Hvor er han? – en tid for alt *

ENGLISH
Da Jesus hadde den siste intensive undervisningen rett før sin død sa han:

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Joh 16:16

Dette skapte, som vanlig, forvirring i disippelflokken. De snakket seg imellom og Jesus kom dem i forkjøpet og forklarte enda en gang det han allerede hadde fortalt mange ganger på veien opp til Jerusalem.

Likevel var det først etter oppstandelsen at det gikk opp for dem hva han egentlig mente. Dette ble en viktig stadfestelse av undervisningen rett før korsfestelsen, og som den fantastiske pedagogen Jesus var (og er) (1), brukte han hyppig repetisjon: Han viste seg for dem og forsvant gjentatte ganger i løpet av de 40 dagene.
 
Jeg tror han valgte den strategien for at disiplene skulle forstå at egentlig er han der hele tiden. Da Den hellige ånd falt på pinsedagen, tror jeg at de endelig var overbeviste: Jesus er alltid sammen med oss.

Dagens ‘manna’:

Jesus er alltid sammen med meg!

--------------------------------------
(1) Dersom du er interessert i å lese mer om Jesus som pedagog, har jeg skrevet en lengre artikkel HER
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Hvor hører du vel hjemme? - 1

Dette er første refleksjon over svar på spørsmålet fra sangen «Jeg gikk meg over sjø og land» (1).

Min kjære svigerfar etterlot seg en del 8mm smal-film med opptak av familiebegivenheter fra et par tiår. Da vi kikket på materialet for noen år siden, var det timevis med vinking. Det gikk opp for meg at jeg hadde kommet inn i en familie som hørte hjemme i «vinkeland».

Da statsminister Erna Solberg var på offisielt besøk hos presidenten i USA nylig, spøkte president Obama med NRKs produksjoner av sakte-TV. Jeg fikk med meg noen få brudd-stykker av «Hurtigruta minutt for minutt». Det var en masse vakker natur og folk som vinket. Da skjønte jeg for alvor at jeg faktisk bor i «vinkeland». Vi vinker når vi drar fra hverandre og vi vinker når vi ikke er nær nok til å gi en klem. Derfor blir vinking et symbol på avstand. 

Slik var også forholdet mellom Gud og mennesker inntil Jesus kom. Gud var en skikkelse langt borte. Gudsdyrkelsen ble en form for vinking. Ved å bli menneske, forvandlet Gud fullstendig det tidligere avstandsforholdet, han kom nær. Julens mysterium er nærheten som oppstår mellom Gud og mennesket. (2)

Dagens ‘manna’:

Jeg hører hjemme i Guds nærhet

---------------------------------
(1) Dersom du ikke kjenner sangen, finner du teksten her. Hvor jeg hører hjemme må kunne illustreres med en bevegelse.
(2) Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. Ef 2:13

Slapp av - vi skal hvile sammen!

Det er snart 30 år siden vi tok utfordringen med å lede Jørpeland korps i kombinasjon med studier (pendling), andre småjobber og ansvar som småbarnsforeldre. Vi har mange gode minner, men jeg tror det var der jeg lærte noe veldig viktig som har fulgt meg siden. På grunn av det høye aktivitetsnivået besluttet Magna og jeg følgende: Fokuset når vi kommer sammen til møter må være å hvile i Herrens nærvær - også for oss!

Det ble en bevisst øvelse for meg å samles med den troende familien med senka skuldre selv om jeg hadde lederansvar; men det var helt nødvendig å kunne ta imot samtidig som jeg bød på meg selv.

Egentlig er det slik de helliges samfunn skal fungere – også i fellesskap hvor jeg ikke kjenner noen fra før. Alle kristne fellesskap er en del at Guds menighet, Guds familie, og vi deler samme mål. 

Ingen har vist dette tydeligere enn Paulus. I brevet til menigheten i Rom, som han aldri hadde besøkt og hvor han bare kjente noen få, skriver han:

Da kan jeg, om Gud vil, komme til dere med glede og få hvile ut sammen med dere.
Rom 15:32

Dersom vi ser på det kristne fellesskapet som et sted for hvile, skjer det en forvandling i måten å tenke på. Da blir for eksempel en 24/7 bønneuke ikke et spørsmål om å prestere noe, men å avsette tid til «hvile» sammen med Herren og andre som deler den samme lengselen.

Det hender at mennesker kommer til forbønn og jeg kan merke at de er i «helspenn». Da sier jeg gjerne noe i likhet med dette: «Slapp av! Du skal ikke prestere noe, jeg skal ikke prestere noe, men sammen skal vi søke Herren, og han slipper lettere til når vi kommer med senka skuldre. Det er han som skal virke, ikke vi!»

Dagens ‘manna’:

Det viktig at samvirket med Herren er preget av hvile!

-----------------------------
"Jo mer bevisst jeg blir på Herrens nærvær, dess mer føler jeg at jeg er megselv.  Jo mindre bevisst på hans nærvær, dess mer føler jeg at jeg har noe å bevise."
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Et ønske om nærhet

Noen mennesker ønsker nærhet, men oppsøker den ikke fordi de er redde for å bli avvist. Det er alltid vondt å bli avvist, og når man opplever det, er det mange tanker som trenger seg på: Er jeg ikke god nok? Har jeg gjort noe galt? Hvorfor blir andre foretrukket? Det er underlig at de fleste av oss har en tendens til å lete etter årsaken hos oss selv. Noen ganger kan det være lurt å løfte blikket - særlig dersom frykten for avvisning handler om relasjonen til Gud:

"Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt."Joh 17:24

Her kommer det tydelig at Jesus ønsker nærhet til dem Faderen har gitt ham. Hvordan vet jeg at Far har gitt meg til Jesus? Ganske enkelt fordi jeg kom til Jesus og tok imot ham da han kom meg i møte. Da ga han meg også makt og rett til å bli Guds barn. Dermed er jeg inkludert i dem han ønsker nærhet til. Han er også tydelig på hvorfor den nærheten er viktig. Han vil at jeg skal se den herligheten han har fått av Far. Med andre ord den grenseløse nåden og sannheten som herligheten er full av.

Når Jesus ønsker nærhet til sine etterfølgere, er det fordi han er redd at vi skal glemme at alt handler om å formidle det som bygger opp under livet = nåde og sannhet. Han så at det var lett for oss å glemme det. Derfor var det maktpåliggende å be om at vi ved adskillelsen måtte bli bevart fra det onde = fordømmelse og løgn. Hva preger mitt tempel = meg selv, og hva preger det templet jeg er en del av = menigheten? Det er viktige spørsmål for svaret er en indikasjon på hvor mye nærhet det er i Gudsrelasjonen min.

Dagens 'manna':

Hva er 'tempen' på nærheten til Jesus?

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellig nærvær - en provokasjon!

Gud er hellig. Når jeg kommer inn i Guds nærhet blir bevisstheten om min egen svakhet forsterket, og dersom det ikke hadde vært for den nåden jeg har mottatt i Kristus, ville Guds nærvær føltes som en form for provokasjon. Forklaringen er ganske enkelt at Gud avslører meg ved sitt nærvær. Jeg tror det er hva dagens vers formidler:

Var jeg ikke kommet, og hadde jeg ikke talt til dem, da hadde de vært uten synd. Men nå har de ingen unnskyldning for sin synd.
Joh 15:22

Gud er kommet nær i Jesus. Hans nærvær og tale avslører dem slik at menneskene blir klar over sin synd. Indirekte sier Jesus at vi ikke skal svare for synden før vi blir bevisste på den, men er vi blitt bevisste på den, har vi ingen unnskyldning for ikke å gjøre noe med den. Det provoserer. Jesu nærvær gjør at jeg må forholde meg til min egen synd. Det er hans hellighet som viser min manglende hellighet. Derfor må jeg enten jage ham bort eller velge å ta imot tilbudet om å få del i hans hellighet. Det kan være både et vanskelig og et ubehagelig valg – derfor er det noen som hater Jesus. 

Dersom Jesu etterfølgere er fylt av den samme helligheten, vil også etterfølgernes nærvær ha den samme effekten. Mennesker vil føle seg avslørt. Derfor er det noen som hater Jesu etterfølgere. De som hater vil til og med påstå at Jesu etterfølgere fordømmer dem selv om det ikke er kommet verken bebreidelser eller dømmende ord. Nærværet av noe større enn mennesket selv, noe hellig, er nok til å skape denne atmosfæren. Mennesket «tvinges» til å ta stilling til noe det i utgangspunktet ikke ønsker å ta stilling til. Den ytterste konsekvensen kan bli et forsøk på å kvitte seg med påminnelsen ved å kvitte seg med bæreren av det hellige nærværet. Det er det dette avsnittet handler om. «Verden» hater alt som utfordrer menneskenes frihet til å velge sin egen vei, mens søkende mennesker vil gjenkjenne det de leter etter.

Dagens ‘manna’:

Et hellig nærvær utgjør en stor forskjell!

……………………………………..
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Fins det noe vakrere?»

I går formiddag var jeg ute på en løpetur og etter å ha passert en marina, åpnet Ryfylkelandskapet seg i strålende morgensol over en rolig Gandsfjord. En annen løper hadde stoppet noen meter foran meg, og da jeg passerte i rolig fart kommenterte jeg: 

 - «Fins det noe vakrere?»
 
Responsen kom kontant:
 - «Skojar du? Det är ju helt underbart!» 

Vi smilte til hverandre og ønsket hverandre en fantastisk dag! 

Mens jeg nøt det skjønne været, landskapet og turen videre, tenkte jeg på om det faktisk var det vakreste jeg kunne tenke meg, og måtte konkludere med et klart «Nei».

Han som står bak alt dette er vakrere, og da er uttrykket for hans nærvær på jorden i dag vakrere enn jorden selv. Og han er veldig tydelig på hva som er det sterkeste uttrykket for hans nærvær:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh 13:14-15

Når etterfølgerne følger forbildet og tjener slik han tjente slik at han blir synlig i verden, er det det vakreste som fins. Jeg vet ikke om jeg møter den unge svensken igjen, men om det skjer, vil jeg stoppe opp og si: «Er det ikke fantastisk at en kosmisk eksplosjon kan få til noe så flott!» 
Det kunne jo blitt en viktig samtale av noe sånt. For det fins noe vakrere: Skaperen selv og hans nærvær i verden. For noen kan julegryta være en ørliten påminnelse om det - og jeg ber om at den må gi mulighet for mye av Guds nærvær, men det er det forvalterne av oppdraget som må sørge for ved at de vet hvem de er. 

Dagens ‘manna’:

I dag vil jeg se Guds vakre nærvær i verden!*

--------------------------------------------
* Og idag er verden Mandal!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Se også: I de levendes land

Hvorfor var det så stille?

Da Bodil Arnesen hadde utfordret publikum om å ta imot Jesus og sunget velsignelsen i Kilden kulturhus sist lørdag, ble det fullstendig stille i nærmere 30 sekunder før applausen startet. 

Det kan være flere grunner til at det var stille, men jeg tror at de fleste tilstedeværende opplevde et hellig nærvær. Jeg la merke til at tårene rant på flere av dem som sto rundt der jeg sto. Dette forunderlige nærværet av noe som ikke kan forklares rasjonelt, men som likevel får oss til å innse at det er noe større. Er det ærefrykt som gjør at vi velger stillheten? Eller er vi redde for at ord eller lyd vil jage «nærværet» bort? 

Hvorfor var det så stille da Jesus vasket føttene til disiplene? Handlingen var jo så langt fra forestillingen om hva som er en «hellig handling» det går an å komme. Kan det tenkes at disiplene likevel hadde en opplevelse av at de var med på noe som var langt større enn dem selv? Jeg tror det, og jeg tror også at de ikke skjønte mer enn akkurat det.

Det er interessant at Jesus ikke vasket Peters føtter først. Jeg tror det var fordi Jesus ville gi rom for den stille, hellige undringen. Jesus visste sannsynligvis at Peter ville bryte stillheten og komme med spørsmålet de fleste satt med:

Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?»Joh 13:6

Spørsmålet er ganske typisk for oss mennesker. Vi stadfester ofte det vi ser med et spørsmål. Selvfølgelig vasket Jesus føtter. Peter har vært vitne til at det hadde skjedd med de andre disiplene. Spørsmålet hans er derfor enten en bønn om forklaring, eller en indirekte kritikk av det som foregår. Han merket helt sikkert at han var med på noe spesielt. Det kan også være at han merket at det var et hellig øyeblikk, men opplevelsen ble vanskelig, ja, nesten plagsom fordi han ikke skjønte hva som foregikk. Jeg tror mange også i min samtid har problemer med å takle Guds nærvær ganske enkelt fordi de ikke forstår. De vil kanskje definere det som «klamt» - eller bruke begrep som «manipulerende» eller «suggesjon», men innerst inne er det et eller annet som sier dem at «det er noe her». Hva vil skje dersom alle troende ble bærere av et «nærvær» som gjorde at de som møter oss, tenker «det er noe her»?

Dagens ‘manna’:

Det er noe her!

--------------------------------------------

 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Eg veit ikkje kva det er» - men eg veit at det er!

Tor Jonssons dikt «Når du er borte» hører med til poesiens klassikere i Norge, og de fleste av oss har vært innom diktet i løpet skoletiden:

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

I dette første av de to små versene*, favner Tor Jonsson noe viktig. Fysisk nærvær tar bort noe av mystikken. Disse tankene passer også godt inn i den åndelige virkeligheten og i Jesu eget liv. De som observerte Jesus, ble ofte veldig opptatte av hva han gjorde og hvordan han levde. Som for eksempel hvem han var sammen med, hva han spiste og drakk og så videre. Det kan ha forstyrret deres mulighet for å ta imot budskapet. I samtalen med dem som stilte ham gode og kloke spørsmål, avsluttet Jesus samtalen slik:

«Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem.
Joh 12:36

Jeg tror, slik jeg nevnte i går, at Jesus her refererer til det lys av innsikt spørsmål-stillerne har gjennom det de har gitt uttrykk for. Det mangler altså lite på at de kan bli «lysets barn». For Johannes er dette synonymt med «Guds barn» (Joh 1:12) ettersom «Gud er lys» (1 Joh 1:5-7) og Jesus som Guds sønn er «Verdens lys» (Joh 8:12). Men det er interessant at det sannsynligvis også er for dem som var så «nær», at Jesus gikk hen og skjulte seg. Også for spørsmål-stillerne ble mysteriet forstyrret av hans fysiske nærvær. 

Dette tror jeg også er et viktig poeng for Jesu kropp i vår tid: Å finne den rette balansen mellom å samles fysisk til åndelig fellesskap, og fortsatt dele det åndelige fellesskapet når vi ikke er fysisk samlet. Det er et av Guds rikes mysterier. «Dette kallar eg kjærleik – eg veit ikkje kva det er» - men eg veit at det er!

Dagens ‘manna’:

Eg veit at det er!

-------------------------------------------
* Her er det andre verset av Tor Jonssons dikt:
Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Festbrems eller festskaper?

Vi er forskjellige som mennesketyper. Men om en person er festbrems eller festskaper kan påvirkes av dagsform og mange andre faktorer som f. eks. kjemi i gruppa og festens kontekst. 

Jeg har fått være med i mange brylluper, og det er morsomt når brudeparet representerer vidt forskjellige kulturer. 

Selv om jeg har vært i brylluper der kjærligheten har krysset både etniske og religiøse kulturgrenser, har jeg også opplevd store kulturforskjeller mellom familier hvor man i utgangspunktet skulle trodd at det hadde vært et større samsvar. Vi er forskjellige og reagerer forskjellig.

De som hadde kommet til Jerusalem i forkant av påskefesten for å rense seg, hadde også tanker om «gjestelista» til den forestående begivenheten:

De lette etter Jesus og sa til hverandre mens de sto der på tempelplassen: «Hva tror dere? Kommer han til festen?»
Joh 11:56

Jeg mistenker noen av dem for å ønske hans tilstedeværelse som «festskaper» i betydningen av at da blir det fart og spenning. Jesus som «gjest» ville gjøre festen mindre forutsigbar. Noen ønsker denne spennende uforutsigbarheten, mens andre foretrekker det trygge og vante.

Kristne forventer Jesu nærvær ved Den hellige ånd i sine «religiøse fester» - det er underlig da at de fleste slike fester er så utrolig forutsigbare. Betyr det at Jesus ikke er på festen?*
 
Dagens vers utfordrer meg til å forvente det uforutsigbare når jeg samles med mine trossøsken til fest.

Dagens ‘manna’:

Jeg forventer at det skjer noe uforutsigbart når Jesus kommer!

-------------------------------------------

* Johannes fanger denne uforutsigbarheten med et Jesus-sitat: «Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» (Joh 3:8)

(NB - illustrasjonsbildet fant jeg på nettet og det var allerede manipulert. Darwin får ha meg unnskyldt - han har skapt mye spenning i mange "fester" de siste 150 årene....)

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Aldri alene III

Jeg liker overskriften, og «III» er fordi det er tredje gang jeg bruker den her på bloggen*. Den første refleksjonen handlet om at jeg deler misjonsoppdraget med mange andre kristne. Refleksjon to handlet om at jeg aldri er alene når jeg vitner. Dagen vers er Jesu vitnesbyrd om at Far alltid er med ham:

«Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.»
Joh 8:29

Dette er et sterkt vitnesbyrd fra Jesus som menneske. Han visste at i det øyeblikket han gjorde noe som var imot hans Fars vilje, ville han bli overlatt til seg selv. Jeg har lett etter denne forståelsen av dommen i Jesu undervisning – og her er den. Både Esekiel og Paulus er inne på at Guds dom er å overlate «de ulydige» til seg selv**.

Likevel – det viktig jeg tar med meg inn i dagen er at jeg trenger heller aldri å være alene. Jeg er alltid i Kristus og har adgang like inn til Far. Johannes trodde dette. Jeg tror det, og det gjør meg uendelig godt!

Dagens ‘manna’:

Jeg behøver aldri å være alene!

-------------------------------------
* 31. aug. 2010: Aldri alene I og 5. juni 2011 Aldri alene II
** Esekiel: «Jeg lar deres gjerninger komme over deres eget hode, sier Herren Gud» (Esek 22:31b)
Paulus: «De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft» (Rom 1:28a)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Nesten er aldri nok

Det er en god del områder hvor «nesten» er et ord som ikke kan brukes til å beskrive en situasjon eller en tilstand. Så vidt jeg vet går det ikke an å være nesten gravid, nesten gift, nesten kristen, jeg har ikke nesten vært på musikalen «Guys and Dolls» selv om jeg har billetter i kommodeskuffen osv I de nevnte eksemplene er det enten noe man er eller har gjort, hvis ikke man er det, eller ikke har gjort det – så er «nesten» ubrukelig som beskrivende ord.

Da kong Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen» (Apg26:28) var han ikke nesten kristen, og det innså han selv også, men jeg tenker likevel at han nesten var det, og det blir helt feil.

Da jødene diskuterte Jesu kryptiske uttalelse var de ikke helt på villspor, ja, jeg vil si at de nesten hadde fattet hva det dreide seg om, men selv om de var nær, var de likevel langt unna. Det er et av paradoksene som går igjen i Johannes. Jødene var egentlig så nær at de burde ha grepet det, men de gjorde det ikke, og da holder ikke nesten:

Jødene sa da: «Han vil vel ikke ta sitt eget liv, siden han sier: Dit jeg går, kan dere ikke komme?»
Joh 8:22

De skjønte at det hadde noen med livet etter dette å gjøre, og de antok at da Jesus sa «Dit jeg går» så hadde han initiativet selv. Samtidig var det absurd for dem at han skulle ta sitt eget liv. De skjønte ikke at det for Jesus handlet om et frivillig offer, noe som heller ikke var mulig for disiplene hans å begripe. Det er derfor religiøsitet er så farlig. Den er i nærheten av sannheten, men den er ikke sannheten. Det er bare en sannhet. Og det var den sannheten som sto foran jødene på Tempelplassen for snart 2000 år siden. De var fysisk nær, de var så nær den åndelige sannheten at de kunne ha grepet den. Men å være nær er bare «nesten» og det er aldri nok.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil aldri nøye meg med «nesten»

-------------------------------

Hvorfor gjorde de ikke det de ville?

Nei, dette er ikke en refleksjon over den fortvilte Paulus som uttrykker: ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom 7:19) selv om overskriften hadde passet til den bibelhenvisningen også. Paulus slet med at det var synden som fikk ham til å la være å gjøre det gode, men det var neppe jødenes synd som hindret dem i å gjøre det de ville:

Da ville de gripe ham, men ingen la hånd på ham, for hans time var ennå ikke kommet. Men blant folket var det mange som trodde på ham
Joh 7:30-31a

Hva hindret dem?

Var det folkets tro, frykten for opprør fra dem som trodde eller var Guds nærvær så merkbart i Jesus at det på tross forakten skaptes en uforklarlig ærefrykt?

Jeg kan bare spekulere, men heller til siste teori. Selv gudsfornektere blir påvirket til å gjøre Guds vilje når hans nærvær er sterkt. I dag blir jeg minnet om at dersom jeg ønsker å gjøre Guds vilje som noe annet enn en religiøs øvelse, finnes det bare en løsning: Søke Guds nærvær.

Dagens ’manna’:

Det er kun i hans nærvær jeg kan kjenne hans hjerte og gjøre etter hans vilje.

-------------------------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor er han?

Mange troende har en eller annen gang hatt opplevelsen av at Gud er langt borte og lurt på hvor han er. Fra Jesu samtale med brødrene sine kjenner vi motivet hans for ikke å dra opp til Jerusalem under løvhyttefesten. Ligger det likevel noen åndelige sannheter i dagens vers?

Men etter at brødrene hans var dratt opp til høytiden, dro han også selv av sted, ikke åpenlyst, men i hemmelighet. Jødene lette etter ham under festen og spurte: «Hvor er han?»
Joh 7:10-11

Dersom teologene har rett, er evangeliet skrevet rundt år 98-100 e.Kr., og dersom Johannes er forfatteren må han ha vært temmelig gammel og i eksil på Patmos*. Han var derfor langt fra de religiøse stedene og måtte fokusere på at hans åndelige liv kunne fungere uavhengige av steder og riter. Det var ingen åpenlyse tegn på nærvær av det guddommelige.

Kanskje var det en trøst i denne fortellingen? Jesus kan være til stede i hemmelighet. Selv om Gud er skjult, er han allestedsnærværende med sin Ånd. Kanskje lager Johannes også en ”ironi” av letingen etter den fysiske Jesus og spørsmålet «Hvor er han»? Gjennom et langt liv som en etterfølger er det sannsynlig at Johannes hadde erfart at den som søker ham i sitt hjerte, blir funnet av ham.

Dagens ’manna’:

Den ”skjulte Gud” er der mennesker leter etter ham!

----------------------------------------
* Åp 1:9

Iblant

Jeg har flere ganger understreket hvor viktig preposisjonene er for troen – også i prologen (jfr Hos). Hva innebærer det at ”Ordet tok bolig iblant oss”*?

Min umiddelbare tanke er at å bli ”bofast” begrenser nærværet til en svært

liten krets. Da kan det være viktig å minne seg selv om at det ikke står bofast, men at uttrykket ”å ta bolig” er et forsøk på å forklare ordet ”skenoõ” som egentlig betyr ”å telte”. I sammenhengen betyr det at han ”bodde” der han ble tatt imot og at ”bo” ikke refererer til bopel, men til fysisk tilstedeværelse i kroppen. Han var i begynnetlsen ”hos” (i hus med) Far, men nå er han hos (i hus med) menneskene. Tanken om kroppen som et telt, finner jeg igjen hos Paulus:  

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender - 2 Kor 5:1.

Å reflektere over Kristi kropp som et telt som ”slås opp” der han blir tatt imot, er spennende også i 2013. Om hans ”kropp” velger å reise en ”bolig” (et Gudshus), blir den aldri identisk med hans tilstedeværelse – kun et symbol på den. Tilstedeværelsen er ”teltet” eller ”kroppen”, og den er der folkene tar imot ham. Da blir det også full mening i det Jesus sa om Guds rike: Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» - Luk 17:21
 
Det er fordi Guds rike er fellesskap. Han kom for fellesskapets skyld  - fellesskapet mellom Gud og mennesker, og mennesker imellom. Slik tok han ”bolig” iblant oss den gang; slik tar han ”bolig” iblant oss i dag, og slik kommer Guds rike iblant oss.

Dagens ’manna’:

Guds ”bolig” – Kristi kropp - er der mennesker tar imot ham.

-----------------------------
*Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Joh 1:14

Se også refleksjonene:
Teltliv og tro
Oppbrudd (NB - denne refleksjonen ble skrevet for tre år siden - det har blitt enda en flytting siden da...)

Utvikling av vennskap

Vennskap kan utvikles og da må jeg være villig til å investere. Det handler altså om et bevisst valg fra begge parter. Når det gjelder Gudsrelasjonen, har Gud allerede valgt. Salomo hadde oppdaget at fra menneskenes side har det med innstilling å gjøre: ”Med de rettsindige har han samfunn”. Ordsp 3:32

Det rette sinn når jeg lengter etter å utvikle mitt vennskap med Gud, handler om daglig å velge

• ærlighet – det nytter ikke å spille for Gud.
• lydighet - tro handler primært om lydighet.
• nærhet – det uttrykker Jakob på en utmerket måte: "Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere". Jak 4:8 

Dagens ’manna’:

Jeg vil holde meg nær til Gud.

---------------------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 12 av 40 (28 dager igjen av 2012)

Postet på FACEBOOK - 17. mars 2025

Kraftleverandøren

Kraftleverandøren vår i Drangedal har et selskap som kaller seg for ”Dean”. Jeg tviler på at den engelske betydningen var i fokus da denne bokstavkombinasjonen ble valgt – en dean er som kjent en prost, men likevel: En kirkens tjener bør være en kraftleverandør.

Barry og Sue Swanson er ”kirkens tjenere” og under kongressen var de utvilsomt kraftleverandører. Det var god forkynnelse og sterkt Åndsnærvær. For meg var det en helt spesiell opplevelse å tolke budskapet på søndagens avslutningsmøte. Fokuset var at ”Mitt hus skal være et bønnens hus for alle folk” (Jes 56:7b). Dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg denne våren har vært opptatt av en ”Profetisk sandwich”. Når da Sue blir ledet til å tale om det jeg oppfatter som "sandwich-fyllet"– opplever jeg at det enda engang blir bekreftet at den tiden vi lever i er en profetisk tid.

Det er en tid for Guds folk til igjen å gjøre hans hus (tempel) til et bønnens hus. Jeg er hans hus, vi er hans hus. Bare da kan jeg oppdage at oppstandelseskraften, livskraften, allerede er virksom i oss som tror (Ef 1:19). Og bare når den kraften er virksom vil Kristus bli synlig i meg slik at mennesker som står utenfor fellesskapet kan få et glimt av den Gud de lengter etter.

Dagens ’manna’:

Bare ved å komme nær Gud, kommer jeg nær verden!

…lengte til en by!

For et par år siden kom Hilde Dagfinnrud Valen med ei bok med betraktninger i spenningsfeltet mellom savnet av en hage og lengselen til en by.
Boka kan anbefales!
Tittelen utfordrer tanken, og beskriver på mange måter hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Når vi er hjemme lengter vi ut, og når vi er ute lengter vi hjem.

Kan en by erstatte en hage?
Edens hage – det tapte paradis, ja, vi kjenner savnet - Erstatningen er en by som vi lengter etter.

I går skrev jeg om den hjemløses lengsel etter et fedreland, og i dag fortsetter hebreerforkynneren:

Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.
Hebr 11:16

Jeg stoler på at det blir bra og regner med at byen har noe flotte parkanlegg!

Dagens ’manna’:

Jeg lengter etter å være der hvor Gud er. Da blir rammen av liten betydning.

Et aspekt av troen

Denne likte jeg. Har sannsynligvis lest det før, men måten jeg leser hebreerbudskapet på i dag, gir rom for å oppdage nyanser som ikke har fanget oppmerksomheten tidligere:

De bare så det langt borte og hilste det,
Hebr 11:13

Det er en utrolig flott beskrivelse av tro: Å se noe som er langt borte og hilse det. Dersom vi ser dette i sammenheng, er dette brukt om dem som døde i tro uten å ha fått det som var lovet, og at vi som lever i den nye pakt er i en annen situasjon:

Vi har fått løftene oppfylt i Kristus.
Vi har fått en forsmak på himmelen.
Det evige liv er begynt.
Vi har fått Ånden som den første frukt av den kommende høst.
Den kraft som reiste Kristus opp fra de døde er nå virksom i oss som tror.

Likevel er vi underlagt forgjengelighet, derfor er det ’å se noe som er langt borte og hilse det’ et relevant bilde på tro også for meg. Mysteriet er at når jeg ’hilser det’ så kommer det nærmere, og jo oftere jeg ’hilser det’ dess nærmere kommer det. Og jo nærmere det kommer, dess større blir lengselen!
– mer om det de neste dagene.

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker et glimt av det jeg enda ikke har sett, slik at jeg kan ’hilse det’

Hva er rollen nå?

Alle mennesker har forskjellige roller gjennom livet. Jeg er ikke noe unntak. Lista kan bli uendelig lang. Her er noen ganske få:

Sønn, bror, Stavangergutt (det geografiske prefikset har endret seg et utall ganger), juniorsoldat, speider, hornmusikkant, elev, frelsessoldat, kadett, ektefelle, innflytter, innvandrer, fremmedarbeider, korpsoffiser, sosionom, lærer, rektor, divisjonssjef, daglig leder, styremedlem, ledende menig i marinen, militærnekter, sivilarbeider, far, morfar, farfar……

og jeg har knapt begynt på lista…

Da Jesus døde sa han: ”Det er fullbrakt!” – han var ferdig med sin viktigste rolle. Etter oppstandelsen var han en kort tid blant sine disipler, så for han til himmelen. Gud er i dag til stede i min hverdag ved Den hellige ånd. Hvilken rolle har Jesus i dag?

Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld.
Hebr 9:24b

Han er fortsatt Sønnen, offerlammet, og den oppstandne. Men nå trer han fram for Guds ansikt for min skyld.

Dagens ’manna’:

I ham trer jeg også fram for Guds ansikt

Kart og terreng

Jeg bruker kart når jeg ikke kjenner veien og vil nå et bestemt mål. Det virker så selvfølgelig at det grenser til en banal påstand. Israelittene navigerte etter loven som skulle føre dem til målet, eller ’fullendelsen’ som er begrepet Hebreerbrevets forfatter bruker. Det var prestene som skulle bistå folket som ’kartlesere’. Men klarte de å føre folket dit?

Forfatteren undres:

Dersom fullendelsen kunne nås gjennom det levittiske prestedømmet, som folket var bundet til ved loven, hvorfor måtte det da komme en prest av et annet slag, en som kalles prest av samme slag som Melkisedek og ikke som Aron?
Hebr 7:11

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. Loven må forandres. Jesus stammer fra Juda, og framstår dermed som et bevis på at det finnes bud i loven som er svake og unyttige. Det er interessant at det finnes ’bibel-kritikk’ i Guds eget ord. Dette er et område som jeg går inn i med varsomhet, for det kan fort tolkes slik at ’alt blir relativt’, men det som skjer med Jesus er radikalt, og alt må tolkes ut fra ham. Jesus er konkret og han er sannheten!

Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse. Men nå kommer noe bedre, et håp som gjør at vi kan komme Gud nær.
Hebr 7:19

Dagens ’manna’:

Jesus er forklaringsnøkkelen til ’kartet’