Ordenes makt

Med takknemlighet til Herren deler jeg General Lyndon Buckinghams profetiske budskap for vår tid:

De siste ukenes hendelser har enda en gang fått meg til å reflektere over ordenes makt. Det er farlig å undervurdere ordenes makt, både til å rive ned og bygge opp.

I sitt brev minner Jakob oss om at tungen er et mektig redskap og beskriver den som «en ild – en verden av ondskap» (Jak. 3:6). Han beskriver den videre som «skiftende og ond, full av dødbringende gift» vers 8

I brevet til kolosserne skrev Paulus: «La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt» (Kol. 4:6).

Vi kan be: «Herre, hjelp oss til å være mer oppmerksomme på ordene vi sier!» I denne tiden med sosiale media, kan vi legge til: «Herre, hjelp meg til å være varsom med hensyn til hva jeg legger ut!»

Ordene vi bruker kan inspirere, lege, forene og fremme fred. De kan også ha motsatt effekt.

Jeg ber om at alle som er betrodd et ansvar og privilegium som ledere, uansett hvor de befinner seg, vil være motivert av at drivende ønske om det som er til felles beste for hele menneskeheten.

Jesus sa: «Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd» (Lukas 6:45a).

Som mennesker som tilhører Gud og Frelsesarmeen, la oss undersøke hva som driver våre egne hjerter og forsikre oss om at ordene vi bruker inspirerer til håp, helbredelse, fred og en åpenbaring av Guds kjærlighet. I disse dager fungerer våre samtaler, tale og oppførsel som et sterkt vitnesbyrd. La oss sørge for at vårt vitnesbyrd er rent i tanke, ord og handling.

Gud velsigne deg.

____________________________

Postet på FACEBOOK

På ordenes arena

ENGLISH
Da Paulus oppfordret Timoteus til å være et forbilde, identifiserte han fem arenaer hvor det er viktig å være et eksempel. I dag stanser jeg ved den første:

«...vær et forbilde ... i ord...»
1 Tim 4:12

Det bør ikke være en overraskelse. Paulus hadde allerede bedt Timoteus om å «vise fra seg tomt snakk» (1), og var i likhet med Jakob (2) generelt opptatt av at disiplene skulle være nøye med ordbruken. I brevet til efeserne skriver han:

«Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn... Rå ord, tåpelig tale og grovt snakk er også upassende. Si heller takk til Gud!»
Ef 5:1 & 4

Det har nok hendt at jeg på ordenes arena har kommet med upassende ytringer, men selv om det muntret opp tilhørerne, gjorde det megselv uglad. Gud har skapt latteren, og jeg elsker å le og heldigvis finnes det utrolig mye morsomt å le av som ikke er upassende. 
Ordenes arena handler ikke bare om hva slags snakk jeg bør unngå, men like mye om det som bygger opp:

La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.
Kol 4:5

Det er forunderlig hvor mye vennlige ord bygger opp. Det er akkurat det forbildene mine gjør. De bygger opp. Det er en del av disippelkallet å «oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør» (3).

Dagens ‘manna’:

Forbilder bygger opp

-------------------------------------------
(1) Se «Gudløse myter»
(2) Se Jak 3
(3) 1 Tess 5:11

Når et verb «slår seg ned»

Ved at Jesus fylte det abstrakte og uselvstendige «Jeg er» med innhold, ble Gud mer konkret(2). Noen vil sannsynligvis mene at det er lettere å forholde seg til et konkret substantiv enn et abstrakt verb. ‘Substantiv’ kommer jeg tilbake til senere, men gjennom at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1:14a) videreføres verbets funksjon nettopp fordi det sier noe om hvordan Gud «er» iblant oss.

Min umiddelbare tanke er at å bli «bofast» begrenser nærværet til en svært

liten krets. Da kan det være viktig å bli minnet om at uttrykket «å ta bolig» er et forsøk på å forklare det som på grunnspråket egentlig betyr 'å telte'(3). I sammenhengen betyr det at han «bodde» der han ble tatt imot og at «bo» ikke refererer til bopel, men til fysisk tilstedeværelse i kroppen. Han var i begynnelsen «hos» (i hus med) Far, men nå er han iblant menneskene. Tanken om kroppen som et telt, finner jeg igjen hos Paulus: 

«For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.»
2 Kor 5:1

Og det forsterker tanken om Gud i bevegelse som heller ikke skal knyttes til et hus eller sted. Dette er veldig sentralt i samtalen Jesus har med den samaritanske kvinnen som spør hvor det er riktig å tilbe. I svaret vil ikke Jesus knytte tilbedelsen til et geografisk sted eller hus, men sier: 

«Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha.»
Joh 4:23 

Jeg finner også en parallell til denne tanken i svaret Jesus ga fariseerne som spurte når Guds rike skulle komme: 

«Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.»
Luk 17:20-21

Altså Guds rike er der hvor det oppstår et fellesskap mellom Gud og én eller flere av hans sanne tilbedere.

Dagens ‘manna’:

Der jeg befinner meg, telter Gud! 

PS – jeg kommer tilbake til «teltlivet» senere.
-----------------------------------
(1) Bildet: Er fra teltleiren til demonstrantene utenfor parlamentet i Chisinau (Moldova) - å kunne telte gir fleksibilitet når man vil få fram et budskap!
(2) Se: 'Jeg er' - et enten eller?
(3) Skēnoō (σκηνόω) – assosieres med Tabernaklet
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

‘Jeg er’ – et enten eller?

Nei takk! Et både og!

Da Gud presenterte seg som «Jeg er», var det mulig å tolke verbet både uselvstendig og selvstendig. Men det er ingen hensikt å begrense Gud til én tolkning. Egentlig er han heller ikke begrenset til ett verb, men som selvstendig verb er å «være» en forutsetning for alt annet, inkludert alle andre verb. Fordi han «er», er han den grenseløse Gud «som fyller alt i alle» (Ef 1:23).

Dersom jeg bare måtte forholde meg til Det gamle testamentet, ville jeg valgt å fokusere på den selvstendige betydningen «Jeg eksisterer». Men på bakgrunn av Det nye testamentet, og i særdeleshet Johannesevangeliet, er den uselvstendige betydningen like viktig.

Det bekreftes blant annet av Jesu utsagn i den øversteprestelige bønnen: 

«Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden»
Joh 17:6

En del av Jesu oppdrag var å fylle det uselvstendige «Jeg er» med innhold. Det gjorde han både gjennom de helt konkrete «Jeg er»-utsagnene (1), men enda mer i måten han levde sitt liv på.

Selv om profetene kunne høre Gud si: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes 57:15), var det først da «Ordet ble menneske» at dette ble kjent for vanlige mennesker.

Gud ville åpenbare seg som noe mer et uselvstendig verb som vanlige mennesker sannsynligvis oppfattet som et ‘abstrakt begrep’. Det er interessant at det greske logos, som oversettes med «Ordet» - også betyr ‘begrep’ – jeg liker den oversettelsen bedre!

Ved at Gud ble menneske kunne jeg bli «kjent» med Gud som «bor hos den som er knust og nedbøyd». Mer om dette i morgen!

Dagens ‘manna’:

Gud er hos meg!

---------------------------
De syv "jeg er" utsagnene:
* Jeg er livets brød. Joh 6:48
* Jeg er verdens lys. Joh 8:12
* Jeg er porten. Joh 10:9
* Jeg er den gode gjeteren. Joh 10:11
* Jeg er oppstandelsen og livet. Joh 11:25
* Jeg er veien, sannheten og livet. Joh 14:6
* Jeg er vintreet. Joh 15:5
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Å sette ord på det!

Det er utrolig godt å få sette ord på vanskelige tanker eller følelser. Dersom man ikke klarer det, kan det være nyttig med profesjonell hjelp. Eller guddommelig hjelp slik de fikk da Jesus stilte spørsmål. Spørsmål som faktisk kunne virke litt «rare»:

• Hvem rørte ved meg?
• Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
• Hvem sier dere at jeg er?

Jeg tror ikke det var fordi han ikke visste, men fordi at det var viktig for dem det gjaldt å få sette ord på sin situasjon.Maria fikk også guddommelig hjelp:

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»
Joh 20:11-13

Jeg er forundret over hvor lett det er å få helt fremmede mennesker til å åpne seg ved å stille et enkelt, men ærlig spørsmål. Selv om jeg opplever at det skjer veldig ofte, er jeg likevel litt forundret over at Maria åpner seg for to engler. Det må ha fulgt en veldig ro med deres nærvær siden hun ikke spør hvem de er, men svarer så oppriktig. Kanskje det var akkurat den forberedelsen hun trengte for å kunne gjenkjenne Jesus?

Uansett, for å komme videre i livet – også i det åndelig livet, er det godt å få sette ord på tanker, følelser og tro. Det hjelper å «høre» seg selv beskrive hvordan det er, og da kan det også bli lettere å rette på det som måtte være feil. Kanskje Maria hørte at resonnementet om at noen hadde flyttet Jesus ikke hørtes så sannsynlig ut? Og hva var alternativet da?

Dagens ‘manna’:

Jesus vil høre hvordan jeg har det.

-------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Utenlandsk

Jeg tror det var et av de første utenlandske ordene jeg lærte – i hvert fall trodde jeg at det var et utenlandsk ord. Det var på et krusifiks i tinn jeg hadde sett ordet. Jeg lurer på om jeg hadde fått krusifikset i gave, i hvert fall tilhørte det noen i familien og jeg tror det forsvant i en flytting. Uansett hadde jeg et forhold til ham på korset. Derfor måtte det underlige «fremmedlandske» ordet som jeg stavet meg fram til være viktig: «INRI». Det tok noen år før jeg visste at det var en forkortelse, og enda flere år før jeg visste at en slik forkortelse heter akronym. Det står for «Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum» som er latinsk, og her er oversettelsen:

Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: ‘Jødenes konge’, men skriv: ‘Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge’.» Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»(1)
Joh 19:19-22

Selv om Pilatus på sett og vis kan oppfattes som en svak brikke i oppkjøringen til dramaet som nå utspiller seg, har jeg forsøkt å nyansere bildet litt. Men fra nå av er han ikke til å rikke. Han er overbevist om at han har møtt jødenes konge – deres åndelige leder. Fornektet av de religiøse lederne – noe også dagens vers bekrefter. Det var de som vil ha endret innskriften. Men den «seieren» fikk de ikke. De ønsket ham dø, men de fikk ikke se ham dø som en Gudsbespotter eller politisk opprører, men som «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». 

Jeg tror ikke Pilatus var opptatt av å vinne dragkampen med jødene. Jeg tror han var opptatt av å vinne dragkampen i sitt eget indre, og den kampen vant han ved å skrive et akronym på fremmedlandsk. Det han skrev var «INRI», og det skrev han. Syvåringen skjønte at det måtte være viktig. Femtiniåringen vet at det var viktig.

Dagens ‘manna’:

Kongen min er Jesus fra Nasaret, jødenes konge

-------------------------------
(1) Se også refleksjonen "Det jeg skrev...."
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sannheten står alltid under angrep

I går skrev jeg om preposisjoner og det faktum at i verden er jeg både «i» og «av» Kristus. Dette har paralleller i hellighetsbevegelsens forståelse av rettferdiggjørelsen som dekker meg ved at jeg er «i» Kristus, og videre forståelsen av den iboende rettferdighet ved at Kristus bor «i» meg.

Det at Kristus bor «i» meg gjør at når jeg sendes «til» verden, er jeg «av» ham både fordi han er «i» meg og fordi jeg er sendt «av» ham. En slik forståelse bekreftes av det neste leddet i bønnen:

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.
Joh 17:17

Det er denne sannheten Jesus har forkynt og undervist. Den finnes i ordet, men for at jeg skal kunne gripe sannheten i det, trenger jeg hjelp av Den hellige ånd helliger eller «renser meg» i sannheten. Ordet står under angrep i vår tid. Dersom vi hele tiden stiller spørsmål ved ordets autoritet, blir vi i beste fall stående igjen med en religion med noen fine etiske idealer, men det blir vanskelig å spore åndelig liv selv om atferden kan likne. Dersom jeg ikke kan legitimere min opplevelse av livet i Kristus i ordet, blir jeg ikke noe annet enn en åndelig svermer. Men for meg bekrefter ordet den erfaringen jeg har av Kristus, fordi det var ordet som førte meg inn i den.

Dagens ‘manna’:

Guds ord er sannhet!

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Konsekvenser

Det er som en konsekvens av at jeg i går skrev at jeg i dag ville skrive om konsekvenser at jeg i dag skriver om konsekvenser. Et løfte eller ord må få konsekvenser – hvis ikke blir det bare meningsløs lyd (eller «bare drønnende malm eller en klingende bjelle» for å si det som Paulus ville sagt det).

Johannes oppdaget at hva et menneske gjør med «ordet» er helt avgjørende for frelse. Dersom jeg ikke tar konsekvensen av det jeg hører, får jeg heller ikke del i innholdet. Dermed endres forståelsen av dom og hvem som dømmer fullstendig:

Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.Joh 12:48

Som med alle de andre leddene i den siste offentlige* misjonserklæringen Jesus gjorde har også dommen vært omtalt flere ganger tidligere i evangeliet. Det som er interessant er at han i denne oppsummeringen bruker begrepet «den siste dag», mens han tidligere blant annet sa: «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3:18). Dommen er ikke noe jeg skyver foran meg til «den siste dag», men hva jeg gjør med ordet i dag. Den store forskjellen er at «den siste dag» er den siste. Derfor er det interessant (og viktig) at Johannesevangeliet som er så gjennomsyret av «her og nå!» også inkluderer endetidsperspektivet i Jesu siste offentlige misjonserklæring.

 
Dagens ‘manna’:

Hva gjør jeg med ordet i dag?

………………………………
* I Johannesevangeliet er de neste fire kapitlene viet fellesskap med, og undervisning av, disiplene
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sagt for å såre

Det sies ofte ting som kan oppfattes sårende, men som ikke er ment å være det. I noen kretser går det nesten sport i å komme med bemerkninger som får utenforstående til å reagere, men som internt er en form for lun humor. Jeg oppdager ikke den lune humoren i fariseernes spydige kommentar til Nikodemus – jeg tror det ble sagt for å såre:

«Er kanskje du også fra Galilea?» svarte de. «Gransk Skriften, så vil du se at ingen profet kommer fra Galilea. Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget. »
Joh 7:52-53

Hvorfor er det ”sårende” for Nikodemus å bli beskyldt for å være galileer?

Ganske enkelt fordi Galilea var provinsen. Det var der de ulærde menn av folket hørte hjemme (Apg 4:13). Med andre beskylder de den høyt utdannede rådsherren Nikodemus for å være ulærd. Det at Nikodemus hadde trukket fram det grunnleggende prinsippet i enhver rettsstat: ingen skal dømmes uten forhør og rettergang, ble avfeid med en billig kommentar. 

Samtidig avslørte de at de selv ikke hadde drevet god etterforskning. Jesus var av Davids hus og ætt. Det var derfor Josef hadde tatt Maria med seg til Judea for å skrive seg inn i manntallet der. Poenget som Johannes igjen og igjen trekker fram og ironiserer over, er at vi mennesker har så lett for å dømme ut fra hva vi tror vi vet og tror vi har forstått. De lærde hadde til og med feil i forhold til hvor Jesus verdslig sett hørte hjemme. Hvordan kunne de da gripe det ”himmelske” (jfr Joh 3:12)? – Nikodemus må ha husket akkurat den setningen fra samtalen med Jesus når han hørte kollegenes spydige bemerkning.

Dagens ’manna’:

Den som sårer for å såre kommer selv til å bli såret.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Riktig og feil samtidig?

Jeg hadde tenkt å sette ”Riktig utgangspunkt” som overskrift etter å ha lest dagens vers. Det sier seg selv at dersom jeg vil bevege meg fra et sted til et annet, er jeg nødt til å vite hvor jeg er. Hvis ikke kan jeg bevege meg i helt feil retning. Det er sant uavhengig om det handler om geografi, problemløsning eller livsorientering.

Men også om utgangspunktet er riktig, kan det likevel bli feil: 

«Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?»
Joh 5:46-47

Jesus var opptatt av at det ikke var noe feil med loven. Den var et riktig utgangspunkt. Den var fundamentet for jødenes tro og de skriftlærdes forskning. Det var altså ikke utgangspunktet deres som var feil, og likevel ble retningen feil. Hva var det da som var feil?

Jeg tror innstillingen var feil. For dem var Loven målet. Et mål kan aldri være et utgangspunkt. Det er veldig behagelig for oss mennesker når vi kan definere noe som ”endelig”. For jødene var loven målet. Dersom de trengte inn i den var de ”framme” – de hadde nådd ”saligheten”. «Salig er den som … har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt» (Salme 1:1-2). 
Det de skriftlærde burde ha oppdaget var at loven pekte fram mot et mål. Kanskje ”målet” var åpent for tolkninger, men nettopp derfor burde de vært ydmyke, og gått til skriftene for å se om det var slik som Jesus forkynte.

Et menneske som har alle svar, er ikke ved et utgangspunkt, men er i mål. Det er veldig trist å være i mål ved et utgangspunkt dersom målet er evig liv i Kristus Jesus. Det handler om å være underveis, og det innebærer at jeg må være mottakelig for at andre har sett ting i Bibelen som kan hjelpe meg videre på veien mot målet.

Dagens ’manna’:

Jeg følger etter Jesus underveis mot et mål.

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ordet

var i begynnelsen*. Men hvilket Ord er Gud? Jeg tror at logos var det første greske ordet jeg lærte, og sannsynligvis er det typisk for de fleste kristne. Logos har sin bakgrunn i gresk filosofi, og er blitt et viktig begrep også i andre disipliner som teologi, psykologi, religion og retorikk. Logos har derfor en hel rekke betydninger i tillegg til "ordet" – blant annet "begrep".

Jeg har alltid tenkt at ”begrep” kommer før ”ord” eller ”språk”. Jeg regner med at jeg hadde en form for begrep om ”mamma” før jeg lærte ordet ”mamma”, men også etter å ha lært ordet, ble ”mamma” fylt med mer innhold og mening etter hvert som jeg vokste og lærte henne bedre å kjenne.

Derfor er det mye mulig at Johannes ikke ønsket at ”Logos” skulle være noe annet enn et begrep eller et ord som skulle symbolisere forestillingen menneskene hadde om Gud før inkarnasjonen. Guds tilbakeholdenhet med å åpenbare navnet sitt for Moses, bygger opp under en slik tanke:

Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»
2 Mos 3:14

Gud åpenbarer seg altså som et verb, en som er – men hvem og hva han er, blir ukjent for menneskene inntil han åpenbarer seg i Jesus. Johannes siterer det som muligens kan kalles Jesu oppsummering av sitt liv og sitt oppdrag:

Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden.
Joh 17:6a

Dagens ’manna’:

Jesus gir ”Logos” innhold og mening

------------------------
Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

* I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Joh 1:1

Ord uten innhold

Jeg beundrer mennesker som er flinke med ord. De kan starte på en setning og komme i mål på en beundringsverdig måte uten nødvendigvis å ha sagt noe meningsfylt. Derfor morer jeg meg når får anledning til å se ”På Løvebakken”.

Samtidig er det alvorlig når ord bare beveger seg på overflaten. Det hender av og til at jeg spør meg selv: ”Hvor er mennesket bak ordene?”

Dagens vers sier:

La ingen narre dere med tomme ord! For slikt gjør at Guds vrede rammer de ulydige. Gjør ikke felles sak med dem!
Ef 5:6-7

Ingen ønsker å bli narret. Det kan være morsomt når det er gjort som en spøk, men når temaet er viktig, er det tragisk å bli narret. Jeg forstår Desmond Tutu som ønsker at Bush og Blair må stilles til ansvar for å ha ”narret” verden til å tro at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og ved det kastet oss inn i en ødeleggende krig.

Enda mer ødeleggende er det når de ”tomme” ordene fører oss bort fra Gud og frarøver oss evigheten. Djevelen har mange slike ”advokater” i verden i dag.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg slik at mine ord aldri er tomme.

Teltliv og tro

Jeg har brukt telt. Ikke spesielt ofte, men det har hendt – både på camping og på vandring i fjellet. Det er ikke akkurat optimalt når det gjelder komfort, men praktisk når vi er på reise. Hebreerforkynneren ser på Abrahams valg av teltet som ”boligform” som en del av hans tro:

For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.
Hebr 11:10

Jeg tror det er ”midlertidigheten” som får forkynneren til å bruke dette bildet. Han bruker også Tabernaklet som bilde på Gudslivet i den nye pakt – og ikke Templet.
Når Johannes skriver:
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss (Joh 1:14) er originalens ordlyd: ”Ordet ’tabernaklet’ blant oss”. Det kan være at det er dette som legitimerer Hebreerforkynnerens bruk av ”teltbildet”. Livet på jorda er midlertidig.

Paulus bruker også bildet: For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.
(2 Kor 5:1)
Dette er enda en understrekning av det midlertidige.

En teltnomade eller en pilegrim på vandring er absolutt et godt bilde på livet til en troende. Når jeg vil leve et slikt liv, må teltpluggene kunne trekkes opp når Gud ønsker det. Det betyr ikke at Gud vil at alle skal flytte seg over store geografiske områder. Når han kaller kan det være minst like vanskelig å løse teltpluggene og ta en prat med naboen som å reise til Moldova.

Dagens ’manna’:

En troendes teltplugger må alltid sitte løst

”Overmåte”

”Overmåte” er et ord jeg ikke kan huske at jeg har støtt på i andre sammenheng enn Bibelen. Jeg har alltid tolket det som et sterkt forsterkende ord. Det er på tross av at jeg husker at de som gikk på realskolen kunne få karakteren ”Måtelig tilfredsstillende” som var en betinget strykkarakter. Over ”måtelig” behøvde altså ikke være mer enn nokså tilfredsstillende.

Jeg er spent på hvilket ord som velges i den nye oversettelsen som kommer i oktober. I 78/85 var ordet brukt én gang i Det nye testamentet. Der skriver Paulus at de kristne skal sette lederne sine ”overmåte høyt”. Den nye oversettelsen oppfordrer til å vise dem ”den største respekt”*.

Det var etter at Gud hadde skapt menneskene og satt dem til å råde over jorden at han så at det var ”overmåte godt”**. Det tegner et flott bilde av Guds grunninnstilling til mennesket. Hans utgangspunkt er at han er veldig fornøyd med sitt skaperverk. Gud vil at jeg skal lykkes. Han er ikke en motspiller, men en medspiller som heier på oss for at vi kan bli det vi allerede er i Ham. Det er ”overmåte godt” å tenke på.

* 1 Tess 5:13
** 1 Mos 1:26-31

Kommenteringsbehov

Husker du Statler og Waldorf?

Det var de to gamle karene som hadde fast plass i balkonglosjen i ’Muppetshow’. Deres store hobby var å kommentere det som foregikk. Kanskje mye av årsaken til showets suksess nettopp var at det tok så mange av oss ’på kornet’?

Jeg liker å kommentere, og ofte er det harmløst – ja, jeg har til og med som mål å prate positivt. Men så skjer det: Jeg faller i fristelse og kommer med en spydig kommentar. Kanskje gikk det hjem hos tilhørerne og jeg fikk en ’fjær i hatten’ for en rask replikk. Likevel er det i slike situasjoner at jeg blir trist og føler meg som en taper.*

De må ha følt det slik, tilskuerne som kommenterte det som skjedde mellom Sakkeus og Jesus:

Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann!»
Luk 19:1-10

Egentlig hadde de rett. Det hender sikkert at jeg også har det når jeg sender av gårde en bemerkning av det sårende slaget. Men hva hjelper det å ha rett, når det likevel er helt feil?
Tro om ikke både Sakkeus og Jesus var firdobbelt så lykkelig som kommentatorene som hadde hatt noen øyeblikks tilfredsstillelse av å gjøre seg bedre enn de to?

_____________________________

* Kommentar skrevet 17. aug. 2023

Jeg hadde ikke lest diktet "Lynangrep" av John Gowans da jeg skrev dette innlegget - det er kanskje ikke så rart at jeg kjenner meg så godt igjen i refleksjonene hans. 

Over og ut!

Jeg jobbet noen år i Securitas og det ble fort en vane å bruke diverse samband. Meldingen ”Over og ut!” var signalet om at en melding var mottatt og at samtalen var avsluttet, men sambandet var ”selvfølgelig” hele tida åpent for ny kontakt. (Etter Telenors 18 timers sambandstrøbbel de siste par dagene er ingenting en ”selvfølge” lenger).

”Over og ut” passer også som overskrift på pinsen. Den hellige ånd kom ”over” disiplene slik at de bare måtte ”ut”. Det sambandet er alltid operativt fordi ”serveren” er fullkommen og krafttilførselen stabil.

De som er opptatte av norsk, har sikkert allerede ropt et varsko: ”Over” i ”Securitas-illustrasjonen” og i ”pinse-illustrasjonen” må forstås i to forskjellige ordklasser (adverb og preposisjon).
OK – men den nyansen åpner for enda et poeng: Preposisjon er en ordklasse som kommer foran et annet ord, og som i den språklige verden styrer veldig mye av forståelsen. Bevisstheten om at Ånden er ”over” meg er en viktig ”forut”setning for å gå ”ut”.

Jeg har lekt meg litt med ord. Kanskje det var det Den hellige ånd selv gjorde på pinsemorgen? Mange ord nådde i hvert fall fram da Ånden var ”over” og disiplene gikk ”ut”. Jeg kommer tilbake med noen refleksjoner rundt ”tungetale” i morgen.

Dagens tekst: Apg 2:1-11

* Fra Latin = ”stilt foran”

Å skrive uten ord

Kanskje du tenker på metaforer som f. eks. ”Å male uten pensel”*?

- Eller kanskje du husker det fantastiske ordet fra ungdomstidas norsktime: onomatopoetikon
- Hvem har ikke pugget det for å imponere omgivelsene?

Onomatopoetikon er fagtermen for lydmalende ord. Det vil si ord som ikke har noen mening, men som beskriver en lyd – f. eks. "bæææ" eller "pang!".

Paulus gjør et forsøk på å skrive noen ord om det han mener ikke kan beskrives med ord:

Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til.
1 Kor 2:6–13

Både dette verset og hele avsnittet viser at Paulus er veldig klar over språkets begrensede mulighet til å uttrykke mysteriet. Om ”ord som hører Ånden til” er menneskelige ord – eller kun ”sukk uten ord”** er umulig å si.

Det jeg tror Paulus forsøker å formidle med ord er at mysteriet oppfattes av noe annet enn mitt intellekt. Det er ikke ensbetydende med at det er ulogisk. For når fornemmelsen av å ha grepet en flik av mysteriet kommer sigende, påvirkes også mitt intellekt av Ånden og da får den ”nye” innsikten sin egen logikk.

På et møte på Hedmarkstoppen for flere år siden maktet ikke Egil Svartdal å si noe, men ble stående på talerstolen å gråte. Jeg forstår dem som sa: ”Det er den beste talen jeg har hørt”. Ånden talte uten ord.

Jeg har flere ganger vært med om samlinger der ord var helt overflødige fordi Ånden talte på sin måte. Han skrev uten ord, malte uten pensel, var stille, kom med ”sukk” eller lydmalende ord. Herren selv var til stede – og det var til å forstå!

* Gal 3:1
** Rom 8:26

Drømmer om epler og ”troll”

Magna, min ”bedre halvdel”, har plantet noen trær på Brødsjø. Bildet viser fjorårets totale eplehøst. Vi drømmer om at det med tiden vil bli mer å høste, men vi fikk i hvert fall konstatert noe som var veldig viktig: Treet er godt!

Vi vet det fordi frukten smakte aldeles nydelig – og ikke bare det: Før den ble spist fylte den hele rommet med en fantastisk lukt. Eplet levde opp til sitt navn: ”Aroma”.

Bibeltekstene denne uka har handlet om ordets makt og det er brukt mange bilder. I dag er det Jesus som henter fram et bilde:

Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
Matt 12:33–37

Jeg drømmer om at den frukten som kommer fra mitt liv skal vise at jeg er en gren på vintreet*. Jeg drømmer om at rommet jeg er i skal fylles av fruktens aroma slik at til og med ”troll” må erkjenne: ”Jeg lukter kristenmanns blod”. Da har også den frukten levd opp til sitt navn.

* Jesus sa: Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. Joh 15:5