Det som forandrer verden . . .

 

Dere er mine vitner, sier Herren.
Jeg er Gud,
helt fra dag ble til,
jeg er Han.
Ingen river ut av min hånd;
det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.

Jesaja 43:12-13

Postet på FACEBOOK

Hva er jordens ende? – en tid for alt *

ENGLISH

«… helt til jordens ende»
Apg 1:8

leste jeg i går og lovte å komme tilbake med noen tanker knyttet til dette. «Jordens ende» kan tolkes geografisk eller eskatologisk = i et endetidsperspektiv.

I dag vil jeg fokusere på geografien. Jeg lever et spennende liv sammen med Jesus, og det har ført meg sammen med spennende mennesker som følger ham. Broder Yun, kjent som ‘Den himmelske mannen’, er en av dem (1). Han hadde en enkel og logisk forklaring på «jordens ende»: Ettersom jorden er rund, er jordens ende nøyaktig der du begynner.

Siden misjonsoppdraget begynte i Jerusalem, er det å ta evangeliet til jordens ende ensbetydende med å ta evangeliet tilbake til Jerusalem. For de kinesiske kristne er det derfor viktig å evangelisere området fra Kina vestover mot Jerusalem. Bevegelsen «Tilbake til Jerusalem» er derfor deres misjonsstrategi.

Hva betyr det for meg?

Siden jorden er rund, betyr det at uansett hvor jeg befinner meg, er jeg ved «jordens ende». På fredag var det den rumenske grensen, på lørdag var det Bacau, i går var det Iasi og i dag er det Bucharest, og ved ‘jorden ende’ vitner jeg fordi Jesus er med der også.

Dagens ‘manna’:

Jeg er vitne ved ‘jordens ende’

--------------------------------------------
(1) Yuns biografi
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse. 

De vonde dagene – en tid for alt *

ENGLISH
Det er godt at Jesus varslet om både fullkommen glede og vanskelige tider da han beskrev tiden etter oppstandelsen.

«I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!»
Joh 16:33b

Ja, jeg har opplevd vonde dager, jeg opplever rett som det er store utfordringer og jeg vet at jeg kommer til å oppleve at det kan være tøft å leve i en verden full av trengsler. Da er det en forunderlig trøst i Jesu utsagn: 

«Jeg har seiret over verden!» 

Det er spennende å legge merke til at uttalelsen er i fortid selv om det handlet om en seier Jesus først skulle vinne noen dager senere. Igjen gir Jesus oss et eksempel på hva det vil si å tale i tro. 

Jesus hadde allerede stadfestet beslutningen om å fullføre oppdraget. Det skjedde i forbindelse med at det var noen grekere som ønsket å møte ham (1). Jeg deler hans tro, og av nåde får jeg del i hans seier - på de gode og de vonde dagene.

Dagens ‘manna’:

Jeg har del i hans seier!

-------------------------------------
(1) Joh 12:23-28
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse. 

Å vite at vi er sammen – et skritt på reisen

Jeg har holdt ord og har blitt værende i den «søte fiskehistiorien» i et par dager. Det er fordi den har en del poeng som det kan være nyttig å tenke på hver for seg. Peter fikk tydelig beskjed om hva han skulle gjøre med sølvmynten han fant i munnen på fisken:

«Den skal du gi til dem for meg og deg.»
Matt 17:27b

«For meg og deg» - ordene må ha vært som søt musikk i ørene til Peter. Det var ikke så lenge siden han hørte Jesus si «Vik bak meg Satan» etter at Peter hadde sagt noe i aller beste mening. Nå skulle han gjøre noe for Jesus som angikk dem begge.

Det handler om et fortrolig forhold. Det som angår Jesus, angår meg, og det som angår meg, angår Jesus. Vi arbeider sammen, ikke hver for oss – det går en linje fra disse små hendelsene fram til misjonsbefalingen som avslutter Matteusevangeliet. Kanskje det til og med er forfatterens forståelse av hva hele evangeliet handler om?

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Matt 28:20b

Dagens ‘manna’ har jeg brukt før, men jeg trenger å bli minnet om det igjen og igjen:

Du og jeg, Jesus, du og jeg! (1)

-----------------------------
(1) Se «Dette er et personlig innlegg om noe helt personlig»

Det handler om samvær

Jeg har tidligere nevnt at det sannsynligvis vil være mulig å fortsette i ukesvis ved bare å plukke perler fra den skattkista vi har av hellighetssanger i vår bevegelse, men før jeg tar en pause fra å sitere sanger, kjenner det riktig å ta med en til av Albert Orsborns sanger. 

Den er knyttet til gårsdagens refleksjon rundt det å være Jesus i verden, og sangen favner på en flott måte vår forståelse av hva som er det egentlige innholdet i nattverden eller agapemåltidet. Det handler om den daglige inkarnasjonen ved å bli Jesus i denne verden.

Å oversette Albert Orsborns sanger til norsk slik at den norske versjonen favner alt i den engelske, er tilnærmet umulig. Men vi har noen gjendiktninger som blir svært gode på norsk, det gjelder også denne versjonen som er oversatt av Marit og Helge Byre Myklebust:

Mitt i liv i verda delast må
som Kristi brød og vin.
Eit beger fylt, eit dekka bord,
eit teikn på nåden din.
Så andre kvinner, menn og born
til festen kan gå inn.

Mitt liv er lagt i Jesu hand,
han råde skal, og gi
sin kjærleik, glede, fred, si von
igjennom handa mi.
Din kjærleik har gjort krav på meg,
mi framtid den er di.

Gud, lat meg gå med nådebod
om livet som eg fann.
Din død vart som eit frø i jord,
og livsens spire rann.
Sjå døden måtte bøye kne,
du livet for oss vann. (1)

Slik som Wesley uttalte: «Ingen hellighet, uten sosial hellighet», vil jeg foreslå «Intet sakrament, uten sosialt sakrament». Alt som knyttes til å leve Kristuslivet, handler om samvær. Samvær med ham og menneskene i verden (2). Mer i morgen.

Dagens 'manna':

Hellighet handler om samvær

-------------------------------------
(1) Sang # 434 i FAs sangbok 2010
(2) Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Joh 20:21

Det handler om Jesus-identitet

Det er mulig at Jesus-identitet ikke er helt synonymt med å ha Kristuslikhet som mål, men jeg tror det er temmelig nært. Dersom jeg har kommet med et bidrag som har engasjert til å tenke «hellighet i hverdagen» i mitt hjemland, må det ha vært gjennom å skrive en enkel sang. 

Jeg har sitert den før her på bloggen, men den utfordrer meg hver gang jeg tenker på den, for den har bibelsk belegg (1). Så i det modus jeg befinner meg med bloggingens fokus på bidrag til hellighet gjennom sanger, tar jeg den med igjen.

Når Jesus kommer gående i gata hvor jeg bor
vil nok naboene synes han er kjent.
Et underlig mysterium for alle oss som tror:
Det er meg, det er meg han har sendt.
Vårherre har en strategi
en tidløs metafor:
Vi er «Jesus»
i vår tid,
der vi bor.
Når Jesus tar en sjanse på å bruke deg og meg,
er det rett og slett et under at han tør.
Men han har også lovet oss å gå den samme vei
Så han vet, så han vet hva han gjør!

Om Jesus dukket opp en dag og pratet som min bror,
hva blir svaret mitt om Jesus spurte meg:
Når du går gjennom gata di på stedet hvor du bor,
Ser de meg, ser de meg gjennom deg?

Dagens ‘manna’:

Hellighet er å ha en Jesus-identitet i verden

--------------------------------------------
(1) Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg Joh 17:21

Det handler om mer enn én treenighet

Jeg kommer tilbake til bildet med det treenige templet, men minner samtidig om at hellighet aldri må løsrives fra en annen treenighet:

Bønnen som Jesus ber i Johannes 17 handler om min relasjon til Gud og til verden. Der kan jeg for eksempel lese at jeg ikke lenger er av verden, men i verden. Bønnen viser at det er Guds plan at jeg skal være ‘ Jesus’ i verden i dag.

«Vår tro er en Treenighetstro. Den kan bare forstås i sammenheng med vårt forhold til Gud og til den verden som Gud har plassert oss i. Fra 1 Mosebok til Åpenbaringen er det klart at troen verken kan forstås eller uttrykkes i isolasjon fra den verden hvor troen skal leves ut. Dette gir oss et perspektiv som det er viktig å tenke over. Vårt Gudsforhold er derfor knyttet til vårt forhold til de saker og utfordringer som berører samfunnet på denne kloden. I det øyeblikket vi isolerer det ene aspektet fra det andre har vi brutt med den holistiske naturen i troen» skriver Phil Wall (1).

Jeg ønsker hele tiden å ha med meg dette helhetlige perspektivet, for hellighetens funksjon er å påvirke verden. Det er veldig viktig når jeg nå begynner å se på enkeltdelene. Jeg må aldri glemme det store bildet.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om det store bildet

-------------------------------
(1) I “’I’ll Fight…’ Holiness at War” 1998 s. 49

Sykkelstyret og annet styr

Jeg fikk min første tohjulssykkel av mormor og morfar på ni-årsdagen. Det var en flott gave og jeg var kjempestolt. Under opplæringen fikk jeg vite hvor viktig det var å holde begge hendene på styret for ikke å miste balansen og for å komme dit jeg ønsket. Etter hvert satt teknikken, og med en del unntak havnet jeg stort sett på bestemmelsesstedet. Unntakene var gjerne knyttet til nonsjalanse i forhold til grunnkunnskapen, og jeg har noen arr som varige minner.

Hvorfor i all verden dukker dette lille minnet opp mens jeg holder på med preposisjonene i troens grammatikk?

Ganske enkelt fordi preposisjonene har et flott navn på nynorsk –de kalles «styreord».

Det er viktig å ha respekt for «styreorda», for de hjelper meg til neste bestemmelsessted. Det er en læringsprosess å bruke dem og holde balansen. Etter hvert sitter tenkingen, men med en del unntak havner jeg stort sett på bestemmelsesstedet. Unntakene er gjerne knyttet til nonsjalanse i forhold til grunnkunnskapen, og jeg har noen arr som varige minner.

Det siste styreordet i det jeg kaller «Guds treeninge retning» er «ut». Flere ganger i sin samtid sendte Jesus disiplene ut:
De 12:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Matt 10:16

De 72:

Siden utpekte Herren syttito andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke.
Luk 10:1

Misjonsbefalingen:

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler!» (1)
Matt 28:19

Da Paulus og Barnabas begynner sin første misjonsreise, skriver Lukas:

«Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro…»
Apg 13:4

Og fremdeles gjelder Jesu oppfordring:

«Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Luk 10:2 

Dagens 'manna':

Styreordene er til å styre etter!

---------------------------------
(1) NB 78/85 oversettelsen. Preposisjonen ’ut’ mangler i 2011 versjonen.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Er jeg også et verb?

Spørsmålet er en helt naturlig oppfølger av påstanden «Gud er et verb». 

Dersom jeg tror at jeg er skapt i hans bilde, er det naturlig at jeg likner på ham. Ergo: Dersom Gud er et verb, må også jeg være et verb(1). 

Og - fordi jeg eksisterer, kan jeg 100% identifisere meg med den selvstendige betydningen av «Jeg er».

Men er det også mulig i den uselvstendige tolkningen av «Jeg er»?

Jeg er fullstendig klar over at syndefallet gjorde noe med «Gudsbildet» i mennesket. I 1 Mosebok 5:3 leser jeg at Adam fikk «en sønn som var ham lik, som hans eget bilde». Som Adams etterkommere, er vi mennesker altså født i Adams falne bilde.

Paulus tar opp denne problemstillingen og forklarer forholdet mellom Adam og Jesus. Fordi ett menneskes fall fikk konsekvenser for alle, fører Jesu rettferdige gjerning «til frifinnelse og liv for alle» Rom 5:18. Så langt alt vel. 

Haken er at det opprinnelige Gudsbildet vi er skapt i, inkluderer den frie viljen. Jeg er altså frifunnet i Jesus Kristus, men jeg må selv velge om den skal være gyldig for meg. Hvis Gud skulle velge å ta fra meg muligheten til å velge, ville han umyndiggjøre meg slik at jeg ikke lenger var skapt i hans bilde. For Gud ville det være det samme som å miste sin  integritet som Skaper og den Gud som er kjærlighet. Det var kjærligheten som fikk ham til å gjøre følgende valg: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» 1 Mos 1:26.  I kjærlighet lar han meg derfor beholde den frie viljen. Det åpner også for at jeg kan velge det onde.

Men i det øyeblikket jeg velger å ta imot det Jesus har gjort for meg, blir det Gudsbildet som Adam opprinnelig ble skapt i, gjenopprettet . Da blir det også en mening med at jeg lever i denne verden: 

«Som Kristus er, slik er vi i denne verden.»(2)
1 Joh 4:17b

Dagens 'manna':

Jeg 'er' i denne verden!

-------------------------------
(1) Også på det punktet kan jeg trekke inn Thomas Aquinas: 
«De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud.»
"Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31
(2) Se: "Slik er vi i denne verden"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Verden og vi

I dag handler det om identitet igjen. Min identitet som troende og verdens identitet. Temaet er ikke nytt. Johannes har «banket» det inn gjentatte ganger i sine skrifter. I dag minner han meg om det enda en gang:

Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde.
1 Joh 5:19

At verden ligger i det onde betyr ikke at alt i verden er ondt, men det forklarer forgjengeligheten vi er underlagt. I desember skrev jeg innlegget: «Hva kommer jeg av?» - og her gjentas sannheten igjen: På grunn av min tro på Jesus, er jeg av Gud. Det at jeg i denne verden, som ligger i det onde, ligger i Gud, er en deilig tanke.  
De siste seks ukene har jeg vært nødt til å ligge mye. Det er mindre smerter når jeg ligger, men når jeg har lagt en stund, har jeg overskudd og lyst til å «ta meg rundt i ‘verden’» og gjør akkurat det. 

Bildet passer godt på det å leve som ham i verden. Det vil medføre smerte og nettopp derfor må jeg ha mitt hvilested i ham jeg er av. Han tåler at jeg hviler med hele min tyngde i tillegg til det jeg måtte være tynget av! 

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvem jeg er!

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hvem andre seirer over verden?

Utfra den umiddelbare sammenhengen, kan dette spørsmålet oppfattes retorisk:

Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?
1 Joh 5:5

Jeg minner om at «å seire over verden» i nytestamentlig forståelse er å seire over grunnkreftene, nærmere bestemt de kreftene som bryter ned, ødelegger og forårsaker død (1). Det handler altså ikke om menneskene i verden, eller for den del skaperverket for øvrig.

I den umiddelbare fortsettelsen fortsetter Johannes med å forklare Jesus som Guds Sønn. Det kan tyde på at han vil at leserne skal trekke konklusjonen selv. Paulus har tilsvarende vendinger, som for eksempel: «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8:31b). Han også lar spørsmålet henge litt, før han tar for seg at alt det som bryter ned og ødelegger ikke kan skille oss fra Guds kjærlighet til oss i Jesus Kristus.

Det er likevel ikke tvil om at han mener at det bare er livet som har vunnet over døden, som også seirer over grunnkreftene i verden. Og det livet finnes kun i Jesus. Så selv om han allerede har sagt at det er troen på Guds Sønn som har seiret over verden, og senere sier «den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (2), overlater han til meg å svare: «Ingen».

Det gjør noe med meg. Det gir et perspektiv som gjør at jeg må vitne om livet for alle som vil lytte. Jeg klarer ikke å la være – heller ikke på de grå dagene. Erfaringen er også at den beste medisinen på en grå dag er å vitne om livet og lyset. Ikke for å dømme eller fordømme, men for dele lyset og livet.
 
Dagens 'manna':

Det er bare ett liv!

-----------------------------
(1) Se refleksjonen: Hva i all verden? Knyttet til 1 Joh 2:15 – det handler om å ha to tanker i hodet samtidig.
(2) 1 Joh 5:12b
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Best i verden!

Jeg har fått med meg et par av TV-programmene «Best i verden» og sist lørdag så jeg også «Mestrenes mester». Vi er opptatt av å kåre verdensmestre, og da er det jo hyggelig at den vi heier på, faktisk lykkes og går av med seieren.

Bibelen er også opptatt av seier og bruker bilder fra datidens idrett(1). Men enda viktigere enn å vinne seier "i" verden, er det å vinne seier "over" verden:

For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro.
1 Joh 5:4

Dersom jeg oppfatter at det å tro er noe jeg må prestere, blir tanken om at troen min har seiret over verden totalt absurd. Jeg innrømmer det med en gang: Slik kjennes det ikke ut, og jeg makter det ikke selv!
 
Dersom det derimot er slik at troen er en reaksjon på Guds kjærlighet, kan jeg forholde meg til dagens vers på en avslappet måte: Det er han, som ble menneske, var "Mesteren"(2) og som åpenbarte at Gud er kjærlighet, som har seiret. 

Og når jeg reagerer på den kjærligheten, er troen allerede virksom. Gradvis oppdager jeg også hvilken betydning hans seier har for det livet jeg lever her i verden akkurat i dag. Jeg kan hvile i at det ikke er noe som kan skje i denne verden som rokker ved overbevisningen om at jeg uansett har seiret i ham. Da er det mulig å vandre med hvilepuls. 

Prestasjon? 
Nei, det er en reaksjon i hjerte og sinn som også påvirker kroppen.

Dagens ‘manna’:

Seieren er vår

----------------------------------
(1) Se f. eks.: "Og en idrettsmann må følge reglene om han skal vinne seierskransen." 2 Tim 2:5 - og
"Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften."
1 Kor 9:26
(2) «Mesteren er her og spør etter deg.» Joh 11:28
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Slik er vi i denne verden

Da jeg som gutt besøkte mormor og morfar i Stavanger, hilste jeg ofte på det voksne ekteparet som leide førsteetasjen hos dem. Det ble flere ord med kona enn med mannen, likevel er det noe mannen sa som jeg fremdeles husker: «Live’ e’ bare å eda, arbei’a, pissa og sjida!» Ordene gjorde inntrykk på en åtteåring, og jeg tenkte – slik jeg fortsatt tenker: «Så trist liv han levde!»

Det er en mening med at jeg lever i denne verden. Det å leve er i seg selv en hensikt, og som et helt og sant menneske med ånd, sjel og kropp, lever jeg i et samspill med andre mennesker skapt i det samme bilde som det jeg er skapt i. Dagens vers forteller om hva som er den videre hensikten:

I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden.
1 Joh 4:17

Meningen med livet kan knapt uttrykkes klarere: «Som Kristus er, slik er vi i denne verden». I og med at jeg fortsatt blir utfordret ved at det kommer en og annen til meg og sier: «Du – jeg kan ikke være med å synge den sangen din. Den påstanden er for drøy!», er jeg stadig på jakt etter vers som støtter opp under sangens innhold. Selv om jeg sikkert har skrevet 100 sanger, vet jeg med en gang at det siktes «Vi er Jesus i vår tid!» (1). 

Selv om jeg har lest dagens vers mange ganger, har den andre setningen kommet i skyggen av uttalelsen om at kjærlighetens fullendes i oss ved at vi har frimodighet på dommens dag. Det er viktig, men identiteten her i verden før vi kommer så langt er enda viktigere for dem vi lever sammen med. I «The Message» velger Eugene Peterson følgende ordlyd: “our standing in the world is identical with Christ’s” (2). 

I mitt hode betyr det at vi er her for å gjøre hverandre gode. En filosofi som funker så vel i liv som i lek, og som gir livet mening utover det dystre perspektivet til mine besteforeldres leietaker. 

Dagens ‘manna’:

«Som Kristus er, slik er vi i denne verden».

---------------------------------------
(1) Du finner hele teksten i denne refleksjonen: «Sosial hellighet er «Jesus-identitet i verden»
(2) "Vår posisjon i verden er identisk med Kristi posisjon."
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Så hva er galt med verden?

Det kan virke dramatisk når Johannes svarer «alt», og da kan det passe å sitere en setning som jeg første gang leste for 25 år siden: «Det skal veldig lite til før det som er helt riktig blir helt feil!» (1). 

For det er ikke tvil om at verden var helt perfekt. Da Gud skapte verden, var det bare å konstatere: «og se, det var svært godt!»(2) 
Og, når jeg ser det gode i verden, er det ikke tvil i min sjel om at det kan være svært godt. Samtidig kan jeg bli litt oppgitt av all ondskapen.

Når EU vil hjelpe sin fattige nabo i øst og overfører 1 milliard euro (3) til den moldovske regjeringen for å skape utvikling i landet, er det klart at dette er godt. Men det skal «lite til» før det som er helt riktig blir helt feil. Pengene er forsvunnet. Ingen vet hvor de er. Det gjør at det lille som er av politisk og økonomisk troverdighet også er forsvunnet, og da påvirkes «alt» (4). Det er akkurat det Johannes skriver om:

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden.
1 Joh 2:16

Ondskapen vi er vitne til når vi ser de fattige som blir frastjålet det som skulle komme landet og dem til gode, gjør det lett å forstå dagens vers. De som styres av begjæret på denne måten har ikke Fars kjærlighet i seg. De styres av grunnkreftene, av begjæret. 

Det er ikke feil å være sulten og ønske seg mat. Det er ikke feil å kjenne seksuell lyst og leve den ut innenfor rammen av ekteskapet. Det er ikke feil å forvalte sine evner og penger på en slik måte at det skapes nye verdier slik at verden blir et bedre sted for alle. 

Men - når begjæret tar overhånd; når overvekt blir et større problem enn hungersnød; når seksualiteten løsrives fra kjærlighet og blir forbruksvare; når alt handler om at jeg må bli rik og det skjer på bekostning av andre mennesker. Ja, da er verden korrupt og overlatt til grunnkreftene - den er under synd.

Derfor er det slik William Booth sa i sin første tale i Norge den 25 okt. 1887:
Jeg vil hevde at frelse gjennom Jesu Kristi blod er det eneste botemiddelet mot all denne nød og elendighet. 

Dagens ‘manna’:

Det finnes bare ett botemiddel.

-------------------------------
(1) Se refleksjonen: "Det er ikke gull alt som glimrer"
(2) 1 Mos 1:31
(3) Beløpet utgjør 1/8 av brutto nasjonalprodukt.

(4) Se rapporten i The Economist - 21. nov 2015
(5) Dette bildet er fra protestene i Chisinau den 6. sept. i år. Siden har det bodd folk i telt på plassen foran parlamentet, med større demonstrasjoner med jevne mellomrom. I går var det igjen storsamling. I duskregn, sterk vind og kun 3gr. Været spiller ingen rolle når folk er sinte, og de har grunn til det! 

Et globalt perspektiv

Verden blir stadig «mindre». En sak på nettet kan ta helt av og i løpet av kort tid bli noe som alle snakker om. Vi blir også mer og mer klar over at det vi gjør et sted på kloden, kan få konsekvenser for hva som skjer på motsatt side av kloden. 

Enten vi liker det eller ikke, hører vi mer sammen enn noen gang tidligere i historien. Vi kan ikke late som om flyktningene ikke eksisterer. Vi kan ikke akseptere at det er OK å kvitte seg med dem vi ikke ønsker.

Noen av dem som har vært med å gjøre livet mitt rikere, er mennesker med downs. I dag er de utrydningstruet i den samme verden som for få år siden fordømte nazistenes rendyrking av den ariske rasen, mens jødene igjen rømmer fra Europa. «Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt», skriver i Ingvar Ambjørnsen i «Pesten vender tilbake».

Vi hører sammen uavhengig av etnisk bakgrunn eller ulik kromosomsammensetning. Å ha et globalt perspektiv er viktigere enn noen gang. Johannes hadde ikke internett. Han ante ikke hvor stor verden var, men han visste én ting som er viktigere enn noe annet:

Han (Jesus) er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.
1 Joh 2:2

«Der det er hjerterom, er det husrom» het det i «gamledager». Dersom jeg har rom i hjertet for Jesus, skal jeg også ha plass til hele verden. For i ham «er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3:28).

Dagens ‘manna’:

Gud, gi meg et stort hjerte!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Den fysiske berøringen

Jeg klarer ikke å slippe den lille setningen: «det vi så og som hendene våre tok på» fra åpningen av det første Johannes-brevet (1). 

Jeg har både forståelse og sans for bruk av fysiske symboler som kan illustrere åndelige sannheter, men jo dypere jeg trenger ned i den tros- og tankeverden Johannes inviterer meg inn, dess mer går det opp for meg at han knytter det det fysiske til «kroppen», og ikke til elementer eller fysiske ritualer.

Jeg undres også over om henvisningen til «det vi så og som hendene våre tok på» utelukkende er knyttet til kroppen til «Ordet som ble menneske» (2). Hva om Johannes også henviste til Jesu kropp til enhver tid, også til Jesu kropp i min samtid?
Dersom ikke Jesus berører verden med sin kropp, og lar søkende hender få berøre «brødet fra himmelen» (3) representert ved hans etterfølgere, da er det lite mening i at kroppen samles om fysiske ritualer i mer eller mindre lukkede forsamlinger. Hva hjelper det verden at jeg får en god følelse av ta imot «vinen» som symboliserer Jesu blod, dersom ikke jeg bøyer meg ned ved ham som ligger ved veien og heller helbredende «vin» i sårene hans? (4)

Er jeg så fysisk tilstede som «Jesus» at mennesker kan ta på meg? 
Er fellesskapene våre preget av en sunn og god fysisk berøring av kjærtegnende varme? Ja, jeg er klar over farene. Jeg er klar over at vi må være våkne for grenseoverskridende atferd, men vi trenger også det fysiske fellesskapet. Vi trenger å berøre hverandre på en måte som synliggjør Jesus i vår verden. Verden lengter etter å se godhet. De lengter etter renhet. «Vår nasjon trenger det gode, vi trenger renhet!» sa en av renholderne våre til meg for et noen få dager siden. Det var med henvisning til det hun tidligere hadde sagt om at «Det er så annerledes å jobbe for dere enn de forrige eierne. Dere ser oss som mennesker og behandler oss som det!»

Han som siterte Jesu ord: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde» (5), hadde forstått viktigheten av å være «fysisk» tilstede i verden. 

I går var dette temaet under møtet vi fikk med oss i Regent Hall. Da innbydelsen ble gitt, var det flere som søkte fram til forbønn. Bildet er ikke tatt i går, men det illustrerer også den fysiske berøringen. Jeg tror det er et vitnesbyrd om «det vi så og som hendene våre tok på».

Dagens ‘manna’:

Jeg vil berøre mennesker med Jesus.

------------------------------
(1) 1 Joh 1:1
(2) Joh 1:14
(3) Joh 6:35
(4) Luk 10:34
(5) Joh 17:15
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Sekularisering og hellighet – "Because I’m worth it"

Jeg drister meg til å bruke de fire ordene i det som er blitt en del av L’Oréals varemerke. En frase oppstått på 70-tallet og som på mange måter også kunne vært en beskrivelse av postmodernismen som mange vil beskrive som sekulariseringens gullalder. 

Gud valgte å formidle seg selv til verden nettopp «fordi jeg er verd det» - ikke av fortjeneste, men fordi jeg som ethvert menneske, har en verdi, et verd.

På 60-tallet fikk frelsesoffiseren Fred Brown i oppdrag å skrive ei bok om evangelieformidling i et sekulært samfunn. Boka tok opp problemstillingen med at samtidens evangelieformidling var i utakt med det sekulære menneskets behov. Brown brukte blant annet Dietrich Bonhoeffer som kilde for sine tanker. Det hellige må tilbake til verden ved at vi som tror er mennesker blant mennesker – med andre ord: Vi deler livet. 

Det er vanskelig i dag – nærmere 50 år etter at boka ble skrevet – å forstå at den inneholdt så mye sprengstoff at Fred Brown sluttet som offiser i Frelsesarmeen. Den utfordrer fortsatt, ja, men på en konstruktiv og god måte.
Det hellige vil alltid utfordre slik Jesus utfordret. I motsetning til Johannes døperen som levde som en prototype på en hellig person: I askese i ødemarken, var Jesus midt i livet – på torget, i bryllupet, i gjestebudet, på hjemmebesøk, i samtale med tollere og «syndere». Døperen var det «enkelt» å forholde seg til fordi han så ut som det han ga seg ut for å være – Jesus derimot skapte forvirring med sin måte å leve på*.

Slik sett er «hellighet» noe som er lettere å knytte til «klosterlivet» enn til «næringslivet». Men - helligheten er ikke i første omgang knyttet til hva jeg gjør, men til hvem jeg har knyttet livet mitt til. Og - har jeg gitt livet mitt til Jesus, er den logiske konsekvensen at jeg må gjøre det han gjorde: Gi mitt liv for verden – fordi menneskene i den er verd det. Eller som Fred Brown sannsynligvis ville sagt det: “I worship God by recognizing the worth-ship of people”.
 
Kanskje jeg nå også nærmer meg en forståelse av den vanskelige Grundtvigske tese: «Menneske først, kristen så»? 

Min verdi og mitt verd ligger i at jeg er et menneske, ikke i min bekjennelse. Min bekjennelse er en erkjennelse av Guds verdi og verdien av hans nåde. Det er den nåden som gjør at jeg kan være «hellig» i en sekulær verden, en hellighet som ikke er i verden, har liten eller ingen verdi. Der står jeg i en lang tradisjon og skriver mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Inn til Gud, ut til verden.

--------------------------------------
* Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ Luk 7:34

Profetisk bønn

Jeg tror og vet at bønner kan være profetiske. Når jeg lytter til mennesker som ber, og hører at de ber etter Guds hjerte, hender det også at jeg opplever at bønnen får et profetisk preg – ja, den kan faktisk framstå som en profeti.

Det er ikke overraskende, snarere er det en selvfølge at Jesu bønn er sterkt profetisk. Det gjelder særlig dagens vers som forteller om følgene av at Jesu etterfølgere helt og fullt kan være ett:

Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.
Joh 17:23b

Det er en profeti om at kristen enhet er det som får verden til å skjønne at dette er noe som kommer fra Gud. Samtidig er det også en profeti som forklarer grunnen til at verden ikke forstår. Når verden blir vitne til splittelse, manglende nåde blant de kristne, løgn i stedet for sannhet, da blir det umulig for dem å forstå at dette er noe annet enn en hvilken som helst religion.

Dagens ‘manna’:

Far, hjelp oss å være ett slik at verden vil skjønne!

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Grenseløs

Jeg har ved noen anledninger hatt kontakt med organisasjonen «Leger uten grenser». De gjør en fantastisk innsats i land som rammes av katastrofer og konflikter. De har også et fantastisk «navn»  som forklarer hvem og hva de er.

På sett og vis ikke så ulikt den organisasjonen jeg selv representerer. Navnet «Frelsesarmeen» forteller noe både om oppdraget og hvordan vi er organisert. Og dersom dette knyttes sammen med William Booths sang «O, Boundless Salvation» som er essensen i vårt teologiske grunnlag, kommer også det grenseløse inn i vår selvforståelse. Derfor er det helt naturlig at Boundless/Grenseløst er navnet på kongressen som markerer 150 års-dagen for bevegelsens start den 2. juli 2015.

Det grenseløse kommer veldig tydelig fram i Johannes-evangeliet, og til og med i Jesu yppersteprestelige bønn:

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg.
Joh 17:20

Forbønnen begrenser seg ikke til en liten gruppe tilhengere på et bestemt tidspunkt i historien, men er grenseløs i tid og sted. Den gjelder alle som er et resultat av etterfølgernes formidling av liv gjennom hele historien – den gjelder alle dem som kommer til tro på Jesus. Den muligheten er også åpen for alle. Den er et personlig valg. Den begrenses verken av evangeliet eller Gud, men av det enkelte individs personlige valg. Derfor er bønnen grenseløs – den inkluderer alle som vil tro.

Dagens ‘manna’:

Det gjelder alle!

-----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

An, auf, hinter, in, neben, über, unter, vor, zwischen

Noen assosierer umiddelbart med pugging av tyske preposisjoner. Og om du ikke har studert tysk husker du kanskje det personlige vitnesbyrdet i "Tysk-visa" til Øystein Sunde. Det er fort gjort å gå vill i kasus-jungelen dersom du ikke har orden på hvilke preposisjoner som styrer hva. Jeg mislikte sterkt remsa som er sitert i overskriften, for den styrer både akkusativ ved bevegelse og dativ ved ro – huff og huff så vanskelig det var.

Og - det kan være en utfordring med preposisjoner også i den åndelige verdenen:

De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden.
Joh 17:16

Jeg skal altså være i verden, men ikke av verden. Hvordan skal jeg tolke det?
Kan det være så enkelt som at jeg styres «av» det jeg er av, og ikke av det jeg er «i»?
Jeg tror det.

Jeg var av verden, men ble født påny ved Den hellige ånd. Det vil si at jeg døde fra den «gamle verden» og ble en ny skapning i Kristus*. Fordi jeg nå er «i» Kristus er jeg ikke lenger «av» verden. Men fordi han sender meg «til» verden, betyr det at jeg også er «av» Kristus «i» verden. Det vil og bør «verden» merke!

Å forstå dette mysteriet kan virke like forvirrende som å forstå vitsen med å pugge preposisjoner på et fremmed språk. Men jeg vet av erfaring med mange språk at etter hvert som jeg bruker språket glir preposisjonene inn og blir en «selvfølge», og de styrer tunga mi mot det riktige kasuset uten at jeg trenger å tenke. Det er fordi jeg lever med et nytt språk som mer og mer blir en del av min identitet.
Men dersom det går en tid uten at jeg bruker språket, må jeg friske det opp igjen. Det handler om å leve i det hver dag. På mange måter er dette en god illustrasjon på å leve som kristen i verden.

Dagens ‘manna’:

Jeg er «i» og «av» Jesus «i», men ikke «av» verden!

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes