Forkynnelse = invitasjon til fellesskap

Jeg tror ikke på forkynnelse uten et fellesskap. For det første må forkynneren ha fellesskap med ham som er Livet, slik at livet merkes i forkynneren. Dernest må forkynneren tilhøre et «Vi». Det vil si et fellesskap av troende som fungerer som en åndelig og sosial støtte for den som formidler. 

Jeg kan ikke tenke meg et bedre navn på et fellesskap enn det personlige pronomenet «Vi». 

Jeg har skrevet en del om troens grammatikk og berørt både verb, substantiver og preposisjoner, men jeg har bare så vidt berørt ordgruppen «pronomen». Men i dag får pronomenet endelig litt oppmerksomhet:

Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.
1 Joh 1:3

Jeg har tidligere skrevet at forkynnelse som ikke inneholder «jeg» og «du» er dårlig forkynnelse fordi den ikke relaterer til forkynneren selv eller tilhøreren. Det er viktig fordi at målet for forkynnelsen er at budskapets hovedperson, «Livet», skal føre oss sammen til slik at vi blir et «vi» i betydningen at «vi» har noe felles, noe som vi deler, og det vi deler er livet i «Livet». For meg er det kort og godt det Johannes sier med noen få ord i dagens vers. Og i går kveld fikk jeg igjen dele dette livet med kolleger fra Afrika og Australia.

Dagens ‘manna’:

Forkynnelse er å spre liv!

--------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’