Slapp av - vi skal hvile sammen!

Det er snart 30 år siden vi tok utfordringen med å lede Jørpeland korps i kombinasjon med studier (pendling), andre småjobber og ansvar som småbarnsforeldre. Vi har mange gode minner, men jeg tror det var der jeg lærte noe veldig viktig som har fulgt meg siden. På grunn av det høye aktivitetsnivået besluttet Magna og jeg følgende: Fokuset når vi kommer sammen til møter må være å hvile i Herrens nærvær - også for oss!

Det ble en bevisst øvelse for meg å samles med den troende familien med senka skuldre selv om jeg hadde lederansvar; men det var helt nødvendig å kunne ta imot samtidig som jeg bød på meg selv.

Egentlig er det slik de helliges samfunn skal fungere – også i fellesskap hvor jeg ikke kjenner noen fra før. Alle kristne fellesskap er en del at Guds menighet, Guds familie, og vi deler samme mål. 

Ingen har vist dette tydeligere enn Paulus. I brevet til menigheten i Rom, som han aldri hadde besøkt og hvor han bare kjente noen få, skriver han:

Da kan jeg, om Gud vil, komme til dere med glede og få hvile ut sammen med dere.
Rom 15:32

Dersom vi ser på det kristne fellesskapet som et sted for hvile, skjer det en forvandling i måten å tenke på. Da blir for eksempel en 24/7 bønneuke ikke et spørsmål om å prestere noe, men å avsette tid til «hvile» sammen med Herren og andre som deler den samme lengselen.

Det hender at mennesker kommer til forbønn og jeg kan merke at de er i «helspenn». Da sier jeg gjerne noe i likhet med dette: «Slapp av! Du skal ikke prestere noe, jeg skal ikke prestere noe, men sammen skal vi søke Herren, og han slipper lettere til når vi kommer med senka skuldre. Det er han som skal virke, ikke vi!»

Dagens ‘manna’:

Det viktig at samvirket med Herren er preget av hvile!

-----------------------------
"Jo mer bevisst jeg blir på Herrens nærvær, dess mer føler jeg at jeg er megselv.  Jo mindre bevisst på hans nærvær, dess mer føler jeg at jeg har noe å bevise."
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

«Blod er tykkere enn vann»

Uttrykket formidler at det er et spesielt forhold mellom familiemedlemmer, og det inkluderer selvfølgelig også forholdet mellom søsken. 

Johannes har et spesielt fokus på den spesielle «søsken-relasjonen» mellom dem som tror. Men selv mellom søsken kan det oppstå dramatiske konflikter, og det er ikke bare Johannes som trekker inn dramaet mellom Adam og Evas sønner:

Vi må ikke ligne Kain: Han var av den onde og drepte sin bror. Og hvorfor drepte han broren? Fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige.
1 Joh 3:12

Beretningen om Kain og Abel er vanskelig. I refleksjonen «Ondskapens problem» deler jeg noen tanker om den fortellingen, og knytter det ‘bevisst onde’ opp mot det å ikke kjenne Gud. Selv om Abel i likhet med Kain, sannsynligvis ikke «kjente» Gud, gjorde Abel likevel det som var rett. Paulus skriver at de som gjør det «viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres» (1).

Det er også «blodet» som forener oss som tror, og som gjør oss til søsken i Guds familie (2). Men som det kan gå galt i den fysiske familie, kan det skjære seg i den åndelige familien. De fleste av oss har opplevd det. 

Da er det viktig at kjærlighetens Ånd har fått skrevet sin lov i hjertet mitt, og at jeg kjenner Ham som har vist hva sann kjærlighet er. Kjærlighet er ikke å la være å adressere vanskelige situasjoner, men kjærligheten har aldri som mål å legge en meningsmotstander død.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten er rettferdig

------------------------------------
(1) Rom 2:14-16
(2) Abels blod ropte til Gud fra jorden, men Jesu blod «taler sterkere enn Abels blod» (Hebr 12:24)
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hva kommer jeg av?

Jeg har tidligere referert til Tryggvi Skolameistaris (1) første spørsmål ved vårt første møte: 

«Af hvaða ætt ert þú?» 
- Hvilken slekt er du av? 

På norsk ville jeg intuitivt sagt «Hvilken familie kommer du fra?», men spørsmålet er ikke «hvor» jeg kommer fra, men «hva» jeg kommer av. Det kan hende at eplet faller langt fra stammen. Slik er det også i Guds familie. Forskjellen blir tydelig i dagens vers:

De kom fra oss, men de var ikke av oss. Hadde de vært av oss, ville de blitt hos oss. Slik skulle det bli klart at ikke alle er av oss.
1 Joh 2:19

Johannes refererer til mange «antikrister». De kunne påberope seg å komme «fra», men gjennom det de lærte og levde, viste de at de ikke var av dem. Poenget til Johannes er at det skal være mulig å kjenne merkevaren. 

Jeg tror ikke "merkevaren" handler om en spesiell form for atferd som presser alle inn i samme form, men at det handler om å leve som hele og sanne mennesker. Det å adoptere et levesett kan også bli en «løgn». Det livet som leves, må komme innenfra og være av Ham for å være ekte. Da kan jeg være tilstede i verden med min svakhet og min styrke, og jeg må våge å vedkjenne meg begge deler. Jeg vil ikke være noen annen enn den jeg er - i Jesus, for jeg blir alltid hos ham. Og - jeg ber om at det også merkes at jeg er av ham.

Dagens ‘manna’:

Jeg blir alltid hos deg! (2)

PS - om et par timer flyr vi til Ukraina. Der skal vi være på reise fram til mandag. Jeg er usikker på om jeg har tilgang til nettet, så det er mulig det blir blogg-pause.
------------------------------------
(1) Jeg har et annet Tryggvi sitat i «Norges glemsomme kyr» som jeg skrev for nøyaktig fem år siden. Det er faktisk enda mer aktuelt i dag enn for fem år siden.
(2) Salme 73:23
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Han ga alt...

I dag skulle jeg gjerne vært i Stavanger kl 07:30. Da hadde jeg helt sikkert spilt baryton sammen med andre etterkommere av Jens Olsen på gravlunden. 

Om alle brassblåsende familiemedlemmer hadde vært i nærheten, tror jeg det hadde blitt et ganske stort orkester, og i tillegg hadde det vært et stort sangkor som kunne synge «Alltid freidig når du går», «Jesus har en bok i himlen» og flere av de sangene som vi forbinder med min morfar. I dag er det 100 år siden han ble født.

I går avsluttet jeg kapittel 20 i Johannesevangeliet med denne strofen: 

Men disse (tegnene) er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Joh 20:31

Når jeg velger å skrive et minneord etter morfar, er det av samme grunn. Da han ble frelst i slutten av tenårene, fikk livet hans en helt ny retning. Han ble soldat i Frelsesarmeen ikke lenge etter. Vitnesbyrdet som han avla under innvielsen, ble funnet igjen i papirene etter ham og ble lest under begravelsen for drøye ni år siden. Der fortalte han at hans kall til tjeneste primært var til barn og unge, og dem som har falt utenfor samfunnet. Det ble programerklæringen han levde etter, og det preget livet hans helt til Herren hentet ham hjem et par uker før han flyte 91 år. Han var trofast mot sitt kall – det visste også alle de som kom i begravelsen. Derfor var det ingen overraskelse at det også var noen som ble frelst i forbindelse med begravelsen. De hadde sett "tegnene".

Da jeg sist arbeidsår fikk være i Vestre divisjon, bød det på mange kommentarer i flere av korpsene.  Jeg har ikke tall på hvor mange som sa: «Da jeg var ung og flyttet til Stavanger, hadde jeg et reservehjem hos dine besteforeldre!», og jeg visste at det var sant for jeg hadde sett det fra jeg var liten gutt.

Selvfølgelig hadde morfar sine feil, men han var trofast mot sitt kall fra Gud og mot det løftet han hadde gitt Gud om å tjene Ham som soldat i Frelsesarmeen.

Når jeg om noen timer skal undervise de nye kadettene på offisersskolen i Øst-Europa, skal jeg presentere meg selv. Min Frelsesarme-historie begynner med morfar. Bildet er fra et avisoppslag da han var 82 år. «Han ga alt for Herrens hær» gjaldt som fanebærer i 17. mai-toget, men det stemmer også i overført betydning. 

Da jeg besøkte ham siste gang sommeren 2006, snakket jeg med ham lenge uten at han kjente meg igjen. Da tok jeg ham med meg ut i dagligstua hvor det sto et piano. Så spilte jeg noen av sangene han kjente. Plutselig kjente han meg igjen. Han avbrøt spillingen min og forkynte for de andre på sykehjemmet: «Dette e’ det eldste barnebarnet mitt, han tjene’ Jesus i et land langt vekke!» Jeg tror han var litt stolt. 

Nå er jeg i «landet langt vekke» igjen, og jeg er stolt fordi jeg hadde en morfar som var så trofast mot kallet. Det gir meg mot til å holde ut, og jeg skriver dette for at du skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at du ved troen skal ha liv i hans navn. Jeg tror ikke det er andre enn Jesus som gjennom et menneske som morfar kan skape ringvirkninger som kan nå så langt.

Dagens ‘manna’:

Trofasthet er et sterkt tegn!

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet og dominoeffekt

At hellighet er noe som angår hele det kristne fellesskapet, og til slutt hele samfunnet kommer klart fram i et bibelavsnitt i Peters andre brev. 

Det begynner med "individet":

Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, 2 Pet 1:5-6

Det går videre til "den troende familien"*:

...gudsfrykten med søskenkjærlighet,
2 Pet 1:7a

Og fortsetter ut til "hele verden":

...og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle
2 Pet 1:7b

Å søke hellighet handler altså ikke bare om Gud og meg, Gud og de troende, men om hele samfunnet. Det er en Gudvillet domino-effekt. Jesus gikk selv foran som eksempel: 

Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten.* 

Joh 17:19 

Dagens 'manna':

Jeg helliger meg for dem

-------------------------
* Se refleksjonen "Smør på flesk?" knyttet til dette verset

Diamanter

Jeg har ikke særlig greie på edelstener, men jeg vet at verdien påvirkes av størrelse, slipning, farge og lys. Jeg har nok mer greie på det som er edelt. 

I dag vil jeg hedre mine foreldre. Ikke fordi Gud har gitt bud om at jeg skal hedre min far og min mor, men jeg gjør det av kjærlighet.

Kunne jeg hatt bedre oppvekstforhold?

Ja, det tror jeg absolutt. 
Jeg ønsker ikke å delta i de sosiale medienes profilering av vellykkethet. Lykke handler om noe helt annet enn å være vellykket. Oppveksten min var preget av stadige oppbrudd. Det var også en traumatisk atskillelse på et år på grunn av at gifte kadetter ikke fikk ha med seg barna til Frelsesarmeens krigsskole. Stadig kom det nye ordrer – og jeg fryktet det aller verste: Å komme til et sted med utedo. Mammas sykdom førte også til oppbrudd, og selv på barne-eldoradoet Opstad tvangsarbeidshus*, ble det flytting hele tre ganger i løpet av fire år – sannsynligvis på grunn av pappas rastløshet. Det var i Frelsesarmeen han hørte til. Det er der han er hjemme.

Har jeg hedret dem med det jeg har skrevet så langt?

Ja, jeg har faktisk det. For hos oss har det alltid vært trygt å snakke om alt - også om det som er vanskelig. Det var vært lov å være ærlig, det har vært lov å snakke ut. Jeg har vokst opp uten tabuer eller elefanter i rommet, men med god plass for kjæledyr. Jeg har vokst opp med foreldre som har vært sanne mennesker, tilstede i sine egne liv og klare til å hjelpe oss barna med våre. De har holdt fram, og levd ut, verdiene som Paulus skriver om:

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!
Fil 4:8

Derfor vil jeg hedre dem. 

Nylig hørte jeg om en kvinne som hadde hatt en fremskutt posisjon i FN. Hun ble intervjuet om mennesker hun hadde møtt, og fortalte om kontrasten mellom å sitte til bords med henholdsvis George Bush og Kofi Annan: «George Bush fikk meg til å føle at jeg satt ved siden av verdens viktigste mann. Kofi Annan fikk meg til å føle at han satt ved siden av verdens viktigste kvinne». 

Det kunne vært sagt om mamma og pappa også. De får dem rundt dem til å føle seg som verdens viktigste. Mennesker som får andre til å kjenne seg viktige er som store «edelstener». Det er sant, edelt, rett og rent. Det er verdt å elske og akte. Det er til glede og fortjener ros!

Så kjære «diamanter»: Gratulerer med 60 års bryllupsdag. I diamantene lyser det et fargespekter i en nydelig slipning som er til ære for Gud og gavn for mennesker.

En stor klem, med et spesielt ‘manna’ for dagen:

Gud, hjelp meg å legge vinn på det samme!

---------------------------------
* NB – det er nylig kommet ei bok «Oppvokst på tvangsarbeidshus» som gir en flott beskrivelse av det å vokse opp på Opstad. Det var et lite paradis for oss funksjonærbarn (1965-1969).

Familie og tro

Da jeg i går vendte tilbake til «fattighuset» = Betania, er det fordi landsbyen er sentrum for viktig undervisning og et viktig under. Nesten hele kapittel 11 rommer fortellingen om Lasarus og for Johannes er det viktig at jeg som leser også blir kjent med relasjonene mellom hovedpersonene i dramaet. I går leste jeg at Lasarus var fra Betania, den samme landsbyen hvor Marta og Maria bodde, og Johannes fortsetter:

Det var Maria som salvet Herren med fin salve og tørket føttene hans med håret sitt. Lasarus, som lå syk, var hennes bror.
Joh 11:2

Tilleggsinformasjonen som Johannes gir om Maria er viktig av minst to grunner:

• Fortellingen om kvinnen som salvet Jesu føtter var allment kjent blant dem han skrev til.
• Han bruker «fortid» om en hendelse han selv ikke har skrevet om enda fordi salvingen finner sted etter underet i Betania. Det er enda en bekreftelse på at kronologien er lite viktig for Johannes. Det er innholdet i det som skjer som er viktig og hvilken betydning det har.

Samtidig gir han oss et bilde av tre mennesker som ikke bare bindes sammen av familiebånd og omsorg for hverandre, men også av en felles tro på og kjærlighet til Jesus – en kjærlighet som Jesus gjengjelder.

Johannes signaliserer familien var en viktig arena for trosformidling allerede mens Jesus vandret på jorden. Dette er en tidløs sannhet.
 

Dagens ‘manna’:

Familien er viktig som «trosformidler»

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem har skylden?

Spørsmålet dukker stadig oftere opp. En psykiatrisk ustabil asylsøker dreper et uskyldig offer – hvem har skylden? Et hus raser sammen i et jordskjelv og mange mennesker forulykker, er det politikerne, seismologene eller entreprenørene som har skylden?

Fordi vi er mennesker skapt i Guds bilde er jeg overbevist om at vi er født med samvittighet, og videre tror jeg at bevisstheten om rettferdighet er en del av samvittigheten. Derfor ønsker vi å plassere skyld, og av samme grunn tar vi skyld inn over oss selv. Vi prøver å unngå den ved å rettferdiggjøre oss selv – det kan «lindre» for en stund, men det vil aldri frigjøre oss. Det finnes bare en løsning som også inkluderer frigjøring. Denne problemstillingen er en av «dybdene» i fortellingen om den blindfødte:

Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»
Joh 9:2

Disiplene så at det var en kobling mellom synd og skyld. Det er ikke feil, men kan misbrukes på en slik måte at det blir helt feil. Veldig mye av det destruktive som skjer er en følge av synd, og ofte skyldes det menneskehetens synd – ikke enkeltindividets. Dette er en sentral sannhet i evangeliet, og jeg tror at det er derfor at det er viktig for Johannes å ta med akkurat denne fortellingen.

Dagens ‘manna’:

Jesus gir et glimt av svar på de vanskelige spørsmålene

-------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjenkjennelse?

Det er interessant når det plutselig dukker opp noen som jeg synes jeg kjenner fra før, men jeg vet at jeg umulig kan ha møtt dem før. Jeg opplevde det da jeg var i Hemsedal i konfirmantuka i januar. I flokken av konfirmanter var det flere jeg syntes jeg kjente, men det jeg kjente var trekk hos foreldrene – og i noen tilfeller hos besteforeldrene. Det ligger et eller annet i genene som slår ut i likhetstrekk – både i det fysiske og i personligheten. Jeg tror at en av grunnen til at vi blir stadig mer opptatte av slektsforskning er fordi vi ønsker å finne ut mer om oss selv.

Derfor forstår jeg Jesu argumentasjon overfor fariseerne:

«Hvor er din far?» spurte de. Jesus svarte: «Dere kjenner verken meg eller min Far. Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far.»
Joh 8:19

Jeg mistenker fariseernes spørsmål for å være en felle. På dette tidspunktet hadde de hørt så pass mye av Jesu undervisning, at de må ha gjettet at han siktet til sin Far i himmelen, til Jahve. Jesu svar tyder på at han også visste at det var ei felle. Dersom han bekreftet deres mistanke, ville de tatt livet av ham umiddelbart. Derfor ga han dem ikke et klart svar. Om du synes at drar kjensel på svaret, er det korrekt. Jeg skrev en refleksjon for drøye fem uker siden som fokuserte på akkurat dette svaret – se: «Logisk kortslutning?»

At tematikken kommer igjen med jevne mellomrom i evangeliet er en del av Johannes sin bevisste strategi. For ham er det å kjenne Gud synonymt med å kjenne Jesus. Dersom den samme enheten som finnes mellom Far og Sønn, skal være mellom Sønnen og hans etterfølgere, betyr det at dersom jeg kjenner en etterfølger, kjenner jeg også Jesus. Det kan i mange tilfeller være en skremmende tanke.

Dagens ‘manna’:

Enhet med Jesus får konsekvenser.

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det er av sine egne man skal ha det

I den nærmeste familien har det alltid vært mulig å ”snakke rett fra levra”, og det hender jeg får veldig tydelige meldinger – og det er helt greit. Jesu egne brødre hadde også råd å komme med til ham. Det kommer ikke klart fram når brødrene begynte å tro at Jesus var Messias, men da han valgte å bli gående i Galilea i stedet for å være i sentrum av begivenhetene, ga det i hvert fall ikke næring til deres tro:

Brødrene hans sa da til ham: «Dra bort herfra og reis til Judea, så også disiplene dine kan få se de gjerningene du gjør. For ingen som vil bli kjent, gjør noe i hemmelighet. Når du gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» For heller ikke brødrene hans trodde på ham.
Joh 7:3-5

Familien er en viktig arena for den åndelige utviklingen. Det er viktig at vi snakker om emner som berører troslivet. Da er det viktig å kunne snakke ærlig både om tvil og tro, og sist, men ikke minst er det viktig å ta familiemedlemmers åndelige opplevelser på alvor.

Hvorfor spurte ikke brødrene Jesus rett ut om hvorfor han ikke ønsket å oppsøke Jerusalem? Dersom de ikke trodde på ham i utgangspunktet, er oppfordringen deres en form for mobbing. Det er ikke uvanlig at det skjer når en i en søskenflokk får et spesielt kall. Det er klare paralleller mellom patriarken Josefs opplevelser i sin familie, og det Jesus opplever her. Men som Josef etter hvert reddet sine brødre, skulle Jesus også redde sine – og de tok imot redningen!

Dagens ’manna’:

Familien er en viktig arena for troen

-----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Stor arv det er for mannen av godt folk vera fødd

Jeg tror det skjedde både i Mandal og i Tromsø – og det skapte like mye moro og humring hvert eneste år. Nasjonaldagen spilte hornorkesteret både i togene og utenfor institusjoner, og utenfor «føden» spilte vi alltid fra et hefte med nasjonalsanger. Førstevalget var selvfølgelig «At far min kunne gjera det gilde han hev gjort». Første gangen var jeg kanskje 13, og jeg kjente at jeg ble varm på øreflippene. Det skulle ikke så mye til...

Men Åsmund Olavsson Vinjes hyllest til far inneholder mange sannheter – overskriften er siste linje av første vers. Mange kan se opp til en far som et forbilde, og jeg er intet unntak. Jeg har sett på pappa og lært. Om ikke en slik læring er 100% analog med dagens vers, er det i hvert fall mange paralleller:

Jesus tok til orde og sa til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen...»
Joh 5:19

Gjennom mitt eget liv har jeg sett hvor viktig dette er. Derfor setter jeg så sterkt fokus på viktigheten av at det er kristne som tar på seg en rolle som åndelige foreldre. Oppstår det et tillitsforhold blir det slik at det far gjør, det gjør også sønnen. Jeg undres mange ganger over at vi ikke rekrutterer nye generasjoner – er det fordi jeg ikke er villig til å være «far»? Og om jeg er det, gjør jeg da det rette?

Jeg er glad i min fysiske familie og ser det som en «stor arv», men jeg er også glad for den åndelige familien jeg er født inn i og for barnekåret og arveretten der. Selv om Gud er Far i den familien – ønsker han å bli representert gjennom Kristi kropp som forelder i verden i dag.

Dagens ‘manna’:

Barna trenger foreldre

----------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hele huset

Som forelder ønsker jeg det beste for ”mitt hus”, og for meg er troen en viktig ingrediens i ”det beste”. Der er jeg og Jarle Waldemar hjertens enige, og for ham har det blitt selve kallet.

I takt med en stadig reduksjon av kristendomsundervisning i skolen, har trosformidling i hjemmet fått en renessanse de senere årene. Det er klart at det å oppleve et under gjør noe med en familie og dem som står rundt: 

Faren skjønte at det (underet) var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro.Joh 4:53

Men jeg tror det er mer enn ”underet” som fører til tro. I beretningen er det flere viktige elementer. Jeg ser en far som viser en kjærlig omsorg – og jeg ser nok en gang hvor viktig det er med ”timing”. Av en eller annen grunn får faren kjennskap til at Jesus er tilbake i Galilea, og han kommer til Kana mens Jesus er der. Med andre ord oppsøker han Jesus i rett tid. 

Det er også viktig for ham å knytte underet til tiden for Jesu erklæring om at sønnen lever. Det betyr at han ønsker å knytte underet sammen med Jesus – sannsynligvis fordi han trodde Jesus var noe mer enn en ”mirakelmann”. Å komme til tro på ham handler ikke om å konstatere at han gjør under, men at han er Messias – Frelseren som gjenoppretter. Det preget mannen så sterkt at barn og øvrig ”familie” også kom til tro.

Dagens ’manna’:

Troen må prege meg slik at den preger familien min

---------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Familieutflukt

At familien er viktig, blir bekreftet gjennom hele Bibelen, og Jesu nære relasjon til sin familie blir tydelig understreket av Johannes:

Deretter dro han ned til Kapernaum sammen med moren, brødrene og disiplene sine, og der ble de noen dager.
Joh 2:12

Jeg ser det i beretningen om bryllupet, jeg ser det igjen i den omsorg han viser for moren under korsfestelsen og jeg ser det her i et tilsynelatende ”meningsløst” vers. Verset virker meningsløst fordi det kun forteller om en ”utflukt” til Kapernaum. Det står ingenting om hvorfor de dro dit, hva de gjorde der eller hva som gjorde at de dro derfra.

Samtidig er det interessant å se koblingen mellom familien og disiplene. Kanskje verset er veldig viktig. Disiplene er nå en del av Jesu familie – hvorfor?

Fordi disiplene, slik vi leste i går, hadde sett hans herlighet og trodde ham. Det bekrefter prologens løfte om at alle som tar imot ham og tror på hans navn, får rett til å bli Guds barn. Det er troen som binder Guds familie sammen.
 
Det blir ofte stilt spørsmål om det er samfunnet som gjenspeiler kirken, eller motsatt. Kan det være slik at sviktende tro i kirken får båndene i Guds familie til å smuldre opp, og når det skjer, smuldrer familiebåndene opp i samfunnet?

Når det finnes de underligste trosforestillinger innenfor rammen av den nominelle kirke, er det da å undres over at vi finner et konglomerat av samlivsformer i samfunnet?

Da kan vi snakke om ”familieutflukter” i utvidet forstand…

Men poenget i dag er:

Troen gjør meg til en del av Jesu familie

-----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sammen om opplevelsen

Meningen med livet er at det skal deles. En opplevelse mister noe av sin verdi når jeg ikke kan dele den med noen, og jeg blir fattig når jeg ikke får del i andres. Facebook er et godt eksempel på hvor viktig det er å dele opplevelser. Bibelen kaller delt opplevelse for fellesskap, men ordet har mistet mye av sin bibelske mening – FB er et godt eksempel på det også. Fellesskap er å oppleve livet sammen.

• I virkelige fellesskap oppleves ekthet

Virkelig fellesskap skjer når jeg er ærlige om hvem jeg er og om hva som skjer i livet mitt.
Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre
1 Joh 1:7

• I virkelige fellesskap oppleves gjensidighet

Gjensidighet handler om evnen til å gi og å ta imot.
Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.
Rom 14:19

• I virkelige fellesskap oppleves inderlig medfølelse (sympati)

Hver gang jeg forstår og bekrefter et medmenneskes følelser bygger jeg fellesskap:
Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige
Kol 3:12

Dagens ’manna’:

Et godt liv er et liv i fellesskap

_________________________________________

Postet på FACEBOOK 23. mars 2015 i oppdater versjon

  

* Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 18 av 40 (22 dager igjen av 2012)

Å høre til

Det første jeg bet meg merke i da jeg var innom sosiologi som fag, var en av begrunnelsene for at faget hadde sin berettigelse: Først var samfunnet så kom mennesket. Det betyr at jeg er blitt den jeg er fordi jeg står i en relasjon til andre mennesker. Rick Warren er inne på samme tanke når han hevder at vi oppdager vår rolle i livet gjennom vår relasjon med andre.
 
Jeg trenger menighetsfamilien fordi:

• den bekrefter meg som en ekte troende
• den får meg bort fra selvopptatt isolasjon
• den hjelper meg til å bygge åndelige muskler
• den gir meg en rolle i misjonsoppdraget
• den beskytter meg for frafall

Når beveger meg bort fra fellesskapet med andre troende, er jeg på vei bort fra Gud.

På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer.
Rom 12:5

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»
Joh 13:35

Dagens ’manna’:

Takk for at jeg får høre til!

---------------------------------------------------------------
* Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 17 av 40 (23 dager igjen av 2012)
 

Det som betyr mest

Jeg gleder meg til i morgen. Da får vi besøk til vårt ”tradisjonelle” førjulstreff med familien. ”Tradisjonen” er blant annet en innlagt skattejakt med kart og tilhørende gåter som må løses for å finne skatten. Det er min jobb å lage kart og gåter. Bestefar har det minst like gøy som barnebarna – ja foreldrene blir litt revet med de også. Familie er viktig, og Guds familie er ikke noe unntak. De følgende versene viser det:

Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet…
1 Pet 2:17

Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen.
Gal 6:10

Livet handler om relasjoner, og relasjoner handler om å gi tid. Det beste vi kan gi hverandre er tid. Det beste tidspunkt å vise noen kjærlighet ved å gi dem oppmerksomhet er akkurat nå. Og - det er slik vi finner skatter!

For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv.
Gal 5:14

Dagens ’manna’:

Jeg ønsker å gjøre mer av det som betyr mest!

--------------------------------------------------------------

* Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 16 av 40 (24 dager igjen av 2012)

NB på grunn av den nære tilknytning til familiens jule-tradisjoner, ble denne refleksjonen skrevet om da serien ble brukt i fastetiden i 2025: HER ER DEN VERSJONEN

 

Formet for Guds familie

Bildet ble byttet i Facebook-innlegget i 2025

Den første uka med "Målrettet liv"* handlet om meningen med livet og ledet meg inn i den første hensikten med livet mitt: Jeg er planlagt for å være til glede for Gud. I en hel uke har jeg fått repetert hva det innebærer, og forskjellige aspekter av tilbedelse er blitt belyst. Den neste hensikten med livet mitt er at jeg er formet for en plass i Guds familie:

etter sin egen gode vilje
avgjorde Gud på forhånd
at vi skulle få rett til å være
hans barn ved Jesus Kristus
Ef 1:5

Eldre norske oversettelser skriver at jeg var bestemt til å få "barnekår". Det er mulig at det er tatt bort fordi ordet er "gammelmodig", men jeg synes barnekår sier litt mer enn "rett til å være hans barn". Barnekåret sier noe om rettighetene jeg har som barn – ikke bare at jeg har rett til å være barn. En av de rettighetene og privilegiene er at jeg får være en del av en stoooor åndelig familie. I troens ABC står A for "aldri alene". Gud er alltid der og hans familie er alltid der. Tenk så heldig jeg er. 

Dagens ’manna’:

Jeg er formet for Guds familie

---------------------------------------------------------------

Postet på FACEBOOK 20. mars 2015

* Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 15 av 40 (25 dager igjen av 2012)

Barneoppdragelse

Jeg vet ikke hvor lenge det er siden ”barneoppdragelse” var noe som ikke bare skjedde rent intuitivt, men ble noe enhver forelder var bevisst på. Flere av de greske filosofene var opptatte av utfordringen, men vi finner tydelig spor helt tilbake til Bibelens første blader. Salomo uttrykker seg slik:

Lær den unge veien han skal gå,
så forlater han den ikke når han blir gammel.
Ordsp 22:6

Med 700 koner og 300 medhustruer, er det ikke så usannsynlig at Salomo hadde relativt mange etterkommere, og derfor av egen erfaring så hvor viktig det var å videreføre verdier.

Det er ingenting som tyder på at Paulus hadde personlig erfaring som forelder, men også han kommer med viktige råd om barneoppdragelse:

Dere foreldre, vekk ikke sinne og trass hos barna deres, men gi dem omsorg, så de får en oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.
Ef 6:4

I min tanke er dette det beste rådet som kan gis til foreldre. Det er ikke alltid jeg har klart å leve opp til det selv, men ærlighet i forhold til et slikt faktum tror jeg også kan være et forbilde som er etter Herrens vilje.

Dagens ’manna’:

Barneoppdragelse etter Herrens vilje bygger på nåde og sannhet.

Barn og foreldre

Det er mer enn 20 år siden jeg ble overrasket av at Gud talte om at han i vår samtid vil virke gjennom barn i fysisk betydning så vel som åndelig. 

Siden har dette festet seg stadig sterkere i min oppmerksomhet. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Det gamle testamente avslutter med en profeti om at Elia skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Jesus så på Johannes døperen som denne Elia.*

Det er ikke tvil om at Døperens forkynnelse førte mennesker til omvendelse. En omvendelse oppdages først av dem som står nærmest.

Dagens vers er interessante fordi Paulus adresserer barna som en del av menigheten ettersom foreldrene ikke bare er ”biologiske”, men også ”foreldre i Herren”:

Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren, for det er rett og riktig. Du skal hedre din far og din mor, dette er det første budet med et løfte: så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet.
Ef 6:1-3

Det følger løfter med det som skjer når barn og foreldre finner hverandre også i et åndelig fellesskap.

Dagens ’manna’:

Gud ønsker å virke både i og gjennom familien!

------------------------------------------------
* Se Mal 4:6 og Matt 11:13-15

Forholdet mellom mann og kvinne

Fordelen (og ulempen?) med å lese Bibelen med fokus på hvert enkelt vers, er at jeg ikke kan vri meg unna de versene som er vanskelige å forstå i min samtid. Når jeg nå er kommet til relasjonen mellom mann og kvinne i ekteskapet står jeg overfor en slik utfordring. 

For meg er det ikke tvil om at ”i Kristus” er en av Paulus sine aller viktigste teologiske byggesteiner. Og i Kristus er det i følge Paulus ikke mann og kvinne (Gal 3:28). Dersom dette glemmes, kan versene i siste del av Efeserbrevet 5 misforstås og misbrukes. Det har dessverre skjedd og det hender fortsatt at det skjer selv om innledningsverset er tydelig:

Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!
Ef 5:21

Underordningen er altså gjensidig og kjønnsuavhengig fordi vi er underordnet Kristus. Holdningen ”Hva kan jeg bidra med for at du får ut det beste i deg?” er ikke gyldig bare på Nils Arne Eggens fotballbane, men treffer kjernen i samspillet mellom ektefeller i familien. Den kan også brukes i en menighet, på en arbeidsplass, eller på et helt samfunn. Men det er i ekteskapet at det bør være lettest å få til, og det er den som er samfunnets minste, men viktigste byggestein.

Når jeg de neste dagene dukker enda dypere i detaljene burde denne innledningen vært obligatorisk lesning, men jeg får sørge for at det blir en lenke som leder tilbake hit. Utgangspunktet er viktig!

Dagens ’manna’:

Gjensidig underordning får fram det beste i samspillet.