Viser innlegg med etiketten Se. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Se. Vis alle innlegg

tirsdag 9. mai 2017

Den viktige gleden – en tid for alt *

ENGLISH
Jesus forberedte disiplene på at de om en liten stund ikke kom til å se ham lenger, for deretter å se ham igjen. Etter en lengre forklaring sa han:
«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere»
Joh 16:22
Det er ikke tvil om gleden var stor i ‘reparasjonsfasen’ mellom påske og pinse. Jeg vet at det er ting i livet mitt som kan ødelegge gleden. I tenårene leste jeg at gledens motstykke er ikke sorgen, men synden. 

Jeg har opplevd en del sorg i årenes løp. Mennesker kan også påføre meg sorg, men gleden over oppstandelseslivet er det ingen som har klart å ta fra meg. Det har jeg derimot nesten klart å miste helt på egnehånd når det har vært uoppgjort synd i livet mitt.

Selv om jeg har en og annen bekymring og utfordring, ligger gleden der som en indre strøm. Når jeg går inn til ham og han kommer til meg og vi ‘ser’ hverandre, da kommer den velsigna gleden til overflaten.

Dagens ‘manna’

Jeg er så glad for at han lever, og derfor lever jeg.
------------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

fredag 22. april 2016

Å bli utpekt

Jeg tror de fleste av oss har opplevd det, både i festlig lag og på uformelle styremøter: En leder står fram og sier: «Hvis ikke noen melder seg frivillig må jeg peke ut en!». 
De fleste forsøker å gjøre seg usynlig for å slippe å være med på akkurat den leken eller å skrive møtereferatet.

Jesus ble utpekt. Det skjedde rett før han hadde fullført sin tjeneste og er på vei mot korset. Pilatus, som ikke finner skyld hos Jesus, fører ham fram for folket, pisket, med tornekrone og kappe og sier:

«Se det mennesket!» Joh 19:5 
Det var ingen tvil om hvem han mente. Han brukte pekeordet (1) «det» og det er mye mulig at han understreket det han sa ved fysisk å peke. Det står også i kontrast til Døperen Johannes som sa: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (2). Døperens kall var å peke på Jesus.

Jesu tjeneste begynner altså med å bli utpekt som Guds lam, og avsluttes med å bli utpekt som menneske. Menneskelig sett må jo dette være et eksempel på å mislykkes med et oppdrag. Jeg tror Jesus måtte oppleve både menneskelig sett å mislykkes og å bli pekt ut for å kunne bære merkelappen: «en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (3).

For han utpekte selv mennesker:

«Han utpekte de tolv»
Mark 3:16a
…og de tolv fikk i oppdrag å gjøre alle folkeslag til det samme som de selv var. Dermed er alle Jesu etterfølgere utpekt. Det er godt å vite at Gud i Jesus har pekt ut meg også (jfr Alle). Samtidig har jeg også opplevd kontrasten det er å bli utpekt av mennesker og behandlet på en nedsettende måte og gjennom det få følelsen av å ha mislyktes totalt. «Det Guds lam, det mennesket» har vært akkurat der. Det er godt å vite, og da er dagens ‘manna’:
Det er godt å være utpekt
-------------------------------------
Se: Hvordan presentere Jesus
(1) Pekeordene eller demonstrativene er en undergruppe til bestemmeordene/determinativene.
(2) Joh 1:29
(3) Hebr 4:15
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

tirsdag 19. april 2016

Synlig eller usynlig forvandling?

Mange ord kan brukes både som substantiv, verb og adjektiv. Da jeg i går skrev om at frelse er en ny fødsel, en total forvandling – er «forvandling» et slikt ord. Er det synlig at jeg er et «forvandlet» menneske? Jeg har ingen illusjoner om det, men jeg håper at det kan merkes av mennesker jeg deler fellesskap med. Jeg tror ikke at det var spesielt synlig på Jesus heller da han vandret som menneske på jorden, men de som kom nær ham, merket det.

Det er fort gjort å bli motløs dersom jeg begynner å lete etter synlige tegn på at jeg er forvandlet, og selv om det kan være nyttig med en selvransakelse av og til, tror jeg det er viktigere å se på Jesus enn på seg selv. 


Når Jesus beskriver dommen av alle folkeslag, blir de rettferdig plassert på den høyre side og de urettferdige på den venstre. Begge gruppene blir dømt ut fra de samme kriteriene, og begge gruppene stiller det samme spørsmålet: «Herre, når så vi deg sulten … tørst … fremmed … naken … syk eller i fengsel?» (1). Med andre var det de gjorde ikke «synlig» verken for dem som var forvandlet, eller for dem som ikke var forvandlet, men «Herrens minste» merket det.

Det var spesielt ved en anledning at det ble synlig at Jesus var forvandlet:

Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.
Matt 17:2

Det var bare tre av disiplene som var vitne til denne synlige åpenbaringen av forvandling. Det greske ordet for det som skjedde finner vi igjen i fremmedordet metamorfose (2), som innenfor biologien ofte illustreres ved utviklingen fra larve, til puppe og så til sommerfugl. Det er helt klart at dette er det ene og samme insektet gjennom hele prosessen.

Jesus åpenbarte altså den herligheten som venter det forvandlede mennesket i evigheten i noen korte øyeblikk for tre vitner. Da det de så også ble bekreftet av Moses og Elia, en lysende sky og en røst fra himmelen som bekreftet Jesus som Guds Sønn, falt de til jorden av redsel. Da Jesus rørte ved dem, og de løftet blikket, så de bare Jesus. Den synlige forvandlingen, ble på sett og vis usynlig igjen, men den hadde bekreftet den troen de hadde kommet fram til og bekjent.

Det er ikke alltid like lett å få et glimt av sommerfuglen på larvestadiet eller puppestadiet, men de som har sett en sommerfugl, vet hva som kommer.

Det vet også det forvandlede menneske som lever under forgjengelighet. Vi er forvandlet, vi vil være forvandlet og vi blir forvandlet (3).

Dagens ‘manna’:

Vi forvalter forvandling!
--------------------------------------
(1) Matt 25:31-46
(2) metamorphóō (μεταμορφόω)
(3) Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. 2 Kor 3:18
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

tirsdag 2. februar 2016

Jeg stilles til ansvar for det jeg ser!

Prinsippet står sentralt i den oppfatningen Johannes har av Jesu budskap. I historien om den blindfødte i det 9. kapittelet i evangeliet blir det et ordskifte mellom Jesus og de skriftlærde om det å se. På spørsmålet fra de skriftlærde: «Kanskje vi også er blinde?» svarte Jesus: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.» (1)

Det er interessant å ta denne tanken med seg når jeg leser dagens vers:

Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.
1 Joh 4:20
Dette er veldig tydelig: Dersom jeg har sett at et menneske er en bror eller søster, da kan jeg ikke hate ham eller henne samtidig som jeg sier at jeg elsker Gud. Jesu budskap er at alle som tar imot ham får igjen retten til å kalles Guds barn. Med andre ord er alle Guds barn i det øyeblikket de aksepterer det. 

I mitt hode er derfor alle mennesker mine «søsken». Derfor kan jeg heller ikke hate noe menneske, samtidig som jeg hevder å elske Gud. Det forutsetter at jeg ser denne sammenhengen, og at det er noe jeg ikke makter å gjøre, så derfor er mitt ansvar å la ham som er kjærligheten få lov til å la kjærligheten strømme til mine søsken – en etter en!

Dagens ‘manna’:

Jeg elsker Gud, ergo…
----------------------------------------
(1) Joh 9:41
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’ 

onsdag 27. januar 2016

Å se det aller viktigste

Jeg ser vanligvis ikke mye på TV, men den siste uka har det blitt litt mer enn vanlig. Det er et bredt tilbud og da må jeg velge hva jeg vil se. Når det gjelder synsopplevelser, er jeg skrudd sammen slik at jeg ikke legger merke til detaljer i synsfeltet med mindre jeg har bestemt meg for å se etter akkurat slike detaljer. Så også når det gjelder det jeg faktisk ser, må jeg bestemme meg for hva jeg vil se.

I går handlet refleksjonen om hvem jeg vil høre på, dagens vers handler om hva jeg vil se:
Og vi har sett og vi vitner om at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser.
1 Joh 4:14
For meg er tro et spørsmål om å velge hva jeg vil se. Hvis jeg velger å tro at Jesus er Guds Sønn, vil jeg også se etter vitnesbyrd som bekrefter at det er sant. Det aller viktigste for meg blir derfor å se Jesus levende i verden i dag gjennom dem som tror. Når jeg ser det, fylles jeg alltid av glede og får stadfestet det jeg tror på. Jeg tror de fleste mennesker lengter etter å se det samme.

Dagens ‘manna’:
Å se Jesus levende i verden i dag!
--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

torsdag 17. desember 2015

Å gå mot noe ukjent

Jeg innrømmer gjerne at jeg fortsatt har appetitt på å oppdage nye ting. Kanskje det er derfor jeg trives i Øst Europa? Samtidig er uforutsigbarheten ganske forutsigbar. 

Men jeg tror at appetitten på nye oppdagelser helt sikkert bidrar til at jeg trives veldig godt med å være et Guds barn. Livet er ikke uten utfordringer og vanskeligheter, men den spenningen det er å følge Jesus og også ha et evighetsperspektiv, er forfriskende:
Mine kjære! Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er.
1 Joh 3:2
Jeg vet at jeg er et Guds barn og at det vil lede til det jeg en gang skal bli. I dag aner jeg bare konturene av det. Jeg regner med at jeg bevarer min personlighet, men at den preges av hans verdier.

I går hadde vi juleavslutning for personalet. En av renholderne holdt en tale. Hun refererte til «Verdiboka»* og ga uttrykk for at hun var så takknemlig for å være «på lag» med noen som sto for slike verdier. Hun forsikret oss om at hun ville være med å be om at de verdiene skulle prege ikke bare arbeidsplassen vår, men hele landet. 


Taleren «fulgte med huset» da vi kjøpte det, har en sterk tro og hører til den ortodokse kirken, og hun har forstått hva det egentlig dreier seg om. Det at vi er Guds barn skal ikke bare prege oss og arbeidsplassen, men hele nasjonen! Det er ikke åpenbart hva vi skal bli, men jeg ber om at vi er på rett vei!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg er, og aner litt av hva jeg skal bli!
---------------------------------
* Frelsesarmeens verdibok er oversatt til rumensk – Takk Knut Haugsvær for at du tok den med i prosjektet i Romania – glad for å treffe deg i Bukarest i løpet av dagen! NB boken oversettes nå også til russisk!
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

tirsdag 17. november 2015

Enklere kan det ikke sies

Derfor går jeg rett på sak:
Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik  Jesus levde.
1 Joh 2:6
Det er helt OK å stoppe her, men om du vil ha med noen refleksjoner om hvordan Jesus levde, så heng med: 

Bortsett fra de tre siste årene av sitt liv tror jeg Jesus levde et ganske normalt liv. Det eneste et par av evangelistene fant verd å bemerke før han kom så langt, var den ganske spesielle fødselen hans og det faktum at de skriftlærde var veldig imponert over hans kunnskap om loven og profetene da han var i templet som tolvåring.

Selv de tre siste årene var det mye normalt med livet hans. Han deltok i aktiviteter som alle andre, gikk i selskaper, deltok i brylluper og feiret de jødiske høytidene. Han hadde helt vanlige klær og spiste alt det som var normalt for en jødisk mann å spise. Det spesielle var at han så mennesker, og menneskene visste at de ble sett og at han brydde seg om dem.

I går natt lå jeg og tenkte: «Ville jeg ha oppdaget Sakkeus?»

Og - dersom jeg hadde gjort det, ville jeg brydd meg? Han var jo ikke akkurat målgruppen. Eller var han det?

Jeg tror at en av de største utfordringene jeg har i forhold til å leve slik Jesus levde, er tendensen til å sette mennesker i bås. Den tror jeg at jeg deler med mange andre. 


Det nærmeste Jesus kom til å sette mennesker i bås, var ve-ropene hans over fariseerne. Men det betyr ikke at han ikke så individene blant dem. Han så Nikodemus og enkelte andre oppriktige fariseere som forblir navnløse. I den forstand Jesus hadde en målgruppe, var det hele menneskeheten, men målet hans var enkeltmennesket.

Han sa at det var vanskelig for de rike å komme inn i Guds rike. Men han ble glad i den unge mannen som kom til ham i sin lengsel etter livet, men som ble hindret i å nå livet på grunn av rikdommen. Derfor så han også Sakkeus og Matteus.

Å leve lik Jesus tror jeg er å se menneskene som enkeltmennesker og møte dem med kjærlighet. Mens livet leves midt i blant dem og sammen med dem, er det noe som er verd å leve for, og å dø for.

Dagens ‘manna’:

Å leve som han, er å se!
-----------------------------
(1) Illustrasjonsbildet er av Matias Orheim. Jeg har aldri møtt ham personlig, men jeg har alltid hatt sans for sangene hans.  Kan det å leve slik Jesus levde sies bedre?
Så er mi teneste stor for Gud,
og heimen han er mi kyrkje,
der arbeidstrøya er presteskrud
i alt mitt ærlege yrke.
Så er det heime i stova fred,
til alt mitt arbeid stig englar ned,
dei har Guds rike velsigning med,
/:som dagen så er min styrke.:/
Og selv om Matias Orheim var blind tror jeg at han "så" mennesker.

Se også: Når "favorittanken" blir en utfordring
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

tirsdag 3. november 2015

Hva er nytt?

«Intet er nytt under solen», sier forkynneren i en klage over at historien gjentar seg (1). Samtidig er det ikke tvil om at Johannes hadde hørt, sett og tatt på noe helt nytt, og han beskriver det nye slik:
Og livet ble åpenbart,
1 Joh 1:2a
Det åpenbarte livet henviser til mer enn livets gang. Selvfølgelig går det an å glede seg over nytt liv. Et nyfødt barn, en valp som utforsker verden, en vakker blomst, et tre. Jo, det er flott med nytt liv, og vi gleder oss over det, men selv i underet er det likevel slik forkynneren fastslår: Det er historien som gjentar seg. Etter vinter og død, kommer vår og liv. Hvilket liv er det da som Johannes har fått åpenbart?

Hele verset går slik: 

Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss.
Forkynneren ante at Gud hadde lagt evigheten i menneskenes hjerter (2), men jeg tror ikke at han hadde fått åpenbart hvordan det kunne bli virkelighet. Det hadde Johannes, han hadde sett det og han forkynte det. Selv om mennesker i min samtid er veldig opptatt av livet her og nå, er jeg overbevist om at de er «evighetsmennesker» som lengter etter en bekreftelse på det evige livet.

Igjen er det ikke tvil om hvem det er som har fått oppdraget med å gjøre dette livet kjent.

Dagens ‘manna’:

En disippel er livets ambassadør
-------------------------------
(1) Fork 1:9
(2) Fork 3:11 
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

søndag 1. november 2015

Livets ord

Ny måned. Ny bok. Vitnesbyrdet fortsetter. Det blir ingen brå overgang eller pause. Om jeg skal bruke musikkens språk blir det riktig å si at det fortsetter i samme toneart:
Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.
1 Joh 1:1
Det første brevet etter Johannes har mange paralleller til hovedtemaene i evangeliet. Jeg skulle ønske jeg visste hva som kom først, men det handler mer om nysgjerrighet enn viktighet. Jeg vil gå rett på innholdet i dagens vers, for jeg tror det også sier noe om forfatterskapet. Verset er i likhet med evangeliet kompakt med innhold, og helt fra starten er det vitnesbyrdet som står i fokus.

Det er interessant at flertallsformen «vi» er brukt. Det er «vi» som har hørt, sett og tatt på. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at Johannes kan ha hatt en skole av disipler som også fungerte som sekretærer for ham (1), men det kan også være at forfatteren gjør seg til «ett» med dem han skriver til. Den tanken hører jo også til det sentrale i det johanneiske tankegodset.

Men fokus på vitnesbyrdet er også et fokus på livet. Livet videreføres kun ved liv. Ja, det kan være interessant med kunnskap, med teologi, men det er det levende ordet som bringer liv. Og det levende ordet trenger en kropp å vitne gjennom. Jesus vitnet om ham som hadde sendt ham og gjorde ham kjent. «Vi» er de som han har sendt, og gjennom deg og meg – hans kropp i dag, videreføres livet gjennom vitnesbyrdet. Samme budskap, samme «toneart», et nytt vers i samme sang. Vitnesbyrdets sang!

Dagens ‘manna’:
Vær med og syng - med eller uten melodi!
... og velkommen til det første brevet etter Johannes!

-------------------------------------

(1) Se refleksjonen: "Underskrift"
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

torsdag 1. oktober 2015

Jeg så noe, men jeg vet ikke hva det var.

Da jeg sist søndag fløy fra Chisinau til Amsterdam (via Bukarest) hadde jeg vindusplass (1). 

I øyekroken fanget jeg opp en lysstripe som fór forbi. Jeg tenkte at det var et fly som passerte i motsatt retning i sikker avstand på en lavere marsjhøyde. At det i en kort påfølgende strekning også var en kondensstripe, gjorde at jeg er temmelig sikker på at det må ha vært et fly. Poenget er at jeg aldri så noe som jeg med sikkerhet kan si at var et fly, likevel er jeg overbevist om at det var det det var.

Ut fra tolking av tegn, tidligere erfaring, litt kunnskap om fly og det faktum at jeg befant meg i lufta, trekker jeg altså en konklusjon basert på «tro»: «Jeg tror jeg så et fly». Faktum er at jeg ikke har noen annen logisk forklaring på det.

Slik er forholdet til Gudstroen min også. Jeg har aldri sett Jesus. Likevel vil jeg si at jeg tror jeg har sett ham. Jeg har ganske mye kunnskap om ham gjennom snart femti år med bibellesning. Dessuten har jeg masse personlig erfaring av hans nærvær, og har lært meg å tolke tegn på hans nærvær. Noen ganger er disse tegnene så sterke og foregår på en arena som gjør at det ikke kan være noen annen «logisk» forklaring. Med andre ord kan også tro bli den mest logiske løsningen. Og hvor går egentlig grensen mellom det fysiske øyet og troens øye? Spørsmålet har blitt illustrert på en utmerket måte i programmet «Norges smarteste». Fordi programlederen klarte lage en «b» med lippene sine samtidig som han sa «v», ble de som så ham snakke lurt til å høre «b», mens de som bare hørte det som ble sagt, hørte «v». Derfor kjøpte en «badebukse» og en annen «vadebukse».

Dette er bare noen refleksjoner knyttet til dagens vers, som er Jesu svar til overgivelsen til Tomas:

Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» 
Joh 20:29
Dagens ‘manna’:
Det er spennende å bruke troens øyne!
--------------------------------------
(1) ...og i dag flyr jeg tilbake!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 26. september 2015

Hva er vitsen med å se Herren?

Spørsmålet har en fortsettelse, men den kommer siden. Det er mulig spørsmålet virker konstruert, for de fleste som leser denne bloggen vil nok tenke at det å se Herren er så viktig at det er et mål i seg selv. Moses ønsket det, og mange av Bibelens helter lengtet etter å se Herren. 

David er som vanlig den som setter ord på det: Jeg minnes at du har sagt: «Dere skal søke mitt ansikt.» Ditt ansikt søker jeg, Herre. (Salme 27:8). 

Derfor er det et legitimt ønske, og det er ikke så rart at det første disiplene sier til Tomas når han er sammen med dem igjen er:
«Vi har sett Herren»
Joh 20:25a
Noen dager tidligere hadde Herren deres dødd på et kors, men nå hadde de sett ham levende – oppstått fra de døde. Men hva var vitsen med å se en levende Herre dersom det ikke fikk noen praktiske konsekvenser for dem?

Veldig mye av fortellingene om Jesu oppstandelse handler nettopp om gleden som ikke fikk direkte konsekvens for hvordan de levde livene sine. De snakket om det seg imellom bak låste dører. De visste ikke hva de skulle gjøre, så de dro ut for å fiske slik de hadde gjort før. 


Til å begynne var det fantastiske med oppstandelsen for disiplene begrenset til en begeistring over at Jesus ikke lenger var død. De skjønte ikke at det som skjedde i påsken var noe langt mer og vidtrekkende en den isolerte hendelsen at ett menneske gikk fra død til liv. De hadde ikke sett at det samme hadde skjedd med dem.

Det er faktisk viktigere at jeg ser hvilken betydning det som skjedde har for meg og at det fører til en forvandling
, enn å kunne si at jeg har sett Herren. For dersom ikke den forvandlingen finner sted, skapes det ikke tro verken hos meg eller andre. 

Så enkel er forklaringen på at Tomas tvilte. Jeg tror det er årsaken til at mange tviler i dag også! Folk hører at det vitnes, men de ser lite forvandling.

Dagens ‘manna’:

Herre, la meg se deg slik at andre ser meg i deg!
------------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 13. september 2015

Hva skal til for å tro?

Jeg tror ikke det finnes et konkret svar på dette. Det er et mysterium at det for noen synes lett å tro, mens andre sier: «Om jeg bare kunne tro!». Spørsmålet åpner for så mange vinklinger at det egentlig kunne blitt en lang serie med refleksjoner, men i dag knyttes tanken til versene:
Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.
Joh 20:6-8
Hvorfor trakk Johannes en annen konklusjon enn Maria, som tenkte at noen hadde «fjernet» den døde kroppen? 

Jeg tror det handlet om at Peter og Johannes tilhørte den gruppen som hadde fått mest undervisning. Det Johannes så, førte til at brikkene falt på plass. Det var nok å se det han så for endelig å fatte det som hadde vært umulig å gripe mens de var sammen med Jesus. Tro handler om å koble det man ser med det man har hørt. Maria hadde på sin side ikke det samme referanse-grunnlaget. At det kan utgjøre en forskjell kommer tydelig fram i det kjente verset: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.» (Rom 10:17).

Betyr det at Maria var «sjanseløs»?

Langt derifra!

Gud gir oss den grad av åpenbaring som er tilstrekkelig for å tro. Det er noe av tematikken gjennom hele Romerbrevet. Spørsmålet er hva vi gjør med det vi faktisk ser. I mange tilfeller er det et spørsmål om valg, mer enn om tro. Noen skjuler seg bak «manglende tro» fordi de vet at å bekjenne en tro må få konsekvenser for andre valg i livet. Da kan det være komfortabelt å bekjenne «ikke-tro». Jesus ber ikke noen om å tro på kristendommen eller kirken, han sier: «Tro på Gud og tro på meg!» Joh 14:1. Da er det viktig at det er det ekte Jesus-livet som blir synlig i verden slik at det blir lettere for mennesker å ta spranget og velge å tro.

Dagens ‘manna’

Tro er å ta spranget og velge å tro!
-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 29. mars 2015

En som vet!

Alle – ja, jeg er overbevist om at det ikke finnes unntak, opplever vanskelige situasjoner i løpet av livet. Kall det gjerne kriser. De er en naturlig del av livet. Det er en «krise» å bli født inn i denne verden. Det er en «krise» å gå ut av den – Og i livsløpet i mellom de to ytterpunktene dukker krisene opp med ujevne mellomrom. Da er det godt å slippe å være alene og å vite at det er minst én som vet, én som bryr seg om.

Lærlingene var i krise. De burde forstått, men de forsto ikke. De skjønte bare at det var noe vanskelig som var i ferd med å skje, noe de sannsynligvis helst ikke ville høre. Da var det godt å vite og forstå at han visste:

Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’?»
Joh 16:19
Det er godt når det er noen som bryr seg og stiller et direkte spørsmål. Jesus stiller et lukket spørsmål. Det er snilt med "lukkede spørsmål"* når spørsmålsstilleren vet. Da behøver ikke den eller de som sliter med vanskelige spørsmål, være redd for å dumme seg ut med formuleringen. Det er nok med et nikk som bekrefter at «Jeg er sett og blir tatt på alvor».

Det er selvfølgelig godt å vite at «Jesus ser og vet», men det er uendelig godt at han også er på jorden i dem som tror og følger ham. Jeg trenger å bli sett av mine søsken i Herren – og jeg vet at Jesus vil at jeg skal se mine medmennesker som ham. Jeg vet at det av nåde skjer av og til, og ber om mer nåde slik at det skjer oftere.

Dagens ‘manna’:

Gud, la meg se oftere!
----------------------------------------
* For den gode samtalen er det viktig å vite hva slags type spørsmål som skal stilles i de forskjellige situasjonene.Generelt anbefales overvekt av "åpne" spørsmål for å la samtalepartneren utdype svaret, men noen ganger er det lurt å "lukke" for å gripe tak i det som oppfattes som kjernen i problemstillingen.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 27. mars 2015

Terping, terping og atter terping


Da jeg var på Jeløya for noen år siden, var jeg så heldig å få jobbe sammen med flotte medarbeidere. En av dem, Thor Erik Fjellvang, er en fantastisk musiker og spilte sammen med en rekke store artister. 

Jeg husker han fortalte om hvordan noen av dem han akkompagnerte terpet det de skulle framføre igjen og igjen før konsertene. De kunne det ut og inn fra før, likevel terpet de på nytt foran hver eneste konsert. Det skulle sitte når det virkelig gjaldt. De kunne alltid bli bedre.

Jo nærmere Jesus kommer livets klimaks, dess viktigere blir det for ham å terpe det han har trent lærlingene i gjennom tre år. De skulle være maksimalt forberedt når det virkelig gjaldt:

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Joh 16:16 
Jesus har berørt temaet flere ganger. Nå tar han det opp igjen. Han må gi lærlingene en sjanse til å stille de vanskelige spørsmålene, slik at temaet kan terpes enda en gang. Den store prøven står foran både Jesus selv – og lærlingene. 
Når jeg kjenner resten av historien, er det nærliggende å si at Jesus besto mesterprøven, mens lærlingene strøk på svenneprøven. Kanskje det ligger lærdom i det også? 

Handler det om at de, slik som jeg, er lærlinger hele livet nettopp for å bevare avhengigheten av Mesteren?

Eller er det for at vi skal ha den samme erkjennelsen som Thor Erik og vennene hans: «Jeg kan alltid bli bedre, derfor terper jeg!»?

Dagens ‘manna’:

Jeg kan alltid bli bedre derfor terper jeg!
------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 20. mars 2015

Hva er rettferdighet?


«Hva er rettferdighet?» er et av livets virkelig store spørsmål, og kunne gjerne vært tittelen på et bokverk i flere bind. Men i dag er det knyttet opp mot dette verset:
Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger.Joh 16:10
Hva har Jesu «retur» til Far og det faktum at disiplene da ikke lenger ser ham med rettferdighet å gjøre?

At Jesus går til Far er et tydelig signal om at oppdraget hans på jorden er fullført. Han kom for å rettferdiggjøre. Nøkkelen er igjen «tro» på ham Gud sendte. Bare ved tro blir jeg rettferdiggjort. «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» skriver hebreerforkynneren*. Hadde Jesus ikke gått til Far, ville han ha blitt en institusjon man kunne valfarte til. Det er ikke frelse i en slik handling, bare i tro. Verden trenger å bli vist dette, og det er Talsmannens oppdrag.

Dagens ‘manna’:
Da Jesus gikk til Far, var rettferdighetsoppdraget fullført.
...og Tommy - det er rettferdighet i din og min favør!
------------------------------------
* Hebr 11:1
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 5. februar 2015

«Du tror det ikke før du får se det»

Uttrykket blir brukt bokstavelig og i abstrakt betydning. Det dukker opp i forskjellige varianter og på ulike arenaer. TV2 har flittig brukt det både i markedsføring og program. 
På troens arena er tematikken alltid aktuell. Det kan av og til virke forvirrende at noe skal sees for at det skal skape tro, mens det å tro uten å se blir framhevet som saliggjørende. I Johannesevangeliet dukker temaet opp til stadighet. Da Tomas hadde fått stikke fingrene sine i naglegapene i Jesu hender og bekreftet at det var Jesus, utbrøt Jesus: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20:29). Det kan virke som det står i en kontrast til dagens vers:
Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Joh 14:29
Nå er jeg klar over at det ikke står et ord om å se i dette verset, men det viser likevel til at "det som skal skje" vil være noe som kan oppfattes og «sees». Samtidig er "det som skal skje" av en slik karakter at det forutsetter tro på det Jesus har forutsagt for å kunne koble forutsigelsen og hendelsen sammen.

Og nettopp det tar jeg med meg som en påminnelse i dag. Jeg ser på alt som er blitt oppfylt gjennom historien, og gleder meg over at "det jeg ser" skaper tro på Bibelens ord. At kirken ikke alltid har vært en tro forvalter, rokker ikke ved det faktum at det virkelige livet er videreført fram til i dag. Jeg er der det nye livet lever!

Dagens ‘manna’:

Fordi jeg har sett det skje, tror jeg at det vil fortsette å skje!
---------------------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 23. januar 2015

«Dobbeltsyn»

Jeg har møtt folk som sliter med dobbeltsyn – og det må være en svært ubehagelig plage. Store norske leksikon definerer det som en «synsforstyrrelse hvor hjernen samtidig oppfatter to bilder av samme gjenstand».

For å få fullt utbytte av å lese Johannes-evangeliet, er det utvilsomt nyttig å kunne oppfatte mer enn ett bilde av samme «gjenstand» - for dersom et ord, en hendelse eller en egenskap kun forstås som ett bilde eller én dimensjon, kan jeg gå glipp av mange poeng.

I beretningen om mannen som var født blind, skrev jeg at forfatterens hensikt med å inkludere den fortellingen primært handler om de skriftlærde som påberopte seg «å se», men som likevel ikke så med «troens øye». Altså finnes det et helt klart dobbeltsyn på det «å se». Det er viktig å ha med seg den tanken når jeg leser dagens vers:

Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.
Joh 14:19
Verden forholder seg til det fysisk synlige. Mens de troende forholder seg til det som ikke sees rent fysisk, men som likevel blir synlig med troens øye*. I tillegg merkes det på den ekstra dimensjonen livet har fått. Visst lever jeg rent fysisk, men det lever også et liv som aldri kan dø – Jesu liv i meg.

Det er et «dobbeltsyn» som ikke gir ubehagelige plager, men en salig visshet.
For «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (1 Kor 4:18)

Dagens ‘manna’:

Jeg ser og skal leve!
---------------------------------
PS – se også «Hva skal til for å se?»
* Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. (Hebr 11:1)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 12. januar 2015

Kjenner du meg?

Det skjer stadig oftere at jeg hilser på mennesker for første gang der de føler de kjenner meg fordi de følger refleksjonene her på bloggen. Jeg håper det bildet som skapes av meg gjennom det jeg skriver, er et sant bilde. Jeg har ingen ønsker om framstå annerledes enn den jeg er, et vanlig menneske med svake og sterke sider, en som lengter etter å få se mer av Jesus i verden i 2015.

Men å kjenne et menneske fullt ut, tar tid. Om en drøy måned har jeg vært gift med Magna i 37 år. Vi kjenner hverandre veldig godt, men fordi vi er i stadig utvikling, utvikles også relasjonen – med andre ord blir vi stadig bedre kjent. Tid, fellesskap og deling av liv er viktige faktorer som skaper kjennskap.

Forutsetningene lå derfor på plass for Filip og Jesus:
Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’?
Joh 14:9
Når jeg tidligere har lest denne dialogen, har jeg lest en «sårhet» inn i Jesu respons. Det er mulig den er der, men gjennom dette dypdykket i evangeliet, opplever jeg at sårheten blitt kraftig nedtonet. Det er Jesus som legger opp til dialogen. Det er han som vil ha fram «spenningen». Hvorfor gjør han det?

Jeg tror det er gjennom dialog at vi blir kjent. Dialogen gir muligheter for å presisere hva som menes. Det er tydelig at disiplene var vant til samtalen fra årene sammen med Jesus, og jeg er overbevist om at det preget også de første kristne når de samlet seg i hjemmene. Det var også gjennom samtaler at «alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord»**. Nøkkelen til å se mer av Jesus i verden ligger i at alle som tror snakker åpent og ærlig om sin tro på en naturlig måte. Når det skjer, kan vi bli kjent med ham gjennom å bli kjent med hverandre. Men å kjenne fullt ut hører evigheten til:

Dagens ‘manna’:
Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også fullt ut er kjent.***
---------------------------------
* Jeg tok bildet i Sofienbergparken høsten 2013. Det ga så mange tanker. Noen hadde lekt med høstbladene - kanskje ville de ikke mer enn å spre et smil en vakker høstdag? Kanskje var det en oppfordring til den "etablerte kirken"? Var det i så fall berettiget? Er ikke det å kjenne Jesus nok til å bringe smilet fram? Jeg skulle ønske det var slik!
**  Jfr Apg 19:8-10
*** 1 Kor 13:12 (NB 1930 oversettelsen)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 11. januar 2015

Blir det aldri «nok»?

Spørsmålet kan passe i de fleste sammenheng. De tragiske hendelsene i Frankrike den siste uka fikk meg til å undres. Særlig fordi vi alle nå skal bli «Charlie». Det må da gå an å forsvare ytringsfriheten uten å bli en som gjør narr av andres tro? La avisen Charlie Hebdo få drive med sin satire - jeg vil forsvare deres rett til det, men jeg blir aldri «en av dem» og deres metoder. 

For religiøse karikaturtegninger er definitivt en form for «mobbing» av andre menneskers tro selv om formålet er å kritisere religiøs makt. Derfor sørget jeg, og ga uttrykk for sorg, da Magazinet trykket karikaturtegningene 9. januar 2006 – nettopp fordi det ikke er kristnes ansvar å tale for ytringsfrihet ved å gjøre narr av andres tro. 
Men selv om troen blir «mobbet», kan det aldri forsvare bruk av vold og terror - så her må vi ha to tanker i hodet samtidig. Derfor må vi, uavhengig av hvilken tro vi har, stå sammen for å verne om ytringsfriheten, men det må gjøres med verdighet – ellers tar dette aldri slutt – det blir aldri «nok».
 

Jeg har i flere dager tenkt å skrive et par ord om dette, men jeg forsøker å ikke mene noe om "alt" selv om det er mye jeg har en mening om. Det er mulig det virker litt søkt å gå videre til dagens vers, men uansett om det gjelder makt, mat, trening, rus, gambling, penger eller andre tema, er det noen som aldri får nok. 

Heller ikke Filip:
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.»
Joh 14:8
Det er underlig at Filip ikke hadde tatt poenget. Han var veldig rask til å vitne for Natanael med en gang han hadde møtt Jesus: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» (Joh 1:45) 
Troen på at Jesus var Messias må ha vært et fantastisk utgangspunkt for å kunne ta til seg og gripe all den undervisningen han kom med de neste tre årene. Kjernen var, ifølge Johannes, enheten mellom Far og Sønn, likevel var det «litt» som manglet for at det skulle bli «nok» for Filip.

Slik er det for veldig mange av oss, vi vil alltid ha litt mer for å kunne være helt trygge i vår tro – men tro er faktisk å hvile i gapet mellom det som jeg aner er sant og det som kan bevises - for Jesus er det gapet fylt av kjærlighet. Jeg skulle ønske at alle troende kunne finne en slik hvile. 

Dagens ‘manna’:

Det er «nok» det Jesus gjorde!
---------------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 16. desember 2014

Et blikk og et nikk

Det er utrolig hvor godt det kan være å få et «nikk» fra en person jeg stoler på når jeg er i en situasjon hvor jeg kjenner meg litt usikker. Som korpsleder (pastor) har Gud velsignet meg med personer som ikke er «nikkere» i negativ forstand – det vil si sånne som nikker uansett hva jeg sier eller gjør, men mennesker som har sett det som sin oppgave å oppmuntre meg. Det har vært uendelig godt å ha en slik i forsamlingen når jeg stiller meg fram med Guds ord. En som med et blikk eller et nikk bekrefter: «Jeg står sammen med deg!»

Jeg er sikker på at blikket til Johannes søkte blikket til ham han stolte på fordi han hadde noe viktig spørre om, men han var usikker på om han våget å stille Jesus akkurat det spørsmålet? Han fant blikket han søkte og fikk nikket:

Simon Peter nikket til ham for at han skulle spørre hvem han mente.
Joh 13:24
Jeg liker tanken på at det sannsynligvis var den eldste som nikket til yngste. Barna og de unge trenger oppmuntring for å kunne stille de vanskelige spørsmålene som handler om troen og konsekvensene av troen. De trenger åndelige foreldre som «nikker» på de rette stedene og som er rause og varme i blikket når det er noe som må justeres. Et nikk fra Peter var akkurat det Johannes trengte.

Dagens ‘manna’:

Et «nikk» kan være akkurat det en jeg treffer i dag trenger!
---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes