Jeg er Fars favoritt!

Hvordan kan det være mulig når han har så mange barn?

Faktisk er Faren min ‘alles far’. Slik avslutter Paulus sin liste over det som forener oss i én Ånd (1). Når Paulus kommer med denne uttalelsen, er jeg overbevist om at han ikke begrenser ‘alle’ til ‘alle troende’. Jeg tror han inkluderer hvert eneste menneske på jorden. I samme brev som Paulus skriver om Åndens enhet, forteller han at han ber til Far:

som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden… Efeserne 3:15 (1930)

Jeg har møtt mange mennesker, også troende, som sliter med et bilde av Gud som en ‘God Far’. Svært ofte kommer dette ubehaget av dårlige minner forårsaket av at den faren de selv har forholdt seg til var fraværende, voldelig eller regelrett en overgriper. 

Men det er Gud som setter standarden for hva en god far er og dermed definerer hva som er en god far - ikke motsatt. Selv en god jordisk far vil aldri kunne gi mer enn et lite glimt av hva den ‘fullkomne far’ er. Og selv om han er i stand til å favne flere ‘barn’ enn sine egne har vår ‘fullkomne Far’ kapasitet til å favne alle ‘barn’ i verden. Det beskrives til og med som en ‘rettighet’:

‘…alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Johannes 1:12

Derfor, når en person har valgt å ta imot Jesus i livet sitt, er han et Guds barn, og da er han også Guds favoritt. Det vil aldri skje at den ‘fullkomne far’ vil favorisere ett barn framfor et annet, fordi han vet at det å favorisere vil forstyrre Åndens enhet. Gud ønsker å se den rausheten hos barna sine. Han ønsker at vi skal synge med David:

Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!
Salme 133:1

… og vandrer sammen som én Armé, med ett oppdrag og ett budskap!

Dagens ‘manna’:

Jeg elsker å dele Faren min med alle!

--------------------------------
(1) Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far. Ef 4:3-6

En tid for alt * - men når da?

ENGLISH
Dette spørsmålet er ett av minst to spørsmål som dukker opp hver gang jeg leser dette verset:

Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far.
Joh 16:25

Når Jesus sier «Det kommer en tid» - er det alltid vanskelig å tolke, særlig i Johannesevangeliet. Det handler om spenningen mellom tidskronologiens «det skal komme en tid» og troens «allerede nå». Disiplenes respons i dette avsnittet tyder på at de oppfattet dette som et troens «allerede nå». Med andre ord det er nå Jesus taler åpent og rett fram (1). 

Det er nok noe riktig i det, for de neste setningene er tydelige, men igjen tror jeg at Jesus tenker på de 40 døgnene han jevnlig kommer til å være  synlig og fysisk tilstede mellom oppstandelsen og himmelfarten - det jeg refererer til som reparasjons- og stadfestelsesperioden.

Det andre spørsmålet er et mysterium både her i Johannesevangeliet og i de andre evangeliene: Hvorfor ble det å tale i lignelser og bilder oppfattet som en forvanskning av sannheten framfor å gjøre den mer tilgjengelig? (2)

I min oppvekst har bibelfortellingene vært et naturlig innslag både i hjem, skole og menighet. Der har bildene og lignelsene blitt formidlet av mennesker som har grepet innholdet i dem i tro. De er blitt forklart samtidig som de ble utlagt. Jeg tror det er den enkle forklaringen på at det er vanskelig for meg å forstå at bildene tåkelegger i stedet for å klargjøre. Kretsen rundt Jesus hadde det annerledes. Det var bare noen få av dem som hadde grepet trosinnholdet i bildene, så med mindre Jesus selv utla dem, som i lignelsen med Såmannen, forble de bilder, som Den hellige ånd senere kastet lys over.

Dagens ‘manna’:

Den hellige ånd skal lære dere alt og minne dere om alt (3)

 --------------------------------------------------
(1) Se vers 30: «Nå taler du rett fram og ikke i bilder.»
(2) «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse.» Mark 4:11-12
(3) Joh 14:26
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Rykk tilbake til start!

Det var marerittet i barndommens brettspill å trekke et kort som sa: «Rykk tilbake til start». Stigespillet hadde også sine farlige ruter som gjorde at jeg "falt" helt tilbake. Men det er ikke alltid dumt å ta en tur tilbake til utgangspunktet:

La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli værende i dere. For dersom det dere har hørt fra begynnelsen, blir i dere, vil også dere bli værende i Sønnen og i Faderen.
1 Joh 2:24

I Åpenbaringen kommer Johannes med en profetisk hilsen til menigheten i Efesos som går i samme retning: Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! (Åp 2:4-5a)

Det er veldig fort at det vi holder på med som kristne blir noe vi gjør i stedet for noe vi er. Jeg tror at «de gjerningene du gjorde før» ikke nødvendigvis refererer til noe menigheten ikke gjør lenger, men at det tidligere var drevet av kjærlighet, av livet. 

Det er også kjernen i dagens vers, det som har vært i meg siden jeg tok imot evangeliet må bli værende i meg, for det er det som gjør at jeg også blir værende i Sønnen og i Faderen. Egentlig er det der jeg ønsker å starte hver dag – ved utgangspunktet. Da går turen mot målet så mye lettere, også turen mot denne dagens mål: At Han er i meg og jeg i Ham slik at mennesker blir berørt av Ham. 

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva utgangspunktet er!

----------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Nøkkelen til guddommelig fellesskap - o, jul med din glede!

Det er mulig å tro på Gud uten å ha fellesskap med ham. Fellesskap forutsetter et møtepunkt. Gud ga menneskene dette møtepunktet ved selv å bli menneske. Derfor skriver Johannes:

Den som fornekter Sønnen, har ikke fellesskap med Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også fellesskap med Faderen.
1 Joh 2:23

Det nærmer seg jul. Julen er høytiden der himmel og jord møtes i et lite barn.

• Først grep jeg «pinsen» - i den forstand at jeg tok imot Den hellige ånds kraft.
• Så grep jeg «påsken» - det skjedde gjennom den frigjørende oppdagelsen av å se meg selv død med Kristus og oppreist med ham.
• Jeg er så uendelig glad for at jeg til slutt grep «julen» mens jeg fortsatt lever her på jorden. Det skjedde gjennom oppdagelsen av at slik Gud ble menneske i Jesus, blir Jesus tilstede i verden gjennom dem som tror når de fylles av Den hellige ånd. Jo visst hadde jeg hørt det før og sikkert forkynt det også, men det var den grenseløse konsekvensen av denne guddommelige strategien som gradvis gikk opp for meg.

Johannes visste det: Dette mysteriet kan bare virkeliggjøres i verden gjennom bekjennelsen av Sønnen. Da har jeg fellesskap med Faderen og Guds rike kommer nær nettopp der jeg er. Og slik kommer Guds rike nær der hvor enhver troende oppdager denne sannheten. 
Det er det som egentlig er jul – jul hele året!

Dagens ‘manna’:

Jul er guddommelig fellesskap!

Fortsatt god advent!
---------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Sunne og usunne to-komponentløsninger

Jeg bruker gjerne to-komponentslim når jeg skal lime noe som er utsatt for stor belastning. De viktige relasjonene i livet blir også utsatt for belastning. Det gjelder for eksempel vennskap, ekteskap og Gudsfellesskap. I slike relasjoner finnes det sunne og usunne to-komponentløsninger. 

Når jeg taler i brylluper snakker jeg ofte om den viktige kombinasjonen som ligger i løftet om å «elske og ære». Elske og ære er en sunn og sterk «lim». Det er en nær sammenheng mellom ære og «respekt» som er ordet Paulus bruker sammen med å elske*.

Respekt betyr egentlig «gjensyn», og da sier det seg selv at det å vise respekt er å handle slik at mennesker ønsker å se meg igjen. Det å se et menneske ofte fører til kjennskap. Og da er jeg igjen ved et av nøkkelbegrepene i Johannes-evangeliene:

Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg.
Joh 16:3

Dette er Jesu forklaring på hvorfor de som dreper andre i Guds navn tror de utfører en tjeneste for Gud. Jeg tenker at de som gjør slike handlinger gjør det med en overbevisning som er drevet av en lidenskapelig kjærlighet til en gud de ikke kjenner. Den kombinasjonen er usunn og bokstavelig talt livsfarlig, og det hadde aldri skjedd dersom de kjente Gud slik han er åpenbart i Jesus. 

Kombinasjonen «kjærlighet og kjennskap» får det motsatte utfallet. Det er en sunn to-komponentløsning som tåler stor belastning. Derfor blir målet for meg som lærling og etterfølger, å daglig ha et stadig gjensyn med Jesus slik at jeg til slutt kjenner ham fullt ut. Det sprer liv – ikke død!

Dagens ‘manna’:

Jesu lærlinger er livsspredere!

…………………………………..

* Ef 5:33 Se: Araldite

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Konturer av radikal kjærlighet

Da jeg var på offisersskolen for 40 år siden, hadde vi besøk av en jødisk rabbiner som selvfølgelig tok sin tro på alvor. Han valgte likevel å fortelle noen selvironiske vitser for å myke opp stemningen – og det klarte han. Her er en av historiene: En ortodoks jøde ble fortvilt da han oppdaget at sønnen var blitt en radikal kristen. Umiddelbart dro han for å snakke med rabbineren i synagogen. Da rabbineren hørte det utbrøt han: «Har det skjedd med din sønn også? Min sønn er også blitt med i Jesus-bevegelsen. Vi må søke råd hos Jehova!» Sammen ba de to fedrene til Jehova og forklarte ham situasjonen, og Jehova svarte: «Og dere tror at dere har problemer med sønnene deres – hva skal da jeg si?».

Guds sønn er radikal – fordi Gud er radikal. Paradokset er at det er kjærligheten som gjør Far og Sønn radikale. For søkende mennesker, vil møtet med den radikale kjærligheten være det de leter etter – og det finnes veldig mange mennesker rundt meg hver dag som er i den kategorien. De er glade for det de ser og hører. De hater ikke. Det er viktig å huske når fokuset i dette avsnittet er på verdens hat og forfølgelse av troende. Men, som jeg har skrevet i flere refleksjoner den siste tiden,  den radikale kjærligheten (helligheten) er provoserende på verden, og da truer den dem som elsker verdens verdier framfor sannhet og rettferdighet. Derfor ender noen mennesker opp med å hate, og Jesus må igjen minne om at:

Den som hater meg, hater også min Far.
Joh 15:23

…og da er det noen som også vil hate radikale etterfølgere av Jesus. Fordi vi representerer en som er så mye større enn oss selv, en kjærlighet som denne verden aldri vil forstå, og som jeg i beste fall bare aner konturene av.

Dagens ‘manna’:

Jeg aner konturer av en radikal kjærlighet!

…………………….
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Ordføreren»

Jeg bruker den politiske tittelen «Ordfører» hovedsakelig på bakgrunn av det tittelen betyr: En som bestemmer hvem som skal føre ordet.* 

Johannes siterer flere ganger uttalelser fra Jesus som tydelig melder ut hvem som fører ordet:

Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Joh 14:24b

Jeg tviler ikke på det Jesus sier her og at de ordene han sikter til er Faderens. Men umiddelbart starter det også en undring: Var alt Jesus sa Faderens ord? I så fall hvor blir da det sanne mennesket av? Og om Jesus selv er kilden til noe av det som kommer fram i evangeliene, rokker det i så fall ved troen?

For å ta det siste først, tenker jeg at svaret er et klart: «Nei – det rokker ikke ved troen». Dialogen mellom Far og Sønn i Getsemanehagen kunne like gjerne vært en dialog mellom Gud og menneske som ender opp i overgivelsen: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39). Det sanne mennesket trer fram med sine innvendinger, forblir i overgivelsen, og for meg bekreftes mysteriet «Ordet er blitt menneske».

På den annen side er ikke det at Gud legger sine ord i munnen på et menneske ensbetydende at det mennesket er guddommelig. Profetene opplevde det (se f. eks. Jer 1:9 og Hebr 1:1) og disiplene fikk løftet: «Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si.» (Matt 10:19). Det forteller kun om en enhet med Gud som har blitt mulig for alle mennesker å komme inn i på grunn av Jesus. Og det skjer for alle dem som er villige til å gjøre ham til «ordfører» i sitt liv.

Utfordringen er å la ordføreren få slippe til – særlig for mennesker som er proppfulle av ord slik som meg. Jeg trenger å bli klubbet ned av ordføreren rett som det er for at han skal slippe til med sine ord.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil la ordføreren slippe til med sine ord!

----------------------------
* Illustrasjonsbildet er av ordføreren i Bergen, Trude Drevland, som her danser sammen med Ola Grytten under seremonien da Ola ble kronet til høvding 16. nov. 2014.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem skal jeg be til?

Spørsmålet er ikke konstruert. Jeg har fått det mange ganger – av voksne, modne kristne. Spørsmålet er relevant, men jeg er usikker på om det er viktig for Vårherre. Bakgrunnen for at det kan bli litt forvirring er at mange som barn lærte å be til Jesus og i tillegg lærte vi å be «Fader vår». Skal jeg be til Far, Jesus eller Den hellige ånd. 

Med årene er jeg blitt mer bevisst på dette. Bønnene mine er rettet til Far. Jeg kommer til ham i Jesus, og takker Jesus for at han har gjort meg verdig til å komme fram for Far – og fortsetter gjerne med å takke Den hellige ånd for at han er nær meg. Jesus tok tid til å undervise om bønn i den lange avskjedstalen i Johannesevangeliet, og det kommer mer om bønn i de neste kapitlene:

Og det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli æret gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
Joh 14:13-14

Jeg tolker ikke det å «be om noe i Jesu navn» som det samme som å be til Jesus, samtidig tenker jeg at det aldri bli direkte feil om Jesus oppfattes som adressaten. Han er Gud slik Faderen og Ånden er Gud. Jeg skrev om dette for snart fem år siden i et innlegg med overskriften: «Adressaten». 
Gud ser til hjertet og da kommer bønnen fram dit den skal – så enkel er min tro.

Dagens ‘manna’:

En bønn fra hjertet kommer fram dit den skal!

----------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes