Viser innlegg med etiketten Bekjennelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Bekjennelse. Vis alle innlegg

søndag 15. mars 2026

Å vite hva bekjennelse er - et steg på veien

For et par uker siden skrev jeg at bekjennelse skaper bevegelse, og at det var det som startet reisen opp mot Jerusalem. I en av kirkeårets lesetekster blir vi igjen minnet om bekjennelsen: 

«Siden vi har en stor øversteprest som har gått inn gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.» 
Hebreerne 4:14-15

Selv om dette brevet er skrevet nettopp til hebreerne, betyr ikke det at det er ikke gjelder oss som er 'podet inn på stammen sammen med: = 'Guds utvalgte folk'. Øverstepresten representerte folket, og talte deres sak innfor Gud da han gikk inn i det aller helligste. 

Nettopp fordi Jesus har gått i våre 'sko' har han blitt prøvd i alt akkurat som deg og meg. Han vet hvor svake vi er. Derfor kan vi både bekjenne ham som Herre, eller bruke f. eks den apostoliske trosbekjennelse eller en av de andre. Men vi kan også våge å bekjenne våre egne svakheter og fall. Det ligger noe frigjørende i begge deler, og det trenger vi på veien opp mot Jerusalem. 

Dagens 'manna':

Bekjennelse både av tro og fall gjør reisen lettere!
_________________________________________________ 
 
Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #25 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

onsdag 4. mars 2026

Å vite hva oppdraget er – et steg på veien

Jeg har alltid vært fokusert på oppdraget, og med årene har det blitt stadig viktigere. For et par dager siden gjorde jeg et poeng av at det ikke bare var ‘ett’ steg på reisen mot kjennskap til hvem Jesus er, men ‘et’ steg. Det er ganske enkelt fordi det kreves mange skritt å bli ordentlig kjent med Jesus.
På samme måte som det bare fins ‘én’ Jesus, fins det bare ‘ett’ oppdrag. Også i forhold til det ‘ene’ oppdraget må jeg gå mange skritt for å bli kjent med det, for at det skal bli en integrert del av meg.

Da Simon hadde bekjent og blitt bekreftet med tilnavnet Peter (klippen), fortsatte Jesus:

«På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Matteus 16:18b

Peterskirken i Roma ble bygget der hvor det antas at Peter ble korsfestet. Dette ble gjort for å symbolisere forbindelsen mellom Peter og kirken. Bildet kan være fint dersom det ikke legges teologiske føringer i det, for - det er bekjennelsen som er klippen.
 
En kirke uten bekjennelse, er i beste fall en humanitær organisasjon. Det er ikke noe galt med humanitære organisasjoner, men en kirke må ta med hele oppdraget. Det er derfor det har vært viktig for Frelsesarmeen å slå fast at vi er ‘én’ armé med ‘ett’ oppdrag. Det er en utfordring fordi vi har et sterkt ønske om å bygge menighet for dem som deler kallet til det vi har definert som oppdraget, og vi har et like sterkt ønske om å lindre nød i verden som er en del av det samme ‘ene’ oppdraget. Det er ikke et to-sidig oppdrag, for det kan fort tolkes som om vi har to. Det er et integrert oppdrag som bygger på det ‘ene’ budskapet, som igjen bygger på den ‘ene’ bekjennelsen. Den bekjennelsen er utgangspunktet for veien opp til Jerusalem steg for steg.

Dagens ‘manna’:

Å bli kjent med oppdraget tar mer enn et steg
_____________________________________
(1) Jeg står der Peter sto, i det minste når det gjelder bekjennelsen - foran Peterskirken juli 2013. 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #14 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

tirsdag 3. mars 2026

Å vite hvem jeg er – et steg på veien

For vandringen sammen med Jesus, er det viktig at jeg er klar over hvem jeg er og hva som er min status. Etter at Peter hadde avgitt ‘den gode bekjennelsen’ (1), fikk han følgende stadfestelse fra Jesus:

«Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter...»
Matteus 16:17-18a

Hva visste Peter om seg selv etter denne bekreftelsen?

1. Gud har vist noe til meg

Dette er ikke unikt for Peter, for Gud taler og kaller på alle (2) gjennom mange kanaler (3)

2. Jeg har tatt imot det Gud har vist meg

Dette er mulig for alle mennesker (4)

3. Bekjennelsen jeg har gitt er viktig for meg

Uten bekjennelsen hadde ikke Peter blitt bekreftet (5)

4. Bekjennelsen er viktig også for andre

Fordi det er bekjennelse som er ‘klippen’ = Peter.

Punkt fire danner utgangpunktet for refleksjonen i morgen. Peter var unik, men det gjelder alle mennesker, også meg.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg er i Kristus.
________________________________________________
Postet på FACEBOOK
Dette er innlegg #13 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

(1) Jfr 1 Timoteus 6:12
(2) Gud over guder taler, Herren roper til jorden der sol går opp og der sol går ned. Salme 50:1
(3) Primært taler Gud gjennom sitt ord, men du finner mange refleksjoner rundt det å høre Guds stemme under etiketten «Guds stemme»
(4) Johannes 1:12
(5) Som sitert i går Romerne 10:10

lørdag 3. januar 2026

Det beste ligger alltid foran oss . . .

Det er den første lørdagen i et nytt år. I går var det julefest på Frelsesarmeen. Det var nydelig å se så mange barn og unge og noen av oss som har levd en stund var også der og gledet oss sammen med dem. For oss godt voksne hender det nok at vi tenker at det beste ligger bak oss, men for oss som tror, ligger det beste alltid foran oss.

Skaperen av «Narnia-universet» og en fantastisk formidler av det kristne håpet, C.S. Lewis, sa det på sin måte: «Du er aldri for gammel til å sette enda et mål, eller drømme en ny drøm!»

For å holde meg i hans ‘univers’, kan jeg si at Løven av Juda er min Konge*, og i pinse-beretningen har jeg bibelsk belegg for å tro og oppleve det som Peter siterte fra profeten Joel:

«I de siste dager skal det skje, sier Gud,
at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Deres sønner og døtre skal profetere,
de unge skal se syn,
og de gamle skal drømme drømmer.»
Apostelgjerningene 2:17

I forventning til det, holder jeg 
«urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast» 
Hebreerne 10:23

Postet på FACEBOOK

* Åpenbaringen 5:5

onsdag 6. desember 2017

Ingenting å erklære?


ENGLISH
«Har ikke Frelsesarmen noe å erklære?» repliserte tolleren på engelsk til vår tydelige erklæring om at vi ikke hadde noe som skulle fortolles. Da vi ble litt forvirret av hans reaksjon, fortsatte han med et smil: "Jeg forventet at dere skulle erklære at Jesus Kristus er Herre!"

En bror i Kristus på den rumenske siden av grensen til Moldova kunne ikke la være å gi oss denne utfordringen da vi passerte grensen tidligere idag

Selvfølgelig skal :

«hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære!»

Fil 2:11
På akkurat denne dagen for 47 år siden kom jeg med en slik erlæring da jeg ble opptatt som soldat i Frelsesarmeen i Mandal, og jeg har noe å erklære hver dag av mitt liv til jeg møter min Herre ansikt til ansikt. Takk til tolleren for påminnelsen, og takk til Vårherre som lar meg møte brødre og søstre i alle verdens hjørner som bekjenner det samme!

Dagens ‘manna’

Ja visst har jeg noe å erklære!
---------------------------------

fredag 24. mars 2017

Å vite når jeg skal tie – et skritt på reisen

Det er en tid for alt, skrev forkynneren og så kom det en tirade av motsatser som blant annet slo fast at det er
«en tid for å tie, en tid for å tale»
Fork 3:7b
Jeg må innrømme at jeg har nok vært ivrigere når det gjelder å benytte taletiden enn tietiden, men jeg er blitt mer bevisst på å trekke pusten og lytte i stedet for å tale. Noen ganger lykkes jeg, men ikke alltid.

Etter at Jesus hadde bekreftet for Peter at bekjennelsen hans var riktig, kom han med et pålegg som sikkert virket underlig på disiplene:

Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.
Matt 16:20
For noen dager siden slo jeg fast at bekjennelsen av hvem Jesus er, er viktig også for andre.  Da kan det virke litt rart at Jesus kom med en slik beskjed. 

Sitatet fra Forkynneren er en del av forklaringen. Det handlet nemlig om å «kjøpe tid». Jesus visste at han hadde knapp tid til å undervise disiplene om det som skulle skje i Jerusalem. Dersom disiplene begynte å spre nyheten om at Jesus er Messias, kunne han risikere å bli steinet før de nådde Jerusalem. Jeg tror den enkle forklaringen er at Jesus trengte hvert minutt på reisen til forberedelse og undervisning. Om noen dager kommer jeg tilbake til når det er tid for å tale.

I dag tar jeg med meg hvor viktig det er å lytte til hva Herren sier når det gjelder å tie eller å tale.

Dagens ‘manna’:

Gud, fortell meg når jeg skal tie!
-------------------------------------
* Noe fikk meg til å tie også da jeg var ung

onsdag 22. mars 2017

Å vite hva oppdraget er – et skritt på reisen

ENGLISH
Jeg har alltid vært fokusert på oppdraget, og med årene har det blitt stadig viktigere. For et par dager siden gjorde jeg et poeng av at det ikke bare var ‘ett’ skritt på reisen mot kjennskap til hvem Jesus er, men ‘et’ skritt. Det er ganske enkelt fordi det kreves mange skritt å bli ordentlig kjent med Jesus. 

På samme måte som det bare fins ‘én’ Jesus, fins det bare ‘ett’ oppdrag. Også i forhold til det ‘ene’ oppdraget må jeg gå mange skritt for å bli kjent med det, for at det skal bli en integrert del av meg.

Da Simon hadde bekjent og blitt bekreftet med tilnavnet Peter (klippen), fortsatte Jesus:

«På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Matt 16:18b
Peterskirken i Roma ble bygget der hvor det antas at Peter ble korsfestet. Dette ble gjort for å symbolisere forbindelsen mellom Peter og kirken. Bildet kan være fint dersom det ikke legges teologiske føringer i det, for - det er bekjennelsen som er klippen. 
En kirke uten bekjennelse, er i beste fall en humanitær organisasjon. Det er ikke noe galt med humanitære organisasjoner, men en kirke må ta med hele oppdraget. 

Det er derfor  det har vært viktig for Frelsesarmeen å slå fast at vi er ‘én’ armé med ‘ett’ oppdrag. Det er en utfordring fordi vi har et sterkt ønske om å bygge menighet for dem som deler kallet til det vi har definert som oppdraget, og vi har et like sterkt ønske om å lindre nød i verden som er en del av det samme ‘ene’ oppdraget. Det er ikke et to-sidig oppdrag, for det kan fort tolkes som om vi har to. Det er et integrert oppdrag som bygger på det ‘ene’ budskapet, som igjen bygger på den ‘ene’ bekjennelsen. Den ‘ene’ bekjennelsen er utgangspunktet for reisen opp til Jerusalem skritt for skritt.

Dagens ‘manna’:

Å bli kjent med oppdraget tar mer enn ett skritt
---------------------------------------
(1) Jeg står der Peter sto, i det minste når det gjelder bekjennelsen - foran Peterskirken juli 2013. 



tirsdag 21. mars 2017

Å vite hvem jeg er – et skritt på reisen

ENGLISH
For vandringen sammen med Jesus, er det viktig at jeg er klar over hvem jeg er og hva som er min status. Etter at Peter hadde avgitt ‘den gode bekjennelsen’ (1), fikk han følgende stadfestelse fra Jesus:
«Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter...»
Matt 16:17-18a
Hva visste Peter om seg selv etter denne bekreftelsen?

1. Gud har vist noe til meg

Dette er ikke unikt for Peter, for Gud taler og kaller på alle (2) gjennom mange kanaler (3)
2. Jeg har tatt imot det Gud har vist meg
Dette er mulig for alle mennesker (4)
3. Bekjennelsen jeg har gitt er viktig for meg
Uten bekjennelsen hadde ikke Peter blitt bekreftet (5)
4. Bekjennelsen er viktig også for andre
Fordi det er bekjennelse som er ‘klippen’ = Peter.
Punkt fire danner utgangpunktet for refleksjonen i morgen. Peter var unik, men det gjelder alle mennesker, også meg.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg er i Kristus.
----------------------------------
(1) Jfr 1 Tim 6:12
(2) Gud over guder taler, Herren roper til jorden der sol går opp og der sol går ned.  Salme 50:1
(3) Primært taler Gud gjennom sitt ord, men du finner mange refleksjoner rundt det å høre Guds stemme under etiketten «Guds stemme»
(4) Joh 1:12
(5) Som sitert igår Rom 10:10

mandag 20. mars 2017

Et skritt på reisen: Å oppdage hvem Jesus er

ENGLISH
Det er viktig at overskriften leses riktig. Det står ikke ‘ett’ skritt på reisen, men ‘et’. Å oppdage hvem Jesus er ikke ett skritt, men mange skritt. Jeg må ta et skritt om gangen. Jeg har tatt ganske mange og regner med at det blir flere før jeg endelig ser Jesus ansikt til ansikt.

Peter er et godt eksempel på en slik utvikling. Han vandret med Jesus både før og etter Jesu himmelfart, og det var en vandring med stadig nye åpenbaringer av hvem Jesus er. Peter visste en god del om Jesus før han sammen med de andre disiplene ble utfordret til å svare på spørsmålet: «Hvem sier dere at jeg er?», og jeg vet ikke om Peter ante rekkevidden av bekjennelsen han avla:

«Du er Messias, den levende Guds Sønn»
Matt 16:16
Kortere og enklere kan det knapt sies. Uansett, gjorde bekjennelsen et sterkt inntrykk på Jesus. Som sin Far, elsker Jesus å høre bekjennelsen. Det kommer fram i flere av fortellingene, og Paulus sammenfatter det i et viktig vers:
Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.
Rom 10:10
I et frelseshistorisk perspektiv er det litt tidlig å si at Peter ble frelst gjennom denne bekjennelsen, men han hadde bekjent tilstrekkelig til at Jesus kunne begynne undervisningen om at han nå skulle opp til Jerusalem for å legge grunnlaget for frelsen. 

Geografisk var dette en relativt kort tur. Åndelig sett var det en lang og utfordrende reise for disiplene generelt og for Peter spesielt, men en veldig spennende reise.

Dagens ‘manna’:

Å bekjenne hvem Jesus er, er et viktig skritt på reisen.
-------------------------------------

søndag 19. mars 2017

Bekjennelse skaper bevegelse

ENGLISH
Peters reise opp til Jerusalem begynte i nærheten av Cæsarea Filippi. I dag vil jeg ikke bruke tid på å filosofere over hvorfor starten skjedde akkurat der, men jeg tror ikke det var tilfeldig. Selv om den geografiske reisen var nødvendig, var det Peters åndelige reise som startet der.

Peter hadde fulgt Jesus en tid. Han var en trofast disippel, men hadde han grepet hva det egentlig handlet om? 

Det svaret vet bare Gud, men det var et par spørsmål Jesus ga disiplene som startet en prosess:
«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»
Og disiplene ga referat om hvem folk trodde Jesus var.'

Jeg tror det var minst to grunner til at Jesus stilte dette spørsmålet:

  1. Han ønsket å vite om disiplene fulgte med på hva som rørte seg i menneskene i sin samtid. Det tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag også.
  2. Han ønsket å vite om disiplene ble påvirket av hva opinionen sa om Jesus, eller om de var i stand til å stå for det de trodde selv. Det tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag også.
For det neste spørsmålet han stilte var:
«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» (1)
Peter ble den første til å svare. Selv om jeg er klar over at Peter var veldig impulsiv og ofte handlet før han tenkte, kom han med en bekjennelse som fikk enorme konsekvenser. For det første ble det starten på hans egen reise opp til Jerusalem, men det virker også som han ga Jesus signalet om at 'nå kan du starte din reise også!' 

Jeg kommer tilbake til Peters bekjennelse i morgen, men i dag slår jeg fast at bekjennelse skaper bevegelse. Dersom den ikke skaper bevegelse, er det fare for at bekjennelsen bare er tomme fraser.

Dagens ‘manna’

Bekjennelse skaper bevegelse
----------------------------------
(1) Bibelavsnittet:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»
Matt 16:13-15

lørdag 11. mars 2017

BØNN OM FRELSE

Sist torsdag hadde jeg en skype-prat med Marit Dehli som er journalist i Krigsropet. Bakgrunnen for samtalen var en opplevelse jeg hadde da jeg snakket om «Frelsesbønnen» på et pinsestevne i Tana i 2013. Magna og jeg var der som hovedtalere, og i minuttene før en av samlingene skulle begynne, benyttet jeg anledningen til å reklamere for Krigsropet (1) som et evangeliserings-redskap.

«Jeg har faktisk hørt om flere som har lest bladet og har blitt frelst ved å be frelsesbønnen!» sa jeg. En godt voksen kvinne avbrøt meg og sa: 
«Ja, det skjedde med meg!»
«Så du kom til tro, ba bønnen som står i Krigsropet, og derfor er du frelst og er sammen med oss for å feire pinse?» repliserte jeg.
«Ja!» svarte hun med et smil og strålte av glede.

Jeg har hørt flere slike historier når jeg har vært på reiser, og det kan være godt å få hjelp til å finne ord til å forme en bønn, men det viktigste er at bønnen kommer fra hjertet. 

Her er bønnen som har stått i alle utgaver av Krigsropet i mange år:
Jesus, du har sagt at alle er velkommen til deg, og nå vil jeg komme.
Jeg vet at du ga livet ditt for å sone menneskenes synd, og jeg tror at du også døde for meg. Jeg ber om tilgivelse for det jeg har gjort galt.
Jeg vet at du kom for å åpne veien for meg helt inn i Guds nærhet, og jeg forstår at jeg trenger deg.
Takk for at du elsker meg, både på grunn av og på tross av.
Takk for at du vil komme inn i livet mitt og hjelpe meg til å tro og til å leve.
Takk for at du frelser meg nå og gir meg din velsignelse.
Takk, Jesus!
Amen.
Og her har du den Bibelske garantien for at du er bønnhørt:
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.

Joh 1:12
Dagens ‘manna’:
Takk, Gud, for din frelse!
PS – Den lille beretningen kommer som en del av en artikkel i Krigsropet i nær framtid. Abonner gjerne på bladet, gi det til naboen eller legg det på et venteværelse når du har lest det. Det kan bidra til at noen leser det, kommer til tro og leser frelsesbønnen som står i hver eneste utgave (1).
-------------------------------
(1) Jeg reklamerer gjerne for Krigsropet til enhver tid – og i 2013 var det også en del av ansvarsområdet mitt. Jeg var stolt av å være del av utgivelsen av et så bra produkt.

fredag 10. februar 2017

Viktig for ‘dannelse’

ENGLISH
Jeg har vært involvert i folkehøgskolen i mange år. Derfor sitter ordet «dannelse» i ryggmargen. Vi finner ordet igjen i 'ut'dannelse, men utdannelse er noe man blir ferdig med og derfor foretrekker jeg å stryke ‘ut’. Dannelse er noe som pågår hele livet. Svenskene snakker om «bildning» i likhet med tyskernes «Bildung». Det er altså et bilde som skal dannes. 

I en kristen sammenheng handler det om dannelsen av Gudsbildet i meg. De mange trosbekjennelsene har en sentral plass i den dannelsen. Paulus siterer flere av dem i brevene til Timoteus, og jeg har vært innom noen allerede (1). 

I dag leser jeg:
Dette er et troverdig ord:
Døde vi med ham,
skal vi også leve med ham.
Holder vi ut,
skal vi også herske med ham.
Fornekter vi,
skal han fornekte oss.
Er vi troløse,
så er han trofast,
for han kan ikke fornekte seg selv.

2 Tim 2:11-13
Veldig mye tyder på at dette som Timoteus ble minnet om, var bekjennelser han kjente fra før. Paulus bekreftet dem for ham igjen som troverdige ord – altså ord som var og som er verd å tro på. 

En del av min dannelse både på barneskolen og søndagsskolen var å lære bibelvers og salmevers utenat. Det var troverdig ord å ta med seg gjennom ungdomsårene og videre gjennom livet som voksen. Dannelsen, eller ‘bildningen’ pågår fortsatt for at hans bilde skal bli synlig.

Dagens ‘manna’:

Dannelsen pågår også mens jeg leser og skriver!
--------------------------------
(1) Se f. eks. "En julebekjennelse"

onsdag 11. januar 2017

På livsførselens arena

ENGLISH
Ordenes arena som jeg skrev om i går, er defintivt viktig, men et like sterkt vitnesbyrd blir tydelig dersom vi tar dagens oppfordring på alvor:
«...vær et forbilde ... i livsførsel...»
1 Tim 4:12
Jeg begynner vanligvis å jobbe litt med neste dags blogg hver morgen. I går morges hadde jeg bestemt meg for å sitere et vers Paulus skrev til menigheten i Korint i dagens refleksjon. Det er fordi livsførsel er et sentralt tema i brevene han skrev til dem, og verset forteller litt om hvorfor: 
«...dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste.»
2 Kor 3:2-3
Derfor var det litt spesielt å delta i en begravelse noen timer senere. Vi var samlet rundt den åpne kisten til den 33 år gamle sersjantmajoren i Botanica korps. Vladimir døde etter et svært kort sykeleie og etterlater seg en kone som venter deres første barn. Det var mye tårer, samtidig som det var stor takknemlighet for Vladimirs liv og hans sterke vitnesbyrd og klare fokus. Fokuset hans på frelse var også veldig tydelig under hele seremonien.

En pensjonert offiser som kom med en hilsen, leste verset som jeg akkurat siterte og sa: «Vladimir levde som Kristi anbefalingsbrev». 

Jeg kikket på kona og så henne smile gjennom tårene. Hun vet at det er sant, jeg og mange andre vet at det er sant. Vladimir var et forbilde for de troende, men også for familien og andre venner som var møtt fram for å ta farvel. De fikk høre et tydelig budskap om tro, håp og kjærlighet.

På det siste møtet Vladimir var med om i korpset sitt, hadde korpslederen stilt hele forsamlingen et retorisk spørsmål: «Kan du bekjenne at du er klar til å møte Gud?» - Da hadde Vladimir høyt erklært for alle: «Ja, jeg er klar!»

Vladimir er gått hjem til Herren, men vi kommer til å fortsette å lese brevet han etterlater seg.
 

Dagens ‘manna’:
Forbilder er brev lest av alle
-------------------------------------------
* Sløyfen som vi alle bar på jakkeslaget "Inntil vi møtes i himlen!"

lørdag 24. desember 2016

En julebekjennelse

(For English see under)
Det finnes mange trosbekjennelser. Den som brukes mest i Norge kalles «Den apostoliske trosbekjennelsen», men det finnes også flere andre (1). I tillegg finner vi spor av slike bekjennelser i brevene til Paulus, og jeg har allerede nevnt en av dem vi finner i brevene til Timoteus. I dag kommer det en til, og det passer i grunnen godt på en julaften:
Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet.

1 Tim 3:18
I dag fryder jeg meg over gudsfryktens stor mysterium. Gud ble menneske! Når jeg griper en flik av det, griper han meg slik at jeg blir en del av mysteriet.

Dagens ‘manna’:
Det er nok å gripe en «flik» for selv å bli grepet!
Jeg ønsker dere alle en velsignet julehøytid!

-------------------------------------------
(1) Se Trosbekjennelsene

tirsdag 22. november 2016

Det handler om en viktig bekjennelse

Dersom hellighet og frukt kan favnes med ordet 'Kjærlighet', hvorfor er det da viktig med bekjennelse?

For meg er dette et viktig spørsmål. Primært fordi jeg vil mye heller ha liv enn lære. Samtidig er spredningen av åndelig liv avhengig av at jeg vet litt om hvordan ting henger sammen. Jeg tror det er bakgrunnen for dagens vers:

På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.
1 Joh 4:2
Hvorfor er det viktig for Johannes å minne om denne bekjennelsen dersom alt handler om å tro Jesus og elske hverandre? Og hvorfor er det viktig for meg å skrive om hellighet?

Svaret er enkelt:

Dersom det ikke er mulig for meg å akseptere at Jesus er hel og sann Gud og helt og sant menneske, begrenser jeg hva som er mulig for Gud.

Hvordan kan jeg tro at han kan virke gjennom sin kropp i min samtid dersom han ikke var i stand til å åpenbare seg selv i Jesus Kristus?

Allerede i det første århundret etter Kristus, ble denne læren utfordret. Det skjer også i vår tid. Koblingen mellom troen på Jesus som menneske og Gud er avgjørende for å kunne tro at Guds ånd som virket i hans kropp skal kunne virke i den kroppen han har valgt å bruke i dag.

Derfor blir det som jeg bekjenner om Jesus viktig for at hans liv skal spre seg. For det jeg lærer og bekjenner kan enten begrense eller gi næring til livet. Det samme gjelder min bekjennelse om hellighet.

Dagens ‘manna’:

Jesus er kommet i «kjøtt og blod», og Jesus kommer i «kjøtt og blod» idag.
-------------------------------

mandag 18. april 2016

Hvilken identitet er viktigst – den gamle eller den nye?

Da jeg for noen år siden skrev følgende sms: «Trenger et juridisk råd!» til min bror, advokaten, kom responsen umiddelbart: «Sitter i retten. Råd: Tilstå med engang, så får du strafferabatt».

Siden refleksjonen handler om bekjennelse, tilstår med engang: Jeg liker gamle ting og jeg samler på dem, men jeg har ingen skjelett i skapet. Jeg bekjenner også at jeg verdsetter erfaringene livet har gitt meg, både de gode og de vonde, for de har bidratt sterkt til det jeg er i dag. 


Dagens overskrift føyer to adjektiver til dem jeg allerede har hatt med i refleksjonene de siste dagene. Å velge mellom å bekjenne gammel eller ny identitet er en nøkkel dersom jeg ønsker å være hellig fordi Gud er hellig (1).

Paulus har skrevet veldig mye viktig, og etter å levd i Johannesevangeliet i ca 30 måneder ser jeg at hans erfaring samsvarer med Jesu undervisning:

«… den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud…»
2 Kor 5:17-18a
Jeg fornekter ikke min gamle identitet og ønsker å være ærlig og åpen om den, men det jeg vil bekjenne er min nye identitet i Kristus. Jeg tror det hjelper meg til å være den jeg er. For frelsen er ikke en oppussing av fasaden, eller en justering av det som var skjevt, det er en ny fødsel, en total forvandling, for «… alt er av Gud…».

Det tok noen år før jeg vågde å bekjenne hva jeg er i Kristus. Først og fremst skyldtes det at jeg ikke vågde å tro at det var sant. Men da jeg så underet – ikke gjennom å lete i eget liv, men ved å studere første del av det 6. kapittelet i Romerbrevet, som handler om at dåp er å dø med Kristus og oppstå med ham, da falt mye på plass. Avsnittet avsluttes slik:
På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.
Rom 6:11
Dersom jeg skulle regne meg som levende for Gud i Kristus Jesus, måtte jeg altså bekjenne den nye identiteten og ikke hele tiden bekjenne syndens makt i den gamle (2). Da ville jeg gjøre synden til seierherre og Jesus til taper.

Dagens ‘manna’:

Jeg har en ny identitet i Kristus!
-----------------------------------
(1) Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd.
1 Pet 1:15 
(2) Jeg har ikke problemer med å bekjenne konkret synd, men det ble etter hvert umulig for meg å delta i den lutherske bekjennelsen: Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske,
som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte
.
Bønnen er fin dersom den faktisk stemmer med sannheten. Men - dersom synden er oppe og avgjort og jeg er en ny skapning i Kristus som av hele hjertet ønsker å elske Herren min Gud, blir det helt feil å bekjenne min gamle identitet. Det vil hindre, ikke fremme, min åndelige utvikling.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

torsdag 28. januar 2016

Til kamp med den gode bekjennelsen

I de siste par ukene har jeg hatt et spesielt fokus på hva jeg bekjenner. Jeg er klar over at fokus på bekjennelse i ekstreme tilfeller kan føre til fornektelse av realiteter, og det kan fort føre til at man blir gjort til latter. Men jeg har igjen og igjen erfart at det jeg bekjenner forsterkes som en del av min identitet. 

Når jeg fokuserer på å bekjenne kjærlighet som våpen mot ondskap, så merker jeg at den kjærligheten som allerede er i meg, blir i meg og jeg i den. Det jeg altså tror i mitt hjerte blir en realitet gjennom bekjennelsen. Det bekreftes at det er sant.

For to dager siden slo Johannes fast for meg viktigheten av «Hva jeg hører», i går viktigheten av «Hva jeg ser» og i dag viktigheten av «Hva jeg bekjenner»:
Om noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i Gud.
1 Joh 4:15
I en verden der kreftene bryter ned og ødelegger, er det viktig å bekjenne det som bygger opp og bringer liv. Den indre vissheten kommer gjennom å bekjenne det jeg tror på. Derfor vil jeg bekjenne Jesus som Guds Sønn, slik at jeg blir i Gud og jeg i ham. Det samme gjelder det som aldri skal rokkes eller forgå:
  • Når jeg bekjenner Guds ord, blir det i meg og jeg i det.
  • Når jeg bekjenner tro, blir troen i meg og jeg i den.
  • Når jeg bekjenner håp, blir håpet i meg og jeg i det.
  • Når bekjenner kjærlighet, blir kjærligheten i meg og jeg i den!
Da tror jeg Jesus blir synlig! 

Dagens ‘manna’:
Jeg vil gå til kamp med den gode bekjennelsen *

--------------------------------
* Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til, det som du bekjente deg til da du bar fram den gode bekjennelsen for mange vitner. (1 Tim 6:12)
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

søndag 10. januar 2016

Antikrist og polarisering

Begrepet polarisering blir gjerne brukt om to motstridende grupper der forskjellene tydeliggjøres av begge parter. Dette blir ofte brukt innenfor politikken, men det skjer også mellom ideologier som ikke knytter seg til ett politisk parti. 

I det første århundre utviklet det seg veldig mange retninger innenfor kristendommen. Jeg er derfor litt usikker på om Johannes sikter til intern-opprydning innenfor egen ideologi i dagens bibelvers, eller om det er angrep fra andre «ismer» han har i tankene:
Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden.
1 Joh 4:3
Helt siden jeg bestemte meg for å følge Jesus, har jeg lagt merke til spenningen mellom human-etisk forbund og kristendommen. Det er i utgangspunktet et paradoks, for humanismen bygger i all hovedsak på de samme verdiene som kristendommen. Derfor har vi mye mer å kjempe sammen for, enn det som skiller. For når alt kommer til alt, er det hva den enkelte gjør i forhold til Jesus som utgjør forskjellen. 

Nå vil verken en kristen eller en human-etikker si at Jesus er en uvesentlig skikkelse i verdenshistorien, men jeg har alltid funnet det litt pussig at de kristnes bekjennelse av Jesus som Frelser provoserer human-etikerne mer enn deres forkastelse av ham provoserer de kristne. De er i sin fulle rett til å velge ham bort på samme måte som jeg er i min fulle trett til å fortelle om hva han betyr for meg. Jeg skriver dette for å illustrere at en tydelig forkynnelse av Jesus alltid vil provosere – til og med innad i Kirken. 

Når Kirken* blir institusjonalisert kan det bli for trangt for Kristuslivet. Da kan til og med Kirken bli preget av Antikrists ånd, for – slik jeg allerede har nevnt koker alt ned til hva den enkelte gjør i forhold til Jesus. Da er det ikke medlemskapet som er det avgjørende, men hvilket valg jeg har gjort i mitt hjerte.

Dagens ‘manna’:

Hva gjør jeg i forhold til Jesus i dag?
-------------------------------------
* Kirken med stor «K» er for meg samlebetegnelsen på alle kristne trossamfunn, og min egen «kirke» Frelsesarmeen er intet unntak
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

lørdag 9. januar 2016

Hva er mitt "CREDO"?

Dersom evangeliet koker ned til å tro på Jesus og elske hverandre, er det da viktig med hvilke læresetninger jeg bekjenner? For meg er dette et viktig spørsmål. Primært fordi jeg vil mye heller ha liv enn lære. Samtidig er spredningen av liv avhengig av at jeg vet litt om hvordan ting henger sammen. 

Jeg tror det er bakgrunnen for dagens vers:
På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.
1 Joh 4:2
Hvorfor er det viktig for Johannes å minne om denne bekjennelsen dersom alt handler om å tro Jesus og elske hverandre?

Dersom ikke det er mulig for meg å akseptere at Jesus er hel og sann Gud og helt og sant menneske, begrenser jeg hva som er mulig for Gud. Hvordan kan jeg tro at han kan virke gjennom sin kropp i min samtid dersom han ikke var i stand til å åpenbare seg selv i Jesus Kristus? Allerede i det første århundret etter Kristus, ble denne læren utfordret, men også i vår tid er koblingen mellom troen på Jesus som menneske og Gud avgjørende for å kunne tro at Guds ånd som virket i hans kropp skal kunne virke i den kroppen han har valgt å bruke i dag.

Derfor blir det jeg bekjenner om Jesus viktig for at hans liv skal spre seg. For det jeg lærer og bekjenner kan enten begrense eller gi næring til livet.

Dagens ‘manna’:
Jeg vil bekjenne Jesus «kommet i kjøtt og blod»!
-------------------------------
(1) Credo = en bekjennelse av tro som styrer dine handlinger

tirsdag 8. desember 2015

Nøkkelen til guddommelig fellesskap - o, jul med din glede!

Det er mulig å tro på Gud uten å ha fellesskap med ham. Fellesskap forutsetter et møtepunkt. Gud ga menneskene dette møtepunktet ved selv å bli menneske. Derfor skriver Johannes:
Den som fornekter Sønnen, har ikke fellesskap med Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har også fellesskap med Faderen.
1 Joh 2:23
Det nærmer seg jul. Julen er høytiden der himmel og jord møtes i et lite barn.
  • Først grep jeg «pinsen» - i den forstand at jeg tok imot Den hellige ånds kraft.
  • Så grep jeg «påsken» - det skjedde gjennom den frigjørende oppdagelsen av å se meg selv død med Kristus og oppreist med ham.
  • Jeg er så uendelig glad for at jeg til slutt grep «julen» mens jeg fortsatt lever her på jorden. Det skjedde gjennom oppdagelsen av at slik Gud ble menneske i Jesus, blir Jesus tilstede i verden gjennom dem som tror når de fylles av Den hellige ånd. Jo visst hadde jeg hørt det før og sikkert forkynt det også, men det var den grenseløse konsekvensen av denne guddommelige strategien som gradvis gikk opp for meg.
Johannes visste det: Dette mysteriet kan bare virkeliggjøres i verden gjennom bekjennelsen av Sønnen. Da har jeg fellesskap med Faderen og Guds rike kommer nær nettopp der jeg er. Og slik kommer Guds rike nær der hvor enhver troende oppdager denne sannheten. 
Det er det som egentlig er jul – jul hele året!

Dagens ‘manna’:

Jul er guddommelig fellesskap!
Fortsatt god advent!
---------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’