Å vite når jeg skal tie – et skritt på reisen

Det er en tid for alt, skrev forkynneren og så kom det en tirade av motsatser som blant annet slo fast at det er

«en tid for å tie, en tid for å tale»
Fork 3:7b

Jeg må innrømme at jeg har nok vært ivrigere når det gjelder å benytte taletiden enn tietiden, men jeg er blitt mer bevisst på å trekke pusten og lytte i stedet for å tale. Noen ganger lykkes jeg, men ikke alltid.

Etter at Jesus hadde bekreftet for Peter at bekjennelsen hans var riktig, kom han med et pålegg som sikkert virket underlig på disiplene:

Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.
Matt 16:20

For noen dager siden slo jeg fast at bekjennelsen av hvem Jesus er, er viktig også for andre.  Da kan det virke litt rart at Jesus kom med en slik beskjed. 

Sitatet fra Forkynneren er en del av forklaringen. Det handlet nemlig om å «kjøpe tid». Jesus visste at han hadde knapp tid til å undervise disiplene om det som skulle skje i Jerusalem. Dersom disiplene begynte å spre nyheten om at Jesus er Messias, kunne han risikere å bli steinet før de nådde Jerusalem. Jeg tror den enkle forklaringen er at Jesus trengte hvert minutt på reisen til forberedelse og undervisning. Om noen dager kommer jeg tilbake til når det er tid for å tale.

I dag tar jeg med meg hvor viktig det er å lytte til hva Herren sier når det gjelder å tie eller å tale.

Dagens ‘manna’:

Gud, fortell meg når jeg skal tie!

-------------------------------------
* Noe fikk meg til å tie også da jeg var ung

Å vite hva autoritet er – et skritt på reisen

ENGLISH

Det er ikke tvil om at misbruk av autoritet har gjort mye skade i mange menigheter. Når Frelsesarmeen i disse dager retter oppmerksomheten mot ansvarliggjøring på alle plan, er maktmisbruk et av områdene hvor det innføres rammer for å redusere muligheten for at det skal kunne skje. Men den autoritet som springer ut fra kjærlighet til Gud og mennesker kan heldigvis brukes til å skape noe som er godt og byggende:

«Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Matt 16:19

Peter hadde sett Jesus bruke autoritet på en riktig måte. Han bandt de onde kreftene og satte fri dem som var bundet av dem. Jesus snakket ofte om makt, og den makt som var overgitt ham:

For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Joh 17:2

Jeg tror det er denne autoriteten Jesus formidler til Peter. I intervjuet om «Frelsesbønnen» som kommer i Krigsropet #18, siterer Marit Dehli meg på denne måten:

Når han ber frelsesbønnen med et annet menneske, bekrefter han for den andre hva som har skjedd:
‒ «Når du nå har bedt, er du Guds barn. Du er en Jesu disippel», sier jeg. «Den viktigste bekreftelsen er den indre vissheten som Den hellige ånd gir. Den kan komme momentant eller som en soloppgang».

Det å kunne gi slike bekreftelser er en integrert del av den autoriteten som Jesus overlater til sine disipler. Jeg vil bruke åndelig autoritet til å bygge opp mennesker.

Dagens ‘manna’

Åndelig autoritet er gitt for å bekrefte

------------------------------

Knowing what authority is - a step on the journey

NORSK

The abuse of authority has done much damage in many churches. When the Salvation Army draws attention to accountability on all levels, the abuse of power is one of the areas where a framework is put in place for reducing the possibility of abuse to happen. However, an authority that springs from a love of God and people can fortunately be used for the purpose of something good and constructive:

“I will give you the keys of the kingdom of heaven; whatever you bind on earth will be bound in heaven, and whatever you loose on earth will be loosed in heaven.”
Matt 16:19

Peter had seen Jesus use authority in the best manner. He bound the evil forces and set free those who were bound by them. Jesus often spoke about power, and the power that was given to him:

For you granted him authority over all people that he might give eternal life to all those you have given him.
John 17:2

I think it is this authority Jesus conveys to Peter. When I was interviewed for the article "Prayer of salvation" which will be published in Krigsropet # 18, Marit Dehli quotes me in this way:

When he prays the prayer of salvation with a seeker, he confirms for the person what has happened:
- “When you now have prayed, you have become a child of God. You are a disciple of Jesus”, I say. “The most important confirmation is the inner certainty that the Holy Spirit gives. This affirmation can come instantly or as a sunrise”.

Being able to provide such confirmations is an integral part of the authority that Jesus gives to his disciples. I want to use this kind of spiritual authority to build people up.

Today 'manna'

Spiritual authority is given for the purpose of affirmation

------------------------------

Å vite hva oppdraget er – et skritt på reisen

ENGLISH
Jeg har alltid vært fokusert på oppdraget, og med årene har det blitt stadig viktigere. For et par dager siden gjorde jeg et poeng av at det ikke bare var ‘ett’ skritt på reisen mot kjennskap til hvem Jesus er, men ‘et’ skritt. Det er ganske enkelt fordi det kreves mange skritt å bli ordentlig kjent med Jesus. 

På samme måte som det bare fins ‘én’ Jesus, fins det bare ‘ett’ oppdrag. Også i forhold til det ‘ene’ oppdraget må jeg gå mange skritt for å bli kjent med det, for at det skal bli en integrert del av meg.

Da Simon hadde bekjent og blitt bekreftet med tilnavnet Peter (klippen), fortsatte Jesus:

«På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Matt 16:18b

Peterskirken i Roma ble bygget der hvor det antas at Peter ble korsfestet. Dette ble gjort for å symbolisere forbindelsen mellom Peter og kirken. Bildet kan være fint dersom det ikke legges teologiske føringer i det, for - det er bekjennelsen som er klippen. 
En kirke uten bekjennelse, er i beste fall en humanitær organisasjon. Det er ikke noe galt med humanitære organisasjoner, men en kirke må ta med hele oppdraget. 

Det er derfor  det har vært viktig for Frelsesarmeen å slå fast at vi er ‘én’ armé med ‘ett’ oppdrag. Det er en utfordring fordi vi har et sterkt ønske om å bygge menighet for dem som deler kallet til det vi har definert som oppdraget, og vi har et like sterkt ønske om å lindre nød i verden som er en del av det samme ‘ene’ oppdraget. Det er ikke et to-sidig oppdrag, for det kan fort tolkes som om vi har to. Det er et integrert oppdrag som bygger på det ‘ene’ budskapet, som igjen bygger på den ‘ene’ bekjennelsen. Den ‘ene’ bekjennelsen er utgangspunktet for reisen opp til Jerusalem skritt for skritt.

Dagens ‘manna’:

Å bli kjent med oppdraget tar mer enn ett skritt

---------------------------------------
(1) Jeg står der Peter sto, i det minste når det gjelder bekjennelsen - foran Peterskirken juli 2013. 

Knowing what the mission is – a step on the journey

NORSK 
I have always been focused on the mission, and as I have grown older, it has become even stronger. A couple of days back, I made a point of the fact that it was not only ‘one’ step on the journey of getting to know Jesus, but ‘a’ step because it takes many steps to know Jesus intimately. 

In the same way as there is only ‘one’ Jesus, there is also only ‘one’ mission. However, even in relation to the ‘one’ mission it takes many steps to get to know it so well that the mission becomes an integral part of my identity.

When Simon had made his confession and was affirmed and given the name Peter (rock), Jesus continued:

“…on this rock I will build my church, and the gates of Hades will not overcome it.”
Matt 16:18

St Peter's Basilica in Rome was built on the spot believed to be the place where Peter was crucified. This was done to symbolize the connection between Peter and the church. The image works well as long as there are no theological strings attached, because in the end the confession is the rock. A church without the confession, is merely a humanitarian organization. There is nothing wrong in being a humanitarian organization, but that is not the whole mission.

That is one of the reasons why the Army has been busy ascertaining that we are 'one' army with 'one' mission. This has become a challenge because we have a strong desire to build a church for those who share our call to the mission, and we have an equally strong desire to alleviate suffering in the world, which is a part of the ‘one’ mission. We do not have a dual mission in the meaning of ‘two’. It is an integrated mission that is based on the 'one' message, which again is based on the 'one' confession. The 'one' confession is the starting point for the journey up to Jerusalem - step by step.

‘Manna’ for today:

To get to know the mission takes more than one step

--------------------------------------------
(1) I stand where Peter stood - at least when it comes to the confession. St. Peter's Basilica - July 2013.

Bekjennelse skaper bevegelse

ENGLISH
Peters reise opp til Jerusalem begynte i nærheten av Cæsarea Filippi. I dag vil jeg ikke bruke tid på å filosofere over hvorfor starten skjedde akkurat der, men jeg tror ikke det var tilfeldig. Selv om den geografiske reisen var nødvendig, var det Peters åndelige reise som startet der.

Peter hadde fulgt Jesus en tid. Han var en trofast disippel, men hadde han grepet hva det egentlig handlet om? 
Det svaret vet bare Gud, men det var et par spørsmål Jesus ga disiplene som startet en prosess:

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»

Og disiplene ga referat om hvem folk trodde Jesus var.'

Jeg tror det var minst to grunner til at Jesus stilte dette spørsmålet:

1. Han ønsket å vite om disiplene fulgte med på hva som rørte seg i menneskene i sin samtid. Det tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag også.
2. Han ønsket å vite om disiplene ble påvirket av hva opinionen sa om Jesus, eller om de var i stand til å stå for det de trodde selv. Det tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag også.

For det neste spørsmålet han stilte var:

«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» (1)

Peter ble den første til å svare. Selv om jeg er klar over at Peter var veldig impulsiv og ofte handlet før han tenkte, kom han med en bekjennelse som fikk enorme konsekvenser. For det første ble det starten på hans egen reise opp til Jerusalem, men det virker også som han ga Jesus signalet om at 'nå kan du starte din reise også!' 

Jeg kommer tilbake til Peters bekjennelse i morgen, men i dag slår jeg fast at bekjennelse skaper bevegelse. Dersom den ikke skaper bevegelse, er det fare for at bekjennelsen bare er tomme fraser.

Dagens ‘manna’

Bekjennelse skaper bevegelse

----------------------------------
(1) Bibelavsnittet:
Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»
Matt 16:13-15

Bekreftelse igjen og igjen

I går skrev jeg om de spesielle relasjonene som kan oppstå mellom mennesker som deler troen, og hvor viktig det er å bekrefte hverandre. Temaet er veldig viktig også utenfor troens arena, men om jeg går tilbake til fortsettelsen av fortellingen som utspiller seg på stranda ved Tiberiassjøen, er det fortsatt «bekreftelse» som ligger som en undertone:

Da Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: «Herre, hva skal skje med ham?»
Joh 21:21

Det er mulig å lese mye inn i dette verset. Den mest hyggelige tanken er at Peter hadde omsorg for Johannes. Og jeg tror faktisk at det kan ha vært tilfelle på tross av Jesu tilsynelatende avvisende svar:

Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»
Joh 21:22

Når jeg leser Jesu svar, er det fort gjort å trekke konklusjonen at Jesus mente at Peter var nysgjerrig, men det behøver ikke å være den eneste forklaringen. Kanskje Jesus ville formidle at det går an å vise et menneske omsorg uten å vite noe om hans eller hennes framtid. Nå kan grensen mellom nysgjerrighet og omsorg i mange tilfeller være vanskelig å finne, men kanskje Peter tenkte at dersom han visste mest mulig om hvilke tanker Jesus hadde for Johannes, ville han lettere kunne være til støtte.

Men det er ikke sikkert at det er det beste for et menneske alltid er å vite. Den beste støtten Peter kunne gi Johannes var å holde seg nær til Jesus. Derfor kommer bekreftelsen på det egentlige kallet på nytt: «Følg du meg!». Peter ble altså enda en gang bekreftet. Samtidig ble også Johannes på en måte bekreftet gjennom det Jesus sa. Indirekte kan det tolkes slik: «Uansett hva som skjer med Johannes, er det min vilje som skjer med ham!»

Det er tydelig at akkurat dette skulle komme til å bli en god trøst for Johannes, men det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Bekreftelse kan komme på en måte jeg ikke venter.

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den helt spesielle relasjonen

Det hender at det oppstår helt spesielle relasjoner mellom mennesker som står i en tjeneste. Det kan være for en periode, slik det var for Barnabas og Paulus. De ble sendt ut og jobbet godt sammen under den første misjonsreisen, men skilte senere lag. Barnabas reiste videre med Johannes Markus, mens Paulus fortsatte misjonstjenesten sammen med Silas. Jeg har også hatt mennesker som har jobbet godt sammen med fordi vi er på samme åndelige «bølgelengde».

Da jeg begynte refleksjonene rundt Peters gjeninnsettelse, nevnte jeg at det må ha vært en helt spesiell relasjon mellom Peter og Johannes siden Johannes fulgte etter Jesus og Peter da de hadde den viktige samtalen (1):

Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: «Herre, hvem er det som skal forråde deg?»
Joh 21:20

Det er ikke bare denne hendelsen som bekrefter det spesielle relasjonen. I den første tiden etter pinsen opererte Peter og Johannes tett sammen (2). Men også referansen som Johannes gjør til det siste måltidet i dagens vers, er en henvisning til den spesielle relasjonen. Det var Peter som ga Johannes signalet om at han skulle stille det vanskelige spørsmålet (3). Det er viktig å ha relasjon til en medvandrer som kan bekrefte hva som er rett. Kristenlivet er aldri en «solo-reise», vi er kalt til å støtte, stadfeste og veilede hverandre. Peter trengte det. Johannes trengte det. Jeg trenger det.

Jeg fortsetter denne tankerekken i morgen.

Dagens ‘manna’:

En viktig del av mitt kall er å bekrefte andre

--------------------------------------
(1) se «Hvem eller hva er ‘disse’?»
(2) De åtte første kapitlene i Apostelgjerningene har flere hendelser som bekrefter dette.
(3) Se: "Et blikk og et nikk" - Joh 13:23-24
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Går det an å forstå en profeti?

I går brukte jeg følgende setning: «Det er mulig at Peter opplevde ‘profetien’ Jesus kom med som ubehagelig». Men jeg vet ikke om Peter forsto rekkevidden av det som senere skulle skje. Jeg vet heller ikke hvor mye Johannes forsto da han hørte det som ble sagt, og det gjør forklaringen hans interessant:

Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Joh 21:19

Dette er beretningen til en som har hørt profetien og opplevd at den hadde gått i oppfyllelse. De fleste som driver med historisk bibelforskning antar at Peter ble korsfestet år 64 e.Kr. Det er sannsynlig at Johannesevangeliet er skrevet ca 35 år senere. Da hadde det allerede oppstått en tradisjon hvor det ble sett som en ære å få lov til å dø martyrdøden. Under tiden på teologisk fakultet skrev jeg en «ord for ord»-oversettelse av Ignatius’ brev til romerne fra gresk. Det var fascinerende å oppdage hvordan Ignatius oppfordret sine lesere til å slutte å be om hans redning fra martyrdøden. Her er en liten smakebit: «Jeg ber dere: Ikke gjør vel for meg i utide. La meg få bli mat for dyrene, og gjennom dem vinne Gud. Jeg er Guds korn, og ved dyrenes tenner males jeg slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød!».

Jesus sa ingenting til Peter om at det som skulle skje med Peter ville være en måte å ære Gud på, men slik ble det altså oppfattet av martyrene selv, og ikke minst av dem som var vitner til deres utholdenhet og mot. 

Samtidig er det interessant at det er mye «rart» som skjer i vandringen med Jesus som vi ikke forstår før det går i oppfyllelse.

I de siste par ukene har Magna og jeg tenkt en del på det som skjedde den siste dagen på kontoret vårt på DHK i Moldova i august 2007. Peter Callander, som skulle lede arbeidet videre i en kort periode holdt en liten tale til oss, og sa «Fordi jeg er fra Australia har jeg med en boomerang til dere, og jeg gir den til dere som et tegn på at det skal komme velsignelser tilbake til dere fra arbeidet i landet og for at dere selv skal komme tilbake!». Den gang tenkte vi at det sikkert skulle bli mulig å besøke landet, men selv om vi er åpne for og ofte opplever profetiske hendelser, forsto vi ikke den gang at dette faktisk var profetisk. 

Det viktigste er likevel ikke profetien, men etterfølgelsen (1). Hadde vi ikke fortsatt å følge Jesus, ville vi ikke vært i Øst-Europa i dag. Det var også det som var det viktigste for Jesus å formidle til Peter, og det er det viktigste å formidle til hans disipler i dag:

Dagens ‘manna’:

Følg meg! Den som gjør det, lever et rikt liv om han lever eller dør!

--------------------------------------
(1) Se "Kallets kjerne"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er egentlig oppdraget?

I fortellingen om «Peters gjeninnsettelse» blir Peters kjærlighetserklæringer etterfulgt av at Jesus gir ham et oppdrag. I likhet med spørsmålene Jesus stilte kan oppdragene se relativt like ut, men også i dem er tydelige nyanser og progresjon.  

• «Fø lammene mine!» (1)

Dette er egentlig et oppdrag for en sau. I min forståelse er det en person som har tatt imot Jesus som sin Frelser, er født på ny og har vokst i modenhet og åndelig innsikt slik at han/hun kan være med å bære omsorg for lammene. Det skulle være den helt naturlige utviklingen.

• «Vær gjeter for sauene mine!» (2) 

I dette oppdraget går man fra å være «sau» til å bli «gjeter». Rent «fysisk» er det ikke en naturlig biologisk utvikling, og bildet kan fort begynne å halte fordi det tilhører «mysteriet». Åndelig sett er dette likevel den «naturlige» utviklingen. Gjeteren (hyrden) passer på flokken, advarer dem mot farer og sørger for vern. I denne fasen finner sauene mye av føden sin selv.

• «Fø sauene mine!» (3)

I dette oppdraget ligger den fullstendige overgivelsen. Slik Jesus ga seg selv som mat (brød) for verden, oppfordres Peter til å gjøre det samme. Dette skjer når en etterfølger identifiserer seg med Jesus på en slik måte at etterfølgeren er bevisst på at han/hun er «Jesus» tilstede i verden. Når sauene ser gjetere som er lik Jesus, oppdager de at det er mulig å ta trosskrittet fra å være en sau til å bli gjeter. «Jesus» har kommet til deres nivå for å ta dem videre slik at den «gode sirkelen» kan rulle videre i generasjoner.

Dette er både interessant og viktig, men det aller viktigste er etterfølgelsen, og det kommer klart til uttrykk i resten av fortellingen.
Dagens ‘manna’:

Oppdraget er Jesu strategi for modning og vekst!

----------------------------------
(1) Joh 21:15
(2) Joh 21:16
(3) Joh 21:17
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Jesus-begeistring

Jeg ønsker å skape Jesus-begeistring hver eneste dag, og i dag håper og ber jeg om masse Jesus-begeistring. Vi åpner formelt det nye hovedkvarteret for Frelsesarmeens arbeid i Øst-Europa om noen timer. Det er fint besøk. Stabssjefen, kommandør William Roberts, er kommet fra det internasjonale hovedkvarteret for å foreta innvielsen. Og – enda viktigere er det åndelige bygget: Vi ønsker velkommen seks nye kadetter i sesjonen «Glade forbedere». To fra Georgia, to fra Ukraina, en fra Russland og en fra Moldova.

En som aldri klarte å skjule sin Jesus-begeistring, var Peter. Det ble veldig synlig etter den store fiskefangsten ved Tiberiassjøen:

Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen.
Joh 21:7 (1)

Jeg liker villskapen til Peter. Ingenting skal stoppe ham fra å komme fram til Jesus. Det er nesten noe desperat ved det han gjør – og jeg elsker det. Ingenting inspirerer meg mer enn ekte begeistring. Det smitter. Hadde jeg vært i båten, tror jeg hadde kastet meg i sjøen jeg også. Heldigvis var det med noen av de litt mer «sindige», som sørget for at fangsten kom til land. Mer om det i morgen, men i dag er det feiring. Jeg ber om en Jesus-feiring som skaper begeistring!

Dagens ‘manna’:

Verden trenger å se mer Jesus-begeistring!

-------------------------------
(1) Se også "Stol på Gud og møt på jobben!"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem er sjefen?

I en uformell gruppe utvikler det seg fort roller. Slik har det sikkert alltid vært, og det er også eksempler på det i Bibelen. Jesus kalte selv den gruppen som ble disiplene hans. I prinsippet var den en uformell gruppe, men det var ikke tvil om hvem som var «sjefen».

De syv som befant seg på stranden ved Tiberiassjøen manglet fire for å være fulltallige på det tidspunktet. Jesus hadde unnlatt å lage en hierarkisk struktur i gruppen, og selv om Peter sannsynligvis hadde en «lederfunksjon», var den i aller høyeste grad tvilsom på grunn av fornektelsen. Men på stranden sier han:

Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med», sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Joh 21:3

Jeg kunne stoppet i dagevis ved dette verset. Det inneholder veldig masse informasjon. Det kunne blitt en refleksjon til hvert av disse temaene

1. Peter har ikke ro til å vente på nærmere beskjed fra Jesus – jeg kan lære av feilene hans!
2. Peter vender tilbake til det han gjorde før han ble disippel – husk å spørre om alt var bedre før!
3. Peter er en ledertype selv om han dummet seg ut i påsken – livet er ikke slutt selv om jeg dummer meg ut!
4. Ledertyper handler og drar andre med seg – jeg må huske at det er på godt og vondt!
5. Når man forsøker å rette opp en dumhet uten å tenke – blir man ofte stående igjen med ingenting!

Dagens ‘manna’:

Jeg kan lære mye av egne og andres feil – og feil kan rettes opp!

---------------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Er det viktig å løpe?

Spørsmålet er veldig generelt. Om det tolkes helt bokstavelig, vil helsepersonell sannsynligvis svare «nei», men samtidig presisere at det er veldig viktig å være i bevegelse. Jeg liker veldig godt å løpe, derfor vil jeg si at det er viktig for meg. Konkurranse med andre blir mindre og mindre viktig. Jeg innser at alderen gjør at det å forbedre resultater fra yngre dager er langt utenfor rekkevidde, men det er fortsatt morsomt å teste hvor fort jeg for eksempel kan løpe 10 km. 

Jeg vet ikke om Peter var opptatt av det, men han måtte se seg slått av ungdommen han også:

Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.
Joh 20:3-5

Og de to løp fordi det var viktig å løpe. Noe viktig hadde hendt. Det var om å gjøre å finne ut av det så fort som mulig. Det er sjelden at jeg har sett mennesker løpe for å få plass på et møte med Jesus som hovedperson. Men det har skjedd. Forventningen til at noe skal skje får folk til å løpe. De vil ikke gå glipp av Gudsnærværet.

Er det viktig å løpe?

Kanskje ikke, men jeg tror det er veldig viktig med forventning. Og jeg tror at det var forventning som gjorde at i hvert fall Johannes løp. Jeg tror ikke det var viktig for ham å slå Peter, men Johannes måtte skynde seg for å se om det var slik han trodde. «Forvent mer og du vil oppleve mer!»inneholder mye sannhet.

Det er derfor jeg åndelig talt «løper»: Jeg vil se om det er slik jeg tror!

Dagens ‘manna’:

Jesus skaper forventning!

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

That’s what friends are for

Jeg har ikke tenkt å gli gradvis over til engelske overskrifter, men da jeg leste dagens vers, begynte den kjente sangen å summe i ørene mine. "That’s what friends are for" fikk Grammy for årets låt i 1985, og jeg tror nok at en stor prosent av verdens befolkning har hørt sangen. «Det er det venner er til for» ville vi sannsynligvis sagt på norsk. Den «navnløse» Johannes hadde forstått akkurat det:

Disippelen som kjente øverstepresten, gikk ut og snakket med tjenestepiken som holdt vakt ved porten, så Peter fikk komme inn.
Joh 18:16

Når man ikke selv har venner i framskutte posisjoner, er det godt å kjenne noen som har. Det må ha utviklet seg et helt spesielt vennskap mellom Peter og Johannes. I begynnelsen av kirkens historie er det de to som spiller hovedrollene. Og kanskje det bare var Johannes som fikk høre hele historien om Peters gjenopprettelse ved stranden av Tiberiassjøen nettopp på grunn av det fortrolige forholdet det var mellom de to disiplene.

Ofte kan det være vanskelig å vitne for venner, men det beste jeg kan gjøre for en venn, er akkurat det som Johannes gjorde. Han sørget for at Peter fikk komme inn på gårdsplassen og hjalp ham på den måten nærmere Jesus. Kanskje han skjønte at det var det Peter trengte også etter oppstandelsen da han hvisket ham i øret: «Det er Herren»* med referanse til ham som sto på stranden og snakket til dem*. That’s what friends are for.

Dagens ‘manna’:

Hva er det viktigste jeg kan gjøre for mine venner?

------------------------------------
* Joh 21:7
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Friends in high places

…heter det på fremmedlandsk når man har kontakter høyt i et hierarki. Det kan sikkert ha sine fordeler dersom man er i en situasjon hvor man trenger det. 

Ni av disiplene stakk av da Jesus ble tatt til fange. To fulgte etter ham og vaktstyrken. Den ene av dem kjente en i en nøkkelstilling:

Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne andre disippelen kjente øverstepresten, og han kom inn på gårdsplassen foran øversteprestens bolig sammen med Jesus, mens Peter ble stående utenfor ved porten.
Joh 18:15

Hvorfor i all verden tar Johannes med denne opplysningen?

Det er et av de mange øyenvitnesporene. Johannes er nesten helt konsekvent i forhold til å ikke nevne sitt navn der han er deltaker i fortellingen. Her er det overveiende sannsynlig at han selv er «den andre disippelen». Andre ganger er han «den disippel som Jesus hadde kjær». Opplysningen om at Johannes ble sluppet inn på gårdsplassen, har ikke stor betydning for selve fortellingen, men det er et vitnesbyrd om at han var nær begivenhetenes sentrum.

Jeg har av og til lurt på om denne forbindelsen mellom Johannes og den religiøse makteliten kan være en av forklaringene til at Johannes sannsynligvis var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden, men jeg tror ikke det. Hans bror, Jakob, var den første av de tolv som ble henrettet*, så det er lite sannsynlig at familien Sebedeussen fikk noen form for særbehandling ut over det som skjer under påskedramaet.

For meg er dagens poeng at det er viktig at en reporter er nær begivenhetenes sentrum. Dersom jeg skal rapportere fra Guds hjerte, må jeg ha være nær hans hjerte – and «I have a friend in high places» som gir meg adgang helt inn i Guds nærhet.

Dagens ‘manna’:

Jeg må rapportere fra begivenhetenes sentrum

--------------------------------------------
* Apg 12:1-2
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes