Det handler om å dele – en tid for alt *

ENGLISH
Den ‘hellige uroen’ jeg skrev om igår, ble skapt av et behov for å dele en viktig opplevelse med venner. De to som i kveldsmørket hadde gått fra Emmaus til Jerusalem fant vennene sine. Jeg regner med at de ble forundret da vennene kom dem i forkjøpet og sa:

«Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
Lukas 24:34-35

Behovet for å dele kan bli så sterkt at jeg ikke klarer å la være. Da Peter etter pinse ble beordret til å slutte med å fortelle om Jesus, svarte han:

«vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt»
Apg 4:20

Jeg tror Jesus var et forbilde også når det gjaldt å dele sine egne opplevelser. Ettersom Jesus var alene ved flere av sine åndelige seiere, må han ha fortalt om dem til disiplene. Han var alene da han ble fristet i ødemarken og han var alene da han kjempet med sin egen vilje i Getsemane. Jeg vet ikke når han delte den første opplevelsen med disiplene, men jeg regner med at han delte Getsemane-opplevelsen med dem etter oppstandelsen. Det kan umulig ha vært mange anledninger til å dele den før korsfestelsen, så dette må ha blitt delt i et av møtene han hadde med displene før himmelfarten.

Disiplene så og lærte av Jesu vitnesbyrd. Og da de brukte samme metode selv, er jeg overbevist om at de opplevde at det var godt å dele erfaringene sine. 

Noe av det som er aller viktigst i livet mitt, er å dele vitnesbyrdet om hvem Jesus er og hva han har gjort for meg. Jeg kan ganske enkelt ikke la være.

Dagens ‘manna’:

Jeg bare må fortelle!

---------------------------------------------
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å gjøre det som er helt naturlig – en tid for alt *

ENGLISH
Det er et forunderlig paradoks at Jesus før sin død måtte gjøre overnaturlige tegn for at folk skulle tro ham (1), mens han etter oppstandelsen måtte gjøre det som er helt naturlig for at folk skulle tro.

Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på.
Luk 24:41-43 

Å spise er helt naturlig for oss mennesker, og når vi gjør det slapper vi vanligvis av. Jeg kan godt forestille meg at de oppspilte disiplene kjente skuldrene senke seg da de så Jesus spise. Kanskje de tenkte at de også kunne leve helt vanlige og naturlige liv selv om de hadde fått et viktig oppdrag som de skulle forvalte. Derfor ble også måltidsfellesskapet en viktig del av de første disiplenes hverdag. 

Det er godt å være vitne til at det kan skje overnaturlige ting, men det ligger et enda større trospotensial i det å være naturlig tilstede med sin tro i sammen med de menneskene vi omgås hver dag. Og når vi får vi dem med oss til menigheten, må vi sørge for at de får noe å spise både av åndelig, sjelelige og fysisk karakter. Det er det som er naturlig. 

Dagens ‘manna’:

Vi har noe å spise her!

--------------------------------
(1) Se f. eks. Jesu ord: «Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.» Joh 14:11
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse. 

Å vite at vi er sammen – et skritt på reisen

Jeg har holdt ord og har blitt værende i den «søte fiskehistiorien» i et par dager. Det er fordi den har en del poeng som det kan være nyttig å tenke på hver for seg. Peter fikk tydelig beskjed om hva han skulle gjøre med sølvmynten han fant i munnen på fisken:

«Den skal du gi til dem for meg og deg.»
Matt 17:27b

«For meg og deg» - ordene må ha vært som søt musikk i ørene til Peter. Det var ikke så lenge siden han hørte Jesus si «Vik bak meg Satan» etter at Peter hadde sagt noe i aller beste mening. Nå skulle han gjøre noe for Jesus som angikk dem begge.

Det handler om et fortrolig forhold. Det som angår Jesus, angår meg, og det som angår meg, angår Jesus. Vi arbeider sammen, ikke hver for oss – det går en linje fra disse små hendelsene fram til misjonsbefalingen som avslutter Matteusevangeliet. Kanskje det til og med er forfatterens forståelse av hva hele evangeliet handler om?

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Matt 28:20b

Dagens ‘manna’ har jeg brukt før, men jeg trenger å bli minnet om det igjen og igjen:

Du og jeg, Jesus, du og jeg! (1)

-----------------------------
(1) Se «Dette er et personlig innlegg om noe helt personlig»

Tanke-smuler om ensomhet

ENGLISH
Emnet ‘ensomhet’ er så stort at de tankene jeg deler blir som små smuler (1). For noen kan ensomhet fortone seg som en forbannelse, mens andre oppsøker ensomheten som en velsignelse. Som med det meste her i livet, trenger vi både fellesskap og ensomhet. Paulus er intet unntak, og han virker nesten litt desperat når han skriver:

Kom til meg så fort du kan.
2 Tim 4:9

Mentoren trenger disippelen. Det viser hvor viktig det er med gjensidighet. Vi trenger hverandre som mennesker. Vi trenger hverandre som disipler i oppdraget vi har i Guds rike. 
For noen år siden forrettet jeg i en begravelse hvor en av sønnene kom med følgende hilsen ved farens båre: «Gjennom hele livet, var det du som bekreftet oss, de siste par årene var det vi som måtte bekrefte deg, og jeg gjør det igjen: Du var en god far!». Jeg tror det var sant og jeg ble rørt av bekreftelsen.

Mye tyder på at Paulus trengte en han stolte på som kunne bekrefte ham på den siste delen av pilegrimsreisen. Kanskje han trengte å høre Timoteus si: «Gjennom hele mitt liv, har du alltid bekreftet meg som din ‘ekte sønn i troen’, nå er det min tur til å bekrefte deg som mentor og en sann far i troen» (2).

Det blir litt mindre ensomt når det er noen som ser meg. Et blikk, et godt håndtrykk eller en klem gjør godt. Intet menneske er en øde øy. Når den allmektige Gud skapte mennesket i sitt bilde er det et tegn på at vi er skapt til fellesskap med hverandre og med ham.

Dagens ‘manna’:

Skapt til fellesskap med rom for å være alene

--------------------------------------------
(1) I lys av at Søren Kierkegaard bruker begrepet «Filosofiske smuler», blir mine tanker knapt nok frø...
(2) Se «Bekreftelse og ansvarliggjøring»

«Vi» - en forutsetning for vekst

Det nærmer seg et år siden jeg skrev om «Troens grammatikk» her på bloggen. I den serien skrev jeg at det personlige pronomenet «vi» er ordet som best beskriver fellesskapet i Jesu kropp (1). Dersom jeg slutter og tenke «vi», forsvinner grunnlaget for vekst i Guds rike.

Å tenke «vi» er også en forutsetning for at relasjonen mellom mentor og disippel skal lykkes og framme vekst. Paulus tok vare på dette aspektet da han skrev til Timoteus:

Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett.
1 Tim 1:8

«Men vi vet» er et sterkt inkluderende utsagn for dem som favnes av «vi» - i dette tilfellet er det Paulus som inkluderer Timoteus. Samtidig blir det en kontrast til dem som ikke har forstått det Paulus og Timoteus visste. Det er ikke tvil om at Paulus mener at evangeliet gjelder alle, men utfordringen han og Timoteus hadde, var nettopp dem som gjennom legalistisk lære plasserte mennesker «utenfor». 

Dersom det er et skille jeg ikke er redd for å lage, er det nettopp i forhold til dem som begrenser Guds frelse og nåde. Da kan jeg også være med og snakke om «oss og dem», men det er for å synliggjøre at evangeliet favner alle.

Det jeg tar med meg inn i denne dagen, er tanken om enheten jeg kjenner med alle dem som «vet». I denne sammenhengen gjelder det «vi» som har sett at Guds frelsesplan handler om tro, og at målet for oppdraget er kjærlighet.

I morgen vil jeg se nærmere på hva Paulus kan ha ment med å «bruke loven rett».

Dagens ‘manna’:

«Vi» er alle inkludert i Guds frelsesplan

-----------------------------------
(1) Du + jeg = vi => fellesskap + Jesus = kropp

Kloke ord fra kloke herrer

Sitert av en fan av dem!

Sist torsdag var det gjenhør med avdøde prest og forfatter Karsten Isachsen i morgenandakten. Jeg har alltid verdsatt refleksjonene hans, og det samme gjelder ham som Isachsen siterte:

«Enkelte ord fra Per Fugelli har fungert for meg som rene skriftsteder fra Bibelen. De inneholder konsentrert klokskap og hjelp i hverdagen. Han har for eksempel sagt: Det er tre viktige vitaminbomber i livet:

• Verdighet.
• Handlingsrom i eget liv. Og:
• Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på.»

Vitaminer gir overskudd i livet, og jeg er overbevist om Fugellis tre vitaminbomber gjør akkurat det. Hver av dem fortjener en refleksjon, men jeg lar de to første ligge i denne omgang og konsentrerer meg om «Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på».

Når jeg velger det siste vitaminet, er det fordi jeg har fokus på bindeordet «og». Jeg velger bevisst det norske navnet på ordklassen fordi jeg alltid står i en sammenheng. Det vil alltid være noe eller noen jeg «og’er» meg med og dermed «binder» meg til. Jeg berørte dette da jeg skrev om pronomen for noen uker siden (1).
 
Kanskje Fugelli hadde en annen klok herre i tankene da han presenterte sitt tredje vitamin?

Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.
Apg 20:28

Det er Paulus som kommer med denne viktige oppfordringen. Jeg og flokken, flokken og jeg. Mens «men» forteller om en motsetning – jfr. gårsdagens refleksjon, er «og» en sideordnet konjunksjon. Det betyr et gjensidig bytteforhold. Jeg og flokken trenger hverandre, derfor må vi ta vare på hverandre, bære byrdene for hverandre og på den måten oppfylle Kristi lov (2). Det er Paulus som har sagt det også, og han fortsetter:

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom 12:15

For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
1 Kor 12:26 

Akkurat det har jeg nylig hatt en 'knesettende' erfaring med!
Paulus hadde forstått hvor viktig enkeltmennesket er for flokken og flokken er for enkeltmennesket. Å oppdage det er å oppdage en «vitaminbombe»!

Dagens ‘manna’:

Ta vare på deg selv og på flokken

-----------------------------------------------
(1) Et personlig innlegg om noe helt personlig
(2) Gal 6:2 
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Slapp av - vi skal hvile sammen!

Det er snart 30 år siden vi tok utfordringen med å lede Jørpeland korps i kombinasjon med studier (pendling), andre småjobber og ansvar som småbarnsforeldre. Vi har mange gode minner, men jeg tror det var der jeg lærte noe veldig viktig som har fulgt meg siden. På grunn av det høye aktivitetsnivået besluttet Magna og jeg følgende: Fokuset når vi kommer sammen til møter må være å hvile i Herrens nærvær - også for oss!

Det ble en bevisst øvelse for meg å samles med den troende familien med senka skuldre selv om jeg hadde lederansvar; men det var helt nødvendig å kunne ta imot samtidig som jeg bød på meg selv.

Egentlig er det slik de helliges samfunn skal fungere – også i fellesskap hvor jeg ikke kjenner noen fra før. Alle kristne fellesskap er en del at Guds menighet, Guds familie, og vi deler samme mål. 

Ingen har vist dette tydeligere enn Paulus. I brevet til menigheten i Rom, som han aldri hadde besøkt og hvor han bare kjente noen få, skriver han:

Da kan jeg, om Gud vil, komme til dere med glede og få hvile ut sammen med dere.
Rom 15:32

Dersom vi ser på det kristne fellesskapet som et sted for hvile, skjer det en forvandling i måten å tenke på. Da blir for eksempel en 24/7 bønneuke ikke et spørsmål om å prestere noe, men å avsette tid til «hvile» sammen med Herren og andre som deler den samme lengselen.

Det hender at mennesker kommer til forbønn og jeg kan merke at de er i «helspenn». Da sier jeg gjerne noe i likhet med dette: «Slapp av! Du skal ikke prestere noe, jeg skal ikke prestere noe, men sammen skal vi søke Herren, og han slipper lettere til når vi kommer med senka skuldre. Det er han som skal virke, ikke vi!»

Dagens ‘manna’:

Det viktig at samvirket med Herren er preget av hvile!

-----------------------------
"Jo mer bevisst jeg blir på Herrens nærvær, dess mer føler jeg at jeg er megselv.  Jo mindre bevisst på hans nærvær, dess mer føler jeg at jeg har noe å bevise."
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Den treenige retningen

Da jeg sist fredag skrev om retning for veien videre med fokus på preposisjonen «til», nevnte jeg både "inn til Gud" og "ut til verden". Det kunne kanskje virke som to forskjellige retninger, men egentlig er det én og samme retning, og den går, i tillegg til Gud og verden, også til det fellesskapet som jeg liker å kalle «de helliges samfunn». Guds retningen er med andre ord «treenig» som Gud selv, og slik som mennesket skapt i hans bilde.

I Bibelen er det et veldig sterkt fokus på fellesskapet, og da Jesus forkynte «Guds rike» – definerte han det på denne måten:

«Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» Luk 17:20-21

Hvilke praktiske konsekvenser får det for mitt åndelige liv? Dersom jeg mener at Jesus har rett i at Guds rike er «iblant» oss, og han også har sagt: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet så skal dere få alt dette andre tillegg til det» Matt 6:33, så må det bety at det er i fellesskapet jeg må søke hans rettferdighet.

Selvfølgelig søker jeg Ham i enerom og har sterke møter med ham der, men det er noe spesielt når Den hellige ånd er midt «iblant» oss i et fellesskap. De åndelige opplevelsene forsterkes ved at vi opplever dem sammen.

Opplevelser må deles. Sosiale medier er et godt eksempel på det. Vi gleder oss sammen med vennene i deres opplevelser, og vi erklærer at vi ber for dem når de går gjennom vanskelige perioder.

Her er flere eksempler på hva som skjer «iblant» dem som samles med et felles mål:

Moses fikk følgende beskjed av Gud:

La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem
2 Mos 25:8

Paulus omsetter dette til vår hverdag:

Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.
2 Kor 6:16

Jesus bekrefter denne tanken med sitt løfte:

«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
Matt 18:20

…og hva passer bedre å sitere på påskedag enn:

…de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»
Joh 20:19

…og fellesskapet berører også den åndelige verden:

«På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.»
Luk 15:1-10 

Dagens 'manna':

Jeg vil være i fellesskap der Gud er iblant oss

------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Det er viktig og godt med tilhørighet

Det var ikke planlagt at vi skulle være i Kroken nå i påsken, men når ulykken først var ute, er det godt å komme «hjem» i den siste fasen av rekonvalesenstiden. Selv om vi generelt alltid har følt oss hjemme overalt hvor vi har vært og gleder oss til å komme hjem til Chisinau om drøye to uker, har folket i Kroken inkludert oss som en del av fellesskapet. Vi opplever at vi hører til.

I går skrev jeg om å gå «til» kilden for å få retning for veien videre. Dagens preposisjon handler om å høre til. For helt ufortjent har jeg den gode følelsen av å høre hjemme «hos» Gud. Det er nåde. For at det skulle bli mulig, måtte «Ordet» som var «hos» Gud, bli menneske slik at jeg ved ham også kan være hjemme «hos» Gud - jfr Joh 1:1-2.

I Det gamle testamentet er tanken om å være «hos» Gud en sterk motivasjon for å søke ham. Her er et eksempel:

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.
Salme 62:2

Samtidig hadde de også vissheten om at Gud var «hos» dem:

Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.
Sef 3:17

I Det nye testamentet er denne tilhørigheten knyttet til Jesus. Det kommer tydelig fram i undervisningen om enhet og det å være ett. Åpenbaringen forteller at dette også er det endelige målet.

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.»
Åp 21:3

Men siden han allerede er «hos» oss som tror, og vi er og bor i verden, slik Kristus er og bor i verden, er himlenes rike allerede nærværende i verden ved oss.

Dagens ‘manna’:

Jeg er allerede hjemme «hos» Gud.

------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Dette er et personlig innlegg om noe helt personlig

«Du och jag, Alfred, du och jag» sa Emil i Lønneberget til sin beste kamerat, drengen Alfred. Astrid Lindgrens beskrivelse av den helt spesielle relasjonen mellom de to personene, gjør inntrykk og treffer på en fantastisk måte hva ekte fellesskap handler om.

Med jevne mellomrom dukker diskusjonen om begrepet «personlig kristen» opp i forskjellige fora. Jeg forstår at det kan være et behov for dem som har et aktivt forhold til den kristne tro å presentere seg på en måte som «kristen» egentlig burde dekket. Utfordringen med «kristen» er at den inkluderer mange som utelukkende er nominelle kristne, det vil si mennesker hvis eneste tilknytning til kristen tro er at deres navn står skrevet i et kirkelig medlemsregister.

Utfordringen ved et slikt skille er primært at det neppe er opp til noe menneske å dømme hvem som kan bære merkelappen «personlig kristen». Samtidig er det legitimt og utvilsomt behov for å plassere seg selv i et trosrelieff som favner alle varianter av «Kristen»(1).

Når jeg nå skriver om pronomenets plass i troens grammatikk, har jeg allerede meldt tydelig ut at fellesskap og relasjoner forutsetter det personlige pronomenet. Det kan ikke bli en relasjon uten at det finnes en «jeg»-bevissthet og en «du»-bevissthet. Det gjelder relasjonen mellom mennesker, men i like stor grad relasjonen mellom Gud og mennesket. 

Det personlige pronomenet må altså være på plass for at det skal oppstå en relasjon og et fellesskap. Derfor finner jeg det helt naturlig å bruke «personlig kristen» til å beskrive denne spesielle relasjonen som oppstår mellom Gud og et menneske som kommer til tro. Selv om begrepet ikke er brukt i Bibelen, er det absolutt bibelsk belegg for hvor viktig plass fellesskapet har i livet til de troende. Her er et par eksempler:

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.
1 Kor 1:9

Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.
1 Joh 1:7

Dagens ‘manna’:

Du og jeg, Jesus, du og jeg og ditt folk

---------------------------------------------
(1) I engelsktalende land brukes ofte «born again Christian» for å få fram at relasjonen til troen er noe mer og dypere enn et valg av kirketilhørighet eller det å være født i et land som er definert som «kristent». Jeg liker den engelske bekjennelsen av å være en gjenfødt kristen, men i Norge vil en slik merkelapp si veldig lite utenfor en snever krets. Jeg har mer enn en gang blitt overrasket av at begrepet også virker fremmedgjørende på mange av dem som definerer seg som «personlige kristne».
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Du og jeg og vi to!

Jeg kan ikke tenke meg et bedre navn på et fellesskap i en kropp enn det personlige pronomenet «Vi». Det betyr at jeg beveger meg fra substantiv over i en ny ordklasse, og Johannes hjelper meg med å lage en flott bro:

Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.
1 Joh 1:3

Jeg tror ikke på forkynnelse uten et fellesskap. For det første må forkynneren ha fellesskap med ham som er Livet, slik at livet merkes i forkynneren. Dernest må forkynneren tilhøre et «Vi». Det vil si et fellesskap av troende som fungerer som en åndelig og sosial støtte for den som formidler – og minst like viktig: Være det fellesskapet, den kroppen, som representerer Far og Sønn overfor den som tar imot evangeliet.

Det tar tid for den nyfødte i Kristus å forholde seg til det åndelige og abstrakte. Den nyfødte kjenner at det er der, og tror at det er sant, men det er viktig at vi som allerede har vokst som en kropp, inviterer til «fellesskap med oss». Dersom jeg ikke har et fellesskap å invitere til, er det viktig at jeg selv er villig til å ta på meg rollen som «familie». Det blir nemlig ikke fellesskap uten en «'jeg' + 'du' = 'vi'»-relasjon.

I Drammen var det en trofast Krigsropsselger som het Arne Stustad. Han pratet med alle som kjøpte Krigsropet, og bygde relasjoner som fikk evighetsbetydning for mange. Noen år før Arne ble forfremmet til herligheten, ble han kjent med en mann som han fikk lede til tro. Den «nyfødte» hadde behov for tett oppfølging og fellesskap ut over det som var av organiserte aktiviteter i korpset. Arne og Dordi fant en løsning. De siste seks årene Arne levde, ble den nye disippelen fast gjest til et måltid og en åndelig prat hver dag etter arbeidstid. Arne og Dordi hadde forstått viktigheten av troens «vi».

Når jeg underviser om forkynnelse, pleier jeg å si at forkynnelse som ikke inneholder «jeg» og «du» er dårlig forkynnelse fordi den ikke relaterer til forkynneren selv eller tilhøreren. Det er viktig at den gjør akkurat det. For målet med forkynnelsen er at budskapets hovedperson, «Livet», skal føre oss sammen slik at vi blir et «vi» i betydningen at «vi» har noe felles, noe som vi deler, og det vi deler er livet i «Livet». Men da er det viktig at det fellesskapet finnes i virkeligheten, og ikke bare i forkynnelsen.

Dagens ‘manna’:

Du + jeg = vi => fellesskap + Jesus = kropp

--------------------------
(1) "Du og jeg og vi to, seilte i en tresko". For English readers: A Norwegian nursery song!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Mer enn bare en tanke

«Vi har tenkt på dere!»

Det har jeg hørt mange ganger i løpet av livet, men aldri så ofte som de siste ukene. Heldigvis vet jeg at det betyr mer enn bare en tanke. Det har også vært rørende å motta brev med personlige hilsener fra mennesker jeg aldri har møtt. Jeg fikk et slikt brev fra Mexico sist lørdag. Jeg kjente ingen av dem som hadde skrevet personlige hilsener på kortet, men det gjorde ubeskrivelig godt. De sendte brevet fordi vi tilhører samme kropp, samme fellesskap. 

Det er flott å tilhøre et stort verdensvidt fellesskap, men jeg trenger også et fellesskap som er nært. «Det er tanken som teller!» sier vi ofte når noe ikke har blitt helt slikt som planlagt. «Jeg er hos dere i tanken!» er en annen variant. Begge deler er godt å vite, men det må ikke stoppe der. Det kan fort bli for livsfjernt, for abstrakt. Vi er hele mennesker og trenger også å møtes fysisk. Jeg er mer enn et verb eller et substantiv.

Treenigheten er et tydelig eksempel på en helhetlig tanke, og er en viktig del av grunnlaget for kristentroens holistiske menneskesyn. Frelsesarmeen har en rekke slagord som favner det synet. «Omsorg for hele mennesket», «Suppe, såpe, frelse» osv. forteller at det er mer enn bare en tanke.

Jeg kommer ikke til å konkludere hva som er troens viktigste substantiv. Men inkarnasjonen - det at Gud ble menneske, er for meg et sterkt vitnesbyrd om at substantiver som fellesskap, samfunn, menighet og menneske (i entall og flertall), er veldig viktige. Det viser også den praksisen de første kristne fulgte:

«De holdt seg trofast til … fellesskapet ….
Alle de troende holdt sammen …
Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen,
og i hjemmene …»
Apg 2:42-47 (NB - les gjerne hele avsnittet)

Resultatet var at mennesker ble frelst og lagt til menigheten hver dag. Det er oppdraget!

Dagens ‘manna’:

Vi trenger hverandre!

---------------------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Et signal om fellesskapets betydning

At Gud presenterer seg selv som et verb, åpenbarer seg i mennesket som «Ordet» og på pinsedagen fyller disiplene med et språk, er signaler som får meg til å tenke på fellesskap og kommunikasjon.

Fellesskap handler om mennesker, og mennesker er substantiver.

Derfor tror jeg at noe av det viktigste Gud ville formidle da han åpenbarte seg selv som «substantivet» Jesus, var fellesskapets hensikt. I Jesus blir jeg kjent med personene Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Rollene de tre personene i guddommen fyller, utgjør en samlet enhet. De er tilstede i hverandre, men har sine unike roller. Slik utgjør de det optimale eksempelet på hensikten med det kristne fellesskapet.

Jeg «kjenner» at det er sant, men det er vanskelig å forstå med fornuften. Tankene blir fort preget av verdens måte å tenke på. Det jeg likevel er overbevist om, er at dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig for oss som deltar i et kristent fellesskap å forstå hva kristen enhet handler om.

Ja, vi er selvstendige substantiver/subjekt, men vi trenger hverandre for å bekrefte hverandre som de nye skapningene vi er i Jesus Kristus. Det var det personene i guddommen gjorde. De bekreftet hverandre. Ånden kom ned og ble over Jesus da han lot seg døpe. Faderen bekreftet Sønnen ved flere anledninger. Og Jesus selv ber:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17:21

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er det jeg kaller «den velsigna vanskelige enheten» som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg bekreftes i fellesskapet

---------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Ordet er termometeret!

Jeg har skrevet mange ganger at jeg elsker Guds ord. For meg er det bare det som «gir den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv» (2).

Samtidig er jeg veldig klar over at det kan tolkes forskjellig, og det derfor skjer at en kristen bror eller søster kan komme til andre konklusjoner enn det jeg gjør når jeg leser de samme tekstene. Argumenterer de ut fra Guds ord, er jeg en villig lytter og åpen for ny innsikt, men jeg har lite sans for "synsing".

Dersom jeg er overbevist om at ordet er inspirert av Gud og at det derfor også er sant, må jeg tolke det slik Den hellige ånd åpenbarer det for meg, og den tolkningen jeg har fått må få konsekvenser for livet mitt. 

Dersom jeg velger å leve i konflikt med ordet, vil livet mitt være et vitnesbyrd om at ordet er en løgn. Da er heller ikke ordet lenger en del av meg. Det har skjedd noe dramatisk med det unike fellesskapet med Jesus. Jeg tror ikke at jeg har mistet frelsen, men jeg har mistet det verdifulle det er å ha «del med ham» (3), det å være en del av Ordet og hans ord en del av meg (4).

Det er det dagens vers minner om:

Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss.
1 Joh 1:10

Det første kapittelet slutter på en litt "trist tone", men forfatteren av brevet hadde ingen kapitler. Kapitlene ble tilføyd senere i kirkehistorien, og lenge etter det kom versene. I det andre kapittelet forklarer Johannes hvorfor han har skrevet dette, og at det ikke behøver å være slik. 

Men - mange har det slik. Er du inne i en slik periode da vil jeg at du skal vite: Jeg vet at det er håp! Om termometeret viser unormal temperatur, har ordet også medisinen.

Dagens ‘manna’:

Hans ord i meg er legedom.

----------------------------------------------
(1) Sitatet på bibelryggen er et bilde jeg tok fra den første siden i Bibelen jeg arvet etter morfar. Med sirlig og lett gjenkjennelig håndskrift står det: "Støv på min Bibel er rust på min sjel". Det var et eller annet morfar hadde forstått som også preget livet hans.
(2) Fra Frelsesarmeens første trosartikkel
(3) «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Joh 13:8
(4) Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. Joh 15:7
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’ 

En toppet glede

Denne uka er Magna og jeg i London for å bli orientert om samarbeidet mellom det internasjonale hovedkvarteret (IHQ) og de territoriale hovedkvarterene og våre roller i denne prosessen. 

I den forbindelsen er vi innlosjert på et hotell i nærheten av IHQ, hvor vi også inntar et par måltider per dag. Servitørene spør oss alltid om vi vil ha en valgfri gratis «topping» når vi bestiller middag. Jeg antar at det er for å gi måltidet det «lille ekstra» som skal gjøre det til en uforglemmelig opplevelse.

Når det gjelder måltider, har jeg relativt dårlig hukommelse. Generelt synes jeg at det er godt med mat, og siden «topping» er litt ekstra mat blir det mer av det som er godt. Fordi jeg for tiden trenger å få i meg så mange kalorier som jeg kan klare, har jeg takket «ja» til topping.

Siden det heller aldri kan bli for mye av den næringen som hører med til den åndelige siden av livet, takker jeg «ja» til topping der også. Når Johannes skriver:

Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen. (1)
1 Joh 1:4

...kan ordet, som her oversettes fullkommen, også bety «toppet opp». Altså en maksimal glede. Glede gir energi. Energi måles i kalorier, og fordi jeg for tiden trenger å få i meg så mange «kalorier» som jeg kan klare, takker jeg «ja» til en glede som er fullkommen. Johannes har allerede forklart at den finnes i fellesskapets «vi». Vi som har fellesskap med hverandre, med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Dagens ‘manna’:

Fullkommen glede? – Ja, takk!

-----------------------------------------
(1) Temaet finnes også i Joh 15:11 - se refleksjonen "Jakten på lykke"
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Forkynnelse = invitasjon til fellesskap

Jeg tror ikke på forkynnelse uten et fellesskap. For det første må forkynneren ha fellesskap med ham som er Livet, slik at livet merkes i forkynneren. Dernest må forkynneren tilhøre et «Vi». Det vil si et fellesskap av troende som fungerer som en åndelig og sosial støtte for den som formidler. 

Jeg kan ikke tenke meg et bedre navn på et fellesskap enn det personlige pronomenet «Vi». 

Jeg har skrevet en del om troens grammatikk og berørt både verb, substantiver og preposisjoner, men jeg har bare så vidt berørt ordgruppen «pronomen». Men i dag får pronomenet endelig litt oppmerksomhet:

Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.
1 Joh 1:3

Jeg har tidligere skrevet at forkynnelse som ikke inneholder «jeg» og «du» er dårlig forkynnelse fordi den ikke relaterer til forkynneren selv eller tilhøreren. Det er viktig fordi at målet for forkynnelsen er at budskapets hovedperson, «Livet», skal føre oss sammen til slik at vi blir et «vi» i betydningen at «vi» har noe felles, noe som vi deler, og det vi deler er livet i «Livet». For meg er det kort og godt det Johannes sier med noen få ord i dagens vers. Og i går kveld fikk jeg igjen dele dette livet med kolleger fra Afrika og Australia.

Dagens ‘manna’:

Forkynnelse er å spre liv!

--------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Den helt spesielle relasjonen

Det hender at det oppstår helt spesielle relasjoner mellom mennesker som står i en tjeneste. Det kan være for en periode, slik det var for Barnabas og Paulus. De ble sendt ut og jobbet godt sammen under den første misjonsreisen, men skilte senere lag. Barnabas reiste videre med Johannes Markus, mens Paulus fortsatte misjonstjenesten sammen med Silas. Jeg har også hatt mennesker som har jobbet godt sammen med fordi vi er på samme åndelige «bølgelengde».

Da jeg begynte refleksjonene rundt Peters gjeninnsettelse, nevnte jeg at det må ha vært en helt spesiell relasjon mellom Peter og Johannes siden Johannes fulgte etter Jesus og Peter da de hadde den viktige samtalen (1):

Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: «Herre, hvem er det som skal forråde deg?»
Joh 21:20

Det er ikke bare denne hendelsen som bekrefter det spesielle relasjonen. I den første tiden etter pinsen opererte Peter og Johannes tett sammen (2). Men også referansen som Johannes gjør til det siste måltidet i dagens vers, er en henvisning til den spesielle relasjonen. Det var Peter som ga Johannes signalet om at han skulle stille det vanskelige spørsmålet (3). Det er viktig å ha relasjon til en medvandrer som kan bekrefte hva som er rett. Kristenlivet er aldri en «solo-reise», vi er kalt til å støtte, stadfeste og veilede hverandre. Peter trengte det. Johannes trengte det. Jeg trenger det.

Jeg fortsetter denne tankerekken i morgen.

Dagens ‘manna’:

En viktig del av mitt kall er å bekrefte andre

--------------------------------------
(1) se «Hvem eller hva er ‘disse’?»
(2) De åtte første kapitlene i Apostelgjerningene har flere hendelser som bekrefter dette.
(3) Se: "Et blikk og et nikk" - Joh 13:23-24
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet og dominoeffekt

At hellighet er noe som angår hele det kristne fellesskapet, og til slutt hele samfunnet kommer klart fram i et bibelavsnitt i Peters andre brev. 

Det begynner med "individet":

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, 2 Pet 1:5-6

Det går videre til "den troende familien"*:

...gudsfrykten med søskenkjærlighet,
2 Pet 1:7a

Og fortsetter ut til "hele verden":

...og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle
2 Pet 1:7b

Å søke hellighet handler altså ikke bare om Gud og meg, Gud og de troende, men om hele samfunnet. Det er en Gudvillet domino-effekt. Jesus gikk selv foran som eksempel: 

Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten.* 

Joh 17:19 

Dagens 'manna':

Jeg helliger meg for dem

-------------------------
* Se refleksjonen "Smør på flesk?" knyttet til dette verset

Kollektiv hellighet

Tempelallegorien er viktig når jeg underviser om hellighet - ikke minst fordi den brukes både individuelt og kollektivt nivå. Det er ikke bare du og jeg som enkeltmennesker som hver for oss er et Herrens tempel, men sammen utgjør de troende et tempel:

For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.
1 Kor 3:17

Peter følger opp denne tanken:

Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.
1 Pet 2:5 

En av farene med jakten på hellighet er at vi kan bli for "innadvendte". Det blir ”jeg” som søker velsignelsen, ”jeg” som kjemper kampen, ”jeg” alene med min Gud. En titt i hellighetsseksjonen i Frelsesarmeens sangbok (fram til 2010) bekrefter dette fokuset*. Det er et svært viktig aspekt, for all forandring begynner med den enkelte, men det er ikke målet. Guds nærvær skal strømme fra det aller helligste gjennom den troende til de ”helliges samfunn” og videre ut i verden. Slik at det endelige målet nås:

For jorden skal fylles
med kunnskap om Herrens herlighet,
likesom vannet dekker havbunnen.
Hab 2:14

Dagens 'manna':

Jeg tilhører "de helliges samfunn"

 ----------------------------
* I 2007 skrev jeg en sang med fokus på fellesskap:

Hver gang Guds barn kommer sammen
Skjer et under på vår jord;
Jesus selv er da til stede
Midt blant dem som ber og tror.
Her i dette Herrens nærvær
Blir vår neste som en bror.
Og når søsken benkes sammen
Dekker Herren selv sitt bord.

Vi er her
Du er her
Far, vi er i din nærhet
Und’ret skjer
Når vi ber
Far, her i din nærhet

Hver gang Guds barn kommer sammen
blir en enhet åpenbart;
Kjærlighet med rom for livet
Bringer håp om en ny start.
Her vi gråter med hverandre
Når en søster har det hardt,
Og vi gledes med de glade
Når en bønn er blitt besvart.

Hver gang Guds barn kommer sammen
Må den onde flykte bort.
Og når lovsangstonen lyder
Har han spilt sitt siste kort.
Herrens kropp er kommet sammen,
Den fornyes av Guds ord.
Det blir liv i alle lemmer;
Liv som bringer håp på jord!

Det var kaldt

Overskriften passer på veldig mye av det jeg har opplevd i friluft den siste tiden. Bortsett fra den fantastiske dagen vi hadde på Kristi himmelfartsdag, har det meste av mai regnet eller blåst bort. Likevel – både inne og ute har jeg møtt mye varme.

Den doble betydningen som ofte ligger helt oppe i dagen i Johannesevangeliet, blir ekstra tydelig når han følger opp Peters første fornektelse med ordene «Det var kaldt!».
Ja, det kjentes helt sikkert slik for Peter både utvendig og innvendig. Hvor skulle han nå søke «varme»?

Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem.
Joh 18:18

Det er forunderlig at Peter søker varme ved «fiendens» bål. Det ligger en veldig kontrast i den enheten som er fokuset i Jesu bønn for alle sine i det forrige kapittelet, og det at Peter nå sto og «varmet seg sammen med dem». Det var ikke for å inkludere «dem» i sin varme, men for å «låne» litt av deres. Femti dager senere ble bildet snudd. Da sto 3000 mennesker og kjente på den gysende kulden i sitt indre og spurte Peter: «Hva skal vi gjøre?» 
Da kunne Peter invitere dem inn i fellesskapet og varmen av Den hellige ånds ild.

Dagens ‘manna’ er to spørsmål:

Hvor søker jeg varme?
Søker mennesker varme hos meg?

-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes