Underskrift

I de siste tre månedene har jeg inntrykk av at det viktigste jeg kan bidra med i Guds rike, er underskriften min. Men ikke helt uten videre. Det har vært nødvendig å stadfeste underskriften min hos flere notarius publicus både i Moldova og Romania. Den står selvfølgelig også på det «grønne kortet» og i passet. 

Passet måtte for øvrig også oversettes til rumensk for å bli godtatt av en bank i Romania. Og - oversettelsen måtte bekreftes av, jo, nettopp en notarius publicus. Det kan synes litt rart at et pass jeg kan vise på en hvilken som helst grense i så å si «hele verden» trenger en oversettelse, men jeg regner med at det er noe som hører med til den lokale bankens sikkerhetsrutiner. Trøsten er at det bidrar til økt sysselsetting selv om det ikke skapes annet enn offisielt godkjente dokumenter.

Dagens vers er en «bekreftet» underskrift:

Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant.
Joh 21:24

Hvem er «vi» som vet dette? Det er neppe datidens «notariuser», og det er umulig å vite om de satte sine navn under. I så fall er det overveiende sannsynlig at den delen av dokumentet har gått tapt ved en kopiering. For var det egentlig så viktig å ta med disse navnene som tilhørte sannhetsvitner som ingen lenger visste hvem var? Og nå – snart to tusen år etter, spiller det ingen rolle for troverdigheten til innholdet. Enten tar jeg imot det slik det står i tro, eller så lar jeg det være.

Verset er likevel interessant fordi det indikerer at det har vært flere med i skriveprosessen – i hvert fall i dette siste kapittelet av evangeliet. Som jeg nevnte for noen dager siden, var det sannsynligvis en «skole» rundt Johannes, og det er ikke umulig at det er den gruppen disipler som har vært «sekretærer» under nedtegnelsen av evangeliet. Det var i hvert fall ikke uvanlig å bruke «sekretærer» ved for eksempel brevskriving. Det er helt klart at Paulus brukte det, ettersom han i brevet til galaterne kommer med en kort hilsen skrevet med egen hånd i avslutningshilsenen (2).

I Johannes-evangeliet er det sannsynligvis «skriverne» som gir seg til kjenne som vitner helt i sluttfasen. De hadde opplevd sannheten i innholdet som ble presentert. Det har jeg også!

Dagens ‘manna’:

Jeg har opplevd at det er sant!

--------------------------------------------
(1) Jeg har valgt Benjamin Franklins underskrift som illustrasjon fordi han sa: “Give me 26 lead soldiers and I will conquer the world.” - "Gi meg 26 blysoldater og jeg skal vinne verden" - med referanse til de 26 bokstavene i det engelske alfabetet. Det skrevne ord er viktig!

(2) Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere (Gal 6:11)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vitnesbyrdets formål!

Jeg har skrevet det før, og jeg gjentar det gjerne: Jeg elsker å høre menneskers vitnesbyrd (troshistorie) og jeg deler gjerne min egen, både med troende, men ikke minst med dem som jeg mistenker for ikke å tro.

For ei drøy uke siden var jeg ute og kjørte med en advokat fra byrået som vi bruker. Da vi passerte et bygg i sentrum, kommenterte han at det opprinnelig var KGBs hus. 

«Ja, de har vært aktive også lenge etter oppløsningen av Sovjetunionen, og for det jeg vet kan de fortsatt være i aktivitet», repliserte jeg. 

Jeg så med en gang anledningen til å fortelle historien til ham som ledet arbeidet i Moldova et par år før vi kom hit første gang. Han ble pluteselig alvorlig syk og måtte flys ut av landet med en sprukket milt. Heldigvis gikk det bra, milten ble fjernet, men han slet fortsatt med helsa, og dro hjem kort etter.
I 2006 var han og kona tilbake og ledet arbeidet i Romania en kort periode og vi ble kjent med dem. En dag dukket en mann opp på døra hos majoren og spurte om ikke han var major C som ledet arbeidet i Moldova noen år tidligere. Det kunne major C bekrefte.
  
«Jeg har møtt deg før» sa mannen. «Jeg var medlem av KGB og vi hadde Frelsesarmeen under oppsikt og var bekymret for den sterke veksten i bevegelsen. Vi tenkte at det hadde med lederen å gjøre, og bestemte oss for å rydde deg av veien. På en mottakelse på Codru hotell sørget vi for at du ble forgiftet. Nå er jeg selv blitt en kristen, og jeg har lett etter deg for å be deg om tilgivelse!»

Selvfølgelig fikk han tilgivelsen.

Jeg kunne se at fortellingen gjorde inntrykk på advokaten. «Er du ikke redd?» spurte han meg. «Da kunne jeg ikke vært her» svarte jeg. «Du ser, jeg er glad i mennesker og i Bibelen står det at den fullkomne kjærligheten driver bort frykt, jeg kan ikke elske mennesker hvis jeg frykter dem, da kan jeg like gjerne reise hjem!» Jeg vet at Gud er begynt å jobbe med advokaten, og jeg ber om jeg må få flere anledninger. Jeg tror de kommer for det er flere oppdrag som venter.

Det var veldig viktig for Johannes å vitne. Det var derfor han skrev ned alt han så under den dramatiske korsfestelsen, og derfor skrev han:

Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant.
Joh 19:35

Dagens ‘manna’:

Vitnesbyrdet mitt kan ingen ta fra meg, men jeg deler det mer enn gjerne!

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å bli vist tillit

Det er ingen selvfølge å bli vist tillit. Derfor gjør det noe med oss når det skjer. Å bli vist tillit er nesten som en kjærlighetserklæring. Jeg viser ikke tillit til et menneske jeg er redd for eller frykter. I sitt første brev skrev Johannes: I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut (1).

Fordi jeg selv opplever meg som elsket av Jesus, har jeg ikke vansker med å forstå at Johannes valgte å omtale seg som «disippelen Jesus elsket». Jeg tror en av grunnene til at han oppfattet det slik, var den enorme tilliten han må ha opplevd da han sto ved Jesu kors:

Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.
Joh 19:25-27

Dette er kanskje ikke en viktig fortelling i det store dramaet, men den er enda et «øyenvitnespor». Fortellingen var viktig for Johannes, og derfor tar han den med (2). Likevel sier det noe om hvem Jesus tenkte på da han hang på korset – fokuset var på andre og omsorgen for dem. Og - er en lekse om å vise tillit, og hvor viktig den er for at et menneske skal oppleve seg som respektert og elsket.

Jesus viser sine etterfølgere en enorm tillit. Vi blir satt til å forvalte verdens viktigste oppdrag, og vi blir utrustet med enorme åndelige ressurser for å kunne gjennomføre det. Også de ressursene kan misbrukes, derfor er det forunderlig at han tar sjansen, men han gjør det fordi han elsker oss, og tillit er en del av kjærlighetens innhold.

Dagens ‘manna’:

Tillit er en del av kjærlighetens innhold.

------------------------------------------
(1) 1 Joh 4:18
(2) På samme måte som Markus er den eneste som har med den litt «meningsløse» informasjonen etter at Jesus ble tatt til fange: «En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort.» Mark 14:51-52. Den eneste forklaringen på hvorfor dette er med er selvfølgelig at det Markus sitt eget vitnesbyrd.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Friends in high places

…heter det på fremmedlandsk når man har kontakter høyt i et hierarki. Det kan sikkert ha sine fordeler dersom man er i en situasjon hvor man trenger det. 

Ni av disiplene stakk av da Jesus ble tatt til fange. To fulgte etter ham og vaktstyrken. Den ene av dem kjente en i en nøkkelstilling:

Simon Peter og en annen disippel fulgte etter Jesus. Denne andre disippelen kjente øverstepresten, og han kom inn på gårdsplassen foran øversteprestens bolig sammen med Jesus, mens Peter ble stående utenfor ved porten.
Joh 18:15

Hvorfor i all verden tar Johannes med denne opplysningen?

Det er et av de mange øyenvitnesporene. Johannes er nesten helt konsekvent i forhold til å ikke nevne sitt navn der han er deltaker i fortellingen. Her er det overveiende sannsynlig at han selv er «den andre disippelen». Andre ganger er han «den disippel som Jesus hadde kjær». Opplysningen om at Johannes ble sluppet inn på gårdsplassen, har ikke stor betydning for selve fortellingen, men det er et vitnesbyrd om at han var nær begivenhetenes sentrum.

Jeg har av og til lurt på om denne forbindelsen mellom Johannes og den religiøse makteliten kan være en av forklaringene til at Johannes sannsynligvis var den eneste av disiplene som ikke led martyrdøden, men jeg tror ikke det. Hans bror, Jakob, var den første av de tolv som ble henrettet*, så det er lite sannsynlig at familien Sebedeussen fikk noen form for særbehandling ut over det som skjer under påskedramaet.

For meg er dagens poeng at det er viktig at en reporter er nær begivenhetenes sentrum. Dersom jeg skal rapportere fra Guds hjerte, må jeg ha være nær hans hjerte – and «I have a friend in high places» som gir meg adgang helt inn i Guds nærhet.

Dagens ‘manna’:

Jeg må rapportere fra begivenhetenes sentrum

--------------------------------------------
* Apg 12:1-2
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

"Overkill"

…det hender jeg bruker begrepet "overkill" når jeg synes det overdrives med virkemidler for å nå et bestemt mål. Johannes bruker ikke det begrepet, men tro om ikke det er poenget med dagens vers:

Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen.
Joh 18:3

Motivet kan selvfølgelig være det jeg tidligere i dypdykket har beskrevet som å etterlate seg «øyenvitnespor» - og det er definitivt noe forfatteren har lagt merke til, men for Johannes må det ha vært absurd å se en vaktstyrke som Pilatus hadde lånt til jødene for anledningen og sammen med fariseernes vaktmenn skal det har vært en stor flokk*. I tillegg må de komme i ly av natten med fakler, lamper og våpen. 

Det er altså den religiøse elite som tar denne verdens maktmidler i bruk. Det sier noe om religiøsitet, og mye om denne verdens overdrevne tro på bruk av fysisk makt. Johannes på sin side hadde fått øynene opp for kjærligheten som beseirer alt. Derfor må han få fram akkurat den kontrasten i evangeliets avsluttende klimaks.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten seirer til slutt

---------------------------------------------
* Matt 26:47
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Dere kan dra!

Dere er frie til å gjøre som dere selv vil! Hold gjerne fast på de religiøse skikkene og tradisjonene. Det ikke noe galt i dem, men de er ikke et mål i seg selv. Jeg har sett det allerede mange ganger i Johannesevangeliet, og det ligger også i dagens vers:

Dere kan dra opp til høytiden. Jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke inne.» Dette sa han til dem og ble selv igjen i Galilea.
Joh 7:8-9

Hadde løvhyttefesten vært et mål, kunne ikke Jesus latt være å dra om det var aldri så mye trusler og livsfare. Selv om denne lille samtalen har et viktig budskap om frihet, gir den også en innsikt i Jesu indre anliggender – med andre ord legger Johannes igjen enda et ”øyenvitnespor”.

Friheten til å ta egne valg også i forhold til å dra til Jerusalem selv om Jesus ikke skulle dit, er et signal om noe av den undervisningen som han likevel skulle formidle under festen. Deler av den må ha vært like tung å fordøye som undervisningen om Brødet fra himmelen. Men for oss som tror, er det næringsrik føde i nesten hver eneste setning. Friheten Jesus gir i dette verset viser at ikke alle valg er et valg mellom rett og galt. Om brødrene hadde valgt å bli, hadde det sikkert også vært rett. Livet i etterfølgelse er derfor ikke en ”stress-reise” der jeg hele tiden må vite det neste steg, men en reise der jeg henter fram ”kompasset” med jevne mellomrom for å sjekke at retningen er riktig.

Dagens ’manna’:

Etterfølgelse er den egentlige frihet

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Neppe en tilfeldighet

I gårsdagens fokus på scenebeskrivelsen som danner rammen rundt samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinne, kom jeg inn på flere viktige ting, men jeg dukket ikke ned i informasjonen: ”det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef” (Joh 4,5).

Evangelisten tar det med fordi stedet neppe var en tilfeldighet. Den detaljerte informasjonen om stedet er et "øyenvitnespor", men i referansen til forholdet mellom Jakob og Josef – far og sønn – ligger det en dypere symbolikk som også er typisk for Johannes. Det er veldig mange hendelser i Josefs liv som finner en parallell i Jesu liv. Her er noen få eksempler:

Jakob ble kalt Israel. Hans sønner var altså Israels folk. (Israels folk = Guds folk). Relasjonen mellom Jakob og Josef blir beskrevet som helt spesiell (1 Mos 37:3). Det fikk brødrene til å hate ham. Da Josef kom til ”sine egne” med sine drømmer, ”tok de ikke imot ham”, men hatet ham enda mer. De besluttet å slå ham i hjel, men i stedet valgte de å gjemme ham i en ”brønn”. De forrådte ham ved å selge ham til slavehandlere for 20 sekel sølv. Deretter tok de den spesielle kjortelen hans, slaktet en bukk og smurte blodet på kjortelen for at det skulle se ut som at han var blitt drept. (– NB Johannesevangeliet er det eneste som har med referansen til den spesielle kjortelen som Jesus bar og som soldatene kastet lodd om – jeg regner med at den også var tilsølt av blod etter piskingen).

Det forunderlige er at brødrene gjennom å ”ofre” Josef la til rette for at de selv mange år senere ble frelst fra døden på grunn av ham. Den ”frelsen” ble mulig ved at han gjennom sin opphøyde posisjon tilga dem og viste dem nåde og gjenopprettet den brutte relasjonen med dem: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres» (1 Mos 50:20-21).

Var Jesu valg av arena for den kjempeviktige samtalen med kvinnen tilfeldig? Neppe – Han måtte reise gjennom Samaria (Joh 4:4).

Dagens ’manna’:

Bibelen er en fantastisk bok!

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes