Å være hjemme før jeg kommer fram

Jeg er «hjemme» og om noen få dager reiser vi «hjem». Oversatt betyr det at vi fortsatt befinner oss på Brødsjø, stedet vi kjøpte for 18 år siden, og som vi ser på som «hjem»(1). 

Men selv om dette er et hjem og vi føler oss hjemme her, er det ikke det som er hjemme akkurat nå. Hjemme er der hvor Gud vil vi skal være, og vi tror det er i Øst-Europa, med bostedsadresse Chisinau. På mandag reiser vi hjem dit og vi gleder oss, men det betyr ikke at vi ikke er glade for de dagene vi har igjen her på Brødsjø.

Jeg tror den innstillingen er viktig dersom jeg ønsker å leve «NÅ». Selvfølgelig er det lov å drømme, slik Jørn Hoel gjør:

Har en drøm om å komme hjem
Dit ei framtid ennå bor
Har en drøm om å finne frem
Over ei mørklagt jord(2)

Drømmen uttrykker en lengsel om å komme hjem til noe annet enn et fysisk hjem. Når jeg i dag stopper for stedsadverbene «hjem» og «fram» (hjemme og framme), er det selvfølgelig den dimensjonen jeg har også. Det er mange steder å være hjemme i overført betydning: Hjemme i seg selv, hjemme i samfunnet, hjemme i naturen, hjemme i Gud osv.

Denne korte setningen:

«Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget» Joh 7:53-8:1

er blitt delt i to vers, og er et av de merkelige innskuddene i Johannesevangeliet. 'De' refererer sannsynligvis til det skriftlærde. Så hva er det Johannes forsøker å formidle? Jeg kan bare gjette:

1. De skriftlærde gikk hjem til det verdslige, Jesus til det åndelige. I følge Samuel er toppen av Oljeberget stedet: «der en pleier å tilbe Gud» (2 Sam 15:30-32).
2. Både de skriftlærde og Jesus gikk «hjem hver til sitt» – med andre ord presiserer Johannes hvor Jesus hører hjemme.
3. Informasjonen er også et signal om at hvert eneste «nå» er et eskatologisk øyeblikk(3) - Oljeberget er en viktig arena i endetidsforventningen. Det visste de lærde i Jesu samtid på grunn av profetiene til Sakarja(4) – som også inneholder en tydelig kobling mellom Oljeberget og løvhyttefesten - høytiden som er rammen rundt dette verset. Det var nok mange både lærde og ulærde som merket seg at Jesus gikk dit. 

Verset forteller meg altså at det er viktig å vite hvor jeg hører hjemme, og understreker at selv om jeg fysisk sett ikke er framme, er jeg likevel kommet hjem fordi jeg er hos Gud og han er hos meg. Og derfor kan jeg også glede meg over hver eneste dag jeg får oppleve i de fysiske hjemmene jeg til enhver tid befinner meg i her på jorden. 

Dagens 'manna':

Jeg er så glad for å være hjemme!

--------------------------------
(1) Se: Det er viktig og godt med tilhørighet
(2) Du finner hele teksten HER
(3) Tanken: "Men den time kommer, ja, den er nå" Joh 4:23a er helt sentral i teologien til Johannes.
(4) Jfr Sakarja 14
(5)  It is a long time since 15 Dec and our last trip around Valea Morilor home in Chisinau. After a few days we return home to spring and new life - and I can walk!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Det er viktig og godt med tilhørighet

Det var ikke planlagt at vi skulle være i Kroken nå i påsken, men når ulykken først var ute, er det godt å komme «hjem» i den siste fasen av rekonvalesenstiden. Selv om vi generelt alltid har følt oss hjemme overalt hvor vi har vært og gleder oss til å komme hjem til Chisinau om drøye to uker, har folket i Kroken inkludert oss som en del av fellesskapet. Vi opplever at vi hører til.

I går skrev jeg om å gå «til» kilden for å få retning for veien videre. Dagens preposisjon handler om å høre til. For helt ufortjent har jeg den gode følelsen av å høre hjemme «hos» Gud. Det er nåde. For at det skulle bli mulig, måtte «Ordet» som var «hos» Gud, bli menneske slik at jeg ved ham også kan være hjemme «hos» Gud - jfr Joh 1:1-2.

I Det gamle testamentet er tanken om å være «hos» Gud en sterk motivasjon for å søke ham. Her er et eksempel:

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.
Salme 62:2

Samtidig hadde de også vissheten om at Gud var «hos» dem:

Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.
Sef 3:17

I Det nye testamentet er denne tilhørigheten knyttet til Jesus. Det kommer tydelig fram i undervisningen om enhet og det å være ett. Åpenbaringen forteller at dette også er det endelige målet.

«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.»
Åp 21:3

Men siden han allerede er «hos» oss som tror, og vi er og bor i verden, slik Kristus er og bor i verden, er himlenes rike allerede nærværende i verden ved oss.

Dagens ‘manna’:

Jeg er allerede hjemme «hos» Gud.

------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hjemmesitter

For at demokratiet skal fungere er «hjemmesittere» en trussel, og det kan jeg godt forstå. Samfunnet er avhengige av at alle bidrar, også med sine synspunkter, og da er det viktig å delta i valg.

Men det er godt å ha et sted, et hjem jeg kan gå til og kjenne at her er jeg «hjemme», en base hvor jeg «sitter» trygt. For øyeblikket bor vi fremdeles midlertidig her i Moldova, men basen med to små rom gir den trygghet og hvile som vi trenger. Den er et hjem selv om det ikke er permanent i den grad noe som tilhører våre flyktige liv i det hele tatt kan kalles permanent. Og da er jeg ved dagens vers:

«Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra døde. Disiplene gikk så hjem.»
Joh 20:9-10

De løp for å finne tegnet på det de ante konturene av i sitt indre. De fant det, grep det og trodde det. De var kommet hjem. Kommentaren «Disiplene gikk så hjem» - er bare herlig. Kontrasten til løpingen er typisk for Johannes, samtidig som det går tråder tilbake til det første spørsmålet to av disiplene stilte Jesus: «Rabbi, hvor bor du?» (1). Her er det snakk om å komme hjem i troen, få en trygg base hvor det er mulig å sitte trygt (2). Da er det mulig å vandre med hvilepuls. Jeg vet hvor jeg hører hjemme.

Jeg har sitert Göte Strandsjö før, men gjør det gjerne igjen:

Som når et barn kommer hjem om kvelden
Og møter en vennlig favn,
Slik var det for meg å komme til Gud,
Jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet på meg.
Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,
Jeg vil være et barn i Guds hjem.

Dagens ‘manna’:

Jeg er hjemme

--------------------------------
(1) Joh 1:38
(2) Tanken om at jeg allerede «sitter» trygt i himmelen er sterkt til stede i Efeserbrevet. Se f. eks. refleksjonen: «Jeg har vært der!»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Stedet»

Før vi dro fra Oslo for et halvt år siden, var vi vitne til at «Stedet» ble etablert som et tilbud i Frelsesarmeen på Sagene. Det er et brukerstyrt tilbud for mennesker som har eller har hatt et rusproblem som de aktivt jobber for å komme ut av. Tilbudet skal være 100% rusfritt, og aktivitetene de holder på med er positivt byggende. Alle trenger et trygt og godt værested. Når Jesus tar tak i disiplenes angst, er «medisinen» et trygt sted:

I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?
Joh 14:2

Det vanligste er å tolke dette verset eskatologisk – det vi si at Jesus snakker om himmelen. I lys av evangeliets «den tid kommer, ja, den er allerede nå» og den påfølgende undervisningen om at det er til gang at Jesus går bort for da kan han sende Talsmannen, Den hellige ånd, til disiplene, er det like sannsynlig at Jesus også ser for seg «stedet» allerede her i tiden.

Hva slags sted er det snakk om?

Bruken av ordet «hus» må forstås som husholdning. Da jeg som gutt leste at Paulus sa til fangevokteren: «Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus!»* - skjønte jeg at det handlet om menneskene, fellesskapet og samlivet som tilhørte «huset» - altså husholdningen.

At det er «Fars hus» forteller hvem som er byggherre og eier. At det er mange rom der, må ikke tolkes som et himmelsk statushierarki. En slik tanke er fremmed i Johannesevangeliet. 

Ordet som Jesus brukte for rom, er det greske «monai». På moderne gresk betyr det «kloster», og vi kjenner det greske ordet igjen i det engelske ‘monastery’, og i de latinske og slaviske språkene. De germanske språkene har valgt å følge den latinske oversettelsen og har derfor endt opp med «kloster». Kloster er gjennom kirkehistorien blitt fylt med innhold. Kristne mennesker som lever tett og deler hele livet sammen i bønn og praktisk arbeid - med andre ord et hjem. Det Jesus sier er altså at han skal forberede et slikt sted for oss her i tiden og siden. Det er mange slike «hjem» – noe som åpner for variasjon, men alle hører med til Fars husholdning og er preget av den samme Ånd.

Dagens ‘manna’:

Ett hus, én Ånd, mange «hjem»

----------------------------------
* Apg 16:31 – her bruker jeg 1930-oversettelsen som ligger veldig når originalteksten. 2011 sier: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Det greske ordet for hus er «Oikos» «Alle i ditt hus» er snevrere enn «hus» - frelsen påvirker hele måten vi lever på – hele oikos og reglene (nomos) i oikos. Ordet økonomi er sammensatt av oikos og nomos – husregler. Frelse påvirker med andre ord alt som hører livet til!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hjemmesitterne

Det er ikke valg i år – derfor hører vi heller ikke så ofte ordet «hjemmesitterne». Med lav valgdeltakelse under 70% kan hjemmesitterne fort bli det største partiet i landet vårt. Derfor blir hjemmesitterne sett på som en utfordring og noen ganger nesten som en trussel mot demokratiet. 

Men det er ikke bare i politikken hjemmesitterne er en utfordring. Jeg er overbevist om at gruppen kristne hjemmesittere utgjør Norges største kirkesamfunn selv om de fleste sikkert har et nominelt medlemskap i et navngitt kirkesamfunn. Hvorfor er det slik?

Kan det ligge et svar i dagens vers?

Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.

Joh 11:20

Det er lett å finne grunner til at Maria satt hjemme. Hun var i sorg over å ha mistet sin bror. Hun var ganske sikkert skuffet over at Jesus ikke hadde kommet før. Kanskje hun også var skuffet over disiplene?

Om noen få uker er det 40 år siden jeg reiste på Frelsesarmeens offisersskole i London, og i løpet av årene som har gått har jeg møtt mange hjemmesittere. Veldig mange av dem blir hjemme utelukkende fordi de på et eller annet tidspunkt ble skuffet. Ofte er det skuffelse over hvordan det kristne fellesskapet fungerer. Enda verre har de det som ikke bare er skuffet, men er blitt bitre.

Kanskje det er noe å lære av Marta? Hun hadde like mye grunn til skuffelse, men hun velger å gå i møte med Jesus og heller være åpen om det. Kanskje gikk hun i møte med ham bare fordi hun følte seg forpliktet til det – forpliktet fordi hun var eldst? Forpliktelse blir av mange kristne oppfattet som noe negativt og noen vil til og med kalle det «lovisk», men er det ikke det som er disippelskap, at jeg møter opp der Jesus møter opp?

   

Dagens ‘manna’:

Jeg møter opp der Jesus møter opp

PS – det skal bli spennende å se hvor mange som møter opp i Flekkefjord og Sandnes i dag.

----------------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hjemmekjær

I går hadde avisen Dagen en artikkel som i papirutgaven hadde tittelen «Nomaden i Frelsesarmeen». Det var blant annet et lite intervju med meg fordi jeg skal endre adresse for 36. gang nå til sommeren. Egentlig er jeg ganske «hjemmekjær» - og har alltid drømt om å slå røtter. Jeg husker at jeg snakket med Haakon Dahlstrøm om dette da vi bodde på Jørpeland i 1988. Hans respons var: «Men, Jostein, du har jo dine røtter i Frelsesarmeen du!»

På mange måter hadde han nok rett. Dersom jeg slo meg ned for godt, ville jeg sannsynligvis lengte til «nomadelivet», mens nomadelivet gjør at jeg lengter etter litt forutsigbarhet.

Men fordi jeg er sønn og ikke slave, er det et sted hvor jeg alltid er hjemme:

«En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid»
Joh 8:35

Johannes er veldig opptatt av å formidle Jesu budskap om at tilgivelse for den synden som slavebinder fører et menneske inn i barnekåret. Synden er å ikke ta imot ham som Gud har sendt, «men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn» (Joh 1:12).
Jeg er hjemme i ham og synger med Göte Strandsjö:

Som når et barn kommer hjem om kvelden
Og møter en vennlig favn,
slik var det for meg å komme til Gud,
jeg kjente at der hørte jeg hjemme.
Der var en plass i Guds store rom, en plass som
ventet der på meg. Og jeg kjente:
Her er jeg hjemme,
jeg vil være et barn i Guds hjem.

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den vesentlige uvesentligheten

I dag holdt jeg på å gå glipp av noe som ved første øyekast ser fullstendig uvesentlig ut, men jeg tror det er en viktig informasjon. Jeg har nevnt mange ganger i refleksjonene til Johannes-evangeliet at forfatteren er så bevisst på hva han tar med i sin fortelling at selv den minste kommentar inneholder noe viktig.

Hva er viktig med:

«Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget»?
Joh 7:53-8:1

Her er det "som vanlig" flere budskap:

1. De skriftlærde gikk hjem til det verdslige, Jesus til det åndelige. I følge Samuel er toppen av Oljeberget «der en pleier å tilbe Gud» (2 Sam 15:30-32).
2. Både de skriftlærde og Jesus gikk ”hjem til sitt” – med andre ord presiserer Johannes hvor Jesus hører hjemme.
3. Informasjonen er enda et signal om at hvert øyeblikk er et eskatologisk øyeblikk* - Oljeberget er en viktig arena i endetidsforventningen. Det visste de lærde i Jesu samtid på grunn av profetiene til Sakarja – som også inneholder en tydelig kobling mellom Oljeberget og løvhyttefesten (Sak 14). Det var nok mange både lærde og ulærde som merket seg at Jesus gikk dit.

Jesus gjorde noe med det han sa, og det ble lagt merke til. I lørdagens Vårt Land ble Knut Haugsvær sitert og jeg tar sitatet med som:

Dagens ’manna’:

Om vi ikke har tenkt å gjøre noe med det vi sier, er det bedre å tie stille.

-------------------------------------------------
* Se f. eks.  "den er allerede nå" Joh 4:23  og "den som ikke tror er allerede dømt" Joh 3:18. 
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hjem

Mitt liv som «nomade», har ført til at jeg har gjort mine tanker om hva hjem er – også i utvidet betydning. Selv om jeg ikke har et «fysisk» hjem i Rogaland, føler jeg meg hjemme når jeg er der. Tilsvarende følelser har jeg også andre steder hvor jeg har bodd, eller besøkt ofte – ja, det kan også forekomme på steder jeg ikke har vært før. Det som skaper hjemmefølelsen, er måten jeg blir tatt imot på. Selv om vi byttet fysisk bolig 12 ganger før jeg flyttet «hjemmefra» som 18-åring, hadde jeg et veldig godt barndomshjem – ganske enkelt fordi jeg ble godt tatt imot av foreldre og søsken som var glade i meg.

Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Joh 1:11

Jeg tror ikke Johannes sikter til Jesu barndomshjem. Josef og Maria hadde masse omsorg for Jesus. Men når han kom som Frelseren var det annerledes. Synoptikerne* var opptatte av at han ikke ble tatt imot på sitt hjemsted. Også Johannes siterer:

Han hadde selv vitnet om at en profet ikke blir verdsatt på sitt eget hjemsted.
Joh 4:44

Men det virker som om Johannes tolker dette i et mye videre perspektiv enn synoptikerne gjorde. I sin beretning plasserer han sitatet mellom beretningen om den samaritanske kvinne og den kongelige embetsmannen - etnisk sett var de ikke Jesu egne - men de tok imot ham. Verset i prologen blir derfor et signal til leserne om at «Ordet» er universelt, og ikke bare for et utvalgt folk. «Hans egne» er ikke knyttet til geografi eller etnisitet, men til hvordan han blir tatt imot. Det understrekes av neste vers, som vi skal se på i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg tilhører hans egne fordi jeg tok imot ham, og jeg er hjemme hos ham fordi han tok imot meg.

-------------------------------
* Matteus, Markus og Lukas 
Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

Hjemsted

Det er noen år siden jeg hørte Ivar Simastuen sang: ”Det er godt å komme hemmat”, men det er ikke mer enn et par dager siden jeg hørte den nye "Vinjesongen". Begge sangene er en hyllest til hjemstedet. Det er godt å ha et sted å komme hjem til.

…men kanskje ikke alltid(?):

«Sannelig, jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted...»
Luk 4:23-30

Det var Jesus som uttalte dette i sin hjemby og det ble ikke godt mottatt. Axel Sandemose ville sannsynligvis sagt at Nykøbing og Nasaret har en ting felles: De kan dekkes av navnet Jante. Mon tro om det gjelder alle hjemsteder?
Ikke så usannsynlig.

Jeg har alltid hatt et hjem, men har ofte savnet et ”hjemsted”. Kanskje det er noen fordeler med ikke å ha det? Da kan jeg føle meg ”hjemme” mange steder – ja, det hender til og med at jeg nynner ”Maybe its because I’m a Londoner, that I love London so” når jeg trasker gatelangs i millionbyen.

I morgen skal jeg være med om et arrangement i Kroken. Det er det nærmeste jeg kommer et hjemsted. Jeg er blitt godt mottatt der, og folk lytter når jeg taler. Lurer på om de som er født og oppvokst der opplever det på samme måten? Jeg drømmer om at alle kan få lov til å være den de er i Kristus og være det med frimodighet - også på sine hjemsteder.


og her er en refleksjon rundt "Janteloven"

Hjemmets reformasjon

Det er noen hjem det bare er skjønt å komme til. Ikke nødvendigvis fordi det er vakkert, eller fordi det serveres god mat, men fordi det bare er godt å være der. Det har sikkert sammenheng med menneskene som bor der, men atmosfæren kan også merkes når de ”fastboende” ikke er hjemme. Jeg har vært i noen slike hjem, og jeg ber om at mitt eget hjem må være slik.

Jeg er sikker på at Jesus opplevde at hjemmet i Betania var et slikt sted. Mye tyder på at han ofte var på besøk der. Seks dager før påske er han igjen hjemme hos de tre søsknene:

”Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt.”
Joh 12:1-13

Marta er tilbake i oppvarterrollen. Jeg tror hun trivdes best der. Lasarus deler bordfellesskapet med Jesus. Med tanke på at Lasarus nylig hadde vært død og stått opp, må de to ha hatt mye å snakke om. Maria finner igjen plassen ved Jesu føtter. Denne gangen salver hun føttene hans og tørker dem med håret sitt. Og igjen bekreftes det faktum at Jesus ”salves til sin begravelse”.

Hjemmet i Betania fungerte som en utmerket arena for formidling av evangelium og fellesskap. Det er mye mulig vi trenger kirkebygg og institusjonelle overbygninger i Guds rike, men det kan fort bli en ”sovepute” og da har djevelen vunnet. Flere kristenledere har tatt til orde for at vi trenger flere reformasjoner. Jeg tror den viktigste reformasjonen som trenges er at hvert hjem der det bor troende må bli et samlingspunkt og en ”kirke” hvor vi kan varte hverandre opp, samtale og gi uttrykk for våre åndelige følelser.

Se også: Hva var det Maria forsto?

Åpne hjem

I alle år har jeg blitt velsignet av at mennesker har åpent sine hjem for meg. Noen ganger har vi vært helt fremmede for hverandre, men hjemmet er blitt åpnet og jeg har fått losji for ei natt eller to. Ofte har det blitt med dette ene ”møtet”, men livet har blitt rikere gjennom at vi fikk dele fellesskap.

Det samme har skjedd i tilfeller når vårt hjem har stått åpent for ”medvandrere”. Som oftest er det ”troen” som har vært fellesnevneren, enten jeg har vært gjest eller vert. Det å dele fellesskap i hjemmet sammen med troende er viktig for åndelig utvikling og vekst.

Den nyfrelste Lydia skjønte det:

«Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.»
Apg 16:11–15

Paulus og følget hans lot seg overtale, og jeg er overbevist om at det ble til inspirasjon for alle de involverte.