Identitet i kallenavnet

Det går mye på engelsk for tiden. De engelsktalende på hovedkvarteret her i Chisinau er flinke til å bruke navnet mitt, men treffer jeg engelske venner fra ungdommen blir jeg med en gang «Joe». Det hørte en gang til den engelske identiteten min. Når det i løpet av arbeidsdagen brukes noe annet enn navnet mitt, blir det gjerne chief, men det har med rolle å gjøre og ikke med identitet.

Kallenavn kan oppstå på grunn av «baksnakking», og jeg har flere eksempler på det som egner seg dårlig på trykk. Men et kallenavn kan også være et uttrykk for kjærlighet:

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham.
1 Joh 3:1

Det går sikkert an å bruke navnet «kristen» som en nedsettende beskrivelse av meg, men det er vanskelig å forestille seg at «Guds barn» kan brukes nedsettende. Kronprins Haakon introduserte ordet «framsnakking» for noen år siden. Det å snakke godt om, kalle noen noe godt. Jeg kjenner meg elsket som får lov til å kalles Guds barn. Det er ikke sikkert at alle forstår eller «kjenner» hva det innebærer, men jeg ber likevel om at det må «kjennes» slik at de kan bli kjent med ham som viser så stor kjærlighet til alle som tar imot ham.

Det er godt å ha en identitet som Guds barn. Det er mye mulig at identiteten i «kallenavnet» i dag sterkere enn identiteten i navnet som jeg har båret siden jeg var baby.

Dagens ‘manna’

Guds barn, ja, det er det jeg er!

-----------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’