«Vi» - en forutsetning for vekst

Det nærmer seg et år siden jeg skrev om «Troens grammatikk» her på bloggen. I den serien skrev jeg at det personlige pronomenet «vi» er ordet som best beskriver fellesskapet i Jesu kropp (1). Dersom jeg slutter og tenke «vi», forsvinner grunnlaget for vekst i Guds rike.

Å tenke «vi» er også en forutsetning for at relasjonen mellom mentor og disippel skal lykkes og framme vekst. Paulus tok vare på dette aspektet da han skrev til Timoteus:

Men vi vet at loven er god når vi bruker den rett.
1 Tim 1:8

«Men vi vet» er et sterkt inkluderende utsagn for dem som favnes av «vi» - i dette tilfellet er det Paulus som inkluderer Timoteus. Samtidig blir det en kontrast til dem som ikke har forstått det Paulus og Timoteus visste. Det er ikke tvil om at Paulus mener at evangeliet gjelder alle, men utfordringen han og Timoteus hadde, var nettopp dem som gjennom legalistisk lære plasserte mennesker «utenfor». 

Dersom det er et skille jeg ikke er redd for å lage, er det nettopp i forhold til dem som begrenser Guds frelse og nåde. Da kan jeg også være med og snakke om «oss og dem», men det er for å synliggjøre at evangeliet favner alle.

Det jeg tar med meg inn i denne dagen, er tanken om enheten jeg kjenner med alle dem som «vet». I denne sammenhengen gjelder det «vi» som har sett at Guds frelsesplan handler om tro, og at målet for oppdraget er kjærlighet.

I morgen vil jeg se nærmere på hva Paulus kan ha ment med å «bruke loven rett».

Dagens ‘manna’:

«Vi» er alle inkludert i Guds frelsesplan

-----------------------------------
(1) Du + jeg = vi => fellesskap + Jesus = kropp

Opprør

Det er mange former for opprør. Sent torsdag kveld gikk jeg i Bukarests gater og passerte en mor som sov sammen med barna sine på fortauet – tett klynget sammen for å holde varmen i den kalde desembernatta. Det gjør meg opprørt og jeg får lyst til å gjøre opprør. Opprør mot de mekanismene som skaper store forskjeller og som gjør at noen må lide i fattigdom. 

Samme natt var den nye bilen med Frelsesarmeens mobilklinikk ute på gatene. Av og til er jeg redd for at Frelsesarmeen gir mennesker god samvittighet fordi det er så lett å gi oss en 100-lapp og slå seg til ro med at «nå har jeg gjort mitt». Samtidig er det faktum at det fortsatt er behov for Frelsesarmeens sosiale engasjement, en samfunn-kritikk og en form for opprør. Jeg skriver denne innledningen til dagens vers, fordi det har en kobling mellom synd og opprør:

Hver den som gjør synd, gjør opprør mot loven, ja, synd er opprør mot loven.
1 Joh 3:4

Alt opprør er ikke synd. Jesus var en opprører fordi han tok et oppgjør med det som var sykt i samfunnet, inkludert feiltolkning og misbruk av loven. Jeg må passe meg så jeg ikke blir en «synder» ved at jeg glemmer det nye budet om elske slik han gjorde. Men det budet ble jeg minnet om i går:
 Da fikk jeg oppleve kontrasten til synet av kvinnen som sov på gata i Bukarest sammen med barna sine. I Ploiesti fikk jeg møte 50 barn som er fra familier i prosjektet som drives med midler fra Norge. De hadde julefest. Jeg var sammen med 50 barn som ble møtt med kjærlighet og omsorg i varme og fine lokaler med både hjerterom og husrom. Jeg liker når det er kjærligheten som driver opprøret mot fattigdom og nød!

Dagens ‘manna’:

Det er et opprør mot loven å ikke gjøre opprør mot urett og nød

-----------------------------
(1) Bildet er fra innvielsen av mobilklinikkens nye bil i Bukarest torsdag 17. des. 2015
Bildet under viser ambassadør Tove Bruvik Westberg og Oberst Rodney Walters under selve "innvielsen" av bilen.

 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Har du lest det som står med

«liten skrift»?

Et av ansvarsområdene mine som sjefsekretær, er å sørge for at alt det juridiske er i orden i forhold hvordan Frelsesarmeen er registrert og å vite hvilke rettigheter og begrensninger disse registreringene har. Videre er det mitt ansvar at de kontraktene vi går inn i er riktig og ivaretar våre interesser. Det kan f. eks. være noe «så enkelt» som å sjekke at en selger faktisk har lov til å selge det han selger osv. 

Et slikt ansvar kan være en utfordring i Norge, men når jeg skal forholde meg til lovverk i fire land (med like mange språk) + et ikke-eksisterende land som fremdeles sliter med å stå på «egne» bein etter oppløsningen av Sovjetunionen og Østblokken, ja, da blir jeg opptatt av «liten skrift».

Når jeg i dag leser:

«På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud»
1 Joh 2:3

kommer fort tanken: «Er det noe med liten skrift jeg ikke har fått med meg?»

«Er det frigjørende evangeliet om nytt liv gjennom en ny fødsel som Johannes forkynner, kun et agn som fanger meg opp i en ny form for ‘lovtrelldom’?»

Dersom det å holde hans bud er det samme som «lovtrelldom», må svaret bli «ja»! 
Men da er det godt å ha lest Johannesevangeliet som forteller hva hans bud er.

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.
Joh 13:34

Jeg tror dette er hovedtemaet i Johannes’ første brev. Brevet er en utleggelse av hva det innebærer å leve i samsvar med det nye budet. At vi skulle elske hverandre, var ikke nytt. Også den gamle pakt sa at du skal elske din neste som deg selv. Det nye var at vi skal elske hverandre som Jesus har elsket oss. 

Dersom det å elske med Jesu oppofrende kjærlighet er det samme som lovtrelldom, må jeg i mitt hode (og hjerte) omdefinere hva som menes med «lovtrelldom». De menneskene jeg ser opp til som mine troshelter, er nettopp de som elsker mennesker slik Jesus gjorde. De er de frieste menneskene jeg har møtt.

Dagens ‘manna’:

Dersom jeg kjenner ham, elsker jeg som han gjorde!

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Det er akkurat det jeg er redd for!

Spørsmålet: «Hvorfor er det noen som blir redde?» er det første som dukker opp når jeg leser dagens vers?

Men da overprestene og vaktmennene fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere.
Joh 19:6-8

Det kan umulig vært informasjonen om at Jesus ifølge Moseloven var skyldig til å dø fordi han hadde spottet Gud ved å si at han var Guds sønn som gjorde Pilatus redd. Han administrerte en lov som i det romerske juridiske hierarki stod over jødeloven. Han var ikke jøde så jødeloven angikk ham ikke personlig. Riktignok var han satt til å styre den fjerne provinsen og derfor hadde han en viss forpliktelse i forhold det å være kulturelt sensitiv, men jeg tror ikke redselen hadde noe med det å gjøre.

For noen måneder satt jeg i en gruppesamtale om det å be selv om man ikke trodde. En av dem som bekjente sin «ikke-tro», innrømte at han ba i vanskelige situasjoner. «Det skal du være forsiktig med», sa jeg, «for før du aner det så svarer han!» Responsen tror jeg rammer redselen til Pilatus på kornet: «Det er akkurat det jeg er redd for!».

Det er deilig å oppleve slik ærlighet. Innerst inne ligger det altså en tro – ellers hadde det ikke blitt en bønn. Og det er skremmende dersom bønnen skulle bli svart, for da må man forholde seg til noe som er større enn en selv, en må møte Gud.

Jeg tror at det var jødenes informasjon om at Jesus hadde hevdet å være Guds Sønn som gjorde Pilatus redd. Det var noe han hadde en fornemmelse av allerede i det øyeblikket de møttes. Her er noe sant, noe ekte, noe jeg har lett etter et helt liv, her ER selve LIVET.

Det er klart at man blir skremt av noe sånt. Plutselig måtte han forholde seg til det han trodde, det han innerst inne "visste". Spørsmålet om liv og død lå i hans hender på en helt annen måte enn i de henrettelsesdommene han hadde avsagt tidligere. Denne gangen gjaldt det ham selv.

Overfor den realiteten er det mange som fortsatt blir redde når de merker at Jesus fortsatt lever i dem som tror. Det er noe de må forholde seg til.

Dagens ‘manna’:

Jeg MÅ forholde meg til LIVET.

---------------------------------------

Hellighet og høsttakkefest

Det flotte illustrasjonsbildet i dagens refleksjon er hentet fra en høsttakkefest i Moldova. Bildet er et lite utsnitt av et større display av frukt og grønnsaker.

Jordbrukslandet bar rik grøde og folket frydet seg over høsten. Den var en absolutt livsnødvendighet. Etter takkefesten fikk folk forsyne seg med ”Guds velsignelse”.

Når jeg skriver om ”frukt” i en hellighetskontekst, er det lett å tenke at dette handler om det individuelle plan. Det hører hjemme der også, men har et videre perspektiv.

Nøkkelversene som forbindes med Åndens frukt lyder slik:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven!
Gal 5:22-23 

Det er viktig å understreke at det står ”Åndens frukt” i entall – og ikke ”Åndens frukter”. ”Åndens gaver” kommer derimot i flertall. Gavenes forskjellighet er et poeng (1), og deles ut for at Ånden kan virke gjennom menigheten i hele sin bredde. Vi oppfordres også til å søke de forskjellige gavene (2).

At frukten er ”én” tolker jeg dit hen at den ikke kan deles. Dersom det er riktig, betyr det at jeg ikke kan ha en masse av frukten glede, men fullstendig mangle f. eks. ydmykhet. Fravær av ydmykhet vil automatisk føre til fravær av glede. Frukten er én og de forskjellige uttrykkene for den er innbyrdes avhengige av hverandre.

Nå er det slik med frukten at den ikke bare er til glede for den som bærer den, men også for Herren:

Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!
Ef 5:9-10 

…og den bringer glede for dem som er tilstede på ”festen” og kan forsyne seg av ”Guds velsignelse”. Sakte men sikkert beveger jeg meg fra den individuelle sfære i retning ”verden” - hellighet hører også hjemme der.

Dagens 'manna':

Frukt må få anledning til å modnes.

----------------------------------
1 Jfr Rom 12:6
2 1 Kor 12:31

Forutsigelser

Uansett om jødenes behov for å dytte ansvaret for henrettelsen av Jesus over på romerne var en ansvarsfraskrivelse eller ikke, visste Jesus at det ikke var jødene som kom til å henrette ham. Det vet vi fordi han hadde forutsagt hvordan han skulle dø:

Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide.
Joh 18:32

Dersom han hadde blitt dømt etter Moseloven ville ikke Jesus blitt «løftet opp» (Joh 3:14 og 12:32f), men «steinet ned» (3 Mos 24:16).

Hvorfor er det viktig at både jødene og «hedningene» hadde del i henrettelsen av Jesus. Det er selvfølgelig interessant at det som skjer på korset har en frelsende effekt på samme måten som kobberslangen ved Guds ord fikk for dem som gikk den visse død i møte etter å ha blitt bitt av slanger. Dersom jødenes lov hadde åpnet for en henrettelsesmetode som kunne skape den samme assossiasjonen, ville vi mistet et viktig aspekt dersom ikke «hedningene» var med på henrettelsen. 

Jeg tror at et av de viktigste motivene Johannes hadde for å skrive sitt evangelium var å vise det universelle ved frelsesverket. Det gjelder alle, uavhengig av etnisk bakgrunn. Det forsterkes i samhandlingen mellom jøder og hedninger gjennom rettergang og korsfestelse. Vi var alle med og tok livet av ham. På grunn av nåde kan vi derfor alle få del i forsoningen som denne handlingen førte til. Derfor kan han «dra alle til seg» - greker som jøde.

Dagens ‘manna’:

Jeg var og er med!

-------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ansvarsfraskrivelse?

Jeg kan forstå at det kan være en fristelse å fraskrive seg ansvar for avgjørelser som er vanskelige å ta. For eksempel var jeg faktisk glad for at vi ble beordret tilbake til Øst-Europa territoriet i stedet for å bli spurt om vi kunne tenke oss den utfordringen. 

Det handler ikke om at vi ikke har lyst til å komme tilbake dit og alle dem vi er glad i der, for det har vi – og vi gleder oss. Men vi er også lei oss fordi vi må reise fra vestre divisjon etter et knapt år hvor vi ser så mye positivt skje. Det var deilig at det var noen som tok avgjørelsen for oss. 

Samtidig vet jeg at vi likevel står ansvarlige for beslutningen om å ta imot ordren, men det kan jeg leve godt med.

Er det et forsøk på ansvarsfraskrivelse som finner sted i dagens vers?

Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.»
Joh 18:29-31

Det er ikke tvil om at loven ga jødene rett til å ta livet av Jesus dersom han utga seg for å være Gud. Det stadfester de også selv*. Så hvorfor sier de da at de ikke har rett til å ta livet av noen?

Sannsynligvis har dette å gjøre med Pax Romana. Den romerske loven hadde til hensikt å skape fred i hele Romerriket. Dermed var det forbudt å dømme noen ut fra egne lover. Likevel er det lite sannsynlig at romerne ville blandet seg inn i religiøst begrunnede steininger – romerne ønsket ikke å komme i konflikt med provinsenes religiøse ledere. Men det var også gjensidig – de religiøse lederne hadde behov for godt samarbeid med romerne. Derfor var dette en glimrende måte å vise sin «underdanighet» på og samtidig slippe ansvaret for en henrettelse som kanskje flere av dem var usikre på om var korrekt.

Dagens ‘manna’:

Jeg må alltid spørre hva som er motivet for den avgjørelsen jeg tar.

----------------------------------------
* Jfr Joh 19:7 som refererer til 3 Mos 24:16 (som åpnet for steining av Gudsbespottere).
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Religion har en tendens til å drepe livet

For et par uker skrev jeg følgende her på bloggen:

"Da vi pugget budene på skolen og skulle utlegge «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» var fokuset utelukkende at vi ikke måtte bruke navnet som en ed. Men misbruk blir det først og fremst når Guds navn brukes til å legitimere våre menneskelige tankespinn og gjerninger vi ikke kan forsvare på annen måte."*

Jeg har fått tilbakemeldinger om at dette var «nye tanker», og jeg må innrømme at det først er i den senere tid at jeg har innsett at det er dette misbruket som er det aller verste. Det bekreftes på mange måter i dagens vers:

De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud.
Joh 16:2

Drap i Guds navn er virkelig misbruk av hans navn. I 1 Samuels bok 24 er det en beretning om Saul som går inn for å «gjøre sitt fornødne» i den hulen hvor David og hans menn holder seg skjult. Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Men David skjærer kun en flik av kappen til Saul – og til og med det får han dårlig samvittighet for å ha gjort: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.» Deretter la han ned forbud mot å skade Saul.

For meg er det et bilde på å overlate til Gud det som er hans ansvar, så får jeg holde meg til mitt. Verden hadde blitt et godt sted om drapene i Guds navn eller andre guders navn hadde opphørt med øyeblikkelig virkning. Slike handlinger fjerner troverdigheten til enhver form for religion.

Johannes hadde oppdaget at Jesus kom med liv – ikke religion. Religion har en tendens til å drepe livet.

Dagens ‘manna’:

Å fremme liv er en tjeneste utført for Gud!

……………………………
* Fra «Utvelgelsens velsignelse og forbannelse»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Har det grunnløse hatet en grunn?

Ja, jeg tror det, men kan det da kalles grunnløst, slik Jesus gjør i dagens vers?

Men det ord som står i deres egen lov, skulle bli oppfylt: De hatet meg uten grunn.*
Joh 15:25

Paradokset er at Jesus henvender seg til representanter fra sin Fars utvalgt folk. Med andre ord en gruppe mennesker som burde visst bedre. Det hadde vært lettere dersom de representerte nedbrytende krefter i samfunnet f. eks. kyniske vinningsforbrytere eller hensynsløse drapsmenn. Men forskjellen mellom de to gruppene ligger kun i atferden. De har en viktig ting felles: De frykter det som truer eller hindrer det de har bygd sine liv på.

Jeg misliker usikkerhet. Jeg liker ikke frykt. Og jeg tror det er det som ofte er grunnen til «grunnløst hat». Det hadde vært lettere dersom jeg innså at det er min egen frykt jeg hater i stedet for å hate det jeg tror er kilden til frykten. Jesu medisin er: Kjennskap. Jeg må bli kjent med mennesker som gjør meg usikker, i stedet for at hatet av usikkerheten ender opp i hat mot dem.

Jesus forklarte forfølgelsen med at de gjør det fordi «de verken kjenner min Far eller meg» (Joh 16:3) – og fortsetter: «Synden er at de ikke tror på meg» (v 9). For å bli kjent med ham må jeg tro på ham. For å bli kjent med et menneske, må jeg møte det menneske slik jeg møter Jesus – ved å tro på ham og gjennom det bli kjent med ham. Det vil i hvert fall gjøre noe med mitt «hat», den andre får ta ansvar for seg. Men for meg er dette evangeliets kraft og mysterium – hat kan forvandles til kjærlighet av ham som kan forvandle alt.

Dagens ‘manna’:

Jesus kan forvandle alt!

………………………………………
* Salme 69:5
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et bud som gjør meg budd

Med alderen er jeg blitt mer og mer opptatt av det enkle. Jeg drømmer om å få sagt og skrevet sannheter så enkelt som mulig uten at det blir banalt. I refleksjonene om koblingen mellom det å elske Gud og holde hans bud, ville det vært greit å kunne «skrelle av» mest mulig å bli sittende igjen med det absolutt essensielle. 

Jeg tror Jesus langt på vei allerede har gjort den jobben for meg gjennom det han sier:

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.
Joh 15:12

Dersom jeg lever etter dette budet, tror jeg at andre bud vil bli overholdt uten av jeg behøver å tenke på dem i det hele tatt. Det er et bud som gjør meg budd for det aller meste.

Dagens ‘manna’:

Å elske som Jesus har elsket, er kristenlivets essens.

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et helt internett

Noen kaller nettet for verdensveven, andre sier «web» eller internett, for det dreier seg om et konglomerat av koblinger som til sammen kan gi veldig nyttig informasjon. Mange påstår at internettet er en større oppdagelse for menneskene enn hjulet.

På mange måter er Jesu undervisning også som et nett av koblinger. Viktige sannheter knyttes sammen i et nett som definitivt er den største og viktigste oppdagelsen et menneske kan gjøre. Jeg har allerede stanset for flere koblinger*, og i dag blir jeg minnet om en kobling Jesus har berørt flere ganger allerede**:

Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.
Joh 15:10

Her kommer forklaringen på hvordan jeg blir i hans kjærlighet: Jeg må holde hans bud. I sitt første brev, gjentar Johannes dette og refererer til sin egen erfaring: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge» (1 Joh 5:3). Jeg har samme erfaring. Det er oftest veldig enkle ting Jesus ber meg gjøre, det vanskelige kan være å forstå det han ber meg om å gjøre. Men ofte blir det klart når jeg gjør det han ber meg om. Men det er også noe han ber meg om å gjøre som ikke bare er vanskelig, men faktisk er umulig å klare selv. For eksempel ville jeg aldri klare å elske alle mennesker jeg møter, selv om jeg mobiliserte alle mine evner i å produsere kjærlighet. Men, jeg kan åpne for at hans kjærlighet kan strømme gjennom meg, og da er jeg igjen ved kjernen i hele undervisningen: Han vil virke gjennom meg.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil utbre hans nett.

-----------------------------
* Se f. eks. "Hvis" - en tydelig kobling og Enda en tydelig kobling
** Se f. eks. «Hvordan bygger jeg Guds rike?»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvordan bygger jeg Guds rike?

Jeg er glad jeg lever i en rettsstat. Allerede på barneskolen lærte jeg sitatet: «með lögum skal land byggja» utenat. Det kommer fra Frostatingsloven, en av Norges første lover.

Men bygges Guds rike med lov?
Det er nesten farlig å begynne et kort innlegg med et så stort spørsmål. For få år siden gikk det en debatt med utgangspunkt i Åge Åleskjærs påstand om at vi trenger en ny reformasjon fordi Luther ikke gikk langt nok siden han forkynte både «Lov og evangelium». Dagens vers bringer spørsmålet opp igjen:

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.
Joh 14:15

Jeg tror at de fleste lover er blitt til ut fra gode intensjoner. Det gjelder definitivt Guds lov. Men også når jeg går til Norges lover, ser jeg for eksempel at trygdelovgivningen er full av gode intensjoner. Likevel er den så detaljregulert at den gir lite rom for bruk av skjønn. Dermed blir ikke alle fanget opp av de gode intensjonene i loven. Derfor måtte det lages en sosiallov som åpner for bruk av skjønn som kan komme til anvendelse for dem som faller utenfor trygdelovene.

Slik var det også med Guds lov. De gode intensjonene fanget ikke opp alle – ja, realiteten er at alle faktisk falt utenfor på grunn av den høye standarden i loven. Da måtte Gud åpenbare intensjonene i loven, og det gjorde han i Jesus som kom «full av nåde og sannhet». Han «oppfylte» loven og satte en enda høyere standard ved å understreke lovens hovedintensjon: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»*

Det Jesus altså sier i dagens vers: Dersom vi elsker hverandre slik som han har elsket oss, elsker vi ham. Jeg tror dette er «loven som bygger Guds rike» fordi det er Guds lovs intensjon.

Dagens ‘manna’

Dersom vi elsker hverandre, elsker vi ham.

--------------------------------------------
* Joh 13:34 – jfr: «Hva er nytt?»

Der og da, her og nå

Bud uten kjærlighet kan fort ende opp i nådeløs loviskhet (legalisme). Derfor tror jeg det var viktig for Jesus å introdusere et nytt bud: 
«Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere!» akkurat på det tidspunktet han valgte. 
Judas, en av de utvalgte, hadde akkurat forlatt dem for å forråde Jesus. 

Jeg regner med at det er relativt få som vil plassere forræderi på en liste over handlinger som uttrykker kjærlighet. Det var nok mer nærliggende for disiplene å tenke: «øye for øye, tann for tann»* enn å tenke kjærlighet i et slikt øyeblikk. Derfor var det viktig for Jesus å formidle det nye kjærlighetsbudet der og da. For han visste at det ville skje tilsvarende ting «her og nå» i livene til hans etterfølgere gjennom hele historien. 

Dersom ikke Judas kunne elskes, ville ikke det «alle-inkluderende» budskapet vært troverdig. Det er kjærligheten alene som gjør kristendommen troverdig - og - tro verdig. Jesus modellerte dette i sitt eget liv og han ønsker at hans kropp i verden i dag gjør det samme:

«Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»
Joh 13:35

Det kan ikke sies tydeligere, og det er nettopp når dette blir synlig at verden forstår at det finnes noe som ikke er av denne verden.

Dagens ‘manna’:

Ingen ting taler tydeligere enn kjærlighet i praksis

----------------------------
* Gjengjeldelsesmotivet kommer klart til uttrykk i f. eks. 2 Mos 21:23-25 - Jesus gir versene en ny tolkning i Bergprekenen - Matt 5:38

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når blir et menneske ansvarliggjort?

Spørsmålet er relevant i mange sammenheng. Det hadde vært lett om alt bare kunne knyttes til myndighetsalderen. Men ifølge norsk lov er det ansvar som trer i kraft tidligere – f. eks. er den kriminelle lavalderen i straffeloven satt til 15 år (§46/§20). Samme alder er i lov om trudomssamfunn og ymist anna satt som grense for å kunne «melda seg inn i eller ut or trudomssamfunn» (§3), mens Barneloven fastslår at barn over 7 år har rett til å bli hørt før det tas avgjørelser i barnefordelingssaker (§31).

Bakgrunnen for den juridiske innledningen er utspørringen av foreldrene til den blindfødte. I går skrev jeg om at de bekreftet at han var deres sønn og at han var født blind, men de fikk et spørsmål til: «Hvordan er det så gått til at han kan se?» (Joh 9:19b). På dette spørsmålet var de mer unnvikende og svarte:

«…hvordan det er gått til at han nå kan se, vet vi ikke, og heller ikke hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.»
Joh 9:21

Hvorfor de svarte slik har Johannes en forklaring på som jeg kommer tilbake til i morgen. Samtidig kan jeg ikke dy meg for å tenke at de kommer med en kritikk av umyndiggjørelsen av den unge mannen. Jeg har vært vitne til at det til og med i vårt relativt opplyste samfunn skjer at det er ledsageren som får et spørsmål som burde ha gått direkte til den funksjonshemmede.

Men hvorfor er det interessant å vite at «han er gammel nok»?

Ganske enkelt fordi hele kapittelet egentlig handler om ansvar. Det begynte med spørsmålet om hvem som hadde ansvaret for at han var født blind – og ansvar ligger som en undertone hele veien fram mot kapittelets klimaks. I følge foreldrene må den unge mannen som hadde blitt seende ha vært mer enn 13 år og 1 dag. I følge Talmud* er dette tidspunktet da en gutt blir ansvarlig overfor loven, noe som markeres med bar mitzvah (den jødiske «konfirmasjonen»). Det er nært knyttet til puberteten noe som gjør at jentene har bat mitzvah et år tidligere (tradisjonen med miszvah for jenter er innført i nyere tid). Dette er interessant med tanke på Jesu utsagn om at Guds rike hører barna til. Noe som kan bety at de blir ansvarlige for sitt eget liv når de er «gamle nok til å svare for seg». For meg er dette viktig kunnskap som har stor betydning for mitt teologiske ståsted.

Dagens ‘manna’:

Gud har gjort meg ansvarlig for mitt eget liv

--------------------------------
* Talmud (hebraisk תַּלְמוּד) er den store samlingen av sitater og uttalelser av jødiske skriftlærde som i tillegg til Tanákh har betydning for jødedommen i dag.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Forhør

Jeg har vært i «forhør» noen ganger. Egentlig er det ganske spennende erfaringer å ta med seg - selv om spenningen avhenger litt av situasjonen og bakgrunnen for forhøret.

Han må ha følt seg litt underlig den blinde som ble kryssforhørt fordi han hadde fått synet igjen. Det hadde jo vært helt topp om det ikke hadde skjedd på en lørdag…

Det var sabbat den dagen Jesus hadde laget til leire og åpnet øynene hans. Også fariseerne spurte hvordan han var blitt seende. Han svarte: «Han la leire på øynene mine, jeg vasket meg, og nå ser jeg.»
Joh 9:14-15

Det virker som om Johannes kommer med tilføyelsen om at miraklet fant sted på en sabbat som en forklaring på hvorfor forhøret fant sted. I og med at det hadde skjedd et brudd på et av de ti bud, var det en selvfølge for «lovens voktere» at de var i sin fulle rett til å spørre ut en av de impliserte partene. Og det er nettopp den undervisning som kommer ut fra denne typen situasjoner som er så viktig å formidle. Gud vender det som kan virke som en trussel til noe som gir dypere innsikt.

Tenk om jeg kunne hvile i den overbevisningen når jeg står i utfordrende situasjoner. Tro om ikke det er enda et motiv for hvilke fortellinger Johannes valgte til sitt evangelium?

Dagens ‘manna’:

Gud kan bruke en trussel til å gi meg større innsikt.

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Øye for øye

Det gammeltestamentlige prinsippet om at gjengjeldelsen skulle være lik forseelsen sitter fortsatt i ryggmargen hos mange mennesker. I Bergprekenen tok Jesus et oppgjør med dette budet og kom med sin oppfordring om å vende det andre kinnet til.

Da Jesus i sin logiske utleggelse konkluderte med at tilhørerne ikke var av Gud (se: gårsdagens refleksjon), fikk han en «øye for øye» respons:

Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?»
Joh 8:48

For et par uker siden skrev jeg litt om at konflikten mellom Jesus og jødene kunne være rasistisk motivert på grunn av et mulig rykte om at var samaritan – i tillegg stilles det nå spørsmål om han har en ond ånd i seg. Slik jeg leser det er ikke dette en reflektert påstand fra tilhørernes side, men snarere et desperat forsøk på å skyve sannheten fra seg. Dersom de hadde rett, måtte Jesus ha feil. Hva håp hadde de dersom Jesus hadde rett? 

At samtalen fortsetter tyder på at Jesus hørte et «nødrop» i det siste spørsmålet. Gud ser til hjertet – og det sier kanskje noe annet enn det som blir sagt!

Dagens ‘manna’:

Gud ser heldigvis til hjertet!

-----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes