Å vite hva kors-bæring er – et steg på veien

Jeg antar at de fleste mennesker kjenner korset som et kristent symbol, men korset står for langt mer enn det å være et samlende symbol for alle kristne. Derfor er også begrepet «kors-bæring» noe annet enn det å bære korset som et smykke. Likevel har det vært så pass mange episoder i Norge, hvor det å bære korset som et smykke på TV og i politisk sammenheng har skapt kraftige reaksjoner.

Det er noe med korset som provoserer denne verden, og en del av kallet er å bære korset:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.»

Matteus 16:24

Korset er et paradoks fordi det minner både om ultimat ondskap og fullkommen kjærlighet, om total fornedrelse og endelig seier. Jeg tror Gud er kjærlighet og at han er bare god. Derfor blir et opprør mot Gud, et opprør mot kjærlighet og godhet. Av samme grunn kan korset bli oppfattet som provoserende.

«Kors-bæring» er derfor symbolet på min indentifisering med Jesus og alt det han står for. Alt som identifiserer meg med Jesus blir derfor en form for «kors-bæring». Jeg tror det er grunnen til at Jesus oppfordret meg til å ta opp ‘mitt’ kors. Det vil si alt som viser at jeg tilhører Jesus - dersom det ikke er noe som identifiserer meg med ham, bærer jeg heller ikke noe kors.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil ta opp ‘mitt’ kors

_____________________________________

(1) Som ung kristen ble jeg veldig inspirert av Arthur Blessitt som tok oppfordringen bokstavelig og har vandret over hele verden med 'sitt' kors for å vitne om Jesus. 

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #20 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Kun ute av syne en stund

Jeg hører med til dem som aldri så filmen Titanic fordi jeg visste hvordan det gikk. 

I kontrast deltok jeg på Korsvandringen sammen med 30+ mennesker i Kragerø i går fordi jeg visste hvordan det gikk og at det fortsatt skjer. 

Jeg ser korset i lyset fra den åpne graven, og når jeg i morgen feirer oppstandelsen er det i lyset fra det fullkomne offer som Jesus gjorde for røveren på korset og for meg og alle som våger å si:

«Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»

Lukas 23:42

Jesus glemmer ingen som ønsker å bli husket. Til røveren sa han at det skjer «I DAG!». Det er fordi Gud alltid ER. Gud er alltid NÅ. Han ER det i går, og han ER det i morgen. Han ER også om han - i likhet med mennesker - er ute av syne en stund, men jeg eier vissheten om at Gud ER - i likhet med at jeg ER, også når denne kroppen dør.

Igjen klarer Gowans å sette ord på dette med noen få linjer i vers.

Nyt dagen og det Jesus har gjort og gjør for deg. Husk at Han ER slik at du ER!

Den innviklede kjærligheten

Etter at full krig brøt ut i Ukraina den 24. februar i år, har flere soldater i den ukrainske hæren lagt ut bilder av seg selv på Facebook med dette verset:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Johannes 15:13

En jeg kjenner har også gjort det. Det gjør meg rørt. Vi må kjempe mot det onde. 

Jeg har mine våpen.

Sitatet er også det første verset i denne helgens prekentekst.
Det er lett å konkludere med at Jesus tenker på det han selv skal gjøre for vennene sine, men det han sa rett etter den første annonseringen av oppdraget han var kommet for utføre åpner opp et videre perspektiv:

Deretter sa Jesus til disiplene:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» 

(Matteus 16:24).

 
Her er det tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Jeg snakker og skriver mye om kjærlighet, og kommer til å fortsette med det. Men det er ingenting som er lettvint med kjærlighet.

 
Motsatsen til "lettvint" kjærlighet antar jeg vil være innviklet. Det blir feil dersom innviklet forstås som vanskelig, men det blir helt riktig dersom det forstås som at mitt liv som disippel er viklet sammen med Jesu liv. Å være «innvidd» betyr da det samme som å være «innviklet» i ham. Der ligger også selvfornektelsens, korsbæringens og etterfølgelsens velsignelse. Jeg er "innviklet" i den guddommelige kjærligheten som er i Jesus. Det er ikke lettvint, men det er et evig liv.

_____________________

Publisert på Facebook

Å vite hva korsbæring er – et skritt på reisen

ENGLISH
Jeg antar at de fleste mennesker kjenner korset som et kristent symbol, men korset står for langt mer enn det å være et samlende symbol for alle kristne. Derfor er også begrepet «korsbæring» noe annet enn det å bære korset som et smykke. 

Likevel har det vært så pass mange episoder i Norge, hvor det å bære korset som et smykke på TV og i politisk sammenheng har skapt kraftige reaksjoner.

Det er noe med korset som provoserer denne verden, og en del av kallet er å bære korset:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.
Matt 16:24

Korset er et paradoks fordi det minner både om ultimat ondskap og fullkommen kjærlighet, om total fornedrelse og endelig seier. Jeg tror Gud er kjærlighet og at han er bare god. Derfor blir et opprør mot Gud, et opprør mot kjærlighet og godhet. Av samme grunn kan korset bli oppfattet som provoserende. 

«Korsbæring» er derfor symbolet på min indentifisering med Jesus og alt det han står for. Alt som identifiserer meg med Jesus blir derfor en form for «korsbæring». Jeg tror det er grunnen til at Jesus oppfordret meg til å ta opp ‘mitt’ kors. Det vil si alt som viser at jeg tilhører Jesus - dersom det ikke er noe som identifiserer meg med ham, bærer jeg heller ikke noe kors. 

Dagens ‘manna’:

Jeg vil ta opp ‘mitt’ kors

------------------------------------
(1) Som ung kristen ble jeg veldig inspirert av Arthur Blessitt som tok oppfordringen bokstavelig og har vandret over hele verden med 'sitt' kors for å vitne om Jesus.

Det handler om etterfølgelse

Sist søndag var det selvfornektelsessøndag i Øst-Europa. I de fem foregående ukene, har det hver søndag vært fokusert på vårt ansvar i og for verden. 

Det var en beveget stund da resultatet ble lest opp og folket gledet seg over det som var samlet inn i korpset vårt. Selvfølgelig kunne det vært brukt her. F. eks. til å varme opp lokalet hvor vi hadde første del av møtet og temperaturen var 5-6 grader, men det setter egentlig selvfornektelsen i perspektiv.

Jeg er vokst opp med ordet «selvfornektelse». Det var en del av vokabularet lenge før jeg tenkte over hva ordet egentlig betyr. Jeg trodde at det var et internt Frelsesarmé-ord, for det er ikke mange ganger jeg har hørt ordet brukt utenom vår sammenheng, men det er egentlig svært så bibelsk:
Ingen har eksemplifisert selvfornektelse på en bedre måte enn Jesus:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Joh 15:13

Det er lett å forstå at Jesus her tenker på det han selv om kort tid skal gjøre for vennene sine, og da er veien kort til verset som følger den første annonseringen han gjorde av sitt oppdrag:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….»
Matt 16:24 

Her finner jeg tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Alt dette koster, men det er en del av livet som disippel, og det er en del av helligheten. Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat (1).
Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om etterfølgelse

-----------------------------------------
(1) Jeg kan absolutt anbefale Bonhoeffers bok: "Etterfølgelse" som kom i ny norsk utgave for fem år siden 

Symbolet på den nye fødsel

Allerede i prologen dukker temaet om den nye fødsel opp i Johannes-evangeliet, og allerede da nevnte jeg «fødselsvæskene» for første gang i dette dypdykket (1). Det var likevel ikke første gang jeg nevnte tematikken her på bloggen. Et par år tidligere skrev jeg en refleksjon over verset:

For det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer.(2)
1 Joh 5:7-8

Det er mange temaer som Johannes oppfattet som viktige, men om jeg måtte velge hva jeg tror var det viktigste for ham å formidle, må det være undervisningen om den nye fødsel. Budskapet er også sterkt tilstede i beretningen om Jesu død:

Soldatene kom da og knuste beina først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans bein. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.
Joh 19:32-34

Johannes er så nær det som skjer at han kan se det med sine egne øyne. I tre år har han vært sammen med Jesus og hørt hans undervisning om den nye fødsel, det nye livet som kommer ved at vi mister oss selv og finner igjen et liv som aldri kan dø. Og, for ham blir symbolikken i «fødselsvæskene» som renner fra såret i Jesu side enda en bekreftelse på den nye fødsel (3). Det er kanskje derfor han tre dager senere, og nå kaller han seg «den andre disippelen», forstår at det har skjedd en oppstandelse før noen av de andre har innsett det: «den andre disippelen…så og trodde» (4). Har man først grepet evangeliet om den nye fødsel, er det så mange aspekter av troen som faller på plass. Ja, det blir faktisk lettere å tro.

Dagens ‘manna’:

Jeg ble ikke en ny skapning en gang, jeg ER en ny skapning.

--------------------------------------------------
(1) Guds barn definert
(2) De tre vitnene
(3) Refleksjoner under etiketten Fødsel
(4) Joh 20:8

Hva er viktig for landet?

Jeg tror dette spørsmålet viktig. Og jeg tror det var det som var bakgrunnen for jødenes anmodning i dagens vers:

Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned.
Joh 19:31

Ved første øyekast kan virke som anmodningen motivert av behovet for å komme i gang med feiringen, men jeg tror forklaringen ligger i en paragraf i Moseloven:

Når en mann får dødsstraff og han blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag. For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud. Du skal ikke gjøre urent det landet som Herren din Gud vil gi deg i eie.
5 Mos 21:22-23

Det var sannsynligvis ikke respekten for de døde, men uroen for at landet skulle bli «urent» som gjorde at jødene hadde hastverk. Det er isolert sett beundringsverdig at mennesker bryr seg om landet sitt, selv om settingen denne gang er bisarr.

Som de fleste leserne av bloggen kjenner til, bor vi nå i Moldova og føler oss hjemme her og ser utfordringer i dette landet. Samtidig er jeg i økende grad bekymret for Norge. Jeg tror at vi nordmenn gjør landet stadig mer «urent». Det skjer gjennom mistenkeliggjøring av alle og enhver. Den sprer om seg som en demonisk pest: Flyktninger er lykke-jegere. Asylsøkere konverterer for å få bli i landet. Russerne vil ta oss. Kristne som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, er homofobe, intolerante og følelsesløse og forstår ikke Jesu ord om nestekjærlighet. Det vet vi fordi folk som kjenner til et par vers i Bibelen, står fram som eksperter og påberoper seg en innsikt som Paulus innrømmer at han bare så konturene av. Vi er så livredde for at noen skal ta «rikdommen» vår at vi sporer fullstendig av i en diskusjon om tallet 8000. Den eneste redningen er at AP får 36,9% av stemmene ved valget… men først må vi se om det er flere av Utøya ofrene som må utvises. Det kan jo være at de kjente til planene og oppholdt seg der bare for å få sympati - at det går an å være så utspekulerte!

Jeg lar ironien stoppe der. Det vi egentlig trenger en god, gammeldags «Rusken-aksjon» der vi rydder opp og gjør rent, slik at de grunnleggende verdiene som de aller fleste innerst inne tror på (1), igjen kommer til heder og verdighet. Det begynner på «hjemmebane». Det begynner med mine og dine verdier.

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør landet «rent», begynn med meg!

----------------------------------------
(1) Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.
Fil 4:8-9
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ett kors eller tre?

Rett før helgen ba redaktøren av Вестник Спасения (1) meg om å skrive noen oppmuntringsord til neste utgave. Deadline var i går. 

Siden refleksjonen «Så lenge det fins en røver…» hadde summet i bakhodet i flere dager, bestemte jeg meg for å bruke hovedinnholdet i innlegget.

Jeg beholdt overskriften og det meste av innholdet, men mens jeg jobbet med teksten begynte jeg å tenke på bildet av de tre korsene. Jeg har alltid vært opptatt av det ene korset som et viktig symbol (2), og aldri reflektert særlig over de tre. Men det er jo selve poenget i den refleksjonen. Det førte til følgende setning, som jeg i dag velger å dele med dere:

Jeg liker bildet av det ene korset fordi det forteller historien om min frelse, men bildet av de tre korsene er like viktig fordi det forteller historien om mitt kall og mitt oppdrag!

La det synke inn, og da tror jeg at du er enig i dagens manna også.

Dagens ‘manna’:

Jesus trenger oss mest der mennesker trenger oss mest!

----------------------------------------
(1) Vestnik Spasenia (egentlig «Frelsens herold») den russiske utgaven av Krigsropet.
(2) Se sangteksten i "Selvbærende bærekraft"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et norsk ord jeg "digger"!

Hverdagen min den siste måneden har vært et «kaos av språk». Jeg forholder meg til minst fire språk hver dag, og rett som det er et par til. På jobb er det engelsk, russisk, rumensk og norsk. På PCen kan det i tillegg dukke opp mailer på ukrainsk, og ikke sjelden kommer det noen georgiske skrifttegn. Når så den eneste TV-kanalen som ikke er rumensk eller russisk, er fransk og i tillegg er en av de få som sender noe som kan være interessant, - ja, da hender det at jeg kan bli litt trøtt i hodet av og til.

Men foreløpig blogger jeg på norsk, og til vanlig er «RAUS» favorittord nummer 1. 

Men når jeg slik som nå jobber med påskefortellingen, er jeg glad for at vi i Norge sannsynligvis er påvirket av Luthers tyske oversettelse. For i mine ører sier ordet «FULLBRAKT» så utrolig mye mer enn det engelske «Finished». Det engelske ordet kan muligens også bety fullbrakt, men det kan like gjerne bety avsluttet uten at det innebærer at det oppdraget som skulle utføres, er helt og fullt gjennomført.

Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Joh 19:30

Da det var «FULLBRAKT», var det ikke mer som gjensto på det han hadde kommet for å gjøre. Det er ikke så lenge siden jeg skrev en refleksjon med overskriften «Når er en gjerning fullført?» som også peker fram mot dagens vers. I dag er det bare deilig nok en gang å bli minnet om det norske ordet som jeg gjerne oversetter til engelsk: «It is brought to fulfilment» - engelsktalende bruker gjerne litt flere ord - derfor dagens illustrasjon :-)

Dagens ‘manna’:

Det ER fullbrakt – kort og godt!

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mer enn én oppfyllelse

Det er interessant at Johannes flere ganger bruker forklaringen «for at Skriften skulle bli oppfylt» om en hendelse i sin beretning. Slik er det også i dag:

Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med vineddik. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.
Joh 19:28-29

Johannes sikter igjen til et vers fra den messianske salmen han har referert til tidligere(1): «Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv» (2), men det som skjer videre er kanskje enda mer spennende.

Jeg tenker da ikke primært på vineddiken som han får å drikke. Den var en blanding av sur vin og vann som var vanlig tørstedrikke for arbeidere og soldater. Jeg tenker på hvordan den ble servert, og det spesielle er ikke det praktiske med svampen, men at den ble satt på en isopstilk.

Isop hadde en sentral plass i «Forbigangen», den første påskefeiringen. Det var isop som ble brukt til å smøre blodet fra offerlammet på dørpostene til hebreerne i Egypt(3). Derfor ser jeg mer enn én oppfyllelse i dagens vers. Det er mulig at navnet Isop faktisk stammer fra det hebraiske «esob» som betyr hellig plante.

Uansett om den er identisk med urteplanten isop, ble den hellige planten brukt til rensing både av templet og spedalske. David bruker isopbildet når han er i syndenød etter sitt store fall: «Ta bort min synd med isop, så jeg blir ren, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.»(4)

Da Jesus visste at det var fullbrakt, gjaldt det ikke bare frelsen fra døden, men at renselsens mulighet var fullbrakt. Den symbolske handlingen med drikke for den som tørster som serveres på en isopstilk, understreker dette.

Dagens ‘manna’:

Alt som skjer på korset, bekrefter offerets betydning

-----------------------------------------
(1) Jfr loddkastingen om kappen i «Hva er det med kappen?»
(2) Salme 22:16
(3) 2 Mos 12:22
(4) Salme 51:9 
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er det med kappen?

Da jeg for snart ett år siden dukket ned i fortellingen om fotvasken, kommenterte jeg at Jesus la av seg kappen for å gå inn i rollen som tjener. I den refleksjonen sa jeg at jeg ville gå dypere inn i symbolikken med kappen når jeg kom til det som er dagens vers(1):

Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen.
Dette gjorde soldatene.
Joh 19:23-24

Dersom Jesus la av seg kappen for å være et forbilde som en tjener for disiplene da han vasket føttene deres, er kappen nå tatt av ham for godt. Det er altså tjenerskikkelsen som henger på korset. Dette er temaet i den utrolig vakre Kristus-hymnen som Paulus siterer i Filipperbrevet. Den beskriver hvordan Jesus tok på seg en tjeners skikkelse og fornedret seg selv og ble lydig til døden (2).

Nå er det plutselig en av soldatene som sitter med kappen etter å ha vunnet den i loddtrekning. Ligger det et viktig budskap i det også?

Det er spennende at det er en oppfyllelse av et profetisk vers i en av de

messianske salmene (3) –og det åpner for å se på kappens plass i utvelgelsen i Det gamle testamentet. Vi finner det allerede i 1. Mosebok i beretning om Jakob og sønnene hans. Jakob hadde en forkjærlighet for Josef og ga ham en forseggjort kjortel (4).

For brødrene var denne kjortelen tegnet på den spesielle utvelgelsen, og den irriterte dem grenseløst og de rev den av ham før de «overlot ham til døden» - som riktignok ble omgjort ved at han ble solgt som slave (tjenerskikkelsen).

Et annet eksempel på «utvelgelse» finner jeg i fortellingen hvor Elia kaller Elisja til å etterfølge ham som profet for Israel. I det Elia gikk forbi Elisja kastet han kappen sin over ham (5). Elisja forsto med en gang hva som hadde skjedd og gjorde seg klar til å følge ham. 
Da Elia litt senere ble hentet opp med ildvognen, etterlot han kappen. Elisja plukket den opp som et symbol på at han hadde overtatt utvelgelsen (6) og delte også vannet i elven med kappen slik hans forgjenger hadde gjort (7).
 
Tilbake under korset sitter det altså en romersk soldat med kappen. 
Tilfeldig? Neppe. Dette passer perfekt inn i måten Johannes ser Jesus-hendelsen ovenfra – med ørnens øyne (8), i et åndelig perspektiv.

I den jødiske tradisjonen brukte man også lodd når man skulle avgjøre hva som var Guds vilje for veien videre (9). Ved korset  var det soldater som satt og kastet lodd. Der ble det en ikke-jøde som  plutselig satt med utvelgelsessymbolet i hendene sine. Sannsynligvis stenket med blod slik Josefs kjortel var det. Utvelgelsen var ikke på bekostning av jødenes utvelgelse, for den angrer Gud ikke på (10), men på korset inkluderes alle som vil i utvelgelsen. Forsoning på korset gir mulighet til frelse for alle. Til og med for soldaten som deltok i henrettelsen. Kappen representerer et grensesprengende evangelium. Loddet ble kastet og viste veien for hele verden.

Dagens ‘manna’:

Jeg er utvalgt!

-----------------------------------
(1) Se «Hva skjer ‘a?»
(2) Fil 2:5-11
(3) Salme 22:19
(4) 1 Mos 37:3
(5) 1 Kong 19:19
(6) 2 Kong 2:13
(7) 2 Kong 2:14
(8) Ørnen er evangelistsymbolet til Johannes
(9) Se refleksjonen «Å bruke ny innsikt» som inneholder informasjon om urim og tummim
(10) Se Rom 11:25
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Så lenge det finnes en røver…

Det er klart at han måtte plasseres i midten – ikke fordi han skulle være i sentrum, men fordi han skulle være like nær begge dem han delte skjebne med:

Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem.
Joh 19:18

Det burde ikke være en overraskelse at han som ble født utenfor ekteskap i en skitten stall, som tilbrakte de første leveårene som hjemløs flyktning, skulle dø på et rettersted med en røver på hver side. Egentlig er det akkurat det som gjør kristentroen troverdig. Det er ingenting ved rammen rundt religionsstifteren som skaper beundring. Han hadde ikke hatt noe å stille opp med i en presidentvalgkamp i verdens mektigste stat, selv om de fleste der synes at han er en OK fyr. Men også i sin død viste han at det ikke er de ytre omstendighetene som skaper troverdigheten, men innholdet i det budskapet han levde livet sitt etter. Han var midt blant dem som var i sin største nød. Det er fortsatt det som skaper troverdighet.

Da var det den naturligste ting i verden at han skulle dø sammen med de aller nederste i samfunnet, røverne, de dømte og fordømte. Det var dem han assosierte seg med. Dem som falt utenfor rammene, dem ingen brydde seg om. Midt blant dem var han også i sin siste kamp.

«Så lenge det finnes….vil jeg kjempe til siste slutt», sa William Booth (1). Jeg tror han hadde grepet kjernen i påskens budskap.

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg å være «Jesus» til stede midt i blant mennesker i dag!

---------------------------------
(1) Dette var General William Booths siste tale. Den ble holdt den 9. mai 1912 i Royal Albert Hall i London. Den er blitt stående som Frelsesarmeens programerklæring:

Så lenge kvinner gråter
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.
Så lenge små barn går sultne
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.
Så lenge mennesker går
inn og ut av fengsel,
som de gjør nå,
vil jeg kjempe.
Så lenge noen sliter
med avhengighet,
så lenge det finnes
en misbrukt kvinne,
så lenge det finnes en sjel
som lever uten Guds lys,
vil jeg kjempe.
Jeg vil kjempe til siste slutt.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvbærende bærekraft

Er to viktige ord som betyr det samme. De brukes på mange områder og særlig innenfor det økologiske og økonomiske fagfeltet. Vi er f. eks. veldig opptatt av hva vi kan gjøre her i Øst-Europa som kan bidra til at vi får en selvbærende økonomi som kan bidra til at arbeidet med å utbre evangeliet skal slippe å være avhengig av støtte fra utlandet.

Det er et mål, men det er klart sekundært til det å ha et bærekraftig åndelig liv som viderefører livet til dem som enda ikke tror. Å spre det livet er nemlig helt gratis. Likevel er det viktig å huske på at det er en klar sammenheng mellom sunn åndelig helse og et sunt forhold til økonomi i menighetslivet(1). Jo flere det er som deler «byrden», dess lettere blir den å bære.

Da Jesus begynte å gjøre det klart for disiplene at han måtte til Jerusalem for å lide og dø, kom han også med oppfordringen:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.»
Matt 16:24

Mens alle synoptikerne (2) har med bisetningen om at Simon fra Kyréne underveis ble tvunget til å bære Jesu kors, har Johannes kun «kortutgaven», for ham var Jesus som eksempel viktig (3):

Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata.
Joh 19:16b-17

Alt Jesus ba sine etterfølgere om å gjøre, var han også villig til å gjøre selv. Da han ba disiplene om ta opp sitt «kors» var det en symbolsk beskrivelse av det å bære byrden av å følge sitt kall i lydig etterfølgelse. Da Jesus selv bar sitt eget kors, bar han selve symbolet på hva oppdraget hans egentlig var. Derfor er korset verdens sterkeste symbol (4).

Dagens ‘manna’:

Jeg vil bære «mitt» kors å bidra til bærekraftig spredning av evangeliet

-----------------------------------------------
(1) Dersom du ønsker å vite mer om givertjeneste – se «Gud blir aldri noen noe skyldig».
(2) Synoptikerne = Matteus, Markus og Lukas
(3) Jfr Joh 13:15
(4) Her er sangen: «Korset – det er et under det» som jeg skrev til kadett-sesjonen «Korsets disipler» (2012-14):

Det kjennes i verden fra pol til pol
og kan likevel ikke forstås.
Men skal det bli mer enn et tomt symbol,
må en nøkkel åpne en lås.
Vi har funnet en nøkkel og kaller den tro,
vi forteller det mer enn gjerne:
Mysteriet bygger en himmelbro,
og er større en vise menns stjerne.

Korset ditt, Jesus, det sier alt
- takk for at jeg fikk se:
Korset betyr at alt er betalt
- det er et under det!

Det fortelles så mange historier
men for troen så fins det kun én.
For uansett startpunkt vi velger her
blir kun Jesus og korset igjen.
Vi har funnet en nøkkel og kaller den tro
og den går til mysteriets kjerne.
Der finner mitt hjerte en tiltrengt ro
som når lenger enn menneskets hjerne.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

En skjebnesvanger feilvurdering

Pilatus gjorde en feilvurdering da han ga flokken utenfor landshøvdingens borg mulighet for å velge røveren Barabbas framfor den «uskyldige» Jesus:

Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.
Joh 18:39-40

Det Pilatus ikke hadde grunnlag for å forstå, var at gruppen som hadde ført Jesus til ham var preget av denne verden. Hvor preget de var kommer klart til uttrykk i neste kapittel der til og med overprestene sier: «Vi har ingen annen konge enn keiseren». Hvor absurd denne uttalelsen er, kommer jeg tilbake til når vi kommer så langt. Men det viser at alle mennesker, også troende og religiøse ledere kan bli så preges av denne verden at de velger som verden. Verdens ånd preges av verdens fyrste. Han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Barabbas ble derfor et selvfølgelig valg.

Samtidig er dette også en profetisk hendelse. Allerede i oppkjøringen til det som skal skje på korset, peker denne hendelsen på det teologene kaller Jesu «stedfortredende soning». Jesus soner den straffen røveren og opprøreren Barabbas skulle ha sonet. Gjennom sitt opprør* representerer Barabbas alle opprørere, og i Gudsrelasjonen er det ensbetydende med alle mennesker**. Ved å ta plassen til Barabbas, tok Jesus plassen til alle mennesker. 


Gud brukte Pilatus' feilvurdering til å vise meg enda en viktig side ved Jesu frelsende handling.

Dagens ‘manna’:

I mitt sted

----------------------------
* Mark 15:7
** Da Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) bruker han «synd» i entall. Det er én synd, og Jesaja beskriver synden slik: «hver tok sin egen vei» (Jes 53:6) – med andre ord: Menneskets opprør mot Gud.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Selvfornektelse

Jeg er vokst opp med ordet «selvfornektelse». Det var en del av vokabularet lenge før jeg tenkte over hva ordet egentlig betyr. Jeg trodde at det var et internt Frelsesarmé-ord, for det er ikke mange ganger jeg har hørt ordet brukt utenom vår sammenheng. 

Også i Frelsesarmeen gikk ordet «av moten» for en del år siden. Primært var det fordi den årlige landsinnsamling både intern og eksternt ble markedsført som «Selvfornektelsesuken», slik det fortsatt er vanlig over hele verden. Da den i Norge gikk over til å hete «Frelsesarmeens landsinnsamling», var plutselig ordet «selvfornektelse» ikke så ofte oppe i bevisstheten lenger. Det er på vei tilbake. I vennskapsaksjonen som pågår nå, er ordet igjen tatt i bruk. Men det er ikke aksjonen som leder tanken inn på «selvfornektelse» i denne refleksjonen, men dagens vers:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.
Joh 15:13

Det er lett å tenke at Jesus her tenker på det han selv om kort tid skal gjøre for vennene sine, og da er veien kort til verset som følger den første annonseringen han gjorde av sitt oppdrag: Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» (Matt 16:24). Her er det tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Ingen av delene er «lettvint», men det er en del av livet som disippel. Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er dersom vi fortsatt gjør det lettvint å vært disippel. 

Motsatsen til lettvint er vanligvis «innviklet», og det blir feil dersom innviklet forstås som «vanskelig», men det blir helt riktig dersom det forstås som at mitt liv som disippel er viklet sammen med Jesu liv. Å være «innvidd» betyr da det samme som å være «innviklet» i ham. Der ligger også selvfornektelsens velsignelse og den fullkomne gleden.
 
Dagens ‘manna’:

Jeg ønsker å være «innviklet» 

---------------------------------
...og i dag er jeg «innviklet» på Bryne!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjentakelsens makt

Jeg har ved noen anledninger holdt foredrag for lærere om «pedagogen Jesus». Gjennom bibelhenvisninger har jeg forsøkt å vise hvordan han bruker pedagogiske prinsipper i sin formidling av eksistensiell kunnskap. I Johannesevangeliet blir disse metodene veldig synlige – i hvert fall dersom jeg leser fortellingen med pedagogens briller. Jeg har tidligere gitt mange eksempler på gjentakelsene som forekommer så hyppig. Det som er viktig, må gjentas – hvis ikke blir det glemt.

Også innholdet i dagens vers har vært presentert tidligere:

«Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»

Joh 12:32

I det neste verset forklarer Johannes hva Jesus mener: «Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide». Temaet var også framme i samtalen med Nikodemus: «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» (Joh 3:14-15).

Det er først når Jesus «blir løftet opp» at han kan dra alle til seg. Derfor kommer ingen som vil eie evig liv, utenom korset. Uten korset hadde Jesus bare blitt et godt menneske og forbilde, men det er korset som er dommen over verdens fyrste. 

Det er interessant at dom best kan forklares ved at Gud lar menneskenes onde gjerninger ramme dem selv. Det gjelder også denne verdens fyrste. Han trodde han kunne utrydde Jesus ved å ta livet av ham, men den onde handlingen rammer ham selv. Denne dommen er noe som kommer, men for den troende er det som kommer også «nå». 

Derfor kommer korset alltid til å være provoserende. Det er symbol på en grenseløs kjærlighet og en dom over alt som river ned og ødelegger. Chick Yuill skrev for noen år siden en bok om korsets mysterium med tittelen «A terrible beauty» (En forferdelig skjønnhet) – jeg stusset over tittelen da jeg kjøpte boka, men du verden så sant.

Dagens ‘manna’:

Korset – en forferdelig skjønnhet

-----------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes