tirsdag 27. desember 2016

Hvor hører du vel hjemme? - 1

Dette er første refleksjon over svar på spørsmålet fra sangen «Jeg gikk meg over sjø og land» (1).

Min kjære svigerfar etterlot seg en del 8mm smal-film med opptak av familiebegivenheter fra et par tiår. Da vi kikket på materialet for noen år siden, var det timevis med vinking. Det gikk opp for meg at jeg hadde kommet inn i en familie som hørte hjemme i «vinkeland».

Da statsminister Erna Solberg var på offisielt besøk hos president i USA nylig, spøkte president Obama med NRKs produksjoner av sakte-TV. Jeg fikk med meg noen få brudd-stykker av «Hurtigruta minutt for minutt». Det var en masse vakker natur og folk som vinket. Da skjønte jeg for alvor at jeg faktisk bor i «vinkeland». Vi vinker når vi drar fra hverandre og vi vinker når vi ikke er nær nok til å gi en klem. Derfor blir vinking et symbol på avstand. 


Slik var også forholdet mellom Gud og mennesker inntil Jesus kom. Gud var en skikkelse langt borte. Gudsdyrkelsen ble en form for vinking. Ved å bli menneske, forvandlet Gud fullstendig det tidligere avstandsforholdet, han kom nær. Julens mysterium er nærheten som oppstår mellom Gud og mennesket. (2)

Dagens ‘manna’:

Jeg hører hjemme i Guds nærhet
---------------------------------
(1) Dersom du ikke kjenner sangen, finner du teksten her. Hvor jeg hører hjemme må kunne illustreres med en bevegelse.
(2) Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. Ef 2:13

Ingen kommentarer: