Er jeg også et verb?

Spørsmålet er en helt naturlig oppfølger av påstanden «Gud er et verb». 

Dersom jeg tror at jeg er skapt i hans bilde, er det naturlig at jeg likner på ham. Ergo: Dersom Gud er et verb, må også jeg være et verb(1). 

Og - fordi jeg eksisterer, kan jeg 100% identifisere meg med den selvstendige betydningen av «Jeg er».

Men er det også mulig i den uselvstendige tolkningen av «Jeg er»?

Jeg er fullstendig klar over at syndefallet gjorde noe med «Gudsbildet» i mennesket. I 1 Mosebok 5:3 leser jeg at Adam fikk «en sønn som var ham lik, som hans eget bilde». Som Adams etterkommere, er vi mennesker altså født i Adams falne bilde.

Paulus tar opp denne problemstillingen og forklarer forholdet mellom Adam og Jesus. Fordi ett menneskes fall fikk konsekvenser for alle, fører Jesu rettferdige gjerning «til frifinnelse og liv for alle» Rom 5:18. Så langt alt vel. 

Haken er at det opprinnelige Gudsbildet vi er skapt i, inkluderer den frie viljen. Jeg er altså frifunnet i Jesus Kristus, men jeg må selv velge om den skal være gyldig for meg. Hvis Gud skulle velge å ta fra meg muligheten til å velge, ville han umyndiggjøre meg slik at jeg ikke lenger var skapt i hans bilde. For Gud ville det være det samme som å miste sin  integritet som Skaper og den Gud som er kjærlighet. Det var kjærligheten som fikk ham til å gjøre følgende valg: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» 1 Mos 1:26.  I kjærlighet lar han meg derfor beholde den frie viljen. Det åpner også for at jeg kan velge det onde.

Men i det øyeblikket jeg velger å ta imot det Jesus har gjort for meg, blir det Gudsbildet som Adam opprinnelig ble skapt i, gjenopprettet . Da blir det også en mening med at jeg lever i denne verden: 

«Som Kristus er, slik er vi i denne verden.»(2)
1 Joh 4:17b

Dagens 'manna':

Jeg 'er' i denne verden!

-------------------------------
(1) Også på det punktet kan jeg trekke inn Thomas Aquinas: 
«De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud.»
"Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31
(2) Se: "Slik er vi i denne verden"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Den «gode»

Jeg var ikke gammel da jeg begynte å interessere meg for historie. Selv om jeg også er veldig glad i skjønnlitteratur og fiksjon, er virkeligheten enda mer spennende. Nå vil nok de fleste forskere stille spørsmål ved om virkeligheten lar seg beskrive på en objektiv og troverdig måte. «Det er seierherrene som definerer historien» blir det gjerne sagt. Og da kan man jo stille spørsmål ved "tilnavnene" deres også, eller? 

Var Olav Digre egentlig «hellig»? Var Haralds leder-stil «hard»? Var sønnen, Olav, egentlig så «rolig» (Kyrre)? … og var Håkon Adalsteinsfostre så «god» som navnet skulle tilsi? Er det egentlig noe menneske som kan kalles helt igjennom god?

«Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!» (Luk 18:19), sa Jesus til Rådsmedlemmet som kalte ham «god». Er det da forvirrende at han i Johannesevangeliet sier:

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.
Joh 10:11

Egentlig ikke i Johannes’ perspektiv. Han hadde fanget opp og trodde fullt og fast at Jesus er Gud. Gjetermotivet kjente han fra profetene (Esekiel 34) og da han skrev sin fortelling visste han at Jesus hadde gitt sitt liv for «sauene». Dermed visste han også at han er god: «Jesus den gode». Resultatet av hans liv og død bekrefter «navnet».

Dagens ‘manna’:

Jesus er «den gode»

……………………………………………….
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

Gjennom

Livet er fullt av overgangs-faser. For å komme til verden måtte jeg gjennom en fødsel. Veldig mye av det jeg kan er et resultat av at jeg har vært gjennom en læringsprosess. For å bli gift måtte jeg gjennom en vigselsseremoni. Da jeg i sin tid ble offiser måtte jeg gjennom en prosess med en pakt-inngåelse og en utnevning og utsendelses-seremoni. Med andre ord er ordet «gjennom» svært ofte knyttet til viktige overgangs-faser eller riter. Derfor er det også viktig i troens grammatikk:

Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.
Joh 10:9

Å bli frelst er en overgang. En person går fra mørke til lys, fra død til liv. Det skjer kun gjennom Jesus. Johannes bruker en rekke bilder og ord for å beskrive denne «overgangen» - her med bildet «å inn gjennom porten».

I morgen er det pinse. Den første pinsen var en sterk erfaring av Den hellige ånd som disiplene måtte gjennom for å kunne «aksle oppdraget». 2000 år senere er det fortsatt en erfaring kristne må gjennom for å aksle det samme oppdraget. En slik erfaring er ikke knyttet til en høytid, men høytiden kommer alltid som en påminnelse om viktigheten av Den hellige ånd. Jeg skal feire høytiden på et stevne i Risør i morgen. Men viktigere enn feiring, er å være åpen for at Den hellige ånd kan virke gjennom meg.

Dagens ‘manna’:

«Gjennom» er en viktig trospreposisjon

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Tålmodighet – forklaring følger!

Selv om det fortsatt er mye jeg ikke skjønner av mysteriet frelse, har jeg erfaring av at det er lurt å gi Gud litt tid, så kommer det en forklaring som kan gi økt innsikt. I går leste jeg at de ikke skjønte liknelsen (bildebruken) Jesus hadde brukt i sin tale. I dag kommer forklaringen:

Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene.»
Joh 10:7

Jeg vet ikke om de som lyttet følte at de ble mye klokere, men for meg er det en av de mange bekreftelsene i Johannes-evangeliet på at frelse er å «gå gjennom porten». Hvorfor skjønner jeg akkurat det?

Fordi jeg aksepterte det som en sannhet før jeg skjønte det. Kjernen i syndefallet var menneskets ønske om å bli gud, med andre ord ha all kunnskap om ondt og godt. Å akseptere noe man ikke forstår som en sannhet, innebærer dermed å miste noe jeg synes jeg har krav på fordi jeg er menneske. Alle som forholder seg til bokstav har full kontroll – enten står det der eller ikke. Det var fariseernes utfordring. Og det er mange menneskers utfordring i dag.

«Døden er bare sløret foran Guds ansikt» sa Eivor Oftestad i artikkelen "Kunsten å dø er kunsten å leve" i Vårt Land den 26. mai 2014. Det er en fin beskrivelse av noe som står sentralt i min tro. Men det er også litt av det som skjer mens jeg lever. Å legge bort kravet om å forstå alt, er som å «dø». Litt av sløret forsvinner, og det gir forventning til at alt skal bort når jeg en gang skal «gjennom porten» for godt. Imens går jeg inn gjennom porten for å bli frelst og ut gjennom porten for å fortelle om frelse. For egentlig er "Kunsten å leve med Gud kunsten å dø litt hver dag".

Dagens ‘manna’:

«Døden er bare sløret foran Guds ansikt»

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bilder i konflikt?

Det er alltid en utfordring å bruke flere bilder for å illustrere et poeng. Bildene kan faktisk komme i konflikt med, og forstyrre, hverandre. I dagens vers fortsetter Jesus å utdype temaet om porten:

Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene.
Joh 10:2

Dette er en del av innledningen som skal munne ut i Jesu bekjennelser: «Jeg er porten» og «Jeg er den gode gjeteren». Hvis Jesus både er «porten» og «gjeteren», kan det se ut som en konflikt mellom to bilder. For det høres unektelig litt pussig ut at Jesus kommer inn til sauene gjennom seg selv. Er det dårlig «timing» i bruk av bilder, en «dårlig dag på jobben», et «arbeidsuhell» eller er det regelrett det som skjer?

Johannes er så bevisst med regien av fortellingene om Jesus og hans undervisning at det for ham verken kan har framstått som et paradoks eller et arbeidsuhell. Han må ha sett dette som et bilde på det som faktisk skjedde: De kristne er ett med Jesus – ergo er de også porten for mennesker til frelse. Videre hadde Johannes sikkert erfart at «Jesus» kommer til de nyomvendte gjennom de kristne. Og … når de kommer til ham vil de også ha behov for gode gjetere – ende en oppgave for dem/oss som er «i ham».

Bilder i «konflikt»?
- ikke hvis jeg legger godviljen til. Da faller til og med brikkene på plass, men det forblir et mysterium.

Dagens ‘manna’:

Port og gjeter = to aspekter ved det samme bildet

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Finnes det noen som er som aldri har vært?

Spørsmålet er interessant fordi det ved første øyekast virker utenkelig. Jeg er og jeg vet at jeg også har vært. Livet mitt startet en gang rundt månedsskiftet september/oktober 1955 og ni måneder senere så jeg dagens lys. Alt som eksisterer ble en eller annen gang i «historien» til – i går var vi altså, men i dag er vi.

Jesus topper dialogen med jødene med et utsagn som i deres ører var ren blasfemi:

«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.»
Joh 8:57-58

I denne sammenheng har Jesus aldri vært – han er den evige «jeg er». Derfor «er» han før Abraham var. For jødene er dette ensbetydende med Jahve.

Nå er det ikke slik at Johannes aldri omtaler Jesus i fortid. Allerede i prologens begynnelse skriver han: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Joh 1:1), og i Åpenbaringen uttrykker han det slik: «Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige» (Åp 1:8).

Men avslutningen på denne dialogen er et klimaks. Med denne uttalelsen røpes det at det er Gud selv som åpenbarer seg i Jesus.
Jeg var, er og blir i Jesus.

Dagens ‘manna’:

Fordi han er, er jeg.

-------------------------------
* Elvis var i studio og spilte inn denne plata da jeg så dagens lys.
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes