Å vite hvem som kan bli frelst og hvordan – et steg på veien

Jeg har oppdaget at det faktisk er mange som går rundt og ønsker at de kunne si: «Jeg er frelst!». Det kan til og med være at noen av dem har prøvd å få det til. Men det er like umulig å få til som å tre en trosse gjennom et nåløye – eller en kamel gjennom nåløyet dersom du vil prøve det (1). 

Da Jesus underviste disiplene om dette, «ble de helt forskrekket og spurte: ‘Hvem kan da bli frelst?’» 

- en helt menneskelig og forståelig reaksjon, og jeg tror det var akkurat det Jesus ønsket, for Jesus så på dem og sa:

 

«For mennesker er dette umulig, 

men for Gud er alt mulig.»

Matteus 19:25-26 

Det er frelsens store utfordring: Jeg kan ikke komme til ham med min 'frelsesløsning', men jeg må overgi meg fullstendig til hans frelse. Å bekjenne at jeg er frelst er derfor ikke «skryt» på grunn av noe jeg har gjort, men en takknemlighet til at jeg er inkludert i det Jesus gjorde da han kom til Jerusalem for å dø på korset.

Derfor vet jeg også at på tross av at det er umulig for dem som vil frelse seg selv, kan hvem som helst bli frelst på grunn av at Gud har gjort det mulig. Mitt eneste bidrag til min egen frelse var å akseptere at det han gjorde, det gjorde han også for meg, og så fortelle ham og andre at det har jeg gjort. 

Det er ingen hemmelighet, men et stort mysterium (2). 

Dagens ‘manna’: 

Det Jesus gjorde er nok!

____________________________

(1) På originalspråket er ordet for trosse og kamel nesten identiske – men det spiller egentlig liten rolle hvilken oversettelse vi velger ettersom begge deler er umulig.

(2) Takk til Bibelselskapet for at de sluttet å oversette det greske mysterion med 'Hemmelighet' og tok i bruk 'Mysteriet' - det er et hav av forskjell i forståelse. 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #39 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Det grensesprengende mysteriet . . .

Jeg har alltid vært begeistret for meningen og innholdet i ordet «Mysterium». 

Da den hittil siste norske oversettelsen fra Bibelselskapet kom i 2011, ble jeg mildt sagt begeistret over at mysteriet, som opprinnelig er gresk, ble tatt i bruk. Tidligere ble det oversatt med «hemmelighet». 

Utfordringen med ‘hemmelighet’ er at i det øyeblikket hemmeligheten er ‘avslørt’, er den ikke en hemmelighet lenger. Når troen hjelper oss til å gripe mysteriet, forblir det et mysterium, men vi aner at det er noe mye mer enn vi ser og oppfatter. Det begynner å ligne et liv og en bønn. Det var Ole Paus* undring over mysteriet, og gjennom det har han hjulpet mange til tro. Fred over hans minne!

Etter å ha åpenbart seg både gjennom naturen, samvittigheten, loven og profetene, valgte Gud å åpenbare seg selv gjennom et lite barn. 

Noe så uskyldig, sårbart, tillitsfullt og vakkert er ikke annet enn et mysterium. Det er jo akkurat slik vi er i denne verden. Det handler om liv, og da blir det bønn: «Kom tilbe ham Guds under».

De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, 

Maria, og de falt på kne og hyllet ham.

Matteus 2:11a

... og Gowans tar oss med inn i undringen. (Her finner du engelsk versjon av diktet)

_______________________________________________________

Refleksjonen er postet på FACEBOOK

* For fire dager siden (12. des. 2023) ble Ole Paus ble forfremmet til herligheten. 

... over all forstand!

Duen er et symbol på fred og på DHÅ*

Jeg har ingen umiddelbare planer om å begynne å blogge daglig igjen, men i går korresponderte jeg med en offiserskollega – og som vanlig begynte jeg eposten med «Guds fred!». Responsen kom umiddelbart: «Ja, Guds fred, som overgår all forstand!»

I dag dukket verset opp i bibelleseplanen igjen, og da tror jeg det er viktig å dele noen tanker:

Det er Paulus som kommer med denne hilsenen til menigheten i Filippi: 

«Og Guds fred, som overgår all forstand, 

skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Filipperbrevet 4:7

Paulus var en intellektuell og lærd mann. Etter sin radikale omvendelse forsøkte han å forklare de åndelige «mysteriene» i det Gud har gjort for oss gjennom Jesus og ved Den hellige ånd slik at vi skal kunne forstå det.

 
Han innrømmer likevel at 

«… vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. 

Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.» 

1 Korinterbrev 13:9-10

Jeg skulle ønske jeg forsto alt, men det ligger en enorm frihet i å «miste seg selv» ved å gi avkall på kravet om å forstå. Da kan jeg leve hver dag i den freden, den nåden og den kjærligheten som overgår all forstand - Takk Gud - så deilig det er.

Velsignet dag!

_________________

* Se: Duen har landet

Postet på FACEBOOK

‘En tid for alt’ – og nå er det tid for noe annet

ENGLISH
Planen var å holde på i 9 uker da jeg den 1. april 2009 bestemte meg for å blogge mitt daglige ‘manna’ – som ganske enkelt betyr å dele med andre det Guds ord ga meg å tygge på. 

Mer enn åtte år er en lang tid, og jeg har med jevne mellomrom vurdert å 'legge opp'. Men  bloggingen har gitt meg veldig mye velsignelse, og hjulpet meg til å sette egne ord på troen min. 

Underveis har det også kommet ganske mange ‘Aha!’ opplevelser som har hjulpet meg til å se klarere ting som tidligere lå i «mysterie-boksen». Samtidig har ikke innholdet i mysterieboksen blitt mindre. Jeg har tvert imot sett enda mer av frelsens og nådens mysterium. Jeg liker faktisk at jeg ikke forstår alt, og tror det er en del av nåden.

Jeg slutter ikke å blogge fordi jeg er «gått tom». Jeg er full av tanker om emner og bøker som fortjener et dypdykk, men jeg har fått ro for å prioritere annerledes – i hvert fall for en lengre periode. Det handler om flere ting, som ikke er viktige for andre enn meg selv, men jeg gir noen grunner i fotnota (1).

En del av nådens mysterium er vitnesbyrdene om at blogginnleggene har vært til hjelp for andre også. Jeg takker Gud for det, og jeg er glad for at internett gir mulighet for å være tilstede med vitnesbyrd om det som bygger opp. Bruk internett til å spre det gode, og ta med deg dette løftet:

Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen.
Fork 11:1

Å kaste brødet på vannet, er som å dele ‘manna’, nærmere bestemt ‘brødet fra himmelen’ = Jesus med andre. Det jeg deler av ham, kommer alltid tilbake med velsignelse. Til nå er ‘rekorden’ at det gikk 30 år før jeg så et konkret resultat av noe jeg følte meg ledet til å gjøre. Heldigvis trenger vi ikke alltid å vente så lenge. Noen ganger skjer det med en gang.

Dagens ‘manna’:

Det fins alltid en mulighet for å dele Jesus-livet!

NB - du finner alle tidligere blogginnlegg på Bibelportalen lykke til med en ny gjennomgang!
--------------------------------
(1) Her er noen grunner:

• Fysisk handler det om at jeg bruker veldig mye tid i løpet av en arbeidsdag til å sitte ved en skjerm. Utover arbeidstiden fører bloggingen til minst en ekstra skjermtime hver dag.
• Jeg ønsker å frigjøre tid uten å miste den personlige andakt-stunden som ligger i å forme tankene i en blogg. Jeg trenger å perfeksjonere språk, og nå vil jeg å studere Bibelen på russisk.
• Jeg har skrevet veldig mye de siste ti årene spesielt, og det har vært lite tid til lesing. Nå føler jeg behov for å lese.
• Jeg har fått ro for å ta denne beslutningen – det har jeg ikke hatt før.
• Det ligger allerede nesten 3.300 innlegg på bloggen. Disse er også tilgjengelig på Bibelportalen der innleggene er sortert under hver av bibelens bøker (i høyre kolonne), så det er fortsatt mulig å ta fram igjen det som tidligere er publisert.

Å vite at det er noen som ser mer enn jeg – et skritt på reisen

ENGLISH
Det er langfredag og vi er på en måte ved målet for turen opp til Jerusalem. Underveis har det vært undervisning, og disiplene hadde store problemer med å forstå. Men det var i hvert fall en som forsto hva som skulle skje i Jerusalem. Det var kvinnen som salvet Jesus. Disiplene skjønte ikke det heller, og Jesus sa:

«Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Matt 26:12-13

Jeg er disippel. Jeg har levd med Jesus i mange år. Kunnskapen og kjennskapen har vokst, men samtidig vokser også mysteriet, og det er ikke falsk ydmykhet når jeg sier at mennesker uten den samme kunnskapen og erfaringen kan ha sett mye mer av mysteriet enn jeg. Akkurat det er en del av mysteriet, fordi det er noe som kun kan åpenbares ved hjelp av Den hellige ånd. 

Kvinnen forberedte Jesus på det han skulle gjennomgå i påsken. Derfor blir hun, anonym som hun er, et forbilde når evangeliet forkynnes. Jeg tror disiplene forsto det etter hvert – ellers hadde det ikke kommet med i evangeliet. Som jeg har skrevet tidligere, øker det at de innrømte sine feil Bibelens troverdighet. Det er frigjørende å få lov til å bekjenne sine feil både for Gud og mennesker – og frigjøring var det som skjedde på Golgata.

Dagens ‘manna’:

Jeg ser nok til å gripe den frigjørende frelsen!

-------------------------------------

På vei tilbake til fødebyen

Nei, det handler ikke om Stavanger, selv om det er der fødselssertifikatet er utstedt, og jeg tar gjerne en tur dit også. Noen av dere som leser bloggen fast, har vært med på et 30 måneders dypdykk i Johannesevangeliet. Det er mange temaer som Johannes oppfattet som viktige, men om jeg måtte velge hva jeg tror var det viktigste for ham å formidle, må det være undervisningen om den nye fødsel.

Blod og vann regnes som fødselsvæskene, og det er mye av begge deler Jesus-beretningen som Johannes har gitt oss. Allerede i prologen skriver han om en ny fødsel, og det går som en rød tråd gjennom hele evangeliet, inntil fødselsvæskene strømmet fra Jesu side etter hans død på korset:

Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Joh 19:32-34

Johannes er så nær det som skjer at han kan se det med sine egne øyne. I tre år har han vært sammen med Jesus og hørt hans undervisning om den nye fødsel, det nye livet som kommer ved at vi mister oss selv og finner igjen et liv som aldri kan dø. Og, for ham blir symbolikken i «fødselsvæskene» som renner fra såret i Jesu side enda en bekreftelse på den nye fødsel. 

Det er kanskje derfor Johannes tre dager senere, og nå kaller han seg «den andre disippelen», forsto at det hadde skjedd en oppstandelse før noen av de andre hadde forstått det: «den andre disippelen…så og trodde» (1). 
Evangeliet om den nye fødsel er et mysterium, men har man først grepet det, faller mange aspekter av troen på plass. Faktisk blir det å tro ikke lenger en kamp med tvil, men en hvile i mysteriet. 

Dagens ‘manna’:

Jeg er født på ny, og er på vei tilbake til fødebyen!

--------------------------------------------
(1) Joh 20:8

Å vite at det er noen som ber

ENGLISH
Jeg vet om mange mennesker som ikke selv bekjenner at de tror, men som likevel er veldig takknemlige for at det er noen som ber for dem. Selv om jeg har en forbeder innfor Guds trone (1), er det utrolig godt å vite at det er noen som ber for meg her på jorden også.

Det må ha vært en styrke for den unge Timoteus å vite at mentoren stadig ba for ham:

Jeg takker stadig for deg og husker på deg natt og dag i mine bønner til Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet slik som mine forfedre.
2 Tim 1:3  

Forbønn er viktig i mange sammenheng, men er et vitalt element for at mentorskap i en kristen sammenheng skal lykkes. Prinsippene for mentorskap er de samme både i en verdslig kontekst, men i den kristne konteksten er det erfaringer som skal overføres som ikke hører til denne verden. I et annet brev bruker Paulus mye plass på dette:

Likevel forkynner vi en visdom for dem som er modne. Men det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne. Nei, vi forkynner et mysterium, Guds skjulte visdom.
1 Kor 2:6-7 (2)

Forbønnen er viktig både som et uttrykk for omsorg, men det er også en erkjennelse av at oppdraget handler om noe langt mer enn formidling av læresetninger og leveregler, det handler om formidling av Guds liv i blant oss. Det kan kun skje på «åndelig vis» (3).

Dagens ‘manna’:

Det er noen som ber og vet hvorfor de gjør det!

-------------------------
(1) F. eks.: Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.
Rom 8:26b-27
(2) Les gjerne hele 1 Korinterbrev 2
(3) Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det, for det kan bedømmes bare på åndelig vis. 1 Kor 2:14

Hvor hører du vel hjemme? - 1

Dette er første refleksjon over svar på spørsmålet fra sangen «Jeg gikk meg over sjø og land» (1).

Min kjære svigerfar etterlot seg en del 8mm smal-film med opptak av familiebegivenheter fra et par tiår. Da vi kikket på materialet for noen år siden, var det timevis med vinking. Det gikk opp for meg at jeg hadde kommet inn i en familie som hørte hjemme i «vinkeland».

Da statsminister Erna Solberg var på offisielt besøk hos presidenten i USA nylig, spøkte president Obama med NRKs produksjoner av sakte-TV. Jeg fikk med meg noen få brudd-stykker av «Hurtigruta minutt for minutt». Det var en masse vakker natur og folk som vinket. Da skjønte jeg for alvor at jeg faktisk bor i «vinkeland». Vi vinker når vi drar fra hverandre og vi vinker når vi ikke er nær nok til å gi en klem. Derfor blir vinking et symbol på avstand. 

Slik var også forholdet mellom Gud og mennesker inntil Jesus kom. Gud var en skikkelse langt borte. Gudsdyrkelsen ble en form for vinking. Ved å bli menneske, forvandlet Gud fullstendig det tidligere avstandsforholdet, han kom nær. Julens mysterium er nærheten som oppstår mellom Gud og mennesket. (2)

Dagens ‘manna’:

Jeg hører hjemme i Guds nærhet

---------------------------------
(1) Dersom du ikke kjenner sangen, finner du teksten her. Hvor jeg hører hjemme må kunne illustreres med en bevegelse.
(2) Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. Ef 2:13

Den aller viktigste julesangen

ENGLISH
For ei uke siden delte jeg juletanker på «Heimelaga julekonsert» i Kroken kjørke. På den siste konserten sa jeg på spøk at jeg alltid hadde savnet den aller viktigste julesangen i reportoaret til den flotte gjengen som holder julekonstertene hvert år. 

Deretter sang jeg litt fra «Jeg gikk meg over sjø og land». Den hører sannsynligvis hjemme blant våre mest overfladiske julesanger, men sangen stiller det desidert viktigste spørsmålet: «Hvor hører du vel hjemme?»

Da Johannes døperen pekte ut Jesus som «Guds lam» for to av sine disipler, fulgte disiplene etter Jesus. Da Jesus spurte han «Hva leter dere etter?» svarte de:

«Hvor bor du?»
Joh 1:38

Lenge tenkte jeg at dette var et meningsløst spørsmål å stille, men det var før jeg forsto hvordan Johannesevangeliet er skrevet. Spørsmålet «Hvor bor du?» handler om mer enn hvor du fysisk holder til. Det handler om hvor du har dine røtter. Det handler om hvor du er hjemme i forhold til verdier. Julemysteriet handler om å komme hjem der hvor jeg hører til. For Jesus sa og sier: «Kom og se!»

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvor jeg hører hjemme!

-----------------------------------

Et barn er født i Betlehem

ENGLISH
Refleksjonene nå i jula kommer til å bli relativt korte. Jeg lever i julemysteriet, og i dag gleder jeg meg enda en gang over Betlehem. 

Selvfølgelig måtte Jesus bli født akkurat der og ikke «hjemme» i Nasaret. Det er fordi han er "Brødet fra himmelen" som vi «spiser» for at han skal bli en del av vår kropp slik at vi kan bli en del av hans. Da er det eneste logiske stedet for fødselen hans: «Brødhuset» = Betlehem.

I dag befinner jeg meg på «Brødsjø». Det har dessverre ingenting med brød å gjøre, men henger sammen med det faktum at «bred» på telemarksdialekt er blitt til «brød».

Men «bred» passer også godt med juleevangeliet. Det er er så bredt at det favner hele verden. Det betyr også at uansett hvilket sted jeg befinner meg på, kan bli et Betlehem; altså et brødhus hvor mennesker kan finne næring for veien videre fordi jeg er akkurat der. Julemysterieter er brødhusmysteriet.

Dagens ‘manna’:

Brødhusmysteriet skjer i dag.

-------------------------------

Troens substantiv

Enten jeg beskriver Gud som verb, substantiv eller bruker andre merkelapper, innser jeg at jeg kan bidra til det motsatte av det som er intensjonen med beskrivelsen. Jeg deler tankene mine fordi jeg ønsker å åpne opp for mysteriet, men vet også at ethvert utsagn om Gud kan virke begrensende.

Anselm av Canterbury gir en beskrivelse av Gud som jeg er veldig glad i. Gud er: «den om hvem intet større kan tenkes»(1). Implisitt betyr det at hver tanke tenkt om Gud, begrenser hans storhet. Det er grunnen til at jeg av og til vurderer om jeg må slutte å forkynne og skrive – ganske enkelt fordi alt jeg sier eller skriver kan gi den som lytter eller leser, et begrenset bilde av Vårherre. Når jeg likevel ikke har sluttet, er det fordi jeg tror at Den hellige ånd, som utforsker «dybdene i Gud», er han som åpenbarer de åndelige sannhetene som ligger skjult i ordenes begrensninger. Han kan til og med forvandle steiner til brød de gangene jeg har forkludret mer enn forklart:

For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud.
1 Kor 2:10b-11

Med tillit til at Den hellige ånd gjør under, fortsetter jeg ufortrødent videre og spør:

Hvor viktig er det at Gud går fra å være et abstrakt verb til å åpenbares som et konkret substantiv?

Johannes ville sannsynligvis svart at det er så viktig at det utgjør kjernen i den kristne bekjennelsen (2).  Jeg er enig! For dersom det ikke er mulig for meg å akseptere at Jesus er hel og sann Gud og helt og sant menneske, begrenser jeg hva som er mulig for Gud. Dersom jeg begrenser ham, er han ikke lenger den grenseløse Gud som er grenseløs i kjærlighet og nåde. Samtidig begrenser jeg  hans mulighet for å virke gjennom det helt jordnære og konkrete subjektet og substantivet: Jostein.

For hvordan kan jeg tro at Gud kan virke gjennom sin kropp i dag dersom han ikke var i stand til å åpenbare seg selv i Jesus Kristus? 
De viktigste substantivene i troen er Gud og mennesket. Forent i Jesus den gang, og i de troende i verden i dag. Det var viktig den gang og til alle tider. 


Dagens 'manna':

Det handler Gud og mennesket

-------------------------
(1) Engelsk: God is “that than which nothing greater can be conceived”. Anselm av Cantebury beskrev Gud slik i «Det ontologiske Gudsbevis» i boken «Proslogion» som han skrev 1077-78.
(2) «På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud» 1 Joh 4:2

Den som er født av Gud

Det er ikke mange dagene siden jeg siterte en liten gutt som kalte Jesus-barnet «Et hellig barn». I dag fortsetter Johannes slik:

Den som er født av Gud, gjør ikke synd.
1 Joh 3:9a

De fleste troende har ikke problemer med å si at dette er sant for Jesus. Hvorfor skal det da være så vanskelig å tro at det gjelder alle som er født av Gud? Dersom jeg ikke tror at det er mulig å unngå synd, setter jeg ikke da spørsmål ved muligheten for gjenfødelse?

Det er spennende å gå inn i julehøytiden med slike spørsmål. For det «hellige barnet» er et sterkt vitnesbyrd om det som ligger i gjenfødelsen. Det fyller meg med ærefrykt å få være en del av det «hellige mysteriets mulighet».

Dagens ‘manna’:

At Gud ble menneske er et vitnesbyrd om det hellige mysteriets mulighet!

----------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

«Ordføreren»

Jeg bruker den politiske tittelen «Ordfører» hovedsakelig på bakgrunn av det tittelen betyr: En som bestemmer hvem som skal føre ordet.* 

Johannes siterer flere ganger uttalelser fra Jesus som tydelig melder ut hvem som fører ordet:

Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Joh 14:24b

Jeg tviler ikke på det Jesus sier her og at de ordene han sikter til er Faderens. Men umiddelbart starter det også en undring: Var alt Jesus sa Faderens ord? I så fall hvor blir da det sanne mennesket av? Og om Jesus selv er kilden til noe av det som kommer fram i evangeliene, rokker det i så fall ved troen?

For å ta det siste først, tenker jeg at svaret er et klart: «Nei – det rokker ikke ved troen». Dialogen mellom Far og Sønn i Getsemanehagen kunne like gjerne vært en dialog mellom Gud og menneske som ender opp i overgivelsen: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39). Det sanne mennesket trer fram med sine innvendinger, forblir i overgivelsen, og for meg bekreftes mysteriet «Ordet er blitt menneske».

På den annen side er ikke det at Gud legger sine ord i munnen på et menneske ensbetydende at det mennesket er guddommelig. Profetene opplevde det (se f. eks. Jer 1:9 og Hebr 1:1) og disiplene fikk løftet: «Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si.» (Matt 10:19). Det forteller kun om en enhet med Gud som har blitt mulig for alle mennesker å komme inn i på grunn av Jesus. Og det skjer for alle dem som er villige til å gjøre ham til «ordfører» i sitt liv.

Utfordringen er å la ordføreren få slippe til – særlig for mennesker som er proppfulle av ord slik som meg. Jeg trenger å bli klubbet ned av ordføreren rett som det er for at han skal slippe til med sine ord.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil la ordføreren slippe til med sine ord!

----------------------------
* Illustrasjonsbildet er av ordføreren i Bergen, Trude Drevland, som her danser sammen med Ola Grytten under seremonien da Ola ble kronet til høvding 16. nov. 2014.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvorfor? – undringens drivstoff

I går skrev jeg om hvordan den gode samtalen kan utvide min forståelseshorisont og gi meg en dypere innsikt i åndelige sannheter. Hele kapittel 14 i Johannes-evangeliet er et veldig godt eksempel på akkurat det. 

Da Jesus hadde uttalt at verden ikke skulle se ham, men at han skulle åpenbare seg for dem som elsket ham ved å gjøre hans vilje, kommer nok en disippel på banen med et veldig godt spørsmål:

Judas – ikke Judas Iskariot – sier til ham: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?»
Joh 14:22

Spørsmålet er veldig logisk, og jeg leser også en trosbekjennelse inn i spørsmålet. «Hvorfor skal du åpenbare deg for oss, vi tror jo allerede på deg, hvorfor vil du ikke heller åpenbare deg for verden?»

Jeg skal komme tilbake til Jesu svar, for det konkluderer med at vi som tror fortsatt har mye å lære og bli minnet om. Og jeg tror at det vi trenger å lære og bli minnet om stadig vekk, er det Jesus sa litt tidligere i kapittelet. «Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far» (Joh 14:12). Jesus skal ikke åpenbare seg for verden – men hans disipler skal gjøre det. Igjen er jeg tilbake til den helt grunnleggende sannheten: «Dere er i meg, og jeg er i dere» (Joh 14:20).

Så derfor, kjære Judas - Jakobs sønn, må Jesus fortsette å åpenbare seg for oss som tror, slik at vi griper mer og mer av dette mysteriet. Vi trenger åpenbaring for at «Den dagen»* skal blir «hver dag».

Dagens ‘manna’:

Jeg trenger vedvarende åpenbaring

--------------------------------------------
* Jfr «Hvilken dag er det i dag?».
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvilken dag er det i dag?

Sangen vekker minner fra «Portveien 2» og samlingsstund i barnehagen, men selv om jeg er i mimrealderen, lar jeg assosiasjonen hvile og går rett på dagens vers:

Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
Joh 14:20

Hvilken dag er  det Jesus sikter til i dag?

Det hadde vært greit om jeg med overbevisning kunne skrevet at dette gjelder evighetsperspektivet – altså når vi forenes med treenigheten i evigheten. Selvfølgelig kan det være en riktig tolkning, men det er neppe den eneste riktige, for det ville ikke være typisk for Johannes. Igjen må jeg trekke fram den røde tråden i evangeliet «den tid kommer, ja, den er allerede nå» som en mulig forklaring på «den dagen». Hva er det som får meg til å skjønne at Jesus er i Far, og jeg er i ham og han er i meg?

Jeg tror det er når jeg tar imot sannhetens Ånd – Parakleten på en slik måte at jeg ser min status i Jesus. Jeg tror at jeg tok imot Den hellige ånd da jeg bestemte meg for å bli en Jesu disippel. Jeg vet også at jeg fikk en større forståelse av Parakleten som person den dagen jeg ble døpt i Den hellige ånd. 

Men «Den dagen» på min trosreise da jeg virkelig så inn i mysteriet «jeg er i ham og han er i meg» var den dagen jeg oppdaget hva dåp virkelig er. Jeg så meg selv død med ham og oppstå med ham slik Paulus beskriver det i Romerbrevets 6. kapittel. Noen vil kalle det en hellighetsopplevelse, men det var mer en salig oppdagelse enn en erfaring. Men det var definitivt en forsmak på «den tid som kommer» allerede her i tiden. Og den forsmaken er like sterk den dag i dag.

Dagens ‘manna’:

I Guds tid er dagen i dag «Den dagen»

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ventetiden er over

Ja, er den nå egentlig det?

Jeg så det i en Volvo-annonse i VG i går. Det er jul og de spiller på at adventstiden eller «ventetiden» er over. 

Men er egentlig ventetiden over? At «advent» som en høytid i kirkeåret er over, er definitivt korrekt, men for meg som tror er det alltid ventetid. Her tror jeg det er en gjensidighet mellom Skaperen og skapningen. Den som tror «speiler» Skaperen. 

Når vi leter, leter han også, når vi finner ham, finner han oss. Når vi banker på, banker også han på, og når vi åpner opp, åpner også han opp. Når vi ber, ber også han, og når vi får, får han også.
Det ville være helt feil å tro at nå er ventetiden over fordi julen er her, og vi nå feirer inkarnasjonen – at Gud ble et menneske av kjøtt og blod som «telter» blant oss*. For det ville bety at oppdraget er fullført. Jeg må våge å spørre om det faktisk er sant at Gud fortsatt er tilstede i kjøtt og blod i verden i dag. 

Svaret er et ubetinget «ja». Gud er definitivt tilstede der det er disipler som våger å tro det ufattelige mysteriet at de er den «Jesus» menneskene ser i verden i dag. Da Gud valgte å bli menneske og formidle sitt budskap gjennom et menneske, la han grunnlaget for strategien for evangeliseringen av hele verden. Han er tilstede i de troende gjennom den andre inkarnasjonen: Det vil si mennesker fylt av Den hellige ånd som kjenner sin identitet i Kristus og handler på at det er sant. Fordi det ikke er slik at alle som tror ser dette, venter Gud fortsatt, og så lenge Gud venter er ikke ventetiden over.

Kjære medvandrere: Velsignet julehøytid og fortsatt god advent!

Dagens ‘manna’:

Det er alltid ventetid fordi inkarnasjonen pågår hele tiden!

--------------------------------
* Også i dag er jeg tilbake i nøkkelverset i prologen:

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Joh 1:14

Førjuls-shopping og en slant til julegryta?

Det er et lite flatterende bilde Johannes tegner av seg selv og sine medvandrere under det siste måltidet de hadde sammen med Jesus. Jesus har sagt rett ut at en av dem kom til å forråde ham. De har fått vite at den som får brødstykket er forræderen. Da Judas har tatt imot brødstykket, oppfordrer Jesus ham til straks å gjøre det han vil gjøre. Og så leser jeg:

Ingen ved bordet skjønte hva han mente med dette.
Joh 13:28

Det hadde vært forståelig dersom de ikke skjønte hvordan forræderiet skulle utføres og at det skulle ende med korsfestelse, men Johannes fortsetter med å avsløre hva noen av dem trodde Jesus ba Judas gjøre: Siden Judas hadde pengepungen, trodde noen at Jesus ville han skulle gå og kjøpe det de trengte til høytiden*, eller at han skulle gi noe til de fattige (v 29) (her ligger den litt tynne assosiasjonen til overskriften).

Her er det snakk om noe så dramatisk som et forræderi, og så er det noen som tror at det handler om en om innkjøp til høytiden eller gaver til de fattige. Og i tillegg er det blitt natt. Til og med i denne dramatikken dukker bruken av ironi opp. Dette er tross alt 2000 år siden og det var neppe snakk om «før-høytidsåpne» butikker med stengetid kl 24:00.

Kanskje det er en repetisjon av undringen fra nattmøtet med Nikodemus: «Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om de jordiske ting, hvordan kan dere da tro når jeg taler om de himmelske?» (Joh 3:12)
Jeg ønsker ikke å sette likhetstegn mellom tro og forståelse, men de to tingene har det til felles at det handler om å se en sammenheng. Forståelsen ser en sammenheng mellom empirien og tidligere erfaring, mens troen ser en sammenheng mellom mysteriet og tidligere erfaring. Uansett disiplene skjønte på dette tidspunktet svært lite av det som foregikk både i den fysiske og den åndelige verden.

Dagens ‘manna’:

Er det mulig å fatte at jeg er 100% borger av to verdener?

----------------------------------
* En av flere bekreftelser på at det ikke var påskemåltidet som var det siste måltidet Jesus hadde med disiplene. Se også Joh 18:28
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

…renhet og urenhet

I fortellingen om fotvasken var Jesus omgitt av «rene» disipler, men en av dem var uren:

For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»
Joh 13:11

Jeg tror at Johannes også var opptatt av mysteriet Judas, og hadde problemer med å forstå hvorfor Jesus hadde utvalgt ham til å være én av de tolv. Men fakta er at Judas både var en av de utvalgte og at han var den som forrådte Jesus. Det må bety at det å være utvalgt ikke automatisk fører til renhet og frelse. Dagens vers er likevel et av dem som kaster et visst lys over saken. I går reflekterte jeg over hva det var som gjorde disiplene «rene» slik at det bare var føttene som trengte å vaskes.

Dersom tanken om at de var rene fordi de hadde tatt imot det ordet Jesus hadde talt til dem er riktig, kan det bety at Judas ikke hadde tatt imot ordet på samme måte. Det var (og er) altså ikke nok bare å høre ordet. Det må tas imot som brød fra himmelen (manna), det må spises slik at det blir en del av den som spiser det. Fra kapittel 6 vet vi at mange forlot Jesus nettopp fordi dette budskapet ble til anstøt. Dersom Judas opplevde det på samme måte, var han ifølge denne tankerekken «uren» og derfor i stand til å forråde.

Dagens ‘manna’:

Ordet renser!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes