Troens språk

Jeg har definert tro på mange måter her på bloggen. Blant annet setter jeg ofte likhetstegn mellom tro og lydighet, der lydigheten er drevet av barnets kjærlighet fordi det selv kjenner seg elsket. Motivet for lydighet er viktig. Jeg tror at Jesu etterfølgere kan deles inn i tre kategorier:

• Slaven som lyder ham av frykt for straff
• Tjeneren som lyder ham i håp om lønn
• Barnet som lyder ham av kjærlighet

Barnets respons er identisk med definisjonen av tro som en reaksjon, og understreker at troen er et språk i utvidet forstand.

Da jeg første gang hørte Frans av Assisis utsagn: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord!», ble jeg veldig begeistret. Det sier noe viktig, men det er farlig dersom det blir den eneste formen av troens språk som formidles. Troen må også uttrykkes med ord av den enkle grunn at «det hjertet er fullt av, det sier munnen» (Matt 12:34b) - ordene er Jesu egne. 

Paulus skrev at troen kommer «av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10:17). Samtidig var han klar over at de troende er «anbefalingsbrev … kjent og lest av alle mennesker» (2 Kor 3:2).

Martin Luther hadde store problemer med å forene Jakobs brev med sin forståelse av rettferdiggjørelse ved troen alene (1). Dersom Jakob mente at det er frelse gjennom gjerninger, kan jeg forstå Luther, men tro om ikke Jakob mente det samme som de andre av bidragsyterne til Det nye testamentet?

Og hva var det?

At alt ved en troende skal kommunisere det samme. 
"Samstemmer alt ved meg det vitnesbyrdet jeg målbærer, eller skaper jeg forvirring?" spurte jeg her på bloggen for noen uker siden (2). 
Det er akkurat det Jakob hadde fokus på: «Kanskje vil noen si: ‘Du har tro, jeg har gjerninger.’ Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jak 2:18).

I Bergprekenen taler Jesus om at vi er verdens lys og jordens salt, og at vi ikke skal skjule lyset. Han avslutter med følgende formaning: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5:16). Og etter oppstandelsen sa han: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere» (Joh 20:21). Ved sitt liv viste han at han var sent for å formidle troen og livet gjennom forkynnelse, undervisning og praktisk handling (3). Det er troens språk!

Troens språk har også en grammatikk, og det er denne serien handler om. Heng med!

Dagens ‘manna’:

Jeg vil leve troens språk!

--------------------------------------------------
(1) Dersom enkelte vers i Jakobs brev leses isolert, kan de oppfattes problematiske. Det gjelder f. eks. «Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?» Jak 2:14
Sitatet bekrefter hvor viktig det er å lese et vers i sin sammenhengen. At tro kommer først og er en viktig forutsetning, er tydelig i brevets innledning hvor det framgår at det er utholdenheten i tro som fører til gjerninger.
(2) Se: «Samstemte vitner»
(3) Jfr Jesu "Program-erklæring": Luk 4:16-19
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Derfor er kjærligheten mitt «våpen» mot terror!

Terrorens primære hensikt er å skape frykt. Det er derfor jeg med bibelsk belegg kan hevde at jeg velger kjærlighet som våpen mot terror. Det fins mange vers som støtter dette, men et av de tydeligste er dette:

I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.
1 Joh 4:18

Jeg er overbevist om at det innerst inne er frykt som driver terroristen. Jeg er vokst opp med den «kalde krigen» og «terror-balanse». Den som fryktet måtte få motstanderen til å frykte enda mer – så enkelt var det – og det virket. Jeg var redd. Hva hjalp det om NATO hadde atombomber som kunne utslette hele jorden dobbelt så mange ganger som det Warszawapakten hadde kapasitet til, så lenge én gang er nok. En behøver ikke å være voksen for å forstå det.

Det har ikke vært så «kaldt» som det er i verden nå, siden lenge før Berlin-murens fall 9. november 1989. Den dagen snakket jeg med barna våre på 10, 9 og 4 år og sa: «Dette er den viktigste dagen til nå i livet deres. Den kommer dere aldri til å glemme!» Tidligere fiender kunne omfavne hverandre og fortsette prosessen med å bygge en tryggere verden i gjensidig kjærlighet og respekt. 

Jeg tror faktisk ikke det finnes noe annet effektivt våpen mot frykt enn kjærlighet. Forsvinner frykten, dør terroristen, og mennesket står fram:  

«Etter min mening fins det ingen hvite mennesker i dette samfunnet som det går an å stole på», sa den unge afrikaneren. Møtelederen, den ikke helt ukjente fredsprisvinneren Albert Lutuli, svarte: «Jeg hører hva du sier. Jeg lurer bare på en ting: Hvor mange hvite mennesker kjenner du?»  
Den unge mannen måtte forlegent innrømme at han ikke kjente noen hvite mennesker. På en vennlig måte og med glimt i øyet måtte Lutuli replisere: «Jeg tror vi er mange som har en følelse av at grunnlaget for denne uttalelsen er noe mangelfullt!»  

«Denne hendelsen ble et av de viktigste øyeblikkene i mitt liv!» uttalte mannen mange år senere. Verden hadde mistet en terrorist, og spiren til en fredsforkjemper var født. Mannens navn var Nelson Mandela (1). Han møtte sin motstandere med kjærlighet og tilbud om gjenopprettelse (2).

Dagens ‘manna’:

Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.

NB - Denne refleksjonen er skrevet kort tid etter at jeg ble skadet i et terrorangrep i Istanbul, men jeg har skrevet liknende ting før - f. eks. Vi er i kamp! 
---------------------------------------
(1) Flere refleksjoner med merkelappen "Mandela"
(2) Jfr Kristina Reftel: «Tenk om…» Verbum 2011 s 16
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Innmari aleina?

«Vi satt for stengte dører, elleve mann i lag, men vi følte oss så innmari aleina.»  

Slik begynner Hans Inge Fagervik sin flotte påskesang. Det går an å føle seg alene selv om man er et helt fotballag, og jeg er helt overbevist om at «stengte dører» i alle meninger av ordet, bidrar til slike følelser.

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»
Joh 20:19

Jeg forestiller meg at det var masse «stengte» dører i det rommet – ikke bare de fysiske som holdt disiplene inne og jødene ute. Jeg tror det var stengte dører mellom disiplene. Når vi ikke vet hva vi skal tro, når tvilen gnager, når vi ikke vet hva vi skal gjøre, når framtiden er usikker, når frykten kommer snikende, da er det veldig lett å «stenge dørene». Det er masse «murer» og «stengte dører» i Europa i dag, men jeg observerer med glede at flere har begynt å åpne både hjertene og dørene. 

Jeg har tidligere kommentert hvor ødeleggende mistenksomhetens pest er på et samfunn. Den kan også ramme de «helliges samfunn». Det er sannsynlig at den også var tilstede blant de elleve. Den tolvte hadde tross alt forrådt Jesus, hva om en av de elleve hadde forrådt resten av flokken. Best å lukke munnen slik at jeg ikke røper noe som helst. Resultatet er at jeg blir «innmari aleina».

Da er det godt å ha åpning for ham som kommer og sier «Fred være med dere!» Fred åpner dørene. Ufred setter opp murer, både fysiske og psykologiske. Fred bryter ned barrierer og skaper åpenhet.

Jeg er veldig opptatt av at arbeidet vårt skal ha gode rammer – inkludert gode lokaliteter, men dersom lokalitetene skaper et skille mellom «oss» og «dem», blir det feil. Da blir vi fort innmari aleina, og når vi blir det blir resultatet fort at det også blir murer mellom oss som tror. Jeg føler nøden og har bare lyst til å rope: «Kom, Fredsfyrste, kom! Riv ned murene slik at vi alle kan være ett og ditt rike blir virkelighet i blant oss!».

Dagens ‘manna’:

Riv ned murene, og du blir aldri mer alene!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Da Josef kom ut av skapet

«Å komme ut av skapet» blir gjerne forbundet med frivillig offentliggjøring av en seksuell legning, men det har egentlig et mye videre bruksområde. I oppveksten hørte jeg ofte begrepet «skapdranker» og skjønte at det var en som drakk i smug og dermed var en «skapalkoholiker». Derfor var også begrepet «skapkristen» et ord jeg brukte lenge før det fikk den bruken vi forbinder det med i dag. Jeg tror det finnes veldig mange skapkristne rundt om i verden. De har faktisk vært der helt siden Jesus vandret på jorden:

Josef fra Arimatea ba nå Pilatus om tillatelse til å ta ned Jesu kropp. Josef var disippel av Jesus, men i hemmelighet fordi han var redd for jødene. Pilatus ga ham lov, og han kom og tok kroppen ned.
Joh 19:38

Jeg har et ambivalent forhold til bibelske romaner, men leste en del av dem i ungdommen. En av dem som grep meg, var romanen om Josef fra Arimatea (1). Det er historien om den forsiktige troende som plutselig får mot og står fram – eller kommer ut av skapet. Josef kunne ikke ha valgt et mer dramatisk tidspunkt. Hvor var disiplene? Hvor var Jakob, Jesu bror, og de øvrige brødrene hans?

Da de sviktet, kommer den forsiktige, litt fryktsomme, fra en by som forskerne tror har eksistert, men som det i dag er vanskelig å identifisere(2) seilende fra det store «intet»... Ingen vet helt hvem han var eller hvor byen hans var, men han sto fram da det gjaldt som mest. Jeg tror det er derfor at Josef fra Arimatea nevnes i alle de fire evangeliene. En trøst for dem som lever i det skjulte med sin tro og som trenger oppmuntringen: «En dag skal også du stå fram som den du er!»

Gud velsigne Josefs minne! Gud velsigne alle dem som tror og som en dag vil stå fram og «ta Jesus ned av korset» for å vise at han lever i dag!

Dagens ‘manna’:

Jesus trives best ute av skapet

-------------------------------------
(1) Rick Buck: "Josef fra Arimatea" Filadelfiaforlaget Oslo 1976.
(2) Om Arimatea

Det er akkurat det jeg er redd for!

Spørsmålet: «Hvorfor er det noen som blir redde?» er det første som dukker opp når jeg leser dagens vers?

Men da overprestene og vaktmennene fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere.
Joh 19:6-8

Det kan umulig vært informasjonen om at Jesus ifølge Moseloven var skyldig til å dø fordi han hadde spottet Gud ved å si at han var Guds sønn som gjorde Pilatus redd. Han administrerte en lov som i det romerske juridiske hierarki stod over jødeloven. Han var ikke jøde så jødeloven angikk ham ikke personlig. Riktignok var han satt til å styre den fjerne provinsen og derfor hadde han en viss forpliktelse i forhold det å være kulturelt sensitiv, men jeg tror ikke redselen hadde noe med det å gjøre.

For noen måneder satt jeg i en gruppesamtale om det å be selv om man ikke trodde. En av dem som bekjente sin «ikke-tro», innrømte at han ba i vanskelige situasjoner. «Det skal du være forsiktig med», sa jeg, «for før du aner det så svarer han!» Responsen tror jeg rammer redselen til Pilatus på kornet: «Det er akkurat det jeg er redd for!».

Det er deilig å oppleve slik ærlighet. Innerst inne ligger det altså en tro – ellers hadde det ikke blitt en bønn. Og det er skremmende dersom bønnen skulle bli svart, for da må man forholde seg til noe som er større enn en selv, en må møte Gud.

Jeg tror at det var jødenes informasjon om at Jesus hadde hevdet å være Guds Sønn som gjorde Pilatus redd. Det var noe han hadde en fornemmelse av allerede i det øyeblikket de møttes. Her er noe sant, noe ekte, noe jeg har lett etter et helt liv, her ER selve LIVET.

Det er klart at man blir skremt av noe sånt. Plutselig måtte han forholde seg til det han trodde, det han innerst inne "visste". Spørsmålet om liv og død lå i hans hender på en helt annen måte enn i de henrettelsesdommene han hadde avsagt tidligere. Denne gangen gjaldt det ham selv.

Overfor den realiteten er det mange som fortsatt blir redde når de merker at Jesus fortsatt lever i dem som tror. Det er noe de må forholde seg til.

Dagens ‘manna’:

Jeg MÅ forholde meg til LIVET.

---------------------------------------

Mistenksomhetens ånd

I mars hadde jeg et blogginnlegg med overskriften «Vi er i kamp». Når vi blir mistenksomme overfor alt og alle, er det et tegn på åndskamp. Peter befant seg i sitt livs åndskamp. Han trodde at tjenestejenta som Johannes hadde fått til å åpne porten ville ham vondt:

Da sa tjenestejenta til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» «Nei», svarte han, «det er jeg ikke.»
Joh 18:17

Hvor sannsynlig var det at tjenestejenta ville Peter vondt?

Dersom hennes rolle var begrenset til å vokte porten, slik den er i Johannes-fortellingen*, tror jeg den var relativt liten. Det var hun som hadde sluppet Johannes inn fordi hun visste at kjente øverstepresten. Det er overveiende sannsynlig at hun visste at Johannes også var disippel av Jesus. Hun hadde ikke angitt Johannes. Kanskje hun bare av egen nysgjerrighet sjekket om det var disippelskapet som knyttet Peter og Johannes sammen? 

Jeg vet ikke, men uansett hadde mistenksomhetens ånd fått overtaket i Peters liv. Da skjedde det med ham som skjer med de fleste av oss: Vi forsøker å beskytte oss selv og våre egne interesser. Det er så utrolig lett å gripe til løgn når vi føler oss truet. Peter gikk i den fella. Det kunne fått katastrofale følger for ham selv, men ringvirkningene hadde også blitt store dersom han ikke hadde blitt den «klippen» han var utsett til å være. Når mistenksomhetens ånd får fritt spillerom, blir ringvirkningene enorme - ikke bare for individet, men for familien, lokalsamfunnet og hele samfunnet.

Dagens ‘manna’:

Jeg må være på vakt mot mistenksomhetens ånd.

-------------------------------------------
* I f. eks. Mark 14:66-72 er hun mer aktiv og snakker med andre om ham, men det er fortsatt ikke ensbetydende med hun vil ham vondt.
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når tie ikke er gull

Ordspråket «Å tale er sølv, å tie er gull» er utvilsomt en viktig påminnelse – ikke minst for meg. Jeg liker å prate, men jeg liker også å høre andres historier. «Likevel» er det sammenhenger hvor det å tie er et dårlig alternativ. Etter å ha konstatert at det «likevel» var mange som trodde på Jesus, går Johannes i dagens vers inn i kommentatorens rolle:

Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.
Joh 12:42b-43

Dette er nok primært myntet på rådsherrene som ikke bekjente sin tro fordi de var redde for konsekvensene. Det er mulig at Nikodemus hørte til denne gruppen – han ble jo kraftig angrepet for å fremme et «trosnøytralt» juridisk forsvar for Jesus (Joh 7:50-52) – hvordan ville det da være om han i tillegg flagget sin tro?

Frykten for å tape ansikt overfor andre mennesker stopper dessverre ikke bare rådsherrer fra å bekjenne sin tro. Det er sannsynligvis en av de største hindringene vi mennesker har i forhold til det å hente ut mer av Guds velsignelse og «ære». For snart åtte år siden hadde jeg en søndagsbetraktning om Moses i Krigsropet (#7 2007) med tittelen «Å tape ansikt». De store i Guds rike har alle vært gjennom det – og Gud har gitt dem ære.

Dagens ‘manna’:

Bekjennelse er gull

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Frykt for å si noe galt

…kan føre til at jeg aldri sier noe som helst meningsfylt. Jeg har satt i alt for mange råd, styrer, komiteer og utvalg i løpet at livet. Noen slike kan være viktige for å ivareta demokratiske prinsipper, men da er det avhengig av at alle bidrar med sine meninger der og da – ikke som etterpå-synsing i en uformell setting.

Dersom Johannes har rett i sin forklaring på hvorfor foreldrene ba jødene om å spørre sønnen som var blitt seende fordi han var «gammel nok til å svare for seg» (Joh 9:21), er det egentlig veldig trist:

Foreldrene sa dette fordi de var redde for jødene. Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen. Derfor sa foreldrene hans: «Han er gammel nok, spør ham selv.»
Joh9:22-23

Dette burde vært en gledens dag. En mann som var født blind hadde blitt seende. Men for de aller nærmeste ble den på mange måter ødelagt av frykt for å bli satt utenfor. Jeg kan få inntrykk av at foreldrene heller ønsket at det var bedre om livet hadde vært som det alltid hadde vært dersom et mirakel skulle føre til at de måtte mene noe som gikk imot det som var politisk korrekt.

Det er derfor det er så viktig å bevare sentrale verdier som religions- og ytringsfrihet.

Men kanskje forklaringen til Johannes ikke er kritikk av foreldrene, men enda en gang et «innpakket budskap»: Frykten for å miste min plass i «synagogen» kan føre til at jeg forblir «åndelig» blind. Jesus er større enn synagogen, Frelsesarmeen eller Kirken. Johannes kritiserer altså kontrollerende religiøse institusjoner og bidrar med religionskritikk i ordets rette forstand

Dagens ‘manna’:

Jeg må alltid være ærlig i forhold til det jeg ser og vet.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å være rustet

Da jeg vokste opp var ”rustning” forbundet med den ”kalde krigen”. De to frontene, Nato versus Warszawa-pakten, sto steilt mot hverandre. Det var opprustning som gjaldt, og til slutt var det helt absurd hvor mange ganger ”de” kunne utrydde ”oss” og motsatt.

Jeg har vage erindringer om Cuba-krisen, men husker godt at jeg leste sivilforsvarets blader om ”folkegassmasken” og hvordan vi skulle ha et matlager som holdt i minst tre måneder. Det var kanskje ikke så rart at jeg ble bekymret da vårt ”lager” aldri fikk bygd seg opp fordi mamma ga det bort til dem som ringte på og ba om mat :-)
 
Barndommens opprustning ble forbundet med frykt.

Hos noen hender det dessverre at den samme frykten gjør seg gjeldene når temaet om to fronter dukker opp i åndelig sammenheng. Det er ikke tvil om at de eksisterer, og argumentet for å ta på seg Guds fulle rustning er tydelig

så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.
Ef 6:11b

Derfor er det viktig å presisere at fordi Guds rustning er Kristus, er den fullkommen. Han vet også hvordan de listige knepene skal overlistes og har i tillegg overvunnet djevelen og maktene og myndighetene som han omgir seg med.

Dagens ’manna’:

Rustningen som jeg har på, er fullkommen

Menneskefrykt

Det er trist at vi mennesker av og til kan gå rundt å være redde for hverandre. Jeg tenker ikke da på de ubesvarte spørsmålene vi har i første møte med et annet menneske. Slike spørsmål er sunne og viktige for å bygge en god relasjon. Frykt blir det først når vi ikke våger å finne svar på disse spørsmålene. Det kan handle om mindreverdsfølelse, underlegenhet eller frykt for det vi ikke kjenner.
Dersom jeg er rotfestet i en overbevisning om at overfor Gud er alle likeverdige, gjør det noe med relasjonen og min holdning til den andre. Da spiller det ingen rolle med stilling eller stand.

I fjor høst hadde jeg gleden av å høre Helge Gudmundsen snakke om sitt arbeid med ”Flatåsen Lions”. En hverdagshistorie om menneskeverd og overvinnelse av fordommer og frykt for det ukjente. Boka hans setter tingene i perspektiv. Det gjør hebreerforkynneren også:

Derfor kan vi tillitsfullt si:
Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.
Hva kan mennesker gjøre meg?
Hebr 13:6

Dagens 'manna'

Menneskeverd = likeverd

Sterke krefter

Nok en gang har vi vært vitne til kreftene i store mengder vann. Det er både skremmende og leit å se ødeleggelsene, men samtidig blir jeg fylt med en slags ærefrykt for naturens krefter enten de viser seg i form av flom, tornadoer eller vulkanutbrudd.

Det er derfor ingen overraskelse at Skaperens nærvær også er forbundet med sterke krefter:

”Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk”
Jes 6:1–8

Ikke så rart at Jesaja ble skremt.

For mange år siden hadde jeg en formening om at Herrens nærvær alltid var forbundet med ”fred”, men vandringen med ham har vist meg at hans nærvær kan gjøre at noen blir skremt. Jeg velger å stole på at Gud vet hva han gjør.

Naturens krefter gjenspeiler Skaperens krefter. Skaperverket ble underlagt forgjengelighet og derfor ble det åpning for at naturens krefter kunne komme ut av kontroll. Det er en av grunnene til at hele skaperverket lengter etter dagen da det skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten*. Da er det Herren som igjen skal ha kontrollen. Det har jeg ærefrykt for, men fordi jeg har Jesus blir jeg ikke skremt!

* Rom 8:19-22

Når frykten tar kontroll

Det farligste med frykt er når den blir så sterk at den tar kontroll over fornuften. Jeg vet ikke om jeg har vært så redd noen gang, men jeg kan huske at det har vært situasjoner hvor frykt for konsekvensene har gjort det fristende å lyve. Siden jeg betrakter løgn som relativt ufornuftig, regner jeg derfor med at jeg har vært ganske nær.

Det er interessant å legge merke til hvordan frykten kan ha vært avgjørende for Jesu henrettelse:

Det nærmet seg nå høytiden med usyret brød, som også kalles påske. Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de skulle få Jesus ryddet av veien, for de var redde for folket.
Luk 22:1–6

Det er et paradoks at fredsfyrsten som så ofte hilste med et ”Frykt ikke!” skulle ryddes av veien nettopp på grunn av frykt. Paradokset vokser men blir også en forklaring når vi vet at Jesus er Gud ¹, at Gud er kjærlighet ² og at den fullkomne kjærligheten driver frykten ut³.
Kjærligheten er fryktens motsetning. Djevelen visste det. Da Gud kom med kjærlighet var hans eneste mulighet frykt. Men ved å bruke den som våpen gjorde han også sin største feilberegning. Kjærligheten overvant nemlig ikke bare frykten, men også fryktens kjerne = døden. Gud er paradoksenes og mysterienes Gud!

¹ Joh 10:30
² 1 Joh 4:8
³ 1 Joh 4:18

På blå resept!

Det finnes medisin mot det meste. I går handlet det om ”menneskefrykt” og i dag fortsetter det med generell frykt. Gårsdagens anbefalte medisin var en oppfordring til å huske på Herren Dagens anbefaling er kjærlighet:

”I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.”
1 Joh 4:17–21

Den fullkomne kjærlighet er ikke et produkt fremstilt av mennesker. Jeg klarer ikke produsere en slik kjærlighet. Den lar seg ikke kopiere. Bare Gud er fullkommen, og Gud ER kjærlighet*. Men dersom jeg er i ham er jeg ikke da også i den fullkomne kjærligheten?
Mysteriet slår inn over meg i dag også: Det er jo akkurat der jeg er. Det er dagens fryktfordriver – på blå resept uten egenandel!

* 1 Joh 4:8

Menneskefrykt!

Jeg har alltid hatt moro av Asterix. Det er kombinasjonen av fantastiske tegninger og muntre historier samt en innebygd sympati med dem som aldri gir seg som er bakgrunnen for min begeistring. I heftet ”Asterix og vikingene” er det de fryktløse vikingene som har fått for seg at dersom de lærer å frykte vil de kunne fly. En lettskremt slektning av Asterix blir tatt til fange for å lære vikingene frykt. Kanskje ikke det letteste når man er livredd dem man skal skremme?

De fleste av oss kjenner nok til menneskefrykt fra tid til annen, men om det er så ille at det blir plagsomt har Jesaja et lite tips:

Hvem er da du som frykter
mennesker som må dø,
menneskebarn som visner lik gress?
Hvorfor glemmer du Herren, din skaper…?
Jes 51:11–14

Når jeg klarer å se meg selv i Kristus merker jeg at menneskefrykten blir svakere, ja, den er helt borte. Det er da jeg kjenner meg så lett at jeg nesten kunne ha flydd. Kanskje jeg bør tipse tøffe vikinger om det?