Kristi himmelfartsdag

I går var Bjørn Tore Hovland det musikalske innslaget på nasjonalfesten i Kragerø. Han ga oss flere vakre tolkninger fra våre nasjonale sangskatter. Jeg hadde bedt ham finne en sang om «inkludering» rett før andakten, og jeg visste ikke hvilken sang han hadde valgt før han ankom og ville synge: «Du er innbudt til bryllup i himlen». 

Jeg tror ikke jeg hadde kommet på den sangen selv, men så straks at «innbydelsen» gjelder alle, og tok med meg sangen inn i andakten.

I dag er det «Kristi himmelfartsdag» - og igjen blir vi minnet om «himmelen». Jeg har svart «ja» til innbydelsen, men vet lite om hvordan det blir. Jeg vet at det er et «sted» og at Guds bolig skal være blant menneskene. I Gowans-verset «Utsikter», som jeg delte på 1. påskedag, var det en linje hvor han også gir uttrykk for mangelen på kunnskap:

   Jeg skulle nok ønske meg
   mer informasjon
   om det kommende livets
   fulle pensjon!

I verset som jeg har spart til denne dagen, tar Gowans opp tråden – med glimt i øyet, som så ofte før. Med ønske om en velsignet «Himmelfartsdag» både i den kirkelige kalender og når din og min dag kommer.

De ansvarsfulle seks

Siden jeg leker med tall for tiden(1), er det et morsomt poeng at Peter forlater de seks andre disiplene for å være sammen med Jesus, for:

De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen.
Joh 21:8

Jeg vet ikke om det var viktig for Johannes, eller om han hadde det i tanken i det hele tatt, men det er interessant at det var syv disipler i båten. Hva om dette også er et bilde på ukas syv dager? 

I så fall er dette et ganske interessant bilde på de kristnes feiring av oppstandelsesdagen. Peter kastet seg i sjøen for å feire Jesus, de andre kom etter med fangsten. Søndag - den første dag i uka, feirer vi Jesus, på hverdagene drar vi inn «fangsten». Dette burde ha vært utgangspunktet for disiplene da de bestemte seg for å dra ut å fiske, men de hadde ikke vært hos Jesus først – derfor ble det ingen fangst.

Gjennom kirkehistorien har vi snudd det litt på hodet. Vi må ha mennesker med oss på møtet på søndag for at de skal bli frelst. Det blir helt feil. På søndag feirer vi Jesus – selvfølgelig kan mennesker bli frelst på en søndag under en Jesus-feiring, men fangsten skjer gjennom uka (2). Det var ikke ansvarsløst det Peter gjorde, han tok ansvar (3). Både han og de seks andre står samlet som viktige rollemodeller, eller enda mer korrekt som én modell. De seks andre var ansvarsfulle «fiskere» og de visste at det ikke var langt til land (ca 90 meter). Jesus-feiringen var ikke langt unna for dem heller, men nå måtte de berge fangsten og bringe den til Jesus.

Det blir mer «lek» med tall om noen dager. 
Dagens manna:

En Jesus-feiring er aldri langt unna!

PS Velsignet mandag!
------------------------------------
(1) NB – jeg tenker her på bloggen. Budsjettarbeid i Øst-Europa er ingen «lek» - send gjerne en bønn!
(2) Se refleksjonen: «Hovedrollen»
(3) Jfr Ingebjørg M Lysters vakre sang (FA-sang 103):

En dag er gitt oss for å hvile,
en dag er gitt oss for å be.
En dag er gitt oss for å feire
han som kom fra Gud med håp og fred.
Det er søndag, og vi skal dele gleden,
samle tankene, vende blikket opp.
Det er søndag og vi skal søke freden,
hente styrke til ånd og sjel og kropp.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Førjuls-shopping og en slant til julegryta?

Det er et lite flatterende bilde Johannes tegner av seg selv og sine medvandrere under det siste måltidet de hadde sammen med Jesus. Jesus har sagt rett ut at en av dem kom til å forråde ham. De har fått vite at den som får brødstykket er forræderen. Da Judas har tatt imot brødstykket, oppfordrer Jesus ham til straks å gjøre det han vil gjøre. Og så leser jeg:

Ingen ved bordet skjønte hva han mente med dette.
Joh 13:28

Det hadde vært forståelig dersom de ikke skjønte hvordan forræderiet skulle utføres og at det skulle ende med korsfestelse, men Johannes fortsetter med å avsløre hva noen av dem trodde Jesus ba Judas gjøre: Siden Judas hadde pengepungen, trodde noen at Jesus ville han skulle gå og kjøpe det de trengte til høytiden*, eller at han skulle gi noe til de fattige (v 29) (her ligger den litt tynne assosiasjonen til overskriften).

Her er det snakk om noe så dramatisk som et forræderi, og så er det noen som tror at det handler om en om innkjøp til høytiden eller gaver til de fattige. Og i tillegg er det blitt natt. Til og med i denne dramatikken dukker bruken av ironi opp. Dette er tross alt 2000 år siden og det var neppe snakk om «før-høytidsåpne» butikker med stengetid kl 24:00.

Kanskje det er en repetisjon av undringen fra nattmøtet med Nikodemus: «Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om de jordiske ting, hvordan kan dere da tro når jeg taler om de himmelske?» (Joh 3:12)
Jeg ønsker ikke å sette likhetstegn mellom tro og forståelse, men de to tingene har det til felles at det handler om å se en sammenheng. Forståelsen ser en sammenheng mellom empirien og tidligere erfaring, mens troen ser en sammenheng mellom mysteriet og tidligere erfaring. Uansett disiplene skjønte på dette tidspunktet svært lite av det som foregikk både i den fysiske og den åndelige verden.

Dagens ‘manna’:

Er det mulig å fatte at jeg er 100% borger av to verdener?

----------------------------------
* En av flere bekreftelser på at det ikke var påskemåltidet som var det siste måltidet Jesus hadde med disiplene. Se også Joh 18:28
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å være «ren»

Det er deilig å kunne gå i dusjen når en føler seg svett eller skitten. Et fysisk bad kan også ha en positiv effekt på psyken. Det handler om en form for velvære, og det prinsippet gjelder også på det åndelige området. Derfor finnes det renselsritualer i mange religioner. 

I møte med det hellige dukker fort behovet for «renhet» opp. Det er litt av forklaringen på renselsesritene i jødedommen, og det er ikke tilfeldig at Johannes nevner dem:

Det var like før jødenes påskefest, og mange dro fra landet opp til Jerusalem før høytiden for å rense seg.
Joh 11:55

Det er ikke et spesifikt påbud om renselse knyttet til påskehøytiden, men det var en generell befaling om at folket skulle rense seg i forbindelse med hellige handlinger* og dette ble også en tradisjon i knyttet til påskehøytiden (2 Krøn 30:17). Det var viktig for Johannes å få fram renselsesmotivet i fortellingen sin. Renselsen er et av motivene i de mange «lagene» av åndelige sannheter i det første underet i Kana – og det er viktig når finalen av Jesu gjerning nærmer seg. Påske handler om renselse. Det var under den høytiden at gjerningen måtte fullbyrdes.

Dagens ‘manna’:

Renselse er en del av begynnelsen og slutten

-----------------------------
* Se f. eks. 1 Mos 35:2 og 2 Mos 19:10-11
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vinter

Kanskje en litt malplassert overskrift i en sommermåned, men det er hentet fra dagens vers:

Nå kom tiden for tempelinnvielsesfesten i Jerusalem. Det var vinter.
Joh 10:22

Finnes det noe å hente i et slikt vers?
 
Ja, masse!
 
Mest fordi den første setningen i verset egentlig er helt tilstrekkelig for fortsettelsen. Tempelinnvielsesfesten fant nemlig sted den 25. kislev (månedsskifte november/desember) og varte i 8 dager. Den ble innstiftet av makkabeerne til minne om templets renselse etter at Antiokus Epifanes hadde vanhelliget det*.Den ble også kalt "Lysenes høytid" på grunn av alle lysene som ble brukt. I dag kalles den Hanukah.

Som skrevet er dette en tilstrekkelig opplysning, og så kommer tillegget: «Det var vinter». For Johannes må det ha vært viktig å understreke dette. Ligger det et budskap i denne informasjonen?

Slik evangeliet er bygd opp ville det være underlig om det ikke var det. Jesus kom med en ny renselse som var bedre enn den første (jfr Bryllupet i Kana i Joh 2). Tilbedelse og renselse skulle ikke lenger være knyttet til et fysisk tempel (jfr samtalen med den samaritanske kvinnen i Joh 4). Det som skulle feires var altså som en vinter i forhold til den vår av renselse og feiring som ville finne sted når Jesus hadde fullført «det oppdraget han hadde fått av sin Far» (jfr Joh 4:18b).

Dagens ‘manna’:

Etter vinter kommer vår!

-------------------------------------
* 1 Makkabeerbok 4
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Identifikasjon

Sist lørdag var jeg på innebandy-cup i Drammen.
 
Slapp av! – jeg utsatte verken eget eller andres liv for fare med å være aktiv utøver av sporten. Om jeg hadde valgt det, ville jeg sannsynligvis vært eldste deltaker, men jeg så mange ”godt voksne” som prøvde seg på banen.

Det er flott at det også i kristen regi er aktiviteter som mange kan identifisere seg med og være med på. Jeg hadde ansvar for lørdagskvelden, men var også da ”kun” tilskuer. For meg var det viktig at de unge deltakerne fikk være med på noe som de kunne identifisere seg med. Det var en flott gjeng som klarte å holde oppmerksomheten til en sammensatt forsamling, og da Andreas hadde appellen lyttet alle oppmerksomt til noe de kunne identifisere seg med.

Da Jesus talte til folket på Tempelplassen under løvhyttefesten, var hans invitasjon til å komme å drikke noe som for folket faktisk ga assosiasjoner til noe de kunne identifisere seg med:

Da de hørte ordene hans, sa noen i folkemengden: «Dette må være profeten.»
Joh 7:40

Temaet ”en profet som Moses” dukker til stadighet opp i Johannesevangeliet. Brødunderet assosierte med Moses som ba og fikk manna (brødet fra himmelen) som svar. Når Jesus taler om levende vann, ligger assosiasjonen til Moses som slår på klippen slik at det strømmer fram friskt vann, veldig nær. Moses ledet utgangen fra fangenskapet i Egypt til det lovede landet. I Jesu samtid var Israel okkupert av en fremmed makt. De trengte en profet som Moses som kunne lede dem til frihet. I Jesus så de løsningen. 

Med andre ord var de veldig nær sannheten. Utfordringen var likevel å forstå at ”løsningen” gjaldt Gudsrelasjonen og ikke maktrelasjonen mellom politiske stater. Johannes har begynt oppkjøringen til frihetstematikken i neste kapittel.

Dagens ’manna’:

Dersom jeg vil nå mine medmennesker med evangeliet må budskapet være noe de kan identifisere seg med.

-------------------------------------
* Lars Risan og Iselin Bakken var på innebandycupen. Der var det samtidig FAbU-styremøte. Lars og Iseling tiltrådte nye verv.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor blir det av strategien?

Fortellingen om Jesus og hans tilstedeværelse på løvhyttefesten er både fascinerende og forvirrende fordi det kan virke som om han stadig skifter strategi. Dersom han ikke hadde snakket om hva han ville eller ikke ville gjøre, hadde jeg sikkert ikke tenkt over det. Derfor må han ha hatt en hensikt med å melde ut en plan, for så å gjøre noe annet. Han hadde sagt at han ikke ville reise til høytiden fordi ”hans time ikke var kommet”. Likevel reiser han, men i hemmelighet, vel framme venter han noen dager, og så:

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise.
Joh 7:14

Er dette et tegn på beslutningsvegring, eller er det signal om noe annet?
Kan det være et praktisk eksempel på undervisningen Jesus hadde gitt Nikodemus?

«Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden»
Joh 3:8

I fortellingen om Jesu fristelse leser jeg at det var Ånden som drev Jesus ut i ødemarken*. Var det Ånden som drev ham fra Galilea til Jerusalem og videre til Tempelplassen? Var det i så fall folkets leting etter ham under festen som fikk Ånden til å gjøre det? I bryllupet i Kana ble Jesu mor avvist med det samme argumentet han brukte for ikke å reise til høytiden (hans time var ikke kommet), men da hun oppfordret tjenerne til å gjøre det Jesus sa, var han ”plutselig” klar likevel. Hva er det som utløser ”Guds time”? Er det ikke derfor vi har fått Gudslengselen og bønnen som et redskap?

Betyr det at det jeg skrev om ”Fornuft og strategi” for en drøy uke siden ikke er relevant likevel?
Her er det ingen motsetning. Det var strategisk lurt å ankomme inkognito og plutselig stå fram på Tempelplassen for å formidle mer av sitt budskap. Til og med vaktene våget ikke å røre ham der. De var usikre på hvor mye støtte Jesus hadde i folket. Da han til slutt skulle gripes måtte det skje utenfor offentlighetens oppmerksomhet.

Dagens ’manna’:

Den som er født av Ånden, blåser dit Ånden vil!

-------------------------------------- Luk 4:1
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor er han?

Mange troende har en eller annen gang hatt opplevelsen av at Gud er langt borte og lurt på hvor han er. Fra Jesu samtale med brødrene sine kjenner vi motivet hans for ikke å dra opp til Jerusalem under løvhyttefesten. Ligger det likevel noen åndelige sannheter i dagens vers?

Men etter at brødrene hans var dratt opp til høytiden, dro han også selv av sted, ikke åpenlyst, men i hemmelighet. Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?»
Joh 7:10-11

Dersom teologene har rett, er evangeliet skrevet rundt år 98-100 e.Kr., og dersom Johannes er forfatteren må han ha vært temmelig gammel og i eksil på Patmos*. Han var derfor langt fra de religiøse stedene og måtte fokusere på at hans åndelige liv kunne fungere uavhengige av steder og riter. Det var ingen åpenlyse tegn på nærvær av det guddommelige.

Kanskje var det en trøst i denne fortellingen? Jesus kan være til stede i hemmelighet. Selv om Gud er skjult, er han allestedsnærværende med sin Ånd. Kanskje lager Johannes også en ”ironi” av letingen etter den fysiske Jesus og spørsmålet «Hvor er han»? Gjennom et langt liv som en etterfølger er det sannsynlig at Johannes hadde erfart at den som søker ham i sitt hjerte, blir funnet av ham.

Dagens ’manna’:

Den ”skjulte Gud” er der mennesker leter etter ham!

----------------------------------------
* Åp 1:9

Dere kan dra!

Dere er frie til å gjøre som dere selv vil! Hold gjerne fast på de religiøse skikkene og tradisjonene. Det ikke noe galt i dem, men de er ikke et mål i seg selv. Jeg har sett det allerede mange ganger i Johannesevangeliet, og det ligger også i dagens vers:

Dere kan dra opp til høytiden. Jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke inne.» Dette sa han til dem og ble selv igjen i Galilea.
Joh 7:8-9

Hadde løvhyttefesten vært et mål, kunne ikke Jesus latt være å dra om det var aldri så mye trusler og livsfare. Selv om denne lille samtalen har et viktig budskap om frihet, gir den også en innsikt i Jesu indre anliggender – med andre ord legger Johannes igjen enda et ”øyenvitnespor”.

Friheten til å ta egne valg også i forhold til å dra til Jerusalem selv om Jesus ikke skulle dit, er et signal om noe av den undervisningen som han likevel skulle formidle under festen. Deler av den må ha vært like tung å fordøye som undervisningen om Brødet fra himmelen. Men for oss som tror, er det næringsrik føde i nesten hver eneste setning. Friheten Jesus gir i dette verset viser at ikke alle valg er et valg mellom rett og galt. Om brødrene hadde valgt å bli, hadde det sikkert også vært rett. Livet i etterfølgelse er derfor ikke en ”stress-reise” der jeg hele tiden må vite det neste steg, men en reise der jeg henter fram ”kompasset” med jevne mellomrom for å sjekke at retningen er riktig.

Dagens ’manna’:

Etterfølgelse er den egentlige frihet

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Valfartsfest

Det nærmeste jeg kommer ”valfartsfest” i min tradisjon, er Frelsesarmeens årskongress. Det har blitt veldig mange turer til denne årvisse begivenheten i løpet av livet, og noe jeg sikkert også vil prioritere i framtiden. Der møter jeg gamle og nye venner, deler fellesskap med dem og med Vårherre. Jeg vet også at et slikt arrangement er med å forme min identitet som soldat.  

I går skrev jeg at Jesus foretrakk å være i Galilea framfor å dra til Judea. Den neste opplysningen er:

Det var like før løvhyttefesten, en av jødenes høytider.
Joh 7:2

Løvhytten er en av de tre valfartsfestene i jødedommen. Sannsynligvis var det en tradisjon for Jesu familie å dra til den festen. Det var en fest som varte i en uke og er en kombinasjon av en innhøstningsfest og et minne om israelittenes opphold i ødemarken. Tradisjonen begynte da Israelsfolket hadde kommet tilbake fra eksil på Nehemjas tid:

Hele forsamlingen, de som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, laget løvhytter og bodde i dem. Før denne dagen hadde israelittene ikke gjort dette siden Josva, sønn av Nun, levde. Gleden var stor.
Neh 8:17

Skulle Jesus nå følge strategien med å holde seg borte fra Judea, eller skulle han følge tradisjonen? Jesus var sant menneske, derfor må han også ha hatt utfordringene som alle mennesker har: Hva skal jeg velge nå?

Det var tydeligvis ikke et religiøst krav å dra til Jerusalem under Løvhyttefesten, men en av de positive aktivitetene man kunne delta i. Innholdet var det mulig å markere på annet vis. Dette er enda et bevis på Johannesevangeliets bevisste fokus på ”åndslivets” frigjøring fra det ”institusjonelle”.

Dagens ’manna’:

Religiøse fester har en egenverdi, men er ikke et mål i seg selv

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes