. Det samme gjør Ånden, og ‘i Jesu navn’ kan min ånd gå i forbønn sammen med dem med 'sukk som ikke kan uttrykkes med ord' (2).

Dagens ‘manna’

Sukk, i Jesu navn, amen!

--------------------------------------
(1) Gal 3:20
(2) Rom 8:26 
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

En ny oppskrift for bønn – en tid for alt *

ENGLISH
Da disiplene spurte om hvordan de skulle be, lærte Jesus dem det som vi idag kaller «Herrens bønn». Den ‘nye oppskriften’ reduserer ikke innholdet eller posisjonen denne bønnen har blant de kristne over hele verden. Tvert imot forsterkes den bønnen og enhver bønn gjennom denne oppfordringen:

Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.
Joh 16:24

Også dette verset er hentet fra avsnittet som peker fram mot tiden etter oppstandelsen. På korset åpnet Jesus veien inn til Far. Alle jøder visste at ingen kunne komme inn i Guds nærhet og komme levende fra det. På korset døde Jesus for oss, og når jeg ber til Far, ber jeg i Jesu navn fordi jeg har fått del både i døden hans og oppstandelsen. 

Jeg nærmer meg altså den hellige Gud som død i Kristus og kan stå levende i ' hans navn' foran hans trone og be «Fader vår!» og enhver bønn og lovprisning som måtte ligge på mitt hjerte. Det er glede, fullkommen glede.

Dagens ‘manna’:

Jeg ber til Far, i Jesu navn, Amen!

-------------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Gjenkjennelse (1) – en tid for alt*

ENGLISH
Det er veldig interessant å legge merke til at flere av dem som så Jesus etter oppstandelsen ikke kjente ham igjen med en gang. De trengte tid til å forstå at det var Jesus. 

Jeg kommer til å ta noen eksempler på disse ‘åpenbaringene’ i løpet av de neste dagene. Det er naturlig å starte med Maria. Det var en tid da hun ikke kjente ham igjen, og så plutselig kom bekreftelsen:

I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.»
«Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.
Joh 20:14-16

Maria kjente ham igjen på måten han sa navnet hennes på. Det ligger et snev at det profetiske i å gjenkjenne ham på måten han kaller oss på. Jesaja sa det slik til Israels folk:

Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.
Jes 43:1b

Hvorfor var dette en viktig del av Jesu undervisning i de 40 dagene han hadde til disposisjon?

Jeg tror det var viktig for Jesus at de troende etter hvert skulle oppdage ham i hverandre. Derfor ‘trente’ han dem praktisk talt opp i gjenkjennelse slik at de også ville kjenne ham igjen i hans framtidige kropp. Så enkel er min tro, og flere eksempler følger.

Dagens ‘manna’:

Jeg kjenner ham igjen på måten han kaller meg.

----------------------------------
(1) Illustrasjonen med logoen til plateselskapet 'his master's voice' er hunden 'Nipper' som lytter til herrens stemme 
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Identitet i kallenavnet

Det går mye på engelsk for tiden. De engelsktalende på hovedkvarteret her i Chisinau er flinke til å bruke navnet mitt, men treffer jeg engelske venner fra ungdommen blir jeg med en gang «Joe». Det hørte en gang til den engelske identiteten min. Når det i løpet av arbeidsdagen brukes noe annet enn navnet mitt, blir det gjerne chief, men det har med rolle å gjøre og ikke med identitet.

Kallenavn kan oppstå på grunn av «baksnakking», og jeg har flere eksempler på det som egner seg dårlig på trykk. Men et kallenavn kan også være et uttrykk for kjærlighet:

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham.
1 Joh 3:1

Det går sikkert an å bruke navnet «kristen» som en nedsettende beskrivelse av meg, men det er vanskelig å forestille seg at «Guds barn» kan brukes nedsettende. Kronprins Haakon introduserte ordet «framsnakking» for noen år siden. Det å snakke godt om, kalle noen noe godt. Jeg kjenner meg elsket som får lov til å kalles Guds barn. Det er ikke sikkert at alle forstår eller «kjenner» hva det innebærer, men jeg ber likevel om at det må «kjennes» slik at de kan bli kjent med ham som viser så stor kjærlighet til alle som tar imot ham.

Det er godt å ha en identitet som Guds barn. Det er mye mulig at identiteten i «kallenavnet» i dag sterkere enn identiteten i navnet som jeg har båret siden jeg var baby.

Dagens ‘manna’

Guds barn, ja, det er det jeg er!

-----------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Kom igjen mannfolk!

På offisersskolen brukte vi en lærebok i homiletikk(1) som hadde tittelen: «The Craft of the Sermon»(2). Jeg var litt skeptisk til å begynne med. Er forkynnelse et håndverk – er det ikke et verk av Den hellige ånd? 

Jeg oppdaget ganske snart at svaret er «Ja takk begge deler!». Et dårlig håndverk kan hindre Den hellige ånd i å virke – men dersom taleren bare har fokus på håndverket, kan en god tale bli totalt uten liv. 

Progresjonen i det som skjer i den lille fortellingen om Maria på påskemorgen, gir næring til "håndverkeren" i meg. Jeg ser tre flotte hovedpunkter - for en tale skal jo ha tre punkter

1. Løst ut
2. Kalt ut (ved navn)
3. Sendt ut

På korset ble Maria løst ut, ved graven blir hun kalt ut (ved navn) og da hun oppdaget det, ble hun sendt ut: 

Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
Joh 20:17

Det er en naturlig utvikling for alle som ser hva Jesus har gjort for den. Det er en disippels kall.
Frelsesarmeens kvinner har i 2015 mottoet: «Gå og fortell!» og det er nettopp oppfordringen til Maria som er inspirasjonskilden til det mottoet. Men kjære menn, dette er også en kjempeviktig påminnelse ikke bare for kvinner, men alle som har blitt løst og kalt ut. Vi må oppdage at vi er «sendt ut». Å være sendt ut betyr ikke nødvendigvis lange reiser, det betyr ganske enkelt: «Gå og fortell!». 

Dagens ‘manna’:

Gå og fortell!

-------------------------------------------
(1) Prekenlære
(2) Prekenens håndverk av William Sangster.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

NOMINO

«Kva har DU til felles med alle andre menneske på jorda? Du har eit NAMN! Men kva er eit namn? Kvifor har me namn? Kvar kjem de ifrå? Kva brukar me dei til? Kva betyr dei for oss? Nomino tek saka!»

Slik presenterer NrK en av høstens serier, og i utlendighet fikk vi med oss det første programmet via nettet. Jeg er veldig interessert i navn, hva de betyr og hvilken identitet som forbindes med navnet. Personlig tror jeg at den som bærer navnet, er den som gir navnet identitet, og at det i liten grad går motsatt vei – det vil si at navnet gir identitet til bæreren. Jeg reagerer automatisk når noen bruker «mitt» navn. Og det er helt spesielt når det brukes av dem som står meg nærmest. 
Det var til sist navnet som åpnet «øynene» til Maria:

«Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.
Joh 20:16

Selv om Johannes ikke nevner det spesifikt, er det interessant at det første kallet fra Jesus etter oppstandelsen var et «navn», og assosiasjonen kommer til Jesaja-profetien: «Og nå, så sier Herre som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min». (Jes 43:1)

På korset løste han oss ut, deretter kaller han oss som folk og som individer ved navn, for at vi skal bli hans. Og - når vi blir hans får vi også hans navn «Kristen». Det følger noe identitet med det navnet, men det er opp til meg, ved Den hellige ånds hjelp, å sørge for at den identiteten forbindes med Jesus når jeg bærer navnet.

Dagens ‘manna’:

Jeg er hans!

----------------------------------
Se også: "Tiltalt ved navn"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Allerede «flyttet»?

Jeg vet ikke om min omflakkende tilværelse har bidratt til et sterkt behov for å være tilstede i mitt eget liv her og nå. Nå er jeg snart i gang med en flytteprosess igjen. Den skal deles i to. Det meste av flyttelasset går til Brødsjø for lagring, mens noen ganske få kasser med personlige eiendeler skal med til Chisinau. Musikk og bøker begrenses nå til den digitale verden, og vi håper at det snart kommer digitale sko og klær – da blir vi lettreiste da!

Men vi er ikke «flyttet». Vi er her og opplever Herrens nærvær. Spørsmålet i dag er om Jesus allerede hadde «flyttet»:

Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt.
Joh 17:12

Mye av det han beskriver, har jeg allerede dekket i refleksjoner tidligere. Verset avsluttes med henvisning til mysteriet Judas. Men Jesus er også innom hyrdemotivet med henvisning til å passe på og bevare. Videre refereres det igjen til «navnet» som forener og gjør til «ett». Det er åpningsreplikken i verset som gjør at jeg stiller spørsmålet om Jesus alt var «flyttet». Jeg har også drøftet om plasseringen av bønnen skulle vært mellom oppstandelsen og himmelfarten, men den «endelige flyttingen» er vel himmelfarten, for inntil den hendelsen var Jesus mer eller mindre tilstede blant disiplene. Dersom bønnen er riktig plassert i hendelsesforløpet, kan dette åpne for enda et aspekt ved Gudsrelasjonen:

Jeg liker å tro at Jesus var så langt inne i bønnen, så langt inne i Gud, i ham som «er», at alt annet blir «var». Det evige her og nå får alt annet til å virke som fortid. Noen ganske få ganger har jeg opplevd noe liknende selv. Gjennom bønn har jeg kommet inn i Guds nærhet på en slik måte at alt annet blir uvesentlig. Det er sterke erfaringer som har gitt meg en overbevisning om at evigheten allerede er begynt for den som tror. Da hører det forgjengelige til fortiden. Kanskje det var det Jesus erfarte i denne bønnen mens han fortsatt var her, men snakket om «her» som noe som var.

Dagens ‘manna’:

Så lenge jeg lever vil jeg være tilstede i eget liv.

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Husk hvem du er!»

Da vi for noen uker siden var på påskeleir, hadde hver dag et spørsmål som tema. Hvert spørsmål bygget opp under det som var målet for undervisningen: «Å finne sin identitet i Jesus».

Jeg tror aldri jeg siterte «formaningen» jeg pleide å få med når jeg skulle ut med venner i tenårene. Det var aldri en lang lekse med «pass deg for det og det!» etc, men kun påminnelsen «Husk hvem du er!». Jeg fortsatte å bruke den på våre barn - og da de var tenåringer dukket løvenes konge opp på kino med samme motto.

Ved en anledning arresterte et av barna meg med: «’Husk hvem DU vil jeg skal være’ mener du vel?». Det ble en kort samtale om at det er et personlig valg, og fra da av ble påminnelsen «Husk hvem DU vil være!»
 
Jesus - løven av Juda - ba:

Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
Joh 17:11b

Navnet hans gir identitet derfor er det viktig å bli bevart i det navnet. Da jeg sa «ja» til ham, sa jeg samtidig «ja» til skjebnefellesskap med alle som har sagt «ja» til ham. Det betyr at hvis jeg vil være ett med ham, blir jeg også ett med alle dem som han er ett med. Da er det enda viktigere å huske hvem jeg er. Er jeg en som samler eller splitter? Er jeg en som gjør det lettere eller vanskeligere for min åndelige familie å oppleve enhet. Dagens vers får meg nok engang til å minne meg selv om:

Dagens ‘manna’:

Husk på hvem du vil være!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Navn og identitet

Det er interessant at hvor godt jeg liker et navn kan påvirkes av hvem jeg forbinder med det navnet. Forbinder jeg navnet med en god venn, et kjært medlem av familien eller et forbilde, blir navnet «vakkert».

Jeg har tidligere skrevet om koblingen mellom navn og identitet blant annet i artikkelen: «Pinse = jul». Før Ordet ble mennesket var Guds identitet skjult fordi det mest kjente og brukte navnet hans var Jahve = «Jeg er»* - med andre ord et uselvstendig verb. I sin yppersteprestelige bønn, sier Jesus:

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden.
Joh 17:6

Jeg tolker dette som at Jesus gjennom sin personlighet og sine gjerninger har vist oss Gud og hans identitet – med andre ord åpenbart hans navn**. Martin Cave understreker igjen og igjen at verden har ikke sagt «nei» til Jesus – de kjenner ham bare ikke. Med andre ord er det vi som bærer hans navn i dag som må «åpenbare hans navn» i vår tid. Jeg er blant dem som må gjøre ham kjent.

Dagens 'manna':

Jeg vil åpenbare Guds navn for mennesker i dag

-----------------------------
* Det er syv navn som brukes på Gud i Det gamle testamentet:
Jehova - Jahve = Jeg er (2 Mos 3:14) (Brukt hele 6519 ganger)
Jehova – Jireh = Herren forsørger (1 Mos 22:14)
Jehova – Shalom = Herren er fred (Dommerne 6:24)
Jehova – Rohi = Herren min hyrde (Salme 23)
Jehova – Tsidkeenu = Herren min rettferdighet (Jeremia 23:5-6)
Jehova – Rophe = Herren helbreder (2 Mos 15:26)
Jehova – Nissi – Herren mitt seiersbanner (2 Mos 17:15)
Jeg anbefaler Rut Baronowskys andaktsserie om Guds navn
 
** I refleksjonen "Navn til far" hevder jeg at det er Gud som har gitt identitet til navnet far - og at det er den identitet som må definere hva far er.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

På vegne av…

Min kjære venn og gode kollega, Frank, pleier ofte å si: «På vegne av Generalen og hele hans besetning….». Når en slik frase brukes uavhengig av setting og anledning, skaper den alltid munterhet. I Frelsesarmeens hierarkiske system sitter generalen på toppen. Selv om ansvar og myndighet er delegert nedover i systemet, er det til sist generalen som er «ansvarlig».

Det var dagens vers som skapte den assosiasjonen:

Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen.
Joh 16:24

For et par uker siden satt jeg i en samtale med noen som ikke definerte seg som troende. Helt konkret var spørsmålet: «Kan er person som ikke tror, be for andre – f. eks. ved å lese Fadervår eller en annen bønn?» En hevdet at det ville være hyklersk og at bønnen ikke ville ha noen virkning når den ble bedt av en som ikke tror. Det er interessant at han med det røpte at han tror på at bønn fra en som tror, faktisk virker. Jeg forklarte at det ikke er jeg eller min tro som gir bønnen min kraft, men at det er kraften hos ham jeg ber til som kan skape forvandling. Det virket som det ble en liten «aha» opplevelse i gruppen. Dersom det hadde vært en bibelgruppe, kunne vi lest verset om å be «i Jesu navn» - eller på vegne av. Det kan jeg gjøre når jeg vet at det jeg ber om er det han vil.

La meg sette dette på spissen med en absurditet: Det ville være utenkelig for meg «På vegne av Generalen og hele hans besetning» å sende en søknad til hovedkvarteret om støtte til å kjøpe vin til feiring av de nye soldatene i Stavanger. Det er fordi jeg «kjenner» Generalen og det han står for. Tilbake til Jesus. Dersom jeg blir i ham og hans ord blir i meg* - da bør jeg også være trygg på hva han ønsker, og da kan jeg også be på vegne av ham = i hans navn. Sånt blir det fullkommen glede av!

Dagens ‘manna’:

På vegne av Jesus og med autoritet i seieren hans på korset: Velsignet påske!

-------------------------------------
* Joh 15:7 - se også «’Hvis’ – en tydelig kobling»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Da skal» - enda en tråd i veven!

Jeg har for lengst slått fast at kapittel 15 i Johannes-evangeliet er en serie av koblinger. I dag leser jeg et løfte som begynner med «Da skal», og det betyr at det ligger en forutsetning for løftet:

Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.
Joh 15:16c

Forutsetningen er en serie av koblinger som leder fram mot at jeg som utvalgt og venn ser at jeg er «satt til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer». Fruktbæring er altså koblet til løftet at Far skal «gi dere alt dere ber om i mitt navn». Jeg har brukt flere ord eller bilder for å beskrive hvordan tingene henger sammen: Forutsetninger, koblinger og vev/nett. 

Kanskje det er veven som gir det beste bildet til slutt. For å fram et vevd bilde må en renning være på plass. De forutsetningene jeg har lest i dette kapittelet er som renningene i veven, og det er i den renningen at løftene veves som fargerike tråder. For at et bilde skal tre fram, er både renningen og vevetråden nødvendig. 

Jesus vever et vakkert bilde for meg som Johannes kunstferdig fører i pennen. «Tråd for tråd» oppdager jeg hvorfor Egil A. Wyller kaller evangeliet for «det fullendte kunstverk». Jeg vikles stadig lenger inn i veven og jeg kjenner at det gjør godt.

Dagens ‘manna’:

Bildet i veven trer stadig klarere fram…

--------------------------------
* Bildet tok jeg i Albania sommeren 2013. Vi kjøpte et vevd teppe i denne vevstua og har det som et minne. Jeg drømmer om å ta opp veving som en hobby når jeg blir pensjonist. Vevstua er allerede innredet!

Utvelgelsens velsignelse og forbannelse

Jeg har filosofert mye over begrepet «utvelgelse». På universitetet valgte jeg det som fordypningsemne. Primært fordi det kan utfordre tanken om likeverd. Det er også kort vei fra utvelgelsestanken til evolusjonstanken. I bokhylla står Darwins bok: «Om artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg». Han hevdet at det skjer en naturlig utvelgelse ved at de sterkeste overlever. Dersom tanken misbrukes, kan det for eksempel lede til en overbevisning om at den ariske rase er andre raser overlegen. Vi vet hvilke konsekvenser det kan få. Når jeg ser hvordan samfunnet vårt i dag infiseres av mistenksomhet og rasistiske tanker, er det en fristelse å hoppe over emnet utvelgelse.

Men utvelgelse kan også være noe positivt. Guds rike er noe helt annet en Darwins rike. Guds rike er noe helt annet enn det «Tredje rike» - selv om soldatenes belter var preget med: «Gott mit uns». 

Da vi pugget budene på skolen og skulle utlegge «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» var fokuset utelukkende at vi ikke måtte bruke navnet som en ed. Men misbruk blir det først og fremst når Guds navn brukes til å legitimere våre menneskelige tankespinn og gjerninger vi ikke kan forsvare på annen måte. Det burde vi ha forstått av siste del av budet: «…for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn» (2 Mos 20:7).

Da Gud valgte å bli menneske, kom han som et sårbart barn, full av nåde og sannhet. Med sitt eget liv viste han sitt innerste vesen og hvordan han gjør sin utvelgelse: «Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1:28-29). 

Den utvelgelsen kan jeg skrive om. Det er den utvelgelsen jeg selv er en del av, for den har også en klar hensikt:

men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer.Joh 15:16b

Det er tydelig at det sentrale i den frukten er kjærlighet. Derfor gråter jeg i fortvilelse over hva såkalte kristne kan få seg til å si og skrive. Vi som tror at kjærligheten overvinner alt, må våge å tro at vi kan bruke Jesu kjærlighet i møte med «utvalgte» terrorister av enhver tro. Hvis ikke kommer terrorismen til å eskalere for Guds navn blir misbrukt som aldri før.

Dagens ‘manna’:

Utvalgt til å bære kjærlighetens frukt.

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mantra?

«Mantra» er en lyd som brukes innenfor hinduisme og buddhisme. Lyden skal realisere en tanke eller hensikt. Selve ordet har flere betydninger, som f. eks. bønn, hymne eller trylleformel. Det er gjentakelsen av lyden eller ordet som er tenkt at skal utløse virkningen.

Det er interessant at Jesus gjentatte ganger snakket om bønn i hans navn, slik jeg også stanset for i gårsdagens refleksjon:

Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
Joh 14:14

Det er veldig tydelig på de første kristne at de hadde tatt til seg denne undervisningen og praktiserte den. De trodde at Jesus var blant dem når de var samlet i hans navn (Matt 18:20). De forkynte at undre skjedde ved troen på Jesu navn (Apg 3:16). De døpte i Jesu navn (Apg 2:38), og de forkynte at det ikke var frelse i noe annet navn (Apg 4:12).

Likevel er det ingenting som tyder på at de brukte navnet som en form for mantra. Navnet hadde kraft utelukkende når det ble brukt i troen på ham som bærer navnet. Dersom det blir brukt utenfor en slik sammenheng, kan det fungere mot sin hensikt, som for eksempel i fortellingen om åndemanerne som eksperimenterte med navnet (Apg 19:13-16).

Jeg sier ofte «Jesus», men ikke som en hellig lyd eller en magisk formel som skal få meg i kontakt med en guddom som befinner seg utenfor meg, eller i meg. Jeg bruker navnet fordi det symboliserer alt det Gud står for. Det er ved det navnet Far blir herliggjort, for det bekrefter at jeg tror på ham og alt han har gjort for meg – og det gir meg fred at troen er knyttet til hans navn og ikke til mitt.

Dagens ‘manna’:

Jesus – navnet over alle navn!

-------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes