En tid for alt * - men når da?

ENGLISH
Dette spørsmålet er ett av minst to spørsmål som dukker opp hver gang jeg leser dette verset:

Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far.
Joh 16:25

Når Jesus sier «Det kommer en tid» - er det alltid vanskelig å tolke, særlig i Johannesevangeliet. Det handler om spenningen mellom tidskronologiens «det skal komme en tid» og troens «allerede nå». Disiplenes respons i dette avsnittet tyder på at de oppfattet dette som et troens «allerede nå». Med andre ord det er nå Jesus taler åpent og rett fram (1). 

Det er nok noe riktig i det, for de neste setningene er tydelige, men igjen tror jeg at Jesus tenker på de 40 døgnene han jevnlig kommer til å være  synlig og fysisk tilstede mellom oppstandelsen og himmelfarten - det jeg refererer til som reparasjons- og stadfestelsesperioden.

Det andre spørsmålet er et mysterium både her i Johannesevangeliet og i de andre evangeliene: Hvorfor ble det å tale i lignelser og bilder oppfattet som en forvanskning av sannheten framfor å gjøre den mer tilgjengelig? (2)

I min oppvekst har bibelfortellingene vært et naturlig innslag både i hjem, skole og menighet. Der har bildene og lignelsene blitt formidlet av mennesker som har grepet innholdet i dem i tro. De er blitt forklart samtidig som de ble utlagt. Jeg tror det er den enkle forklaringen på at det er vanskelig for meg å forstå at bildene tåkelegger i stedet for å klargjøre. Kretsen rundt Jesus hadde det annerledes. Det var bare noen få av dem som hadde grepet trosinnholdet i bildene, så med mindre Jesus selv utla dem, som i lignelsen med Såmannen, forble de bilder, som Den hellige ånd senere kastet lys over.

Dagens ‘manna’:

Den hellige ånd skal lære dere alt og minne dere om alt (3)

 --------------------------------------------------
(1) Se vers 30: «Nå taler du rett fram og ikke i bilder.»
(2) «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse.» Mark 4:11-12
(3) Joh 14:26
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Det handler om et treenig bilde

Et annet interessant aspekt ved å være skapt i Guds bilde, er treenighetstroen. Dersom vi forutsetter at Gud er treenig, må den naturlige konsekvens være at hans «bilde» også er det. I går nevnte jeg at jeg tror på et «holistisk» evangelium, og det å se på mennesket som «treenig» kan virke forstyrrende på en slik tanke. Likevel har jeg funnet det nyttig å bruke treenighetstanken når jeg skal belyse hellighetslæren. 

Og – Thomas Aquinas skriver: "De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud." (1)

Vi vet at mennesket er skapt med kropp, sjel og ånd (2).
I sjelen finner vi personlighet, intellekt, følelser og vilje - jeg liker å si at sjelen er setet for min selv-bevissthet.

Jeg trenger bare å bevege kneet for å bli klar over kroppen min - før holdt det med å klype meg i armen. Kroppen er setet for min verdens-bevissthet fordi det er gjennom min fysiske kropp jeg forholder meg til denne verden.
Da jeg bestemte meg for å følge Jesus, ble jeg stadig mer klar over at jeg faktisk har en ånd - ganske enkelt fordi jeg vet at hans Ånd lever i min ånd. Menneskets ånd vil alltid lengte etter Gud, og dersom ikke evangeliet blir forkynt eller tatt imot, vil denne lengselen få mennesket til å skape gud i sitt bilde. 

Etter å ha tatt imot frelse gjennom det Jesus gjorde for oss på Golgata og dermed tatt imot hans Ånd i vår ånd, har vi erfaringen av den harmoni, integrasjon og kjærlighet som kjennetegner den treeninge Gud. Et hvert forsøk på å forklare Gud vil bare bli et menneskelig forsøk på å gripe det uforklarlige, men jeg liker utsagnet: Min ånd er setet for min Gudsbevissthet.

Dagens 'manna':

Hans Ånd i min ånd!

------------------------------------------------
(1) Aquinas T.: "Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31
(2) Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. 1 Tess 5:23

Det handler om ‘mitt’ bilde

Jeg har et holistisk menneskesyn. Kort fortalt betyr det at jeg tror Gud er interessert i hele meg. Han er ikke bare opptatt av sjelen, men av alt som er meg – kropp, sjel og ånd. Det er viktig å understreke dette når jeg beveger til individ-nivå, og jeg begynner med spørsmålet: «Hva er mitt bilde?»

For meg er troen på at et menneske er skapt i Guds bilde viktig for å trenge dypere inn i hellighetens mysterium. Gud er hellig og da er den naturlige konsekvensen av å være skapt i hans bilde at jeg er ment å være hellig. Det stadfestes av utsagnet:

«Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.»
3 Mos 19:2 og 1 Pet 1:16

Syndefallet gjorde noe med «Gudsbildet» i mennesket. Vi kan lese at Adam fikk «en sønn som var ham lik, som hans eget bilde» (1). Adams etterkommere er altså født i det falne menneskets bilde. Paulus tar opp denne problemstillingen og forholdet mellom Adam og Kristus. Han konkluderer med at Jesu rettferdige gjerning fører «til frifinnelse og liv for alle» (2).

Det jeg opprinnelig var skapt til, blir altså gjenopprettet i Jesus Kristus. Det finnes ingen annen «vei» til hellighet, fordi Jesus er selve veien til hellighet.

Dagens ‘manna’:

I Kristus blir Gudsbildet i mennesket gjenopprettet

--------------------------------------
* Blir du mildere innstilt, mer lik Jesus? Tar du en nøktern betraktning i speilet og ber: «Herre, jeg ønsker å bli formet til ditt bilde i all deler av mitt liv»? Eller har bitterheten slått rot, slik at hjertet blir hardt og gjør opprør? Har du lært å beskytte deg mot Guds ånds overbevisende stemme?
(1) 1 Mos 5:3
(2) Rom 5:18

Det handler om et mangfold av bilder

Jeg har allerede reflektert over noen bilder eller symboler på Den hellig ånd. Det er fortsatt mange jeg ikke har berørt direkte. Her er noen få eksempler:

• Duen - ble sett som en viktig bekreftelse på at Den hellige ånd var over Jesus da han ble døpt av Johannes. (1)  
• Den nye vinen – et klart bilde på Den hellige ånd. Det er ikke usannsynlig at jeg kommer tilbake til dette litt senere i denne serien. (2)
• Det levende vannet - jfr Jesu eget utsagn (2) og (3)
• Den hellig salveoljen – dette lover jeg at jeg skal komme tilbake til med flere innlegg i løpet av høsten. For meg er «salvelse» sammen med «språk» blant de sterkeste bildene på Den hellige ånd. 

Jeg tar det følgende verset som en bekreftelse på den påstanden:

Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten.
1 Joh 2:20

Målet for Den hellige ånd er å gjøre Jesus kjent – og fordi de er «ett» fører bedre kjennskap med Jesus til bedre kjennskap til Den hellige ånd. Derfor kan Jesus være et bilde på Den hellige ånd, og visa versa.

Dagens ‘manna’:

Bildene er der for å gjøre Jesus bedre kjent!

I morgen fortsetter jeg med "Mitt bilde" - gjør det Jesus kjent?
---------------------------------------------
(1) Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» Joh 1:32-34
(2) En tidligere refleksjon i denne serien:  «Det handler om å drikke»,  relaterer til tematikken.
(3) Se Jesu ord i Joh 7:37-39

Det handler om pust

«Pust» er et av de vanligste bildene av ånd, og det er med allerede i skapelsesberetningen:

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning. 

1 Mos 2:7

Bildet av Den hellige ånd som en livgivende pust er vakkert, og samtidig får det mange ting til å falle på plass, som for eksempel at gjenfødelsen skjer ved Den hellige ånd. Som oksygenet er livsviktig for mitt fysiske liv, er Den hellige ånds livspust livsviktig for det åndelige livet mitt. 

Det må ha vært et poeng for Jesus å vise dette etter oppstandelsen ettersom bokstavelig talt anskueliggjør det:

Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd».

Joh 20:21-22 

Hensikten med «pusten» er at jeg skal stå utrustet til «all god gjerning»:

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning.

2 Tim 3:16-17

…og i forlengelsen av disse versene passer det med enda et Brengle-sitat:

Mens andre debatterer om Ordet er innblåst, så la oss spise det, drikke det, forkynne det og leve i det slik at vi lever i det endeløse livets kraft. Halleluja!*

Dagens ‘manna’:

Jeg puster i Åndens pust

------------------------------------

*“While others debate about the inspiration of the Word, let us eat it, drink it, preach it, and live thereby, and we shall live in the power of ‘an endless life’. Hallelujah!”

Samuel Logan Brengle in: ”A Month with Samuel Brengle” s 4

Det handler om bilder

I går skrev jeg at dagens blogg skulle handle om pust, men jeg utsetter det en dag til. Først må jeg skrive litt om bilder. Det kan være vanskelig å forstå hva «ånd» egentlig er dersom vi ikke tar i bruk bilder for å gjøre det abstrakte mer konkret.

Det hebraiske ordet ‘ruach’ og det greske ‘pneuma’ er de originale ordene Bibelen bruker om ånd. Det er de samme ordene som også brukes om pust, vind og luft. Selv om jeg ikke kan «se» pust, vind og luft, er det svært konkrete ord. Jeg kan ikke leve uten dem, for jeg trenger luft for å puste og luften trenger vind for å være i bevegelse. Alt som hører ånden til er i bevegelse. Slik er det også med hellighetslivet (1).

Bildet av «ånd» kan være forvirrende - også for mange troende. Derfor sliter mange med å få et personlig forhold til Den hellige ånd. De synes det er lettere å forholde seg til Sønnen som oppfattes som mer konkret fordi han har en fysisk kropp. Da Jesus sto opp fra de døde og viste seg for dem, trodde de at han var en ånd. For overbevise dem om at han var fysisk tilstede lot han dem ta på seg og spiste litt fisk mens de så på (2).

Jeg vet av erfaring at det er mulig å ha et personlig forhold til Den hellige ånd. Samtidig er jeg klar over at jeg må stadig lære mer om ham slik at jeg kan bli enda bedre kjent med ham. Det gjør jeg var å være sammen med ham på den måten Paulus beskriver:

«det er i ham vi lever, beveger oss og er til.»
Apg 17:28

Den beste måten å gjøre Ånden konkret for mennesker i denne verden, er å leve sammen med Ånden slik Jesus levde sammen med ham.

Dagens ‘manna’:

Ånden er like konkret som pust, vind og luft.

------------------------------------
(1) Se: Joh 3:8
(2) Se: Luk 24:36-43

Er jeg også et verb?

Spørsmålet er en helt naturlig oppfølger av påstanden «Gud er et verb». 

Dersom jeg tror at jeg er skapt i hans bilde, er det naturlig at jeg likner på ham. Ergo: Dersom Gud er et verb, må også jeg være et verb(1). 

Og - fordi jeg eksisterer, kan jeg 100% identifisere meg med den selvstendige betydningen av «Jeg er».

Men er det også mulig i den uselvstendige tolkningen av «Jeg er»?

Jeg er fullstendig klar over at syndefallet gjorde noe med «Gudsbildet» i mennesket. I 1 Mosebok 5:3 leser jeg at Adam fikk «en sønn som var ham lik, som hans eget bilde». Som Adams etterkommere, er vi mennesker altså født i Adams falne bilde.

Paulus tar opp denne problemstillingen og forklarer forholdet mellom Adam og Jesus. Fordi ett menneskes fall fikk konsekvenser for alle, fører Jesu rettferdige gjerning «til frifinnelse og liv for alle» Rom 5:18. Så langt alt vel. 

Haken er at det opprinnelige Gudsbildet vi er skapt i, inkluderer den frie viljen. Jeg er altså frifunnet i Jesus Kristus, men jeg må selv velge om den skal være gyldig for meg. Hvis Gud skulle velge å ta fra meg muligheten til å velge, ville han umyndiggjøre meg slik at jeg ikke lenger var skapt i hans bilde. For Gud ville det være det samme som å miste sin  integritet som Skaper og den Gud som er kjærlighet. Det var kjærligheten som fikk ham til å gjøre følgende valg: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» 1 Mos 1:26.  I kjærlighet lar han meg derfor beholde den frie viljen. Det åpner også for at jeg kan velge det onde.

Men i det øyeblikket jeg velger å ta imot det Jesus har gjort for meg, blir det Gudsbildet som Adam opprinnelig ble skapt i, gjenopprettet . Da blir det også en mening med at jeg lever i denne verden: 

«Som Kristus er, slik er vi i denne verden.»(2)
1 Joh 4:17b

Dagens 'manna':

Jeg 'er' i denne verden!

-------------------------------
(1) Også på det punktet kan jeg trekke inn Thomas Aquinas: 
«De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud.»
"Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31
(2) Se: "Slik er vi i denne verden"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Ett kors eller tre?

Rett før helgen ba redaktøren av Вестник Спасения (1) meg om å skrive noen oppmuntringsord til neste utgave. Deadline var i går. 

Siden refleksjonen «Så lenge det fins en røver…» hadde summet i bakhodet i flere dager, bestemte jeg meg for å bruke hovedinnholdet i innlegget.

Jeg beholdt overskriften og det meste av innholdet, men mens jeg jobbet med teksten begynte jeg å tenke på bildet av de tre korsene. Jeg har alltid vært opptatt av det ene korset som et viktig symbol (2), og aldri reflektert særlig over de tre. Men det er jo selve poenget i den refleksjonen. Det førte til følgende setning, som jeg i dag velger å dele med dere:

Jeg liker bildet av det ene korset fordi det forteller historien om min frelse, men bildet av de tre korsene er like viktig fordi det forteller historien om mitt kall og mitt oppdrag!

La det synke inn, og da tror jeg at du er enig i dagens manna også.

Dagens ‘manna’:

Jesus trenger oss mest der mennesker trenger oss mest!

----------------------------------------
(1) Vestnik Spasenia (egentlig «Frelsens herold») den russiske utgaven av Krigsropet.
(2) Se sangteksten i "Selvbærende bærekraft"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den nye vin – et bilde på Den hellige ånd

Det er flere interessante koblinger mellom Den hellige ånd og vin i Bibelen. Fortellingen om Jesu første under i bryllupet i Kana er full av symbolikk. Da Jesus gjorde vann til vin, var det mer enn en gest overfor en vert som var kommet i forlegenhet. Alt i det som skjer peker fram mot noe nytt – en endring: Den nye vin er bedre (1).

Videre er det heller ingen tvil om at Den hellige ånd kan ha en berusende effekt. Det ser vi om fortellingen om det som skjedde på pinsedagen:

Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»
Apg 2:13

Og det kan være en av grunnene til at Paulus tilsynelatende mener at derfor ikke lenger er behov for «kunstig» rus:

Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden
Ef 5:18 (2)

Dersom jeg også legger til Jesu liknelse om den nye vinen, kommer også gjenfødelsesaspektet inn. Den hellige ånd fyller det gjenfødte mennesket:

«Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!»
Mark 2:22

Logikken med at ny vin måtte lagres i nye vinsekker(3), er at vinen i gjæringsprosessen utvider seg. Dette er et flott bilde som også leder til tanken om at Den hellige ånd skal spre seg i hele «templet» (4). Den hellige ånd som bor i min ånd (det aller helligste), eser ut slik at den preger hele min sjel (det hellige) og til og med min kropp (forgården). Det er en berusende tanke :-)

Dagens ‘manna’:

Den nye vin er fortsatt best - la den gjære!

---------------------------------------
(1) Fortellingen står i Joh 2:1-11 – du finner en refleksjoner over den teksten HER.
(2) Jfr «Intoxicated?»
(3) NB - en ny vinsekk kunne også være en "gammel" sekk som hadde blitt lagt i bløt i vann over tid og deretter rubbet inn med olje. Det greske ordet brukt her er ikke "ny av eksistens", men "ny" som i "fornyet".   
(4) Se: «Min helligdom» 

Duen – et bilde på Den hellige ånd

Dersom en spørreundersøkelse hadde følgende spørsmål:

«Hva er det første bildet du tenker på når jeg du leser navnet ‘Den hellige ånd’?», 

er jeg sikker på at svaret: «Due» vil komme ganske høyt på listen. Det er sannsynligvis den som er mest vanlig i kirkelige utsmykninger. Noen steder i malerier eller glassmalerier, andre steder som en liten skulptur hengende over en talerstol(1).

Det henger nøye sammen med det som skjedde ved Jesu dåp, og som døperen Johannes vitner om:

«Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»
Joh 1:32-34

Det er interessant at duen også spiller en sentral rolle i fortellingen om Noahs ark. Det er duen som kommer tilbake med et friskt oljeblad (2), vitnesbyrdet om en ny framtid for folket som gjorde det Herren hadde bedt dem om. Veien fra dette bildet til det Paulus skriver om at Den hellige ånd er pantet på vår arv, er kort: «I ham ble dere merket med seglet: «Den hellige ånd som var lovet oss, han som er pantet på vår arv, inntil Guds eget folk blir satt fri, til lov og pris for hans herlighet.» (Ef 1:13b-14)

Det er alltid en fare å tøye bilder for langt, men jeg liker tanken om at duen har to vinger. Den klarer seg ikke med en, den må ha begge for å kunne holde balansen og være i bevegelse. Med tanke på hellighet må det være balanse mellom Åndens gaver og Åndens frukt. Det er ikke bibelsk belegg for å koble dette til vingene på duen – men bildet er talende og vakkert. Og at det skal være balanse mellom gaver og frukt er definitivt god teologi!

Dagens ‘manna’:

Jeg trenger Den hellige ånd «over» meg.

-----------------------------------------------
(1) Bildet er fra talerstolen i Gimmestad gamle kirke i Gloppen.
(2) 1 Mos 8:11

Lyden av skjør stillhet – et bilde på Den hellige ånd

Det er fantastisk at Gud også velger å åpenbare seg i skjør stillhet. Etter de kraftige naturfenomenene som vi har stanset for de siste dagene – storm, jordskjelv og ild - som i seg selv ikke er et tegn på Guds nærvær, men er elementer han fra tid til annen bruker, står dette i fortellingen om Elias møte med Gud på Horeb:

Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet.
1 Kong 19:11b-12

Et av de sterke øyeblikkene av Den hellige ånds nærvær som jeg alltid kommer til å huske, var under bønn for Oslo i 2003. Tirsdag den 14. januar var vi nærmere 100 mennesker samlet i Templet og litt over kl. 22:00 ble vi stående i en stor ring i bønn. Plutselig ble det et sterkt nærvær, ingen falt, men en etter en la vi oss med ansiktet mot gulvet i et hellig nærvær. Det var stille lenge, og jeg tenkte «Noen må gjøre noe slik at folk ikke blir urolige».Jeg fant fort ut at det faktisk var jeg som var møteleder, men det var umulig for meg å nå mikrofonen som lå rett ved siden av hånden min. Det var Den hellige ånd som ikke ga meg lov. 

En gang ble stillheten brutt. En av deltakerne hadde med seg en shofar* som han blåste en kraftig tone i. I stedet for å ødelegge den skjøre stillheten, forsterket den seg. Jeg tror vi lå slik på det harde fliselagte gulvet i nærmere en halv time. Så mange, så stille, så lenge. Det er bare Herrens hellige nærvær som kan gjøre slik når han «bryter opp fra sin hellige bolig».

Det å oppleve at Den hellige ånd kan være som en vind som gjør det vanskelig å stå oppreist, som et jordskjelv som får hele kroppen til å skake, som en ild som gjør det umulig å la være å tale om det jeg har sett og hørt, og det å oppleve ham i en skjør stillhet skaper en ærefrykt for hans mangfoldighet – og det stopper ikke enda. Det er flere bilder igjen – og også når jeg er ferdige med dem vil jeg kun ha formidlet et glimt av han grenseløshet.

Dagens ‘manna’:

Vær stille for Herren, alt som lever! For han bryter opp fra sin hellige bolig.
Sak 2:17

-------------------------------------------
* Shofar er bukkehornet de jødiske prestene blåste på (se bildet).
Du kan høre eksempel HER (NB - skru lyden litt ned før du klikker på filen...)

«Det er ildens natur å dø ut»

På en togreise sammen med gruppe kadetter skal general William Booth ha kommet med denne advarselen til sin unge medpassasjerer: «Det er ildens natur å dø ut». Men han fortsatte «Den holdes levende vet at du holder den i bevegelse (sørger for lufttilførsel), mater den (legger på ved) og fjerner asken (restene av det som har vært)». 

Kloke råd fra en vis mann som passer godt med de siste dagenes fokus på ilden som et bilde på Den hellige ånd. Og oppskriften finnes også i Moselovens forskrifter for hvordan ilden alltid skal holdes brennende på alteret:

Ilden skal alltid brenne på alteret, den må ikke slukkes.

3 Mos 6:1-6

Det er Den hellige ånd som gir ilden, men det mitt ansvar å sørge for omgivelser den kan brenne i. 

Dagens ‘manna’ er et råd jeg fikk i på årskongressen i 1973:

Keep the fire burning! Don’t wait for the others!*

------------------------------

* Se refleksjonen: «En i skyen»

Ild – et bilde på Den hellige ånd

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. Ilden hadde også et tydelig fokus under et av møtene på den internasjonale kongressen «Boundless» for noen uker siden. Enkelte opplevde de visuelle effektene i sterkeste laget, men ild er et sterkt symbol. Samtidig er det viktig å huske at den ilden som her beskrives, er den ikke fortærende ilden – de gangene den er fortærende, er det akkurat det som har vært Guds hensikt.

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5).
 
Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11

Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a

I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:

«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.
Jer 20:9 (8)

Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild».

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående.

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.

-----------------------------------
(1) 2 Mos 3:2
(2) 3 Mos 6:6
(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7
(4) 1 Kong 18:38
(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"
(6) Joh 20:19
(7) Apg 4:20
(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

Jordskjelv – et bilde på Den hellige ånd

I dag våkner jeg opp til den første morgenen i Moldova og et nytt kapittel i mitt liv som en Jesu etterfølger. Vi hadde ikke vært mange ukene i Moldova under vårt første opphold for elleve år siden, da vi en natt ble vekket av et kraftig jordskjelv. Den svære blokka vi bodde i rugget kraftig og det klirret i lysekroner og glass. Bilalarmene ble utløst av skjelvet, og den lyden blandet seg med skrittene fra dem som i panikk forlot bygningen. Det var uhygge. «Huff» sa jeg til Magna, «det var skremmende!» - «Ja», svarte Magna og snudde seg. Noen øyeblikk etter hørte jeg at hun igjen sov sin trygge søvn. Det er deilig å være gift med en som ikke får panikk.

Når Gud åpenbarer seg i naturfenomen er det av en ikke ødeleggende art. Det kommer tydelig til uttrykk i beretningen om tornebusken som brenner men ikke blir fortært av ilden (1). Som jeg påpekte i går, var det viktig for Gud å åpenbare seg for Elia uavhengig av slike naturfenomen som jordskjelv (2).

Likevel er det flere ganger at jordskjelv knyttes til Ånden. Da Jesus oppga ånden, er det en liten forsmak på det som skulle skje noen uker senere. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Forhenget i templet revnet – og mange hellige kom ut av gravene sine (3).
Det ble buldring og skjelving da Esekiel talte til de døde knoklene i dalen også, og deretter kom Guds ånd fra fire vindretninger og blåste liv slik at de ble levende (4).
I Apostelgjerningene leser jeg at disiplenes bønner kunne utløse jordskjelv (5) og slike jordskjelv kunne også åpne fengselsdørene (6).

Hvorfor manifesterer Den hellige ånd seg på en slik måte?
Jeg tror svaret finnes i følgende vers:

Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå.
Hebr 12:26-27

Jeg har et helt spesielt opplevelse knyttet til akkurat disse versene. Den delte jeg på bloggen for tre år siden: «Ord jeg aldri glemmer». Kontrasten mellom jorden og himmelen som ristes, og Guds rike som ikke kan rokkes, gjøres synlig når Den hellig ånd kommer nær.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil holde fast i det som ikke rokkes!

-----------------------------
(1) Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 2 Mos 3:2
(2) Jfr 1 Kong 19:11-12
(3) Matt 27:50-53
(4) Esek 37:7-9
(5) Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.Apg 4:31  
(6) Apg 16:25-26