Å vite når jeg skal tie – et steg på veien

Det er en tid for alt, skrev forkynneren og så kom det en tirade av motsatser som blant annet slo fast at det er

   «en tid for å tie, en tid for å tale»
   Forkynneren 3:7b

Jeg må innrømme at jeg har nok vært ivrigere når det gjelder å benytte taletiden enn tie-tiden, men jeg er blitt mer bevisst på å trekke pusten og lytte i stedet for å tale. Noen ganger lykkes jeg, men ikke alltid.

Etter at Jesus hadde bekreftet for Peter at bekjennelsen hans var riktig, kom han med et pålegg som sikkert virket underlig på disiplene:

   «Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var         

   Messias.»

   Matteus 16:20

For noen dager siden slo jeg fast at bekjennelsen av hvem Jesus er, er viktig også for andre. Da kan det virke litt rart at Jesus kom med en slik beskjed.

Sitatet fra Forkynneren er en del av forklaringen. Det handlet nemlig om å «kjøpe tid». Jesus visste at han hadde knapp tid til å undervise disiplene om det som skulle skje i Jerusalem. Dersom disiplene begynte å spre nyheten om at Jesus er Messias, kunne han risikere å bli steinet før de nådde Jerusalem. Jeg tror den enkle forklaringen er at Jesus trengte hvert minutt på reisen til forberedelse og undervisning. Om noen dager kommer jeg tilbake til når det er tid for å tale.

I dag tar jeg med meg hvor viktig det er å lytte til hva Herren sier når det gjelder å tie eller å tale.

Dagens ‘manna’:

Gud, fortell meg når jeg skal tie!

___________________________________

* En kaffekopp kan få meg til å tie. Bildet ble tatt da jeg var kadett ved offisersskolen for mer enn 51 år siden. 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #16 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

«Jag vill tacka livet»

« ... som gett mig så mycket!» 

Link til sangen

- jeg slutter meg helhjertet til Arja Saijonmaas lovprisning av livet, og takken går helt til livets kilde. Forkynneren hyller ham på denne måten: 

«Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.» 

Forkynneren 3:11a

Som student på sosialhøgskolen på midten av 80-tallet var jeg i praksis på et spesialsykehjem. Praksisrapporten jeg skrev, var en del av en undersøkelse som helsedepartementet hadde bestilt, og i Stavanger ble studenter brukt som ‘feltarbeidere’. I seks uker var jeg på sykehjemmet, og jeg fikk veldig god kontakt med pasientene som var rammet av MS. 

Han som hadde størst nedsatt funksjonsevne, fikk jeg en helt spesiell kontakt med. Vi røkte veldig mange sigaretter sammen – det vil si han inhalerte, mens jeg holdt sigaretten. Det ga ham ro - og meg røykefingre. Vi samtalte mye om livet, og han sa noe jeg aldri kommer til å glemme: 

«Jostein, du synes sikkert at det livet jeg lever ikke har noen verdi, men du må aldri glemme at livet har en egenverdi, jeg elsker livet!» 

Det kom fra en person som ikke kunne røre annet enn nakken. Også den funksjonen var i ferd med å gå tapt, derfor ventet han på det eller siste på det teknologiske markedet – en tale-styrt rullestol. Den ærefrykten for livet som jeg alltid har hatt, ble enda sterkere i løpet av de seks ukene. Jeg elsker livet!

Når jeg deler dette i dag, er det tre grunner:

• Han som skapte oss i sitt bilde er evig
• Om jeg lever eller dør vet jeg at jeg er hjemme i ham
• Jeg tenker på det i dag fordi det er fem år siden livet her på jorden brått kunne vært slutt, og jeg takker for at jeg har fått fem bonus år til å hylle livets giver, og leve det livet som ikke kan rokkes midt i en sårbar verden

Postet på Facebook i anledning 5 årsdagen etter terrorangrepet i Istanbul.

‘En tid for alt’ – og nå er det tid for noe annet

ENGLISH
Planen var å holde på i 9 uker da jeg den 1. april 2009 bestemte meg for å blogge mitt daglige ‘manna’ – som ganske enkelt betyr å dele med andre det Guds ord ga meg å tygge på. 

Mer enn åtte år er en lang tid, og jeg har med jevne mellomrom vurdert å 'legge opp'. Men  bloggingen har gitt meg veldig mye velsignelse, og hjulpet meg til å sette egne ord på troen min. 

Underveis har det også kommet ganske mange ‘Aha!’ opplevelser som har hjulpet meg til å se klarere ting som tidligere lå i «mysterie-boksen». Samtidig har ikke innholdet i mysterieboksen blitt mindre. Jeg har tvert imot sett enda mer av frelsens og nådens mysterium. Jeg liker faktisk at jeg ikke forstår alt, og tror det er en del av nåden.

Jeg slutter ikke å blogge fordi jeg er «gått tom». Jeg er full av tanker om emner og bøker som fortjener et dypdykk, men jeg har fått ro for å prioritere annerledes – i hvert fall for en lengre periode. Det handler om flere ting, som ikke er viktige for andre enn meg selv, men jeg gir noen grunner i fotnota (1).

En del av nådens mysterium er vitnesbyrdene om at blogginnleggene har vært til hjelp for andre også. Jeg takker Gud for det, og jeg er glad for at internett gir mulighet for å være tilstede med vitnesbyrd om det som bygger opp. Bruk internett til å spre det gode, og ta med deg dette løftet:

Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen.
Fork 11:1

Å kaste brødet på vannet, er som å dele ‘manna’, nærmere bestemt ‘brødet fra himmelen’ = Jesus med andre. Det jeg deler av ham, kommer alltid tilbake med velsignelse. Til nå er ‘rekorden’ at det gikk 30 år før jeg så et konkret resultat av noe jeg følte meg ledet til å gjøre. Heldigvis trenger vi ikke alltid å vente så lenge. Noen ganger skjer det med en gang.

Dagens ‘manna’:

Det fins alltid en mulighet for å dele Jesus-livet!

NB - du finner alle tidligere blogginnlegg på Bibelportalen lykke til med en ny gjennomgang!
--------------------------------
(1) Her er noen grunner:

• Fysisk handler det om at jeg bruker veldig mye tid i løpet av en arbeidsdag til å sitte ved en skjerm. Utover arbeidstiden fører bloggingen til minst en ekstra skjermtime hver dag.
• Jeg ønsker å frigjøre tid uten å miste den personlige andakt-stunden som ligger i å forme tankene i en blogg. Jeg trenger å perfeksjonere språk, og nå vil jeg å studere Bibelen på russisk.
• Jeg har skrevet veldig mye de siste ti årene spesielt, og det har vært lite tid til lesing. Nå føler jeg behov for å lese.
• Jeg har fått ro for å ta denne beslutningen – det har jeg ikke hatt før.
• Det ligger allerede nesten 3.300 innlegg på bloggen. Disse er også tilgjengelig på Bibelportalen der innleggene er sortert under hver av bibelens bøker (i høyre kolonne), så det er fortsatt mulig å ta fram igjen det som tidligere er publisert.

Å vite når jeg skal tie – et skritt på reisen

Det er en tid for alt, skrev forkynneren og så kom det en tirade av motsatser som blant annet slo fast at det er

«en tid for å tie, en tid for å tale»
Fork 3:7b

Jeg må innrømme at jeg har nok vært ivrigere når det gjelder å benytte taletiden enn tietiden, men jeg er blitt mer bevisst på å trekke pusten og lytte i stedet for å tale. Noen ganger lykkes jeg, men ikke alltid.

Etter at Jesus hadde bekreftet for Peter at bekjennelsen hans var riktig, kom han med et pålegg som sikkert virket underlig på disiplene:

Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias.
Matt 16:20

For noen dager siden slo jeg fast at bekjennelsen av hvem Jesus er, er viktig også for andre.  Da kan det virke litt rart at Jesus kom med en slik beskjed. 

Sitatet fra Forkynneren er en del av forklaringen. Det handlet nemlig om å «kjøpe tid». Jesus visste at han hadde knapp tid til å undervise disiplene om det som skulle skje i Jerusalem. Dersom disiplene begynte å spre nyheten om at Jesus er Messias, kunne han risikere å bli steinet før de nådde Jerusalem. Jeg tror den enkle forklaringen er at Jesus trengte hvert minutt på reisen til forberedelse og undervisning. Om noen dager kommer jeg tilbake til når det er tid for å tale.

I dag tar jeg med meg hvor viktig det er å lytte til hva Herren sier når det gjelder å tie eller å tale.

Dagens ‘manna’:

Gud, fortell meg når jeg skal tie!

-------------------------------------
* Noe fikk meg til å tie også da jeg var ung

Hva er nytt?

«Intet er nytt under solen», sier forkynneren i en klage over at historien gjentar seg (1). Samtidig er det ikke tvil om at Johannes hadde hørt, sett og tatt på noe helt nytt, og han beskriver det nye slik:

Og livet ble åpenbart,
1 Joh 1:2a

Det åpenbarte livet henviser til mer enn livets gang. Selvfølgelig går det an å glede seg over nytt liv. Et nyfødt barn, en valp som utforsker verden, en vakker blomst, et tre. Jo, det er flott med nytt liv, og vi gleder oss over det, men selv i underet er det likevel slik forkynneren fastslår: Det er historien som gjentar seg. Etter vinter og død, kommer vår og liv. Hvilket liv er det da som Johannes har fått åpenbart?

Hele verset går slik: 

Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss.

Forkynneren ante at Gud hadde lagt evigheten i menneskenes hjerter (2), men jeg tror ikke at han hadde fått åpenbart hvordan det kunne bli virkelighet. Det hadde Johannes, han hadde sett det og han forkynte det. Selv om mennesker i min samtid er veldig opptatt av livet her og nå, er jeg overbevist om at de er «evighetsmennesker» som lengter etter en bekreftelse på det evige livet.

Igjen er det ikke tvil om hvem det er som har fått oppdraget med å gjøre dette livet kjent.

Dagens ‘manna’:

En disippel er livets ambassadør

-------------------------------
(1) Fork 1:9
(2) Fork 3:11 
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Å fatte evigheten

Evigheten er som Gud selv. Den sprenger den menneskelige fatteevne. Da Anselm av Canterbury skulle beskrive Gud brukte han frasen: «Den om hvem intet større kan tenkes». Dermed vil enhver tanke om han faktisk begrense ham. Han er større enn den største tanke jeg kan tenke. Tanken kan ikke romme ham. 

Slik er det også med evigheten. Tanken kan ikke romme den. Likevel ligger den nedlagt i menneskenes hjerter*. Derfor må jeg lytte med hjertet når jeg leser eller hører forkynnelse om evigheten.

Jesus forsøkte å tale til jødenes hjerter, men de lyttet med hodet. Derfor forsto de ikke at Jesu uttalelse: «Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden» gjaldt løftet om et evig liv med Gud, og ikke et evig liv på den nåværende jorden. Derfor trodde de at de hadde fanget ham i løgner, og svarte:

«Nå vet vi at du har en ond ånd i deg. Abraham og profetene døde, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden. Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?»
Joh 8:52-53

Selv om spørsmålene kan virke anklagende er de så ufattelig nær sannheten. Paradokset gjennom hele Johannes-evangeliet er at det er mulig å berøre sannheten uten å ha knekket koden: Det å akseptere at det jeg ikke forstår med hodet kan være sant fordi jeg kjenner det i hjertet.

Dagens ‘manna’:

Hjertet gir meg et glimt av evigheten!

----------------------------
* Fork 3:11
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vekst gjennom fristelser.

Det finnes alltid en utvei!
Slik begynner Warren kapittelet som handler om fristelse. Av og til kan en fristelse være så sterk at det å ikke falle i den synes umulig – men det er Satans løgn! Det finnes noen gode råd:

• Flytt oppmerksomheten til noe annet

Metoden er vanlig innenfor atferdsterapien. Mange sliter med inntak av usunn mat, alkohol, pornografi, destruktive tanker og så videre. Når jeg merker at jeg er på vei inn i et nedbrytende vanemønster, er det en hjelp å være i forkant: Hvilken alternativ handling velger jeg neste gang fristelsen kommer?

• Snakk med en Gudfryktig venn eller en støttegruppe

Det er bedre å være to enn én; … For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.
Fork 4:9-10

• Stå djevelen imot!

For meg er det mye lettere å takle en fristelse dersom jeg forstår hvem som står bak. Det er viktigere å behandle årsak enn symptom. Det er f. eks. lite lurt å reparere med medisin dersom jeg blir syk av noe jeg spiser. Det er nytteløst å diskutere med djevelen – han har mange tusen års erfaring med å samle argumenter.

Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere.
Jak 4:8

• Innse din sårbarhet

Jeg kan ikke klare dette uten Guds hjelp!

Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham.
Jak 1:12

Dagens ’manna’

Hjelp meg gjennom fristelse!

--------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 26 av 40 (14 dager igjen av 2012)

Postet på FACEBOOK 30. mars 2025

Age – dagens utfordring.

Det er underlig hvordan hjernen fungerer når jeg ser et ord. Overskriften får meg umiddelbart til å tenke engelsk, og da handler det om alder og aldring. Kanskje du allerede har tenkt at jeg i dag kommer til å skrive om eldrebølgen?

– men "age"* er også norsk, og hva betyr det da?

Et oppslag i ei nettbasert synonymordbok gir følgende forslag: antagonisme, antipati, aversjon, avind, avsky, avsmak, bitterhet, ha et horn i siden til, hat, kvalme, mishag, motvilje, nag, uvilje, vemmelse.
Dersom det er slik det oppfattes, bør bibeloversetterne straks finne et bedre ord for dagens utfordring:

Ha age for Gud.
Fork 5:6

Jeg foretrekker ordet ”ærefrykt”. Det er mulig at det også er gammeldags, men det sammensatte ordet er positivt ladet. Det handler om en dyp, ydmyk respekt for Gud – og denne age blir ikke mindre med alderen. Det er den samme ærefrykt jeg har i nære relasjoner til mennesker jeg er glad i. Jeg ønsker å ære dem for det de er. Frykten i et slikt forhold er utelukkende knyttet til det å si eller gjøre noe som sårer, bryter ned eller ødelegger. Det er med andre ord ikke en frykt for straff. Den type frykt er ”drevet bort” i relasjoner som bygger på fullkommen kjærlighet.

I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.
1 Joh 4:18

Min relasjon til Gud er tuftet på en slik kjærlighet, og dersom jeg får beholde min definisjon av age, tar jeg imot dagens utfordring og sender den videre.

* NB 2011 bruker ærefykt!

Tomhet?

Jeg kan vanskelig tenke meg noe verre enn følelsen av tomhet. Dersom du er en av de trofaste leserne av denne bloggen, vet du at en av mine kjepphester er ”innhold”. Jeg har møtt mennesker som faller inn i kategorien som beskrives i dagens bibelord:

Den som er glad i penger,
får aldri nok av dem,
og den som elsker rikdom,
får aldri vinning nok.
Også dette er tomhet.
Fork 5:9–16

Men jeg vil være veldig forsiktig med å si at dette er en god beskrivelse på alle rike. Jeg kjenner mange som ser sin rikdom og overflod som en mulighet til å gjøre godt. Jeg tror mye av nøkkelen er å se alt jeg har, fra selve livet og til den minste ressurs, er noe som Gud har gitt meg å forvalte. Da kan det meste bli meningsfullt.

Gudsfrykt

Jeg har hatt mange samtaler med mennesker om begrepet ”Gudsfrykt”. Problemstillingen er enkel: Frykter et barn en god og kjærlig forelder?
Til det siste vil jeg svare ”Ja”, men frykten er ikke knyttet til en redsel for å bli straffet for ulydighet, men til ønsket om ikke å være årsak til skuffelse eller svik.
I gammeltestamentlig tradisjon var nok frykten sterkt knyttet til dommen (slik som i dagens vers), men etter at nåden ble åpenbart sammen med sannhet da Gud ble menneske, er Paulus sin oppfrodring: ”Prøv hva som er til glede for Herren! (Ef. 5:10) en god beskrivelse av min forståelse av Gudsfrykt.

Til sist kan det hele samles i dette:
Frykt Gud, og hold hans bud!
Det bør alle mennesker gjøre.
Fork 12:13-14

Deoxyribonukleinsyre

er sikkert bedre kjent som DNA eller ”arvemolekylet”. Her er en såkalt romfylningsmodell av en seksjon av et DNA-molekyl.

Molekylær kjemi fascinerte meg da jeg gikk på gymnaset, og jeg tror kjemien kunne blitt et studievalg dersom ikke Gud hadde kalt meg til tjeneste på andre områder. Kanskje det er derfor jeg undres: Finnes det et åndelig DNA?
Det må være et eller annet hos alle mennesker siden vi leser om:

én Gud og alles Far,
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.
Ef 4:1-6

Hele avsnittet handler om alt det Guds barn har felles. Først og fremst er alle mennesker skapt i hans bilde. Vi er gjort lite ringere enn Gud. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter.
(Jfr. Fork 3:11).

Det har blitt gjort forsøk på å ”bevise” eksistensielle spørsmål. Døende mennesker har blitt plassert på en vekt for å se om det er vektendring i dødsøyeblikket. Hjerneaktiviteten har blitt målt på mennesker som er i dyp bønn – og hjernen viser samme aktivitet som når to mennesker kommuniserer. Likevel tror jeg aldri det vil være mulig vitenskapelig å identifisere et ”åndelig DNA”. Det er det kun Ånden som kan gjøre. Og ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn”
(Rom 8:16).

Det er derfor vi ”gjenkjenner” hverandre. Det er forunderlig når jeg i møte med en ukjent merker at han er en bror lenge før jeg har hørt hans ”bekjennelse”.