Jeg stilles til ansvar for det jeg ser!

Prinsippet står sentralt i den oppfatningen Johannes har av Jesu budskap. I historien om den blindfødte i det 9. kapittelet i evangeliet blir det et ordskifte mellom Jesus og de skriftlærde om det å se. På spørsmålet fra de skriftlærde: «Kanskje vi også er blinde?» svarte Jesus: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.» (1)

Det er interessant å ta denne tanken med seg når jeg leser dagens vers:

Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.
1 Joh 4:20

Dette er veldig tydelig: Dersom jeg har sett at et menneske er en bror eller søster, da kan jeg ikke hate ham eller henne samtidig som jeg sier at jeg elsker Gud. Jesu budskap er at alle som tar imot ham får igjen retten til å kalles Guds barn. Med andre ord er alle Guds barn i det øyeblikket de aksepterer det. 

I mitt hode er derfor alle mennesker mine «søsken». Derfor kan jeg heller ikke hate noe menneske, samtidig som jeg hevder å elske Gud. Det forutsetter at jeg ser denne sammenhengen, og at det er noe jeg ikke makter å gjøre, så derfor er mitt ansvar å la ham som er kjærligheten få lov til å la kjærligheten strømme til mine søsken – en etter en!

Dagens ‘manna’:

Jeg elsker Gud, ergo…

----------------------------------------
(1) Joh 9:41
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’ 

«Dobbeltsyn»

Jeg har møtt folk som sliter med dobbeltsyn – og det må være en svært ubehagelig plage. Store norske leksikon definerer det som en «synsforstyrrelse hvor hjernen samtidig oppfatter to bilder av samme gjenstand».

For å få fullt utbytte av å lese Johannes-evangeliet, er det utvilsomt nyttig å kunne oppfatte mer enn ett bilde av samme «gjenstand» - for dersom et ord, en hendelse eller en egenskap kun forstås som ett bilde eller én dimensjon, kan jeg gå glipp av mange poeng.

I beretningen om mannen som var født blind, skrev jeg at forfatterens hensikt med å inkludere den fortellingen primært handler om de skriftlærde som påberopte seg «å se», men som likevel ikke så med «troens øye». Altså finnes det et helt klart dobbeltsyn på det «å se». Det er viktig å ha med seg den tanken når jeg leser dagens vers:

Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve.
Joh 14:19

Verden forholder seg til det fysisk synlige. Mens de troende forholder seg til det som ikke sees rent fysisk, men som likevel blir synlig med troens øye*. I tillegg merkes det på den ekstra dimensjonen livet har fått. Visst lever jeg rent fysisk, men det lever også et liv som aldri kan dø – Jesu liv i meg.

Det er et «dobbeltsyn» som ikke gir ubehagelige plager, men en salig visshet. For «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (1 Kor 4:18)

Dagens ‘manna’:

Jeg ser og skal leve!

---------------------------------
PS – se også «Hva skal til for å se?»
* Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. (Hebr 11:1)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Fortellingens klimaks

Jeg var aldri særlig god til å skrive skolestil. Det ligger ikke noe «traumatisk» i den opplevelsen, men jeg beundret og beundrer fortsatt mennesker som får til å skrive en god fortelling. En god fortelling skal ha et tema som fenger, en framdrift som holder interessen oppe og et klimaks som tilfører ny innsikt.

Det er det som gjør Johannes-evangeliet genialt. Det han tar med av opplysninger og siterer fra dialogene, er de innspillene som driver fortellingen fram mot et klimaks. Slik er det med de enkelte fortellingene, og slik er evangeliet som helhet.

I dag har jeg nådd klimakset i fortellingen om mannen som var født blind:

Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.»
Joh 9:41

Dette verset er fullt av «teologi». Det forteller at den som ikke ser, har heller ikke synd. Det vil si at jeg blir dømt på det jeg gjør med det jeg ser og ikke skal svare for det jeg ikke ser. Og som tidligere nevnt, er det et viktig vers i grunnvollen av min tro. Paulus utdyper tanken om at vi dømmes ut fra hva vi ser i Romerbrevet.

Fariseerne har gjennom hele kapittelet blitt framstilt som «blinde», men blir likevel ikke frikjent med den begrunnelsen at de bekjenner seg som seende. Dette viser hvor viktig bekjennelsen er – enda en tanke som videreføres av Paulus i nevnte brev. Det er mye mulig at Jesus også visste at de faktisk «så», men at de valgte bort å gjøre noe med de så. I så fall visste de hva de gjorde – i motsetning til dem som f. eks. utførte korsfestelsen av Jesus og som ble tilgitt fordi de ikke visste hva de gjorde.

Det er stor nåde at jeg slipper å svare for det jeg ikke ser, men enda større nåde at jeg kan komme til ham når jeg ser at jeg ikke har kommet til kort med det jeg ser – det er jeg avhengig av!

Dagens ‘manna’

Jeg ser at jeg er 100% avhengig av Jesus

---------------------------------------
NB - når du leser dette er Magna, Silje, Gaute, Janne og jeg på vei til Moldova for å feire 20 år med Frelsesarmeens tilstedeværelse i landet. Magna og jeg gleder oss veldig til å treffe igjen mange av dem vi møtte for første gang for 10 år siden. Jeg har ikke med meg PC, derfor blir det pause i refleksjonene mine her på bloggen fram til tirsdag 27. mai. Ha en velsignet maihelg!

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Arroganse og tvil

Kan arroganse være en form for beskyttelse mot usikkerhet eller tvil?

Jeg tror det, og på sett og vis synes jeg litt synd på fariseerne som lyttet til samtalen Jesus hadde med mannen som var født blind. De må ha følt seg temmelig avkledd:

Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?»
Joh 9:40

Var de usikre, var de i tvil og hadde spørsmålet en arrogant tone? Jeg vet ikke, men har alltid oppfattet det slik, og da jeg var yngre dømte jeg dem nok hardt. Jeg gjør ikke det lenger. Det er lettere å møte arroganse dersom jeg tenker at det er en form for forsvarsmekanisme. Jeg benytter meg sikkert bevisst eller ubevisst av slike metoder selv i situasjoner som jeg oppfatter som truende. Jesus må ha blitt oppfattet som en trussel for den overbevisningen fariseerne hadde satset livet sitt på. Det tok tid å justere. Jesus hadde vist at han var villig til å gi en tenkepause, og noen benyttet seg av et slikt tilbud. Andre trenger mer tid. Da må jeg også tåle litt arroganse.

Dagens ‘manna’:

Mennesker må få tid til å justere sin tvil

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Enda en brikke kommer på plass

Et stort puslespill hørte med til «juleunderholdningen» i oppveksten. Magna og jeg videreførte tradisjonen i noen år da vi starte vår egen familie, men puslespillene har vært fraværende de siste årene. Det var god avslapning og et tegn på at vi hadde god tid. Det var i grunnen ganske sosialt å «småsnakke» mens vi konsentrerte oss om å finne neste bit. 

Den som fant en viktig brikke som førte oss videre på jakten etter det store bildet, fikk anerkjennelse av de andre – og det kunne like ofte være et av barna som fant den, som en av de voksne. Det ligger et lite «evangelium» i denne mimringen:

Johannes-evangeliet er nesten som et stort puslespill. Han ville formidle et bilde av Jesus, og han valgte brikkene på en slik måte at jeg som leser får mer og mer en aning om det store bildet. Hendelsen med mannen som var født blind er en viktig brikke for det store bildet. Jesus indikerte det helt fra starten, men det er først på slutten av fortellingen at han legger de viktigste brikkene. Han bruker miraklet til å gi enda et perspektiv på hva dom er:

Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.»
Joh 9:39

Vi har tidligere fått med oss at Jesu nærvær i seg selv er en dom fordi det er umulig å forholde seg nøytral til ham. Den neste brikken får vi her. De som «ikke ser», er de ulærde som «åndseliten» betraktet som blinde, mens de så seg selv som «seende». Når dommen er hva mennesker gjør i forhold til Jesu nærvær, er det de «blinde» som ser og de «seende» som er blinde. Jesus oppsummerte ikke bare miraklet som skjedde med «den blindfødte», men sitt eget oppdrag. Johannes husket det, og formidlet det. 

Dagens 'manna':

Jeg ser nok til å tro og tror nok til å se

-----------------------------------
* Bildet er fra julefeiring på Nannestad i 1978
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En naturlig konsekvens

Hva er den første og naturlige konsekvens av en trosbekjennelse?

Jeg er overbevist om at jeg vil få forskjellige svar på et slikt spørsmål. Det er mye mulig at de fleste svarene ville høre hjemme i sekkeposten «konsekvenser av trosbekjennelse» og dermed være riktige svar. Jeg skal heller ikke påstå at det finnes kun ett riktig svar, men - sender ikke Johannes et viktig signal ved å beskrive hva den blindfødte gjorde umiddelbart etter at han hadde bekjent at han trodde?
Jeg tror det - og jeg vet at det er viktig:

«Og han tilba ham.»
Joh 9:38b

Å tilbe Jesus var det samme som å anerkjenne ham som Gud. Enhver jøde visste at:

«Herren din Gud skal du tilbe,
og ham alene skal du tjene.»
Matt 4:11

Mannen som var født blind gjorde noe som var helt uvanlig – ja, utenkelig for en jøde. Det var så alvorlig at det kunne koste ham livet, men samtidig understekte det at han hadde forstått hva bekjennelsen «Jeg tror» måtte få som en "naturlig" konsekvens.

En bekjennelse er ikke bare å si det som er riktig, men å la bekjennelsen få de nødvendige følgende for hva jeg gjør med livet mitt.

Dagens ‘manna’:

Min trosbekjennelse må få konsekvenser

--------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hjelp til tro

Av og til kan det være god hjelp til tro å bli minnet om hva jeg har vært vitne til. Etter mange år som Jesu disippel har jeg sett mye av hva han er og gjør. Andre minner meg om det, og jeg minner meg selv om det. Mannen som var født blind var klar til å tro. Han trengte bare å vite hvem Menneskesønnen var, og det ville være nok. Derfor minnet Jesus ham hva han allerede hadde sett:

«Du har sett ham, det er han som snakker med deg.»
Joh 9:37

Det var nok for mannen. Han var straks klar til å bekjenne: «Jeg tror, Herre», sa mannen (Joh 9:38a).

Derfor er det viktig å minne hverandre om hvem Jesus er og hva han har gjort og gjør.

Dagens ‘manna’:

Mange har sett nok til å tro!

------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ikke «hva», men «hvem»!

Jeg vet at det er mennesker som ønsker å tro, men som ikke får det til. Kan det være fordi de ikke stiller spørsmålet riktig? 

Veldig ofte tenker vi på «hva» vi tror eller skal tro, mens mannen som var født blind på mange måter hadde fått et tips som gjorde at det lett å stille det riktige spørsmålet:

Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?»
Joh 9:36

Ned gjennom kirkens historie har strid rundt lærespørsmål ofte dreid seg om «hva» og ikke «hvem». Det blir veldig fort en avsporing, for det viktigste spørsmålet dreier seg ikke om hva, men om hvem. Det er litt «typisk» for Johannes dette også. I samtalen med den samaritanske kvinnen ved brønnen sporet hun av med spørsmålet om «hvor» man skulle tilbe, mens Jesu fokus var «hvem».

Igjen ser jeg hvor viktig «Troens grammatikk»* er. Dette handler om spørrepronomen. Det finnes ikke en ordklasse som er irrelevant for troen. Når et menneske vil tro – slik som i dagens vers, er det viktige pronomenet «hvem». I dag synger jeg:

Dagens ‘manna’:

For jeg vet hvem jeg har satt lit til,
og jeg er viss på at han er mektig
å bevare den fagre skatten
inntil Jesu Kristi dag!

-------------------------------------
* Du finner flere refleksjoner under etiketten "Grammatikk"
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det viktigste spørsmålet

I går snakket jeg med en kollega som fortalte om en person med høye idealer. «Han tror på Jesus som historisk person, men….» … Det var noe som manglet på bekjennelsen av hvem Jesus egentlig er - svaret på det viktigste spørsmålet. Spørsmålet som gjør kristendommen til noe mer enn humanisme, noe mer enn en filantropisk ideologi.

Mannen som hadde blitt seende, fikk spørsmålet da Jesus fant ham igjen etter at fariseerne hadde kastet ham ut:

«Tror du på Menneskesønnen?»
Joh 9:35

For en jøde var spørsmålet lett å forstå. Begrepet «Menneskesønnen» var knyttet til Messias, Guds salvede. Han som skulle komme som en menneskesønn og frelser. I en norsk kontekst vil det være mer naturlig å spørre: «Tror du på Jesus?»

Men hvorfor er dette viktig?

Ganske enkelt fordi:

«dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.»
Joh 17:3

Jeg tror mange er åpne for å prate om det viktigste spørsmålet, men jeg er usikker på hvor mange troende som våger å stille spørsmålet til vennene sine. Det kan være det trenges litt forklaring. Mannen som var født blind trengte det, men han var villig til å tro. Det tror jeg mange er i Norge i dag også. Men de må få spørsmålet slik at de kan stille spørsmålene som gjør det mulig for dem å finne fram til Jesus og tro på ham.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil bli flinkere til å stille det viktigste spørsmålet!

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

… og hvem bryr seg…

… om dem som blir kastet ut?

Svaret er opplagt, men det kan jo være greit å bli minnet om.

Hvorfor?

De aller fleste av oss havner i den båsen en gang eller to i løpet av livet. Det kan skje tidlig. Barn har sine «ekskluderingsmetoder». Jeg har tidligere nevnt min søster som var syv år da vi flyttet til Opstad på Jæren. «Hvis du vil leiga med okke må du snakka sånn så me gjære!» var den klare meldingen fra hennes jevnaldrende medsøstre. Det kan skje i skolen, idrettslaget, jobben, menighet, partiet, ja, jeg tror det skal mye til for å unngå at det aldri skjer.

Men da er han der:

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham…
Joh 9:35

Det står ikke direkte at Jesus oppsøkte ham, men for meg står det mellom linjene. Det var hans natur å lete opp dem som var kommet bort enten det skyltes egne valg eller andre menneskers manglende visdom. Sånn er det bare med den saken.

Det er ikke så ofte jeg legger linker til youtube, men jeg nyter å høre sangen «Someone cares» som kornett-solo. Det er en av de virkelig vakre Frelsesarmemelodiene – og når jeg lytter til den, tenker jeg på den enkle sannheten i

Dagens ‘manna’:

Jesus bryr seg om meg!

----------------------------------
* Dagens illustrasjon er av Joey Velasco

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

"Ole Brumm-taktikk"

Forelese er synonymt med å dosere, undervise og belære, men likevel er det stor forskjell på «smaken» på de ordene. Jeg vet at noen får negative assosiasjoner når hører «forelesning», mens jeg synes det er et helt nøytralt ord, og kan godt se meg selv i rollen som foreleser. 

Dersom jeg sier at en person sto og doserte, vil det derimot ha en negativ klang i mine ører – og det på tross av at jeg vet at å dosere kommer fra latin og betyr undervise (som jeg oppfatter som positivt ladet). Dersom en står og belærer, ja, da er det ganske ille. Det opplevde fariseerne da mannen som var født blind, hadde satt dem fast i diskusjon. Og responsen de ga var direkte flau:

«Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» sa de. Så kastet de ham ut.
Joh 9:34

Fariseerne som ikke ville la seg belære, satt egentlig fast i sin egen kunnskap. For dem var det bare én forklaring på at mannen var født blind: Det var synd i bildet. Det er for så vidt riktig, for dersom det ikke hadde kommet synd inn i verden, ville det heller ikke eksistert sykdom. Men fariseerne knyttet sykdommen til individets (eller den nære families) synd, ikke til menneskehetens synd, og da blir det helt feil.

Derfor blir også reaksjonen med å kaste mannen ut helt feil. Når de først hadde kommet skjevt ut, var det ikke lett å rette det opp igjen, og da var det lettest å bruke makt.

Det er lett å finne eksempler på slik atferd. Vi kan bare gå til dagens konflikt i Ukraina. Der har det vært feil på begge sider, og fordi det er vanskelig å innrømme, eskaleres bruken av makt og sanksjoner.

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å være ydmyk også når jeg tror at jeg har rett.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sterk påstand

Da vi var på konferansen «Sendt for noe større» i mars, var det flere som kom med selvironiske bemerkninger om predikanters tendens til å snakke med store bokstaver, male med bred pensel – eller kall det hva du vil. Det er mye mulig at mannen som var født blind, hadde rett i sin påstand:

«Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind»
Joh 9:32 

– men det er en påstand som ikke er etterprøvbar. Og det er en utfordring når det som kommer fram i forkynnelse ikke er verifiserbart. Samtidig er forkynnelse en vandring i troens landskap, og selv om det som forkynnes kan verifiseres – som f. eks. at det har skjedd en fysisk helbredelse – vil påstanden om at det er Gud som står bak i beste fall kun være en sannsynlighet og ikke et bevis. Når jeg lytter til forkynnelse må jeg derfor velge: Vil jeg tro, eller vil jeg ikke tro.

Mannen som akkurat hadde fått øynene åpnet, argumenterte på denne måten for å sannsynliggjøre at Jesus kom fra Gud. Det samme har «predikanter» som har fått «øynene» åpnet i alle generasjoner siden forsøkt å sannsynliggjøre:

«Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe.»
Joh 9:33

Temaet er typisk i Johannes-evangeliet. Uten Gud kunne ikke Jesus gjøre noe, og uten Jesus kan ikke jeg gjøre noe:

«Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»
Joh 15:5

Dagens ‘manna’:

Jeg blir der jeg kan gjøre noe!

---------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når kunnskapen begrenser

Kunnskap er viktig og jeg håper at jeg beholder kunnskapshungeren i mange år til, men det er viktig å være ydmyk for det faktum at kunnskapen jeg sitter inne med ikke nødvendigvis er helt korrekt. 

Det er mange eksempler på at etablert kunnskap kan stå i veien for ny innsikt. Jeg har berørt dette i refleksjonen «Den vanskelige stoltheten».

Det er interessant at mannen som hadde blitt seende ikke umiddelbart «så» alt. Han hadde god kunnskap om hva fariseerne trodde, og var tilsynelatende enig med dem:

Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje.
Joh 9:31

Dette er faktisk en teologisk korrekt kunnskap, men begrenser dersom den ikke forstås riktig. Til og med i dag finnes det mange oppriktig troende som sliter med å tro at de blir hørt fordi de er syndere. Dersom det er slik at han ikke hører på syndere, hvordan vet jeg at han hører på meg?

Ganske enkelt fordi jeg kommer til Gud «i Jesus Kristus» og ikke i meg selv. Denne sannheten åpenbares gradvis gjennom Johannes-evangeliet, og Paulus oppsummerer det på en fantastisk måte:

«Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» 
1 Kor 1:30.
 
Dagens ‘manna’:

Han er min rettferdighet, i ham er jeg blitt ren….

--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor ligger trykket?

Ulempen med å lese et sitat i stedet for å høre det, er at jeg ikke vet hvor trykket ligger. Dersom trykket flyttes fra et ord til et annet kan meningen få en helt annen farge eller tone, ja, kanskje meningen til og med endres. Jeg skrev litt om dette for fire år siden i refleksjonen «En tale jeg aldri glemmer».

Hvor la mannen som var født blind trykket da han tok til motmæle mot fariseernes utskjelling. Han sa:

«Det er da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine.»
Joh 9:30

Jeg tror at trykket lå på «dere». Om noen burde ha skjønt hvor Jesus kom fra, måtte det vært fariseerne. Den blindfødte trakk fram det som går igjen i hele evangeliet: De som burde ha forstått og trodd, gjorde det ikke, mens de enkle, utstøtte, eller kanskje vi skal si: «synderne», de så plutselig det som de «seende» burde ha sett og trodd.

Å "se" blir i Johannes-evangeliet nesten synonymt med å tro. «Kom og se!» sa Jesus til de to som var nysgjerrige på hvor han «bodde». Han kunne gjerne sagt «Kom og tro!» - for det er det som skjer. Når vi ser hvor han «bor», vet vi hvor han er fra, og konsekvensen av det er tro.

Dagens ‘manna’:

Å vite hvor Jesus er fra = tro

-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den store forskjellen

Noen leter etter likheter, andre etter forskjeller. Det er en stor utfordring at vi tror at «likeverd» betyr likhet. Likeverd har med lik verdi å gjøre og ikke likhet, derfor handler likeverd heller ikke nødvendigvis om lik behandling, for forskjellige mennesker har forskjellige behov og da kan det til og bli uverdig at det skjer lik behandling.

I dag markeres det en stor forskjell. Det handler om ulikhet i standpunkt og tilhørighet, men ikke i likeverd. Verset er fra «krangelen» mellom fariseerne og mannen som var født blind:

Men de skjelte ham ut og sa: «Du er hans disippel, vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor dette mennesket er fra.»
Joh 9:28-29

Det er en enorm forskjell på å være «hans» disippel og å være disippel av Moses. Det skal fariseerne ha, de hadde oppfattet hvor forskjellen lå. Derfor hadde de nok en gang rett. De hadde også rett i at Gud hadde talt til Moses. Det er spennende at de sa at de ikke visste hvor Jesus kom fra. For det var allment kjent at Jesus kom fra Galilea. De hadde nok mistanke, men avviste gnisten av tro ved ikke å nevne ham ved navn men omtale ham som «dette mennesket». De gjorde altså et valg, et feil valg, og det gjorde en stor forskjell på deres status i kontrast til den blinde mannen som tok imot Jesu utfordring og ble seende.

Men et feil valg, gjør aldri et menneske mindre verdifullt. Så lenge vi lever har vi anledning til å velge på nytt. Det kan utgjøre en stor forskjell.

Dagens ‘manna’:

Mine valg kan gjøre en stor forskjell

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sarkasme?

Å bruke sarkasme på en riktig måte kan forsterke et budskap. Sarkasme kan også oppfattes som lun humor dersom den blir formidlet på en god måte, men det ligger også en fare i at den kan virke dypt sårende på dem som blir rammet, for ordets egentlige mening er at det skal «skjære litt i kjøttet». 

Den blir ofte beskrevet som «den laveste form for vittighet», og i og med at humor i form av ironi ofte forekommer i Johannesevangeliet, er det ikke utenkelig at han også bruker sarkasme. I så fall er dagens vers et godt eksempel. Mannen som var født blind, blir igjen bedt om å forklare hvordan han er blitt seende og svarer:

«Jeg har jo allerede sagt det, og dere ville ikke høre på meg», sa han. «Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?»Joh 9:27

Den siste setningen er høyst sannsynlig ment å være en sarkasme – og den treffer. Det som blir min utfordring er: «Hva er det som treffer Ola Nordmann i 2014?». Martin Cave i IMI-kirken er opptatt av at det er godhet. Kanskje det var derfor at de unge på Sagene fikk dratt meg med på dugnad i de kommunale boligene på Sagene i går kveld? Mennesker må nås med det gode evangeliet og da må jeg la Ånden lede meg slik at jeg bruker en form for språk som er forståelig for dagens mennesker.

Fariseerne forsto budskapet, men de likte deg ikke. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å bruke et språk som blir forstått.

-----------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er oppskriften?

Når jeg smaker noe godt, får jeg lyst på oppskriften. Når jeg ser godt håndverk, får jeg lyst til å vite hvordan det er gjort. Når jeg hører en pianist bruke en spennende kombinasjon av harmonier, får jeg lyst til å finne ut mer. Er det noe jeg kan gjøre også?

Var det slike tanker som lå bak fariseernes spørsmål til mannen som var blitt seende:

«Hva gjorde han med deg, hvordan åpnet han øynene dine?» spurte de.
Joh 9:26

… og var det nettopp for å unngå slike spekulasjoner at Jesus brukte forskjellig «oppskrift» når han helbredet mennesker?
 
Dette handler ikke om oppskrifter eller metoder, men om hvem som er kilden. Noen går i fella og tror det handler om teknikk – som f. eks. trollmannen Simon som ville kjøpe «trikset» fra Peter og Johannes*. For Johannes er det viktig å formidle at dette ikke handler om oppskrifter, ritualer eller metoder, men om Gud tilstede iblant oss.

Dagens ‘manna’:

Det er kilden det kommer an på!

----------------------------------
* Apg 8:18-19
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er viktig å vite?

Selv om jeg har litt peiling, er det ikke viktig å for meg å vite hvordan elektrisitet fungerer, så lenge jeg vet at det fungerer. Selv om jeg har litt peiling, er det ikke viktig for meg å vite hvordan fordøyelsen min fungerer så lenge jeg vet hva som får den til å fungere. Selv om jeg har litt peiling, er det ikke viktig for meg å vite mye om teologi så lenge jeg vet hva som fungerer.

Så apropos teologi: Kan det sies bedre?

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25

For mannen som var født blind var det revnende likegyldig hva fariseerne mente om statusen til Jesus – han hadde gått fra mørke til lys, fra å være blind til å bli seende. Det var et faktum ingen kunne ta fra ham. Han var klar over hva som var viktig å vite, og han visste det. Resten blir på mange måter bare interessant «tilleggskunnskap»

Dagens ‘manna’:

Jeg vet det som er viktigst å vite – og det holder.

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

To "rette", men feil likevel

Det er interessant at noe kan være rett og feil på samme tid. Paradokset forekommer ofte i Johannesevangeliet, og det er også synlig i fortellingen om mannen som var født blind.
Da fariseerne ikke fikk de svarene de ønsket seg fra foreldrene, kalte de til seg sønnen på nytt, og sa til ham:

«Gi Gud æren! Vi vet at dette mennesket er en synder.»
Joh 9:24

Den første oppfordringen om å gi Gud æren, er ubestridelig og det vil alltid objektivt sett være rett. Men selv om vi kommer til ham med våre bønner om helbredelse, glemmer vi ofte å gi ham ære – særlig dersom vi er blitt friske også ved hjelp av operative inngrep og/eller medisiner.

Den andre er subjektivt sett fra fariseernes siden helt rett. De hadde tatt Jesus mer eller mindre på fersk gjerning i å bryte sabbatsbudet. De hadde hørt ham komme med utsagn som kunne tolkes som at han var Gud som var forkastelig i forhold til jødenes forståelse av Gud.

Paradokset er at de trodde at helbredelsen av den blindfødte var forårsaket av Gud, mens de oppfattet at Jesus tok æren. De presiserer at de ikke anser Jesus er Gud ved å omtale ham som «dette mennesket». Dermed blir alt de sier «rett» i deres oppfatning, men «feil» i forhold til at mennesket Jesus ikke var en synder.

Dagens ‘manna’:

Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet*.

------------------------------------------------
* 2 Kor 5:21
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Frykt for å si noe galt

…kan føre til at jeg aldri sier noe som helst meningsfylt. Jeg har satt i alt for mange råd, styrer, komiteer og utvalg i løpet at livet. Noen slike kan være viktige for å ivareta demokratiske prinsipper, men da er det avhengig av at alle bidrar med sine meninger der og da – ikke som etterpå-synsing i en uformell setting.

Dersom Johannes har rett i sin forklaring på hvorfor foreldrene ba jødene om å spørre sønnen som var blitt seende fordi han var «gammel nok til å svare for seg» (Joh 9:21), er det egentlig veldig trist:

Foreldrene sa dette fordi de var redde for jødene. Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen. Derfor sa foreldrene hans: «Han er gammel nok, spør ham selv.»
Joh9:22-23

Dette burde vært en gledens dag. En mann som var født blind hadde blitt seende. Men for de aller nærmeste ble den på mange måter ødelagt av frykt for å bli satt utenfor. Jeg kan få inntrykk av at foreldrene heller ønsket at det var bedre om livet hadde vært som det alltid hadde vært dersom et mirakel skulle føre til at de måtte mene noe som gikk imot det som var politisk korrekt.

Det er derfor det er så viktig å bevare sentrale verdier som religions- og ytringsfrihet.

Men kanskje forklaringen til Johannes ikke er kritikk av foreldrene, men enda en gang et «innpakket budskap»: Frykten for å miste min plass i «synagogen» kan føre til at jeg forblir «åndelig» blind. Jesus er større enn synagogen, Frelsesarmeen eller Kirken. Johannes kritiserer altså kontrollerende religiøse institusjoner og bidrar med religionskritikk i ordets rette forstand

Dagens ‘manna’:

Jeg må alltid være ærlig i forhold til det jeg ser og vet.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes