Hvor er han? – en tid for alt *

ENGLISH
Da Jesus hadde den siste intensive undervisningen rett før sin død sa han:

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Joh 16:16

Dette skapte, som vanlig, forvirring i disippelflokken. De snakket seg imellom og Jesus kom dem i forkjøpet og forklarte enda en gang det han allerede hadde fortalt mange ganger på veien opp til Jerusalem.

Likevel var det først etter oppstandelsen at det gikk opp for dem hva han egentlig mente. Dette ble en viktig stadfestelse av undervisningen rett før korsfestelsen, og som den fantastiske pedagogen Jesus var (og er) (1), brukte han hyppig repetisjon: Han viste seg for dem og forsvant gjentatte ganger i løpet av de 40 dagene.
 
Jeg tror han valgte den strategien for at disiplene skulle forstå at egentlig er han der hele tiden. Da Den hellige ånd falt på pinsedagen, tror jeg at de endelig var overbeviste: Jesus er alltid sammen med oss.

Dagens ‘manna’:

Jesus er alltid sammen med meg!

--------------------------------------
(1) Dersom du er interessert i å lese mer om Jesus som pedagog, har jeg skrevet en lengre artikkel HER
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Gjentakelsens makt

Jeg har ved noen anledninger holdt foredrag for lærere om «pedagogen Jesus». Gjennom bibelhenvisninger har jeg forsøkt å vise hvordan han bruker pedagogiske prinsipper i sin formidling av eksistensiell kunnskap. I Johannesevangeliet blir disse metodene veldig synlige – i hvert fall dersom jeg leser fortellingen med pedagogens briller. Jeg har tidligere gitt mange eksempler på gjentakelsene som forekommer så hyppig. Det som er viktig, må gjentas – hvis ikke blir det glemt.

Også innholdet i dagens vers har vært presentert tidligere:

«Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»

Joh 12:32

I det neste verset forklarer Johannes hva Jesus mener: «Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide». Temaet var også framme i samtalen med Nikodemus: «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» (Joh 3:14-15).

Det er først når Jesus «blir løftet opp» at han kan dra alle til seg. Derfor kommer ingen som vil eie evig liv, utenom korset. Uten korset hadde Jesus bare blitt et godt menneske og forbilde, men det er korset som er dommen over verdens fyrste. 

Det er interessant at dom best kan forklares ved at Gud lar menneskenes onde gjerninger ramme dem selv. Det gjelder også denne verdens fyrste. Han trodde han kunne utrydde Jesus ved å ta livet av ham, men den onde handlingen rammer ham selv. Denne dommen er noe som kommer, men for den troende er det som kommer også «nå». 

Derfor kommer korset alltid til å være provoserende. Det er symbol på en grenseløs kjærlighet og en dom over alt som river ned og ødelegger. Chick Yuill skrev for noen år siden en bok om korsets mysterium med tittelen «A terrible beauty» (En forferdelig skjønnhet) – jeg stusset over tittelen da jeg kjøpte boka, men du verden så sant.

Dagens ‘manna’:

Korset – en forferdelig skjønnhet

-----------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

God pedagogikk

Pedagogiske teknikker kan læres, men det er noen som er ”født” pedagoger. 

Var mennesket Jesus god på alt? 

Det vet jeg faktisk ikke, men av det jeg vet om ham, er det mer enn nok til å trekke konklusjonen at han var en fantastisk pedagog. For noen år siden holdt jeg et foredrag med tittelen ”Finnes det en ’kristen’ pedagogikk?” – der beskriver jeg Jesus som pedagog. 

De pedagogiske egenskapene til Jesus kommer veldig godt fram i Johannesevangeliet. I undervisningen om ”Brødet fra himmelen” bruker han f. eks. repetisjon flittig. Avsnittet jeg tar med i dag, kan ved første øyeblikk se ut som ren gjentakelse, men er det bare det?

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv. Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden.»
Joh 6:47-51

Det aller meste kjenner jeg igjen fra tidligere i kapittelet. Det er likevel en viktig presisering som er ny:

Det er første gang at undervisningen gjør en direkte kobling mellom brødet og kroppen: «…det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden».

Jeg har valgt ”brytebrød” som illustrasjon i dag. Tradisjonen med å bryte brødet var nok utbredt i antikken. Det er interessant at det å komme med brød og bryte det sammen med de sørgende etter en avdød, hørte med til jødisk skikk*. Det at det er Jesu kropp som brytes for å gi liv, må jo være den ultimate trøst for oss som vet at vi skal dø, men det er bare så vanskelig å fatte det.

Dagens ’manna’:

Jesu kropp brutt for meg = den ultimate trøst: Jeg har evig liv!

-------------------------------
* Se f. eks. ”Ingen skal bryte brød for å trøste den som sørger over en død, eller skjenke ham et trøstens beger for far eller mor” Jer 16:7 – se også Esek 24:17

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Finnes det en ”kristen” pedagogikk?

Jeg står på farten og skal til Nordfjord folkehøgskole for å treffe ansatte ved folkehøgskolene på Nordvestlandet. Der skal jeg bl.a. ha et innlegg om dette temaet:

Finnes det en ”kristen” pedagogikk?

Jeg hører med til dem som er skeptisk til å bruke ”kristen” i forskjellige kombinasjoner – enten det blir brukt som et kvalifiserende eller diskvalifiserende adjektiv. Det averteres med ”kristne reiser” og snakkes om kristne artister. Før var det kristne måter å kle seg på – i hvert fall var det måter å kle seg på som ble beskrevet som ”verdslig” og som ikke ble akseptert i ”kristne miljø” (hva nå det måtte være). Min salige mormor, som var en oppriktig kristen, gikk som ganske ung mor på et møte i Frelsesarmeen stolt med sin nye hatt – med fjær. Møtelederen kom ned fra plattformen med saks og klippet av fjæra.

Da Dietrich Bonhoeffer skrev om kirkens frykt for sekularisering, mente han at kirken selv var delvis skyld i denne utviklingen på grunn av det tilsynelatende behovet for å ”bevare det hellige i et lukket rom”. Med andre ord å merke noe som mer kristent eller hellig og skille dette fra det verdslige. Hans forslag til botemiddel var at det ”hellige” måtte bli ”verdslig” og det ”verdslige” ”hellig”, og at det var nettopp det som skjedde da ”den hellige Gud” ble ”menneske” – inkarnasjonen. Kanskje det var det vår kjære Grundtvig også var inne på da han postulerte ”Menneske først, kristen så!” – og der forenes muligens den frilynte og den ”kristne” folkehøgskolen – ooops der var det igjen!

Å snakke om en kristen pedagogikk som noe annet enn generell pedagogikk vil derfor være kunstig og føre til en ytterligere segregering – for ikke å si sekularisering. Det som derimot er mulig og fullt ut gyldig er å snakke om:

Jesus som pedagog

En grunnlegger av en bevegelse som har bestått i 2000 år og som teller langt over en milliard tilhengere må ha hatt en rekke talenter – også på pedagogikkens område. Dette er ingen uttømmende beskrivelse av ”Pedagogen Jesus”, men et forsøk på gi et lite bilde av noen sider ved hans ”pedagogiske” virksomhet. Dette vil forhåpentlig sette i gang en tankeprosess og gi noen impulser som vi kan ta med oss inn i vår pedagogiske hverdag.

Dersom du er interessert i hele innlegget, kan du hente det i pdf-format her