Den frie viljes paradoks . . .

Da jeg vokste opp presenterte ateister seg ofte som «fritenkere». Jeg fant fort ut at dette er en selvmotsigelse. Hvordan kan et menneske tenke fritt dersom det har utelukket at det eksisterer en gud?

Når det er skrevet, er jeg den første til å innrømme at mange kristne miljø har skapt trange rammer for å beskytte sine medlemmer og sine barn. 

Frelsesarmeen er dessverre ikke noe unntak. Intensjonene var sikkert gode, og det samfunnet Jesus vokste opp i, var også slik. Jødene mente de var frie og ble rasende da han sa:

«Får Sønnen frigjort dere, 

da blir dere virkelig fri.»
Johannes 8:36

Det er et paradoks at den fullkomne frihet ligger i å binde seg til Jesus – til den fullkomne kjærligheten. Det jeg gjør for ham, gjør jeg fordi jeg elsker ham. Å gjøre noe av kjærlighet blir aldri tvang – viljen er fortsatt fri!

___________________________________

Publisert på FACEBOOK

English version of the poem in this link

Etterfølgelsens drivkraft

Jeg har tatt sommerferie fra den ukentlige

bloggingen på seks språk (1). I går delte jeg Magnus Malms ett-minutts 'tale' på youtube om det å følge Jesus, og at vi gjør det fordi vi elsker ham.
Min kommentar var ganske enkel:

Ja, det er faktisk det det handler om, og bare det!

At det 'bare' er det det handler om, er en sterk påstand, men uttalelse min var ikke impulsiv. Den bygger på erfaring og er kjernen i livet sammen med Jesus. Uten kjærligheten som drivkraft, blir etterfølgelsen ikke liv i frihet, men religion - den blir kristenDOM. Resultatet av det er destruktivt og ødeleggende. 

Kjærlighet uten etterfølgelse blir svermeri uten forpliktelse - som et speil på 'bruk og kast' holdningen som kjennetegner den såkalte kjærligheten som markedsføres i samfunnet generelt. Resultatet av det er destruktivt og ødeleggende. 

Men når kjærligheten og etterfølgelsen kommer sammen, blir jeg 'fri til å tjene' som er tittelen på Malms siste bok, som jeg gleder meg til å lese. For et par uker siden feiret vi uavhengighetsdagen i Georgia, og jeg talte om "Frihet i avhengighet" - som er tilnærmet identisk med etterfølgelse på grunn av kjærlighet. Paulus sa det på sin måte: "Kristi kjærlighet tvinger oss" (2) - og jo bedre jeg blir kjent med Paulus, dess mer forstår jeg at den kjærligheten er gjensidig.

Nyt friheten, kjærligheten og etterfølgelsen i sommer 

- det ligger masse hvile der. 

---------------------------------------

(1) Foruten norsk: Engelsk - Russisk - Rumensk - Georgisk og Ukrainsk 

(2) 2 Korinterbrev 5:14a 

(3) Frie, avhengige etterfølgere i bønn for Georgia på uavhengighetsdagen!

Å vite hva 490 betyr – et skritt på veien

Tilgivelse er et vanskelig, men veldig viktig tema. I lys av det som skulle skje i påsken, er jeg overbevist om at det var viktig for Jesus å få sagt noe om tilgivelse før alt det onde skjedde. Igjen var det Peter som ga ham en gylden anledning da han stilte spørsmålet: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?»

«Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»
Matt 18:21-22

Egentlig kunne Jesus ha gått opp til tallet 8 og lagt det ned slik at det ble tegnet for ‘uendelig’. For når det gjelder tilgivelse er 490 uendelig mange ganger. Dersom jeg tilgir tilstrekkelig mange ganger blir det en helt naturlig reaksjon.

Når jeg har snakket med mennesker som sliter med å tilgi, er argumentet ofte at den skyldige ikke fortjener tilgivelse. Men tilgivelsen frigjør først og fremst den som tilgir, og et offer fortjener å bli fri. Jeg har opplevd så mye tilgivelse gjennom livet at jeg vil at andre skal få oppleve det samme. Det er sentralt ledd i Herrens bønn, og rausheten er som tidligere nevnt en sterk del av Guds DNA.

Det var viktig for disiplene å lære dette før påsken slik at de ikke falt i fristelsen å søke hevn for det som skulle skje med Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil tilgi for å være fri.

--------------------------------

«'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!»

De siste par dagene har det handlet om den frie vilje, og jeg slipper ikke adjektivet "fri" helt enda.

I mitt liv er Gud tilstede som Den hellige ånd. Da jeg sa «ja» til Jesus, ble jeg født påny ved Den hellige ånd og han tok bolig i min ånd. Det innebar at jeg også var blitt et tempel (1) for Den hellige ånd.

I min ungdom var jeg opptatt av å få mer av Den hellige ånd. Det tok noen år før jeg oppdaget at den eneste måten det kunne skje på, er ved at jeg gir mer rom til Den hellige ånd i mitt liv. Det betyr at jeg ikke bare inviterer ham inn i «Det aller helligste» i templet – det vil si i min ånd, men i hele templet. Det skjer var at jeg tillater at han påvirker «det hellige» som er sjelslivet mitt. Der sitter også min egen frie vilje. Når jeg bruker overskriften «'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!» er det fordi Gud ikke går noen steder i livet mitt uten at jeg har invitert ham inn. Han velger å ikke gjøre det fordi han i sin kjærlighet respekterer min frihet til å velge å invitere ham inn.

Jeg tror at det er akkurat det Paulus mener når han skriver dette:

«…arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.»
Fil 2:12b-13

Å arbeide på sin egen frelse, handler ikke om at det Jesus gjorde på korset ikke er godt nok, men at det nye livet skal bli synlig i meg. Og Paulus gir en oppskrift på hvordan det kan skje. For ham er det å vise Gud ærefrykt og respekt ensbetydende med å slippe ham til i livet på en slik måte at han kan påvirke viljen min. Resultatet blir at jeg både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.

Og når det skjer, er det ikke en prestasjon, men, som jeg har nevnt mange ganger tidligere, en reaksjon på at han som er kjærlighet, har tatt bolig i livet mitt.

Selvfølgelig kan egenviljen fortsatt gjøre opprør, men den høyeste etiske standarden er gitt. Derfor er det  greit at Paulus litt seinere i brevet skriver:

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Fil 3:12

Dermed har Paulus også introdusert det neste adjektivet som jeg har valgt å fokusere på. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil slippe Gud til!

------------------------------
(1) Tempel er greit, men jeg foretrekker egentlig tanken om å være et «Tabernakel» for Den hellige ånd. Se: "Er jeg på telttur i verden?"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvorfor stopper ikke Gud terroren?

Spørsmålet er relevant og brukes ofte til utfordre troen på en kjærlig Gud. I forrige uke hadde Krigsropet et intervju med Magna og meg i forbindelse med terroren vi opplevde i Istanbul for tre måneder siden. Der stilte Marit Dehli følgende spørsmål: Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?  
Og jeg svarte:

«I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det.» (1)

Så langt sitatet fra intervjuet. Jeg kunne sagt og skrevet mye mer. Fordi Gud selv er kjærlighet, tror jeg at kjærlighet er Guds høyeste etikk - altså den norm som han ønsker at et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Derfor er den frie vilje uløselig knyttet til kjærligheten. Å tvinge noen til å elske er det motsatte av kjærlighet. Dersom det er umulig å velge å ikke elske Gud, er jeg ikke lenger det mennesket han skapte i sitt bilde, ganske enkel fordi han kan selv velge å elske eller hate. Men han valgte å elske så høyt at han ga sin egen sønn (2) nettopp for at jeg skulle kunne elske ham og som han.

Når Paulus sier: 

«For Kristi kjærlighet tvinger oss» 
2 Kor 5:14a 

er ikke det et signal om at Gud har tatt fra ham den frie viljen, men et vitnesbyrd om at Kristi kjærlighet er blitt den etikk han av fri vilje har valgt som norm for det som styrer hans ord og handlinger. Og hvorfor var det blitt slik?
Jeg tror det er fordi Paulus opplevde seg selv elsket av Gud og favnet av hans ultimate kjærlighetsoffer. Da spiller det ingen rolle med all den lidelse som Gud ikke sparte ham for(3). Han var uansett overbevist om at det gode ville overvinne det onde (4). 

Dagens ‘manna’:

Jeg er elsket og det er min vilje å elske!

Jeg kommer tilbake til mer om hvordan min frie vilje kan påvirkes av Guds vilje i morgen.
----------------------
(1) Krigsropet #15 2016 s 4
(2) Joh 3:16
(3) Les det Paulus skriver om sine lidelser i 2 Kor 11:23-29
(4) Rom 12:21

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

Den frie viljens mulighet

I går tok jeg for meg svarordene «ja» og «nei». Derfra er veien kort til å reflektere litt over adjektivet «fri» knyttet til min vilje, og da beveger jeg meg inn i en ny ordklasse. 

Innenfor luthersk teologi har tanken om den trellbundne viljen stått sterkt. Ifølge den læren er vilje bundet av synd, og som konsekvens er vi aldri helt frie til å velge så lenge vi lever under synd i en fallen verden. 

Jeg forstår poenget, men for meg blir et slik menneskesyn litt for dystert og pessimistisk. Ved å stille mennesker på valg viser Gud at han har tro på menneskers evne til å kunne velge det gode. Så det hender rett som det er at jeg tenker at Gud har større tro på menneskene, enn vi har på ham.

Samtidig ligger muligheten åpen for mennesket til å kunne velge sin egen vei, og som en konsekvens av det, også det onde. Mysteriet er at mennesket Jesus også hadde den muligheten. Så da Gud, av sin egen frie vilje, valgte å ta bolig blant menneskene, risikerte han også å svikte seg selv og den hensikten han hadde med å bli menneske: Nemlig å utføre en evig frelsende handling. I beretningene om fristelsen i ødemarken og bønnekampen i Getsemane, kommer det tydelig fram at Jesus kunne ha valgt annerledes. Ja, i den sistnevnte fortellingen blir det slått fast at Jesus egentlig ønsker noe annet, men konkluderer med: 

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Mark 14:36 

Det var kjærligheten til Far og til menneskene som fikk Jesus til å velge Guds vilje framfor menneskets vilje. Når det var mulig for «det sanne mennesket» Jesus, må det også være mulig for mennesker i dag. Hvis ikke, var ikke Jesus et sant menneske, og da rakner mye av troen. I det minste forsvinner mye av troens logikk (1).

Jeg tror altså at jeg er fri til å velge, og dersom jeg er det, må alle mennesker ha den samme muligheten. Det er selvfølgelig en forutsetning at de er klare over de forskjellige mulighetene, og det gjør misjonsoppdraget like aktuelt i vår tid, som da Jesus ga det for 2000 år siden.

Hvilken løsning Herren har for dem som ikke har fått muligheten til å høre, hører til i mysterieskuffen. I Romerbrevet er Paulus tydelig på at vi skal svare for det vi har blitt eksponert for gjennom vitnesbyrdet i naturen og samvittigheten, og mot slutten av brevet skriver han til sine medvandrere i troen:

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
Rom 14:12

Det eneste jeg kan og skal svare for, er mine egne valg, og jeg er fri til å velge.

Dagens 'manna':

Den frie viljen kan brukes til det gode!

Mer om den frie viljen i morgen
----------------------------------
(1) Noen bør skrive en bok om troens logikk!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Den velsigna frimodigheten

For meg er ordet frimodighet sterkt positivt ladet. Jeg har hørt det brukt i betydningen frekkhet eller arroganse, men det tror jeg er en avsporing. For meg er det ganske enkelt «mot til å være fri» - og det tror jeg er en velsignelse, både for den som har det motet og for omgivelsene (NB - gjelder ikke nødvendigvis dagens illustrasjon!!!). 

I går skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hva Johannes mente er velsignelsen av å bli værende «i Jesus», og det oppsummeres slik:

Ja, bli i ham, barn! Da kan vi være frimodige når Kristus åpenbarer seg, og ikke bli vist bort med skam når han kommer.
1 Joh 2:28

Jeg er ikke i tvil om at Johannes plasserer dette i et eskatologisk(1) perspektiv. Samtidig vet jeg at i hans bevissthet er dette perspektivet hele tiden også knyttet til «nå». Jesus «er» før verden, han «er» etter verden og han «er» i verden i ethvert øyeblikk (2).

Derfor gir det å være «i ham» frimodighet til å være i verden som ham i ethvert øyeblikk, for han er alltid der jeg eller en annen av hans etterfølgere er. Det er helt ulikt det skremmebildet som jeg av og til hørte før: «Hva ville Jesus sagt om han plutselig dukket opp der du er?»

Jesus dukker ikke opp der jeg er. Han er der jeg er fordi han er i meg og jeg i ham. Det er akkurat det, og bare det, som gir meg frimodighet. «Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn», sier hebreerforkynneren (3). Lønnen er at det blir masse åndens frukt i, og av, livet mitt.

Dagens ‘manna’:

Herre, jeg ber om lønnspålegg!

------------------------------
(1) Eskatologi er læren om de siste ting
(2) «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» Joh 3:18
(3) Hebr 10:35
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Er det like interessant når det følger ansvar med?

Spørsmålet er relevant i de fleste sammenheng. Vi vil gjerne ha et velfungerende demokrati, men da må noen være villige til å stille til valg, og noen må stemme på dem. Det følger altså et ansvar med det å bo i et fritt demokratisk land. Da er det også veldig på sin plass det Harald Stanghelle skrev i Aftenposten sist lørdag. Dersom du ikke har fått det med deg, anbefales herved «De rettroendes makt».

Vi vil gjerne ha mest mulig frihet, men det følger et stort ansvar med frihet. Vil vi ha den da? En vitenskapelig kvalitetsstudie som ble gjort i Moldova for noen år siden fikk tittelen «Hva skal vi med frihet?» Mange gir uttrykk for lengsel tilbake til Sovjet-tiden med større forutsigbarhet, mat på bordet og ferie betalt av staten. Ikke så ulikt Israelsfolkets lengsel tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Hvem tar ansvaret for friheten?

Mange kristne lengter etter mer av Den hellige ånd, men det følger et stort ansvar med det også. Dagens vers er ansvaret som følger det å motta Den hellige ånd:

«Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.»
Joh 20:23

Det er veldig ubehagelig å forvalte et slikt ansvar. Disiplene tok imot det og forsto det. Paulus gjentok det: «Mine søsken, hvis en av dere blir grepet i et feiltrinn, må dere som har Ånden, hjelpe ham til rette. Men gjør det med et ydmykt sinn og pass deg selv, så ikke du også blir fristet. Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal 6:1-2).

Spørsmålet: «Er det like interessant når det følger ansvar med?», er kjemperelevant dersom det knyttes til mer utgytelse av Den hellige ånd. Årsaken til åndelig tørke kan like snart skyldes manglende vilje til å ta ansvaret som følger med. Jeg vet av erfaring at det å be om «vekkelse» og få svar betyr, innebærer masse ekstra ansvar og hard jobbing.

Dagens ‘manna’:

Med Ånd følger ansvar.

---------------------------------------------------------------

En skjebnesvanger feilvurdering

Pilatus gjorde en feilvurdering da han ga flokken utenfor landshøvdingens borg mulighet for å velge røveren Barabbas framfor den «uskyldige» Jesus:

Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.
Joh 18:39-40

Det Pilatus ikke hadde grunnlag for å forstå, var at gruppen som hadde ført Jesus til ham var preget av denne verden. Hvor preget de var kommer klart til uttrykk i neste kapittel der til og med overprestene sier: «Vi har ingen annen konge enn keiseren». Hvor absurd denne uttalelsen er, kommer jeg tilbake til når vi kommer så langt. Men det viser at alle mennesker, også troende og religiøse ledere kan bli så preges av denne verden at de velger som verden. Verdens ånd preges av verdens fyrste. Han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Barabbas ble derfor et selvfølgelig valg.

Samtidig er dette også en profetisk hendelse. Allerede i oppkjøringen til det som skal skje på korset, peker denne hendelsen på det teologene kaller Jesu «stedfortredende soning». Jesus soner den straffen røveren og opprøreren Barabbas skulle ha sonet. Gjennom sitt opprør* representerer Barabbas alle opprørere, og i Gudsrelasjonen er det ensbetydende med alle mennesker**. Ved å ta plassen til Barabbas, tok Jesus plassen til alle mennesker. 


Gud brukte Pilatus' feilvurdering til å vise meg enda en viktig side ved Jesu frelsende handling.

Dagens ‘manna’:

I mitt sted

----------------------------
* Mark 15:7
** Da Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) bruker han «synd» i entall. Det er én synd, og Jesaja beskriver synden slik: «hver tok sin egen vei» (Jes 53:6) – med andre ord: Menneskets opprør mot Gud.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Verdiene våre

I går feiret vi friheten som en av Norges sentrale verdier.
 Det er kanskje ikke så rart at de verdier som
vi har bygget landet på, er sentrale verdier i den kristne tro. Andre vil kalle dem humanistiske verdier, og det er (ikke overraskende) sterkt samsvar mellom kristne og humanistiske verdier. Forskjellen ligger primært i troen på hvem som er kilden til verdiene. Jeg tror Gud selv, gjennom Jesus, er kilden til og opprettholderen av våre grunnleggende verdier. Jeg ser en slik verdi i dagens dialog:

Igjen spurte han: «Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret», sa de. «Jeg har sagt dere at det er jeg», sa Jesus. «Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.»
Joh 18:7-9

Frihet er en av de sentrale verdiene i Jesu undervisning. Han forkynner det som en viktig konsekvens av hans egen gjerning: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8:36).

Derfor får oppfordringen hans til soldatene om å ta ham og «la disse andre gå!» en mening som går langt ut over dramaet i Getsemane-hagen. Aspektet var også sterkt tilstede i under oppvekkelsen av Lasarus, der det første Jesus sa var: «Løs ham og la ham gå!» (Joh 11:44b).

Det er kun én som kan hjelpe oss til å bevare verdiene vi bygger på, og det er han som ga oss dem!

Dagens ‘manna’:

Jesus tok min plass slik at jeg kunne gå fri!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er frihet?

Dette er fjerde dagen på rad jeg stiller et spørsmål knyttet til store filosofiske og teologiske spørsmål. De tre foregående spørsmålene har vært knyttet til «dypdykket» i Johannes-evangeliet. Det hadde ikke vært vanskelig å knytte dagens spørsmål opp til evangeliet også, men det 8. kapittel hvor temaet er gitt stor oppmerksomhet, hadde jeg fokus på for et år siden. Men om noen timer skal jeg tale over dagens tekst som er Marias lovsang:

«Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser».
Luk 1:46-47

Dette er åpningen av Marias lovprisning av Jehova. I seg selv er hele lovsangen et uttrykk for en enorm frihet. Det er et fritt menneske som kjenner og kan bekjenne at «Min ånd fryder seg i Gud, min frelser».

Hvordan i all verden kan det ha seg at Maria var fri?
Hun var ugift. Hun var gravid. Hun var fattig. Framtiden var usikker. Hennes forlovede kunne stikke av, og likevel fryder hun seg.

Jeg tror friheten hennes handler om at hun hadde sagt «ja» til Guds vilje. Den onde klarte å så tvil om Guds gode intensjoner. Mennesket gjorde opprør og søkte uavhengighet uten å bli fri. Å si «ja» til Guds vilje er også et «ja» til ham selv, hvilket innebærer å komme tilbake til den opprinnelige og nære relasjonen. Der oppdages at det å høre til ikke er et «fengsel», men en kilde til velsignelse og glede. Det vil alltid strømme lovsang fra et menneske som har sagt «ja» til Guds vilje. Derfor blir lovsangen også et uttrykk for ekte frihet.

Dagens ‘manna’:

Lovsang er uttrykk for frihet.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Blir det aldri «nok»?

Spørsmålet kan passe i de fleste sammenheng. De tragiske hendelsene i Frankrike den siste uka fikk meg til å undres. Særlig fordi vi alle nå skal bli «Charlie». Det må da gå an å forsvare ytringsfriheten uten å bli en som gjør narr av andres tro? La avisen Charlie Hebdo få drive med sin satire - jeg vil forsvare deres rett til det, men jeg blir aldri «en av dem» og deres metoder. 

For religiøse karikaturtegninger er definitivt en form for «mobbing» av andre menneskers tro selv om formålet er å kritisere religiøs makt. Derfor sørget jeg, og ga uttrykk for sorg, da Magazinet trykket karikaturtegningene 9. januar 2006 – nettopp fordi det ikke er kristnes ansvar å tale for ytringsfrihet ved å gjøre narr av andres tro. 
Men selv om troen blir «mobbet», kan det aldri forsvare bruk av vold og terror - så her må vi ha to tanker i hodet samtidig. Derfor må vi, uavhengig av hvilken tro vi har, stå sammen for å verne om ytringsfriheten, men det må gjøres med verdighet – ellers tar dette aldri slutt – det blir aldri «nok».
 
Jeg har i flere dager tenkt å skrive et par ord om dette, men jeg forsøker å ikke mene noe om "alt" selv om det er mye jeg har en mening om. Det er mulig det virker litt søkt å gå videre til dagens vers, men uansett om det gjelder makt, mat, trening, rus, gambling, penger eller andre tema, er det noen som aldri får nok. 

Heller ikke Filip:

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.»
Joh 14:8

Det er underlig at Filip ikke hadde tatt poenget. Han var veldig rask til å vitne for Natanael med en gang han hadde møtt Jesus: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» (Joh 1:45) 
Troen på at Jesus var Messias må ha vært et fantastisk utgangspunkt for å kunne ta til seg og gripe all den undervisningen han kom med de neste tre årene. Kjernen var, ifølge Johannes, enheten mellom Far og Sønn, likevel var det «litt» som manglet for at det skulle bli «nok» for Filip.

Slik er det for veldig mange av oss, vi vil alltid ha litt mer for å kunne være helt trygge i vår tro – men tro er faktisk å hvile i gapet mellom det som jeg aner er sant og det som kan bevises - for Jesus er det gapet fylt av kjærlighet. Jeg skulle ønske at alle troende kunne finne en slik hvile. 

Dagens ‘manna’:

Det er «nok» det Jesus gjorde!

---------------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Like viktig som å delta

«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!» 
lærte jeg som gutt. Det skal ha sin opprinnelse tidlig i de moderne olympiske lekers historie og er blitt inkludert i OLs mission-statement:  
«Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt.»

I går fokuserte jeg på at grunnen til at «liksvøpet» som fortsatt hang ved Lasarus da han ble vekket opp fra de døde, var der for å gi de sørgende en mulighet for å delta. Men ligger det noe mer enn en rent praktisk handling i befalingen: «Løs ham og la ham gå!» (Joh 11:44b)?

Alt i Johannes-evangeliet handler om at vi «skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og … ved troen … ha liv i hans navn» (Jfr Joh 20:31). Oppvekkelsen av Lasarus er et fantastisk bilde på nettopp ved tro å «ha liv hans navn». Jesus visste også at det kunne «henge igjen» rester fra det gamle livet hos et menneske som er født påny – en smertelig erfaring mange kristne gjør, og som beskrives både av Paulus og Hebreerforkynneren. Sistnevnte oppfordrer oss til å legge av «alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt» (Hebr 12:1) – en oppfordring som gir assosiasjoner både til «liksvøp» og OLs mission-statement.

I dette lyset kan Jesu befaling definitivt ha en overført betydning: Vi skal hjelpe hverandre til å legge av alt som tynger og løse hverandre slik at vi kan gå inn i kampen mot urettferdighet og urett ved å forkynne rettferdiggjørelse i Jesus Kristus. Johannes hadde nok vært vitne til at dette både kunne fungere mellom troende – og det helt motsatte at troende binder hverandre i stedet for å løse hverandre. Binding hører døden til – frigjøring er et tegn på liv.

Dagens ‘manna’:

Like viktig som å delta selv er å sette andre fri!

-------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Grundig arbeid

Jeg liker grundig arbeid. Jeg beundrer godt håndverk. Og, i motsatt ende, misliker jeg alt som bærer preg av hastverksarbeid enten det dreier seg om fysiske produkter eller andre «åndsverk». På mange måter gir åndsverk uten ånd bare verk.

Jeg er ikke i tvil om at Jesus gjør grundig arbeid:

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri»
Joh 8:36

Den virkelige frigjøringen er det bare Jesus som kan gjøre. Det er virkelig «Åndsverk». Frigjøring uten Ånd kan også fort bare bli verk, og det verker virkelig dersom det er en frigjøring fra Sønnen og ikke til og av ham…

Dagens ‘manna’:

Virkelig frihet har kun en kilde!

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes