Når tie ikke er gull

Ordspråket «Å tale er sølv, å tie er gull» er utvilsomt en viktig påminnelse – ikke minst for meg. Jeg liker å prate, men jeg liker også å høre andres historier. «Likevel» er det sammenhenger hvor det å tie er et dårlig alternativ. Etter å ha konstatert at det «likevel» var mange som trodde på Jesus, går Johannes i dagens vers inn i kommentatorens rolle:

Men på grunn av fariseerne bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. De ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.
Joh 12:42b-43

Dette er nok primært myntet på rådsherrene som ikke bekjente sin tro fordi de var redde for konsekvensene. Det er mulig at Nikodemus hørte til denne gruppen – han ble jo kraftig angrepet for å fremme et «trosnøytralt» juridisk forsvar for Jesus (Joh 7:50-52) – hvordan ville det da være om han i tillegg flagget sin tro?

Frykten for å tape ansikt overfor andre mennesker stopper dessverre ikke bare rådsherrer fra å bekjenne sin tro. Det er sannsynligvis en av de største hindringene vi mennesker har i forhold til det å hente ut mer av Guds velsignelse og «ære». For snart åtte år siden hadde jeg en søndagsbetraktning om Moses i Krigsropet (#7 2007) med tittelen «Å tape ansikt». De store i Guds rike har alle vært gjennom det – og Gud har gitt dem ære.

Dagens ‘manna’:

Bekjennelse er gull

----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes