Første nyttårsdag - en ny start!

ENGLISH
Mange liker tanken på en ny start, og noen ser den første dagen av et nytt år som en slik mulighet. 

I Guds rike er det første nyttårsdag hver eneste dag. Det nye livet i Kristus er slik. Jeg får lov til å begynne pånytt hver eneste dag.

Gud skaper alltid noe nytt. Skapelsesberetningen viser det. Et av Bibelens siste løfter sier det samme:

Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»
Åp 21:5

Det er en del av Guds vesen. Det er en del av «Jeg er». Han som alltid er, er han som gjør alle ting nye. Det gjelder i dag, og alle dager:

* Du kroner året med dine gode gaver,
dine spor flyter over av rikdom
Salme 65:12

Dagens ‘manna’:

Han som gjør alle ting nye er med meg inn i det nye året!

Velsignet nytt år til deg hver eneste dag av 2017!
----------------------------------

Et signal om fellesskapets betydning

At Gud presenterer seg selv som et verb, åpenbarer seg i mennesket som «Ordet» og på pinsedagen fyller disiplene med et språk, er signaler som får meg til å tenke på fellesskap og kommunikasjon.

Fellesskap handler om mennesker, og mennesker er substantiver.

Derfor tror jeg at noe av det viktigste Gud ville formidle da han åpenbarte seg selv som «substantivet» Jesus, var fellesskapets hensikt. I Jesus blir jeg kjent med personene Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Rollene de tre personene i guddommen fyller, utgjør en samlet enhet. De er tilstede i hverandre, men har sine unike roller. Slik utgjør de det optimale eksempelet på hensikten med det kristne fellesskapet.

Jeg «kjenner» at det er sant, men det er vanskelig å forstå med fornuften. Tankene blir fort preget av verdens måte å tenke på. Det jeg likevel er overbevist om, er at dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig for oss som deltar i et kristent fellesskap å forstå hva kristen enhet handler om.

Ja, vi er selvstendige substantiver/subjekt, men vi trenger hverandre for å bekrefte hverandre som de nye skapningene vi er i Jesus Kristus. Det var det personene i guddommen gjorde. De bekreftet hverandre. Ånden kom ned og ble over Jesus da han lot seg døpe. Faderen bekreftet Sønnen ved flere anledninger. Og Jesus selv ber:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17:21

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er det jeg kaller «den velsigna vanskelige enheten» som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg bekreftes i fellesskapet

---------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvilket verb er troens viktigste?

Da jeg var rektor på Sagavoll, kom jeg en dag til morgensamling og oppdaget at den som skulle ha samlingen, ikke hadde dukket opp. Normalt ville jeg sagt noen ord selv, men denne morgenen opplevde jeg at Den hellige ånd ville det annerledes. 

Jeg så ut over gruppen av 120 studenter og fikk øye på Lars. Vi hadde hatt mange samtaler om tro, og til tider hatt heftige diskusjoner, men jeg hadde aldri hørt ham avlegge et vitnesbyrd eller si noe i et møte. «Lars, kan ikke du si noe fornuftig til oss i dag?» spurte jeg.
 
Til flokkens overraskelse tok Lars utfordringen på strak arm, og fortalte litt om bakgrunnen sin. Deretter sa han noe som jeg aldri kommer til å glemme: 
«Da jeg kom til Sagavoll, trodde jeg at kristendommen handlet om hvor mye jeg kunne gjøre for Jesus. Dette året har jeg oppdaget at det er enda viktigere å spørre hva han kan gjøre for meg!»

Han hadde flyttet fokus fra å gjøre til å være, og kommet ned til selve grunnlaget. Å være er troens og livets verb. I min bevissthet handler kristentroen utelukkende om liv, og livet holdes oppe av det som aldri forgår: Troen, håpet og kjærligheten.
Sigmund Freud var inne på noe av det samme da han beskrev kjærligheten som livskraften. Riktignok var hans forståelse begrenset til «eros», altså erotikken, mens den kristne livskraften «agape», er den kjærligheten som har andres vel som mål. Der hvor jeg finner en slik kjærlighet, vet jeg at «Jeg er» er tilstede.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:13

Dersom jeg ikke

• «er» tilstede i eget liv,
• «er» i Jesus og har min identitet der,
• «er» motivert av Guds kjærlighet

nytter det ikke hvor mye jeg «gjør» for Jesus. Det blir i beste fall kun eksemplarisk religionsutøvelse.

I Guds rike er utgangspunktet alltid å være, og fordi det å være bæres oppe av tro, håp og kjærlighet, vil det at «jeg er» alltid få praktiske konsekvenser. Slik er troen og livet!

Dagens ‘manna’

Tro handler om å være

--------------------
FASITEN har vært sitert mange ganger de siste dagene:
For som Kristus er, slik er vi i denne verden. 
1 Joh 4:17b

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Er jeg også et verb?

Spørsmålet er en helt naturlig oppfølger av påstanden «Gud er et verb». 

Dersom jeg tror at jeg er skapt i hans bilde, er det naturlig at jeg likner på ham. Ergo: Dersom Gud er et verb, må også jeg være et verb(1). 

Og - fordi jeg eksisterer, kan jeg 100% identifisere meg med den selvstendige betydningen av «Jeg er».

Men er det også mulig i den uselvstendige tolkningen av «Jeg er»?

Jeg er fullstendig klar over at syndefallet gjorde noe med «Gudsbildet» i mennesket. I 1 Mosebok 5:3 leser jeg at Adam fikk «en sønn som var ham lik, som hans eget bilde». Som Adams etterkommere, er vi mennesker altså født i Adams falne bilde.

Paulus tar opp denne problemstillingen og forklarer forholdet mellom Adam og Jesus. Fordi ett menneskes fall fikk konsekvenser for alle, fører Jesu rettferdige gjerning «til frifinnelse og liv for alle» Rom 5:18. Så langt alt vel. 

Haken er at det opprinnelige Gudsbildet vi er skapt i, inkluderer den frie viljen. Jeg er altså frifunnet i Jesus Kristus, men jeg må selv velge om den skal være gyldig for meg. Hvis Gud skulle velge å ta fra meg muligheten til å velge, ville han umyndiggjøre meg slik at jeg ikke lenger var skapt i hans bilde. For Gud ville det være det samme som å miste sin  integritet som Skaper og den Gud som er kjærlighet. Det var kjærligheten som fikk ham til å gjøre følgende valg: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss!» 1 Mos 1:26.  I kjærlighet lar han meg derfor beholde den frie viljen. Det åpner også for at jeg kan velge det onde.

Men i det øyeblikket jeg velger å ta imot det Jesus har gjort for meg, blir det Gudsbildet som Adam opprinnelig ble skapt i, gjenopprettet . Da blir det også en mening med at jeg lever i denne verden: 

«Som Kristus er, slik er vi i denne verden.»(2)
1 Joh 4:17b

Dagens 'manna':

Jeg 'er' i denne verden!

-------------------------------
(1) Også på det punktet kan jeg trekke inn Thomas Aquinas: 
«De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud.»
"Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31
(2) Se: "Slik er vi i denne verden"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

I morgen er også nå

For meg er det en frigjørende tanke at Gud alltid er presens. Tanken gir meg hvile. Uansett hva som skjer er jeg i den evige «jeg er» og den evige «jeg er» er i meg. Derfor er det alltid ‘nå’ som gjelder. Det er derfor ingen overraskelse at Johannes tolker Jesus slik at til og med dommen flyttes til ‘nå’: 

«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.»
Joh 3:18

Tanken er interessant av mange grunner. Ta for eksempel spørsmålet: 

«Når ‘ble’, ‘er’ eller ‘blir’ jeg frelst?». 

Det er et teologisk faktum at jeg ‘ble’ frelst da Jesus døde. Videre kan jeg vitne om at jeg ‘er’ frelst fordi jeg i tro ‘har’ tatt imot Jesus og alt det han har gjort for meg og alle mennesker. Likevel er ikke reisen ferdig før jeg endelig ‘kommer hjem’. Men fordi Jesus ‘er’ på korset, ‘er’ jeg frelst her og nå, og jeg ‘er’ allerede i evigheten. 

Paulus er like tydelig på dette som Johannes:

«I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham»
Ef 2:6

I frelsesperspektivet har det allerede skjedd. Jeg er allerede oppreist fra døden, og plassert i himmelen med ham. Derfor kan jeg også eie den samme visshet som Paulus har: 

«Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.»
Rom 14:8 

Hvis ikke det er frihet, trenger jeg en ny definisjon. Men jeg tror ikke det vil ta fra meg erfaringen av at det er slik det henger sammen.

Dagens ‘manna’:

I morgen er også nå!

----------------------------------------------------------
NB fikk du med deg denne: Mysteriet «allerede nå» - og bønnesvar?

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Gud – et evig presens

Jeg tror Gud eksisterer både i og utenfor tiden, og at han alltid er «presens». 

I Åpenbaringen presenterer Johannes Herren Gud «som er og som var og som kommer» (Åp 1:8) altså som fortid og framtid i tillegg til nåtid. Det er greit å se det slik, men også da Gud var i fortiden min, «er han». På samme måte kommer han i framtiden min: Han vil alltid være «Jeg er».

Jesus var tydelig på dette, og brukte presens på en måte som ikke var til å misforstå.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.»
Joh 8:58

Jødenes reaksjon er et tydelig tegn på at de forsto. I deres ører var det blasfemi, og det skulle straffes med døden ved steining.

Det er spennende hvordan han er bevisst i tidsbruken også når han underviser disiplene:

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.»
Joh 13:19

Det er faktisk ganske mye logikk i det han sier i denne setningen. For disiplene er det helt åpenbart at Jesus «er» i det øyeblikket uttalelsen faller. I og med at Jesus akkurat har forutsagt noe, «er» han også i framtiden. Når det går i oppfyllelse, vil de tro at han ikke bare er en profet, men den evige «Jeg er». Gud er «Jeg er» både i fortid, nåtid og framtid. Foranledningen for dette utsagnet er at Jesus hadde sagt at Judas skulle vende seg bort fra ham mens de spiste sammen. Med andre ord skulle disiplene være trygge for at Gud «er» også når det ubehagelige skjer. 

Det gjelder ikke bare disiplene i Jesu samtid, men disiplene til alle tider. Det har vært min erfaring gjennom hele livet, og den har blitt bekreftet de siste månedene. 

Dagens 'manna':

Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.       (Hebr 13:8)

------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Når et verb «slår seg ned»

Ved at Jesus fylte det abstrakte og uselvstendige «Jeg er» med innhold, ble Gud mer konkret(2). Noen vil sannsynligvis mene at det er lettere å forholde seg til et konkret substantiv enn et abstrakt verb. ‘Substantiv’ kommer jeg tilbake til senere, men gjennom at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1:14a) videreføres verbets funksjon nettopp fordi det sier noe om hvordan Gud «er» iblant oss.

Min umiddelbare tanke er at å bli «bofast» begrenser nærværet til en svært

liten krets. Da kan det være viktig å bli minnet om at uttrykket «å ta bolig» er et forsøk på å forklare det som på grunnspråket egentlig betyr 'å telte'(3). I sammenhengen betyr det at han «bodde» der han ble tatt imot og at «bo» ikke refererer til bopel, men til fysisk tilstedeværelse i kroppen. Han var i begynnelsen «hos» (i hus med) Far, men nå er han iblant menneskene. Tanken om kroppen som et telt, finner jeg igjen hos Paulus: 

«For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.»
2 Kor 5:1

Og det forsterker tanken om Gud i bevegelse som heller ikke skal knyttes til et hus eller sted. Dette er veldig sentralt i samtalen Jesus har med den samaritanske kvinnen som spør hvor det er riktig å tilbe. I svaret vil ikke Jesus knytte tilbedelsen til et geografisk sted eller hus, men sier: 

«Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.»
Joh 4:23 

Jeg finner også en parallell til denne tanken i svaret Jesus ga fariseerne som spurte når Guds rike skulle komme: 

«Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.»
Luk 17:20-21

Altså Guds rike er der hvor det oppstår et fellesskap mellom Gud og én eller flere av hans sanne tilbedere.

Dagens ‘manna’:

Der jeg befinner meg, telter Gud! 

PS – jeg kommer tilbake til «teltlivet» senere.
-----------------------------------
(1) Bildet: Er fra teltleiren til demonstrantene utenfor parlamentet i Chisinau (Moldova) - å kunne telte gir fleksibilitet når man vil få fram et budskap!
(2) Se: 'Jeg er' - et enten eller?
(3) Skēnoō (σκηνόω) – assosieres med Tabernaklet
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

‘Jeg er’ – et enten eller?

Nei takk! Et både og!

Da Gud presenterte seg som «Jeg er», var det mulig å tolke verbet både uselvstendig og selvstendig. Men det er ingen hensikt å begrense Gud til én tolkning. Egentlig er han heller ikke begrenset til ett verb, men som selvstendig verb er å «være» en forutsetning for alt annet, inkludert alle andre verb. Fordi han «er», er han den grenseløse Gud «som fyller alt i alle» (Ef 1:23).

Dersom jeg bare måtte forholde meg til Det gamle testamentet, ville jeg valgt å fokusere på den selvstendige betydningen «Jeg eksisterer». Men på bakgrunn av Det nye testamentet, og i særdeleshet Johannesevangeliet, er den uselvstendige betydningen like viktig.

Det bekreftes blant annet av Jesu utsagn i den øversteprestelige bønnen: 

«Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden»
Joh 17:6

En del av Jesu oppdrag var å fylle det uselvstendige «Jeg er» med innhold. Det gjorde han både gjennom de helt konkrete «Jeg er»-utsagnene (1), men enda mer i måten han levde sitt liv på.

Selv om profetene kunne høre Gud si: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes 57:15), var det først da «Ordet ble menneske» at dette ble kjent for vanlige mennesker.

Gud ville åpenbare seg som noe mer et uselvstendig verb som vanlige mennesker sannsynligvis oppfattet som et ‘abstrakt begrep’. Det er interessant at det greske logos, som oversettes med «Ordet» - også betyr ‘begrep’ – jeg liker den oversettelsen bedre!

Ved at Gud ble menneske kunne jeg bli «kjent» med Gud som «bor hos den som er knust og nedbøyd». Mer om dette i morgen!

Dagens ‘manna’:

Gud er hos meg!

---------------------------
De syv "jeg er" utsagnene:
* Jeg er livets brød. Joh 6:48
* Jeg er verdens lys. Joh 8:12
* Jeg er porten. Joh 10:9
* Jeg er den gode gjeteren. Joh 10:11
* Jeg er oppstandelsen og livet. Joh 11:25
* Jeg er veien, sannheten og livet. Joh 14:6
* Jeg er vintreet. Joh 15:5
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Gud er et verb

Dette er den andre – og viktigste grunnen til at jeg har valgt å starte med verb i «Troens grammatikk». Alt begynner med Gud.

Det var ganske tidlig på min pilegrimsreise i troen at tanken «Gud er et verb» begynte å ta form. Jeg har helt sikkert, både i forkynnelse og i bibelundervisning, kommet med antydninger som kunne tolkes slik at det er en kobling mellom Gud og verb. Likevel tror jeg ikke at jeg noen gang hadde sagt rett ut at «Gud er et verb» før jeg så det på trykk i boka «Skuret»(1).
 
Young krediterer Buckminster Fuller for utsagnet. Fuller skrev:
«For meg virker det som om Gud er et verb, ikke et substantiv, egennavn eller fellesnavn» (2)

Men fins det bibelsk belegg for påstanden «Gud er et verb»?

Absolutt!

Da Gud talte til Moses fra en brennende tornebusk på fjellet Horeb, presenterte han seg slik: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» (2 Mos 3:6) Deretter ga han Moses beskjed om at det var han som skulle føre folket ut av Egypt. Moses hadde flere innvendinger. En av dem var å fortelle israelittene hvem som hadde sendt ham. Jeg innbiller meg at han syntes det var vanskelig å si at han hadde pratet med en tornebusk. Hva om de spør «Hva er hans navn?». Sannsynligvis var Moses selv nysgjerrig på det samme. Svaret kom raskt: 

«Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg er’ har sendt meg til dere.»
2 Mos 3:14 

Gud presenterte seg selv for sitt folk som et verb – som vanligvis oppfattes som et uselvstendig verb, men som også kan være selvstendig fordi «Jeg er» kan bety «Jeg eksisterer». Jeg tror Gud valgte dette verbet nettopp på grunn av at det kan oppfattes som selvstendig og uselvstendig. Og hvorfor kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagen ‘manna’:

Troen min bygger på vissheten om at Gud er «Jeg er»

---------------------------------------
(1) William Paul Young: «Skuret - der tragedien konfronterer evigheten», Hermon forlag, Skjetten 2009, s. 209
(2) Min oversettelse av: “God, to me, it seems, is a verb, not a noun, proper or improper.” Buckminster Fuller: “No More Secondhand God” (1963)
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Troens verb

Det er en spennende tanke dersom troens verb er å tro, for det styrker tanken om at tro er en reaksjon. Men når jeg skriver om troens verb, er jeg ikke primært ute etter ett verb, men at det å tro er noe vi gjør og noe som hender hele tiden (1).

Derfor er den første grunnen til at jeg velger å begynne med ordklassen «verb» at det er en handling som starter beretningen som danner grunnlaget for min tro.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»
1 Mos 1:1

Før skapelsen var det ingenting. Alt var øde, tomt og mørkt. Noe måtte begynne å skje for at noe kunne skapes.

«Én måtte sette noe i bevegelse» ville Thomas Aquinas sagt på 1200-tallet. Det ville passet inn i et av hans fem Gudsbevis. Argumentet hans var at ingenting er i bevegelse uten å bli satt i bevegelse av noe eller noen. Siden alt i universet er i bevegelse må det ha vært en «første beveger» – altså Gud. 

Jeg skal ikke stanse lenge ved Gudsbevis. De er blitt angrepet og forsvart ned gjennom århundrene. De troende vil kanskje finne slike "bevis" interessante og til en viss grad bekreftende, mens den ikke troende fort finner svakheter i logikken. I det nevnte argumentet, er motspørsmålet «Hvem beveget den ‘første beveger’?», og så er diskusjonen i gang. Det er fort gjort å havne i grøfta. Særlig dersom jeg velger å kalle «den første beveger» for «den ubevegelige beveger». Det eneste jeg oppnår med det, er å begrense Gud for å få ham til å passe inn i mitt svært begrensede forståelsesunivers.

Det som er viktig å ta med meg fra skapelsesberetningene, er bildet av en aktivt handlende Gud som skapte, og som fortsetter å skape og som handler sammen med menneskene hver dag. Men det er andre sider ved tro og verb som er enda viktigere for meg. Følg med!

Dagens ‘manna’:

Gud er ikke en passiv observatør, men en aktiv medlever.

------------------------------------------
(1) Jeg har min egen oppfatning av hva som er det viktigste verbet i troen. For meg står det mellom to, men jeg har en favoritt. Jeg røper det ikke nå, men om noen dager. Før det kan jo du tenke hvilket verb som er viktigst for deg!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"