Det er et spørsmål om valg

ENGLISH
I går stanset jeg opp for to vitnesbyrd om at «Herren er med gjennom alt». Det var Paulus og Andrae som ble sitert som vitner, men veldig mange kan vitne om det samme. 


Ikke alle har opplevd forfølgelse i samme grad som Paulus, men det er mange former for forfølgelse. Når jeg i dag leser:

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.
2 Tim 3:12

Jeg har nevnt forfølgelse flere gang er i denne serien, så i dag lar jeg den tanken hvile, og konsentrerer meg om det første leddet i verset. Å leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus er hele tiden et spørsmål om å ville. «Den som vil!», skrev Paulus, og fokuserte igjen på at frelsen er tilgjengelig for alle som vil. 

Den frie viljen Gud ga meg, er kanskje den mest verdifulle gaven som følger med det Gudsbildet jeg er skapt i, og den er et uttrykk for en kjærlighet som er nesten like stor som den han viste da han ga sitt liv for å gi meg valgmulighet til å komme tilbake til ham. 

Jeg har valgt, likevel er det hver dag et valg å ville leve gudfryktig i Jesus Kristus. Det er et lett valg, for på tross av at det kan koste, er det det beste valget «gjennom alt».

Dagens ‘manna’:

Mitt valg er gjort, og jeg gjør det igjen.

Et valg som utelukker et annet!

En av de negative effektene av den postmodernistiske arven, er trangen til å ha alle valgmuligheter åpne. Derfor blir vi redde for å gjøre forpliktende valg. Det kan gå så langt at man nøler med å takke «ja» til en invitasjon om et par dager, i tilfelle det skulle dukke opp noe mer spennende som man dermed går glipp av. 

Heldigvis har jeg i de siste årene sett tegn som tyder på at den trenden har snudd (1).

Jeg har i grunnen aldri vært redd for å gjøre valg – selv når jeg ikke har oversikt over hva jeg velger bort. Da jeg valgte å følge Jesus og gjennom det valget har lært å elske ham, tror jeg ikke at jeg visste eller skjønte det jeg nå ser klarere enn noen gang: Da jeg valgte å «elske Herren min Gud av hele mitt hjerte» (2), inkluderte det et annet valg:

Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.
1 Joh 4:21

Ved å velge å elske Gud, valgte jeg også å elske min bror. Det første valget utelukket muligheten for å velge hat. Å leve et liv i etterfølgelse, er å velge et liv i kjærlighet.

Dagens ‘manna’:

Mitt valg er gjort!

---------------------------------------------
(1) Se f. eks "Soldatinnvielse i Drammen sist søndag"
(2) Luk 10:27
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Vil jeg stille betingelser for å tro?

 
Tomas stilte veldig klare betingelser for å tro:

«Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Joh 20:25b

Jeg innbiller meg at Tomas senere i livet angret på kravet han stilte. Generelt er jeg veldig fornøyd med de ordvalgene som er gjort i 2011 oversettelsen av Bibelen, men ikke i det sist leddet i dagens vers. Både 1978/85 og 1930 oversettelsene bruker «vil» i stedet for «kan». 1930 sier det veldig sterkt: «vil jeg ingenlunde tro». 

Det betyr ikke at å bruke «kan» nødvendigvis er galt. Hjelpeverbet er på sett og vis valgfritt ettersom det ikke finnes på originalspråket, men i min begrepsverden er det stor forskjell på å kunne og å ville. Tomas kunne latt være å stille betingelser, men han valgte å gjøre det. Dermed er det et spørsmål om å ville. 

Gjennom samtaler om tvil og tro, opplever jeg ofte mennesker som setter betingelser for å tro. «Dersom noen kan bevise for meg at det er et liv etter dette, vil jeg tro!», er et eksempel, og det finnes mange flere. Dermed lukkes ofte døren for mysteriet, og troen forvandles til en mulig aksept av tilgjengelig bevismateriale. Jeg velger å leve «betingelsesløst» i spørsmål om tro. Det er et bevisst valg, og jeg opplever at det gjør livet rikere.

Dagens ‘manna’:

Det er troen som gir visshet, ikke motsatt.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva skal til for å tro?

Jeg tror ikke det finnes et konkret svar på dette. Det er et mysterium at det for noen synes lett å tro, mens andre sier: «Om jeg bare kunne tro!». Spørsmålet åpner for så mange vinklinger at det egentlig kunne blitt en lang serie med refleksjoner, men i dag knyttes tanken til versene:

Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.
Joh 20:6-8

Hvorfor trakk Johannes en annen konklusjon enn Maria, som tenkte at noen hadde «fjernet» den døde kroppen? 

Jeg tror det handlet om at Peter og Johannes tilhørte den gruppen som hadde fått mest undervisning. Det Johannes så, førte til at brikkene falt på plass. Det var nok å se det han så for endelig å fatte det som hadde vært umulig å gripe mens de var sammen med Jesus. Tro handler om å koble det man ser med det man har hørt. Maria hadde på sin side ikke det samme referanse-grunnlaget. At det kan utgjøre en forskjell kommer tydelig fram i det kjente verset: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.» (Rom 10:17).

Betyr det at Maria var «sjanseløs»?

Langt derifra!

Gud gir oss den grad av åpenbaring som er tilstrekkelig for å tro. Det er noe av tematikken gjennom hele Romerbrevet. Spørsmålet er hva vi gjør med det vi faktisk ser. I mange tilfeller er det et spørsmål om valg, mer enn om tro. Noen skjuler seg bak «manglende tro» fordi de vet at å bekjenne en tro må få konsekvenser for andre valg i livet. Da kan det være komfortabelt å bekjenne «ikke-tro». Jesus ber ikke noen om å tro på kristendommen eller kirken, han sier: «Tro på Gud og tro på meg!» Joh 14:1. Da er det viktig at det er det ekte Jesus-livet som blir synlig i verden slik at det blir lettere for mennesker å ta spranget og velge å tro.

Dagens ‘manna’

Tro er å ta spranget og velge å tro!

-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Caught in the middle

Uttrykket (1) ble gjerne brukt dersom man havnet midt i en ildveksling mellom to stridende parter. Jeg har lett etter norske varianter uten å finne noe som helt dekker. Det nærmeste er kanskje «Klemt mellom barken og veden». 

Uansett – det var i hvert fall der Pilatus befant seg. Han skjønte at Jesu kongedømme ikke var en trussel for Romerriket og keisermakten, og så velger jødene å trekke akkurat det kortet :

Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.»
Joh 19:12

Snakk om å være caught in the middle. Pilatus befant seg midt i ildlinjen - klemt mellom barken og veden. I ryggen hadde han hele det romerske riket – foran seg hadde han en flokk jøder som hadde kommet med en selvbestaltet konge. Han kunne ikke ignorere «opprøret» selv om han forsto at det ikke var et politisk opprør. For om han gjorde det, måtte han ta konsekvensen av sitt valg og da hadde han også valgt en «ny konge» i sitt liv, og det var han ikke klar for.

Derfor satte Pilatus i gang «showet». Det var et spill for galleriet. Så mye som han selv måtte ønske det, klarte han ikke å gå ut av den formelle rollen. Du verden så menneskelig Pilatus var. Han er så typisk at det er lett å kjenne seg igjen. Ingen av oss ønsker å tape ansikt, samtidig er det akkurat det som må til for å finne fred. Men noen ganger er det nødvendig å miste alt for å finne det viktigste. Så enkelt og så vanskelig. Akkurat der befant Pilatus seg da han tok plass i dommersetet. Mer i morgen.

Dagens ‘manna’:

Å våge er å miste fotfestet for en stund;
å ikke våge er å miste seg selv.(2)

------------------------------------
(1) Uttrykket er også tittel på en av A1s største hits
(2) Søren Kierkegaard - Se Fjørtoftfinta som også handler om å miste seg selv.

Hellighet – et spørsmål om vilje?

I min begrepsverden hører disiplin og vilje sammen. Dersom jeg vet hva jeg vil, handler resten om hvordan det skal bli en virkelighet, og da krever det disiplin. Disiplin handler for en stor grad om å skaffe seg gode vaner, og da må jeg ta konkrete valg. 

Det er et viktig fokus i disippeltreningsprogrammet som er utarbeidet av Charles Lake og som vi nå har tatt i bruk i Frelsesarmeen i Norge. Lake hevder for eksempel at det tar tre uker med daglig bibellesning og bønn før dette blir en «vane» og ytterligere tre uker før man savner det dersom man mister en dag. Etter seks uker blir det altså et «tomrom» dersom jeg ikke får lest eller bedt.

Jeg har sett hvordan dette prinsippet har fungert godt både i eget og andres liv. Men hvis det er et område hvor det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig, er det når fokuset er disiplin. Hellighet er Guds verk ved nåde alene. Bortsett fra å ta imot i tro, er det ingenting jeg kan gjøre for å frelse meg selv eller leve et hellig liv. Frelsen og helliggjørelsen er i Jesus alene. Men de regler som gjelder det fysiske livet faller ofte sammen med prinsippene for det åndelige livet. 

Min fysiske eksistens er et resultat av mine foreldres kjærlighet. Jeg kunne ikke «skape meg selv» på samme måte som jeg ikke kunne «frelse meg selv». Fra det øyeblikket jeg ble født begynte en utvikling der jeg skulle lære å forvalte mitt eget liv. Det handlet om å lære gode vaner, som for eksempel å spise sunn mat, få nok søvn, sørge for god hygiene og lære mest mulig om livet i den verden som jeg er en borger i. Om jeg ikke hadde fått en eneste god vane, ville jeg fortsatt vært en verdensborger selv om jeg sannsynligvis ikke hadde levd til min nåværende alder ved fullstendig å neglisjere egen kropp og eget liv.

Derfor blir hellighet et spørsmål om hva jeg vil og om disiplin til å få vaner som gjør at jeg kan leve et godt liv i den hellighet jeg har i Jesus Kristus. Det hellige livet har jeg altså del i, men hva jeg gjør med det livet er i stor grad opp til meg. Det passer å sitere Jesu ord om hvor viktig den personlige innstillingen er:

«Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»
Joh 7:17

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg vil

----------------------

En skjebnesvanger feilvurdering

Pilatus gjorde en feilvurdering da han ga flokken utenfor landshøvdingens borg mulighet for å velge røveren Barabbas framfor den «uskyldige» Jesus:

Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.
Joh 18:39-40

Det Pilatus ikke hadde grunnlag for å forstå, var at gruppen som hadde ført Jesus til ham var preget av denne verden. Hvor preget de var kommer klart til uttrykk i neste kapittel der til og med overprestene sier: «Vi har ingen annen konge enn keiseren». Hvor absurd denne uttalelsen er, kommer jeg tilbake til når vi kommer så langt. Men det viser at alle mennesker, også troende og religiøse ledere kan bli så preges av denne verden at de velger som verden. Verdens ånd preges av verdens fyrste. Han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Barabbas ble derfor et selvfølgelig valg.

Samtidig er dette også en profetisk hendelse. Allerede i oppkjøringen til det som skal skje på korset, peker denne hendelsen på det teologene kaller Jesu «stedfortredende soning». Jesus soner den straffen røveren og opprøreren Barabbas skulle ha sonet. Gjennom sitt opprør* representerer Barabbas alle opprørere, og i Gudsrelasjonen er det ensbetydende med alle mennesker**. Ved å ta plassen til Barabbas, tok Jesus plassen til alle mennesker. 


Gud brukte Pilatus' feilvurdering til å vise meg enda en viktig side ved Jesu frelsende handling.

Dagens ‘manna’:

I mitt sted

----------------------------
* Mark 15:7
** Da Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) bruker han «synd» i entall. Det er én synd, og Jesaja beskriver synden slik: «hver tok sin egen vei» (Jes 53:6) – med andre ord: Menneskets opprør mot Gud.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ansvarsfraskrivelse?

Jeg kan forstå at det kan være en fristelse å fraskrive seg ansvar for avgjørelser som er vanskelige å ta. For eksempel var jeg faktisk glad for at vi ble beordret tilbake til Øst-Europa territoriet i stedet for å bli spurt om vi kunne tenke oss den utfordringen. 

Det handler ikke om at vi ikke har lyst til å komme tilbake dit og alle dem vi er glad i der, for det har vi – og vi gleder oss. Men vi er også lei oss fordi vi må reise fra vestre divisjon etter et knapt år hvor vi ser så mye positivt skje. Det var deilig at det var noen som tok avgjørelsen for oss. 

Samtidig vet jeg at vi likevel står ansvarlige for beslutningen om å ta imot ordren, men det kan jeg leve godt med.

Er det et forsøk på ansvarsfraskrivelse som finner sted i dagens vers?

Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.»
Joh 18:29-31

Det er ikke tvil om at loven ga jødene rett til å ta livet av Jesus dersom han utga seg for å være Gud. Det stadfester de også selv*. Så hvorfor sier de da at de ikke har rett til å ta livet av noen?

Sannsynligvis har dette å gjøre med Pax Romana. Den romerske loven hadde til hensikt å skape fred i hele Romerriket. Dermed var det forbudt å dømme noen ut fra egne lover. Likevel er det lite sannsynlig at romerne ville blandet seg inn i religiøst begrunnede steininger – romerne ønsket ikke å komme i konflikt med provinsenes religiøse ledere. Men det var også gjensidig – de religiøse lederne hadde behov for godt samarbeid med romerne. Derfor var dette en glimrende måte å vise sin «underdanighet» på og samtidig slippe ansvaret for en henrettelse som kanskje flere av dem var usikre på om var korrekt.

Dagens ‘manna’:

Jeg må alltid spørre hva som er motivet for den avgjørelsen jeg tar.

----------------------------------------
* Jfr Joh 19:7 som refererer til 3 Mos 24:16 (som åpnet for steining av Gudsbespottere).
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kan jeg velge status?

I går skrev jeg om endret status, mens oppgave og oppdrag forblir uendret. Dagens vers tar dette videre:

«Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere»
Joh 15:16a

Dette er sagt til mennesker som allerede hadde valgt. Disiplene hadde hørt Jesu kall: «Følg meg!» og da de tok imot utfordring og fulgte etter ham gjorde de også et valg. Dermed fikk de også status som utvalgte. Konsekvensen av å komme inn i utvelgelsen var at de også kom inn en relasjon til Jesus. Det førte til kjennskap, og kjennskap fører til vennskap.

Som ung slet jeg med utvelgelseslæren. Gjør Gud forskjell på folk? Nei, men han overlater til meg om jeg vil være utvalgt. «Alle dem som tok imot ham ga han rett til å bli Guds barn» (Joh 1:12). Det tolker Paulus slik: «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1:4). Det betyr at Gud i Kristus har utvalgt alle som tar imot ham. Det er mitt valg. Da får jeg også status som utvalgt. 

Med det som utgangspunkt tenker jeg som Paulus: «jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt» (Fil 3:8). Som for disiplene for 2000 år siden, fører det til et vennskap. Målet er ikke nådd. Vennskapet skal være i en stadig utvikling – målet er å kjenne ham fullt ut. I jaget etter det målet fortsetter jeg i samme spor (jfr Fil 3:12-16).

Dagens ‘manna’:

Alle som tar imot Jesus er utvalgt!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å vite hva man gjør

Det er en sterk kontrast i fortellingen om Jesu sistemåltid: Peter som nekter å la Jesus vaske føttene hans, og Judas som uten å nøle tar imot brødstykket Jesus gir ham. Jeg vet at Peter nektet fordi han ikke forsto hva det dreide seg om. Kan det være at Judas lot det skje fordi han forsto hva det dreide seg om? 

Jeg tror Johannes formidler at Judas dermed også hadde hatt muligheten til å ombestemme seg helt til det øyeblikket. Den aktive handlingen det er å ta imot stykket ble den ytre bekreftelsen på den bestemmelsen han hadde tatt i sitt indre. Tanken er typisk for Johannes. Og det som skjer i det øyeblikket Judas tar imot brødstykket er dramatisk:

Da Judas hadde fått stykket, fór Satan i ham.
Joh 13:27a

Men i tillegg til å være dramatisk, er det interessant. Jeg har tidligere i dypdykket i Johannes stanset opp for Jesu uttalelse «og en av dere er en djevel»*.

Dersom Satan fór i Judas i det han stadfestet forræderiet ved å ta imot brødstykket som ble rakt ham, hvordan kunne Jesus kalle ham en djevel noen måneder tidligere? Her tror jeg det er viktig å ta med seg to aspekter.

Det første er det jeg vil kalle «den tid kommer, ja, den er allerede nå»-aspektet. Altså den interessante forståelsen av tid som gjennomsyrer hele evangeliet. Johannes forklarer riktignok at det var Judas Jesus siktet til, men det sa ikke Jesus noe om. Hadde han det, hadde disiplene sannsynligvis visst hvem han siktet til under det siste måltidet. Kanskje det eneste Jesus visste var at en av hans nærmeste skulle vende hælen imot ham?

Det andre aspektet er beskrivelsen av «tyven» som bare kommer for å stjele, drepe og ødelegge (Joh 10:10) . At Judas indirekte bidro til at Jesus ble korsfestet – altså et drap og dermed en gjerning forbundet med djevelsk virksomhet, kan bidra til å forstå logikken i oppfattelsen av at «Satan for i ham».

Uansett forsøk på forklaringer, er det vanskelig å forstå hvorfor alt dette skjer. Jeg har likevel funnet en trøst i gårsdagens og dagens refleksjon som jeg ikke har sett før, og den er viktig å ta med seg videre. Jeg har ofte tenkt på Judas som den fordømte, han som var forutsett til den «håpløse oppgaven», men jeg ser endelig at han også fikk et valg. Han kunne avslått å ta imot brødet, for han var den eneste som forsto hva det betydde. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Alle har et valg!

---------------------------
* Se Joh 6:70 og refleksjonen «Den 'rare' utvelgelsen»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et uventet trekk

Da Magnus Carlsen ble spurt om hva han gledet seg mest til å overvære under OL i Sotsji, svarte han «Curling»! Først ble jeg litt overrasket, men et par sekunder senere tenkte jeg: «Selvfølgelig, det er jo en strategi-sport»!

Strategiske valg har alltid fascinert meg. Derfor undrer jeg meg over Jesu underlige og uventede respons på utfordringen fra de skriftlærde og fariseerne:

Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren.
Joh 8:6b

Første gang han gjorde det, ble utfordrerne så pass overrasket at de ikke tok hintet. Det virker ikke engang som om de var interessert i om  han faktisk skrev noe, eller om det utelukkende var meningsløs drodling. 
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmål om hva jeg tror Jesus skrev. Kanskje det ikke er viktig? Kanskje det ganske enkelt var et signal til utfordrerne om at nå må de tenke seg litt om? 

For noen år siden hadde jeg en søndagsrefleksjon i Krigsropet der jeg skrev at Jesus ga dem en ”Timeout” – en tenkepause. Men de trengte hjelp til å skjønne at det var det Jesus faktisk ga dem. Mer om det i morgen!

Dagens ’manna’:

Guds nåde inkluderer en anledning til å tenke seg om

-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor lite skal til?

Jeg var 16 år og veldig engasjert – jeg var ”mot” eller retter sagt ”nei”, men jeg hadde ikke stemmerett. De fleste jeg kjente var ”ja”. Valgsendingen fra EF-avstemmingen i 1972 var ulidelig spennende. Pila vippet fram og tilbake mellom ”ja” i det ene øyeblikket til ”nei” i det neste. Lenge lurte vi på hvor lite som skulle til før det bikket i den ene eller andre retningen. Det skulle vise seg å bli relativt solid nei-flertall på 53,5% til slutt, men jeg kommer ikke til å glemme den valgvaken.

Jeg vet ikke om Jesus mistet ”nattesøvnen” da folket reagerte på undervisningen om Brødet fra himmelen. Kanskje hadde han forutsett det? Uansett virker det som om han undret seg:

Jesus visste med seg selv at disiplene hans murret på grunn av dette, og han sa: «Gjør dette at dere faller fra?»
Joh 6:61

Det kan virke som om ”dette” (undervisningen om brødet) i Jesu bevissthet var bagatellmessig mot mye av det som hans etterfølgere skulle komme til å møte – inkludert det å måtte klare seg uten hans fysiske nærvær. Hvor lite er det egentlig som skal til? 

Det skal ofte lite til før ting kommer ut av perspektiv, og da blir det alltid spørsmål om hvor stor plass jeg velger å gi troens gave i livet mitt. Blir den ”nedgradert”, så skal det kanskje ikke så mye til. Mer om det de neste dagene.

Dagens ’manna’:

Troen avgjør hvor mye som skal til.

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Uten diskriminering

Ordene i overskriften står også i Frelsesarmeens internasjonale erklæring (missionstatement): Oppdraget er å forkynne Jesu Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering*. Den uttalelsen passer godt med Jesu egne ord:

Alle de som Far gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort.
Joh 6:37

Jesus sier at han ikke vil støte bort den som kommer til ham. Likevel er det noen som går bedrøvet bort. Det skjedde med den rike unge mannen som kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å få evig liv. Han bekreftet at han hadde holdt budene, men noe manglet. Jesus kommer så med en utfordring: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matt 19:21).

Den utfordringen ble for stor for den unge mannen for ”han eide mye”. Jesus tar imot alle. Det var ikke Jesus som støtte den unge mannen bort. Det var hans eget valg. Noen vil si at den unge mannen ble diskriminert fordi han var rik siden han ikke kunne følge Jesus slik som disiplene gjorde. Men jeg er overbevist om at han visste at han var elsket og akseptert. Utfordringen for ham var at et valg også innebærer å velge bort noe. Det har ikke endret seg på 2000 år: Jeg må våge å gjøre et valg.

Dagens ’manna’:

Jesus vil aldri støte noen bort!

-------------------------------------
* Slik er hele erklæringen:
Frelsesarmeen er en internasjonal evangelisk bevegelse og en del av den universelle kristne kirke. Budskapet bygger på Bibelen. Tjenesten er motivert av Guds kjærlighet. Oppdraget er å forkynne Jesu Kristi evangelium og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Integritetstest

Mange lar seg i disse dager underholde av å teste sine synspunkter gjennom en valgomat på nettet. Ut kommer det et resultat som gir en indikasjon på hvor jeg befinner meg i det politiske landskapet. 

Jeg tok den ved forrige valg fordi jeg var nysgjerrig på om den traff. For mitt vedkommende stemte det slett ikke så verst, men jeg måtte til slutt velge i forhold til hva jeg mente var aller viktigst ved det valget.

Det finnes mange slags tester, men hvordan vil du teste et medmenneskes integritet? 

For de fleste av oss tror jeg «ærlighet» er en parameter som det er viktig å måle mot. I samtalen med kvinnen ved brønnen hadde Jesus gjennom hennes åpenhet oppdaget en sterk gudslengsel, men hvordan sto det til med hennes integritet?

Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit!»
Joh 4:16

Det ble ikke noen unnskyldning, ikke et forsøk på å dekke til eller spille et spill, men et bunnærlig svar: «Jeg har ingen mann.» Hun hadde bestått integritetstesten – den åndelige samtalen kunne fortsette inn i en dimensjon hun bare ante konturene av. Åndelighet måtte være noe mer en kamp om hellige steder.

Dagens ’manna’:

En disippel har sin identitet og integritet i Kristus

-----------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den eneste rette

Jeg tror ikke hun var den eneste rette. Men fra det øyeblikket vi bestemte oss har hun vært det for meg. Når det er et bevisst valg, har kjærligheten gode vekstvilkår. Etter 34 år har den vokst seg sterk. Jeg elsker Magna, og siden hun ble en del av mitt liv har jeg aldri ventet på en annen. For meg er hun den rette.

Jeg tror på ekteskapet, og at det handler om bevisste valg. Du har kanskje forstått hvorfor jeg skriver dette i dag? Selvfølgelig er det valgdag, men det var teksten og ikke "dagen" som ga meg disse tankene. Den handler om Døperen Johannes som sender disiplene sine til Jesus med dette spørsmålet:

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Luk 7:18-23

Svaret Jesus ga var ikke: ”Ja, selvfølgelig!”, men en henvisning til det oppdraget som han stod midt oppi. Johannes måtte selv velge om Jesus var den rette ut fra det han var vitne til. Jeg vet at Jesus er den rette for meg, men det ble ikke bekreftet før jeg bestemte meg for å tro at slik var det. I møtet med Jesus opplevde jeg også en gjensidighet – han ga meg en opplevelse av at jeg også var den ”rette” for ham.
Jeg tar med dette med gjensidighet fordi jeg brukte mitt forhold til Magna som en illustrasjon. Kanskje du hadde samme innstilling overfor din ektefelle, men så gikk det likevel galt – på grunn av mangel på gjensidighet.

Johannes og Jesus hadde også denne gjensidigheten. Johannes bekreftet Jesus og Jesus bekreftet Johannes. I en vanskelig periode kom likevel Johannes i tvil, men han ville tro at Jesus var den rette, derfor sendte han disiplene sine til ham og ikke til en annen ”kandidat”. Det var et viktig og riktig valg. Lykke til med dine valg i dag - og da tenker jeg primært på helt andre ting enn kommunevalget!

Vinnerloddet

I dag leker jeg litt med ordet ”lodd”. Det vekker mange assosiasjoner. For en som er oppvokst i Frelsesarmeen var ”lodd” ensbetydende med et programinnslag på ”Ukens fest”. Jeg kjenner alle argumentene for praksisen: Jeg ser det sosiale aspektet og hører at det sies at det er nødvendig for økonomien. Likevel fører jeg min egen lille kamp mot utlodning i enhver form.

Jeg har aldri likt ”konseptet” og når veldig mye tid gikk med til arrangering av forskjellige former for basarer, kakelotterier, forhåndssalg osv, forsto jeg aldri hvorfor det ikke var en bedre løsning å åpne for ”teltmakervirksomhet” for å bedre på korpsenes økonomi.

Når det først er i den senere tid at jeg har tatt fullstendig avstand, er det fordi ”gambling” er blitt et utbredt problem også i Norge. Utlodning bryter fullstendig med Frelsesarmeens solidaritetsprinsipp. Dermed undermineres også grunnlaget for f. eks. organisasjonens avholdsstandpunkt.

Likevel satser jeg på ”lodd”:

Herren er min lodd og del
Sal 119:57–64

Også det er ”avhengighetsdannende”. Innsatsen er høy. Det kostet ham alt, og det koster meg alt. Men det kommer ut med gevinst hver dag – og det går ikke ut over andre; snarere tvert imot. Ulempen er at du må ”kjøpe” akkurat det loddet. Det nytter ikke å sitte med fanget fullt av ”årer” og satse på at et tilfeldig nummer slår inn! Vårherre er ikke tilfeldig!

Ble det et godt valg?

Jeg har aldri vært mer i tvil om hva jeg skulle stemme enn nå i høst. Derfor var det heller ikke så spennende hva som ble resultatet.
Gjennom hele livet har jeg gjort andre viktige valg, og vært sikker på hva jeg skulle velge. Da har det vært spennende å vente på resultatet:

Maria har valgt den gode del
Luk 10:38–42

Det er Jesus som sier dette. Maria hadde valgt å bruke tiden på å lytte til Jesus. Jeg kan skrive under på at det er et godt valg og at det får positive konsekvenser. Nå ber jeg om at resultatene av årets stortingsvalg også vil føre til positive konsekvenser for land og folk.

En invitasjon

Jeg overhører tenåringen som snakker i telefonen: ”Jeg må spørre først!” – Invitasjonen passer dårlig med egne planer, så det mimes et ”si nei!” sammen med spørsmålet ”Kan jeg få gå ut med Ola i kveld?” – og jeg hjelper med å si ”Nei, dessverre – du må prioritere lekser i kveld!”

Etterpå blir det en prat om å ta ansvar for egne valg. Dette er ikke en typisk tenåringsutfordring. Gjennom hele livet kommer vi i situasjoner der vi ved å avslå en invitasjon eller et oppdrag vet at vi vil skuffe den som spør. Noen av oss er ”Ja” – mennesker og tøyer strikken til det ikke er flere tomrom i kalenderen. Først når den er full er det på en måte legitimt å si ”Nei”. Andre vegrer seg for å binde seg til noen eller noe som ligger litt fram i tid – i tilfelle noe mer spennende skulle dukke opp…

Før i tiden sang vi: ”Du er innbudt til bryllup i himmelen” – jeg tror det var det Jesus hadde i tankene da han fortalte liknelsen om det store gjestebudet:

Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre.
Luk 14,16–24
Er det de ”andre” planene som gjør det vanskelig å takke ”ja” – eller er det fordi det er dumt å binde seg i tilfelle noe ”mer spennende” skulle dukke opp?
Jeg er invitert, har takket ”ja” – jeg vet til og med hva jeg skal ha på meg (!) og jeg gleder meg til festen! Du er også invitert – hva har du svart?