Verden og vi

I dag handler det om identitet igjen. Min identitet som troende og verdens identitet. Temaet er ikke nytt. Johannes har «banket» det inn gjentatte ganger i sine skrifter. I dag minner han meg om det enda en gang:

Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde.
1 Joh 5:19

At verden ligger i det onde betyr ikke at alt i verden er ondt, men det forklarer forgjengeligheten vi er underlagt. I desember skrev jeg innlegget: «Hva kommer jeg av?» - og her gjentas sannheten igjen: På grunn av min tro på Jesus, er jeg av Gud. Det at jeg i denne verden, som ligger i det onde, ligger i Gud, er en deilig tanke.  
De siste seks ukene har jeg vært nødt til å ligge mye. Det er mindre smerter når jeg ligger, men når jeg har lagt en stund, har jeg overskudd og lyst til å «ta meg rundt i ‘verden’» og gjør akkurat det. 

Bildet passer godt på det å leve som ham i verden. Det vil medføre smerte og nettopp derfor må jeg ha mitt hvilested i ham jeg er av. Han tåler at jeg hviler med hele min tyngde i tillegg til det jeg måtte være tynget av! 

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg er!

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Bevare meg vel!

Jeg lurte på om jeg skulle låne boktittelen 
«Beretninger om beskyttelse»(1) som

overskrift, men valgte å bruk min egen tittel(2). Det er noen berøringspunkter mellom de to titlene. Å bli bevart handler om beskyttelse i liv og i død. Men «Bevare meg vel!» er også et uttrykk som brukes når man er litt overrasket, og dagens vers er både overraskende og handler om å bli bevart:

Vi vet at hver den som er født av Gud, ikke synder. For den som er født av Gud, bevarer han, så den onde ikke kan røre ham.
1 Joh 5:18

Jeg har tillatt meg å gjøre en liten endring i forhold til teksten i 2011-oversettelsen. Det er merket med rødt, og da jeg leste dette i går skrev jeg også en liten mail til Bibelselskapet. Jeg kan selvfølgelig ta feil, men mener at det enten må stå slik det er gjengitt her, eller skrives om (3).

Den overraskende påstanden i verset er at den som er født av Gud «ikke synder». Det kan være at Johannes her sikter til den synd som fører til døden (4). I så fall er påstanden uproblematisk for de fleste. Men, den kan også gi støtte til en lære om «syndfrihet», og den vekker alltid sterke reaksjoner. 

Da er det viktig å huske hvordan Johannes tolker å være født på ny i Jesus. Det betyr at jeg får del i Jesu fullkommenhet, og er fullkommen så langt jeg er kommet. Når jeg «bommer på målet», som er en vanlig forklaring på hva synd er, innser det og ber om forlatelse, gjør det ikke noe med min status som «født av Gud». Det ligger en beskyttelse der som jeg kunne skrevet mange beretninger om.

Syndfriheten er altså ikke i meg, men i Jesus. Det ligger en fullkommen hvile i en slik tanke. Der er jeg «vel bevart»! 

Dagens ‘manna’:

Gud bevarer!

---------------------
(1) Erik Fosnes Hansen
(2) «Bevare meg vel!» 1991 -  English version: Lukewarm or Luke-warm?
(3) Utdrag fra mailen til Bibelselskapet:
I dag står 1 Joh 5:18 i fokus, og jeg stusser over "grammatikken": Vi vet at hver den som er født av Gud, ikke synder. For han som er født av Gud, bevarer ham, så den onde ikke kan røre ham. "Ham" skal vel i denne sammenheng peke tilbake på Gud som subjekt? Det er mulig at også objektet i begynnelsen burde vært "ham", men det virker litt kunstig, og kunne kanskje erstattes av "For den"?
Ytterligere kommentar:
NB den greske versjonen kan for eksempel oversettes: "Den som er født av Gud, tar vare på seg selv så den onde ..." eller i overført betydning: "Den som er født av Gud, tar vare på sin status, så den onde..."
(4) Se "Uff da - og huff, huff, huff!"
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hvordan kan jeg elske Gud?

Jeg tror at det å ha levd "tett" med Johannesevangeliet og Johannesbrevet i til sammen snart tre år, har forberedt meg på den blinde ondskapen jeg fikk møte i Istanbul for en drøy uke siden.
 
For et par dager siden skrev jeg: «Fordi jeg elsker, kjenner jeg at jeg lever. Jeg elsker Gud…» …og det ønsker jeg av hele mitt hjerte, men hvordan gjør jeg det rent praktisk? For det å elske Gud er ikke kjærligheten. Akkurat det slås fast av Johannes i dagen vers:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud,
1 Joh 4:10a

Hva kjærlighet er kommer i fortsettelsen, for kjærligheten er «at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Kjærligheten er å elske det Gud elsker, altså mennesker – og – å sørge for at de får kjennskap til at det fins en soning for synd. Jeg tror at de som gjør ondt, innerst inne vet at det de gjør er galt. Da jeg var ung leste jeg følgende banale setning: «Far ga Ole en omgang juling og sa: ‘Jeg skal lære deg å slå dem som er mindre enn deg!’ – og det lærte Ole!» men det banale kan ofte inneholde masse sannhet.

Dersom jeg møter ondt med ondt, bekrefter jeg at ondt er OK. Møter jeg den som gjør ondt med Guds kjærlighet, kommer jeg også med håp om at det er en soning for det onde. Det er derfor det er tro, håp og kjærlighet som blir stående. De fleste mennesker er faktisk mottakelige for det budskapet. De lengter etter å bli favnet av godhet fordi de trenger håp, de trenger noe å tro på.

Dagens ‘manna’:

Å elske Gud, er å elske det han elsker!

-----------------------------------------------

 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Antikrist og polarisering

Begrepet polarisering blir gjerne brukt om to motstridende grupper der forskjellene tydeliggjøres av begge parter. Dette blir ofte brukt innenfor politikken, men det skjer også mellom ideologier som ikke knytter seg til ett politisk parti. 

I det første århundre utviklet det seg veldig mange retninger innenfor kristendommen. Jeg er derfor litt usikker på om Johannes sikter til intern-opprydning innenfor egen ideologi i dagens bibelvers, eller om det er angrep fra andre «ismer» han har i tankene:

Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er ånden til Antikrist, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden.
1 Joh 4:3

Helt siden jeg bestemte meg for å følge Jesus, har jeg lagt merke til spenningen mellom human-etisk forbund og kristendommen. Det er i utgangspunktet et paradoks, for humanismen bygger i all hovedsak på de samme verdiene som kristendommen. Derfor har vi mye mer å kjempe sammen for, enn det som skiller. For når alt kommer til alt, er det hva den enkelte gjør i forhold til Jesus som utgjør forskjellen. 

Nå vil verken en kristen eller en human-etikker si at Jesus er en uvesentlig skikkelse i verdenshistorien, men jeg har alltid funnet det litt pussig at de kristnes bekjennelse av Jesus som Frelser provoserer human-etikerne mer enn deres forkastelse av ham provoserer de kristne. De er i sin fulle rett til å velge ham bort på samme måte som jeg er i min fulle trett til å fortelle om hva han betyr for meg. Jeg skriver dette for å illustrere at en tydelig forkynnelse av Jesus alltid vil provosere – til og med innad i Kirken. 

Når Kirken* blir institusjonalisert kan det bli for trangt for Kristuslivet. Da kan til og med Kirken bli preget av Antikrists ånd, for – slik jeg allerede har nevnt koker alt ned til hva den enkelte gjør i forhold til Jesus. Da er det ikke medlemskapet som er det avgjørende, men hvilket valg jeg har gjort i mitt hjerte.

Dagens ‘manna’:

Hva gjør jeg i forhold til Jesus i dag?

-------------------------------------
* Kirken med stor «K» er for meg samlebetegnelsen på alle kristne trossamfunn, og min egen «kirke» Frelsesarmeen er intet unntak
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Til krig med kjærlighetens våpen

Jeg må innrømme at det i disse dager kan kjennes litt rart å tilhøre en kristen bevegelse som bruker krigsmetaforer og krigsterminologi i en verden som opplever krigens redsler på grunn av religiøs ekstremisme. 

I programmet "Gott sei Dank!" på den kristne tyske kanalen ERF for drøye to uker siden, ble frelsesoffiseren Christiane Walz også utfordret på dette, og hun bemerket at de i Tyskland også har utfordringer med navnet «Die Heilsarmee» - «Heil» bringer ikke nødvendigvis gode assosiasjoner (1).

Da vi skulle gi ut FAs historie i 125 år i 2013, var det lenge åpent hva tittelen skulle være(2). Men vi var enige om at den beste tittelen på en historiebok om Frelsesarmeen allerede var tatt. Tittelen Charles Norum valgte til sin bok i 1988 treffer spikeren på hodet: «Med kjærlighetens våpen». Når kjærligheten er våpenet, kommer kampterminologien til sin rett.

Da Nordal Grieg i 1936 skrev diktet «Til ungdommen» valgte han også kjærlighet og menneskeverd som våpen mot det onde. Det gjorde også Johannes da han skrev:

Dere unge, jeg skriver til dere fordi dere har seiret over den onde.
1 Joh 2:13b

Jeg vet at de gjorde det med kjærlighetens våpen og fordi de hadde åndelige foreldre som kjente ham som er fra begynnelsen. Med andre ord noen som viste dem kjærlighetens vei. Det finnes ikke noe sterkere våpen. Det tror jeg de unge av i dag også forstår og vil velge som sitt våpen å kjempe med.

Dagens ‘manna’:

Kjærlighetens våpen bringer lys og liv!

----------------------------------------
(1) Die Heilsarmee har i løpet av de siste årene erstattet den gotiske, med den latinske H på uniformen. Også det for å «myke» opp inntrykket. 
(2) Den fikk til slutt tittelen «Suppe, såpe, frelse i 125 år» Rebecca Solevåg (red) 
 
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Støysenderen

Jeg forbinder "støysenderen" med den kalde krigen, Kiev og Ukraina. Der var det en sender som skulle forstyrre radiosignalene fra «Vesten». I dag er det igjen «kald krig» i Ukraina, og jeg gråter med folket der og ber om fred. Minnene fra det livlige korpset vi besøkte i Donetsk i 2005 dukker opp hver gang bildene av ødeleggelse og død flimrer over TV-ruta. 

Det er bare tyven som stjeler, dreper og ødelegger (Joh 10:10). Men - han er også en støysender, og det kan kanskje noen ganger være enda farligere enn ødeleggelse og død?

I går stanset jeg for verset:

Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Joh 14:26

Guds motstander vil selvfølgelig ikke at jeg lære og bli minnet om alt Jesus har sagt. Dersom det skjer vil det få store konsekvenser ikke bare for mitt liv, men for mange andres også. Derfor lager han «støy» - og han har ikke endret strategi. Allerede i Edens hage lagde han støy rundt det Gud hadde sagt. Hadde han ødelagt eller drept, ville det vært lett å gjennomskue, men han lagde støy: «Har Gud virkelig sagt?» (1 Mos 3:1). Det er neppe noe som påvirker mer hva jeg gjør med det Gud sier meg, enn når det sås tvil om det virkelig er Gud som sier det.

Når jeg skal ta til meg det Jesus har sagt, når jeg skal gå i lære hos Den hellige ånd, vet jeg at den onde støyer i bakgrunnen. Derfor er det viktig å stille inn mottakeren på riktig kanal. Det tar tid å lære det også, men det er en del av lærlingekontrakten*.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil lytte og lære

-----------------

* På bibelspråket skulle det sikkert stått «disippelpakten».
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Blir det aldri «nok»?

Spørsmålet kan passe i de fleste sammenheng. De tragiske hendelsene i Frankrike den siste uka fikk meg til å undres. Særlig fordi vi alle nå skal bli «Charlie». Det må da gå an å forsvare ytringsfriheten uten å bli en som gjør narr av andres tro? La avisen Charlie Hebdo få drive med sin satire - jeg vil forsvare deres rett til det, men jeg blir aldri «en av dem» og deres metoder. 

For religiøse karikaturtegninger er definitivt en form for «mobbing» av andre menneskers tro selv om formålet er å kritisere religiøs makt. Derfor sørget jeg, og ga uttrykk for sorg, da Magazinet trykket karikaturtegningene 9. januar 2006 – nettopp fordi det ikke er kristnes ansvar å tale for ytringsfrihet ved å gjøre narr av andres tro. 
Men selv om troen blir «mobbet», kan det aldri forsvare bruk av vold og terror - så her må vi ha to tanker i hodet samtidig. Derfor må vi, uavhengig av hvilken tro vi har, stå sammen for å verne om ytringsfriheten, men det må gjøres med verdighet – ellers tar dette aldri slutt – det blir aldri «nok».
 
Jeg har i flere dager tenkt å skrive et par ord om dette, men jeg forsøker å ikke mene noe om "alt" selv om det er mye jeg har en mening om. Det er mulig det virker litt søkt å gå videre til dagens vers, men uansett om det gjelder makt, mat, trening, rus, gambling, penger eller andre tema, er det noen som aldri får nok. 

Heller ikke Filip:

Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.»
Joh 14:8

Det er underlig at Filip ikke hadde tatt poenget. Han var veldig rask til å vitne for Natanael med en gang han hadde møtt Jesus: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» (Joh 1:45) 
Troen på at Jesus var Messias må ha vært et fantastisk utgangspunkt for å kunne ta til seg og gripe all den undervisningen han kom med de neste tre årene. Kjernen var, ifølge Johannes, enheten mellom Far og Sønn, likevel var det «litt» som manglet for at det skulle bli «nok» for Filip.

Slik er det for veldig mange av oss, vi vil alltid ha litt mer for å kunne være helt trygge i vår tro – men tro er faktisk å hvile i gapet mellom det som jeg aner er sant og det som kan bevises - for Jesus er det gapet fylt av kjærlighet. Jeg skulle ønske at alle troende kunne finne en slik hvile. 

Dagens ‘manna’:

Det er «nok» det Jesus gjorde!

---------------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjør det snart!

Hvem er denne oppfordringen i dagens vers myntet på og hvorfor slik hast?

Jesus sier til ham: «Gjør det snart, det du skal gjøre.»
Joh 13:27b

Jeg tror de fleste av oss umiddelbart tenker at oppfordringen er rettet til Judas, men det er ikke den eneste muligheten. I møte med mennesker som var besatte, hendte det at Jesus talte til ånden og ikke personen*. Jeg utelukker ikke at Jesus i dagens vers forholder seg til Satan som akkurat fór inn i Judas. Ved å bekrefte «Jeg skal forråde deg!» ved å ta imot brødstykket Jesus rakte ham, åpnet Judas opp for Satans ødeleggende krefter.

Og hvorfor måtte det gjøres fort?

Det kan være flere grunner. Den menneskelig er at Jesus ønsket å få det uunngåelige overstått fortest mulig. Det andre er overbevisningen om at nå var hans time kommet. Den tredje er sammenfallet med jødenes påskehøytid. Det er interessant at Johannes har en annen versjon av når i den jødiske påsken korsfestelsen finner sted. Mens synoptikerne** forteller at korsfestelsen fant sted dagen etter at Jesus og disiplene hadde spist påskemåltidet, skjer korsfestelsen i Johannes den dagen påskelammene slaktes. 

Det siste måltidet Jesus har med disiplene i dette evangeliet er derfor ikke selve påskemåltidet. Flere teologer mener at det er sannsynlig at Johannes sin kronologi i forbindelse med påsken er den historisk korrekte, men at dette selvfølgelig ikke er viktig for annet enn symboleffekten: Jesus, Guds lam, «slaktes» den dagen påskelammene slaktes. Det poenget er nok viktig for Johannes. Derfor måtte det som skulle gjøres, gjøres snart.

Dagens ‘manna’:

Guds lam måtte bli ferdig til slaktedagen.

PS Det nærmer seg jul – og i lys av det jeg skriver i dag, er det en vakker tanke at gjeterne sannsynligvis hadde med seg lam da de dro til Betlehem for å se Guds lam.
-----------------------------------
* Se f. eks. Matt 17:18
** Matteus, Markus og Lukas
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å vite hva man gjør

Det er en sterk kontrast i fortellingen om Jesu sistemåltid: Peter som nekter å la Jesus vaske føttene hans, og Judas som uten å nøle tar imot brødstykket Jesus gir ham. Jeg vet at Peter nektet fordi han ikke forsto hva det dreide seg om. Kan det være at Judas lot det skje fordi han forsto hva det dreide seg om? 

Jeg tror Johannes formidler at Judas dermed også hadde hatt muligheten til å ombestemme seg helt til det øyeblikket. Den aktive handlingen det er å ta imot stykket ble den ytre bekreftelsen på den bestemmelsen han hadde tatt i sitt indre. Tanken er typisk for Johannes. Og det som skjer i det øyeblikket Judas tar imot brødstykket er dramatisk:

Da Judas hadde fått stykket, fór Satan i ham.
Joh 13:27a

Men i tillegg til å være dramatisk, er det interessant. Jeg har tidligere i dypdykket i Johannes stanset opp for Jesu uttalelse «og en av dere er en djevel»*.

Dersom Satan fór i Judas i det han stadfestet forræderiet ved å ta imot brødstykket som ble rakt ham, hvordan kunne Jesus kalle ham en djevel noen måneder tidligere? Her tror jeg det er viktig å ta med seg to aspekter.

Det første er det jeg vil kalle «den tid kommer, ja, den er allerede nå»-aspektet. Altså den interessante forståelsen av tid som gjennomsyrer hele evangeliet. Johannes forklarer riktignok at det var Judas Jesus siktet til, men det sa ikke Jesus noe om. Hadde han det, hadde disiplene sannsynligvis visst hvem han siktet til under det siste måltidet. Kanskje det eneste Jesus visste var at en av hans nærmeste skulle vende hælen imot ham?

Det andre aspektet er beskrivelsen av «tyven» som bare kommer for å stjele, drepe og ødelegge (Joh 10:10) . At Judas indirekte bidro til at Jesus ble korsfestet – altså et drap og dermed en gjerning forbundet med djevelsk virksomhet, kan bidra til å forstå logikken i oppfattelsen av at «Satan for i ham».

Uansett forsøk på forklaringer, er det vanskelig å forstå hvorfor alt dette skjer. Jeg har likevel funnet en trøst i gårsdagens og dagens refleksjon som jeg ikke har sett før, og den er viktig å ta med seg videre. Jeg har ofte tenkt på Judas som den fordømte, han som var forutsett til den «håpløse oppgaven», men jeg ser endelig at han også fikk et valg. Han kunne avslått å ta imot brødet, for han var den eneste som forsto hva det betydde. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Alle har et valg!

---------------------------
* Se Joh 6:70 og refleksjonen «Den 'rare' utvelgelsen»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem er denne mannen?

Jeg liker godt å bli bedre kjent med gode mennesker enten det skjer ved å treffe dem og dele fellesskap med dem, eller ved å lese deres biografier. Men - det er også interessant å prøve å forstå mennesker som har forårsaket mye vondt. Derfor var det med interesse jeg i 2006 kastet meg over biografien til Josef Stalin. Hvem var denne mannen?

Da vi reiste fra Chisinau til St. Petersburg med tog sammen med en stor gruppe offiserer fra Moldova i slutten av august samme år, måtte vi krysse grensene både til Ukraina, Hviterussland og Russland. Ved den Ukrainske grensen kom en høytstående toll-offiser inn. Jeg hørte han spurte noen av offiserskollegene våre hvem som var sjefen, og at han ble dirigert til vår kupé. Da han skjønte at jeg var sjefen spurte han: «Fører dere litteratur?» Jeg visste at det var bøker eller blader med mer enn fem av hvert eksemplarer han var ute etter, og svarte som sant var: «Nei!»

«Hva er den boka der da?» spurte han og pekte på boka på hylla over køya mi. «Min private lektyre» svarte jeg. «Få se!» sa han. Jeg tok ned boka og ga den til ham. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da jeg så det måpende fjeset på toll-offiseren da han stod med den kjempestore biografien til Stalin i hendene. Han ble helt satt ut og fikk stotret fram: «Og den andre boka der da?». «Det er Bibelen min». - «Det var da enda godt!» svarte han og rakte meg biografien og forsvant.

Men også i Bibelen undret disiplene seg over hvem den mannen var som kunne forråde Jesus, og det var Johannes som hadde fått i oppgave å stille spørsmålet:

Han lente seg da mot Jesus og sa: «Herre, hvem er det?»
Joh 13:25

Tanken på at en av dem skulle kunne være en forræder var absurd, hvem i all verden kunne finne på noe sånn? Men en av deres egne skulle altså bli årsak til mye smerte. 
Siste ledd i Jabes bønn ser slik ut King James’ oversettelse: «og hold meg borte fra ondt slik at jeg ikke blir årsak til smerte!»*. Det ligger mye selvinnsikt og erfaring i en slik bønn. Muligheten for å kunne forårsake både ondt og godt, ligger der for alle. Det er mitt valg hva jeg gjør med det, og jeg velger å invitere Herren inn i min kamp mot det onde uavhengig av hvem eller hva som er kilden.

Dagens ‘manna’:

Herre, gjør det slik at jeg ikke blir årsak til smerte!

…………………………………
* 1 Krøn 4:10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Øye for øye

Det gammeltestamentlige prinsippet om at gjengjeldelsen skulle være lik forseelsen sitter fortsatt i ryggmargen hos mange mennesker. I Bergprekenen tok Jesus et oppgjør med dette budet og kom med sin oppfordring om å vende det andre kinnet til.

Da Jesus i sin logiske utleggelse konkluderte med at tilhørerne ikke var av Gud (se: gårsdagens refleksjon), fikk han en «øye for øye» respons:

Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?»
Joh 8:48

For et par uker siden skrev jeg litt om at konflikten mellom Jesus og jødene kunne være rasistisk motivert på grunn av et mulig rykte om at var samaritan – i tillegg stilles det nå spørsmål om han har en ond ånd i seg. Slik jeg leser det er ikke dette en reflektert påstand fra tilhørernes side, men snarere et desperat forsøk på å skyve sannheten fra seg. Dersom de hadde rett, måtte Jesus ha feil. Hva håp hadde de dersom Jesus hadde rett? 

At samtalen fortsetter tyder på at Jesus hørte et «nødrop» i det siste spørsmålet. Gud ser til hjertet – og det sier kanskje noe annet enn det som blir sagt!

Dagens ‘manna’:

Gud ser heldigvis til hjertet!

-----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Påvirkning

Det er veldig mye som vil ha min oppmerksomhet. I og med at jeg nærmer meg de "eldre" blir jeg stadig mer interessant som forbruker. Tidligere var de unge alene om markedets oppmerksomhet, men de eldres økte kjøpekraft og vilje til å bruke penger har ikke gått upåaktet hen. 

Nå ville det vært mulig å koble dette med Mammon, for jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at alle mulighetene som vår velstand åpner for også brukes til å ta vår oppmerksomhet bort fra det som er det aller viktigste. Spørsmålet er om jeg er herre over velstanden, eller om den er herre over meg. 

Da er jeg ved kjernen i forklaringen på hva det vil si å være "levende død":

"Dere ..... lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige".

Ef 2:2

Jeg står hele tiden i fare for å bli påvirket av "denne verdens ånd". Utsagnet: "Det er bare død fisk som flyter med strømmen" sier noe av det samme. Kampaspektet er enda en av nervetrådene i Efeserbrevet. og det som er viktig for Paulus allerede de første kapitlene, er å slå fast den troendes status eller posisjon i Kristus.

Dagens 'manna':

Jeg vet hvem jeg vil ha som Herre i mitt liv.

Ondskapens gåte

…er et av de vanskeligste temaene innenfor filosofien – eller kanskje jeg skal utvide det til ’i verden’. Dersom alt kommer fra Gud – en tanke som for øvrig er sterkt nærværende i Hebreerbrevet, må også det onde komme fra ham. Dette utfordrer tanken om at Gud er bare god.

I tenårene var dette et av mine problem, men jeg husker at jeg leste om en prest som var invitert til et forum for å svare på spørsmål ved utelukkende å svare ’ja’ eller ’nei’. Første runde forgikk slik:

Kommer alt fra Gud? - Ja

Logisk sett inkluderer det også det onde? - Ja

Ergo må Gud være ond? - Nei

Presten spurte om han fikk lov til å stille motspørsmål hvor hans samtalepartner også bare kunne svare ’ja’ eller ’nei’. Neste runde foregikk slik:

På en stor slette finnes det kun ett tre – la oss si det er et epletre. Er det greit å anta at alt som kommer fra et epletre kommer fra det ene treet? – Ja

Treet bærer mye søt, deilig frukt – er det da godt? – Ja

En natt kommer det en sterk storm, og allerede dagen etter ligger det ødelagte epler og visne, avrevne greiner på bakken som allerede er døde – er da treet dødt?

Ateisten ble svar skyldig.

Se til, søsken, at ingen av dere blir onde og vantro i hjertet og faller fra den levende Gud.
Hebr 3:12

Ondskapens mulighet ligger i menneskets trang til å løsrive seg fra Gud. Jeg tror det er ”uavhengigheten” og ikke ”ondskapen” som lokker. At et menneske tror at det kan være uavhengig av Gud er vantroens kjerne. Det skjer mye ondt også i Guds navn. Dette er fjernt fra evangeliets kjerne, men har sammenheng med vantro også hos dem som bekjenner tro, men som mener at de må hjelpe Vårherre med å ordne opp.
Dagen ’manna’ er hentet fra Jabes’ bønn*:

Gud hold meg borte fra ondt så jeg ikke blir årsak til smerte!

_________________________________
* 1 Krøn 4:10

Nei til ’asyl’!

Mange har sterke meninger om norsk asylpolitikk eller husløse tiggere fra Øst-Europa. Som et folk som selv har fått hjelp både som flyktninger og som ”lykkejegere”, er det en selvfølge at vi bør hjelpe. Uten å gå på akkord med idealene kan jeg riktignok være med å diskutere spørsmålet om hvor det er best å sette inn tiltak – noe også Frelsesarmerapporten ”I bønn for en bedre framtid” åpner for*.

Men én flyktning har jeg ingenting til overs for. Jeg vil sette alt inn på at han ikke får asyl i Norge eller for den del i områder hvor jeg måtte ha påvirkningsmuligheter. Problemet er at han er uregistrert, men holder seg gående på grunn av rikelig med støtte fra mange hold.

Når jeg kaller ham ’flyktning’ er det fordi jeg og mange med meg stadig driver ham på flukt. Jeg bruker denne metoden:

Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.
Jak 4:7-12

Han fryder seg over lovløshet og ødelegger våre velferdsordninger og må ikke under noen omstendighet innvilges asyl.

* Se: En handlingens mann

Hva er verdens lønn?

Vel, i følge ordtaket er det ”utakk”. Det er vanskelig å takle utakknemlighet – og enda verre er det med ondskap. Det blir ikke lettere når jeg som Guds barn oppfordres til å anvende hans egen metode:

”For han er god mot de utakknemlige og onde.”
Luk 6:31–36

Det må vanskelig være å akseptere for dem som har opplevd Srebrenica, Beslan eller andre tragedier. Men jeg nekter å oppgi håpet om at godheten kan seire for jeg har sett hva godhet gjør både med utakknemlighet og ondskap. Det er bare det gode som kan overvinne det onde.

Hva fyller jeg ”det aller helligste” med?

Spørsmålet kan virke lite relevant, men jeg tar det med av to grunner. I innlegget ”Mitt ’aller helligste’” for ei uke siden skrev jeg:
”I det øyeblikket jeg tok imot frelsens under, tok Den hellige ånd bolig i ”mitt” aller helligste.”

For det første:
Den hellige ånd forlater meg ikke med mindre jeg ber ham gå. Jeg kan såre ham¹, men han forlater meg ikke. Han er Jesu ånd, og Jesus har lovet å være med meg alle dager inntil verdens ende ². I det aller helligste er det bare rom for én. Et kor jeg lærte som gutt sier det helt genialt:

Når fristeren kommer og banker på mitt hjerte
og spør om han får komme inn
Da svarer jeg ”nei, det får du ikke,
for Jesus er alt kommet inn!”

…og da er jeg inne på den andre grunnen til dagens blogg:

Noen kristne frykter for at de kan bli ”besatte”. Jeg tror at kristne kan påvirkes av demoner både i kropp og sjel, men jeg tror ikke at en gjenfødt kristen kan bli besatt i sin ånd. Den hellig ånd fyller allerede det rommet.

Jesus berører tematikken når han underviser om onde ånder. Han sier at en ond ånd som er drevet ut av et menneske farer hvileløst omkring og beslutter: 'Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg forlot.' Så kommer det som for meg blir en liten ”nøkkel”: Når den kommer dit, finner den huset ledig, feid og pyntet. Det er nettopp at det står ledig som gjør at den onde igjen kan ta det i besittelse. Frelsens under er at gjenfødelsen ved Den hellige ånd gjør at "huset" blir opptatt.³

Svaret på dagens spørsmål er enkelt: Jeg kan ikke fylle det aller helligste med noe fordi det allerede er fullt.

¹ Ef 4:30
² Matt 28:20
³ Matt 12:43-45

Farlig krøssklepp?

Det begynner å bli noen år siden Ketil Mosleth (Bård Tufte Johansen) opptrådte som vaktbikkje med ”farlige krøssklepp” i ”På plakaten”.

Tekstene som settes sammen for søndagene i kirkeåret hentes vanligvis fra gamle testamentet, evangeliene og brevene og tematisk henger de sammen. Dagens evangelietekst handler om demoni (Luk 4:31-37). Lektieteksten handler om å frigjøres fra fienden (2 Sam 22:1-7), mens epistelteksten handler om ”tornen i kjødet” som Paulus gjerne skulle vært kvitt (2 Kor 12:7-10).

Det virker opplagt at fellestematikken her er ”frigjøring fra en fiende”. Farlig ”krøssklepp” blir det først dersom dette leder oss til å tenke at den udefinerte tornen til Paulus er en demon eller til demonisering av motparten i en konflikt. Særlig det siste kan være en farlig tendens enten vi snakker om interne konflikter i en menighet eller internasjonale konflikter.
Gud, gjør meg våken så jeg klarer å skille hva som hører til hvor!