Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.Det Pilatus ikke hadde grunnlag for å forstå, var at gruppen som hadde ført Jesus til ham var preget av denne verden. Hvor preget de var kommer klart til uttrykk i neste kapittel der til og med overprestene sier: «Vi har ingen annen konge enn keiseren». Hvor absurd denne uttalelsen er, kommer jeg tilbake til når vi kommer så langt. Men det viser at alle mennesker, også troende og religiøse ledere kan bli så preges av denne verden at de velger som verden. Verdens ånd preges av verdens fyrste. Han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Barabbas ble derfor et selvfølgelig valg.
Joh 18:39-40
Samtidig er dette også en profetisk hendelse. Allerede i oppkjøringen til det som skal skje på korset, peker denne hendelsen på det teologene kaller Jesu «stedfortredende soning». Jesus soner den straffen røveren og opprøreren Barabbas skulle ha sonet. Gjennom sitt opprør* representerer Barabbas alle opprørere, og i Gudsrelasjonen er det ensbetydende med alle mennesker**. Ved å ta plassen til Barabbas, tok Jesus plassen til alle mennesker.
Gud brukte Pilatus' feilvurdering til å vise meg enda en viktig side ved Jesu frelsende handling.
Dagens ‘manna’:
I mitt sted----------------------------
* Mark 15:7
** Da Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) bruker han «synd» i entall. Det er én synd, og Jesaja beskriver synden slik: «hver tok sin egen vei» (Jes 53:6) – med andre ord: Menneskets opprør mot Gud.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar