Det handler om et treenig bilde

Et annet interessant aspekt ved å være skapt i Guds bilde, er treenighetstroen. Dersom vi forutsetter at Gud er treenig, må den naturlige konsekvens være at hans «bilde» også er det. I går nevnte jeg at jeg tror på et «holistisk» evangelium, og det å se på mennesket som «treenig» kan virke forstyrrende på en slik tanke. Likevel har jeg funnet det nyttig å bruke treenighetstanken når jeg skal belyse hellighetslæren. 

Og – Thomas Aquinas skriver: "De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud." (1)

Vi vet at mennesket er skapt med kropp, sjel og ånd (2).
I sjelen finner vi personlighet, intellekt, følelser og vilje - jeg liker å si at sjelen er setet for min selv-bevissthet.

Jeg trenger bare å bevege kneet for å bli klar over kroppen min - før holdt det med å klype meg i armen. Kroppen er setet for min verdens-bevissthet fordi det er gjennom min fysiske kropp jeg forholder meg til denne verden.
Da jeg bestemte meg for å følge Jesus, ble jeg stadig mer klar over at jeg faktisk har en ånd - ganske enkelt fordi jeg vet at hans Ånd lever i min ånd. Menneskets ånd vil alltid lengte etter Gud, og dersom ikke evangeliet blir forkynt eller tatt imot, vil denne lengselen få mennesket til å skape gud i sitt bilde. 

Etter å ha tatt imot frelse gjennom det Jesus gjorde for oss på Golgata og dermed tatt imot hans Ånd i vår ånd, har vi erfaringen av den harmoni, integrasjon og kjærlighet som kjennetegner den treeninge Gud. Et hvert forsøk på å forklare Gud vil bare bli et menneskelig forsøk på å gripe det uforklarlige, men jeg liker utsagnet: Min ånd er setet for min Gudsbevissthet.

Dagens 'manna':

Hans Ånd i min ånd!

------------------------------------------------
(1) Aquinas T.: "Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31
(2) Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. 1 Tess 5:23

Så blir de stående disse tre…

Det er litt av en finale, finalen på kjærlighetskapittelet. Det er også finalen på determinativene der overskriften inneholder både pekeordet «disse» og mengdeordet «tre». Ettersom disse bestemmeordene er den siste ordklassen, er det også finalen på to måneder med smakebiter på «Troens grammatikk». Dermed vet du litt om det som forhåpentlig blir til ei bok i løpet av året.

Men tilbake til «de tre». Paulus skriver:

Så blir de stående, 'disse tre': tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:13

Og hva kjærlighet er, er blitt åpenbart av disse tre som blir stående:
Fader, Sønn og Hellig ånd. Den eneste sanne Gud som alltid er.
Så blir de stående «alle disse» som er i Ham, for da den eldste spurte Johannes:

«'Disse' som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?»
Åp 7:13

Johannes ble svar skyldig, og den eldste måtte forklare:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone…»
Åp 7:14b

Dette er evangeliet i et nøtteskall. Dette er målet for troens grammatikk: Vissheten om å være blant "disse" som blir stående. Da er jeg også omringet av troen, håpet og kjærligheten.

Dagens ‘manna’:

Å være blant "disse" som blir stående

----------------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Et signal om fellesskapets betydning

At Gud presenterer seg selv som et verb, åpenbarer seg i mennesket som «Ordet» og på pinsedagen fyller disiplene med et språk, er signaler som får meg til å tenke på fellesskap og kommunikasjon.

Fellesskap handler om mennesker, og mennesker er substantiver.

Derfor tror jeg at noe av det viktigste Gud ville formidle da han åpenbarte seg selv som «substantivet» Jesus, var fellesskapets hensikt. I Jesus blir jeg kjent med personene Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Rollene de tre personene i guddommen fyller, utgjør en samlet enhet. De er tilstede i hverandre, men har sine unike roller. Slik utgjør de det optimale eksempelet på hensikten med det kristne fellesskapet.

Jeg «kjenner» at det er sant, men det er vanskelig å forstå med fornuften. Tankene blir fort preget av verdens måte å tenke på. Det jeg likevel er overbevist om, er at dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig for oss som deltar i et kristent fellesskap å forstå hva kristen enhet handler om.

Ja, vi er selvstendige substantiver/subjekt, men vi trenger hverandre for å bekrefte hverandre som de nye skapningene vi er i Jesus Kristus. Det var det personene i guddommen gjorde. De bekreftet hverandre. Ånden kom ned og ble over Jesus da han lot seg døpe. Faderen bekreftet Sønnen ved flere anledninger. Og Jesus selv ber:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17:21

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er det jeg kaller «den velsigna vanskelige enheten» som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg bekreftes i fellesskapet

---------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Den velsigna vanskelige enheten

Jeg lurte på om jeg skulle skrive «Den vanskelige velsigna enheten» som overskrift, men endte med at det skal stå slik det står. Det er nemlig en velsignelse at enheten er vanskelig, fordi det som kommer lett, har mindre verdi enn det som koster. 

Det koster å jobbe for enhet. Derfor blir det ekstra velsigna når jeg erfarer den og lever i den.

Sist søndag var vi en «svipptur» innom Sagene og var med om innvielse av tre nye soldater. Det var flott å se og høre Tonje, Harald og Vetle. Det er et stort skritt å forplikte seg i en pakt med Gud som også innebærer forpliktelser overfor et fellesskap med et tydelig oppdrag. Janne, som hadde innvielsen, kom også inn på dette i sin tale. Gud kaller til fellesskap. Det handler ikke bare om meg og Gud, men faktisk mye oftere om oss og Gud. 

Det er så viktig at det er selve kjernen i bønnen Jesus ber for sine etterfølgere, og det blir ekstra tydelig i dagens vers:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
Joh 17:21

Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Jeg «kjenner» at det er sant, men det er så vanskelig å forstå med tanker som fort blir preget av verdens måte å tenke på. Dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig å forstå hva kristen enhet handler om*.

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er den velsigna vanskelige enheten som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Må vi alle være ett…

-------------------------
* Dersom du er interessert i et dypdykk i tanker om enhet, kan du lese mer her: 

"Kom sammen alle kristne!"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kjærlighetens paradoks

Kjærlighetens paradoks er at noe så vakkert gjør meg så sårbar. Jeg har det vondt når de jeg er glad i har det vondt. For ekte kjærlighet unner den man elsker det som er best for ham eller henne. 

Foreldre som har fulgt et barn fra den fullstendige avhengighet til selvstendighet og løsrivelse, vet det. 

En som har tatt farvel med en ektefelle der døden kom som en lindring, har blitt kjent med den smertefulle blandingen av savn og det å unne sin store kjærlighet å få hvile.

Det ligger noe av denne spenningen i Jesu avskjedstale:

Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg.Joh 14:28

Å være glade for at Jesus går til Far er et uttrykk for kjærlighet selv om det vil føre til savn. Men så kommer bisetningen: for Far er større enn jeg. Hele verset er altså nok en påminnelse om at det er til gagn for disiplene at Jesus går bort, for han som er større skal sende Talsmannen slik at vi ikke skal være alene. Guds nærvær i tiden gir derfor håp til den evigheten han har lagt ned i våre hjerter.

Setningen «Far er større enn jeg» har skapt masse teologisk spekulasjon ned gjennom kirkehistorien. Er det et hierarki i treenigheten? Er ikke de tre personene i guddommen like i makt og ære?*

Det store skisma, bruddet mellom øst- og vestkirken i 1054, var nok primært en maktkamp, men begrunnelsen lå i spørsmålet om Ånden var utgått fra Far og Sønn, eller fra Far alene. For meg er dette et av spørsmålene som havner i skuffen merket «mysterier», men det har aldri tilhørt de mysteriene som jeg ser som viktige å forsøke å «knekke koden» til. 

Jeg tror at «større» ikke har med hierarki å gjøre, men at det knyttes til Jesu begrensning i én fysisk kropp. Han må til Far slik at flere og «større» gjerninger kan utføres gjennom hans nye kropp – og den kroppen er tilstede over hele jorden**. Og jeg, som en del av den kroppen, skal være med å spre håp gjennom kjærlighet. Hver dag blir jeg minnet om hvor sårbart det er.

Dagens ‘manna’:

Kjærlighetens paradoks gir også håp!

----------------------------------------
* Jesus måtte be Far om å sende Talsmannen (Joh 14:16), og han kunne ha bedt ham om å sende om å sende mer enn 12 legioner engler til sitt eget forsvar i Getsemane (Matt 26:53). Samtidig som han selv var sendt, sendte han også disiplene mens han var fysisk på jorden, og da han igjen ble høyt opphøyet fikk han tilbake det han ga avkall på da han ble menneske (Fil 2:5-11).
** Se Joh 14:12

 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Foreldreløs?

Mitt første møte med opera var den komiske to-akteren: "Pirates of Penzance" av Gilbert og Sullivan. Hver gang jeg hører ordet «Foreldreløs», dukker minnene fra operaen opp. For der blir alle veldig bløthjertet når de hører at en person er foreldreløs – inkludert piratene – og det spiller ingen rolle hvor gammel den foreldreløse er. Det er ett av de mange komiske innslagene i operaen.

Men dersom vi alltid er barn, er det ikke så «komisk» å bli foreldreløs – i hvert fall ikke i en religiøs kontekst:

Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.
Joh 14:18

Å kjenne seg totalt forlatt er kanskje den verste følelsen som finnes. Jesus skulle oppleve det også. Da han hang på korset utbrøt han fortvilelsen: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15:34b). 
I Gudsrelasjonen vil et menneske alltid være et barn. Jeg tror at et barns største skrekk er å bli forlatt. Derfor var det viktig for Jesus å knytte farsrollen til sannhetens Ånd – til Parakleten. 
Det er også interessant at han i andre setningsledd sier: «Jeg kommer til dere» - innforstått «Jeg er også i Parakleten». Som Far og Ånd er tilstede i Sønnen, er Far og Sønn tilstede i Ånden. Derfor blir jeg aldri et foreldreløst barn så lenge Den hellige ånd er nær – og det er han jo, ettersom det er i ham jeg lever, beveger meg og er til.

Dagens ‘manna’:

Jeg blir aldri foreldreløs!

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Advokaten

Kjære Brynjar – du har vært så mange ganger i forskjellige media de siste dagene, at det falt helt naturlig å bruke et bilde av deg som illustrasjon til dagens refleksjon. Dessuten er kombinasjonen advokat og bror heller ikke å forakte idet jeg dykker ned i et av Jesu løfter:

…han (Far) skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd.
Joh 14:16-17a

Jeg ser med en gang at parallellen sprekker. For selv om Talsmann eller «Parakletos» som det heter på gresk, gjerne kan oversettes advokat slik det er gjort i flere engelske versjoner, vil du, Brynjar, ikke være her i verden for alltid selv om det kan se slik ut i Krekar-saken. Men nå forlater jeg parallellen og overlater deg til ditt advokat-arbeid som du for øvrig gjør på en så utmerket måte at jeg er stolt av å være broren din. Jeg for min del konsentrerer meg om Parakleten – sannhetens Ånd.

I refleksjonen «Mer enn et kinderegg» koblet jeg utsagnet om at «Jesus er veien, sannheten og livet» sammen med de tre personene i guddommen, og konkluderte med at «sannheten kjennetegner Faderen fordi alt springer ut fra ham»*. Dersom vi må helt tilbake til verdens skapelse og til det opprinnelige for å finne sannheten, virker det som en selvfølge at Parakleten er sannhetens Ånd. Han er advokaten som skal føre oss tilbake til den opprinnelige relasjonen mellom Gud og mennesket.

Senere i undervisningen sier Jesus at når «sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh 16:13). Og det har han mulighet til for «Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud», slik Paulus gir vitnesbyrd om (1 Kor 2:10). Dette er kun en liten forsmak på Jesu undervisning om Parakletos – mer kommer i ukene som ligger foran.

Dagens ‘manna’:

Det er godt å ha sannhetens Ånd som veileder

-----------------------------------------------------
* Se mer om sannheten HER
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mantra?

«Mantra» er en lyd som brukes innenfor hinduisme og buddhisme. Lyden skal realisere en tanke eller hensikt. Selve ordet har flere betydninger, som f. eks. bønn, hymne eller trylleformel. Det er gjentakelsen av lyden eller ordet som er tenkt at skal utløse virkningen.

Det er interessant at Jesus gjentatte ganger snakket om bønn i hans navn, slik jeg også stanset for i gårsdagens refleksjon:

Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
Joh 14:14

Det er veldig tydelig på de første kristne at de hadde tatt til seg denne undervisningen og praktiserte den. De trodde at Jesus var blant dem når de var samlet i hans navn (Matt 18:20). De forkynte at undre skjedde ved troen på Jesu navn (Apg 3:16). De døpte i Jesu navn (Apg 2:38), og de forkynte at det ikke var frelse i noe annet navn (Apg 4:12).

Likevel er det ingenting som tyder på at de brukte navnet som en form for mantra. Navnet hadde kraft utelukkende når det ble brukt i troen på ham som bærer navnet. Dersom det blir brukt utenfor en slik sammenheng, kan det fungere mot sin hensikt, som for eksempel i fortellingen om åndemanerne som eksperimenterte med navnet (Apg 19:13-16).

Jeg sier ofte «Jesus», men ikke som en hellig lyd eller en magisk formel som skal få meg i kontakt med en guddom som befinner seg utenfor meg, eller i meg. Jeg bruker navnet fordi det symboliserer alt det Gud står for. Det er ved det navnet Far blir herliggjort, for det bekrefter at jeg tror på ham og alt han har gjort for meg – og det gir meg fred at troen er knyttet til hans navn og ikke til mitt.

Dagens ‘manna’:

Jesus – navnet over alle navn!

-------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer enn et kinderegg

Reklamen om produktet som oppfyller tre ønsker på engang, har virkelig klart å snike seg inn i folks bevissthet. Men når jeg i dag skriver om tre i én og én i tre, er det bare to av de tre elementene som er overførbart fra reklamen: Utfordringen og overraskelsen.

Det har tatt meg noen dager å fordøye et av de første versene jeg lærte utenat som gutt. For tre dager siden antydet jeg at det kanskje ikke er tilfeldig at det er tre substantiver som åpenbarer Guds identitet og gjør det mulig for oss å komme til Far. Guds identitet er åpenbart i Jesus, og derfor må også hele treenigheten åpenbares. Det jeg skriver i dag er muligens ikke viktig, men jeg finner tanken inspirerende nettopp fordi de tre substantivene representerer et framtredende kjennetegn ved hver av de tre personene i guddommen.

• Veien – forbindelsen mellom himmel og jord, og det mest fysiske av de tre substantivene, er mest framtredende i Jesus.
• Sannheten – kjennetegner Faderen fordi alt springer ut fra ham, jfr. refleksjonen om sannheten.
• Livet – er den mest framtredende karakteristikken ved Den hellige ånd. Guds pust er kilden til alt fysisk og åndelig liv.

Samtidig er Jesus både veien, sannheten og livet – ganske enkelt fordi han er Gud. Faderen og Den hellige ånd kunne sagt det samme om sin person. For treenigheten er tre i én og én i tre. Et ufattelig mysterium, men en sannhet som får mange brikker til å falle på plass i troens verden og som gjør det mulig til å tro at Den hellige ånd kan bo i meg og at jeg kan representere Jesus i verden i dag. 
Men det viktige er at det å følge veien, sannheten og livet fører meg til Far.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

…er verset også i dag, men jeg lover å gå videre i morgen – tror jeg ;-)

Dagens ‘manna’:

Treenigheten er et under!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

1 + 1 = 2 eller 1?

Du trenger ikke å svare, for svaret er innlysende. Det er heller ikke et forsøk på å fremme en ny Fermats gåte – regnestykket som står under* dukker rett som det er opp i sosiale lag, og min morfar ga det til meg da jeg var rundt 9 år gammel.

Selv om matematikken stort sett er logisk, pleier jeg å bruke regnestykket for å understreke at også matematikken kan lure oss. NB – det er ikke nødvendig å prøve å forklare meg hvorfor eksempelet blir feil. Jeg kjenner forklaringene, men mener likevel at det er et paradoks at vi kan få feil bare fordi regnestykket settes opp på en annen måte.
 
Bakgrunnen for å utfordre tanken med dette lille regnestykket, handler nettopp om at resultatet kan bli annerledes utfra hvor og hvordan regnestykket settes opp. Det er for eksempel lenge siden at fysikerne oppdaget at de lover som gjelder i et makrokosmisk system ved relativt lave hastigheter, ikke nødvendigvis er gyldige i et mikrokosmisk system med relativt høye hastigheter.

Dersom du har fulgt bloggen min de siste dagene forstår du at det også i dag handler om gyldighet og «to» verdener (eller systemer?):

Om jeg dømmer, så er min dom gyldig. For jeg er ikke alene, jeg er sammen med Far, han som har sendt meg. Og i deres egen lov står det skrevet at et vitneutsagn fra to mennesker er gyldig. Jeg vitner om meg selv, og Far som har sendt meg, vitner også om meg.»
Joh 8:16-18

Johannes er veldig opptatt av å få fram at Jesus og Faderen er ett. Torpederer han sin egen agenda ved å ta med dette Jesus-sitatet?

Jeg mener et klart «nei». Det gir meg snarere et glimt av logikken i treenighetens mysterium. Da er jeg fullt klar over at Jesus her bare snakker om 2/3 av den. Da Gud ble menneske ble ikke enheten med Sønnen brutt. Gud var allerede i verden før Jesus ble født. Da han åpenbarte seg i Jesus, var det for å gjøre seg kjent for menneskene slik at vi kunne bli frelst. Og – på samme måte som han er ett med Faderen, kan vi være ett med ham. Det gjør meg ikke til samme person som ham, men i åndelig forstand blir vi ett. Derfor blir treenighetslæren så viktig for å forstå Gud - og - ikke minst hvordan han ønsker at vi skal forholde oss til ham og til hverandre.

Dagens ‘manna’:

Regnestykket går opp uansett!

------------------------------------------
* 3 reisende skulle overnatte 1 natt på et hotell.
Prisen var kr 10,- per stykk. (Lenge siden)

Neste morgen betalte de kr 30,- (3 x kr 10,-) og forlot hotellet.
Rett etter at de hadde gått husket hotelleieren at han hadde glemt å gi dem grupperabatt. Han sendte derfor portieren etter dem med kr 5,- som han skulle gi dem tilbake.

Portieren syntes det var veldig vanskelig å fordele kr 5,- på 3 stk, så han puttet kr 2,- i sin egen lomme og ga dem en krone hver når han innhentet dem.

Da hadde de altså betalt kr 9,- hver.

Regnestykket blir da: (kr 9,- x 3 stk=) kr 27,-
+ kr 2,- som portieren hadde i lommen
= kr 29,- totalt.

HVOR BLE DET AV DEN SISTE KRONA?
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Skuret

Nå er det gjort. Jeg har lest den. På flyet - tur/retur Kenya. Mange har spurt meg om min mening, og jeg har bare hatt andres ”anmeldelser” å bygge på. Det er som å uttale seg om Jesus på grunnlag av andres vitnesbyrd uten å kjenne ham selv.

"Skuret"* er allerede solgt i over 4 millioner eksemplar, og har passert 10.000 her i Norge. Det forundrer meg ikke, for boka er god. Den gir spennende tanker og utfordringer til det Gudsbilde vi har. Jeg kjenner meg ”hjemme” i mye, ja, det meste faktisk. Det som først virker fremmed, får mening i den sammenhengen det står.

Boka gir seg ikke ut for å være et innlegg til dogmatikken, og må heller ikke leses slik. Det er her jeg mener at kritikerne bommer. Den handler om relasjoner – både til de tre personene i guddommen, til meg selv og til dem jeg omgås: Familie, menighet og samfunnet generelt. Når jeg leser den slik, er det noe av det beste jeg har lest. Det er ei bok med påvirkningskraft og vil kunne danne grunnlag for mange gode samtaler – forutsatt at de som deltar i samtalen har lest boka.
Hermed er den altså anbefalt – men sørg for at en god venn også leser den, for du vil ha behov for å prate med noen!

…og - uten den minste anstrengelse passer ”Skuret” veldig godt sammen med dagens bibelord:

Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.
Ef 4:29-32

…men for å forstå det fullt ut, er du nødt for å lese boka. Men herved er jeg altså i rute igjen med refleksjoner knyttet til dagens bibelord. Ha en velsignet dag!

* Les mer om "Skuret"

Min ”helligdom”

Paulus sier at menigheten som helhet og den individuelle kristne er som et Guds tempel¹. Templet besto av tre deler: Forgården, Det hellige & Det aller helligste. I tillegg til å være skapt i Guds treenige bildet, er denne måten å illustrere det troende mennesket på det nærmeste vi kommer en bibelsk antropologi om det treenige mennesket. Unntaket er verset som også er inkludert i Frelsesarmeens 10. trosartikkel:

”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer.”
1 Tess 5:23

Mange vil hevde at dette ene verset, og illustrasjonene jeg har benyttet er altfor spinkelt som grunnlag for en lære om menneskets treenighet. En lære er heller ikke målet. Hensikten er å gjøre det lettere å trenge inn i hellighetens mysterium, og da kan slike illustrasjoner være til hjelp.

Når det er sagt, finnes det mye hos Paulus som tyder på at han tenkte i disse baner – bl.a. skriver han om kjødelige¹, sjelelige² og åndelige³ troende i begynnelsen av sitt første brev til korinterne.

Personlig synes jeg det interessant at Sigmund Freud også fant det hensiktsmessig å forklare mennesket som ”id, ego og superego”. Det er faktisk mulig å trekke paralleller, men her nevner jeg det utelukkende som en kuriositet. De neste dagene vil jeg se nærmere på ”helligdommen” – og jeg vil bevege meg innenfra og utover.

¹1 Kor 3:16 og 1 Kor 6:19
² σαρκικός – kjødelige 1 Kor 3:1
³ ψυχικὸς δὲ ἄνθρωπος – det sjelelige mennesket – 1 Kor 2:14
⁴ πνευματικός – åndelige 1 Kor 3:1
Her finner du detaljert illustrasjon av: Templet i Jerusalem

"Et avbilde av oss"

Det har vært mye diskusjon i Vårt Land om Biskop Nordhaugs bruk av Andrej Rublevs treenighetsikon som et symbol på sin visjon for Bjørgvin bispedømme. Hovedproblemet er om ikonet er å betrakte som tilhørende kristenheten, eller om det er forbeholdt den ortodokse kirke. Uansett hva man måtte mene om akkurat det, er det liten tvil om at det vakre kunstverket allerede blir brukt som en treenighetsillustrasjon i mange kristne sammenheng.

Dersom det er ”treenigheten” som taler under skapelsesberetningen (hvilket jeg velger å tro) må det bety at jeg som et avbilde også er treenig:

Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss!»
1 Mos 1:26–31

Det er godt bibelsk belegg for et slikt syn, og selv om jeg liker et holistisk menneskesyn, gir det ”treenige mennesket” mening som forklaringsmodell for mye innenfor den kristne troen. Jeg er ånd, jeg er sjel og jeg er legeme. Min ånd er sete for min ”gudsbevissthet”, min sjel for min ”jegbevissthet” og mitt legeme for min ”verdensbevissthet”. Dette har jeg undervist mye om og på mandag legger jeg til en link til en powerpoint-illustrasjon om temaet. Du er fantastisk – et avbilde av Gud!