Abrahams barn

 «Abrahams barn» har stått sentralt i bibelleseplanen denne uka. Mange kan vise til ‘slektskap’ gjennom fysisk DNA, og samtidig er både Jesus og Paulus tydelige på at de som har samme tro på Gud som Abraham hadde også er en del av hans barn.

Da Jesus talte til jødene som hadde kommet til tro på ham, sa han: 

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. a skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»  

De som hørte det protesterte fordi de hadde aldri vært slaver og derfor var de frie. 

Jesu svar var krystallklart: 

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»  (Johannes 8:34-36)

Det er godt å ha en Far som har satt oss fri og gitt oss rett til å bli og være hans barn. Det er nåde og den skal også kjennetegne hele familien. 

– «Ta vare på flokken din!» sa Per Fugeli – og Paulus sa det samme 2000 år tidligere*: 

«Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for!» 

Apostelgjerningen 20:28.

La oss gjøre det! 

Postet på Facebook

* Se: Det som betyr mest 

Hva er du til meg?

I går det stor feiring av at Prinsesse Ingrid Alexandra ble myndig, og i den forbindelse snakket NRK med andre 18 åringer og ba dem si noe til henne. En av dem er et medlem av familien, og jeg var stolt da jeg lyttet til Santsiya. Hun var åtte da hun kom inn i familien vår for ca. ti år siden. Da jeg møtte henne for første gang, kom hun tillitsfullt og fordomsfritt og satte seg på fanget mitt og stilte meg et spørsmål som kom veldig overraskende på meg: «Hva er du til meg?»

Jeg glemmer verken øyeblikket eller spørsmålet, for det var og er et veldig viktig spørsmål «Hva er du til meg?». Jeg var stolt og glad for å kunne si: «Jeg er onkel, jeg er onkel Jostein!»

Dette handler litt om å være barn, og få lov til å være barn.

I begynnelsen av Matteus-evangeliets 18 kapittel spør disiplene Jesus om hvem som er den største i himmelriket, da tok han fram et barn og sa:

«Uten at dere vender om og blir som barn, 

kommer dere ikke inn i himmelriket. 

Den som gjør seg selv liten som dette barnet, 

han er den største i himmelriket.»

Matteus 18:3-4

Dette å få lov til å være barn, og tenke at man er et barn – jeg nærmer meg pensjonsalderen og er fremdeles et barn, både av min mamma som fortsatt lever og som ser på meg som barnet sitt, men jeg er også et barn av Gud og får lov til å være barn. Og det innebærer dette fordomsfulle og tillitsfulle å få sette seg på Guds fang nå og da og stille spørsmålet «Hva er du til meg?» og få bekreftet: «Jeg er din Far fordi du tror på min sønn Jesus Kristus, og du er mitt barn, Jostein!» Det kan høres naivt ut, det kan høres enkelt ut, men det ligger et mysterium i det, en barnerett som gjøres gyldig ved det å tro på Jesus. Gud gir oss altså en rett til å bli Guds barn (1) – og det er vi (2). Det er jeg og det er du dersom du tar imot ham.

La dette tillitsfulle forholdet til Far, til pappa, få lov til å prege deg og livet ditt.

Da tilhører du også en familie – som Santsiya gjør det – til en stor familie.

Det å tilhøre en familie er viktig. Det å få være den man er, og våge å være den man er, og få være det som et barn i Guds familie er noe stort, noe unikt. Dersom du ikke er det – prøv med en fordomsfri og tillitsfull tilnærming og se hva som skjer.

Göte Strandsjö har skrevet en fantastisk sang med kun ett vers:

Klikk for å lytte til sangen!

Som når et barn kommer hjem om kvelden

og møter en vennlig favn,

slik var det for meg å komme til Gud,

jeg kjente at der hørte jeg hjemme.

Det var en plass i Guds store rom,

en plass som lenge ventet meg.

Og jeg kjente: Her er jeg hjemme,

jeg vil være et barn i Guds hjem.

Husk hvor du hører til!

Husk at du alltid er velkommen hjem!

Du kan også lytte til denne refleksjonen på Facebook!

_________________________________

(1) Johannes 1:12

(2) Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!  1. Johannes 3:1

Hvor er alle de ‘store’ blitt av?

Jeg kalte ikke Hjørdis for ‘tante’ fordi vi var i slekt. Men for meg, som for alle barna i småbarn-klassen på søndagsskolen i Stavanger på slutten av 1950-tallet, var hun ‘tante Hjørdis’. Jeg vet ikke hvor mange år hun hadde hatt dette ansvaret, men jeg tror det må ha vært for størsteparten av livet. For meg var hun alltid en "gammel", men veldig viktig person. 

Fordi mamma og pappa reiste på ‘Krigsskolen’ for å bli offiserer, var jeg bare fire år gammel da vi flyttet fra byen. Likevel visste jeg at tante Hjørdis husket meg, ba for meg og hver gang vi kom til Stavanger på ferie, snakket hun med meg. Jeg vet at jeg var en av mange som nøt denne omsorgen. Jeg følte meg sett, elsket og bekreftet selv etter at jeg ble voksen og hadde blitt offiser selv. Tante Hjørdis ante sannsynligvis ikke at hun var en av de store i Guds rike, men når jeg leser det som Jesus sa, tror jeg at det var nettopp det hun var:

Jesus sa til dem:
«Den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg.
Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.
For den som er den minste av dere alle, han er stor.»
Lukas 9:48

Minnet om henne ble utløst av General Peddle's: ‘Kall til å nære og lære opp hver generasjon’ som er det første punktet under utfordringen om å ta ansvar (1). Takk og lov, det finnes fremdeles mennesker som er klare til å være engasjerte og forberedte på å ta ansvar for arbeid med barn i kristne forsamlinger. Utfordringen er at de allerede er på den røde lista over 'truede arter' – særlig når vi snakker om en langsiktig «tante Hjørdis-forpliktelse».

Det er ikke så vanskelig å få folk til å engasjere seg i en engangs-dugnad. Men i et ‘øyeblikk-samfunn’ (2), hvor fordelen med å ha en rekke valgmuligheter å velge mellom ser ut til å være den viktigste verdien å streve etter, trenger vi fortsatt mennesker som er villige til å si «Jeg er klar til å ta imot barn i Jesu navn!»

Dagens ‘manna’:

'Velkommen Jesus, velkommen hit!'

------------------------------------------
(1) Et kall til å nære og lære opp hver generasjon: Vi må påta oss ansvar for barn, unge voksne og kommende ledere - utruste, forberede, styrke og disippel-gjøre vår nåværende og framtidige Frelsesarme.

(2) På engelsk: "Instant society" - når engelsktalende sier "Instant coffee" sier vi "pulver-kaffe" - kanskje det forteller litt om øyeblikk-samfunnets evne til å pulverisere langvarig engasjement. 

Å vite at Gudsriket er annerledes – et skritt på reisen

ENGLISH
Guds rikes «lover» er helt annerledes enn verdens lover. Ta for eksempel verdens stadig økende behov for energi. For at vi ikke skal gå under blir det viktigere og viktigere å finne fornybare energikilder som ikke ødelegger jorda.

I Guds rike er alle energikildene fornybare, og dersom de tas i bruk skapes det ny og konstruktiv energi. Kjærlighet gir energi, og jo mer jeg tar den i bruk dess mer kjærlighet blir det.
 
«Hvem er den største i himmelriket?» spurte disiplene. Jeg vet ikke hvilket svar de ventet, men jeg tror ikke noen hadde forutsett det som skjedde:

Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
Luk 18:1-4

'You Got to Be a Baby' var en av de første låtene som jeg lærte å spille gitar til mens jeg sang. Den kom til Norge med Jesus-bevegelsen. Selv om teksten var tatt rett fra Bibelen, ble den opplevd som en protest mot det etablerte kirkerlige hierarkiet, slik Jesus selv ble oppfattet i sin samtid. I kombinasjon med 'One Way – button' på jakkeslaget sang vi den både inne på Gospel-night og ute på gata.

Det var sant for 45 år siden, og du verden som det tok tak! Det er like aktuelt i dag som det var da disiplene lærte det på reisen opp til Jerusalem for 2000 år siden - et barn er den største i himmelriket. Derfor vil en menighet uten barn aldri være en virkelig menighet.

Dagens ‘manna’

Gud, hjelp meg til å bevare barnets tillit og begeistring!

----------------------------------------

Jeg er født av Gud!

ENGLISH
Det er et sterkt utsagn, men det er bibelsk belegg for påstanden. På meg virker det som om det for mange troende er enklere å bekjenne at «jeg er skapt i Guds bilde», enn å si «jeg er født av Gud». 

I prologen til Johannesevangeliet er det ofte det 12. verset som mange lærer seg utenat:

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Joh 1:12

Jeg bruker dette verset veldig ofte. Sist for noen få dager siden, og da som det bibelske grunnlaget for å kunne be frelsesbønnen. Når jeg har bedt en slik bønn er jeg et Guds barn, og konsekvensen beskriver Johannes på denne måten:

De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Joh 1:13

Det å være Guds barn innebærer altså at jeg er født av Gud. Det sprenger grensen for det som kan gripes med min menneskelig fornuft, og det er mulig at det er derfor at enkelte troende finner et slikt mysterium truende. 

Det er greit å si: «Jeg tror», «jeg er en kristen» – ja, til og med at «jeg er Guds barn», men mange sliter med å si «jeg er født på ny» - i hvert fall i Norge. Kanskje det er derfor vi har laget den underlige norske varianten «personlig kristen»? 

Johannes er, som skrevet, veldig tydelig: Et Guds barn er født av Gud. Men det er fortsatt jeg som avgjør om jeg definerer meg innenfor eller utenfor en slik beskrivelse - og betingelsen er fortsatt at jeg tar imot ham og tror. Mer om reisen til fødebyen i morgen.

Dagens ’manna’:

Jeg er født av Gud! 

--------------------------------

Det handler om den første frukten

Det kan sikkert virke litt underlig å fokusere på den første frukten etter at jeg har hatt frukt som tema hver dag i snart fire uker. 

Når jeg stiller spørsmålet: "Hva er den første frukten?", er det sjelden jeg får «riktig» svar. Likevel er den første frukten forutsetningen for all frukt, og derfor kan den lære meg noe viktig:

Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri.
Rom 8:23

Det fine med den første frukten er at det er umulig for meg å produsere Den hellige ånd. Dermed er også standarden satt når det gjelder alle kvalitetene ved Åndens frukt. Når jeg ikke kan «produsere» kilden, hvordan kan jeg da tro at det er mulig for meg å «produsere» produktet av den? Et egenprodusert produkt vil bare bli en dårlig etterligning.

At den tredje personen i guddommen, Den hellige ånd, er den første frukten, sier alt om hva som må til for å bære frukt. Det er Den hellige ånd i meg, og jeg i ham som er eneste muligheten, men hvilken mulighet!!!

Dagens ‘manna’:

Den første frukten setter vekststandarden

-------------------------------------

I morgen reiser jeg tilbake til Moldova fordi….

…det var viktig for noen å lære meg veien til Jesus (1).

Jeg ga mitt liv til Jesus fordi…

…han hadde gitt sitt liv for at jeg skulle eie evig liv (2).

Jeg har evig liv fordi…

…jeg kjenner Gud og han som  han har sendt (3).

Jeg er et Guds barn fordi…

….Han ha meg det retten da jeg tok imot Jesus (4).

Jeg vet at det er sant fordi…

…Guds ånd vitner med min ånd at jeg er hans barn (5).

Jeg er også disippel fordi…

…jeg går i lære hos Mesteren og Talsmannen (6).

Som disippel har jeg et kall fordi…

…det siste han sa var at disipler skal gjøre andre til disipler (7).

Jeg har valgt å være disippel i Frelsesarmeen fordi…

…det var der jeg ble fostret i troen (8).

Jeg har valgt å arbeide i Frelsesarmeen fordi…

…jeg er enig i bevegelsens definisjon av oppdraget (9).

I morgen reiser jeg tilbake til Moldova fordi…

• …det er der Frelsesarmeen vil at jeg skal virke akkurat nå (10).
• …jeg tror Gud vil gi meg den styrken jeg trenger etter det vi har vært gjennom (11).
• …jeg vet at han er med meg (12). 

Jeg har skrevet dette fordi…

…«fordi» er et underordningsord (en subjunksjon) som bygger opp under et annet utsagn, og fordi jeg mener at «Troens grammatikk» er viktig!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet … fordi jeg tror!

---------------------------------------

(1) Apg1:8

(2) Joh19:30

(3) Joh17:3

(4) Joh1:12

(5) Rom 8:16

(6) Joh14:26

(7) Matt28:18-19

(8) 2Tim 3:14-15

(9) Se: «Vite og ville»

(10) Se: Offentliggjøring av ordren

(11) Se «Jeg er nødt til å snakke om kjærlighet»

(12) Matt28:20

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Eliminasjonsmetoden

Jeg har nevnt før at jeg liker å lese eller å se en god krim. Det er oppklaringen av krimgåten som fascinerer meg. Under oppklaringen er det viktig å eliminere så mange av de mistenkte som mulig.

Jeg husker et kor som av og til ble brukt i møter for voksne i min oppvekst: «Innenfor eller utenfor – hvor skal du stå min venn?» sang de. Det var sikkert motivert av et behov for å sette mennesker på valg, men jeg tror ikke alltid det hjelper oppdraget å definere mennesker utenfor eller innenfor. Når alt kommer til alt, er det Gud som skal avgjøre det, og ikke jeg.

Johannes lager tydelige skiller i sitt brev, og da er det viktig å huske at han skriver til mennesker som allerede er kristne. Det er ikke til «verdens barn», men til dem som bekjenner troen han skriver dette:

Slik viser det seg hvem som er Guds barn, og hvem som er djevelens barn: Den som ikke gjør det som er rett, og som ikke elsker sin bror, er ikke av Gud.
1 Joh 3:10

Bekjennelsen må vise seg i rett liv, og det rette livet er et liv som preges av kjærlighet. For Johannes er det alltid kjærligheten som er målestokken. Det er slik det viser seg hvem som er Guds barn.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten er inkluderingsmetoden.

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Å gå mot noe ukjent

Jeg innrømmer gjerne at jeg fortsatt har appetitt på å oppdage nye ting. Kanskje det er derfor jeg trives i Øst Europa? Samtidig er uforutsigbarheten ganske forutsigbar. 

Men jeg tror at appetitten på nye oppdagelser helt sikkert bidrar til at jeg trives veldig godt med å være et Guds barn. Livet er ikke uten utfordringer og vanskeligheter, men den spenningen det er å følge Jesus og også ha et evighetsperspektiv, er forfriskende:

Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.
1 Joh 3:2

Jeg vet at jeg er et Guds barn og at det vil lede til det jeg en gang skal bli. I dag aner jeg bare konturene av det. Jeg regner med at jeg bevarer min personlighet, men at den preges av hans verdier.

I går hadde vi juleavslutning for personalet. En av renholderne holdt en tale. Hun refererte til «Verdiboka»* og ga uttrykk for at hun var så takknemlig for å være «på lag» med noen som sto for slike verdier. Hun forsikret oss om at hun ville være med å be om at de verdiene skulle prege ikke bare arbeidsplassen vår, men hele landet. 

Taleren «fulgte med huset» da vi kjøpte det, har en sterk tro og hører til den ortodokse kirken, og hun har forstått hva det egentlig dreier seg om. Det at vi er Guds barn skal ikke bare prege oss og arbeidsplassen, men hele nasjonen! Det er ikke åpenbart hva vi skal bli, men jeg ber om at vi er på rett vei!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg er, og aner litt av hva jeg skal bli!

---------------------------------
* Frelsesarmeens verdibok er oversatt til rumensk – Takk Knut Haugsvær for at du tok den med i prosjektet i Romania – glad for å treffe deg i Bukarest i løpet av dagen! NB boken oversettes nå også til russisk!
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Identitet i kallenavnet

Det går mye på engelsk for tiden. De engelsktalende på hovedkvarteret her i Chisinau er flinke til å bruke navnet mitt, men treffer jeg engelske venner fra ungdommen blir jeg med en gang «Joe». Det hørte en gang til den engelske identiteten min. Når det i løpet av arbeidsdagen brukes noe annet enn navnet mitt, blir det gjerne chief, men det har med rolle å gjøre og ikke med identitet.

Kallenavn kan oppstå på grunn av «baksnakking», og jeg har flere eksempler på det som egner seg dårlig på trykk. Men et kallenavn kan også være et uttrykk for kjærlighet:

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham.
1 Joh 3:1

Det går sikkert an å bruke navnet «kristen» som en nedsettende beskrivelse av meg, men det er vanskelig å forestille seg at «Guds barn» kan brukes nedsettende. Kronprins Haakon introduserte ordet «framsnakking» for noen år siden. Det å snakke godt om, kalle noen noe godt. Jeg kjenner meg elsket som får lov til å kalles Guds barn. Det er ikke sikkert at alle forstår eller «kjenner» hva det innebærer, men jeg ber likevel om at det må «kjennes» slik at de kan bli kjent med ham som viser så stor kjærlighet til alle som tar imot ham.

Det er godt å ha en identitet som Guds barn. Det er mye mulig at identiteten i «kallenavnet» i dag sterkere enn identiteten i navnet som jeg har båret siden jeg var baby.

Dagens ‘manna’

Guds barn, ja, det er det jeg er!

-----------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Tanker om fullmakter

I dag skal jeg en tur til Bukarest for å gi fullmakt til regionssjefen slik hun kan kjøpe en leilighet. Denne fullmakten gis ved at min underskrift påføres et seks siders dokument i nærvær av en notarius publicus som sjekker at alt er slik det skal være. Dette gjør vi for at alle som er involverte i denne transaksjonen skal få det slik de ønsker det, og for at vi til slutt skal nå målet som er å anskaffe eiendom nummer to til Frelsesarmeen i Romania.

Har dette noe med dagens vers å gjøre?
Ikke direkte, men det er noen paralleller:

Og dette er det han har lovet oss: det evige liv.
1 Joh 2:25

Løftet er knyttet til det å være tro mot det vi har hørt fra begynnelsen av - det som er rett. Johannes var opptatt av barnekåret: 

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn
Joh 1:12 

Denne retten er også en makt. Ordet som brukes i grunnteksten, kan like gjerne oversettes med «makt» - slik det gjøres f. eks. på russisk (власть) og i mange engelske oversettelser (power). Som hans barn har jeg altså fått en form for fullmakt, en rett til å gjennomføre hans vilje. Da disiplene mottok Den hellige ånd, gikk det opp for dem at de hadde fått en fullmakt til å spre evangeliet. Det kom til uttrykk i Peters tale på pinsedagen: 

«Vend om … For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Apg 2:38-39 

Alle disse rettighetene er altså skrevet ned i et dokument, ikke på seks sider, men i sekstiseks bøker, og jeg tror Den hellige ånd har hatt rollen som publicus notarius som sørget for at alt gikk riktig for seg.  

Dagens ‘manna’:

Jeg har fullmakt til å formidle løftet om evig liv

-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Lang kjennskap i samme retning

For drøye tre måneder siden lånte jeg Eugene H. Petersons korte definisjon av disippelskap: «Lang lydighet i samme retning». I dag vil jeg definere åndelig forelderskap som «Lang kjennskap i samme retning». Jeg gjør det på grunnlag av det Johannes skriver til «fedrene»:

Dere fedre, jeg skriver til dere fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av.
1 Joh 2:13a

Å kjenne Jesus, er å kjenne Guds farshjerte. Dersom jeg ikke kjenner jeg det, kjenner jeg ikke Jesus. Jeg vet at jeg skal få være Guds barn så lenge jeg lever, på samme måte som jeg er mine foreldres barn så lenge jeg lever. Jeg vet det fordi barna våre alltid vil være barna våre selv om de for lengst er voksne. Og jeg vet at jeg har ønsket at de skulle vokse og modnes i alle betydninger av ordet, fordi det er det som er den naturlige utviklingen. Den naturlige utviklingen i den åndelig relasjonen er at jeg forblir barn, men jeg modnes gjennom å kjenne Far, Sønn og Hellig ånd bedre og bedre slik at jeg kan gå inn i oppdraget som en åndelig forelder.

Kjennskap får jeg kun gjennom delt liv. Og når Johannes nevner foreldrene (fedrene) før de unge, tror jeg ganske enkelt det er fordi de unge trenger den åndelige støtten fra foreldre minst like mye som da de var barn. De unge skal stå i «kampen» og da trenger de støtten til dem som har «lang kjennskap i samme retning». Jeg er veldig opptatt av dette, og når det er noe som «brenner i hjertet», så er det lett å oppdage fokuset også i Guds ord. Det er ikke tvil om at det er et fokus hos Johannes også.

Dagens ‘manna’:

Åndelig forelderskap er å kjenne ham som er!

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Tanker om og som «barn»

Jeg vet ikke om du la merke til en artig nyanse i verset jeg stanset for i går: 

«Dere barn, jeg skriver til dere fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld» 
1 Joh 2:12

Dersom jeg går tilbake til vers 1 i samme kapittel, står det: 

«Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde.»

Det er en vesentlig forskjell mellom «Mine barn» og «Dere barn». Når Johannes skriver «Mine barn», tror jeg han adresserer «alle barn» - det vil si dem som har benyttet seg av retten til å bli Guds barn (1). Når han skriver «Dere barn» er det for å skille barna fra fedrene og ungdommen. I de påfølgende versene kommer det nemlig en tydelig melding både til fedre og unge.

Jeg tror dette har med åndelig modenhet å gjøre, ikke med fysisk alder. Det første skrittet på troens vei er å forstå at jeg er tilgitt. Så selv om jeg bør være over barne- og ungdomsstadiet både fysisk og åndelig, blir det ikke feil å ta til seg påminnelsen om syndenes tilgivelse for hans navn skyld. 
Men – det må komme noe etter denne frigjørende sannheten. 

I den sammenhengen jeg har hatt min åndelige fostring, kaller vi det helliggjørelse. Derfor var det interessant å se at den siste engelske utgivelsen av Watchman Nees bok «Love not the world» som illustrerte gårsdagens refleksjon, hadde fått undertittelen: «A prophetic call to holy living» (2).

Et slikt profetisk kall må gå til alle grader av modenhet. Da er det jo litt spennende at Johannes ikke skriver til leserne i rekkefølgen: «Barn, unge, foreldre». Jeg har en teori om hvorfor, men den kommer i morgen.

Dagens ‘manna’

Et profetisk kall til å leve hellig for barn, fedre og unge!

--------------------------------
(1) Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh 1:12)
(2) "Elsk ikke verden - et profetisk kall til å leve hellig"
 
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Foreldreløs?

Mitt første møte med opera var den komiske to-akteren: "Pirates of Penzance" av Gilbert og Sullivan. Hver gang jeg hører ordet «Foreldreløs», dukker minnene fra operaen opp. For der blir alle veldig bløthjertet når de hører at en person er foreldreløs – inkludert piratene – og det spiller ingen rolle hvor gammel den foreldreløse er. Det er ett av de mange komiske innslagene i operaen.

Men dersom vi alltid er barn, er det ikke så «komisk» å bli foreldreløs – i hvert fall ikke i en religiøs kontekst:

Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.
Joh 14:18

Å kjenne seg totalt forlatt er kanskje den verste følelsen som finnes. Jesus skulle oppleve det også. Da han hang på korset utbrøt han fortvilelsen: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15:34b). 
I Gudsrelasjonen vil et menneske alltid være et barn. Jeg tror at et barns største skrekk er å bli forlatt. Derfor var det viktig for Jesus å knytte farsrollen til sannhetens Ånd – til Parakleten. 
Det er også interessant at han i andre setningsledd sier: «Jeg kommer til dere» - innforstått «Jeg er også i Parakleten». Som Far og Ånd er tilstede i Sønnen, er Far og Sønn tilstede i Ånden. Derfor blir jeg aldri et foreldreløst barn så lenge Den hellige ånd er nær – og det er han jo, ettersom det er i ham jeg lever, beveger meg og er til.

Dagens ‘manna’:

Jeg blir aldri foreldreløs!

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes